2. august 2022

Å leve Helhjertet

Jeg liker ordet helhjertet. Det er liksom et sånt ord som forteller at du er tro mot deg selv, hjertelig, gledelig, kjærlighet og livsglede. Jeg får kanskje stoppe før jeg tar helt av, men det har vært et mål for meg å leve et liv hvor jeg er tro mot meg selv, egen verdier og behov. Det siste har jeg ikke vært så flink til, der går jeg på en smell rett som det er. For det til tider fryktelig vanskelig å sette grenser og si nei. Det kan være situasjoner hvor du vet at du burde si nei av hensyn til egen trivsel eller helse, men rett og slett ikke orker å være den kjipe eller har råd til å si nei. Men prisen kan bli høy. 
Kroppen sier som regel i fra når vi går på akkord med oss selv. Jeg merker at desto eldre jeg blir, desto viktigere blir det å lytte til hva den forteller meg. 
Med hue under armen, og armen i bind
Så satt jeg her da. Senebetennelse i armen er ingen ukjent tilstand for undertegnede. I innspurten på begge bøkene mine knasket jeg betennelsesdempende og bet i meg smertene. Etter en hvileperiode ble armen helt bra igjen, og dermed var det bare å kjøre på. (Hallo er det noen hjemme?) Men de siste årene med fulltid i systuen kombinert med strikking har ikke vært heldig. Kombinert med et uvanlig stort trykk i enkelte perioder har det vært veldig uheldig. Som i fjor høst hvor vi skulle gjøre unna to sesonger på en, førte til en overbelastning som antageligvis ikke var leget før årets vårsesong var i gang. Så kom alle utsettelsene, som følge av sykdom på nyåret, som førte til at jobbene akkumulerte seg til det nesten uhåndterlige. Tror jeg nesten endte opp med å gjøre unna 4,5 måneders jobb på 2,5. Resultatet er mange måneder med smerter og dårlig nattesøvn. 
Trekk pusten, det ordner seg som regel på et eller annet vis. 
Håpet var at sommerferien og tablettkur nummer seks dette året skulle gjøre susen. Men den gang ei, det er oppstått endringer i skulderen som følge av alle betennelsene. Heldigvis har jeg nå kommet til en lege som forstår problemet og følger meg opp, så jeg har forstått et håp om å kunne bli smertefri. Men det betyr at jeg fortsatt må la strikketøyet ligge urørt og ta på meg færre oppdrag i systuen en god stund fremover. 

Dyttet jeg trengte
Så hva hadde dette med helhjertet å gjøre? For å spole litt tilbake. I fjor reiste jeg til Kreta på en vandringstur med åtte andre damer. Forfatter og coach Gitte Jørgensen var reiseleder. Noen kjente hverandre fra før, andre ikke, det ble en god miks og vi ble godt kjent i løpet av uken. Vi vandret i fjellene, mediterte, lærte om urter og oljer, badet og spiste mye god mat. Men det var møtet med menneskene, og energien som oppsto, som ble avgjørende for endringer jeg var klar for da jeg kom hjem igjen. I bunn og grunn handler det jo om prioritering og grensesetting. 

Det må til om jeg skal kunne ta gode valg for meg selv, og bruke mer tid på det jeg har lyst til. For det er egentlig det jeg har ønsket og arbeidet for hele tiden. Forskjellen var at jeg kom hjem med en besluttsomhet og energi som jeg ikke har kjent på før. Etter nesten to år med nedstenging begynte jeg å trene yoga igjen, spise mer grønt og kortreist, gå inn en i prosess på å la håret gråne naturlig (denne var faktisk vanskelig) og ha mindre dårlig samvittighet for det jeg ikke rekker eller får til. Det var befriende å bare gjøre! Spesielt etter to år med uforutsigbarhet og tidvis handlingslammelse. 
Yoga handler om så mye mer enn å være myk. Pust, balanse, fokus... Jeg kaller det egenkjærlighet.

Bare fordi jeg har lyst til
Et av de punktene jeg hadde på "har lyst til" - listen var å ta frem tegne- og malersakene igjen. Jeg har malt litt med akrylmaling, men har syntes at jeg måtte ha tid for å male. Det krever også plass, og en del rydding om du ikke har et eget atelier. Så slo det meg i våres at jeg kunne bruke dette som en mulighet til å lære noe nytt, male med akvarellmaling. Teknikken er ny for meg. Men et lite malerskrin og noen blyanter er langt enklere å ta frem og rydde vekk enn staffeli og en haug med tuber og blandeplate. 

Som sagt så gjort. Etter litt Googling fant jeg en akvarellmaler som jeg likte utrykket til, som også holdt kurs med få deltagere. Første mailen hennes fortalte meg at jeg også likte tilnærmingen hennes, så fra slutten av september kommer jeg til å male akvareller en dag i uken. Om jeg kommer til å like det, eller om jeg vil foretrekke akrylens egenskaper gjenstår og se. Uansett så er det morsomt å lære noe nytt. Det beste er at det har fått meg til å ta frem skisseblokken igjen. Det ser heldigvis ut til at det er en aktivitet armen min tåler greit. 
Jeg er ute av trening, men som en tidligere lærer sa, Du får ikke god kondis av å jogge en gang i året. En ferdighet må holdes vedlike. Men det første steget er tatt, tegneblyanter og skisseblokk er hentet frem.
Hvor går veien videre
Det er ikke første gang at jeg opplever at det skjer ting i livet som gjør at jeg må endre retning. Jeg har også erfart at når du først er åpen for at veien kan ta en uventet sving, så dukker det også opp nye muligheter du ellers ikke ville vært åpen for. Sånn sett har jeg vel kommet frem til at dersom armen ikke er bra innen jul så må jeg muligens revurdere yrkesvalget mitt. For satt helt på spissen, om jeg må velge mellom å være håndverker uten mulighet til å være kreativ på fritiden min, vs å ha en annen form for arbeid med mulighet til å være kreativ er valget enkelt. Valget står i bunn og grunn om å kunne leve helhjertet eller ikke. Dessuten, å fortsette med smerter og dårlig nattesøvn er uansett ikke et alternativ. 

