DEN FINESTE BUNADEN

Velger du bunad etter tilhørighet eller etter smak? Det er et spørsmål som dukker opp med jevne mellomrom. Når du syr bunader er det noen spørsmål som går igjen som, "Er dette greit? Kan man bruke? .."   Jeg har hverken noe ønske om å opptre som bunads-politi eller som smaksvokter. Svarene jeg gir blir dermed en liten øvelse i balansekunst. Jeg er liten tilhenger av pekefingre, samtidig som jeg ønsker å videreformidle kulturarven som ligger i bunadene våre. Min oppgave blir da å gi nok informasjon til at den som spør får mulighet til å ta et informert valg. Noe som ikke alltid er like enkelt.

Tilvirkning av en bunad tar lang tid. Om den er sydd riktig vil den følge deg lenge, uavhengig av om du lager den selv, får den sydd av en slektning eller i en systue.  

Tilknytning eller smak?
Så hvordan velger man  den fineste bunaden? Den bunaden som får deg til å rette deg litt ekstra i ryggen. Som får deg til å føle deg finere enn i noe annet plagg, til tross for at du har flere meter med ull rynket eller foldelagt rundt livet. For mange er bunaden synonymt med tilhørighet, og vil mene at man skal ha en tilknytning til stedet bunaden kommer fra. Hvor nær tilknytningen skal være, hvor mange ledd i slekten man kan gå tilbake, er det nok også litt ymse meninger om. Så er det dem som heller vil velge den bunaden de synes er aller finest basert på smak. Det er et festplagg man investerer mye i, og som skal følge med en resten av livet. Påvirket av omgivelsene blir vi også når vi skal velge bunad.

Påvirkningen kan blant annet sees ved at enkelte bunader har blitt mote. Noen bunader, farger og modeller går oftere igjen enn andre. Definisjonen på den "fineste bunaden" er i høyeste grad subjektiv, personlig og preget av smak, trender og mye følelser. Nå var også den første bunaden, "Nasjonalen",  på sitt vis mote i sin tid. 

Broderte håndplagg var viktige på flere måter. Om vinteren var resten av klærne gjemt under kapper eller sjal. De broderte håndplaggene viste håndverks-ferdigheter. Det kunne også vitne om status da farget garn var dyrere enn hvitt og sort garn. 

Bunaden som politisk virkemiddel
Folkedraktene som ble brukt i de gamle bondesamfunnene var på vei ut på 1800-tallet da samtidsklærne var på vei inn. Men så begynte prosessen med unionsoppløsningen med Sverige. Fra Hardanger hentet man frem den kvinnelige folkedrakten, og over hele landet ble drakten, som fikk navnet "Nasjonalen", brukt for å vise sin politiske sympati med løsrivelsen fra Sverige. De første bunadene ble dermed brukt som et politisk virkemiddel.

Dette hardangerlivet hadde ligget i en pose hos en nabo i lengre tid.  Vi antar at det må være fra slutten av 1800-tallet. 

Som navnet tilsier ble drakten brukt uavhengig av om du kom fra Hardanger eller ikke. Den ble på det tidspunktet regnet som en nasjonaldrakt. - Hvorfor akkurat denne folkedrakten ble valgt fremfor andre kjenner jeg ikke til. Men den kan minne om datidens mote i snittet.

Etter unionsoppløsningen
Da Unionsoppløsningen var et faktum  forsvant også noe av behovet for en felles nasjonaldrakt, og etterhvert dukket det opp lokale bunader. I dag er bunaden blitt et symbol på både lokal og nasjonal identitet. For å øke forvirringen litt, eller oppklare: I følge Ågot Noss er en bunad en fest- og høytidsdrakt med rot i en tradisjons-drakt. Mens en folkedrakt har røtter direkte tilbake til hverdagsklær. Eksempler på det er Setesdalsbunaden.

Dette er en barne-drakt med broderier og mønstre fra Setesdalen. Brodert og Sydd av Torill Fossnes. . 

Mangfoldet av bunader og folkedrakter er i dag enormt. Omlag 450 drakter og plagg går i dag under navnet bunad ifølge Institutt for Bunad og Folkedrakt. I følge tall fra Husfliden skal rundt 70 prosent av alle norske kvinner eie en bunad. Det er med andre ord ingen tvil om at bunaden betyr mye for oss. Eller at det kan være mye å velge mellom for en som ønsker seg sin første bunad, og som er usikker på hvordan, eller hvilken hun/han skal velge.

Den fineste bunaden
Om du ikke er så heldig å arve en bunad, ville jeg anbefalt å lese litt om de bunadene du vurderer for å kunne ta et informert valg? For hva er den fineste bunaden for deg? At den fikk flest stemmer i Dagbladet? At mormor har sydd og brodert den? At du kan gjøre den personlig i form av farge - og tekstilvalg? At den minner deg om faren din, eller at bestevenninnen har maken? - Etterhvert som man blir eldre blir også ofte elementer som historie, arv og tilhørighet viktigere.

Min erfaring er at de som kommer til meg med bunaden sin er svært stolte av den. Og synes den er den aller fineste bunaden.  Akkurat det gjør også jobben min givende, å få være med på å forlenge livet til nok en bunad - og kanskje til og med bevare en liten bit slektshistorie.

