21. januar 2022

Like god som ny

Selv om jeg for det meste syr om og reparerer bunader, må jeg innrømme at jeg har vært flinkere til å hente frem et helt nytt tekstil fremfor å redesigne gamle klesplagg. Nå skal det samtidig sies at jeg jeg gjennom årene har opparbeidet meg et anselig lager med både tekstil og garn, som jeg gjerne også vil gjøre noe ut av. Tid til ego-søm og egne prosjekter er en begrenset ressurs, så jeg prioriterer de prosjektene som føles lystbetont, og om det er noe jeg har lyst til å bruke og ta vare på. 

Skjorten har fått trukne knapper og små blomster plassert litt hist og her. Om jeg blir lei dem er det relativt enkelt å sprette og ta bort. 

Jeg synes det kan være noe herk å sprette sømmer på skjorter og kjoler, og være bundet av ferdige klippete biter og deler når jeg skal lage noe nytt. Men så var det dette med å ta vare på det man har og kaste mindre. Det er antageligvis flere enn meg som har sett horrible bilder av gigantiske berg i Chile bestående av kasserte klær, bare det siste året har rundt 40 000 tonn havnet der, og kanskje det som inspirerte til å frem sprettekniven på en skjorte som egentlig skulle kasseres. 

Trygt og godt

Rosa er i utgangspunktet ikke en av mine yndlingsfarger. Jeg liker fargen, men bruker den sjelden da fargen fremhever "vinterblek" selv midt på sommeren. De fleste av oss ender opp med de samme fargene vi føler oss komfortable og trygge med. Ofte kler vi dem, eller så tror jeg at vi også ubevisst tiltrekkes av noe vi søker eller trenger. Lenge før jeg satte meg litt inn i fargenes betydning brukte jeg farger helt bevisst i forhold til humør, behov for påfyll av energi eller for å roe meg ned. 

For en del år siden malte jeg en kveld i uken. I likhet med mine medstudenter hadde jeg en fast palett som jeg malte med. Noen malte bare med pasteller, mens jeg hadde gjerne rødt og oransje som hovedfarger i mine bilder. Læreren utfordret oss på å måtte male med farger vi ikke likte, og det var en krevende øvelse for flere enn meg. En kommenterte at hun ble nesten uvel av å male med sterke farger. Men det var også en lærerik øvelse. Jeg forsto at en del av de fargene jeg ubevisst hadde unngått gjorde bildene mine mer interessante, og ga dem en ny balanse. Det er noe i utrykket "Der hvor alle tenker likt tenker ingen". Om det blir for mye harmoni kan det bli litt kjedelig.

Ingrids kofte. Jeg tilførte brunt og en liten stripe med grønt for å balansere rosafargen. Jeg synes fargene harmonerte godt.  Oppskriften ligger på Ravelry. Foto: Are Knudsen.  

Det er likevel et stykke fra å tilføre en uvant farge i et bilde eller strikkedesign til å kun arbeide med dem. For en tid tilbake hadde jeg en kollega som elsket rosa, og i motsetning til meg kledde hun fargen svært godt. Hun utfordret meg på fargebruken i strikkedesignene mine, som har en overvekt av rødt og oransje. Nå er det ikke sånn at jeg ikke liker fargen rosa, den gir meg bare ingen energi. Men jeg tok utfordringen med å strikke med rosa, og resultatet ble koften Ingrid. 

Skjorten før. Lang og vid i ryggen. Jeg glemte å ta bilde av ryggen før jeg satte sprettekniven i skjorten.

Et impulskjøp

Så var det denne skjorten da. Jeg har ingen annen forklaring på kjøpet enn at jeg var litt i siget etter å ha strikket Ingrid, en kofte jeg stort sett aldri bruker fordi jeg føler meg blek i den. Den rosa rutede skjorten ble brukt til litt uvørent bruk over en t-skjorte, inntil den fikk en omgang i tørketrommelen og ble litt kort på ermene. Den kunne fort ha endt opp som ny malerskjorte, men av en eller annen grunn holdt noe meg igjen fra å innvie den til et liv med malingsflekker. 

På toppen av det hele syntes syntes jeg også at skjorten var litt lang og uformelig, (nå med litt for korte ermer), og ønsket en mer feminin fasong. Så hva skulle jeg gjøre? Gi den til Fretex, bruke den til oppussing, eller gi den en sjanse til? Det at den var laget i 100 prosent bomull, og TV-innslaget om søppelhaugene ble avgjørende for at jeg bestemte meg for at den kunne bli et hyggelig helgeprosjekt. 

Ryggen måtte heises opp i tillegg til at jeg laget flere innsnitt. 
Det første jeg måtte overvinne var behovet for å få rutene til å stemme. Det stemte verken med hvor midt bak var plassert, eller i sidesømmene. Det var ikke nok tekstil til å rette på dette. - Ting som dette er kanskje en av grunnene til at jeg foretrekker å gjøre tilskjæringen selv. 

Sprettekniven ble flittig brukt. Jeg løsnet ryggstykket som hadde en motfold midt bak. Beklager, jeg glemte å ta bilde av ryggen før jeg begynte å sprette den fra hverandre. Lommen foran ble sprettet av, så åpnet jeg kraven og mansjettene. I tillegg kuttet jeg av ca 8 - 9 cm på lengden av skjorten. Bredden på ryggstykket var såpass bredt at jeg laget fire innsnitt, to som gikk fra toppen og helt ned, og to litt mindre på hver side. Ryggstykket måtte i tillegg heises litt opp, da det var  skåret i en bue opp for å få ekstra volum i ryggen.  
Kraven ble sprettet opp for å få satt inn en liten rysje. Det ga skjorten et feminint uttrykk. Det samme ble gjort på ermene for å forlenge dem med et par cm. 

På forstykkene laget jeg et par innsnitt før jeg la opp skjorten i sin nye lengde. De avskårne delene ble skåret opp i mindre remser som jeg brettet og sydde fast som en rysje på kraven. For å få nok tekstil til å lage rysjer til mansjettene laget jeg dem litt smalere enn på kraven. Her brukte jeg den av sprettede  lommen, i tillegg til siste rest fra den avskårne lengden. 

Nesten ferdig med omsøm, men har man en spennende lydbok man gjerne vil høre slutten på....

De aller siste stoffrestene brukte jeg til å lage trukne knapper da jeg synes det kledde skjorten. De siste detaljene får jeg forklare med avslutningen på en spennende lydbok, for jeg broderte til slutt noen små blomster tilfeldig plassert i rutene før jeg anså meg som ferdig. Nå er det bare tiden som vil vise om den igjen blir tatt i bruk til hverdags, eller om den ender sitt liv som malerskjorte. Men den ble i alle fall et hyggelig helgeprosjekt. 