Tross motgang de siste årene, ser jeg lyst på fremtiden. Jeg har tro på at det ordner seg på et eller annet vis. Den høyst ufrivillige restitusjonstiden får jeg bruke noe hyggelig. Som å gå tur, lese bøker, gå på museum, planlegge kurs, teste ut det nye maleskrinet mitt, ringe en venn, dra på cafè, meditere (har pt treningsforbud), planlegge ferie.....  
I første omgang vurderer jeg å holde ulike sykurs. Jeg må bare tenke litt mer over hva, hvor, når og hvordan. Det vil gjøre at jeg vil kunne fortsette å kunne sy bunader, bare i et mindre omfang, samtidig som jeg kan arbeide med formidling som jeg også liker. Målet er å ha friske armer til kreativ utfoldelse. Alt i alt tenker jeg at det ordner seg på et eller annet vis. Dessuten ligger det også viktig læring i kjipe opplevelser. Det nyttet ikke å surmule over det som har vært, gjort er gjort. Da tenker jeg at det er bedre å se fremover. Den som sitter stille kommer seg som kjent ikke av flekken! Akkurat nå ser jeg heller frem mot en hverdag i høst med litt mer tid til lek, nysgjerrighet, bevegelse, pågangsmot og mye annet gøy! 

Ps. enn så lenge har jeg opprettet en ny instagramprofil for å motivere meg selv til å tegne og trene litt yoga hver dag. (Det siste må jeg vente litt med, men den som venter på noe godt..) helle kunst og yoga 

24. juli 2022

Kjolesøm og flekktrøbbel

Jeg tror de fleste kan ha godt av å kjede seg litt. Man trenger litt tid for at nye ideer skal få plass. Når det hele tiden skjer noe blir det vanskelig å konsentrere seg, også opplever jeg at jeg har en del tidstyver i hverdagen, som f.eks. sosiale medier. Siden jeg har nål og tråd som arbeidsverktøy forsøker jeg kun å lese epost som om morgenen, før arbeidsdagen i systuen begynner. Men et mål for høsten er å være mer logget av, og skjerme tiden min til det den bør brukes på. For jeg merker at mange og stadige avbrytelser gjør noe med både konsentrasjonsevne og påvirker kreativiteten min negativt. Så ferie med tid til å kjede meg har kanskje vært akkurat det jeg har hatt behov for?

Luftig og deilig sommerkjole. 

Sommerferien har gjort meg godt, kanskje nettopp fordi jeg har hatt mer tid til å kjede meg enn vanlig, selv om jeg er litt frustrert over å ikke kunne strikke. Armen trenger nemlig fortsatt hvile. Men for å ha sagt det, det går i riktig retning! Men det betyr at jeg har fått lest og sydd litt mer bare for kosens skyld. Nå skal det ikke stikkes under en stol at jeg har et rimelig anselig lager med tekstiler å bruke av, likevel fylles det på med jevne mellomrom opp med litt nytt. Som hver gang jeg har vært ute å reist, eller kanskje når jeg bare skulle innom en stoffbutikk og kjøpe en glidelås. Merkelig det der. 

Dette tekstilet var et sånt tekstil. Skulle bare kjøpe en glidelås hos Stoff og Stil og endte opp med 2 meter med et lekkert rødt tekstil i tillegg til glidelåsen. Jeg mente å huske at jeg hadde plukket stoffrullen fra reolen med lin, men etter å ha arbeidet med det ble jeg mer og mer i tvil, og heller mer mot bomull. Lin kjennes litt tørrere ut enn bomull. Uansett, det krøller, men har vært stødig og godt å arbeide med. Så langt så godt. 

Når jeg ikke forer lager jeg et ekstra godt belegg rundt halsåpningen. Lommene glemte jeg...

Glemte lommene

Da jeg ba om 2 meter med tekstil så jeg for meg en enkel sommerkjole med ermer til albuen. Splitt i front, lommer i sidene og en form for en kappe nederst. Lenge tenkte jeg å klippe en volangkappe, - den kan f.eks klippes som i en spiral, og lage ermer med en liten puff. Jeg valgte å ikke fore kjolen, men heller basere meg på å bruke en underkjole under den. 

Det var først da jeg hadde satt i glidelåsen bak og sydd for- og bakstykke sammen at jeg kom på et jeg hadde glemt lommene. Jeg hadde glemt å klippe dem også, så det var i og for seg greit nok. Og kom frem til at jeg ikke gadd å å sprette opp sidesømmene igjen. Foreløpig er jeg fornøyd med den løsningen, men det kan hende at jeg tar og setter i lommer senere, for jeg er virkelig glad i lommer i kjoler og skjørt.

Jeg har et grunnmønster som jeg bruker som utgangspunkt til flere kjoler. 

Grunnmønster og kropp i endring

Et godt grunnmønster er et fantastisk hjelpemiddel. Basert på det lager jeg skjørt, kjoler, bluser og kåper! Jeg har også et buksemønster som jeg bruker som utgangspunkt til både smale og vide bukser. Nå er det sånn at et grunnmønster må justeres etter hvert som kroppen endrer seg. Jeg fikk for flere år siden, laget en toille - en grunnform i lerret.  Denne passer dessverre ikke like godt lenger fordi kroppen min siden da har endret seg. Midje og hofter har blitt større, uten at bysten har hatt samme utvikling. Sånn sett burde jeg ha fått laget en ny, men det er enklest i gjøre med hjelp av andre. Så enn så lenge legger jeg til de ekstra cm når jeg tegner nye mønstre.

Designendringer underveis

Da jeg fikk satt i ermene syntes jeg at kjolen manglet noe i halsen. Løsningen ble en liten rysj i halskanten, dermed ble volangkappen nederst byttet ut med en tilsvarende rysjekappe. Det skulle vise seg å bli en ganske langdryg affære, for det var litt av en jobb å rynke kappen som var lagt dobbel. Vurderer å anskaffe en egen rynkefot til symaskinen for dette formålet, er jo rimelig glad i rysjer. 

Og plutselig var det litt rysjer både her og der. 

Flekkene

Hvorfor jeg ikke la merke til flekkene på skjørtet før kjolen var ferdig har jeg ikke noe godt svar på. De første flekkene oppdaget jeg ved halsen, men tenkte at de sikkert gikk greit bort og brydde meg ikke med dem. Først da jeg skulle dampe og gjøre klar kjolen oppdaget jeg at det var flere merkelige flekker på det ene forstykket. Først var jeg redd det kunne komme fra strykejernet, men slo det fra meg da jeg hadde strøket flere hvite skjorter før jeg hadde begynt å dampe. Ikke at jeg har hatt problemer med flekker fra strykejernet tidligere heller, men jeg vet jo at man kan være uheldig dersom vann blir liggende i strykejernet lenge. Flekkene virket dessuten litt oljete. Ved nærmere undersøkelser oppdaget jeg også noen partier som hadde lysere flekker. 

