10. mai 2020

Fra ide til design

"Hvor lang tid bruker du på å utvikle et design?" Det er vanskelig å gi et klart svar på. Noen design kommer lettere på plass enn andre. Noen ganger klaffer alt, mens andre ganger kan jeg kjøre meg helt fast, og må legge det vekk i flere måneder før jeg klarer å se på det med nye øyne igjen. For selv om jeg har et bilde i hodet er det langt fra regelen at resultatet ender opp akkurat slik. Det kan hende at mønsteret ikke blir helt som jeg hadde sett for meg, fargenes samspill. Men prosessen fordrer at det skal være rom for å utforske og gjøre endringer. Og nå kan jeg bruke mye tid på det jeg kaller kreativ-drodling. For det jeg liker aller best ved utviklingen av et nytt design er nettopp prosessen. Faktisk enda mer enn å få det ferdig. For i innspurten har jeg gjerne allerede fått en ny idé som jeg har lyst til å teste ut. Tilnærming til utviklingen av et nytt design vil avhengig av hva designeren er mest opptatt av, lar seg inspirere av, og dennes bakgrunn. Det er med andre ord ingen fasit.
Mønsterrapporter og fasong vil være avgjørende for skalering, hvor mange størrelser og hvor store hopp i cm mellom dem. 
 Inspirasjonskilder
Selve inspirasjonen kan jeg hente fra mange steder. Det kan være en historie som gir meg noen assosiasjoner til f.eks en følelse som jeg former videre til et uttrykk i et plagg. Som f.eks livlighet, som vil gjenspeiles i fargebruken. Jeg henter også mye inspirasjon fra folkloren, drakthistorie og er nok mye påvirket av bunadene jeg arbeider med i systuen. Tekstiler og trykk er en stor inspirasjonskilde, som trykte bomullsstoffer brukt i blant annet forklær i Signes Blomsterliv.
Jeg er spesielt glad i omslagsjakker mye på grunn av linjene i plagget. Foto Are Knudsen
Balanse, linjer, passform og snitt er det jeg liker best å arbeide med i et design. I prosessen er det mange ting som skal avgjøres. Da form og snitt er for meg det viktigste er det også her jeg begynner. Når det er på plass jobber jeg videre med paletter. Ønsker jeg et livlig, dempet, seriøst uttrykk etc. Valg av farger, og intensiteten blir ofte satt i denne delen av prosessen. Er det et ensfarget design vil prøvelappstrikking herfra dreie seg om strikkefasthet, tekstur, valg av egnet garnkvalitet og ev utprøving av et mønster som skal forsterke det uttrykket jeg ønsker på plagget, som f.eks på genseren Linea, eller rysjene på Flora.
Rysjene i Flora ble strikket i flere omganger før jeg fant riktig "formel".  Foto Are Knudsen 
Materialer
Valg av materialer avgjøres som regel som en følge av modell, bruk, mønster og farger. Er det et mønster som krever mange masker for å komme tydelig frem så velges et tynnere garn. Eller er det en oppskrift til voksne eller små barn, med tanke på vask og kløing. Er det viktig at det holder fasongen, hvor stivt eller mykt bør eller kan det være. Og hvilke farger er tilgjengelige i de ulike kvalitetene.
Vanskelig å komme utenom prøvelapper. Men de reduserer til gjengjeld behovet for opprekk. 
Prøvelapper og atter prøvelapper
Er det flere farger så må prøvelappsttikkingen utvides til fargeprøver og sammensetninger. Jeg har erfart flere ganger at diagrammet også må justeres. Og noen ganger synes jeg rett og slett ikke at mønsteret harmonerer med de fargene jeg har valgt. Og da er spørsmålet, velger jeg å arbeide med fargene eller diagrammet. Svaret på det er at det kommer an på om jeg synes fargen eller mønsteret er viktigst i akkurat det designet jeg arbeider med. Å finne akkurat den riktige fargekombinasjonen kan være en morsom, men også krevende øvelse. Innimellom kan det dreie seg om bare små nyanser for om noe harmonerer eller ikke. Fargene skal balansere, men blir de for harmoniske kan det bli kjedelig. Og bryter det for mye vil det ta oppmerksomheten bort fra det andre eller virke rotete. Og da mister jeg balansen som jeg er opptatt av.
Noen ganger blir iveren etter å sette i gang med for stor til at jeg klarer å vente til hele plagget er strikket ferdig.
Utregning av et design gjør jeg gjerne litt i etapper. Strikker jeg i kjente garnkvaliteter har jeg etterhvert fått erfaring på hvor og når jeg bør legge inn økninger og fellinger for å få den passformen jeg vil ha. Men å lage et nytt design innebærer stor vilje til å rekke opp! En av de første tingene jeg lærte når jeg begynte å sy var «Det er ingen som ser hvor mange ganger du har sprettet opp en søm, men de ser det om du ikke har gjort det.» Jeg har tatt med meg den lærdommen til strikking!En for meg ny kvalitet vil kreve langt flere strikkeprøver. Enkelte design har jeg antageligvis strikket opp både 3-4 ganger før jeg er fornøyd.