Fra venstre: Oslobunaden, Tinnbunaden, Lundebybunaden,  Litt fantasi og gjenbruk: Skjørtet til en damaskkjol fra Gudbrandsdalen er satt sammen med en strikket topp.

Kilder: 
Bjørn Sverre Hol Haugen, Norsk Bunadleksikon
Notater fra forelesning oktober 2016, Institutt for Bunad og Folkedrakt

BRODERER DU BUNADEN SELV?

Det er travle tider for alle som holder på med bunadsøm. Det nærmer seg seg 17. mai og konfirmasjonstid. Noen oppdager at bunaden har "krympet" og skulle gjerne ha fått sydd den ut, konfirmanter skal inn i en arvet bunad og trenger å få sydd den inn, mens andre skal få sin aller første bunad. Mellom fulle ordrebøker og deltidsjobb skulle det også klemmes inn fem dager med brodering på Raulandsakademiet.

Gausdalsbunaden har kun små broderier i noen av rutene på stakken. 

Oppholdet er en del av en modulbasert opplæring, som kombinert med relevant praksis kan gi mulighet for å ta et svennebrev som bunadtilvirker. Med målet klart i sikte så er det med andre ord bare å fortsette å sy. Og denne uken skulle det broderes, noe som ikke har vært blant mine favoritthåndverk.

Lærerikt og morsomt. Og ja, jeg koste meg med broderingen. 

Pakkingen gikk unna på en time samme dag som vi skulle avgårde. Optimistisk hadde jeg pakket flere strikketøy, og priset meg lykkelig over å få være passasjer. Det skulle imidlertid vise seg å være en liten uforutsett detalj som satte en stopper for den planen. Albert, familiens firbente, hadde fått tak i strikketøyet og tygget opp en strikkepinne og sørget samtidig for at de andre strømpepinnene var blitt flere cm kortere. Heldigvis skulle det senere vise seg at jeg hadde pakket med meg en lang rundpinne, så magic loop ble løsningen. Men bilturen opp ble ufrivillig strikkefri.

Albert har en egen evne til å stikke nesen sin borti ting han ikke skal. Som en følge av det har jeg måttet bytte ut det meste av beholdningen av trepinner med pinner i karbon. De har foreløpig overlevd møtet med Albert!

Nå skal det mye til for at det ikke blir et flott opphold når man kan fordype seg i noe man er mer enn middels interessert i. Kombinerer du det med flotte omgivelser og hyggelig selskap med likesinnede,
så blir det uansett bra. Og veldig lærerikt. Vi var så heldige å ha to svært dyktige lærere,
Barbro Storlien, også kjent som "fru Storlien, og Torild Ankersdatter Fossnes.

Rauland ligger vakkert plassert i Telemark. Ypperlig for rekreasjon, turmuligheter og håndarbeid. 

Det var ikke småtteri vi skulle igjennom på disse dagene, kastesting, faldesting, sparesøm, plattsøm, uttrekksøm, kastesting med prikk, prikkesting, loring, piperynking, spilesøm, grunnsøm ... for å nevne noe. Mens jeg satt og øvde meg på ulike sting, måtte jeg smile litt av broderiene på min første bunad som jeg sydde for 25 år siden.

Med i bagasjen hadde jeg med et liv fra Østfold som skulle syes for hånd. Østfoldbunaden har røtter tilbake til 1930 tallet, den er delvis basert på gammelt draktmateriale samt fritt komponert av de som utarbeidet den. Utgangspunktet for livet var et stoffstykke fra Unneberg ved Halden, hvor mønsteret er brukt i livet. Stoffet kjøpt på Husfliden i Moss er håndvevet. 

Jeg hadde med hensikt valgt en bunad fra Gudbrandsdalen med få broderier, da jeg ikke hadde stor tro på egne broderingsferdigheter. En gang må være den første, og den var sikkert et greit nybegynnerprosjekt innen brodering. Men nå kan jeg ikke annet enn å få fornyet respekt for dem som sitter og broderer hele bunader, hvor det kan gå med mellom 200 -300 timer for å få den ferdig. Det er i sannhet et tålmodighetsarbeid.

Brodering lot seg godt kombinere med sosialt samvær om kvelden. 

Hvor lang tid?
Jeg får av og til spørsmål om hvor lang tid det tar å sy en bunad. Svaret på det er hvilken bunad, og har du sydd den før? Det er stor forskjell på om du syr en bunad for første gang, eller har sydd den samme bunaden 10 ganger, eller at dette kanskje er noe du gjør hver dag? Og regner du broderingen inn så kan du begynne med 100 - 300 timer, avhengig av bunaden. Noen er selvfølgelig raskere å brodere, som min fra Gausdalen. Så har du for eksempel stoffet til Setesdalsbunaden skal ligge i press i et år. I filmen under kan du få vite litt mer om arbeidet som ligger bak en Setesdalsbunad.