Flekkene. Noen først litt oljeaktige før de ble lyse flekker etter at de ble borte. Men ved gjennomgang av tekstilet fant jeg flere lyse flekker. 

Jeg begynte å gni forsiktig med lunkent vann på den største flekken og lot den tørke, bare for å oppdage at tekstilet hadde lysnet der hvor flekken hadde vært. Og det var fortsatt 3 oljeaktige flekker igjen på tekstilet. Jeg forsøkte å gni vaskemiddelet Blenda forsiktig inn og skylte godt. De siste flekkene satt som støpt. Siste løsning var en såpe som jeg hadde kjøpt på Silkemuseet i Stockholm, og flekkene forsvant. Jeg skylte opp kjolen og håpet at nå var ting på stell. 

Redningen. Flekkfjerner og -kamuflerer. 

Men nei! Der hvor oljeflekkene hadde vært var det nå lyse flekker. Jeg hadde liten lyst til å kassere hele kjolen så en siste nødløsning ble forsøkt. Tilfeldighetene ville at jeg skulle ha liggende en boks med Dylon tekstilfarge, i fargen Tulip. Den er litt mer rosa, men nærme nok. Blandet så ut litt fargepulver i vann, og testet ut styrken på et lyst tekstil. Deretter dryppet jeg det over de lyse feltene. Det ble litt bedre, og bra nok til at jeg tror ikke jeg vil tenke over at det er noen få litt lysere partier og bruke kjolen.

Kjolen er klar, da venter jeg bare på en solskinnsdag i hovedstaden.

Og bruke den håper jeg jo å få gjort. Vi har lenge snakket om å ta en tur inn til Oslo, for museum og lunsj en dag i ferien. Nå er min sommerferie straks over, men jeg skal alltids klare å klemme inn en dag med Munch, lunsj og en mulighet for å ta på meg en rød sommerkjole. Jeg har i alle fall kjolen klar!

19. juni 2022

Sommerkjole, ikke helt som planlagt

De som har fulgt meg en stund vet at jeg er glad i kjoler og skjørt. Bruker dem gjerne hele året, noen er helårs plagg, andre mer sesongpregede. Jeg syr dem gjerne selv, da får jeg dem til å passe, slipper å legge opp og ta inn et sted, eller ut et annet sted. Kroppen min er i stadig endring, merkelig det der. Ikke blir jeg høyere, men bredere og da spesielt over stussen og rundt midjen. Tidligere ryddet og sorterte jeg bort klær som jeg ikke hadde brukt på noen år, nå har jeg startet prosessen med klær som ikke lenger passer. En dachs som helst bare vil kose i sofaen er tydeligvis ikke det smarteste valget av treningskamerat.  

Sommerkjolen, ikke helt som planlagt. 

Men forfallet stopper jo ikke der. Håret blir gråere, det samme gjør huden. Vi blir kort og godt litt mer «gustne» når håret gråner. Og på et tidspunkt kan farger vi tidligere kledde bli for mørke eller skarpe. Med påfølgende ny rydding og utskiftning i garderoben. Så jeg hadde verdens beste grunn til å dra på en aldri så liten tekstiljakt da vi skulle på en liten mini-ferie.  

Etter 17.mai-ferie

Etter at jeg begynte å sy bunader har jeg innført "etter 17-mai-ferie".  Så langt det er mulig forøker vi å reise bort noen dager. For så lenge som jeg har verkstedet mitt i tilknytning til egen bolig, kan det i perioder være vanskelig - nesten umulig - å finne ro og slappe av i eget hjem. Jeg har skrevet litt om det før, ulempene ved å alltid ha jobben innen rekkevidde. I hverdagen må jeg være bevisst på å sette grenser, men også hente påfyll når jeg har mulighet for det. Det har vist seg overraskende mye vanskeligere å være en god sjef for seg selv enn jeg hadde trodd på forhånd.

Feriefølelsen. Sitte på kafe i en ny by, drikke hvitvin til lunsj og ikke ha noen planer. Bortsett fra å ta livet med ro. Og kanskje besøke en garnbutikk....

I år gikk "etter 17-mai-ferien" til Stockholm. Tidligere arbeidsforhold har gjort at jeg har tilbragt en del tid i byen, men aldri som turist. En jobbreise blir som regel til og fra flyplassen og kontoret. Men noe hadde jeg jo kjennskap til fra før. Stoffbutikken Sidencarlson i Drottninggatan var  et sted jeg ofte stakk innom på vei tilbake til flyplassen. Den sto på listen over "må besøkes", sammen med Gamla Stan og Silkemuseet. I Gamla Stan fant jeg en koselig garnbutikk, Makeri14, og på silkemuseet noe som muligens blir et eget blogginnlegg.  

Selv om jeg nå nesten bare broderer kunne jeg ikke la være å ta med meg noen uimotståelige nøster fra Makeri14. Det økte motivasjonen til å bli litt flinkere til å si nei, og ha litt mer tid til restitusjon og egne aktiviteter. Være en litt bedre sjef for meg selv. 

Et gledelig gjensyn

Det var helt merkelig, men da jeg kom inn hos Sidencarlson var det som om jeg hadde vært der i forrige uke. Selv om det var 9 år siden forrige besøk! Så var det å saumfare hyllene etter noe som tiltalte meg. Jeg fikk god hjelp til å finne farger som var gode til en litt mer falmet versjon av undertegnede. Rødt er heldigvis fremdeles min farge. 

Helt håpløst, alltid samme problem. Hvor mye plass kan man låne hos reisefølget?

Vi fant frem en nydelig ullkvalitet, det blir forhåpentligvis en fin jakke, tekstil til en bluse, et skjørt og en kjole. Tekstilet jeg hadde valgt til kjolen hadde et tungt og fint fall. Jeg så for meg en enkel kjole, kanskje med puffermer, og tungt fint fall. Planen var å bruke en løs underkjole under. Stoffet ble vasket på forhånd da jeg hadde fått beskjed om at stoffet ville krympe ca 5 prosent. Akkurat hvor mye det krympet vet jeg ikke, men det trakk seg sammen i alle retninger. 