Jeg satte et bånd i overgangen mellom skulder- og ryggdel da tekstilet virket litt skjørt etter oppspretting. Båndet ga litt stødighet. Det samme båndet ble satt øverst på mansjettene. 

På riktig vei

Det nye året har startet godt med tanke på at jeg har vært mer bevisst tiden jeg bruker på arbeid og blitt litt flinkere til å sette grenser. For det vil alltid være noen som har behov som er "mye viktigere" enn mine. Balansen handler om å finne løsninger uten å sitte igjen med en følelse av å bli utnyttet, eller gå på akkord med egne behov og verdier. Det positive er at bevisstgjøring og noen enkle grep har gitt mer tid til egne prosjekter. En bedre "work life balance" bærer frukter for energien og kreativiteten, som var på sparebluss i fjor høst, er nå på god vei tilbake. Det samme er lysten til å finne tilbake til aktiviteter som tidligere fylte meg med energi. 

Et lite utvalg av tekstiler og strikk som jeg håper å få gjort om til noen nye plagg i løpet av vinteren.

Noe av det jeg har savnet er gleden ved å planlegge nye tilskudd til garderoben. Gleden over å finne det perfekte stoffet, forventningen til timene som skulle tilbringes på syrommet, og noen dyrebare timer i flytsonen. Om sommeren kjøpte jeg både garn og tekstiler som matchet og kunne brukes om hverandre til høstens garderobe. Hver helg satte jeg av noen timer, (de var hellige), til å sy høstens nye klær. 

Strikke gjorde jeg på toget, om kvelden etter at barna hadde lagt seg, eller mens jeg satt og ventet utenfor dansestudioet mens datteren trente. Det å lage mine egne oppskrifter ble for meg en måte å koble ut omverden på samtidig som jeg fikk brukt kreativiteten min. Nå tilhører jeg vel de som helst aldri leser bruksanvisninger eller oppskrifter. Jeg har nå hentet frem både garn og tekstiler med et lite håp om å få gjort noe ut av dem i løpet av vinteren. Neste prosjekt er allerede klippet! Og det er om jeg skal si det selv, en ganske god gulrot for å fortsette med de nye gode vanene og rutinene. 

31. desember 2021

Det året det var så bratt

"Det året det var så bratt", var noe av det første jeg tenkte når jeg skulle gjøre opp status for 2021. Tittelen på et av Øystein Sundes albumer kunne nesten ikke ha passet bedre. I likhet med mange andre hadde jeg store forhåpninger om at alt skulle bli så mye bedre i 2021. Egentlig er jeg glad for at jeg ikke visste hva dette året ville bringe da vi skålte i bobler nyttårsaften 2020. Takk og pris er fortsatt noe som før, i god romjulstradisjon tilbringer jeg tid med egne prosjekter mens jeg reflekter over året som har gått. 

Noen tanker og refleksjoner på årets siste dag.

Litt normalitet og dårlig pakking

I motbakke er det lett å glemme at det også har vært mye bra, for vi har fått reist både innlands og utenlands, truffet familie og venner. Jeg har vært ute på strikkefestivaler, holdt kurs og foredrag i en periode hvor livet nesten føltes normalt. I høst hadde en god venninne invitert meg med på Huseiernes landsmøte i Kristiansand.  Jeg stilte som delegat for Romerike. Litt ute av trening i halvformelle arrangementer, forsto jeg ganske raskt at jeg hadde pakket litt dårlig. Mine nåværende jobbklær er preget av komfort og om det er greit å børste tråder av dem. Men den største utfordringen var når jeg oppdaget at kjolene jeg hadde tatt med til den formelle middagen enten ikke var pyntet nok, eller hadde en flekk og måtte strykes. Skeptisk til hotellets strykejern, (noe jeg hadde grunn til), ble løsningen å ordne et antrekk i en pause. I en koselig butikk med god service fant jeg festantrekket, hvorpå jeg ble spesielt begeistret for et midi-langt skjørt med stikklommer. Selv om det var enkelt så var det kult. Vi var faktisk fire kvinner som endte opp med det samme antrekket mens jeg var i butikken. Vi skulle heldigvis ikke i samme selskap. 

Og sånn begynte det

Noe av det første jeg tenkte var at denne modellen likte jeg så godt at dette vil jeg gjerne ha flere av. Det virket som et godt prosjekt for en grønn kordfløyel som hadde ligget lenge i vent på inspirasjon og tid til egosøm. 

Etter å ha tegnet av delene gjorde jeg noen justeringer. Stoffet i originalskjørtet fra Inwear var kraftig og litt stivt, men tynnere enn kordfløyelen. Frontpartiet laget jeg litt bredere, samtidig som jeg laget bakstykket litt smalere for å unngå at det ble klumpete med strikk i ryggen. Linningen gjorde jeg litt smalere av samme grunn.  Allerede under klippingen begynte jeg å bli i tvil om materialvalget var helt optimalt til modellen. Modellen er materialkrevende fordi alle delene må klippes i samme lengderetning i fløyel. Fordi jeg ville ha et helt bakstykke ble det lite avskjær igjen, men nå syr jeg såpass lite til eget bruk så rester ble mindre viktig.

  • Noen timer til egne prosjektert hører romjulen til. Lapping og reparasjon av familiens klær gjøres også på fridager. Kanskje ikke like morsomt, men like viktig å ta vare på det man har. 

Når ingenting går som planlagt

Etter litt justering frem og tilbake fikk jeg justert bredden på forstykket til noe jeg syntes fungerte, men da jeg hadde sydd på linningen, og tredd i strikken bak ble det åpenbart at dette ikke kom til å fungere. Bakstykket la seg ikke pent med rynkene i ryggen. Etter litt frustrasjon, og noen timer hvor jeg heller prioriterte å rydde og gjøre kontorarbeid, hentet jeg frem sprettekniven og rykket tilbake til start. Jeg tok alle delene fra hverandre, og brukte litt tid på å vurdere om jeg skulle fullføre prosjektet eller ei. 

Selv om jeg hadde sydd ned foldene i strikken syntes jeg ikke at rynkene ble fine. 

