29. oktober 2017

Trikkestrikk i Lisboa

Det er en god stund siden jeg lovet et innlegg om tekstiljakt i Lisboa, så det er vel på høy tid at jeg får skrevet det. Det er godt mulig andre først Googler "Top 10 severdigheter" når de planlegger en reise, selv Googler jeg etter "yarn- og fabric shopping". (Som om noen hadde trodd noe annet.) Nå skal det  samtidig sies at reisen til Lisboa bar nok mer preg av impulsivitet enn av lang planlegging. Opprinnelig hadde jeg tenkt å bruke uken på en ekstra  samling i bunadtilvirkerutdanningen. Men etter å ha brukt både kvelder, helger og sommerferie til et bokprosjekt, (den kommer ut neste år), så ble det i innspurten klart at det var langt mer fornuftig med en ukes "time Out".
Det ble mye trikkekjøring i Lisboa. Noen gjorde store øyne da jeg trakk frem strikketøyet. Andre nikket anerkjennende.
Lisboa er en av de byene jeg tenkt på å besøke lenge. Det er et eller annet med trikk, trange bratte gater og flislagte hus som tiltaler meg. Jeg må samtidig innrømme at min kunnskap om Lisboa var ganske begrenset utover en forestilling om en by med mange bakker og trikk. Noe som også skulle vise seg å holde stikk. Lisboa er bygget opp over to høyder, med den følge at den også har to gamlebyer. Den er trang, koselig og gjestfri. Jeg opplevde at selv om mange ikke kunne engelsk var det ingen hindring for hverken gjestfrihet eller god service.
Jeg pakker alltid med meg strikketøy på tur. Det må helst ikke være for stort, eller komplisert.
Vi bodde midt mellom de to høydene, egentlig midt i smørøyet med gangavstand til mye. Ellers kjørte vi trikk om vi skulle lengre avgårde. De mer modige satte på med en av de mange Tuk tuk-ene som raste rundt ut i byen. Her hadde Solan Gundersens mopedkjøring vært helt normal. Innenfor et relativt lite område i sentrum var  mange av tekstilforretningene samlet. Noen hadde spesialisert seg på bomullsstoffer som Casa Tavares, en annen butikk Feira dos Tecidos hadde rimelige og ferdigklipte tekstiler. Mine favorittbutikker har gjerne et godt utvalg av ull og silke i vevede kvaliteter.
Denne butikken lå i en av gågatene midt i sentrum. Store deler av feriebudsjettet forsvant her.
Akkurat som i Italia er det ikke fritt frem til å ta på, dra ut av hyller etc. Noen steder har de alle varene plassert bak disken, som hos Casa Frazão. Her fant jeg heldigvis en dame som kunne litt engelsk. I motsetning til Italia hvor jeg ofte har endt opp med noe helt annet enn det jeg hadde tenkt fordi strenge ekspeditriser legger føringer for hva jeg får kjøpe, var det litt lettere å handle her. Sett i ettertid har det stort sett vært gode råd jeg har fått, men likevel en litt merkelig opplevelse.
Bukse, bluse og jakkestoff. Mulig det blir en ny høstgarderobe?
Men, det manglet ikke på gode råd om hva jeg burde velge. For om jeg forøkte meg på noe ekspeditrisen tydelig ikke likte fikk jeg raskt høre at det virket altfor gammelt til meg. Hun var da raskt på pletten med å foreslå noe annet som virket mer ungt. Det var igrunnen argumentasjon nok til at jeg revurderte førstevalget mitt. Så når sant skal sies så endte jeg nok opp med et litt annet utvalg enn hva jeg først hadde sett for meg.
Selv om tekstilene lå fremme var det ikke fritt frem for å dra ut og se  nærmere på
Besøket hos den andre "skattekisten", Ouro Texteis ble en enda dyrere fornøyelse. Her lå stoffene mer fremme, men man skulle fortsatt være litt forsiktig med å gjøre den antagelse at det var fritt frem å kjenne eller ta for mye på stoffene uten tillatelse. Også her fant jeg en dame som kunne litt engelsk. I motsetning hos Caza Frazao, fikk jeg derimot ingen hint om at noe ikke passet eller virket gammelt. Kanskje det derfor  ble ekstra dyrt? Men det beste av alt, i kjelleretasjen hadde de også en egen avdeling for sytilbehør. (Her måtte jeg puste dypt og samle meg litt før jeg handlet.)
