28. mars 2021

Å lære av sine feil

Noen ganger går ting absolutt ikke som jeg har planlagt. Så lenge det handler som egosøm er det i og for seg greit, jeg setter det på kontoen for læring. Det er få ting jeg lærer så mye av som de feilene jeg gjør. Skinn et er av de materialene jeg egentlig liker å arbeide med, men jeg har kommet frem til at jeg har et stykke igjen før jeg synes at jeg mestrer det. Jeg liker mykheten, lukten og fleksibiliteten i materialet. Men å arbeide med skinn innebærer noen utfordringer, du bør blant annet sy riktig første gang, ellers risikerer du får hull i skinnet der du må sprette opp sømmen.

Også er det ulike kvaliteter. Og man kan snakke om mykt og fint skinn, men det er ikke det samme som sterkt skinn. At noe er kostbarter ikke ensbetydende med at det tåler hard behandling. Og det er vel noe av det andre jeg synes er litt fascinerende med en del kvaliteter, de er har mange styrker og fordeler, men er lette å ødelegge. Som for eksempel skinn, ull og silke. Denne gangen hadde jeg lyst til å sy et brunt skinnskjørt med lommer.

I området har vi noen gode forhandlere på skinn, men da alt er nedstengt passet det fint å dykke ned i esken med skinn til et eller annet for lengst glemt prosjekt. Jeg fant flere skinnbiter i brunt som jeg tenkte kunne passe til formålet. Som regel må jeg finne to som er ganske like i fargen, men denne biten var ganske stor. Skinnet var både mykt og tynt.  Ulempen var at den hadde en god del skjøre partier som jeg egentlig ikke hadde så lyst til å bruke. Men dette skinnet hadde den fineste fargen, og jeg hadde antageligvis beregnet at det holdt til et skjørt når jeg kjøpte det inn. Jeg var litt betenkt i forhold til tykkelsen, om det ville krølle eller dra seg.

Tidligere erfaringer
Det ble raskt klart at det ikke var mulig  å unngå alle skjøre partier når jeg klippet ut skjørtet. Delene ble spredt utover, og en av fordelene med skinn er at her trenger man ikke tenke på mønster eller trådretning. Men noen av delene var såpass stygge at jeg forsøkte å bruke dem på innsiden av linningen og inni lommen. Et tips jeg har fått tidligere er å stryke på et limstoff på baksiden av skinn. Den første gangen jeg gjorde det glemte jeg å ta hensyn til at stretchen i skinnet forsvant med limstoffet. Så der lærte jeg at å stryke vliselin på hele baksiden gjorde skinnet veldig stabilt å arbeide med, men det ble til gjengjeld veldig stivt og lite fleksibelt. 

Og noen nye...
Siden har jeg klippet strimler som jeg setter på der hvor jeg har tenkt å sy. Når jeg forsterker skinnet ved sømmen med et limstoff kan det bli litt lettere å sy. Og her skjedde den første feilen. Det er mulig at det skyldes at jeg har et annet annet strykejern enn tidligere, men det ble for varmt for skinnet som krøllet seg sammen. Delene var bare å kaste. Noen biter måtte klippes til på nytt, men da var jeg henvist til de områdene jeg ikke ønsket å bruke. 
Jeg bruker gjerne klyper eller noe annet til å holde skinnet sammen for å unngå å lage hull med nåler.

Jeg bruker enten en teflonfot eller rullefot når jeg syr på skinn, sammen med en (alltid ny) skinn-nål. Likevel hender det at skinnet blir for seigt. Noen ganger legger jeg et tynt papir over der hvor jeg skal sy, men jeg synes det er vanskelig å få full oversikt med et papir om jeg for eksempel skal sy en stikning. Jeg har brukt det en del tidligere, men synes det også kan være litt plunder å plukke ut små papirrester fra sømmen etterpå. I god tro på at vliselin ville gjøre susen alene droppet jeg papiret. Det var kanskje ikke så lurt. 

Foret gjør skjørtet behageligere å ha på. Ikke at det spilte så stor rolle etter hvert, da jeg fullførte prosjektet på ren trass. Ikke med tanke på videre bruk. 