Kanskje det ville være bedre å hente frem et annet prosjekt som det var større mulighet for at jeg ville bli fornøyd med? Tid til egosøm er tross alt en sjelden ressurs, så den bør brukes til noe lystbetont. Etter litt overveielse kom jeg frem til at jeg likte fargen så godt at jeg hadde lyst til å gi prosjektet en sjanse til. Å gi opp var fortsatt ikke et alternativ. 

Det opprinnelige skjørtet var egentlig veldig enkelt med strikk i ryggen og helt forstykket. Det fungerte med den blanke satengen, men i kordfløyel ble det tamt og kjedelig. 

Fra bakstykke klippet jeg ut et bredt felt midt bak, der forsvant også ønsket om å ikke ville ha en søm midt bak. To innsnitt ble plassert før jeg satt inn en glidelås midt bak. Linningen ble tilpasset på ny, nå uten strikk bak.  Forstykket voldte meg nå problemer. Uten innsnitt satt den ikke pent over magen, men uttrykket fungerte ikke med innsnitt.  Forstykket trengte strikken bak i ryggen for å sitte pent. Kompromisset ble å gjøre livlinjen foran litt mer buet. Det fungerte. 

Du har trukket kortet, "Rykk tilbake til start" og tenk deg godt om...

I linningen satte jeg en knapp bak, da glidelåsen var litt for kort til at den kunne strekkes helt opp linningen. Lengden på skjørtet er litt lengre enn det jeg pleier å bruke, men kom frem til at det er alltids en mulighet å gjøre skjørtet kortere om jeg blir lei av at det er langt. Men saken var at skjørtet var verken kult eller morsomt. Kanskje trendy med midi-lengde. Men like fullt kjedelig. En stund vurderte jeg å sette en rysjekappe nederst på skjørtet, men syntes ikke det hjalp. Nytt dilemma. gi opp, eller forsøke en gang til?

Stryk det som ikke passer. Den som gir seg er klok, har tapt, er en lort. ..

Heldigvis var det nok stoffrester igjen til å klippe en kappe i fire deler.

Ut fra stoffrestene klarte jeg å lage en bred kappe i 4 deler. Jeg klippet så av ca 30 cm av skjørtet før jeg delte opp forstykket og sydde en søm midt foran. Jeg syntes skjørtet trengte det for å få en linje helt ned  fra linning til sømmen midt foran i kappen. Og endelig begynte skjørtet å ligne på noe jeg syntes var feminint og litt kult. Helt annerledes enn hva jeg hadde sett for meg, men det er ikke alltid den første ideen er den beste.  

Jeg er glad for at jeg ga prosjektet en sjanse til, dette skjørtet tror jeg kommer til å bli brukt.

Året det var så bratt

I likhet med sømprosjektet mitt har jeg flere ganger lurt på om jeg skal fortsette med det jeg holder på med dette året. Når jeg ser tilbake på det siste året er jeg fornøyd med hva jeg har klart å få til. Gode venner og kollegaer har vært med på å holde motet oppe. For første gang siden jeg valgte en ny retning har jeg seriøst vurdert å gi opp, og heller gjøre noe annet. Tidligere kan jeg ha kjent på savnet etter en fast lønnslipp, men når jeg har kjent etter vært trygg på at jeg har valgt riktig. Den følelsen har fått seg en liten knekk. 

"Det var det året det var spiseplikt på Briskebytrikken...
.....og jeg snublet mens jeg falt...."
Øystein Sunde, Det året det var så bratt

Rundt meg har bekjente gått konkurs, andre har gått lei og gitt opp. Mange har falt mellom alle stoler og sett lite til støtteordninger, vært avhengig av at partnere forsørger en, og fått et anstrengt forhold til ordet DUGNAD. Når en enkelt pressekonferanse kan ta fra deg både kunde- og livsgrunnlag på et blunk, så får ordet uforutsigbarhet en ny mening. Det er krevende å holde motivasjonen oppe og lete etter noe positivt i en enhver situasjon. 

Mange selvstendig næringsdrivende har i perioder jobbet nærmest døgnet rundt for å ta igjen for tapt arbeidsfortjeneste, uvitende om når neste smell kommer. Etter en nødvendig time out i høst kjente jeg på at jeg knapt orket å gå inn i systuen, og måtte stille meg selv spørsmålet om hvorfor jeg holdt på med det jeg gjorde. Uten overskudd eller lyst til å være kreativ hadde jeg det ikke bra, og noe måtte endres.  

"...motvind er den verste å seile i..." 
Øystein Sunde, Det året det var så bratt

Heldigvis har jeg gode folk rundt meg, og noen minnet meg om hvorfor jeg begynte for meg selv. Fleksibilitet. Jeg lever ikke for å jobbe, men jobber for å leve. Jeg ville ha tid og overskudd til å være kreativ. Ha tid til familie og venner, tid til å trene og reise (når det er mulighet for det).  Istedenfor har det meste av energien min gått med til bekymringer, brannslukking, eller lange kvelder for å ta igjen det tapte som følge smittevernstiltak. 

Det handler om balanse. Noen endringer er på plass, andre planlegges og energien er på vei tilbake. Jeg har når det kommer til stykke mye å være takknemlig for.

  • Jeg har folk rundt meg som jeg er glad i og som er glad i meg.⁠
  • Jeg holder på å skape den tilværelsen jeg alltid har ønsket meg. ⁠
  • Og det som ikke ordner seg går som regel over
  • Når man har lyst til å gi opp så er det greit å minne en selv om hvorfor man begynte. Hva var det egentlige målet, motivasjonen.? Og gjøre opp en status på om det er realistisk, gjøre en kursendring eller gjøre seg klar for å gjøre noe nytt som kan få en tilbake på rett spor og nærmere målet. 

De gode øyeblikkene

Jeg vil samtidig takke for følget i året som har gått. Takk til alle dere som har valgt meg til å sy på  bunaden deres. For alle gode møter, for at jeg har fått være en del av høytid, viktige øyeblikk, og være med på å ta vare på viktig familie-arv. De har vært gode øyeblikk i en tid hvor vi har seilt i motvind.. Takk til alle dere som har kjøpt bøker og enkeltoppskrifter, og takk til dere som følger og heier på meg i sosiale medier. Dere aner ikke hvor mye en hyggelig kommentar kan bety. 

Med ønsker om at 2022 skal by på mer forutsigbarhet, reiser, møter med mennesker, overskudd og tid til kreativitet. 