Planen var Bohem, nattkjole var dommen. 

Det var akkurat som om stoffet ble litt krinklete, og ble mer elastisk etter at det var vasket. Jeg forsøkte å dampe det ut, men det var akkurat som om det var blitt litt "levende". Etter hvert som jeg arbeidet med det ble det mer og mer klart at tyngden ikke bare gikk nedover. Det var heller ikke nok hold i tekstilet til at jeg ville lage puffermer. Men også fordi skuldrene i kjolen seg lenger og lenger ut. Jeg hadde vurdert en litt lengre kjole, litt bohemsk, men etter at datteren ymtet frempå at det så ut som en nattkjole forkastet jeg den ideen. Rykk tilbake til start og tenkt nytt.. 

Jeg liker å bruke usynlig glidelås i kjoler. 

Tålmodighet, tålmodighet

Jeg kom frem til at kjolen måtte fores. Denne gangen ble jeg belønnet med at jeg sjelden kaster stoffrester. Foret etter en annen kjole, som var gjort om til en bluse, kunne gjenbrukes. Det vil si, det var for trangt rundt hoftene. Jeg valgte da å sette inn en kile i hver side. 

Kilene er satt inn i sidene på foret. Noen innsnitt er lagt inn bak for å kompensere for ekstra vidde rundt midjen. Over hoftene var den for trang, men sitter nå løst og fint. Gå-vidden var også for smal.

For å kompensere for noe av den ekstra vidden rundt midjen la jeg inn innsnitt i ryggen. Tanken var å sy fast enkelte punkter på kjolen til foret for å holde den på plass. Men det var ikke nok. Det var akkurat som om det fortsatte å vokse. 

Det trengtes en markering under bysten. Blonden (til høyre) hjalp litt, men ble litt borte. 

Etter mye prøving og feiling fant jeg ut at jeg måtte sette et bånd under bysten for å "tjore" kjolen fast til underkjolen. På Lillestrøm Sysenter fikk jeg hjelp til å finne et tynt bånd, som ga akkurat nok effekt til at det syntes, uten å dominere. 

Jeg lot båndet gå hele veien rundt. Det er sydd fast i både kjolestoff og foret. 

Etter å ha testet ut båndet kom jeg til at det fortsatt måtte strammes inn litt ekstra på forstykket, jeg syntes også at halsutringningen var blitt for stor. Løsningen ble å legge en søm midt foran på den øverste delen og nye innsnitt på skjørtedelen. Det hjalp litt på fasongen. Det tynne båndet sydde jeg fast for hånd. Nå føltes det i alle fall som om kjolen satt litt bedre. Noen små sting oppå skuldrene, for at ermene skulle holde seg på plass. Til slutt la jeg kjolen til vask i håp om at alt skulle trekke seg sammen. 

Nattkjole eller sommerkjole? 

Det eneste som trakk seg sammen var lengden. Den gode nyheten er at stoffet er så tungt at det meste retter seg ut bare den får hengt en stund. I verste fall har jeg heldigvis en litt bred fald som er mulig å legge ned. Det viktigste spørsmålet er, den ligner ikke like mye på en nattkjole nå, eller?

29. mai 2022

Vær litt raus a'

Jeg har vært litt naiv og kanskje heldig. Når jeg har hatt kunder i systuen som har spurt meg, "Men er dette lov, er det ingen som kommer til å kommentere på at dette er feil?". Da har jeg ledd litt og forsikret at bunadspolitiet er høyst oppskrytt og at om andre har problemer med at man bruker sorte behagelige sko fremfor de vanlige bunadskoene får det være deres problem. Egen helse kommer først. Mange har føtter som gir dem smerter ved bruk av litt stive sko. For dem er alternativet å enten bruke andre sko eller la bunaden henge i skapet. "Det er da virkelig ingen som går rundt og kommenterer sånt?" Til dem vil jeg nå be om unnskyldning. Det er visst det.

Man kommer langt med litt raushet og toleranse.

Det har vært velsignet fritt for bunadspoliti på de bransjearrangementene jeg har vært på. Kanskje har jeg vært heldig og bare truffet på hyggelige og rause folk? Jeg har vært på bransjearrangementer hvor noen har glemt bunadskjorten eller -skoene hjemme. Det har aldri vært noen som har sagt "Fy, sånn skal den ikke være", eller begynt å le når de ser vedkommende! "Ha ha", nei har du sett! Hvorfor, fordi det ikke er hyggelig. Fordi man vet at skjorter kan glemmes, og at folk har vonde bein som ikke passer inn i "riktige" sko. Det er ikke noe problem, og har noen et problem med det så er det akkurat det det er, deres problem. 

Å gjøre det beste ut av situasjonen

Etter tre dager med storbyferie og mye tråkking var mine allerede vonde føtter godt dekorert med gnagsår og plastret. Å presse dem inn i et par stive og aldri helt inngåtte bunadsko var helt uaktuelt. Selv mine myke og lekre bunadsstøvletter ble en prøvelse med gnagsår. Så alternativene var, å finne noe annet å ha på meg, eller bytte ut bunadskoene med Birkenstock-sandaler, joggesko eller et par sorte Dr Martens. Jeg valgte det siste. De er gode, har snøring og kan minne litt om snørestøvler jeg tidligere har brukt til bunad. 

Mange bruker snørestøvler til bunaden sin. 

Så gjorde jeg bommerten, jeg la ut et innlegg på sosiale medier hvor jeg sier noen ord om hvor kjekt det er å alltid vite hva du skal ha på deg ved de store anledningene i livet når du har en bunad. Om at jeg hadde glemt skjorten før vi reiste, og ikke tenkt så mye på den da vi kom hjem sent kvelden før. Men det ble likevel bra nok, jeg følte meg fin på en dag vi skulle feire. Det gikk ikke lang tid før den første kommentaren kom. "Skoene". Jeg sier den første, for det kom flere - og de kom fort. Det ble etter hvert tydelig at dette kom til å bli en lite hyggelig tråd, så jeg slettet hele innlegget. Leit, men jeg ønsket å bruke ettermiddagen på noe hyggelig. Men plutselig forsto jeg hva kundene mine refererte til. Jeg ble lei meg, for det gikk opp for meg at jeg uforvarende kan ha satt kundene mine i kjipe situasjoner. 