Dekorering gjør jeg på de plaggene hvor jeg er ute etter å forsterke et feminint uttrykk, som f.eks Ingrids kofte. Kanskje ikke så rart da det er nettopp feminine linjer og snitt det hele begynner med.

Eksterne hjelpere
Neste skritt i prosessen er ren-skrivning av notater. Alt av justeringer underveis, innspill fra eventuelle teststrikkere skal nå sammenstilles og skrives ned i en forståelig veiledning. Neste skritt er skalering opp og ned i ulike størrelser, jeg kan avsløre at det ligger MANGE timer med utregninger bak et design,  og sende dem til en teknisk redaktør for korrektur og kvalitetssikring av tall. Jeg får også grafisk hjelp til å få rentegnet ev diagram, laget i Excel over til Illustrator.

Er det en godt utprøvet modell trenger den som regel ikke sendes til teststrikk når den har en teknisk redaktør som kontrollerer alle tall. I forbindelse med bokutgivelsene mine har jeg brukt modellstrikkere, som tester ut modellen samtidig som de lager prototypen. Nye fasonger vil jeg gjerne ha testet ut i flere størrelser, for å være sikker på at jeg har truffet rett på passformen.

Jeg har mindre profesjonell fotohjelp nå enn tidligere. Det er flere grunner til det, blant annet at min faste modell ble gravid, samt at fotografen har vært mer enn opptatt. Jeg har innsett mine egne begrensinger både bak og foran fotoapparatet, så det er noe jeg ønsker å finne en løsning på fremover. Jeg pleier å si, "vi tar det til høsten, etter 17.mai og bunadsesongen". Spørsmålet er fortsatt hvilken høst.
Heddas kofte er straks klar for publisering på Ravelry på både norsk og engelsk.
Det blir mye hodeløse modeller når man hverken har modell eller fotograf tilgjengelig. 
Noen design får jeg også hjelp med å oversette til Engelsk før jeg legger dem ut på Ravelry. Så det å lage et design innebærer både utgifter til materialer, til teknisk redigering, oversettelse, foto, og regnskap. Med prøving og feiling regner jeg sjelden mindre enn 100 timer på å utvikle en ny kofte fra begynnelse til slutt, inkl strikking, utregninger, dekorering, etc..

