19. mai 2024

Bunadbruk i endring

At bunadbruken har endret seg gjennom tidene er ingen overraskelse, men kommer den til å bestå i nye 100 år? Bunadbruken i Norge er unik på verdensbasis, og dermed er den nominert som immateriell-kulturarv til Unesco. Bunaden, det elskede og hatede plagget som få stiller seg helt likegyldige til. Det er få ting som er en så effektiv ice-breaker, i selskap med ukjente, som å fortelle at du syr bunader. Noen hater plagget fordi de synes det er varmt, upraktisk og føler seg bumsete. Men det er rart med det, ryggen og holdningen blir litt rakere i bunad. Selv med tre meter tykk ull rundt livet, er det paradoksalt nok også det plagget de fleste føler seg absolutt finest i. Undertegnede er intet unntak. 

 

Denne festdrakten har fulgt med meg gjennom flere ti-år, og brukes på samme måte som bunaden. 

Bunaden var opprinnelig et plagg som ble brukt til hverdag og fest i rurale strøk, hvor man gjerne hadde en fin-stakk og en hverdagsstakk. I byene ble det brukt klær som var inspirert av moten i Europa. Det er mye takket være unionsoppløsning at det ble utviklet et vell av bunader. Fra Nasjonalen, en variant av hardangerbunaden,  som ble et allemannseie, til nye bunader fra hvert distrikt – og dalføre. Bunadene er delt opp i fem kategorier som sier noe om hvor mye bunaden er basert på drakttradisjon. Desto lavere tall, desto mindre er bunaden basert på lokale drakttradisjoner. Mange av de mest populære bunadene har lave tall, det vil si at de er konstruert basert på få draktdeler, eller mønstre funnet på alt fra rosemalte skap, til hestedekke.  

Om vi bruker litt tid på å sette oss inn i drakthistorien vil vi oppdage at mangfoldet til mange av bunadene våre er langt større og mer spennende enn det vi kanskje trodde. 

Man brukte det man hadde

Utsagnet, Man brukte det man hadde, er en sannhet med modifikasjoner. For også tidligere var man opptatt av mote og et ønske om å passe inn. Å få innpass i gruppen har alltid vært viktig for vår overlevelse. Klærne fortalte om geografisk-tilhørighet, sosial- og sivilstatus, ut fra f.eks. materialer, snitt, farger etc. Men det var normer og regler som ble fulgt for hva som passet seg. Det kunne også være kongelige forordninger som la restriksjoner på hva du hadde lov til å bruke av materialer og farger etc. 

 

Eksempler på å bruke det man hadde for hånden har jeg sett i skoneringer, -(innsiden på falden) laget av alt fra dongeri til noe som kan minne om kjøkkenhåndklær. Mange ulike former for tekstiler brukt i liv, til både rondastakk og beltestakken. Begge var hverdagsklær i bruk frem til nyere tid. Så bruken ble også en del av den levende drakttradisjonen. 

 

Politikk og mote

Bunaden har hatt ulik rolle og viktighet, og den har vært både politisk og moderne. Under andre verdenskrig var det ikke lov å feire 17.mai, og bunadbruk var omdiskutert og ansett som litt oppviglersk. Nazistene brukte små bunadskledde jenter i propagandaen, men lykkes heldigvis ikke med å ødelegge dens betydning.  Mange av de bunadene jeg har hatt inne til reparsjon i verkstedet fra slutten av 40-tallet og frem til midten av 50-tallet er ofte laget i andre materialer, og farger. Disse bunadene er på alle måter et godt eksempel på å bruke det man hadde. 


Om vi spoler frem til nyere tid skjedde det en endring på 90-tallet, etter OL på Lillehammer. Jeg debuterte som syerske på samme tid, da etterspørselen etter festdrakter eksploderte. Plutselig ble bunaden moderne igjen, i alle fall mer interessant enn på 80-tallet hvor den ble ansett som litt traust. I mange år var det et ganske tydelig skille mellom festdrakter og bunader, selv om festdraktene kunne være like kostbare som en bunad. Dyktige designere som Eva Lie og Lise sjåk Brek laget individuelle og vakre drakter. Noen av dem reneste kunstverk! Om jeg blir spurt om bunad eller festdrakt, sier jeg ja takk begge deler. En festdrakt kan være et rimelig alternativ til bunaden og lages helt personlig. Men det er også mulig å gjøre bunaden rimeligere ved f.eks. å lage hele eller deler av bunaden selv.

 

Med litt egeninnsats og tålmodighet kan du lage hele eller deler av bunaden selv. 


Fra tilhørighet til individualisme

Mens det tidligere var mer opplest og vedtatt at du valgte en bunad du hadde tilhørighet til, så er det langt vanligere i dag å velge bunad basert på smak. Nå skal det sies at mange kan ha lett langt bak i anegalleriet for å finne en tipp med opphav fra et område med en bunad som falt i smak. Men det kan synes som om at individualitet er blitt vel så viktig som tilhørighet for mange. 


Kommersialisering har effektivisert produksjonen av bunadene. Bunader har både blitt mote og et statusplagg, men på veien har også effektiviseringen medført at enkelte ting har blitt mer standardiserte. Mangfoldet innen f.eks. bringeduker - og betydningen av motivene, ulike mønstringer etc. har blitt tapt på veien, samtidig som andre aktører har sett sitt snitt i å finne nye markeder. Mangfoldet har endret seg fra den lokale syersken til store kommersielle aktørers produksjoner. 


I 2018 var det en utstilling av bringekluter på Utne utenfor Bergen. Det viser litt av mangfoldet. 

For noen år siden startet noen større kommersielle aktører trenden med silkeskjorter i alle slags mønstringer og farger, inspirert av Telemarksbunaden, til bruk i alle bunader. En trend som får noen til å juble, og andre til å gremme seg. De hvite skjortene som var symbolet på fest, og som det tar utallige timer å brodere, var for mange ikke like trendy lenger. Å bruke hvitt var noe man tidligere kun brukte til høytidelige anledninger, eller om du var rik. Hvitt var ikke en farge du jobbet i, den var også krevende å holde ren. Klær er kommunikasjon. Klærne forteller både noe om oss og om tiden vi lever i. 