Så kommer montering og tilpasning. Det er egne normer for hvordan hver enkelt bunad skal monteres som må læres. Hvor dype skal foldene være, skal den rynkes, hvor mange rynketråder, varianter rundt lukning, skal livet håndsyes eller syes på maskin osv.. Skjorte og tilbehør som veske, belter og luer skal vel også regnes med? Ting tar tid, og bunader er intet unntak. Men det er kanskje noe av det som gjør at vi også tar vare på bunadene og lar dem gå i arv. Spesielt de vi har vært med på å lage selv, eller fordi man husker hvor mye tid mor eller bestemor brukte på å brodere den?

Utsnitt fra en barnejakke fra Setesdal sydd av Torild Ankersdatter Fossnes. 

Brodering av bunader har jeg kommet frem til er en for omfattende jobb til at jeg har mulighet til å begynne med det, selv om dette er noe jeg kun gjør på deltid. De fleste har brodering som hobby, eller som en liten biinntekt ved siden av annen inntekt. Nå har jeg likevel bestemt meg for å brodere ferdig en Romerriksbunad som har ligget påbegynt siden før designerspirens konfirmasjon. Historien bak er som følger.

"Jeg liker grønt"
Et par år før designerspirens konfirmasjon hadde jeg tatt opp igjen studier for å fullføre en bachelorgrad. Jeg arbeidet kun sporadisk deltid med den følge at økonomien var ganske stram, og hvert minste innkjøp måtte planlegges i god tid. Datteren hadde ymtet frempå at hun ønsket seg bunad, så to år før den store begivenheten hadde jeg spart opp til en materialpakke og var fullt ut innstilt på å sy den selv. Heldigvis hadde jeg vært forutseende nok til å regne god tid, for ikke langt ut i broderingen skjønte jeg at jeg kom til å trenge minst to år for å bli ferdig. Ikke syntes jeg det var spesielt morsomt arbeid heller. Jeg ville da mye heller ha strikket!

Konturstingene på Østfoldbunaden er i sannhet et tålmodighetsarbeid. 

Bunaden var innkjøpt i en periode hvor rødt var en av designerspirens yndlingsfarger. Men er det en ting som er sikkert med 14 åringer, er det at det meste er omskiftelig og uforutsigbart. Rødt var ikke yndlingsfargen i mer enn noen måneder før den skiftet til grønt. Heller ikke ønsket om bunad skulle vise seg å være av det varige slaget. Litt fortvilet, (og litt lettet), pakket jeg ned den påbegynte bunaden mens designerspiren tegnet kjolen hun ønsket seg. Som lovet sydde jeg kjolen hennes, en kul, moderne og feminin modell som satt som støpt på henne. Og det viktigste av alt, at datteren var fornøyd på sin dag. - Det morsomme er at kjolen var rød og sort.

Som Albert hadde jeg håpet på at vi skulle kunne sitte å sy solveggen denne påsken. Vi får ha det til gode til en annen gang. 

Inspirert til en utfordring
Om noen skulle synes at jeg burde holdt på mitt og gitt henne bunaden, så var jeg antageligvis ganske lettet over å slippe resten av broderingen. Og dermed heller ikke så vanskelig å overtale, selv om den har blitt liggende som en dårlig samvittighet i systuen i flere år. Glad er jeg derfor for at oppholdet på Rauland har inspirert meg til å utfordre meg selv til å fullføre broderingen av bunaden. Og hvem vet om den da kanskje kan falle i smak hos en annen konfirmant som både liker bunader og fargen rød?

EN SKATT I GARASJEN

De fleste nordmenn har et forhold til bunader. Du har hele spekteret fra dem som elsker dem, til de som ikke kan fordra dem. Selv hører jeg naturlig nok til i den første kategorien. Men bunad har også blitt et moteplagg og statussymbol, og delvis storindustri. For mange handler det mye om følelser, tradisjon og arv. Spesielt de som har arvet sin bunad har ofte et spesielt forhold til bunaden sin. Når jeg gjør omsøm på gamle bunader ser jeg også hvordan man har modernisert og gjort endringer på bunadene i utførelse, valg av materialer og teknikker. Og om det er flere som har gjort omsøm på den. Hver sydame setter nemlig sitt eget preg på bunaden.

Gamle skatter finnes ikke bare på loft og i kjellere, men også i garasjer!

Nå er det lett å blande sammen bunader og folkedrakter. I følge Ågot Noss' definisjon, er bunad en fest- og høytidsdrakt, med rot i tradisjonsdrakter. En folkedrakt har derimot rot direkte tilbake til hverdagsklær. Innenfor drakttradisjonen var mangfoldet og variasjonen stor. Man ville gjerne sette sitt eget preg på drakten, hvor snitt og passformen var det viktigste innenfor datidens motebilde. Valg av tekstil, eller bruk av silketørkle og lignende, hang direkte sammen med hva man fikk tak i.

Flotte broderier på livet. Båndene er sydd på med symaskin. 

I en Coop bærepose!
Det blir mye bunadsprat om dagen, noe som ikke er helt unaturlig da jeg er i ferd med å etablere meg som bunadssyerske på deltid. Så mye må jeg ha pratet om det at en nabo kom på at han hadde liggende noe gamle "stakke-greier" i garasjen sin. Kanskje jeg var interessert? Et par dager senere kom han innom med en gammel Coop-plastpose og lurte på om jeg fortsatt var interessert? Jeg holdt å å miste pusten da jeg begynte å forstå hva de gamle greiene han hadde hatt liggende i garasjen i bortimot 30 år var!