Litt alvor
Jeg skal innrømme at det mer enn en gang hender at jeg lurer på hvorfor jeg gjør dette tidkrevende arbeide. Hvorfor ikke bare sitte og kose meg med strikkingen helt for meg selv som før? Per nå så anser jeg det vel som en blanding av kreativ glede og galskap. Men det skal ikke stikkes under en stol at det er frustrerende å se hvordan store aktører pøser ut med gratisoppskrifter og slik devaluerer alt det arbeidet som ligger bak utviklingen av en strikkeoppskrift. For en garnleverandør blir en strikkeoppskrift markedsføring av deres produkt. De lever av å selge garn. For en uavhengig designer er strikkeoppskriften selve produktet, som de lever av. Effekten av markedsføringen blir en forbruker som forventer at strikkeoppskrifter er gratis. Det er fryktelig synd fordi det undergraver strikkeoppskriftens verdi. Også blir det så enkelt å dele, uten at man nødvendigvis tenker på konsekvensen for den lille aktøren. Ei heller husker på at oppskriften er beskyttet av loven om opphavsrett? Så om du gjerne vil beholde mangfoldet, så husk gjerne på hvem avsenderen av strikkeoppskriften er. Er det en stor garnleverandør som lever av å selge garn, eller en liten aktør som  som lever av sin kreativitet?
Strikke-og skaperglede. 

Ps. Sjekk gjerne ut de nye sidene til HelleSiggerud.no på FaceBook og Instagram. Her er det bare strikking!

2. mai 2020

Bunad laget i Norge?

 Denne våren har blitt veldig annerledes enn hva jeg hadde sett for meg. 1.mars skulle jeg endelig ta sats og starte helt for meg selv. Så kom Covid-19, og prøving i systuen ble plutselig veldig vanskelig. I ventetiden har det blitt sydd underskjørt, reparasjon av vesker og belter, samt andre ting som kunne sys ferdig uten prøving. Selv om lettelsen var stor da det nylig ble åpnet opp for at «en til en» bedrifter kunne starte opp igjen, så skal det ikke stikkes under en stol at denne sesongen blir noe jeg kommer til å huske lenge. Men hyggelige lyspunkter er det så absolutt. For til tross for annerledes feiring i år, så mottar jeg fortsatt henvendelser fra dem som gjerne vil ha sydd om bunaden sin til 17.mai. Noen skal sitte i sofaen, andre stå i hagen sin, eller reise bort. Men bunaden den skal på! Dette plagget betyr noe helt spesielt for oss.
Albert og jeg iført finstasen klare til nasjonaldagen. 
Rundt 80 - 90 prosent av det jeg gjør i systuen er justering, reparasjon og omsøm av nyere eller eldre bunader. Men de siste 10-20 prosentene kommer for å få sydd en helt ny bunad. Og da kommer av og til spørsmålet opp, spiller det noen rolle om bunaden er produsert i Norge eller ikke? Jeg kan bekrefte at for majoriteten av dem som kommer til systuen min så spiller det en rolle.  Selv tenker jeg at det må være opp til hver enkelt å avgjøre om det betyr noe for dem eller ikke. For noen kan det være et spørsmål om økonomi, mens andre er kanskje ikke klar over hva som produseres hvor? Det viktigste er at du som anskaffer en ny bunad kan ta det jeg kaller et informert valg, slik at du faktisk kjøper den varen du tror du kjøper!

For mange må nødvendigvis ha en utenlandsprodusert bunad når tall viser at rundt 2/3 av alle nye bunader er produsert i utlandet. Det er ikke sånn at bunader produsert i utlandet nødvendigvis har dårligere kvalitet, men dette er også et spørsmål om vi ønsker å beholde kompetansen og industrien i Norge. En problemstilling situasjonen med Covid-19 har aktualisert. Det ble plutselig veldig tydelig at vi ikke er selvforsynte på flere områder.

Bunadopplæringa
Som et ledd i å bevare og styrke kompetansen innen bunadtilvirkerfaget ble det i 2007 inngått et samarbeide mellom Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag, Norsk Folkedraktforum og Studieforbundet kultur og tradisjon om å lage et eget utdanningsløp. Opplæringen er lagt opp så du kan enten kombinere det som lærling eller arbeide i egen bedrift. Siden oppstarten har rundt 300 personer gjennomført hele kursrekken, og det er flere ganger satt opp ekstra kurs for å ta unna de lange ventelistene. Noe av det mest oppløftende er at vi ser at stadig flere unge nå velger å utdanne seg innen bunadtilvirkerfaget, et viktig steg for å senke gjennomsnittsalderen på de som skal videreføre kompetansen.
De fleste bunadene jeg har inne skal sys om og repareres etter å ha fulgt eieren i mange år.
Storproduksjon og effektivisering
Ifølge tall fra 2016 fantes det omtrent 2,5 millioner bunader i Norge! Det sier seg selv at mange har flere enn en bunad. En trend jeg også opplever i systuen. Flere kommer til meg med bunad nummer to eller tre. Noen har kjøpt alle nye, andre har fått en til konfirmasjon og arvet en annen. Samtidig så opplever jeg at å skaffe seg en bunad har blitt mer tilgjengelig for mange. Storproduksjon og effektivisering av produksjonen har bidratt til det.