Akerdrakten fra OSlo

Under parolen, man brukte det man hadde, er det åpnet opp for fullt frislipp. Her er det ingenting som tyder på at regelen om, less is more, gjelder. Etterhvert så må jeg innrømme at jeg ikke lenger vet hva som skal være det viktigste ved antrekket, men dette er opp til hver og en. Samtidig blir det et spørsmål om hvor går grensen fra når noe er en bunad til å bli en festdrakt basert på en bunad? Når man mikser med elementer fra ulike drakter, låner litt her og der, vanner man samtidig ut det opprinnelige. Mens festdrakten er helt fri, har (hadde?) bunaden et utgangspunkt og noen rammer. Eller tenker vi at det ikke spiller noen rolle? At det er et uttrykk for tiden vi lever i, ting går fort, vi bruker og kaster, og er ikke så opptatt av historie eller opprinnelse. Eller blir vi paradoksalt litt fattigere uten historien? 


Når jeg ser reklame for at du kan få bunader i alle farger du måtte ønske, sort, lilla, rosa, turkis – You name it, we´ve got it. Da hender det jeg tenker at den opprinnelige bunaden kan være tapt for kommersielle aktørers interesser. Det er også en av de gangene jeg håper jeg tar grundig feil. Jeg heier på at vi fortsetter å bruke bunadene og festdraktene våre, for bunaden er det mest bærekraftige plagget i garderoben vår. Spesielt når den får gå i arv i generasjoner, og bli en del av din egen historie. 

6. mai 2024

Deling, læring og overføring av kunnskap

Vi mangler håndverkere, og sliter med rekruttering innenfor spesielt de små håndverksfagene. Rekrutteringen i rundt 40 små håndverksfag er så liten, og kunnskapen fordelt på så få hoder, at de er rødlistet. Det vil si at kunnskapen står i fare for å forsvinne. Det er på høy tid at vi hever håndverkerens status om vi ønsker å bevare kompetansen som fag i generasjoner fremover. Om alt skal formidles via YouTube risikerer vi at mye taus kunnskap går tapt på veien.

Det ligger mye taus kunnskap i håndverk. Hvor hard, hvor mye etc. 

Å leve av håndverk kan være utfordrende. Vi har utviklet en kultur med en forventning om at alt er gratis eller billig. Det er små marginer, og ikke alle lykkes med å få økonomi i prosjektene sine. Å ta til seg en lærling betyr at du må skaffe arbeid til to, noe som gjør deg sårbar ved sykdom og fravær. For oppdraget må likevel leveres til avtalt tid. I tillegg er arbeidet ofte fysisk krevende, slitasjeskader er ikke uvanlig blant eldre håndverkere. Man kan jo innimellom lure på om det bare er idealister som søker seg til en del av disse yrkene, som også ofte dårlig lønnet.

Hobbymarkedet

Noen syr og strikker på hobbybasis og selger produktene sine til nærmest for materialenes kostpris. Når vi ikke ta oss betalt for selve arbeidet, er det med på å forringe verdien av håndverket, og kompetansen som kreves for å utføre det. Vi kan skylde på fast fashion og at klær ikke koster penger, men om du går i en garnbutikk vil du fort oppdage at materialene koster mer enn hva du betaler for en maskinstrikket genser på HM. Det gir ikke mening. 

Gratis-kulturen har gjort at det er også en forventning om å få ting ferdig servert. Hver vår i den travleste perioden dumpet det ofte inn spørsmål om søm. Jeg lærte på den harde måten at å si ja til ett spørsmål, betød litt for ofte 100 nye. Det ble et kræsj-kurs i å sette grenser, og ta vare på seg selv og egen energi. 

I dag kan de fleste Google seg frem til mye av det de lurer på. Jeg Googler selv når jeg lurer på ting, og tenker at med litt egeninnsats og tilgang til internett kan mye løses. Men noe kunnskap sitter i hendene, og det er vanskelig å formidle noe som bare sitter som minner i hendene. Jeg vet f.eks. hvor lang tråden må være når jeg legger opp masker til et nytt strikketøy, men kan vanskelig forklare hvordan beregningen foregår. For det er stor forskjell på hvor mye garn du trenger for å legge opp på 2,5 mm og 4 mm pinne. Eller hvor hardt jeg må holde og dra når jeg syr spilesøm, osv osv. Det formidles enklest når vi jobber sammen.

Noe kunnskap går fortsatt mellom generasjoner. I skolen er det veldig tilfeldig hva man lærer av håndverk da det ikke er et prioritert område. Mange skoler har verken strikkepinner eller garn til alle elevene. Det er ikke lett å lære noen å strikke eller sy uten nok  utstyr. 

Fellesskap

Som håndverker hadde jeg også et nettverk av kollegaer hvor vi forøkte å hjelpe hverandre etter beste evne. Det handlet om kollegialitet, om å hjelpe hverandre til å bli enda bedre håndverkere. Det lå en gjensidighet i det, og en respekt for den andres tid og kompetanse. 

Jeg tar meg i å savne det faglige fellesskapet, samtidig som arbeidshverdagen min for det meste ble utført med assistenten Albert som eneste selskap. Han er forøvrig fortsatt assistent med de samme oppgavene som før, jage nabolagets katter, varsle på alle som kommer og tilby terapi i form av kos og turer i nabolaget. Det er unektelig litt rart å ikke være en del av fellesskapet lenger, samtidig som jeg hadde et behov for å gå videre når ting ble som de ble. Det var jo ikke noe poeng i å tviholde på noe som ikke lenger var en mulighet når kroppen sa stopp.

Med ting litt på avstand kjenner på at jeg på at jeg ikke på noen måte er ferdig med tekstil. Jeg elsker jo tekstiler! Nå handler det mer om å finne nye måter å bruke kompetansen min på. Etterhvert håper jeg også å finne tilbake til søm på ren hobbybasis, uten tunge løft, håndsøm og tidsfrister. Finne tilbake til rekreasjonen som jeg tidligere hadde i sømmen. Det er dessverre et stykke igjen dit kjenner jeg. 

Strikking er et av de tingene jeg fortsatt gjør med måte. Holder skulderen i ro, mens jeg nyter terapien som ligger i å flytte en maske fra en pinne til en annen, mens jeg ser at arbeidet vokser litt etter litt. 

For misforstå meg rett. Jeg ser med optimisme på at interessen håndarbeid fortsetter å stige. Jeg digger at unge kjøper brukt, syr, reparerer og tilpasser til seg selv. Tradisjonelt ble denne type kunnskap overført fra generasjon til generasjon. Nå finnes diverse apper, digitale sy-leksikon og YouTube - og tro meg med litt egeninnsats og disse hjelpemidlene kan du lære det du trenger å vite om søm uten bestemor som fasit. 

