17.mai og andre bunadsforberedelser

Hva er det med dette antrekket som får oss til å miste alle tidligere bekymringer om å se tykk ut i en kjole? Med minst 4 meter ullstoff surret rundt livet føler de fleste av oss mer staselig og sjelden flottere enn i noe annet stasplagg. Hver 17.mai og andre høytidelige anledninger drar vi frem dette stasplagget, stryker skjorter, svetter i x-antall kilo ull, og for å ikke glemme skoene. Uansett hvor store de er kommer de alltid til å være trange på slutten av dagen, merk: lenge før det er anledning til å skifte til andre sko.


Garantert trange på slutten av dagen

Etter endt dag hvor vi har fortært mer is og pølser enn vi gjør tilsammen ellers i året, sitter vi med ualminnelige såre føtter, svette og slitne etter å ha gått med altfor trange klær hele dagen (for bunader har en merkelig tendens til å krympe fra år til år). Så må jeg konstantere at dette er et plagg vi har mye følelser rundt! Selv er jeg såpass bitt av bunadsbasillen at jeg har sikret meg 2 utgaver av dette fantastiske plagget. I likhet med mange andre bunadskledde kvinner har jeg måtte lete litt etter en slektning med riktig bakgrunn, for å finne min bunad.

Gausdalsbunaden

De fleste får sin bunad i forbindelse med konfirmasjon. Nå droppet jeg hele konfirmasjonen og gikk dermed glipp av hele bunaden. Noe som jeg faktisk hadde ønsket meg veldig til tross for mine 14 år, i en tid hvor det meste var ukult. Ønsket om en bunad vokste etterhvert seg så stort at jeg til slutt bestemte meg for at dette fikk jeg saktens ordne selv. Som ung småbarnsmor var imidlertid budsjettet relativt trangt, så det ble klart at her måtte jeg satse på selvlaget for at bunadsdrømmen skulle kunne gå i oppfyllelse.


Veske eller lomme følger med til de fleste bunader

Første utfordring var hvilken bunad skulle jeg velge? På morssiden er jeg enten 4. generasjons Oslo innbygger, noe som ikke gir de helt store valgene på bunadsfronten, eller så kunne jeg velge noe fra et av Agderfylkene. Problemet var egentlig at jeg ikke følte den minste tilhørighet til dette området, og alt ble feil. På farssiden kom de fleste fra Buskerud /Bærum, noe som heller ikke ga det helt store utvalget. - Eller det vil si, ikke noe som helt falt i smak. Løsningen på bunadsvalget ble en "tipp" fra Gudbrandsdalen hvor jeg også følte en stor tilhørighet til området. 


Selv de enkleste blomster kan være en utfordring for en nybegynner

 Neste utfordring var mine manglende broderingsferdigheter. Her var gode råd dyre. Hvordan kunne dette løses uten at det ruinerte et allerde stramt budsjett? Bøker ble lånt og studert med stor interesse, og på en jentetur til Lillehammer fant jeg løsningen. Gausdalsbunaden kom i flere farger, deriblant rustrødt som er en av mine yndlingsfarger, og det viktigste: den hadde minimalt med broderier! På skjørtet som er rutete så skulle det broderes små markblomster. Vel innstallert med broderibok satte jeg i gang. De små markblomstene tok meg imidlertid utrolig lang tid å brodere. Løsningen ble å jukse litt i mellomtiden.


Mor og datter i matchende damaskkjoler

 Jeg fikk tak i ulldamask fra Husfliden på Lillehammer, sammen med en vevet silkebrokade hvor jeg sydde damaskkjoler til meg og min datter. For ja, disse små blomstene tok meg virkelig en evighet å brodere. Jeg har nå gjort en, kremt, kreativ endring på damaskkjolen da jeg opplevde at den ble veldig lik i fargene som på Gausdalsbunaden, når den omsider ble ferdig. Her har jeg nå sydd et løst liv til skjørtet.

Damaskkjole med løst liv

Ryggen i livet er sydd etter et 1700-talls liv fra Gudbrandsdalen. Forstykket er beholdt i den karakteristiske Gudbrandsdalsskjæringen. Det meste av livet er håndsydd etter en egen teknikk jeg fant i en bok om søm av bunader. På skjørtet satte jeg noen border. - Noe jeg fikk tips om fra Husfliden i Oslo. Det er faktisk lov til mer enn man tror av egne varianter enn man kan få inntrykk av fra Bunadspolitiet.

Det er en liten fold eller rysj bak i livet som en fin effekt.

Min nå snart voksne datter som høflig, men veldig tydelig takket nei til bunad ved sin konfirmasjon har nå angret seg. Denne gangen er det altså Romeriksbunaden som må til pers, og den har noe helt vanvittig med broderier. Jeg kjenner mine begrensninger og forstår når jeg må melde meg på kurs. Moro blir det sikkert likevel. Gleder meg mest til å se avkommet i en vakker bunad om noen års tid. - for selv om jeg går på kurs kommer det neppe til å gå fort.  :)