Den store etterspørselen hadde vanskelig latt seg dekke opp av kun små lokale systuer. Og spesielt en del av produksjonen, broderingen, skaper utfordringer for storskalaproduksjon. En bunad kan ta alt fra 100-1500 timer å brodere. Du kan selv gange opp tidsbruken med en vanlig norsk industriarbeiderlønn. Det ville i så fall blitt et plagg de færreste av oss ville ha råd til.

Det har lenge vært utfordringer med å få tak i mange nok som både kan eller vil brodere. En del henger sammen med lønn, men også kompetanse og status. Brodering har kanskje ikke hatt samme status som «arbeide», på lik linje med mye annet håndverk? En konsekvens av dette ble at mange av de store aktørene allerede på 90-tallet flagget ut deler av sin produksjon til utlandet. Mange av dem som fortsatt broderer bunader i Norge har det som hobby, eller gjør det kanskje av ren idealisme? En av utfordringene ved utflaggingen er at det er med på å holde lønnsnivået nede for denne delen av yrket i Norge, samt at færre innehar kompetansen om håndverket.
Det er omlag 450 ulike registrerte bunader og folkedrakter. 
Dette handler også om betalingsvilje og evne. Det er tankevekkende å se i sammenheng med vår betalingsvilje når det kommer til sportsutstyr, elektronikk, storbyferier, designervesker eller oppussing. De fleste er innforstått med at det koster å ha en rørlegger eller snekker i arbeid, mens håndverkeren som syr bunader ikke kan forvente lignende kompensasjon. Også kan vi kanskje ikke se helt bort fra at det betyr noe at det er et håndverk ofte utført av kvinner?
Produksjonen av Akerdrakten er blant de bunadene som har blitt flagget ut.
En annen utfordring ved utenlandsproduksjonen er standardisering av bunadene. Skal du masseprodusere noe må du ha færrest mulig avvik. Ganske logisk, for avvik er kostbare i produksjon. Men det medfører at en del varianter og valgmuligheter blir borte. Og med dem en god del historie.

Andre typer avvik
Men så kan det innimellom oppstå andre typer avvik. Og noen av dem får jeg inn til systuen min. Som når håndsydde knapphull blir maskinsydde. Når noen tror man har kjøpt en skreddersydd bunad, som man aldri har prøvd før den dagen den skal hentes ferdig i butikken, og lurer på hvorfor den ikke passer. Eller når det skapes et inntrykk av at hele bunaden er "Made in Norway", når det kun er den aller siste tilpasningen som gjøres i butikken. Jeg har sett en del "nye" løsninger, endringer i broderier, feil farger i broderier, bruk av feil stoffer etc. Og synes det er fryktelig leit å måtte være den som forteller at, dette er en "ny" versjon, eller et alternativt broderi utviklet utenfor Norge.
Gudbrandsdalens festbunad. Den øverste er brodert riktig den andre er et eksempel på alternativ tolkning av broderiet produsert i utlandet. Bildet er lånt med tillatelse fra Norges Bunadhåndverkere. 
Et levende plagg
En utvikling av bunadenes utseende, utforming og bruk er naturlig. Om du ser på de første bunadene så var det mange kreative løsninger. En av utfordringene når bunadene kom var at man manglet kompetanse om hvordan de skulle sys. Så mange individuelle versjoner av bunadene ble laget at Klara Semb, "en av bunadens mødre", etter hvert ble en pådriver for å starte opp bunadskurs så man kunne lære å sy dem riktig. Det er også andre ting som har vært med på å påvirke utformingen av en bunad. For eksempel tilgangen på materialer. Flere bunader ble f.eks. hvite under eller etter krigen på grunn av materialmangel. Jeg har sett flere bunader med avvikende farger og tekstiler fra denne tidsperioden.