Eller så er fysiske kurs et godt alternativ. De er min favoritt, muligens fordi jeg liker den undervisningsformen best. Jeg liker dynamikken i små grupper, og muligheten for å være tettere på. Da får man også mulighet til å stille spørsmål underveis, og en hånd som viser deg akkurat hvordan du holder nålen, hvor stram tråden skal være etc.. Det er dessuten hyggelig, å sy eller strikke sammen med andre. Bare se på interessen for strikke - og syfestivaler. Folk reiser fra nord til sør, eller over landegrensene for å ta del i disse arrangementene. 

Vi er mange som kan fortelle om gode møter, fellesskap eller nye vennskap som har blitt til over strikketøy og en kopp kaffe. Å kunne dele gleden med andre over hvor mykt er fiber er, eller kjenne på mestringen over å ha produsert et plagg helt på egenhånd, den er nesten ubetalelig. Eller hva sier du?


18. april 2024

Den beste versjonen av deg selv

Dette er en frase som ofte brukes i forbindelse med anti-aging. Som om den beste versjonen av deg selv kun består av ditt ytre, og hvor få rynker du har. Bakgrunnen for hvorfor jeg har tatt til tastaturet er en kronikk i VG av Alexander H Sandtorv, som ledet til en debatt i Dagsnytt 18 på NRK. Sandtorv mener at anti-aging har gått for langt og at vi faktisk heller blir dårlige mennesker av alt fokuset på det ytre. Jeg er mer enn tilbøyelig til å være enig i at ting har gått alt for langt. Det er grunn til å bli bekymret når vi leser om barn ned i 10 års alderen som går til legen for å få vite mer om alti-aldring, og som er vel opplest på retinol og andre produkter som skal hjelpe mot å bremse tegn på aldring. Jeg skriver tegn, for vi blir eldre uansett hvordan vi ser ut. Og det å bli eldre, er et privilegiet. Det er ikke alle som får oppleve å bli eldre.

Hva legger du i begrepet, å bli den beste versjonen av deg selv? Anti-adring er egentlig et paradoks. Vi ønsker jo å bli eldre. Alternativet til å ikke bli eldre er ingen ting å trakte etter. 

Tilbake til debatten hos Dagsnytt 18, der møttes Sandtorv med en av deleierne fra skjønnhetsklinikken Nomi. For de som ikke husker, Nomi var klinikken som sendte ut en pressemelding signert 3 kjendiser, med utsagnet,  om man ville eldes som et "rent a wreck" eller en "jaguar E type". Det var et av flere utsagn som forsiktig sagt skapte litt støy. Men denne legen argumenterte med at huden er et organ som må tas vare på lik linje med ethvert annet organ, som hjerne og hjerte. Det var her jeg falt av. Er rynker noe som gjør meg syk, forkorter levetiden min, eller gir meg andre helseplager? Hvorfor er rynker noe som må repareres? 

Jeg forstår at et godt kosthold og aktivitet kan forebygge flere sykdommer, som hjerte - og karsykdommer. Men hvilke alvorlige sykdommer forebygger fillere eller et ansiktsløft? 

Legen var veldig nøye med å presisere at de ofte sa nei. De hadde faglig integrritet. Tja, når noen tenker at rynker er dårlig helse er jeg litt i tvil. I den anledning har jeg lyst til å dele to erfaringer jeg har med denne industrien. 

Hva er galt med ansiktet mitt?

Jeg har en hudsykdom som gjør at jeg får noen slags nupper som kan ligne på kviser eller vorter i ansiktet. Den eneste måten å behandle den på, altså fjerne utvekstene, er med laser. For ca 10 år siden oppsøkte jeg en klinikk for å få fjernet en 10-12 kuler. Selve behandlingen gikk helt greit. Det så ut som om noen hadde lekt med en sigarettglo i ansiktet mitt når vi var ferdige, men det leget seg relativt raskt. Jeg vil presisere at det eneste jeg etterspurte av behandling var fjerning av disse kulene som jeg oppfattet som sjenerende. 

Et par uker senere var jeg tilbake for en kontroll. Hun som hadde behandlet meg kikket raskt på meg og overlot rommet til en ny kosmetisk sykepleier. Lite ante jeg hva som ventet meg. Denne tok ansiktet i hendene sine og gransket det. Så begynte hun å ramse opp alt som var feil med ansiktet mitt. Det var en lang liste. Jeg trengte fillere, litt botox og muligens et lite løft. Men jeg kunne ta det helt med ro for de kunne hjelpe meg med alt sammen, så kunne jeg bli den beste versjonen av meg selv. 

Mens jeg kjempet med å holde sinne tilbake svarte jeg at jeg anså at den beste versjonen av meg selv handlet om å være en personen jeg kunne stå inne for. At det handlet om å være glad i seg selv, fylle livet med noe meningsfullt og fylle det med folk man er glad i. Sykepleieren stirret uforstående på meg før hun satte ansiktet sitt bare cm foran mitt og utbrøt, "men se på meg. Jeg har ikke en rynke".  Og sånn fortsatte det til jeg ikke lenger klarte å skjule at jeg var dr...forb. og ba henne om å fjerne seg før jeg gjorde noe som ville få meg arrestert. 

Jeg var så sint at jeg ikke klarte å sette meg inn i bilen og kjøre hjem før jeg hadde rukket å drikke en kopp te på cafeen i underetasjen. Det som gjorde meg mest forbannet var at jeg aldri på noe som helst tidspunkt hadde nevnt rynker, skjønnhetsbehandling eller noe som skulle tilsi at jeg var ute etter anti-aldrings behandlinger. Det å bli presentert for en handleliste av kosmetiske inngrep uten å ha bedt om det. Jeg oppfattet handlingen som dypt uetisk, og følte meg utsatt for et forsøk på råsalg i dårlig selvfølelse. Samtidig tenkte jeg på, hva om jeg hadde vært nyskilt og usikker? Hvordan hadde jeg reagert da?

Selfies uten filter. Det er ikke alle som kjenner at de synes er greit i en utseende-fiksert verden.