Jeg har sydd i skinn tidligere, men aldri i så tynt og mykt skinn. Og det var en stor forskjell, et tykkere skinn er stødigere å arbeide med. Selv med rullefot og limstoff formelig "tygget" symaskinen min flere sømmer. Tidligere har jeg brukt litt tykkere tråd til for eksempel stikninger, det viste seg helt umulig i denne kvaliteten. Flere partier hadde nålen gått igjennom skinnet uten at det ble en søm. Andre ganger stoppet den plutselig opp og "tygget" av hjertens lyst. Et parti ble så stygt etter at maskinen hadde gjort sitt, at jeg endte opp med å maskere noe av det med maling for skinn. Løsningen ble å bruke tynnere tråd. I tillegg oppdaget jeg at de skjøre partiene dro seg, og ville ikke falle pent. De var for lette, og om de først var blitt krøllete var det vanskelig å rette ut.

Spesielt det nederste feltet på skjørtet forble krøllete. Det nederste feltet dro seg, og jeg synes ikke det falt pent. Jeg har limt kanten nederst fremfor å sy en søm. Jeg hadde på dette tidspunktet kommet frem til at jeg ikke orket å sy flere sømmer i dette skinnet. 

Lim vs ikke lim.
Jeg er ikke så glad i lim. For i det du har limt har du mistet muligheten til å gjøre endringer. Du får ofte fine og flate sømmer med lim, men har du limt risikerer du å rive i stykker skinnet om du må ta det opp igjen. Det er heller ikke uten videre å anbefale å sy stikninger over, da symaskinen ikke er spesielt glad i å sy i virkelig seigt materiale. Det hender jeg limer, men ikke om jeg skal ha en stikning over. 
Jeg krysser fingrene for at jeg har et par litt tykkere skinnbiter i skuffene, og plukker heller små papirrester heller enn å få ennå et prosjekt tygget i stykker av symaskinen. 

Egentlig hadde jeg mest lyst til å legge bort hele prosjektet, men bestemte meg for å fullføre nesten bare for å ha gjort det. Kjente at jeg ble litt trassig av all motgangen. 

Selv om jeg liker modellen tviler jeg på at dette er et skjørt som kommer til å bli brukt. Jeg synes det ikke faller pent, og krøller lett. Jeg ser også for meg at siden de tynneste partiene dro seg vil det antageligvis fort bli utvidet, og få uønsket fasong i skjørtet. Men, det er et greit "test and learn"-prosjekt. Tynt og skjørt skinn egner seg ikke til alt og det blir neppe noen gjentagelse. Men det er en del som tyder på at jeg tar frem papirrullen igjen til neste prosjekt, i en litt tykkere kvalitet. For modellen likte jeg godt og da er det bare å gi søm i skinn et nytt forsøk. Det gjelder å ikke gi seg. 

21. mars 2021

Reveenkas kofte

Har du det også sånn at en lukt, farge, et navn eller ord kan sette deg langt tilbake i tid? For kort tid siden fant min første beste-venninne, som flyttet da jeg var åtte år, og jeg tilbake til hverandre igjen via noen omveier på sosiale medier. Hun husket en mengde historier som jeg hadde glemt. Hun husket både rampestreker og mye moro. Det var greit med en liten korreksjon, for jeg hadde lullet meg inn i et minne om en liten uskyldig lyslugg som tilhørte kategorien "englebarn".  

Å arbeide med dette designet har brakt frem mange hyggelige minner. 

Men det var gode og hyggelige minner, og noe av det beste var at det dro frem minner fra en tid hvor livet var enklere. Du vet den tiden før du blir veldig selvbevisst og redd for å skille deg ut. Hvor du fordyper deg i leken og ser en trehytte, som består av gammel plank og rustne spiker, som en stor borg som skal beskytte deg mot krokodiller i bekken. - Min eldste bror hadde klart å innbille flere av barna i nabolaget at det bodde krokodiller i bekken, så den hadde vi respekt for. Krokodiller i bekken eller ikke, resultatet av hyggelige minner kombinert med en vakker julepresang fra min sønn ble starten på et nytt design. 