Mer buksestoff, en kjole og noe " måtte ha med". 
Her var det derimot ingen som kunne et eneste ord engelsk, og alle varene lå bak disk. Men er man innstilt på å gjøre en handel så ordner det meste seg med litt innsats. Damen som hjalp meg var velvilligheten selv, vi fant både forstoffer, glidelåser i tre ulike størrelser, tråd og bånd som passet til tekstilene jeg hadde plukket ut i etasjen over. Det sies at lykke ikke kan kjøpes for penger, men tekstilkjøp er jammen ikke så langt unna!
I bratte gater bruker man funicolaren for å komme seg opp om man vil slippe trappene. Denne lå like ved garnbutikken.
Sytilbehør
I flere av tekstilbutikkene hadde de ofte lite eller intet sytilbehør, dette ble som regel solgt i egne små butikker. I gaten Rua da Conceicão lå sytilbehørsbutikkene tett i tett. Her fant jeg en butikk med både tekstiler og sytilbehør, mens de fleste sytilbørsbutikkene hadde knapper, tråd, glidelåser mm. og litt garn. Felles for dem alle var at det meste av kommunikasjonen foregikk med en form for tegnspråk (peke på knapper og tråd bak disken), tålmodighet og mye godvilje hos alle parter.
Ikke så store lokaler, men stor nok til at jeg fant et par skatter. 
Garnbutikker
Rene garnbutikker var det derimot ikke flust av. Jeg hadde på forhånd Googlet meg frem til to, en av dem lå i sentrum, og hadde bestemt meg for å avlegge Retrosaria et lite besøk. Jeg hadde allerede fått beskjed om at den hadde et lite vareutvalg, i alle fall om vi sammenlignet det med hva vi er vant til her hjemme. Heldigvis hadde jeg også fått beskjed om at den lå i andre etasje. 
I tillegg til garn hadde butikken et lite utvalg av sko!
Takket være denne kunnskapen kombinert med Google Maps fant jeg frem til butikken. I Portugal er forøvrig andre etasje det samme som vår tredje etasje. Inngangen lå i noe jeg syntes så ut som en litt shady bygning, med et skilt som viste veien opp en smal mørk trapp. I (vår) andre etasjen lå en mann og sov på gulvet. Fortsatt fast bestemt på å handle garn klemte jeg vesken litt ekstra fast under armen, listet meg forbi den sovende mannen og fortsatte i hurtig tempo opp trappen. Mulig jeg til tross for listing vekket ham, for han var borte da jeg gikk ned igjen.
Jeg så ingen andre som tok frem strikketøyet i offentlighet. Et franskt par reagerte med vantro, himlet med øynene og ristet på hodet. Lokalbefolkningen var  heldigvis langt mer vennlig innstilt og nikket anerkjennende til håndarbeidet. 
Butikken lå plassert i en leilighet. Koselig innredet med kurslokale, et lite utvalg av sko og en del håndfarget garn. Jeg vil tippe at butikken var omtrent tre eller fire ganger fire meter. Men nok til at jeg kunne bruke litt tid på å finne et par skatter. Jeg kom selvsagt ikke tomhendt ut av butikken, selv om det kun ble et par nøster til et par sokker og et sjal.
Denne gangen gikk stort sett alt i oransje og burgunder, en god kombinasjon for en som er glad i rødtoner. 
Helhetsinntrykket av Lisboa? 
Koselig, passe stort og et lite eldorado for tekstiljegere. Mulig vi var litt uheldige med en del av restaurantene vi besøkte, men mathallen ved havnen er verdt et besøk om man setter pris på god mat og drikke. Vaniljekaker er en av de lokale spesialitetene, og ble raskt en favoritt under frokosten.
Fliser  er brukt på husfasadene i alle former og farger.
Til tross for både hyggelige folk og by, står den likevel ikke på listen over steder jeg veldig gjerne vil reise tilbake til. Jeg tror jeg rett og slett synes byen virket litt skitten, nedslitt og dårlig bevart. Noe som er utrolig synd når mange av husene er dekorert med de mest fantastiske fliser. Rene kunstverk! Men verdt et besøk, det er Lisboa så absolutt! Dessuten er det veldig hyggelig med trikkestrikk.