Fettsuging faktisk

Hadde det enda vært den eneste opplevelsen jeg hadde med folk som skal redde meg fra meg selv. Eller vil hjelpe meg til å bli den beste versjonen av meg selv. Igjen ønsket jeg å få fjernet kuler i ansiktet som hadde kommet tilbake i hopetall. I 2021 fjernet jeg over 60 stykker i en og samme behandling. - Men, det var faktisk ikke alle. Så fikk jeg tips om at Volvat kanskje kunne gjøre en laser over hele ansiktet. Jeg øynet et lite håp om at jeg i samme slengen kanskje kunne få redusert et par dype acne-arr. Dette var på slutten av Covid perioden hvor vi fortsatt satt litt langt fra hverandre. 

Inne hos legen forklarte jeg situasjonen med kulene, og lurte samtidig på om acne-arrene kunne utbedres. Svaret jeg fikk var ikke det jeg forventet. Legen undersøkte ikke kulene, men betraktet meg på 1,5 m avstand. "Jeg foreslår fettsuging. Vi behandler fettet som vi sprøyter inn, så får du en så fin lød. Det fungerer hver gang." Et skikkelig teit spørsmål, men jeg stilte det like vel, "Skal du sprøyte fett i acne-arret? " - Arret var riktig nok dypt, men likevel. " Nei, nei, dette er for at du skal få tilbake litt lød i ansiktet ditt. Det blir så fint." Legen kikket litt på meg og fortsatte, "Du har kanskje ikke så mye fett, men ta det helt med ro, jeg finner alltid noe". 

Da jeg kom ut i bilen hvor min bedre halvdel ventet, spurte han om de kunne hjelpe til med kuler og acne-arr. Jeg svarte som sant var at det ante jeg ikke, men at jeg måtte fettsuges. Jeg kom ut med en "handleliste" fra legen på kr 60 000 i hånden. Heldigvis klarte å se humoren i situasjonen og le av den. Men når jeg blir møtt med påstander om ansvarlighet fra skjønnhetsklinikker er jeg på ingen måte overbevist. Eller er det sånn at fjerning av kviselignende kuler i ansiktet er et kodeord for - Jeg vil egentlig ha rynkebehandling! For ordnes skyld, jeg fikk fjernet resten av kulene hos en lege som ikke foreslo andre behandlinger. 

Linjer og rynker er spor av livet jeg har levd. Erfaringene som har formet meg til den jeg er i dag. Er det eller jeg mindre verdt fordi jeg ikke har pakket meg inn i glatt hud? 

Igjen så satt jeg igjen med en dårlig følelse. Hva om jeg ikke hadde vært trygg nok til å si at jeg er komfortabel med at livet jeg har levd syns. Det er ingen som lengter etter å bli gammel, men det er jaggu ikke enklere i et samfunn hvor vi konstant påminnes om at vi nesten burde skamme oss for å bli eldre. I alle fall at det synes. 

For jeg kan ikke la være å lure, hvilke helseplager gir naturlig aldring av et ansikt? Bortsett fra at det bærer spor av et levd liv, og det som gjør oss til de menneskene vi er? Og hvem er det som har bestemt at rynker er stygt? Hvem er det som sier at et ansikt ikke kan være vakkert eller interessant selv om det viser spor av er levd liv? Det er jo ikke sånn at vi slutter å være glad i venner, partnere, foreldre eller besteforeldre fordi de ikke lenger ser ut som om de er 25. Hvor glatt hud et menneske har forteller ingen ting om hvem de egentlig er, om de er generøse, snille, tålmodige eller om de er selvopptatte, smålige og gjerrige. Hvem er den beste versjonen av seg selv?

Jeg synes det er grunn til å rope et varsku når barn ned i 10-års alderen bekymrer seg for rynker. Av alle ting en 10 åring skal bekymre seg for, som ikke bør være veldig mye, burde ikke dette være på listen i det hele tatt. Så mitt hjertesukk og oppfordring til de som vet at de har unge følgere, vær så snill og husk at du er en rollemodell. Er det du promoterer egentlig god helse? Kan vi heller være enige om at den beste versjonen av oss selv handler om veldig veldig mye mer enn bare det ytre, og hvor mange rynker du har. 

10. april 2024

Et avsluttet kapittel

Jeg vil alltid være takknemlig for alle dere som gjorde det mulig å drive verkstedet Helles Syskrin, og skape min egen arbeidsplass. Det har vært nervepirrende, hektisk, slitsom og morsomt. Men ikke minst, veldig lærerikt. Det skal ikke stikkes under en stol at det å være håndverker og bunadsyerske krever sin kvinne. Foruten å være bedriftseier, med alt hva det medfører av ansvar, er det er fysisk tungt med mange repetitive bevegelser som kroppen vår ikke er laget for. Jeg vil anslå at omtrent 80 prosent av all sømmen jeg gjorde ble gjort for hånd. Og alle som har brukt en bunad vet at den er tung. 

Allerede høsten 2022 startet prosessen med å nedskalere arbeidet i systuen. Kroppen hadde lenge gitt kraftige signaler om at alt ikke var som det skulle være. Så skulle det også komme til et punkt hvor nedskalering ikke var nok, strategien med å bite tennene sammen fungerte ikke lenger, og et virke med nål og tråd var et avsluttet kapittel. 

Det har vært både lærerikt og interessant å arbeide med kulturhistorie og det mest miljøvennlige plagget vi har i garderoben. Jeg er jo like glad i bunader selv om jeg ikke jobber med dem lenger. 

I løpet av det siste året har jeg formidlet på nettsider og i sosiale medier at jeg først kom til å ta en lang pause, så stengt på ubestemt tid, og nå før jul at eventyret er over. Jeg har lagt ut informasjon på Google om at bedriften er stengt, endret kategori på Gulesider og fjernet nettsiden til systuen. Likevel kommer det inn henvendelser om bunadsøm. Noen tar også kontakt for å høre hvordan det går. Svaret på det er at verkstedet er stengt, utover det har jeg ikke behov for å dele verken diagnoser eller dårlige dager. Jeg ber om forståelse for at det tilhører privatlivet.

For å ta vare på meg selv har jeg valgt å ikke være tilgjengelig for spørsmål som tilhører systuen. Den er stengt og nedlagt. Har du behov for hjelp med bunaden din må du selv Google, ringe rundt og sjekke hvem som har ledig kapasitet og mulighet til å hjelpe deg.