Gode sko

For dem som har fulgt med på hva blant annet styreleder i Norges Husflidslag har sagt om sko til bunad, er gode sko det de anbefaler. På direkte spørsmål om joggesko er greit, er svaret ja. Har man vonde bein skal man selvsagt ta hensyn til det. I dag bruker også mange snørestøvler til bunad. De skoene vi forbinder med bunadsko er inspirert av sko fra 1700-tallet. Da brukte man, om man hadde flere par, spennesko til fest. Spenneskoene ble etter hvert avløst på1800-tallet av en enklere flate sko med og uten rem over risten. På samme tid brukte også kvinnene ankelhøye støvler med snøring i siden. 

I disse skoene har jeg plass til plastrede tær og kunne bruke bunaden. 

Litt raushet skader ikke

Personlig forstår jeg ikke hvorfor noen alltid må lete etter noe de kan kritisere? Hvorfor man går inn for å få andre til å føle seg mindre? Kanskje er det en god grunn for at noen har "feil" skjorte på seg. Istedenfor å bruke energi på å irritere seg, tenker jeg at det er greit å være litt raus, og tenke at dette går helt fint. Alternativet om vi alle skal gå rundt som politi vil være at en del må la bunaden henge i skapet. Er det virkelig en bedre løsning? For jeg ønsker fortsatt å kunne fortelle kundene mine at om de har vonde bein så skal de selvfølgelig bruke sko som ikke gir dem mer smerter. - Jeg kommer nemlig også til å gjøre det. 

Kilder: 

NRK: Dagsrevyen, 16.mai 2022
Holtermann Christophersen, Kirsten, Drakthistorie
Karlberg, Magny,  Frå Versailles til Valdres.


21. mai 2022

Den lille tradisjonshåndverkeren – en idealist?

Dette innlegget har jeg begynt på flere ganger. Om det å være en liten tradisjonshåndverker innenfor et smalt fagfelt. Det jeg savner er en saklig debatt om det er viktig at vi beholder kunnskapen om ulike former for tradisjonshåndverk. Om de har en verdi i seg selv. For det handler om mye mer enn bare håndverket, det handler om å bevare immateriell-kulturarv. 

Selv om bunadbruk er meldt inn på Unescos verdensarvliste så er kunnskapen om håndverksteknikkene som ligger bak de ulike bunadene våre et i ferd med å bli borte.   

Betegnelsen på immateriell kulturarv er levende tradisjoner og tradisjonell kunnskap som blir overført mellom folk. Kunnskapen blir praktisert i dag og ført videre gjennom kreative uttrykksmåter, som håndverk, musikk, dans, mattradisjoner, ritualer og muntlige fortellinger. Kulturrådet, https://www.kulturradet.no/immateriell-kulturarv

Rødlistet

At noe er rødlistet innebærer at kunnskapen om noe er i ferd med å bli borte. Man snakker ofte om truede dyrearter, men det gjelder også håndverksteknikker og yrker. Norsk håndverksinstitutt hadde hele 44 yrker på listen over verneverdige fag i 2022. Alt fra trebåtbygger, bøkker, urmaker, vever, skomaker til bunadtilvirkere. Det er fag hvor rekrutteringen er såpass liten at man ser at kunnskapen om faget kan forsvinne helt i Norge. 

Urmakere, trebåtbyggere, smed. treskjærer, nautisk instrumentmaker ....

Hva skjer om de blir borte

En del fag er veldig smale og påvirker oss lite i hverdagen. Men vi blir sårbare og helt avhengige av å importere kompetansen fra utlandet når vi trenger den. Med tanke på at 2/3 av alle nye bunader i dag produseres i utlandet er vi allerede godt i gang. Men med denne effektiviseringen mister vi ikke bare kunnskapen om hvordan noe skal lages, men også repareres. Utfordringen er for mange av disse yrkene er at det ikke nødvendigvis eksisterer en reell mulighet til å livnære seg av dem. Så da blir ansvaret for å videreføre kunnskapen overlatt til ildsjeler og dugnadsånd. Men det har også en annen side, når det ikke lenger er noen som kan reparere det gamle, så øker forbruket vårt. Det er dårlig nytt for miljøet.

Det hender jo at jeg lurer på om de av oss som bruker tid på å sette seg inn i håndverksteknikker, besøker museer - gjerne arkiver om vi har mulighet, utstillinger, fordyper oss i faget - om vi er en utdøende rase og faget med oss. Jeg hadde gjerne sett at ulike former for håndverk fikk en større plass som en del av pensum i skolen.  

Gammelt håndverk, og kunnskap. 

Den lille tradisjonshåndverkeren

Jeg har etter hvert stiftet bekjentskap med spesielt mange kvinnelige håndverkere som driver for seg selv. Noe av det vi har felles er at vi jobber sten på sten, sparer før vi kjøper og gjør mest mulig selv for å spare penger. Det kan være gullsmeder, skomakere, kjole- og draktsyere, bunadtilvirkere mm. Vi blir allsidige, vi er IT-ansvarlige, sekretærer, ordner regnskap, innkjøp og er som regel bedriftens eneste ressurs. Mange av oss har verkstedene i tilknytning til egne hjem, ikke fordi vi synes det er så koselig å være hjemme og pusle med hva det nå enn det er vi driver med, men for å holde kostnadene nede. Det handler stort sett alltid om økonomi! Partnerne våre er gjerne ubetalte sjåfører og vaktmestere. Jeg pleier å tulle med at om jeg hadde vært mann ville jeg antageligvis ha tatt opp lån fremfor å bruke tre år på å spare til noe jeg trenger i systuen. Å være avhengige av partneren økonomisk for å få endene til å møtes er dessverre også et kjent faktum for mange av oss. 

Er immateriell-kulturarv = Dugnadsarbeid?

Jeg har tenkt mer enn en gang at vi om driver for oss selv i små håndverksfag må være idealister - eller? Som en mannlig håndverkervenn sa, om det virkelig er sånn at du må jobbe 50-60 timer i uken, for å få en lønn du kan leve av, er det noe riv ruskende galt med prisene dine. Og han har rett. Samtidig kjenner jeg på at vi kjemper mot en etablert sannhet om at bunad er dyrt, uten at man ser på tidsbruken som ligger bak det vi produserer. Sammenligner du bunadtilvirkerens timelønn med en snekkers eller hva du ville måtte betale for tilsvarende tid i frisørestolen, så tror jeg flere ville få seg en liten aha-opplevelse. 