Ps. Sjekk gjerne fanen Shopping-tips for adresser til garn- og tekstilbutikker i flere byer og land.

8. oktober 2017

VINTAGEKJOLEN EN UKE FOR SENT

I det jeg satt saksen i stoffet visste jeg at det var en feiltagelse. - For når du først har satt saksen i stoffet er det ingen vei tilbake. På det Knitting and Stitching Show i London hadde jeg plukket med meg et vintage kjolemønster som jeg lenge hadde gledet meg til å teste ut. På utstillingen var kjolen sydd opp i et tynt grått ullstoft, en perfekt kvalitet for denne modellen. Selv om grått ikke er blant mine favorittfarger, så jeg med en gang at modellen var akkurat det jeg var på jakt etter. Men selv om stofflageret er fylt til randen med godbiter, var få av dem lange nok til dette formålet. En kjole med folder blir fort stoffkrevende. En blomstret bomullspoplin innkjøpt på Mood Designer Fabrics, som jeg ennå ikke hadde funnet det rette prosjektet til, åpenbarte seg som svaret på hva jeg kunne sy vintagekjolen av.
Luftig og god kjole. Gleder meg til å ta den i bruk neste sommer.
Designerspiren hadde allerede sydd kjolen etter samme mønster, riktig nok i en ensfarget kvalitet, men inntrykket var at den var både lettsydd og kledelig i snittet. Det jeg derimot ikke hadde tatt høyde for da jeg "så løsningen" var:
  1. Stoff fra Mood er målt i yard ikke meter.  2,5 yard tilsvarer 2,25 m. Dvs at jeg manglet 30 cm på å ha nok stoff. 
  2. Kjolen kan godt være sydd i et blomstret stoff, men mønsteret bør ikke være for stort da den er sydd i 8 paneler. Småblomstret, eller ensfarget, hadde vært et mye bedre valg. Nå ble kjolen rotete - og det var det som gikk opp for meg i det jeg satte saksen i stoffet!
Den tredje bommerten var tidsberegningen. Husbonden og undertegnede skulle ha en etterlengtet "time out", en ukes ferie i Lisboa. Da ønsket jeg kanskje ikke helt uventet å ha med meg noe nytt i kofferten. Jeg hadde allerede sett for meg selv i en ny sommerkjole, vandrende (lett slentrende - tross alt på ferie) langs Lisboas gater. ( Et eget innlegg om hvor du kan gjøre gode tekstilkjøp i Lisboa kommer). Utfordringen var tiden, for høsten har så langt vært usedvanlig travel. Helgen før vi skulle reise skulle jeg stå på stand på strikkefestivalen i Fredrikstad, men jeg kortet ned oppholdet på festivalen og øynet mulighet for en liten fristund på syrommet. 
Fra standen: Norske strikkedesignere. Fra venstre: Denise Samson, Nina Granlund Sæther,  Helle Siggerud, Heidi Eikeland (Pinnedans) og Ellen Andresen. Mette Hovden, "halvparten" av Pinnedans var borte da bildet ble tatt. 
Kjolen er egentlig ganske enkel å sy. Jeg valgte å ikke fore kjolen, da det er en lett stretch i kvaliteten jeg har valgt. Til tross for at foldene begynner helt oppe ved livet, sitter den pent over hoftene. Du tråkler en søm som "lukker" selve folden mens du gjør tilpasningene på kjolen. På den måten er det lett å se om den sitter pent over hoftene.