Igjen, tusen takk til alle dere som har vært kunder hos oss, men nå er det dessverre noen andre som må overta stafettpinnen med nål og tråd.


6. april 2024

Forbruk som lykkepille

Shopper vi oss lykkelige? Det er uklart om det var renteoppgangen eller bekymringen for miljøet som sto for 2 prosent reduksjon i antall korttransaksjoner i 2023 (1). Etter en sterk vekst innen netthandel over flere år kan man nå se en nedgang, bortsett fra i den yngste aldersgruppen. 

«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.»  - Henrik Ibsen, Villanden. 

Fast fashion suksess ligger i at den spiller på folks behov for å tilhøre (2). Vi kjøper nye ting fordi vi er blitt fortalt at nytt er bedre, og slik oppnå målet om andres anerkjennelse. Vi kan spørre om vi søker individualitet uten å stille spørsmål ved hva det vil si å måle egenverdi ut fra en snever definisjon av hva det vil si å være vellykket. Å måle egenverdi basert på andres overfladiske bekreftelse, målt i klikk og likes i sosiale medier, eller beundring fra en kollega. Forbruket blir en lykkepille. En del av prisen vi betaler blir til overforbruk og sånn fortsetter vi å fore et system som ikke fungerer. 

Når vi vet at hvert 5. klesplagg enten aldri er brukt eller nesten ikke, er det legitimt å spørre hvorfor vi kjøpte det i utgangspunktet. Hvilket behov skulle det egentlig dekke?

Pynter vi bare på bruden?

Vi forsøker å reparere et system som ikke fungerer med en medisin som tillater det samme systemet å fortsette i en ny og litt mer spiselig innpakning. Såkalt eco-friendly. Men før vi innser at så lenge vi fortsetter å støtte overproduksjon som løsningen, vil vi ikke klare å få til de nødvendige endringene. Endringene vi står overfor består ikke bare i endrede produksjonsmetoder, men i endret verdisyn. 

Om lag 80 prosent av miljøpåvirkningen fra et klesplagg avgjøres i designprosessen. Er det laget av nedbrytbart et materiale, er det tidløst så det føles aktuelt i mange år, vil tekstilene være egnet for gjenbruk og en del av sirkulærøkonomien etc. Men selv om produsenter som HM tester ut klær laget av ananas og andre nedbrytbare materialer, så endrer det kun på materialene. Ikke på overproduksjonen som er det største problemet. Greenpeace (3) pekte også på at også sirkulærøkonomien er basert på det gamle systemet med overproduksjon. Og kan nedbrytbare materialer laget av tang og ananas brukes på nytt? Og vil kundene egentlig ha det? En av utfordringene i dag er at vi har et system som er rigget og laget for å vokse inn i det uendelige. Selve målet er økonomisk vekst. Og gjerne inn i himmelen. For når er nok egentlig nok? 

Mange av tiltakene som settes i gang nå handler om å lappe på et gammelt system. Problemet er at det støtter overproduksjon. Vi gjenbruker fibre, men hva hjelper det om produksjonen i den andre enden foregår med samme intensitet? Vi vil fortsette å produsere avfall som må håndteres på et eller annet vis. Hvem skal håndtere det i fremtiden? I dag sluses det meste av avfallet fra tekstilindustrien til lavkostland som ikke har systemer for å håndtere avfallet. Lenge har ute av øye ut av sinn fungert for vesten, men hvor lenge kan de fortsette med det?

Ringvirkninger. De valgene vi tar her hjemme har en påvirkning på hva som skjer andre steder i verden.

Glocal

Da jeg arbeidet i American Express brukte vi utrykket "Glocal". Think Global, Act Local. Tenk helhetlig, men husk hvilket marked du opererer i. Vi har på grunn av klimaet alltid måtte importere en del råvarer og tekstiler, som bomull og silke. Om vi skulle være fullstendig selvforsynte ville vi raskt merke at en god del råvarer forsvant ut av sortimentet vårt. Så er vi kanskje enige om at en del import er nødvendig, men hvor skal de forurensende prosessene utføres? 

Flere vil hevde at vi egentlig ikke trenger å produsere mer klær i det hele tatt. Det er produsert mer enn nok for flere generasjoner fremover. Gjenbruk av eksisterende klær er løftet frem som en av løsningene. Nå visere tallene at søkelyset på gjenbruk foreløpig har dempet lite på våre handlevaner. Vi liker fortsatt å kjøpe nytt. Gjenbruk krever bedre tid, du må saumfare flere butikker for å finne noe som er i din størrelse, kanskje krever det at du kan sy, eller er villig til å betale noen andre for å gjøre det. 

Arbeidsplasser

Vi støter på flere etiske dilemmaer i miljødebatten. En av dem er arbeidsplasser. Det meste av klesproduksjonen er i dag satt ut til land som trenger arbeidsplasser. Det gjør inntrykk når vi vet at  tekstilindustrien står for ca 84 % av de samlede eksportinntektene i Bangladesh. I tillegg sysselsetter industrien rundt 4,4 millioner, hovedsakelig kvinner fra landlige områder. Om vi skulle legge ned industrien i morgen ville vi sende millioner av sårbare mennesker ut i fattigdom. De blir verken møtt av et NAV med arbeidsledighetstrygd, eller gode muligheter for utdanning. Vi må med andre ord klare å ha det globale overblikket, samtidig som vi vurderer de lokale konsekvensene. 

På samme tid som industrien er viktig for land som Bangladesh kommer den andre siden av regnestykket inn i form av forurensning. Industrien forurenser matjord, og en vannkrevendeindustri legger beslag på en viktig ressurs i et område hvor tilgang på rent vann er mangelvare. 

En redusert produksjon vil være et gode for miljøet, men ha store konsekvenser for kvinnene som mister levebrødet sitt. Det er lite trolig at Bangladesh alene vil være i stand til å løse dette problemet uten at det internasjonale samfunnet bidrar til løsninger som kan sikre andre arbeidsplasser. Samtidig støter vi fort på et nytt etisk dilemma, hva om endringer i utdanning og høynet levestandard fører til at stadig flere får økt kjøpekraft og ønsker å være med på forbruksfesten? Hvordan kan vi i vesten trekke opp stigen etter oss og si, beklager, men vi har brukt opp alt, men vi vil gjerne fortsette som før fordi vi er blitt godt vant. 