Designet

Jeg har blitt bitt av gleden over å strikke med flerfarget garn. En ekte barnlig glede over å se hvordan tråden endrer farge underveis, og glede seg til neste parti med favorittfargen. I de partiene strikker jeg gjerne litt ekstra fort. Som en konsekvens har jeg eksperimentert med ulike design, former, størrelser etc. for å finne hvor jeg synes at fargeskiftene kommer best frem uten å bli for dominerende. En aldri så liten balansekunst. Nå var det fargen "Mikkel Rev" fra Værbitt garn som sto for tur. 

Jeg hadde sett for meg en kort modell, litt innsvinget, raglansfelling med flere mønsterborder opp til bysten og en form for lus eller mønsterborder oppover. 

Oppskriften på Reveenkas kofte ligger på Ravelry. Der ligger også all informasjon om størrelser, garn, etc. Jeg kommer til å legge ut noen små videoer under Tutorials, noen ligger allerede ute på Instagram, som viser hvordan jeg lager heklekanter, strikker med perler og lager skråbånd. 

Prøvelapper og harmoni

Flere ulike fargeprøver ble laget før jeg endte på noe som jeg opplevede som høstfarger i en harmonisk kombinasjon. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at dette skulle være et design som skulle dekoreres, så jeg var forberedt på at jeg kanskje måtte tilføre noen kontrastfarger i tilfelle fargene ble for harmoniske. Til tross for flere prøvelapper oppdaget jeg etter å ha strikket et stykke oppover bolen at mønsterfargen ikke kom frem slik jeg ønsket. Det ble for lite kontrast. Jeg sjekket det ut i både dags- og kveldslys, men det ble for tamt. Litt frustrert måtte jeg innse at målet om å kun kjøpe 20 % nytt garn til nye design i år, resten skal brukes fra eget lager, ikke holdt her. 

Lysebrun, vs mørkere brun. Fargene blir annerledes med den mørkere bakgrunnen, men jeg valgte å beholde den lyse rosa fordi jeg syntes den harmonerte så fint med det melerte garnet uten å bli for lik.

Valget sto mellom lys bakgrunn eller mørkere. Etter å ha strikket Albertas jakke i to omganger kjente jeg veldig på at jeg var klar for noe mørkere. Sort syntes jeg ble for hardt, og flere av mønsterfargene ville måtte byttes ut for å kompensere for den økte kontrasten. Og jeg var fast bestemt på å bruke de mønsterfargene jeg allerede hadde plukket ut. Koksgrå i Finull synes jeg er litt blass, så valget falt på mørkebrun (422) Finull. På fargekartet ser den nesten "mokka" ut, men jeg vil vel egentlig beskrive den som mørk brun, og et stykke fra mokka. Og det løftet helt klart designet, for mønsteret kom tydeligere frem, uten at det ble for store kontraster. - Det var fortsatt høstfarger.

Ofte kan båndene som brukes til å dekke over sårkantene etter oppklipping bli litt stramme. Et skråbånd er langt mer elastisk og det er mindre risiko for at kanten vil føles stram. Her har jeg latt skråbåndet gå rundt hele jakken selv om det ikke var nødvendig. Det var kun av estetiske årsaker. Skråbåndet har jeg laget av et bomullsstoff som jeg har skråklippet for å få elastisiteten i båndet. 

Etter litt vingling frem og tilbake kom jeg frem til at jeg syntes uavbrutte mønsterborder etter blomstermotivet gjorde jakken for stripete, og slo blomsterbordene litt i hjel. Jeg valgte derfor et mindre mønster som dro fargen oppover hele jakken, uten at det ble harde "linjeskift" oppover hele jakken. På ermene diskuterte jeg mye med meg selv om hvor mange mønsterrapporter jeg skulle plassere etter hverandre. Tre som på bolen eller en. - Jeg vet fortsatt ikke om jeg er helt enig med meg selv, men landet på en. Av den enkle grunn at disse ville uansett ikke korrespondere vertikalt, så det ville bli et brudd i linjen mellom ermer og bol uansett. 