En del av utfordringen er at klær og sko har blitt så billig at vi har mistet av syne hva som kreves for å lage det. Ei heller at det nødvendigvis må være noen i produksjonskjeden som ikke får en lønn til å leve av. Når selv kvalitets-sko blir så billige at det ikke lønner seg å reparere dem hos en skomaker, fordi det blir billigere å kjøpe nye. Det blir litt som når jeg tidligere fikk inn forespørsler om å sy om rimelige klær, og en forventning om at jobben ikke skulle koste mer enn plagget. Men for den som skal utføre arbeidet spiller det ingen rolle om noe har kostet 50 -500 -5000 – eller 50 000, om jobben er den samme. Du får ikke rabatt i vaskehallen selv om du kjører en gammel bil.

Selv velger jeg dessverre å takke nei til stadig flere oppdrag, rett og slett fordi de ikke er økonomisk bærekraftige. Jeg synes det er leit, fordi det strider mot mitt ønske om å ta vare på og bevare det vi allerede har. Men de færreste kan leve av dugnadsarbeid, eller gode ord. Hvordan skal vi da kunne forsvare å rekruttere unge til et yrket de egentlig ikke har en reell mulighet til å livnære seg av? 

Kunststopping, lapping av hull i gamle plagg. Ta var på det vi har, eller lager noe vi ønsker å ta vare på.

Så har jeg jo undret meg over at vi villig vekk bruker penger hos frisøren, noen hver 6.uke, på noe som kun varer noen uker. Men å bruke penger på å reparere et par gode støvletter du kan ha i ennå 5-8 år, trekke om en god stol du kan bruke i nye 50 år, eller sy om bunaden som du kanskje gjør hvert 20. år og skal bruke resten av ditt liv, det blir av en eller annen grunn ansett som mye dyrere? 

Flere faller fra

Flere i min håndverkerkrets har gitt opp. De har gått lei av å drive håndverket sitt på "dugnad". Stadig prispress som følge utenlandsproduksjon gjør det vanskeligere for den norske håndverkeren å ta seg skikkelig betalt. Bekymringen for rekrutteringen til tradisjonshåndverkene er reell og noe vi skal ta på alvor om vi ønsker å bevare den immaterielle-kulturarven håndverkene favner. Eller tenker vi at det ikke spiller noen rolle om noen kan reparere klokker, bygge trebåter, reparere sko eller sy bunader lenger?

6. mai 2022

Bunad eller festdrakt?

Festdrakter er skikkelig i vinden. Ikke at det er noe nytt, men det nye er at flere nå syr dem selv. Og alt som kan få opp interessen for, og kunnskapen om søm synes jeg er positivt. En festdrakt kan i prinsippet være laget av hva som helst, og designet er opp til en selv. En bunad er derimot basert på drakttradisjoner, draktdeler, broderier etc. fra bestemte distrikter. Så mens festdrakten er helt fri, er bunad knyttet opp til tradisjon og geografi. 

En festdrakt kan være laget av alle typer materialer, inspirert av bunader, eller fri fantasi. 

Bunaden som glapp

Som mange andre skulle jeg få bunad til konfirmasjonsdagen. Men etter å ha tenkt gjennom saken fant jeg ut at det å stå til konfirmasjon ble feil for meg. Jeg følte meg ikke hjemme i kirken, og ønsket heller å konfirmere meg borgerlig - noe min far ettertrykkelig satte foten ned for. Fordi en eldre bror hadde tatt det samme valget om å avstå fra konfirmasjon visste jeg at selskap og presanger var noe jeg måtte se langt etter. Men at bunaden også skulle ryke hadde jeg ikke tenkt så nøye over. Men, jeg sto fast ved valget jeg hadde tatt. 

Etter hvert har det blitt flere bunader. Flere skjorter og forklær gir meg variasjonsmuligheter. 

Jeg hadde ønsket meg en bunad så lenge jeg kan huske. Men som for mange andre var en bunad for meg noe som var uoverkommelig i mange år på grunn av kostnaden. På 90-tallet ble festdrakter for alvor en mote-dille. Jeg klippet ut artikler fra ukeblader, fikk dreisen på symaskinen, og fikk etter hvert sømoppdrag på festdrakter. Det var et deilig eldorado av lek med farger, form og tekstiler. Allerede den gang sydde jeg stakker og strikket dekorative jakker som jeg pyntet opp med bunadsølv. Jeg broderte og sydde bånd på strikkejakkene, ikke så ulikt det jeg gjør i dag. Og jeg følte meg alltid fin i draktene mine. 

Drømmen om en bunad

Med tiden økte selvtilliten og troen på egne sømferdigheter, og så kom stunden hvor jeg endelig kunne kjøpe en materialpakke til bunad. Jeg husker ennå høytidsstemningen da jeg pakket den opp, og frykten for å gjøre noe feil. Min erfaring med brodering var begrenset, og  arbeidsbeskrivelsen var langt fra selvforklarende. Heldigvis var det råd å få, og med mye innsats og tålmodighet fikk jeg satt sammen bunaden. Den første bunaden min har jeg delvis vokst ut av, og som en følge av en spesiell interesse for bunader har det blitt flere etter hvert. Jeg kaller det en yrkesskade. Noen brukes til utstilling i systuen, andre brukes når jeg har anledning. Noen av oss er ganske kreative når det gjelder å finne anledninger til å ta frem bunaden.

En arvebunad, fra mor til datter, eller bestemor til barnebarn. Og noen ganger fra oldemor til oldebarn.

Ikke alle føler seg hjemme i bunad

En bunad kan også betraktes som et statussymbol. "Alle" vet at de er dyre i innkjøp. Den har også en funksjon i å signalisere tilhørighet. Mange er stolte over å fortelle om aner langt tilbake i tid, bunaden blir noe mer enn bare et plagg. Men det kan også gjøre at noen føler seg utenfor. 

Det kan gjøres enkelt eller mer avansert. En strikket jakke over et skjørt med bånd.
Foto: Eivind Røhne fra boken Strikk til alle tider.  

For noen vil bunad også være en utopi, for de er en stor investering. En investering ikke bare for en generasjon om den er stelt og oppbevart riktig, men like fullt en kostbar investering. Noen gjør kupp på Finn, andre er så heldige at de arver. Men ikke alle. Nå skal det sies at enkelte festdrakter er på samme prisnivå som flere bunader. Men en festdrakt kan være noe du kjøper på f.eks. Sparkjøp, hos en designer som Eva Lie, Lise Sjåk Bræk, eller lager selv. 