Liv og bringeduk fra Hardanger. Disse delene turte jeg ikke gjøre noe med av frykt for at de skulle gå i oppløsning. 

Bukseseler, datert 1890. Et liv med belte og bringeklut fra Hardanger, antageligvis fra samme tidsperiode. En stakk, linskjorte og belte fra Telemark, antageligvis fra 1910 -1920? I tillegg fulgte det med et silkesjal, antageligvis brukt til stakken fra Telemark.

De nederste broderte selene er broderte bukseseler, datert 1890. Øverst er et belte, antageligvis tilhørende hardangerlivet. Tidligere var det også vanlig å ha blomster i belter, da det symboliserte fruktbarhet. 

Selv etter å ha arbeidet med tekstiler i mange år, var jeg svært usikker på hvordan jeg skulle gå frem for å behandle tekstilene. Klærne var støvete og flekkete, men feil behandling ville kunne ødelegge tekstilene. I verste fall kunne de gå i oppløsning, eller miste fargen. En del gamle tekstiler kan være farget med naturfarger, som kan være mindre holdbare ved vask enn kjemiske farger.

Etter å ha ligget i kaldt vann, med 2 utskiftninger forsvant nesten alle flekkene på skjorten. 

Linskjorten ble lagt i bløt i kaldt vann for å få fjernet de største flekkene. En del gjør feilen at de vasker lin i Milo fordi det er så mildt, noe som er helt feil. Milo er mildt mot silke og ull som er dyrefibre. Lin er et plantefiber og trenger et mer basisk vaskemiddel, enn ull og silke som trenger et vaskemiddel med høyere syreinnhold.

Folkemuseet i Valdres, også sted for Institutt for Bunad og Folkedrakt. 

Så langt har jeg ikke bestemt meg for om jeg vil forsøke å reparere skattene, eller om de nå skal få hvile blant silkepapir og møllkuler, og heller kun ta dem frem ved spesielle anledninger. Alle draktdelene er nå behørig registrert som funn hos Institutt for Bunad og folkedrakt, noe også naboen vår syntes var et hyggelig utkomme på hans uventede garasje-skatt.

Fra Folkemuseet. Et dåpsfølge forteller en historie om en annen tid. Barnet skulle helst døpes innen 3-8 dager, mens mor ikke fikk bli med i dåpen da hun ble ansett som uren i 40 dager etter fødselen. Barnet skulle helst ha 5 faddere, og skulle bæres til dåpen av en gudmor som måtte være en gift og ærbar kvinne.

Bunadsmodulene

Gleden over å kunne gjøre hobbyen sin til et fag, blir ikke mindre av at jeg endelig har fått begynt på den første av 6 moduler på vei mot et fagbrev som bunadstilvirker. Det innebærer at jeg reiser bort en uke to ganger i året og får undervisning. Denne gangen foregikk undervisningen på Fagernes, eller nærmere bestemt Valdres Folkemuseum hvor Drakt - og materiallære sto på timeplanen.

På timeplanen: Tvebandstrikking. En strikketeknikk brukt til bl.a. votter og sokker, da det blir både stødig, sterkt og varmt. 

Og for min del som trodde at vi kun skulle sitte og notere, så kunne jeg ikke tatt mer feil! Det meste av dagene gikk med til praktiske øvelser: som sy, strikke, brodere og hekle. Til og med leksene besto av for eksempel strikking! - Jeg skal innrømme at jeg var mer enn litt sliten innen uken var omme, men oppdaget at jeg satt og gledet meg til neste samling da jeg kjørte hjemover.

Et utstnitt av en brudedrakt. Disse var overdådig pyntet dersom man hadde råd til det, og klærne var ofte røde. En grunn til dette kan ha vært at bruden for en kort stund fremsto som en verdslig eller himmelsk dronning. Skikken gikk ut av bruk omkring 1850. Etter bryllupet var det vanlig å farge stakken sort slik at den kunne brukes til hverdags igjen. 

Etter en kurshelg i montering av strikkeplagg, og en påfølgende uke med en seig forkjølelse, er jeg omsider klar igjen for noen dager med bunadssøm. Forhåpentligvis blir det også tid til litt utregningsarbeid på ventende strikkedesign, før jeg setter nesen mot Trondheim neste helg. Hva som skjer i Trondheim? Bortsett fra et veldig hyggelig venninnebesøk: besøk på en strikkeutstilling på Sverresborg, med Selbuvotter. Ja hva skulle det nå ellers ha vært?

Ikke selbuvotter, men flotte broderte og dekorerte votter fra Hallingdal. 

DET SPØKER PÅ ROM 17

Det gikk nylig opp for meg at jeg ikke har blogget siden vi mistet vår umistelige Maja. Alt sto i stampe, og den lille ferien vi hadde planlagt var i ferd med å gå i vasken på grunn av flere uforutsette hendelser. Jeg hadde mest lyst til å legge meg ned og dra dynen godt over hodet noen dager. Mens det meste av ferien kunne avbestilles, sto den dyreste delen igjen: en tur på Telemarkskanalen og opphold på Dalen Hotell. Kvelden før den planlagte turen på Telemarkskanalen bråbestemte vi oss: vi pakket på 20 minutter (har aldri reist med en så merkelig sammensetning av klær før), og kom oss i bilen på vei mot Dalen Hotell før det ble mørkt.