Vi trenger ikke se lengre enn til eget land for å se hvor langt vi er villige til å strekke oss for noen få arbeidsplasser. Viser store aktører interesse er skog lite verdt. Hytteutbygging har gått fra kos til protest og lokalpolitikere står i spagat mellom ønsket om arbeidsplasser og behovet for vern av uerstattelig natur. Mange har også fått øynene opp for at oppdrettsnæringen ikke bare betyr vekst og arbeidsplasser, men også død og ødelagt havbunn.  

Longing for less

Som et motsvar til ønsket om ukontrollert vekst har den Nederlandske kunstneren Arne Hendriks (4)  de siste åtte årene arbeidet med en utstilling hvor han snakker om «Longing for less». En lengsel etter å bli mindre. Mennesket har takket være den medisinske utviklingen og bedre ernæring blitt både eldre og større. Det innebærer også at vi vi krever mer ressurser både i form av mat, plass og klær. Fordi det er store forskjeller på størrelse blir det også større variasjon i hva som må være standard. Hendriks spør, hva om vi vi gikk inn for å heller ha et ideal om å bli mindre og ønske oss mindre. Det ville kreve mindre ressurser, i tekstilindustrien ville man kunne ha mer standardiserte størrelser med redusert svinn, mindre matproduksjon etc. 

Hva kan du klare deg uten? 

Fra ego til Eco

Det er likevel ikke til å komme fra at verdiene våre må justeres om vi skal lykkes med å få nedforbruket vårt. Vi må ønske oss mindre ting, se etter andre måter å måle suksess på, og andre måter å måle egenverdi på. Gå bort fra ideen om at nytt alltid er bedre. 

«Ta vare på det du har, eller lag noe du har lyst til å ta vare på (5)»

I 2014 gjorde de et prosjekt i forbindelse med en kunstutstilling på Art Tower Mito and the Marugame Genichiro Inokuma Museum of Contemporary Art i Japan, hvor museumsvaktene skulle lage sine egne uniformer som en del av en kunstutstilling. Det ble satt opp flere workshops for vaktene som fikk opplæring innen søm. De lærte blant annet hvordan de satte et erme i en jakke, ulike sømteknikker etc. De hadde relativt frie hender til å utvikle sine egne uniformer, og gikk inn for oppgaven med stor entusiasme. De oppdaget at de langt oftere ble kontaktet av publikum og fikk langt flere spørsmål som følge av de personlige draktene. Museumsvaktene, alle kvinner, rapporterte også om stor stolthet over hva de hadde fått til. De fortsatte å arbeide med uniformene sine lenge etter at de egentlig var tatt i bruk, tilførte personlige broderier, tekstiler med affeksjonsverdi etc. 

Mye tyder på at om du har en emosjonell tilknytning til det du bruker tar du også bedre på det. Dette kjenner jeg godt igjen fra tiden som bunadtilvirker. Bunaden brodert av bestemor, båret av en tante og mor er uerstattelig. Det var de bunadene jeg sto med andakt og litt redsel, før jeg skulle sette sprettekniven i plagget. For jeg visste at uansett hvor god forsikring jeg hadde, så ville aldri en ny bunad kunne erstatte den som var fylt med 100 års historie. Det var de bunadene jeg elsket å jobbe med, reparere og restaurere for nye 50 års bruk. Bunaden er antageligvis det mest bærekraftige plagget vi har, så kan vi heller ta debatten om behovet for å pimpe opp og fornye den en annen gang.

Selv om vi ikke kan forvente at alle skal begynne å sy, kan vi muligens klare å skape en relasjon mellom produsent og forbruker. Utvidet bruk av Åpenhetsloven kan være et første skritt i å spore produsent slik vi ser forsøkt i matindustrien. Enkelte ullprodusenter på New Zealand har QR-koder i klær slik at forbrukeren kan gå inn og se hvilken gård ulla i klærne er produsert på. Du ser sauene og blir kjent med bonden og hens familie. Jeg vet ikke hva du synes, selv hadde jeg fått en ekstra tilknytning til plagget.

Om alle gjør litt vil det ha en stor effekt.

Kommunikasjon og tilhørighet

Utfordringene vi står overfor er komplekse, og uten to streker under svaret. Mange ønsker å gjøre noe, men synes det er vanskelig å vite hvor de skal begynne.  Klær er kommunikasjon, de forteller om tilhørighet og status. De forteller både om hvem vi vil være, og hvor vi og hvem ønsker å identifisere oss med i samfunnet. Vi higer etter aksept og tilhørighet. Behovet for dette vil være størst for de unge som skal ut og finne seg selv og sin plass i den. Hva da med oss som har kommet forbi den fasen.

Vi må begynne med oss selv, tørre å være modige. Ta oppgaven som rollemodeller på alvor. Oppfordre lovgivere til å være modige. Som Dagfinn Høybråten, røykelovens far. Han sto imot latterliggjøring og hets fordi han kjempet for folkehelsen. Jeg kjenner ikke noen som kunne tenke seg å gå tilbake til tiden da halve flyet var røykeavdeling. Vi trenger modige politikere som tør å se forbi neste valg, og vi må være villige til å gå inn i oss selv og ta livet av en livsløgn eller to. For blir du egentlig lykkeligere av den nye blusen? Hva betyr det egentlig at kollegaen beundrer den nye vesken din? Om du fikk vite at du hadde 2 måneder igjen å leve ville du shoppet som en gal for å føle lykke? Eller handler din egenverdi og livsglede om noe helt annet? Om å være et ansvarlig, godt, reflekterende, raust, kreativt, snilt, klokt menneske. Tenk fort, for planeten vår trenger en pause nå. 

Kilder: 

  • [1] https://www.dnb.no/portalfront/nedlast/no/om-oss/Aarsrapport_2023.pdf
  • [2] Danielle Bruggeman, dissolving the Ego Fashion
  • [3] Greenpeace, Fashion at the Crossroads” (2017) 
  • [4] http://kvadratinterwoven.com/arne-hendriks-and-the-incredible-shrinking-man
  • [5] Siggerud, Helle, Strikk til alle anledninger 2020 

16. mars 2024

Grå og ferdig?