Vintage kjolen, 1950's Rose sydd i bomullspoplin.
Designerspiren hadde hadde brukt en ettermiddag og kveld, + litt til på å sy kjolen. Jeg  hadde da sydd i glidelåsen og lagt opp kjolen dagen etter. Optimistisk tenkte jeg at jeg burde klare å sy kjolen på en kveld. Det var optimistisk. Veldig optimistisk skulle det vise seg. For bare det å klippe ut en kjole i åtte paneler når du har for lite stoff kan ta sin tid. Jeg rakk å klippe, overlocke og sy sammen kjoledelene før jeg måtte innse, at med mindre jeg tok det meste av natten til hjelp, måtte jeg pakke kofferten uten denne nyvinningen. Jeg fikk heller slentre gatelangs i noe "gammelt".
Kjolen er lukket med en usynlig glidelås i ryggen. 
Slik gikk det til at den først ble ferdig en uke etter at vi kom hjem fra ferie. - Kjolen passer forhåpentligvis også neste år. Selv om jeg irriterer meg litt over at mønsteret ble så rotete, er jeg såpass begeistret for fargene og kvaliteten, at jeg tror jeg trygt kan si at den får bli med neste gang vi vender kursen mot varmere strøk. - For noen høstkjole er den definitivt ikke. 
Ferie(strikk)jakken, var god å ha utenpå. Da temperaturen minnet lite om sommer og sydlige breddegrader . 
Nye veier
En del faste lesere har nok fått med seg at jeg har gjort en noen store endringer i livet. Businesskarrièren i finans - og olje, er byttet ut med symaskin og strikkepinner. Målet er et roligere liv hvor jeg i utgangspunktet gjør det jeg alltid har hatt lyst til å gjøre: å få arbeide med noe kreativt. 
Å utvikle nye strikkemønstre har blitt en del av den nye hverdagen. 
Det høres veldig forlokkende ut å ha jobben sin som hobby, men det har noen fallgruver også. Det kan være vanskelig å skille jobb og hobby. Noe av det jeg fryktet skjedde også. I det samme øyeblikket jeg åpnet systuen for kunder, ble også rekreasjonen som lå i sømmen borte. Så fort jeg satte foten i systuen kjente jeg sterkt på følelsen av at jeg burde heller sy for kunder enn å gjøre noe hyggelig for meg selv, selv om det var søndag ettermiddag. Så da lot jeg det heller være. Det ble rett og slett umulig å kose seg i systuen. 
Ro, finne glede i hverdagen,  kjenne på takknemlighet, et mål for mange?
Etter en travel vår med mye bunadsøm tok jeg tak og tvang meg selv til å sette meg ned og sy noe til meg selv. Kun for min egen del. Og det virket! Jeg er dermed i ferd med å ta sygleden tilbake. Håpet er at jeg nå også skal finne tilbake til rekreasjonen som lå i å tilbringe søndags ettermiddagene foran symaskinen. Jeg mangler i alle fall ikke tekstiler til å holde meg i aktivitet en lang stund fremover. - Så mye at jeg muligens burde vurdere flere kvelder?

MODELL OG MATERIALER
Design: SEW La-Di-Da, Vintage, 1950's Rose
Materialer: 2,25 m boullspolin
Fra lager: ja
Farge: mønstert
Kjøpt hos: Mood Designer Fabrics, NYC
Tilbehør: 1 glidelås, viselin
Størrelse: 36