De siste årene har vi også gått tilbake til drakthistorien, og bruker flere eldre sømteknikker når vi monterer. På enkelte bunader bruker vi i dag mindre symaskin, og mer håndsøm enn tidligere fordi håndsøm gir oss mulighet til å forme plaggene på en annen måte enn det vi klarer med maskinsøm.
Det er de som argumenter for at bunaden fortsetter å være et levende plagg selv om endringen av den skjer i Kina? Mitt ankepunkt til det er at endringene ikke skjer fordi de det har en historisk eller lokal forankring, men som en følge av effektivisering på en fabrikk i utlandet.

Brodere selv?
Noen er flinkere til å ta sakene i egne hender enn andre, men redusert håndarbeideundervisning på skolene gjør at det blir lenger mellom dem som kan brodere. Men vi kunne med fordel oppfordre flere til å brodere bunaden sin selv. For å brodere en bunad holder det nemlig ofte at du er god på 3-5 ulike stingtyper, at du brodere jevnt og er tålmodig! Det kan nevnes at brodering skal ha samme terapeutiske effekt som strikking. Min erfaring er at de de bunadene som er brodert av farmor, en tante eller en selv blir også ekstra dyrebare for eieren.
Nytt stølebelte, og forkle, men selve bunaden er fra 1800-tallet. Broderiene i forkle ble reparert og gjenbrukt.
En investering for livet
En bunad er en investering enten den er produsert i Norge eller utlandet. Men da kan det være greit med en påminnelse om at den er en investering ikke bare i hele ditt liv, den kan også være med på å lage historie for mange generasjoner fremover. En av bunadene jeg har vært så heldig å få arbeide med denne våren er fra rundt 1880. Og etter at vi nå har reparert den, tyder alt på at den kommer til å overleve den neste generasjonen også. Og skulle det komme inn en ny gammel skatt, da er det greit at vi fortsatt har lokale håndverkere som sitter på kunnskapen om hvordan og hvorfor akkurat den bunaden ble sydd slik eller sånn.

Og om du fortsatt måtte lure, ja jeg jeg heier på de lokale håndverkerne og håper at vi fortsatt skal både beholde kunnskapen om og kunne produsere bunader i Norge. Og jeg skal selvfølgelig ha på meg bunad på nasjonaldagen. Uansett om jeg blir sittende i sofaen, eller står i hagen på utkikk etter det lokale korpset. Bunad, flagg, is og pølser. Det er tross alt 17.mai!

Kilder:

1.      Norges Bunadshåndverkere er en organisasjon som har arbeidet for at det skal bli lovpålagt å merke produksjonssted så forbrukeren blir opplyst om hva han eller hun egentlig kjøper, og kan ta informerte valg på bakgrunn av det. Alle medlemmer i organisasjonen har forpliktet seg til å ha en "hel-norsk" produksjon.
2.      Bunadopplæringa "Bunadopplæringa er eit samarbeid mellom Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag, Norsk Folkedraktforum og Studieforbundet kultur og tradisjon. Kursrekkja består av seks modular, til saman skal dette gje deltakarane ei brei innføring i praktisk bunadssaum. Kursrekkja er open for alle som ønskjer å lære meir om bunadssaum, anten som grunnlag for fritidsinteresser eller næring. Det er ein fordel med grunnleggjande kunnskap om saum. Det er mogleg å ta heile kursrekkja, eller berre enkeltmodular. Modulane er lagt opp etter vanskegrad med tilrådd rekkjefølgje, dess lenger ut i kursrekkja ein kjem, dess meir forkunnskap vil kursa krevje."