25. desember 2021

En mysig genser

Romjulen forbinder jeg med mye god mat, julefilmer, tid med familien og tid til å kjede seg litt. Å kjede seg er noe jeg i grunnen gjør for lite av. Det skal nemlig ikke så mye stillstand til før det fører til at nye ideer popper opp, og det beste er om jeg også har tid til å gjøre noe med dem. Men bare det å ha tid til å senke skuldrene litt og gjøre noe annet enn det man pleier, eller gjøre mer av noe man liker veldig godt (som å strikke) er en gave i seg selv. Spesielt i en tid hvor mye skal gå fort.
Garnet til genseren ble innkjøpt i sommer. Heldigvis hadde jeg det rette prosjektet klart. 
Og strikke gjør jeg jo gjerne hele året
Da vi i sommer besøkte København hadde jeg planlagt besøk både hos Sommerfuglen og Knitting for Olive. For de som ikke er lokalkjent kan jeg fortelle at det er garnbutikker som er verdt et besøk. Jeg kan være litt sensibel for mohairgarn, noe av det synes jeg stikker eller klør litt, men Soft Silk Mohair fra Knitting for Olive lever opp til navnet sitt. Det er mykt! Det er også en kvalitet jeg har brukt mye, gjerne sammen med en tråd Merino fra samme leverandør. Nå hadde jeg sett frem til en mulighet for å kjenne og se på alle farger og kvaliteter i virkeligheten. 

Som vanlig var vi på biltur, fortsatt i en liten rød bil med minimalt med bagasjeplass. Men perfekt for bykjøring, og når man er passasjer med strikketøy så går det meste greit. Litt dårlig reserach hadde jeg gjort, for vi kom en halvtime før åpningstid. Så mens min bedre halvdel sirklet rundt i området etter et sted bilen kunne stå parkert i mer enn 30 minutter, sto jeg som vanlig med nesen trykket inntil butikkvinduet mens gledet meg. Når det er sagt, jeg var ikke den eneste som var tidlig ute, etter hvert var vi fire damer som sto og ventet på at butikken åpne. En riktig hyggelig prat på trappen ble det, alle ute i samme ærend.
God og myk er den i alle fall. 
Jeg hadde en plan da jeg ramlet inn døren. Fargen "Ny rust" sto på handlelisten sammen med burgunder. Etter å ha plukket frem noen burgunderrøde nøster falt blikket mitt på en for meg ny grønnfarge, Skifergrønn. Valgets kval, grønn eller rust? Mens jeg sto og beundret grønnfargen, og muligens klappet litt på garnnøstet, kommenterte en dame at den fargen bare måtte jeg ha. Mer overtalelse skulle det ikke til før jeg ba om 5 + 5 (Soft Silk Mohair + Merino) nøster i Skifergrønn. Men hva skulle jeg strikke?
Den første genseren som ble utgangspunktet for Mysiggenser. 
Den første genseren
Tidligere hadde jeg strikket en genser med et flettemønster midt foran som jeg nesten har brukt opp. Den er strikket i ren cashmere, ganske enkel i snittet, men feminin og fin til både bukser og skjørt. Historien om hvorfor jeg endte opp med akkurat denne fargen har jeg fortalt om tidligere. Men kort fortalt var jeg i Roma på garn- og tekstiljakt. (Gjør man noe annet når man er på ferie liksom?) Inne i en undertøys/garnbutikk fikk jeg øye på noen esker det sto cashmere på. Jeg hadde fått et glimt av noen burgunder nøster, pekte og fikk forklart hva jeg ønsket ved hjelp av noen få italienske gloser. Damen bak disken mønstret meg nøye, "Er det til Dem" spurte hun. "Ja" svarte jeg som sant var. "Vel, da skal De ha denne rødfargen", og plukket så frem noen nøster i en langt lysere rød. Jeg forsøkte å forklare at jeg foretrakk den mørkere røde, men til ingen nytte. Min erfaring er at italienske garnselgere kan være svært bestemte. Mitt ordforråd strakk heller ikke til en diskusjon. Litt slukøret kom jeg derfor ut av butikken med 10 nøster med cashmere garn i en lysere rød farge enn jeg hadde ønsket. 
Mysig genser har fått litt løsere og ledigere ermer og liten puff øverst på ermene . Det er også en annen flette på hver side. Knutene er også forenklet litt, men det er ikke så lett å se. 
Vi vendte tilbake til butikken et par dager senere. "Det er til min datter" sa jeg da jeg på ny pekte mot det burgunderrøde garnet. Damen bak disken sendte meg et åpenbart mistroisk blikk, men valgte heldigvis å ikke forfølge saken videre. Småskjelven kom jeg meg ut av butikken, nesten redd for å bli stoppet og avslørt som falsk garnkjøper. Det morsomme er at genseren som jeg strikket i det burgunderrøde garnet er det min datter som bruker. Jeg syntes den ble for mørk. Den lyse genseren har jeg derimot brukt til den bærer preg av slitasje. Så garnselgersken i Roma visste nok hva hun gjorde.

Mysig og grønn
Tilbake til det grønne garnet. Litt for ivrig satte jeg i gang uten skikkelig opptegnet diagram. Det måtte jo holde å bare kikke på den gamle genseren? Litt dumt, for jeg kunne heller ikke bare "Copy Paste" på mønsteret fordi strikkefastheten ikke var lik. Det ble en del tull, jeg hadde også endret på flettene på sidene, og for å gjøre det komplett endret jeg også litt på fletten i midten. I den første genseren var det en kombinasjon av å flytte på 3 eller 4 masker. Nå endret jeg det til at de alltid var 4 masker. Hva gjør man da? Det lure hadde vært å lage en strikkeprøve, det mindre lure å strikke forstykket fire ganger. Jeg valgte av årsaker jeg ikke kan forstå nå det siste alternativet. Heldigvis er garnet av såpass god kvalitet at det er vanskelig å se at det har vært gjennom opptil flere runder med returstrikk. 
Ikke så lett å se, men en liten "blingtråd" er strikket inn i kanten på kraven. 
Ermene hadde jeg lyst til å gjøre litt annerledes enn på den røde genseren, litt mer puff nederst ved håndleddet, samtidig som det var vanlig bredde ved overarm. En liten puff på toppen var med på å gi genseren en feminint uttrykk. Halsen strikket jeg ganske lang, da jeg ønsket en kosegenser. Jeg bruker gjerne en form for skjerf fra høst til vår, og ville at halsen skulle gi litt av den samme gode og lune følelsen. Med andre ord, en skikkelig Mysig genser!
Jeg vet ikke om det er nok bling til at det kvalifiserer til "party"genser, men fin nok til et blankt skjørt. 
Jeg vurderte å gjøre noen små endringer ved halsen, og justere litt på ermene. Det betød at jeg måtte strikke opp genseren en gang til for å se om dette fungerer i praksis eller bare i teorien. Etter å ha strikket opp deler av genser nummer to er svaret at halsen blir som prototypen, men at endringene på ermene fungerer greit. På den hvite genseren har jeg også strikket inn en effekttråd på de 2 første pinnene i vrangborden på ermer og bol, og på de to siste omgangene på kraven. Om det gir nok ekstra "bling"- effekt er jeg litt usikker på, men feil blir det uansett ikke. Så nå venter jeg bare på at oppskriften skal korrekturleses ferdig så den kan publiseres på Ravelry på nyåret. Men en riktig god og Mysig genser har det blitt. Med ønske om en fortsatt god romjul!