Dalen hotell ligger idyllisk til i naturskjønne omgivelser, omringet av fjell på alle sider.

Reiselederen hadde gjort få, om noen, forundersøkelser før turen ble bestilt. Vi hadde tross allerede vært på langtur i mai, og hadde kun planlagt en liten rundreise i Telemark denne sommeren. Dalen hotell var plukket ut på bakgrunn av at det lå greit til i forhold til Telemarkskanalen, samt at det var et greit utgangspunkt uansett hvor vi skulle videre. Vi oppdaget ganske raskt at Dalen var langt fra et vanlig hotell Det er en del av en samling hoteller som klassifiseres som historiske hotell. Det er det eldste trehotellet i Norge, bygget i dragestil i 1894, og kan skilte med en spennende historie. Hotellet var et av de første som hadde både innlagt strøm og bad til hvert rom. Det ble derfor flittig besøkt av både kongelige og sosieteten.

Hotellets transport. Litt uvanlig, men i god stil med resten av interiøret. 

Under krigen ble det okkupert av tyskerne som ribbet alt av inventar, de bokstavelig talt rev fastmonterte skap ned fra veggene, og sendte alt nedover til Tyskland. En av de ansatte hadde i siste liten klart å gjemme unna noen bilder, av de kongelige, ved å grave dem ned under noen maurtuer. Siden den gang har hotellet skiftet eiere flere ganger. Nåværende eier har satt hotellet tilbake til svunnen tid. Du føler bokstavelig talt at du entrer en tidligere tidsepoke i det du går inn dørene. Det er hverken TV eller telefoner på rommene, og bussen som kjører deg ned til båten er en veteranbil.

På rom 17 skal man ha stødige nerver for å bo. 

Det spøker
Vi ble ikke veldig overraset da vi fant hotellet på listen over de skumleste hotellene i Norge. Hotellet kan skilte med et eget spøkelse på rom 17, The English Lady. Dette er et rom du forøvrig må be spesielt om å få bo på. I følge historien skal en gravid engelsk kvinne ha sjekket inn på hotellet, men den samme kvinnen var ikke gravid da hun sjekket ut. Etter at hun hadde reist fant betjeningen et dødt barn gjemt i en koffert på rommet hennes. Det skal være både registrert og dokumentert uforklarlige lysglimt og temperaturendringer på rommet. Vi bodde ikke på rom 17.

Telemarkskanalen kjennetegnes av de mange slusene. Den største slusen har en høydeforskjell på 21 m.

Telemarkskanalen var en hyggelig, og langsom tur. Perfekt for en dag med strikking. Jeg er invitert med på en utstilling blant norske strikkedesignere på Hadeland Glassverk #strikk2016, 3. september til 30. oktober, og strikker i hver ledige stund. Som om jeg ikke gjør det ellers... Kanalen kjennetegnes av de mange slusene man må igjennom, og går fra Dalen i nord til Skien i sør.

På Raulandsakademiet ligger Telemarkstunet. Her selges lefser, brød og rømmegrøt. Om kvelden var vi på konsert, og fikk omvising på skolen. skolen tilbyr overnatting for tilreisende og klassifiseres som et vandrerhjem. 

Raulandsakademiet
Etter to netter på Dalen og spøkselesjakt tok vi turen videre oppover mot Nutheim gjestgiveri, og rakk et kort besøk innom galleriet, før vi satte kursen videre opp til Raulandsakademiet. I og med at undertegnede nå har startet på fagbrevet som bunadsyerske og skal tilbringe et par uker her  i året, var det en fin måte å gjøre seg litt kjent på. Raulandsakademiet er en del av Høgskolen i Telemark og har sommerkurs i kunst og håndverksfag. Mange av fagene de underviser i er rødlistet. Det vil si at det er håndverk som nesten ingen behersker lenger.

Kniplingskunst er et av de rødlistede håndverkene. Kniplinger har stort sett vært laget i lin, noe ull og metall. 

Vi besøkte også Rjukan, og Vemorksruten og fikk frisket opp i historien om tungtvannsaksjonen under 2. verdenskrig. En tur med  Krossobanen, nord Eurpoas første kabelbane, anbefales om man ikke har høydeskrekk. De to vognene "Tyttebæret" og "Blåbæret frakter folk fra nedre stasjon Krosso på 404 meter over havet til øvre stasjon Gvepseborg 886 meter over havet, i løpet av 4 og et halvt minutt.Og når man først er i området kan man også ta med seg strikketøyet og komme seg opp til Gaustadtoppen (1883 moh)!

Aldri en dag uten. Strikketøyet er en selvfølge i tursekken, sammen med kaffe og sjokolade. 

På hjemveien rakk vi en liten svipptur innom Telespinn som nå hadde åpen butikk. Egentlig skulle jeg bare innom for å sikre meg et par fargekart, men alle som kjenner meg vet jo at det var et usannsynlig scenario i møte med hyller med nydelig mohairgarn.