En av mine tidlige festdrakter. Stakken er laget i en fantastisk ulldamask. Tekstilet kjøpte jeg for snart ca 25 år siden. Vesten er sydd i brokade inspirert av liv fra 1700-tallet. . 

Det kan være mange grunner for hvorfor man ikke føler seg komfortabel i bunad. Noen har ingen klar følelse av tilhørighet til et bestemt sted, andre liker ikke den bunaden man har geografisk/familiær tilknytning til. Det kan være farger og snitt som føles helt feil. - Når det er sagt så anser jeg at valg av bunad etter utseende eller tilhørighet er noe andre ikke har noe med. Man må gjøre de valgene som kjennes riktig for en selv. En annen tilbakemelding jeg har fått er at noen føler de blir uniformert i en bunad, samtidig som de har et sterkt behov for å ha sin egen individuelle stil. Da kan det kjennes riktigere å velge seg en festdrakt som man synes er fin og føler seg mer vel i.

Samme stakk men strikket vest og pulsvanter. Jeg føler meg like fin i begge variantene. 

Miljøperspektivet 

Ta vare på det du har, eller lag noe du har lyst til å ta vare på. 

Gode materialer og godt håndverk blir til sammen noe man ønsker å ta vare på. Utfordringen oppstår vel heller når det går litt inflasjon i noe. En bunad syr man ut og inn, reparerer og går i arv så lenge den kan brukes. En godt utført festdrakt og gode materialer vil man også ta vare på, men jeg er mer usikker på om hvor mye vedlikehold man vil legge i festdrakter laget av rimelige materialer? For jeg forstår dem så altfor godt, de som gjerne vil lage mer enn en. Fordi de er skikkelig artige å lage! Men blir de da egentlig en kjole som bare blir brukt en gang, eller blir den noe man tar frem år etter år? 

Jeg tror vi tar bedre vare på det vi legger ned mye tid på å lage. Slow fashion. I bunaden ligger det mye kunnskap om gamle håndverkstradisjoner. 

Jeg har ikke svaret, men har en teori om at vi tar bedre vare på det vi bruker tid og penger på. På den annen side, så tror jeg at det vi liker og som har en god passform, det bruker vi fordi vi føler oss vel. Uansett håper jeg at sy-gleden fortsetter og utvikler seg til en interesse for også å fikse, lappe og ta vare på gode klær.  Det ligger både god økonomi og miljø i å lappe en bukse, eller fikse på en kåpe som bare trenger litt kjærlighet for å holde et par sesonger til. 

Nasjonaldagen blir fin enten det gjøres i dress, penkjole, bunad eller festdrakt. 

Bunad eller festdrakt? Jeg sier som Ole Brumm, Ja takk begge deler. Det viktigste er at vi kan være sammen med de som står oss nær, feire frihet og selvstendighet. Fred er dessverre ingenting vi kan ta for gitt. Ha en fin nasjonaldag!



30. april 2022

Et sikket vårtegn?

Like sikkert som et de første hestehovene spirer øker pågangen av forespørsler til systuen desto nærmere vi kommer nasjonaldagen. Etter 2 år med avlyst 17.mai-feiring er det duket for at vi endelig kan samles og feire dagen igjen. Vi har også fått en ubehagelig påminnelse om at fred ikke er noe vi kan ta for gitt. Ei heller at vi kan feire nasjonaldagen vår. Ikke siden 2. verdenskrig har 17.mai blitt avlyst, før vi nylig stiftet bekjentskap med et virus. I to år har vi nærmest vært beleiret av en usynlig fiende som har hindret oss fra å være sammen med familie og venner. Vi har gått i improviserte 17.mai-tog med en meters avstand og vært samlet i kohorter med meter'n rundt grillen - for inne kunne vi jo ikke møtes! En vanlig 17.mai-feiering kjennes som et stort steg mot en normal hverdag. Og når vi skal feire da vil vi jo gjerne ta på oss det fineste vi har.
Mange gleder seg til å kunne bruke bunaden igjen. Vi lengter etter hverdag og normalitet.

Men det var egentlig ikke det dette innlegget skulle handle om. Det skulle handle om vi har fjernet oss for mye fra de praktiske oppgavene til at vi har mistet forståelsen for hva de innebærer? Lite fokus på praktiske fag på skolen gjør at mange unge går gjennom hele grunnskolen uten å ha verken stiftet bekjentskap med tresløyd, eller tatt i et par strikkepinner. 

Den lille håndverkeren = idealisten?

Som håndverker møter jeg mange andre håndverkere som driver for seg selv. Det kan være bunadtilvirkere, skomakere, gullsmeder, snekkere eller frisører. Vi utøver ulike håndverk, men opplever likevel en del felles utfordringer. Som at de som skal kjøpe tjenestene våre har ofte liten kjennskap/kunnskap om hva de egentlig kjøper eller ber om. Det er dermed liten forståelse for arbeidet og tiden som ligger bak en tilsynelatende "enkel" bestilling. Vi skal takle kundens irritasjon over å ikke få dekket sitt behov, kanskje fordi forventingen om tid er urealistisk, samtidig som vi skal håndtere vår egen frustrasjon over å bli møtt med liten forståelse over at arbeidet vi gjør ikke kan løses med et par tastetrykk. Der igjen en liten forståelse for verdien av kompetansen som kreves og arbeidet vi utfører. 

En kjent tilbakemelding er en følelse av å drive nærmest dugnadsarbeid fordi man brenner for håndverket. Med det er en dårlig forretningsidé. Man trenger ikke flere år på BI for å forstå det. Jeg ser med bekymring på at flere gir opp, fordi de strever med å kunne leve av å utøve sitt håndverk. 

Mange har verkstedet sitt i tilknytning til eget hjem for å holde kostnadene nede. En ikke ideell situasjon da det blir mer krevende å opprettholde et sunt skille mellom jobb og privatliv. 