Det er en stund siden jeg kunne kalle meg ung og lovende. Etter det har jeg halvt spøkefullt sagt at nå er jeg bare lovende. De gode nyhetene er at vi lærer så lenge vi lever. Det dannes nye forbindelser i hjernen, og vi slutter aldri å utvikle oss. Med alder kommer den kompetansen og erfaringen du får gjennom et levd liv. Paradokset er at den kompetansen ser ut til å miste litt av sin verdi fordi det eksisterer en del fordommer mot eldre i arbeidslivet, også kalt Alderisme. Og det er et problem når vi alle forventes å stå i jobb lengre, spesielt om man ansees som gått ut på dato etter fylte 55! Den triste realiteten er at undersøkelser viser at man defineres og oppfattes som eldre i arbeidslivet når man har rundet dette magiske tallet. 

Grå i håret, men langt fra ferdig!

Selv om vi kanskje ikke vil innrømme det, utseende har en betydning. Forskning viser at høye og pene mennesker ofte tjener mer enn sine lavere og mindre attraktive "brødre og søstre". Likevel skvatt jeg litt da jeg for kort tid siden kom over et innlegg som handlet om eldre i arbeidslivet. 

Argumentet handlet om grått hår, å være eldre og en del av en kjedelig grå masse. Fritt gjengitt, «Mange velger å farge det, så ikke så mye som et grått hår synes». Utsagnet fremsto som om det å farge håret langt opp i 80 årene var et svar på å ikke fremstå utdatert. Hva i all verden har hårfargen med faglig kompetanse å gjøre? Eller om man er kjedelig? Hva med utstråling, personlighet og personlig energi? Mange får de første grå hårene allerede i 30 -årene. Etter covid var det mange som kom tilbake fra hjemmekontoret med en grå manke. «This is me now», lånt fra Jlo Men til forskjell fra Jlo lever de færreste oss av utseende vårt. Eller gjør vi det? 

Å akseptere og omfavne prosessen i å bli eldre synes å være en bedre løsning enn å være i konstant kamp mot det uunngåelige. 

Vi pynter oss for oss selv, for andre og for å fremstå i et best mulig lys. Du stiller ikke i joggebukse på jobbintervju, og pynter deg når du ønsker å gjøre et godt inntrykk. Likevel, på dette punktet synes likestillingen å ha kommet kort. Jeg har aldri oppfattet at det er noen stor diskusjon blant menn om de bør farge håret når de begynner å bli grå? Selv om jeg har blitt fortalt at hårfarge blant menn er blitt vanligere enn før. 

Jeg ble overrasket over hvor mye utsagnet stakk, antageligvis fordi avgjørelsen om å droppe hårfargen for 1,5 år siden satt langt inne. Nettopp av frykt for å bli møtt med holdninger om at jeg hadde latt meg selv forfalle, hun har gitt opp, eller hun har gått ut på dato. Eller det verste av alt, se eldre ut enn min biologiske alder. Det største av alle tabuer. 

Jeg trålet nettet etter inspirerende forbilder. Kvinner som sier «this is who I am», med grått hår, rynker, styrke og stolthet. Og jeg fant mange! Herlige, fulle av energi, passion og tøffere enn noen sinne. For å ha sagt det, i dag bærer jeg mine velfortjente grå hår med stolthet. Jeg er mest av alt frustrert over at kvinners naturlige hårfarge i det hele tatt er et tema i denne forbindelse.

Jeg aksepterer ikke premisset om at grått hår er det samme som gått ut på dato. 

Diskusjonen om eldre i arbeidslivet er for viktig til at den kan dreie seg om hårfarge. For om vi ikke kan se forbi grått hår når vi skal ansette, da har vi et virkelig stort problem. Kosmetikkindustrien kan derimot gni seg i hendene hele veien til banken. 

Holder vi oss selv tilbake?

For tre år siden skrev jeg innlegget "blitt for gammel for" i frustrasjon over å bli møtt med fordommer i kraft av å være kvinne over 50. Jeg har siden fulgt med på voksne kvinner som nekter å bli usynlige selv om samfunnet mener vi ikke burde ta plass. Vi har fått barn, jobbet, ervervet oss en masse kunnskap og erfaringer og når det endelig blir vår tur har vi plutselig gått ut på dato. Litt sånn, Takk for dine tjenester, men nå er det fint om du ikke synes så mye eller tar plass. Og nåde deg om du lar håret blir grått, for da faller du automatisk inn i kategorien grå og kjedelig. Eller i alle fall ferdig. Men kanskje holder vi oss selv litt tilbake også? En form for selvsensur.

Jeg har verken planer om å slutte å synes, eller slutte å bruke røde kjoler med det første.

Jeg  møtte meg selv i døren før jul. Jeg hadde behov for å oppgradere selskapstøy og hadde fått øye på en lekker lang rød kjole. I prøverommet følte jeg meg som "a millon dollars", men butikken hadde ikke kjolen i min størrelse, men tipset meg om en annen avdeling. Så reiste jeg videre for å kapre drømmekjolen. I den andre butikken hadde de den i både rødt og sort. Jeg dro med meg begge inn i prøverommet. Den røde fikk meg til å se litt morsom og frekk ut, den sorte var mer elegant og seriøs (og kjedelig). Jeg valgte den sorte fordi jeg følte den passet bedre til aldren min. Jeg fortalte meg selv at jeg var blitt for gammel til å sprade rundt i en rød kjole som ville vekke oppsikt. I mitt indre kunne jeg høre kommentarene som Pørni (TV-serie) fikk når hun var på date med en yngre mann, "herregud, hva er det hun tror hun er. Hun er jo aaaalt for gammel", etterfulgt av fnising og latter.  

Jeg angret etterpå, men da var det for sent. Den sorte kjolen ligger til salgs ute på Finn. Jeg skriver det på kontoen for læring over hva som skjer når du legger dustete begrensinger for deg selv. Å akseptere og omfavne prosessen i å bli eldre synes å være en langt bedre løsning enn å være i konstant kamp mot det uunngåelige. Alternativet til å bli et år eldre hvert år er ikke noe å trakte etter. Som skuespilleren Emma Thompson så klart uttrykte det, "Jeg skal altså bruke all min energi, kompetanse og alle mine ressurser på å bekymre meg over hvordan jeg ser ut." Eller så kan vi akseptere at vi blir eldre og bruke kreftene våre på å fylle livene våre med gode opplevelser, gode venner, kjærlighet til oss selv og andre. Paradokset er at jeg på mange måter har en indre trygghet i de fleste situasjoner som jeg ville gitt mye for å ha som 25 åring. 