5. desember 2021

Skille ut strikkeoppskrifter fra bøkene mine

Jeg får med jevne mellomrom spørsmål om jeg kan skille ut oppskrifter fra bøkene mine. Det korte svaret på det er, nei det kan jeg ikke sånn uten videre. Dette handler om hvilke rettigheter og avtaler man har med forlaget sitt. Noen har friere avtaler med forlaget sitt enn andre, her kan det også være ulik praksis mellom forlagene og hva slags avtaler man har inngått. Men det er naturlig at forlaget som har investert mye i å utgi boken din ønsker å selge så mange bøker de kan. 

Det gjør jo  jeg også. Jeg har tross alt investert mye tid og penger i bøkene mine og jeg ønsker selvfølgelig også å få noe igjen for alt arbeidet. Bare så det er sagt. Å lage bøker eller strikkeoppskrifter er ikke noe jeg gjør av idealisme! Den dagen jeg anser at jeg bruker mer tid og ressurser på å utvikle nye design enn det som jeg kan forsvare i forhold til ressursbruk, tid, konsulent- og materialkostnader, - så kommer jeg heller ikke til å bruke tid på å skalere opp design i flere størrelser, skrive ned arbeidsbeskrivelsen, eller bekoste teknisk redigering og grafisk design. Å strikke kommer jeg derimot til å fortsette med så lenge hendene holder.  

Foto: Eivind Røhne
En baby 
En strikkebok er en samling av oppskrifter, du får mange oppskrifter i forhold til om du skulle ha kjøpt dem enkeltvis. For strikkebokforfatteren ligger det ofte en idé bak, og et ønske om å få presentert det de har laget på en best mulig måte innenfor en gitt ramme. Det ligger "blod, svette og tårer" bak en bok. En av redaktørene mine beskrev seg selv som fødselshjelper for forfatterne, og hadde stor respekt for at det vi holdt på med var viktig for oss, selv om det kunne virke trivielt for andre. Og det er et godt bilde, for man går på sett og vis svanger med en idé over lengre tid, som resulterer i en bok/baby. 

Ressursbruk 

Jeg har ikke orket å sette meg ned å regne på hvor mange timers arbeid som ligger bak en bok, men jeg kan gjøre et forsiktig estimat på mine tall. Utgiftene på materialer og ev. grafisk bistand er enklere å få oversikt over: Et forsiktig anslag ligger et sted  40-50 000 kr. Så var det tiden. Gjennomsnittet på et genser eller koftedesign ligger et sted rundt 80 -100 timer, votter og luer en del mindre, men tegning av diagram og brodering tar antageligvis langt mer tid enn selve strikkingen. Forberedelser til fotografering - skaffe modeller, location, kjøreplan etc., søm av klær, fotografering, tekster og flere runder med korrektur hos forlaget - jeg vil derfor anslå at det fort ligger et helt årsverk bak en bok, altså et sted mellom 1700 - 2000 timer. Jeg forstår at dette er ukjent for de fleste, men det er alltid litt sårt når noen sier, men kan ikke du bare. Det er babyen vår. 

For min del må jeg vente i minst to år etter utgivelse før kan jeg begynne å skille ut noen oppskrifter, men jeg kan ikke gjenbruke bildene fra boken. Jeg må selv sørge for å ordne nye bilder, enten ta dem selv med hjelp av en sømbyste - ikke så attraktivt om det skal forestille en brud, eller betale en fotograf.  I den første boken min bidro også forlaget med å ren-tegne diagrammene i et annet program, noe som innebærer at jeg også må bekoste ny opptegning av disse. 

I tillegg så er det tidsbruken. Tid er for min del en begrenset ressurs. Tiden jeg har til å bruke på dette er begrenset. Jeg må være svært bevisst på hvordan jeg forvalter tiden min mellom systue, administrasjon (dette faller inn under administrasjon/kontorarbeid), kreativt arbeid, restitusjon, familie og det å ha et sosialt liv for å få kabalen til å gå opp. Som de fleste andre har jeg kun 24 timer i døgnet. Så må det også sies at jeg bruker heller tid på å lage nye oppskrifter, (det gir meg energi), fremfor å sitte med kontorarbeid (det gir ikke energi). 

Kan ikke du bare

Jeg forstår at dersom man ikke kjenner prosessen så virker det sikkert som en enkel sak å skille ut en oppskrift, og man har sikkert gode grunner for å spørre. Selv om jeg av og til lurer når noen forteller at de skal holde bryllup, men har ikke råd til å kjøpe boken min. Da kan jeg ikke la være å undre på, dersom en bok til litt over 300 kr er med på å velte hele budsjettet, om ikke hele bryllupet henger i en tynn tråd? Eller forklaringen om at siden garn er så dyrt så må jeg jo skjønne at de ikke har råd til å kjøpe boken. Ikke at jeg skjønner hva prisen på garn har med meg å gjøre? Men ok, vi har alle vårt. Selv sitter jeg jo igjen med et inntrykk av at de som spør ikke liker boken min. 

Men den korte oppsummeringer er at det hjelper ikke å mase på at jeg skal skille ut oppskrifter!

Samtidig må jeg si tusen takk til alle dere som har kjøpt bøkene mine, enkeltoppskrifter og gode tilbakemeldinger. Dere er grunnen til at jeg fortsatt kan lage nye strikkedesign. 




26. november 2021

Den lille gründerdrømmen

Bloggen har fått en litt annen form. Det blir litt mindre prosessbeskrivelser om tilvirkningen av kjolesøm fra A til Å, og litt mer fra innsiden av systuen og bedriften Helles Syskrin. Det skyldes ikke at jeg er lei av å nerde litt om prosessbeskrivelser av strikk eller søm, det er bare så sjelden at jeg setter meg ned foran symaskinen og lager noe til meg selv lenger. Såkalt "ego-strikk" er det heller ikke flust av lenger. Det står på den berømmelige «to-do»-listen, som begynner å ligne en liten vits.