På Telespinn, fikk vi utenom en pose full av garn også hilse på de søte mohairgeitene. 

Hjemme ventet det bunadsøm. Det er snart konfirmasjon, og unge konfirmanter skal inn i mors eller bestemors gamle bunad. Jeg kan ikke være annet enn takknemlig for å få kunne være med på å gi en bunad en både nytt og lengre liv, når jeg tilpasser og gjør omsøm på et arvestykke til en ny og stolt eier.  - Jeg kan vel like godt advare, dette blir ikke den siste bunaden dere kommer til å se her.

Lundebybunaden ble komponert av kunstmaleren Alf Lundeby rundt 1930. Motivet er rokokkoinspirert, (gjerne leken og litt overdådig, men også lys og elegant), med stilisert blomstermotiv.. Den kommer opprinnelig fra Hedmark og er en svært populær bunad. Ikke så rart da den er svært vakker!

PS Trenger du hjelp med ømsøm eller montering av bunaden din, ta gjerne kontakt med meg på helle (@) hellessyskrin.no.

DET BLOMSTRER FORTSATT I SETESDAL

Denne modellen har jeg hatt liggende ferdig en god stund allerede. Jeg har utsatt lanseringen av den rett og slett fordi det var andre modeller jeg ønsket å få ut før. Og fordi jeg var i tvil om jeg ønsket å gi ut den første varianten! En variant med isydde ermer. Det er få modeller jeg har fått så mange tilbakemelding på som akkurat den, både eposter og meldinger på Facebook, hvor flere har etterlyst mønsteret. Men, jeg må innrømme at jeg lenge var i tvil. Rett og slett fordi det ante meg at det kom til å være mye arbeid med diagrammer og skalering i ulike størrelser. Og jeg tok ikke feil. Det ble tvert i mot langt mer arbeid enn jeg hadde forestilt meg.

Blomstring i Setesdal med rundfelling. Denne gangen laget i mott favorittfarge. :) 

Men i et øyeblikk av overmot sa jeg altsa "ja"til at den skulle utgis, etter å ha fått spørsmålet for n-te gang. Så jeg satte i gang test-strikking i alle størrelser, for å få tilbakemeldinger på diagrammer og mønster. Det skal ikke stikkes under en stol at jeg underveis har angret mer enn en gang på hva jeg hadde satt i gang. Selv kvelden før mens jeg satt og redigerte mønstret hadde jeg mest lyst til å legge ut en melding på Facebook hvor jeg avkreftet ryktene om at mønsteret skulle utgis...

Først ut kom Blomstring i Setesdal med isydde ermer. Om jeg hadde visst hvor mye jobb det hadde vært med diagrammer og utvikling av mønsteret, hadde jeg ikke tatt jobben med å utgi mønsteret. Men, man lærer så lenge man lever. 

Varianten Blomstring i Setesdal med rundfelling kom til som en forenklet variant av den mer kompliserte førsteutgaven med isydde ermer. Den var forbausende enkel å strikke, brodering og pynt tar selvsagt sin tid, men alt i alt tror jeg den korte og rundstrikkede modellen var klar i løpet av 10-14 dager? Nå har jeg ventet både på å få testet ferdig den andre modellen ut, men også for å få testet ut denne modellen ved å teststrikke den en gang til! Jeg ønsket dessuten også å teste den ut i litt en lengre utgave før jeg skrev mønsteret ferdig.

Jeg har valgt å holde kontrastfargene ton i ton med hverandre for å få et rolig inntrykk av jakken til tross for sterke farger.

Den lengre utgaven er nå ferdig strikket, og ligger klar til montering og stolpestrikk. Det viktigste var å få testet ut mønsteret. Mye gode tilbakemeldinger kan komme ut av å sette bort test-strikk, men det krever også ressurser. Også mister jeg litt av kontrollen. Spesielt som i dette tilfellet hvor den også skal brukes til fotografering. Jeg valgte derfor å heller ta jobben selv. Til tross for at jeg nå begynner å få en anseelig samling av Blomstring i Setesdal i garderoben.. Bildene kommer denne gangen litt i etterkant... Den er utsatt til å bli fotografert sammen med et par andre design jeg har spart til høsten.

Det er brukt mye perler og tid på brodering, men det gikk likevel overraskende fort denne gangen. 

Fargene til denne modellen ble valgt ut etter en tur husbonden og undertegnede hadde i høst, hvor vi besøkte trehusbebyggelsen i Telthusbakken i Oslo. Jeg syntes kombinasjonen av den varme rød og okergule ga et litt gammeldags preg, samtidig som de er både friske og morsomme.

Telthusbakken i Oslo, med original trehusbebyggelse. Et glimt av gamle Oslo. 

De friske fargene passet godt til den korte modellen. - Den lengre modellen er strikket i roligere farger. Det er som sagt bare å vente på bildene. - Selv så gleder jeg meg til å starte på broderingen og gjøre et dypdykk i perleboksen. men først om en uke eller to. Det er alltid et eller annet som må ordnes først?

Fargene til jakken ble også plukket ut for å passe til en av mine bunader. Her med et enkelt brunt skjørt og litt ekstra pynt.