Under andre omstendigheter ville jeg ha reist rundt på knappejakt, men nå måtte jeg benytte meg av det jeg allerede hadde liggende. Jeg hadde enten lyst på en litt blank knapp som trakk frem perlene i rosene, eller en knapp med et litt "mykt" utseende. Jeg trakk om flere knapper før jeg landet på farge. Jeg vurderte også å ha flere farger, men syntes det ble for "morsomt". 
Som jeg hadde mistenkt ble det hele litt for harmonisk, samtidig som jeg var redd for å dra for mange nye farger inn i designet. Jeg kom til at blått ville bli en god kontrast til designet, samtidig som jeg så at den fort overtok hele oppmerksomheten. Løsningen ble noen små subtile blå perler i dekoreringen. Knapper synes jeg alltid er vanskelig, og nå måtte jeg nøye meg med eget lager. Med alt steng i mils omkrets, og en anbefaling om å ikke være shopping-flykning så ble løsningen å lage sine egne knapper. Alt i alt synes jeg det ble en søt modell. Og navnet, det måte bli Reveenka. Og hvorfor det skal jeg fortelle om nå. 

Så er Reveenkas kofte endelig klar til bruk. Ullkjolen som jeg sydde i fjor høst passer fint i fargene sammen med jakken. Selv følte jeg meg nesten litt rampete med rutete kjole med rysjer og en så fargeglad jakke. Eller så er det kanskje bare minnet om en liten pike med livlig fantasi?

Tilbake til julespillet og Reveenka

Navnet Mikkel rev bragte meg rett tilbake til første klasse på skolen. Jeg elsket å synge, noe jeg absolutt ikke bør gjøre offentlig, og spille skuespill. Vi sang Mikkel Rev av full hals, og var lite bekymret for hvordan det lød. I første klasse debuterte jeg som Maria i klassens julespill. Jeg kom ridende inn på min yngre brors gyngehest, og med en babyborn-dukke i armene opplevede jeg mine første "15 minutes of fame". Applausen og "rosende kritikker " for rolletolkningen må ha satt mersmak. For da læreren min i andre klasse ba om frivillige til å spille Reveenka i julespillet, strakte jeg armen nesten til taket og ropte "Meg! Meg!"  Jeg fikk ikke rollen som Reveenka, men fikk tildelt rollen som hushjelpen Korse. 

Jakken er lett innsvinget for å gjøre den litt mykere og mer feminin i linjene. 

Eventyret

For dere som ikke husker hovedtrekkene i historien fra Asbjørnsen og Moe er kortversjonen at Reveenka, hun ble enke etter at hennes forrige mann hadde hatt et ublidt møte med bonden i hønsehuset, får ukentlige besøk av friere. Hun avviser dem alle, bjørnen, ulven og haren, før  Reven kommer og gjør sin entre. Og Snipp snapp snute, så levde de lykkelige i alle sine dager. Hushjelpen Korse, var den som åpnet døren hver gang en av frierne kom på besøk, og min mor sydde et kostyme som var Korse verdig. Med kattelue, malt snute, forkle og hale gikk jeg inn for å gjøre det beste ut av rollen. Vi hadde som forventet et vennligsinnet publikum, og forestillingen ble ikke uventet en suksess. Og det viktigste, for selv om jeg først hadde vært litt lei for å ikke få spille Reveenka, så hadde jeg kost meg og var når det kom til stykke storfornøyd med å ha fått tildelt rollen som Korse. 

Nå mange år etter takket være et vakkert garn og mimring tilbake til en tid hvor selve lykken i livet besto i å få en rolle i julespillet, opplever jeg at arbeidet med Reveenkas kofte har gitt meg en liten påminnelse om å være takknemlig for, og gjøre det beste ut av det vi har fremfor å alltid hige etter noe annet eller mer. For når jeg tenker etter så har jeg ganske mye jeg kan være takknemlig for.

Ta vare på deg selv. Snart kan vi forhåpentligvis møtes igjen til både julespill og strikktreff.