Bunadsyersken og assistenten tar en liten pause på trappen. 

Gründerdrømmen

Nylig møtte jeg på en nydelig dame jeg ikke hadde truffet på flere år. Det var et hyggelig gjensyn hvor vi minnet hverandre på at siste gang vi traff hverandre så befant vi oss begge fortsatt på drømmestadiet. Verken hun eller jeg forsto den gangen hvor stor påvirkning drømmene vi hadde skulle ha på livene våre. Hun kommenterte at hun aldri forsto at det jeg drømte om var å starte for meg selv og bli helt selvstendig. Men det var det heller ikke til å begynne med, ikke før flere år senere når jeg hadde begynt å smake på friheten i å være min egen sjef. Til å begynne med handlet det primært om et ønske om mer fleksibilitet og tid til å være kreativ.

Hva er suksess

Nå består ikke gründerlivet av bare fryd og fleksibilitet. Det er lite champagnelunsjer og dyre reiser i Helles Syskrin. Knekkebrød ved kjøkkenbordet og tur i nærmiljøet med assistenten er mer realistisk. År med hardt arbeid og en god del motbakker er ikke uvanlig på veien til «suksess». Når jeg leter etter litteratur og artikler om det å være en suksessfull gründer leser jeg stort sett alltid historier om noen som har lykkes stort. De har kommet på et eller annet lurt og bedriften vokst fra en person til mange ansatte. Stor bedrift = suksess.

Så hva med alle de som kun har seg selv som ressurs for bedriften, som heller ikke har noen ambisjoner om å vokse seg til en stor bedrift? De ønsker ikke å ha ansvar for ansatte, og målet er primært å skape sin egen arbeidsplass hvor de selv kan styre tiden sin. For meg handler suksess om mer enn bare volum. Det handler om å skape den bedriften og det livet du selv ønsker. Og suksess kommer sjelden uten å ha gjort noen feil underveis. De erfaringene jeg lært mest av kommer fra feil eller når ting har gått skeis.

Tur ut med assistenten er en god pause i en travel hverdag. I helgene og om kvelden skur jeg nå av
jobbtelefon for å hjelpe meg selv med å koble helt av. 
Gründerslitasje

Nå følger det uansett med mye ansvar å være bedriftseier, stor eller liten. Og for alle de som driver et Enkeltpersonsforetak (Enk) så har de også under pandemien for alvor fått kjenne litt på ulempene. Jeg har tenkt mer enn en gang at de som driver et Enk må være ukuelige optimister, for vi er sårbare. Om ideen eller prosjektet ditt ikke lykkes har du ikke krav på arbeidsledighetstrygd, du kan heller ikke permittere deg selv om bedriften har en tøff periode. Blir du syk får du først 75 prosent av inntekten din etter 16 dager.  – Jobber du ikke får du ikke lønn! Vi er med andre ord sjelden syke. Så kom pandemien, noen måtte stenge, andre mistet kundegrunnlaget sitt. Jeg tviler på at mange bedrifter hadde gjort en stress-test på en pandemi og et nedlukket samfunn. Men Pandemi er vel nå ført opp på listen over mulige scenarioer man må ta høyde for.

I møte med andre selvstendig næringsdrivende, hører jeg nå om stor slitasje etter over et år i konstant kriseberedskap. «Usikkerhet» har fått en ny betydning etter 11.mars 2020. Klumpen i magen hver gang det er en varslet pressekonferanse, kan vi holde åpent og hvilke konsekvenser har dette for min bedrift.

Mange av oss har jobbet så remmer og tøy holder i perioder for å dekke inn for andre perioder hvor kundegrunnlaget plutselig nesten forsvant som følge av smittevernstiltak. Flere av oss har også tatt på oss mye ekstra jobb i perioder fordi vi ikke har visst når eller om det ville bli en ny nedstegning, eller andre inngripende smittevernstiltak med konsekvenser for bedriften.

Tidlig og sent

Som selvstendignæringsdrivende og ene-eiere har vi noen fallgruver som en del av oss går i. I en oppstartsfase står vi på tidlig og sent. De fleste av oss er også opptatt av at alle skal bli fornøyde, og strekker oss langt. Noen ganger for langt. Problemet blir når dette blir normalen. Det kan være vanskelig å sette grenser, og vite når man bør og kan sette dem. For du må selv sette grensene for hva du tenker er greit, for de som forventer at du skal besvare mail sent på kveld i helgene eller kontakter deg på helligdager uten tanke for at bedriften din har en åpningstid, vil ikke sette de grensene. Det vil alltid være noen som får deg til å føle at uansett hvor mye du arbeider eller strekker deg så er det likevel aldri nok. Da er det greit å minne seg om at deres holdninger og mangel på respekt for din tid ikke handler om deg, men om dem.

Det er ikke noe galt i å ønske seg et godt liv. De aller fleste har behov for rekreasjon, og et privatliv. Jeg har aldri møtt noen som på slutten av livet sier at det de angrer aller mest på at de ikke jobbet mer!

Som troll i eske. Assistenten er aldri langt unna og representerer en liten dose "god helse" i seg selv. Han minner meg om at vi skal ha pauser, leke, gå turer, kose og tilbringe tid med noen vi er glade i. 

I en oppstartsfase er det ikke uvanlig å jobbe lange dager for å få hjulene til å gå rundt. Kanskje har du investert i kostbart utstyr, og har lite oppsparte midler. Etter hvert som driften blir mer stabil, kommer tiden for å gå over til mer normal drift. Selv kjente jeg etter hvert på at jeg syntes at hele livet mitt besto av jobb. I perioder følte jeg at jeg aldri var mentalt til stede, følte meg dratt i alle retninger, og ble stresset av forventingen om å skulle være tilgjengelig 24/7. Det fungerer dårlig å skulle være fokusert på produksjon samtidig som du konstant blir avbrutt. Når jeg etter hvert erkjente at den ekstra fleksibiliteten ble brukt til jobb, måtte jeg også innse hvorfor jeg holdt på å gå lei. Mangel på overskudd, tid og bekymringer forsterket av den pågående pandemien, virket direkte drepende på kreativiteten. Om kvelden hadde jeg ikke en gang lyst til å strikke! Det var jo ikke dette som var drømmen. Systuen skulle være dagjobb - ikke døgnjobb!