Resultatet

Hvilken av de to modellene jeg selv foretrekker? Jeg tror jeg foretrekker fasongen på den grønne med isydde ermer, men fargene i den røde. Modellen med rundfelling er litt romsligere i passformen enn den med isydde ermer. Jeg liker fargene i den røde så godt at jeg vurderer faktisk å strikke opp en til med isydde ermer i rødt. Har man favoritter så har man favoritter. Begge jakkene er forøvrig i flittig bruk, sommer som vinter. Men nå er det ikke alltid at vi er bortskjemte med så varme somre heller..

 fra Rauma Garn er en veldig lett kvalitet, som gir lette fine plagg. Godt egnet til helårsbruk. 

Veien til et helhjertet liv

Til tross for både lyst og ønske om å både skrive og oppdatere blogg, eller holde meg oppdatert på hva som foregår blant andre håndarbeidsbloggere, faller planene rett som det er i grus. Det positive er at jeg heldigvis og omsider har begynt å lære at jeg også må velge bort ting jeg har lyst til å gjøre - om kroppen skal henge med! De siste to årene har vært en berg og dalbane med hensyn til overskudd og hvor ressurser har måttet rasjoneres med streng hånd. Det andre positive i den situasjonen er at det har tvunget meg til å ta noen avgjørende valg. Rene verdi-valg. Selv om mye fortsatt er uavklart kjennes ting for første gang på mange år riktig. Og som en god begynnelse på noe nytt.

Raulandsakaedmiet, sted for bunadsopplæring.. Bildet er lånt av visitnorway.no

Breneé Brown skriver om det å leve et helhjertet liv. Det å leve i tråd med egne verdier. Jeg møter stadig vekk mennesker som opplever det problematiske i det å leve et hvor hvor man går på akkord med egne verdier. Det sliter, og for mange kan det gå på helsen løs. For min egen del kom jeg til et punkt hvor jeg forsto at om jeg ikke gjorde noe ville jeg ende opp med å bli en person jeg ikke kunne like. - Så grep jo også skjebnen inn ved å gi meg en dytt, og tvang meg til å tenke nytt. Og nytt har jeg tenkt. Til høsten starter jeg på fagbrevet i bunadssøm. I mellomtiden tar jeg i mot omsøm av bunader, strikker, designer og syr. - Og skriver...? Hvor det hele skal ende? Det vet jeg fortsatt ikke, det eneste jeg vet er at det kommer til å være helhjertet.


MODELL OG MATERIALER
Design: Blomstring i Setsdal med rundfelling, ligger på Ravelry . Kommer i str 34-48.
Blomstring med Setesdal 8med isydde ermer ligger på Ravelry, på både norsk og engelsk. Str 36-44. Om du ikke er på Ravelry kan du ta kontakt med meg her. 
Materialer: Finull/Tumi/Ask
Fra lager: ja
Farge: Terracotta, naturhvit
Strikkefasthet: 24 m og 32 omg = 10 x 10 cm
Materialer kjøpt hos: Garn på Strømmen Husflid, knapper på Lillestrøm Sysenter
Tilbehør: 9 knapper, glassperler
Størrelse: 36

FIE, SOFIES SPORTY SØSTER

Bunadslivet til Trønderbunaden har vært inspirasjon til flere design denne våren. Og for hvert nytt design som har oppstått, har jeg nesten like raskt sett konturene av et nytt. Dermed har det vært om å gjøre å få notert ned ideene i skisseboken mens de fremdeles er ferske. Det er ikke alle ideer som man velger å gå videre med, men noen ganger må en idé også modnes litt før den springer helt ut. I forbindelse med at jeg laget et vottemønster hentet jeg et nytt element fra det samme bunadslivet. Jeg brukte det siden som en bord i en barnekjole, (kommer snart som et eget innlegg), før jeg så at det godt kunne utvikles litt videre. Dermed kom ideen til Fie.

Fie er strikket i Ask fra Hillesvåg

Utfordringen var at jeg gjerne ville ha den med til fotograferingen vi gjorde unna i påsken, og jeg hadde kun 4 dager på å få den ferdig! Her var det med andre ord ikke rom for å gjøre designvurderinger underveis som kunne resultere i opprekk. – Var det i det hele tatt mulig? Vi snakker tross alt om en jakke strikket på pinne 3 mm?  Men heldigvis i en størrelse small.

Trådfesting i siste liten. jeg tror jeg aldri har strikket noe så fort noensinne før, ..

FARGENE
Heldigvis hadde jeg en relativt god formening om hvilke farger jeg ønsket å arbeide med. En oransje var plukket ut som bunnfarge, mens jeg måtte lette etter andre gode kombinasjonsfarger i lageret mitt. Det er ganske spennende å se hvordan farger som tilsynelatende fungerer sammen i garnnøster kan forandre karakter når de kommer sammen i et strikketøy. Små prøvelapper ble laget for at jeg skulle bruke minst mulig tid på å eksperimentere med feil farger i strikketøyet. Jeg ønsket å gjøre jakken feminin, frisk og litt morsom og endte opp med fersken-rosa og rød som hjelpefarger.