I blogginnlegget Blitt for gammel for, for antyder jeg at jeg gjerne møter 90 årene med oransje hår og rosa fjærboa. Hva kan jeg si, jeg gleder meg! I mellomtiden skal jeg fortsette å øve på å ta plass med mitt naturlige grå hår. For kampen mot alderismen den er ikke over. Men kanskje vi må begynne med oss selv først, og gi mer beng i hva andre måtte mene om at vi både synes og tar plass. For selv om lokkene er blitt grå føler jeg meg langt fra ferdig!

8. januar 2024

Skaperkraft i Strikkekraft

Har du hørt om Strikkekraft? Det hadde ikke jeg heller da jeg ble kontaktet av Anne Bjørke for et par år siden. Hun hadde lyst til å gjøre noe ut av de flotte designene til den lokale ullvareprodusenten, Norlender. For de som ikke kjenner til Norlender, er det en familieeid og -drevet bedrift ute på Osterøy utenfor Bergen. Anne var inspirert av hvordan gamle og kjente design gjenoppsto i ny form, og hadde lyst til å gjøre det samme med de maskinstrikkede genserne fra Norlender. Ønsket var å samle dem i en bok. 

Utrolig glad for å få være en del av denne kreative gjengen som utgjør Strikkekraft. Fra venstre bakfra: Laroslava, Tina, Elin, Sylvia, Helle, Alex, Terri og Julie. Vi mangler Anne, Ann-Kristin og Robert. 

Ikke bare fikk hun Norlender med på laget, men også 10 designere, Julie Débreux aka Julie Knits in Paris, Tina Hauglund aka Strikkezilla , Terri Laura, Sylvia Watts-Cherry, Alex Byrd, Laroslava Rud, Robert aka Hardbarka, Elin aka Skeindeer Knits, Ann-Kristin Rande og undertegnede! Med designer fra Norge, Shetland, England, Skottland, Ukrania og Frankrike er det åpnet opp for mange ulike uttrykk og tolkninger. Jeg opplever sammensetningen som en berikelse for oss som er med i bokprosjektet. Det er spennende å se hvordan andre kan se våre tradisjonsmønstre med sine kulturelle briller. Det ligger mye kraft i samlet skaperkraft, og nå også i Strikkekraft!

Den grønne fabrikken

Det ble raskt klart at det var et behov for et fysisk møte. Det er noe med at det er så mye enklere å be om hjelp, stille spørsmål eller tilby hjelp dersom det er noen du kjenner som sitter i den andre enden. En helg i juni klarte vi å samle 9 av 10 deltagere med Anne, og hennes mann Christian, som vertskap. Vi ble innlosjert lokalt hos dem som hadde et ekstra rom. Selv hadde jeg fått tildelt et rom på loftet i en gammel fabrikk, sammen med kollega Tina (Strikkezilla). Og vi er faktisk litt usikre på om vi var alene på fabrikken eller ikke. Mystiske fottrinn i trappen kl. 5.45 hver morgen gjorde at vi låste døren og dro dynen litt ekstra godt ned over ørene. 

Rett utenfor den Grønne fabrikken, hvor strikkefestivalen ble arrangert kunne man også besøke den flytende badstuen Flabbulina. Vi har senere forstått at Badstue er seriøse greier med ritualer. Et par karer i badstuen lurte på hvordan det i all verden det kunne ha seg at folk dro langveis bare på grunn av strikking? Selv reiste de to fra Oslo, landet rundt, for å teste ut ulike badstuer. 

Strikkekraft og strikketreff

Er det ikke forunderlig hvordan en enkelt liten idé endres til en snøball som begynner å rulle. Vel, samlingen vår gikk fra å være en samling og møte med Norlender og det lokale næringslivet, til å bli et strikketreff med mannekengoppvisning. En opplevelse som kalte på latter, nerver, prestasjonsangst og samtidig oppmuntrende støtte fra de andre deltagerne, som kunne være like engstelige. Kort fortalt ble helgen en så stor suksess at Strikkefestivalen gjentas i 2024. 

Vi tilbragte en hel dag ute på Norlender for å bli kjent med historien, design og for inspirasjon.

Det vi alle hadde gledet oss mest til var besøket hos Hillesvåg ullvarefabrikk. Jeg tror jeg trygt kan si at gleden enkelte av designerene viste over rosa ull kom som en overraskelse på vertskapet vårt. Men slik glede er jo bare fantastisk, for den er smittende. Vi var 8 elleville damer og en mann som gikk i gledesrus mellom garnhyllene for å plukke med oss garn til å lage strikkcprøver av. Både Rauma og Hillesvåg sponser oss med garn til bokprosjektet. Stikkordene er ikke uventet: norsk ull, og fornyelse av tradisjonsmønstre.

Hvem sier at det å omgi seg med ull kan fremkalle en følelse av lykke? I alle fall mye glede.

Alle skal bidra med 2 design hver. Et stort og et lite prosjekt. Mine bidrag til boken er under arbeid. De første oppskriftene er sendt av gårde og skal nå ferdigstilles, før de sendes til teststrikk. Noen utfordringer har jeg støtt på, blant annet det å strikke med et ukjent garn, gjør at selv om jeg har strikket prøvelapper så må det erfares før jeg kjenner det godt. Jeg vil gjerne strikke med en kvalitet 2-3 ganger før jeg lander helt på strikkefasthet og hvordan jeg liker å jobbe med det. Testing og erfaring er en del av prosessen som jeg liker godt, utfordringen er bare at den er tidkrevende. 

Jeg har allerede gitt beskjed om at modellen ikke bør være allergisk mot hundehår. Albert setter sitt preg på mye av det jeg gjør. Klesrullen må gi tapt i møte med en dachs som elsker lukten av ull. 

Det morsomme, eller kanskje litt overraskende var at fargene jeg har valgt til det største designet mitt matcher de nye profilfargene i Din Historie. Garnet valgte jeg flere måneder før vi satte i gang med prosessen og nye fargekart, og bestillingen til grafikeren var blå og kobber. Men av fire forslag endte jeg likevel opp med grønt, i tre ulike nyanser og litt gyllent.... Ikke at det et er problem, for jeg synes grønt er en fin farge. Også symboliserer det nokså passende, nye muligheter. 

Boken skal etter planen utgis høsten 2024. Så følg med i sosiale medier, for oppdatering på både strikkefestivaler og snik-kikk på hva du kan finne i boken. på Instagram @strikke_kraft og på Facebook @strikkekraft