Balanse

De siste årene har bydd på bratte læringskurver og mange læringspunkter. En av de viktigste læringspunktene for meg har vært hvor viktig det er å sette grenser. Avklare tidlig hva som er greit, legge inn pauser for rekreasjon og gjøre endringer når ting ikke lenger er lystbetont. I tiden fremover har jeg lagt til rette for andre (bedre) prioriteringer, og tatt noen grep som forhåpentligvis vil lede til balanse mellom jobb og fritid. For meg handler det om å verne bedre om tiden min! Jeg trenger det for å få arbeidsro - for å arbeide mer effektivt, for rekreasjon og for å ha rom for kreativitet. Uten det klarer jeg ikke å nå målet om «balanse», og fleksibiliteten som var den viktigste motivasjonen for å starte for meg selv. Men om jeg klarer å få til dette, da har jeg etter min definisjon lykkes med mitt lille gründerprosjekt. Så kryss fingrene for meg,

21. november 2021

Ta vare på det du har, eller lag noe du ønsker å ta vare på

Er det bare jeg som kjenner på en frustrasjon over Black day som nå har blitt black week? Noen aktører har også warm up week, altså en uke med tilbud før Black week. Misforstå meg rett, trenger du noe er det for de fleste av oss velkomment å kunne spare penger på noe vi ville ha kjøpt uansett. Men for mindre aktører er denne kjøpefesten noe de sjelden har råd til å være med på. Marginen er ofte små, og flere har nok med å få det til å gå rundt selv med vanlige priser. I systuen er det ingen black week, der kjører jeg heller green week hele året, " Ta vare på det du har, eller lag noe du ønsker å ta vare på." 

Tid og ro! Nyter søndagen og finværet med en kopp te på verandaen. 

Det som kanskje overrasker mest er at i en tid hvor verdens ledere har sittet i Glascow og diskutert klimamål, demonstranter har stilt spørsmål om vi går langt nok eller gjør nok, så ser det ut til at bekymringen over miljøtiltakene er av kort varighet. Ikke før blekket er tørt så er tiden inne for en kjøpefest uten like. I følge en FN rapport står klesindustrien for hele 8 prosent av alle utslipp. Over 80 prosent er knyttet til selve produksjonen av klærne. Dårlige lønns- og arbeidsforhold for de som lager klærne gir meg oss rimelige varer. Og hvordan verdsetter vi det vi nesten ikke betaler noe for? De voksende kleshaugene forteller sitt språk. Vi får et forbruk som ikke ligner noen ting. Fretex sliter med å ta unna tekstilene de får inn, og alt er ikke en gang brukt. Nye kjoler og sko leveres med prislappene hengende på. 

Slitesnor var noe man sydde nederst på stakken. Den beskyttet kanten på tekstilet mot slitasje og hull, og kunne enkelt byttes ut når den ikke lenger gjorde nytten. 

Sweatshops

Flere har sett dokumentarer om arbeidsforholdene i fabrikkene som produserer klærne vi bruker. I min tidligere karriere var miljø og samfunnsansvar et av de emnene vi arbeidet med. På et seminar fortalte en tidligere innkjøper for en av de store kleskjedene om hvordan de reiste rundt og sjekket arbeidsforhold og for å avdekke mulig barnearbeid på fabrikkene. På en inspeksjonsrunde på en fabrikk hadde de fått omvisning over alt bortsett fra i ett produksjonslokale. De insisterte på å få undersøke også denne delen dersom fabrikken skulle få sin godkjennelse. Først forsøkte fabrikkledelsen seg med en forklaring om at kvinner ikke kunne ha adgang til denne delen, de utsendte fra kleskjeden var alle kvinner. Etter mye diskusjon måtte ledelsen gi seg, med et krav. Alle kvinnen måtte først skrive under på at de ikke var gravide. Da de kom inn i lokalet ble de slått av så sterke løsemidler at en av inspektørene begynte å blø neseblod. I det samme lokalet satt en mengde kvinner i fruktbar alder og arbeidet med å lage trykk på gensere. Fabrikken ble godkjent . 


Hvorfor skal vi lappe?

Alt var ikke bedre før, men forbruket av tekstiler var mer bærekraftig. I min oppvekst fikk noe når vi trengte noe nytt, vi brukte klær til de ikke lenger passet eller var noe å lappe på. Om vi går lengre tilbake var tekstil så kostbart at en god del av familiens verdier var investert i tekstiler. Bøting eller lapping var en helt nødvendig kunnskap, og selv strikkeplagg ble lappet etter alle kunstens regler for å få dem til å vare. Kunnskap som i dag er mangelvare. Hvorfor skal vi bruke tid på å reparerer noe som nesten er gratis? Når man heller ikke forstår hvor mye arbeid som ligger bak å sy en bukse eller strikke en genser, hvordan skal man da kunne forstå at det ligger både tid og kompetanse bak et produkt. 

Små og store hull kan lappes så plaggets levetid forlenges, og gjøres klart il nye opplevelser. 

Alle som strikker har vel fått spørsmålet om de ikke "bare" kan strikke en genser til noen andre. Bak spørsmålet ligger det liten kjennskap til hvor mange timers jobb de egentlig ber den andre om å sette av for å strikke denne genseren. Eller de som antar at det er mindre jobb når en bunad "bare" skal sys ut 2 cm, enn om den skulle sys ut 4 cm. Det hender at jeg må spørre om hvilke sømmer de tenker at jeg slipper å sprette og sy på nytt når det bare er 2 og ikke 4 eller 10 cm som skal endres på? Svaret er at jobben er nøyaktig like stor. 

Når det er sagt er min kunnskap om for eksempel byggkonstruksjoner omtrent null. Alt må læres. Men spørsmålet er om ved å fjerne oss fra produksjonen, og kutte ned på praktiske fag i skolen også har gått glipp av noe annet viktig, nemlig forståelse og respekt for produktet og arbeidet som ligger bak. Og kanskje viljen til å ta vare på det, eller betale hva det egentlig bør koste?  Hvor lang tid tror du at det tar å sy en bukse, gang det opp med en ok-timelønn, legg til prisen på tekstil og en liten fortjeneste til den som selger det. Saken er at vi tar som regel bedre vare på det vi har betalt litt mer for, eller har laget selv. Det sitter langt inne å kaste en kofte du kanskje har brukt et halvt år på, (noen bruker en uke, andre 2 år), å strikke selv. 