Modellen har mange av de samme elementene som Josefine og Sofie, striper og ensfargede partier sammen med blomster.

MODELLEN
Selve modellen hadde jeg sett for meg med raglansfelling, og krave. Etter å ha vurdert hvordan jeg skulle løse knappestolpen, endte jeg opp med å velge glidelåslukning. Det ble et nytt element i kolleksjonen som jeg var godt fornøyd med.

Løsningen med glidelås var med på å gjøre uttrykket litt mer sporty enn jeg først hadde tenkt. 

STRIKKE STRIKKE STRIKKE
Men går det an å strikke en jakke på 4 dager..? Jeg brukte 4,5 halv dag. Jeg strikket nesten i søvne. Det første jeg gjorde etter å ha stått opp om morgenen var å finne frem strikketøyet, og det siste jeg la til side før jeg la meg om kvelden. Jeg hadde nesten inntrykk av at hendene gikk av seg selv mens jeg sov.. Men jeg rakk det! Vi fikk noen flotte bilder, men det som overrasket meg når jeg så den på designerspiren for første gang var hvor sporty modellen var blitt. Jeg hadde sett den for meg som langt mer feminin!

Et bånd ble sydd fast på innsiden for å skjule klippekanten. 

RESULTATET
Da jeg så hvor sporty jakken var blitt, må jeg innrømme at jeg ble litt usikker på om jeg skulle sette Fie opp på listen over «godkjente» design. Nå har ettertiden vist at Fie har blitt hverdagsjakken. Jeg slenger den på over jeansen om jeg skal ut, når jeg løper avgårde til yoga-trening, eller skal ut på tur. Den har rett og slett vist seg som en svært anvendelig og sporty jakke! Og fargene, vel de er det kanskje ikke så overraskende at falt i smak hos undertegnede.

Kanskje ikke like feminin i snittet som jeg først hadde tenkt, men har vist seg som tilsvarende anvendelig. 

GENERØSITET
I oppløpet mot 17. mai har jeg tatt i mot en del omsøm av bunader. Den siste bunaden ble levert kl 10.00 i dag. På lørdag hadde min svenske svigerinne og jeg satt av dagen for å sy ferdig livet til hennes Skedevi Dräkt fra Öster Götland. Basert på innholdet i en materialpakke fra den svenske husfliden, målte og tegnet vi ut mønster før vi kunne begynne på sømarbeidet. Men fortvilelsen var til å ta og føle på da vi midt i innspurten oppdaget at båndet som fulgte med pakken måtte være feil, det var dessuten altfor lite bånd. Og alt av butikker var stengt frem til 17.mai!  Jeg følte meg ganske oppgitt, og litt skyldig for jeg hadde satt datoen uten tanke på at vi kunne ha behov for å supplere med ekstra utstyr. For hvem er det som sitter på 6-8 meter grønt skråbånd ekstra, som vi også raskt kunne få tak i?

Alt klippet og klart, men bånd til kanting var feil og for lite. 17. mai antrekket 

Flere enn vi trodde. En etterlysning via en sømgruppe på Facebook den samme kvelden skulle vise seg å gi resultater. Det tok ikke lang tid før flere hadde meldt i fra at de gjerne kunne bidra med flere meter med grønt skråbånd. Søndag formiddag møtte jeg dermed en dame som sto klar med grønt skråbånd da jeg kom. Vi gjenkjente hverandre straks som felles- stoffavhengige, og kunne utveksle erfaringer om tekstilkjøp i utlandet, samt gleden over å ha med seg flere meter med ull i kofferten på vei hjem fra ferie. Og dele forståelsen for hvorfor det er helt naturlig å ha flere meter med bånd i en ukurant farge liggende i årevis, for å nevne noe.

Skråbånd så det holdt til det vi trengte + mer til. Vi fikk ferdig drakten så den kan brukes på 17. mai. 

Historien er et godt eksempel på hvordan sosiale medier kan fungere på sitt beste, raskt og med en villighet til å dele. Mest av alt ble jeg overveldet av responsen og generøsiteten jeg møtte, og hvor hyggelig det er å møte andre med samme interesse.

Til tross for at det har vært mye søm i det siste, har det ikke vært så mye nyskapning i syrommet. 

Noen ekstra meter med ull i kofferten kan det også hende at det blir i bagasjen til undertegnede når vi nå reiser avsted på en liten ferie i forbindelse med husbondens jubileum. Som vanlig har jeg Googlet tekstil- og garnbutikker, vi skal besøke vingårder, på sjokoladesmaking og kanskje bade?  Hvor vi skal? Vi skal til et sted hvor de garantert har garnbutikker… (jeg har Googlet). Og da ordner vel resten seg? God 17. mai.

Ps. Sofie, den litt mindre sporty søsteren til Fie er i Familien denne uken.


MODELL OG MATERIALER
Design: Fie, kommer snart på Ravelry
Materialer: 300 g Ask 2, 100 g Tumi
Fra lager: ja
Farge: oransje, naturhvit
Strikkefasthet: 24 m og 32 omg = 10 x 10 cm
Kjøpt hos: Hillesvåg
Tilbehør: glidelås
Størrelse: 36



Du kan følge med for flere oppdateringer på Helles Syskrin på Facebook.