Det er et faktum at en del håndverksteknikker er rødlistet. Det vil si at kunnskapen om dem er i ferd med å forsvinne. Noe skyldes at kunnskapen om håndverk ikke lenger formidles mellom generasjonene. Min mor lærte meg å sy, strikke og hekle, noe jeg har videreformidlet til min datter. Men det hadde jeg neppe gjort om det ikke var for at jeg er spesielt interessert. Et annet moment er at det ofte ikke er mulig å ta seg godt nok betalt for tiden man bruker, dermed forsvinner også muligheten til å ha det som yrke. Man blir avhengig av ildsjeler, og at en del gjør ting på hobbybasis fordi sko og vanlige bruksklær er blitt så billige at det ikke er lønnsomt å reparere, det er billigere å kjøpe nytt, med mindre man kan gjøre reparasjonene selv. Sett fra et miljøperspektiv er det problematisk. Her er bunaden i en særstilling fordi den er kostbar i innkjøp, samtidig er den en investering for fremtidige generasjoner dersom den er behandlet og oppbevart riktig. Jeg har hatt flere over 80 år gamle bunader inne til reparasjon og tilpasning til nye eiere. Jeg kaller det bærekraft i praksis.

Positiv trend

Det er noen lyspunkter. Det er en trender som viser at flere unge har blitt opptatt av å sy selv og fattet interesse for redesign. En kombinasjon av YouTube, digitale kurs og påtvungen hjemmesitting har gjort at flere både har fått øynene opp for og fattet interesse for søm og strikk. Husflidslag og andre aktører arrangerer "lær å reparere" eller lappe klær -kurs, noe som forhåpentligvis gjør at flere vil bruke tid på å fikse på en god bukse fremfor å kjøpe en ny. Men vi har fortsatt en lang vei å gå. 

"Vet jeg er litt sent ute, men..."

Mange av henvendelsene som kommer inn til systuen de siste ukene før nasjonaldagen starter ofte med de ordene. Jeg har flere ganger forsøkt å finne en pedagogisk formulering på at de er ikke bare litt sent ute, men flere måneder for sent ute. I en bunadsyerskes hverdag er det aldri lenge til 17.mai - eller til neste konfirmasjonssesong. De fleste av oss begynner som regel å sy til vårsesongen på høsten etter at vi er ferdige med levering til høstens konfirmasjoner. Men, jeg ender som regel opp med å bare svare at det dessverre er helt fullt. For et slår meg at den som spør antageligvis ikke har forutsetning for å forstå hvor mye tid og arbeid som ligger bak forespørselen de kommer med. For det hjelper ikke at bunaden skal bare sys ut littegrann, eller at den skal bare legges opp 2 cm. 

Om du har en bunad som du ønsker å gjøre endringer på kan det innbefatte at det må gjøres endringer på mange deler. Syr du ut eller inn bunaden må som regel også tilhørende belter justeres. 

Et eksempel på å «bare» legge opp en Romeriksbunad.

For å illustrere prosessen, det spiller ingen rolle om jeg klipper av 2 eller 10 cm. 

  • Først må jeg sprette stakken/skjørtet fra livet/overdelen. 
  • Sprette av hekter etc på linningen før jeg spretter den av stakken.  
  • Før jeg kan gå videre må jeg renplukke delene for tråder, (gjøres ofte med pinsett). 
  • Så dras stakken ut i full bredde og dampe ut foldene så den ligger helt flatt, før jeg måler og klipper. 
  • Har bunaden hengt lenge kan det ligge støvlag i foldene, dette må også fjernes. 
  • Som regel må jeg forlenge splitten/åpningen, sprette av Skråbånd dersom det er brukt, gjøre splitten dypere, og sy på et nytt Skråbånd. 
  • Kanten på stakken bør nå kastes over før den foldelegges på nytt. 
  • Neste skritt er å sy fast linningen, før den sys fast til livet. 
  • Nå må trådhemper, trykknapper, hekter, etc sys på og tilpasses på nytt. 
  • Et det forkle til bunaden må det også justeres på lengden før jeg er i mål. 
Tiden det tar

Jobben er også den samme om jeg legger ut eller inn en bunad. Det spiller heller ingen rolle om den skal sys ut 2 eller 8 cm. Det er like mange sømmer som skal sprettes opp og sys sammen igjen, foldene må også legges på nytt.

I bunadsøm er mye håndsøm og mange små prosesser som tar tid. Et håndsydd knapphull kan f.eks ta ca 20 minutter å sy. Tenk deg så at du skal sy 30, eller 50, altså to dagers full jobb i bare å sy knapphull, noe som ikke er uvanlig på en herrebunad. 

Noen oppdrag på omsøm er så omfattende at det hadde vært mindre arbeid å sy nytt. Men med gode materialer og vakre broderier er det likevel lønnsomt å ta vare på det eksisterende. I en arvebunad ligger det også en ekstra affeksjonsverdi som gjør plagget til noe langt mer enn bare et vanlig plagg. 

Hva skal gjøres - forventingsstyring 

Det meste av det jeg gjør er å sy om og reparere eldre bunader. Akkurat som med nye bunader blir mye av det rutine, men innimellom kommer det inn oppdrag som gjør at jeg kan grave litt ekstra i verktøykassen før jeg finner en løsning som gir bunaden nytt liv! Men omsøm og reparasjon er også de oppdragene hvor det er vanskelig å vurdere tidsbruken før jeg har fått bunaden inn til en vurdering. Akkurat som frisøren er jeg avhengig av en god beskrivelse av oppdraget før jeg vet om jeg har nok ledig kapasitet til å kunne hjelpe. 

Om du bestiller tid til å klippe panneluggen hos frisøren så er det kun det frisøren har satt av tid til. At det ikke nytter å forvente at denne også skal legge striper, klippe hele håret og sette i en hårkur på den tiden som er satt av til å klippe en pannelugg. For at håndverkene skal slippe å bli en partykiller, er det viktig at han eller hun på forhånd har fått en så god forståelse som mulig av oppdragets omfang. 

Det blir 17.mai i år, enten du feirer den med eller uten bunad. 

Har glemt å sjekke bunaden..

Om du nå kommer på at bunaden var trang sist du brukte den, eller utsatt for krymp i klesskapet, så er du dessverre med  stor sannsynlighet for sent ute til å få ordnet den til nasjonaldagen. Men da kan det være lurt å være tidlig ute så du får ordnet den til neste års feiring. For som tidligere nevnt, for en bunadsyerske er det aldri lenge til nasjonaldagen. Uansett, en etterlengtet 17.mai-feiring blir det i år uavhengig av om du har bunad eller ikke. De siste tids hendelser har minnet oss på at det er noe vi ikke kan ta for gitt.