Bunad og bærekraft

Bunad er bærekraftig selv om en klesindustri -lobby i EU  mener å påstå at ull er dårligere for miljøet enn plast. Nei, det er ikke en 1.april spøk, selv om jeg først trodde det. Bunaden er bærekraftig fordi det er et av de plaggene som du tar vare på og som brukes gjennom et helt livsløp. Noen ganger flere livsløp. De eldste bunadene jeg har hatt inne her til reparasjon er over 100 år gamle! Noen bunader går i arv i flere ledd, fra oldemor til oldebarn. 

Det arbeides nå for at bunadsbruk skal inn på Unescos liste over kulturarv det er viktig å ta vare på. 

Selv om det er hyggelig å lage en helt ny bunad, synes jeg reparasjon av eldre bunader er de mest faglig interessante. Der må jeg oftere dykke ned på leting etter nye teknikker eller metoder i "verktøykassen" min. Ikke sjelden må jeg ut på leting etter litteratur, kikke i digitale museumsarkiver, eller finne andre ressurser i miljøet som kan fortelle meg enda mer om historie og bruk. For meg er det å sette i stand bunader for videre bruk bærekraft i praksis. 

Så ved inngangen til en av årets store kjøpefester kan det være greit å stille seg selv noen kontrollspørsmål: Trenger jeg dette, kommer jeg til å bruke det, eller ta vare på/reparere det om det blir slitt?  

For jeg snakker ikke om at vi ikke skal kunne unne oss noe nytt, eller ønske oss en ny julekjole. Men istedenfor å  alltid kjøpe noe kun fordi det er billig eller på tilbud, heller legger penger i noe man tenker at man har lyst til å ta vare på. Om vi alle gjør litt kan det til sammen gi store utslag. 

For haugen av ubrukte tekstiler vokser ubønnhørlig. Og produksjonen av dem er foreløpig ikke godt nytt for en planet som trenger en grønn pause. 



12. november 2021

En ullvest og restegarnsprosjekt

Tidligere var søndagsblogging en av ukens høydestunder. Det var mitt første møte med andre strikkere i en tid hvor strikking ikke var blitt trendy ennå. Strikkebloggen føltes nesten som en inngang til et eget samfunn. Så skjedde en del ting som gjorde at bloggen føltes som en plikt, og i lengre perioder noe jeg bare ikke har prioritert. Ved å frigjøre litt tid forsøker jeg også finne tilbake til litt av skrivegleden jeg hadde med bloggen, for jeg har savnet den. Så får tiden vise om det blir mandags- eller fredagsblogg fremover.

Bettys vest på restegarn. Jeg har fortsatt litt garn igjen, nok til et nytt prosjekt? 

Jeg føler at man begir seg ut på en form for balansekunst når man gjør deler av det som tidligere var hobby til jobb. Å sy bunader for andre har riktignok aldri vært hobbyen min, men søm av egne klær var i mange år ren terapi. Hver søndag lukket jeg meg inne på syrommet og nøt alenetid med symaskinen. Så fulgte håndarbeidsblogg som en avslutning på helgen. 

Utfordringen og balansekunsten ligger i at rekreasjonen i aktiviteten forsvinner når det blir jobb. Når du innfører tidsfrister, administrasjon og inntektskrav må du endre fokus fullstendig, og det kreves både selvdisiplin og bevissthet for å ikke ende opp med å jobbe hele tiden. Da går man fort lei, uansett hvor kjekt man har syntes det vært tidligere. 

Balanse kan være så mangt

Nå har balanse alltid vært noe jeg har søkt, enten det er i et strikkedesigndesign, male et bilde eller livet ellers. Så når jeg lager nye design, er balanse i fargene eller mønsteret noe av det jeg synes er gøy. For heldigvis så har jeg klart å beholde rekreasjonen i selve strikkingen, selv om jeg i aller høyeste grad opplever skalering av størrelser og skrive selve oppskriften som arbeid. Er det et ett hundre prosent hobby-prosjekt finnes det nemlig verken notater eller oppskrift til arbeidet. Enten det er strikk eller søm. Da er det bare mitt!

Så hender det at noe som er ment som ego-strikk likevel ender opp med oppskrift. Bettys vest skulle strikkes opp av restegarn, og jeg hadde ikke planlagt at den skulle bli noe mer enn et egostrikk- og restegarnsprosjekt. Jeg hadde fortsatt en del sølje i fargen #femøringen fra Værbitt garn, etter å ha strikket reveenkas kofte i lyse farger. Og fargen var jo lekker, den spenner fra lys gul, til svak rosa og brent oransje. Fargene glir fint i hverandre og gir en litt melert effekt. 

Rosene i Revevekas kofte er strikket i fargen Femøringen fra Værbitt garn. 
Som hovedfarge hadde jeg plukket frem noen nøster med koksgrå Finull. Selv om bandolærene var borte kom jeg frem til at de var like nok til at innfarging fikk være underordnet. Det at både bunn og mønsterfarge var litt melerte gjorde at mønsteret ble mer dempet. Mønsteret hadde jeg først tenkt å bruke i en kofte, men fant ut at det like godt kunne brukes i en vest. - Det er noe takknemlig med å strikke en vest, man slipper å strikke ermet nummer to som alltid tar fryktelig lang tid!

Snittet i vesten er inspirert av 40/50-talls mote. Kort, høy ribb, feminin og figurnær. V-halsen lagde jeg ganske dyp for å forsterke det feminine. De litt røffe materialene og fargene synes jeg gir en fin kontrast til snittet. Vesten er laget med en negativ overvidde for at den skal sitte godt på. Det vil si at vestens ferdige mål godt kan være litt mindre enn ditt eget. Den har fått mange knapper i front for at den ikke skal sprike om den er litt trang. Nå er den såpass fleksibel at det ikke har vært noe problem at min vest var flere cm mindre enn min overvidde.  Jeg holder på å strikke den opp i nye farger, - men herlighet den strikkelisten begynner å bli ganske urealistisk lang, så det kan ta litt tid før den blir klar. Men det stopper en jo ikke fra å få nye ideer, og at kreativiteten bobler litt er vel tross alt et godt tegn.

På vei hjem fra Strikkhelg på Geilo fikk jeg øye på denne gården. Jeg svingte bilen til siden og fikk knipset et bilde. Jeg ble betatt av fargene, teksturen og roen som hvilte rundt. Balanse. 💗

Oppskriften på Bettys vest finner du på både norsk og engelsk Ravelry. På oppskriftsiden finner du også informasjon om garn og størrelser. 

Oppskriften på Reveenkas kofte finner du også på både norsk og engelsk Ravelry. 

Har du andre spørsmål om strikkeoppskriftene mine, ta en kikk på siden under rettelser.