4. juli 2020

Skjorteblusekjole

Vi har utsatt ferien vår en uke. Da varmebølgen i juni slo ned over oss som et varmt og klamt teppe, gikk produksjonshastigheten i systuen merkbart ned. Desto varmere det ble desto tregere gikk nålen. Ull er blant mine desiderte favorittmaterialer, så jeg skal ikke klage. Men å sitte med fanget fullt  av tunge bunader i 30 varmegrader kan ta piffen fra selv den mest entusiastiske. Svetten rant og hodet kokte. Så for å få en litt lettere start etter ferien i august, har assistenten og jeg bestemt oss for at vi heller satser på litt ekstra fri utover høsten.
Assistenten, (Albert), og undertegnede nyter en dag i solen før et varslet værskifte. 
I helgene har jeg derimot allerede startet nedtrappingen mot ferietid, og setter meg gjerne ned noen timer foran den nye symaskinen som jeg får brukt altfor lite i min vanlige jobb. Det er også både godt og hyggelig å sy noe helt annet innimellom. Ikke minst å sy bare for kos. Denne gang hadde jeg plukket frem et tekstil som jeg hadde tenkt å sy en skjortebluse av. Forskjellen på en skjorte og en bluse kan være litt diffus. 

I følge Wikipedia er en "bluse  er en betegnelse som har vært brukt om flere typer klesplagg i form av tynne, livlange overdeler. I dag brukes ordet hovedsakelig om visse typer plagg for kvinner. " En skjortebluse ligner en manns kneppeskjorte. Den tradisjonelle skjorten har gjerne knepping foran med krave og mansjetter. Her skiller skjorteblusen seg fra den vanlige skjorten med at den kan være mer pyntet med kraver, blonder, draperinger etc. Så jeg velger å kalle det planlagte prosjektet for en skjortebluse.
Det er mulig jeg bytter ut knappene etterhvert. Men når man sitter og syr på kvelden tar man det man har.
Som vanlig litt snaut 
Tekstilet som jeg hadde kjøpt i Quilte-avdelingen  på Lillestrøm Sysenter, var av typen litt stiv trykket bomull. Et godt egnet stoff til både skjortebluser og kjoler. Og etterhvert som jeg satt og funderte over modellen dukket ideen opp til en lengre kneppet skjorteblusekjole.  Utfordringen var at jeg kun hadde ca 140 cm til rådighet. Jeg hadde kjøpt 150 cm, men tekstilet var kun 110 cm bredt. Så hadde hadde jeg allerede brukt litt av det til å sy en lue, til en baby, i forbindelse med den siste boken min. Så igjen så sto jeg overfor utfordringen med knapt med materiell. Det var såpass lenge siden jeg hadde kjøpt tekstilet så jeg anså sjansen for å få tak i mer som lite sannsynlig. Men ok, er man løsnings-orientert så finner man en løsning.
I utkastet mitt hadde jeg både lommer og krave samt paneler nedover kjolen. Dette var det ikke nok materialer til å få til.  
Modellen
På grunn av mønsteret måtte alle delene legges samme vei. Etter å ha forkastet mønsteret jeg tegnet først brukte jeg et enkelt kjolemønster fra Burda som utgangspunkt og la til ekstra bredde på forstykkene for å få med knappestolpen. For å få det til å gå opp måtte jeg dele forstykket en gang ekstra under bysten. Jeg synes den ekstra sømmen ikke spiller så stor rolle, men valgte å legge en bise med skråbånd rett under bysten for å trekke oppmerksomheten litt bort fra den ekstra sømmen.

To-delte ermer
Flere kompromisser måtte gjøres underveis. Jeg hadde lyst på korte ermer, men uansett hvordan jeg snudde og vendte på mønsterdelene så ble det ikke plass til et helt erme. Løsningen ble å klippe ermet med en søm på midten. For at sømmen skulle ha en hensikt lagde jeg en splitt nederst. Jeg sydde til slutt en knapp over for å forme ermet litt mer.
Splitten ble lagt omtrent midt på ermet så det traff skuldersømmen. Jeg la til maks bredde for å få en liten puff på ermene.
Lommer eller krave?
Jeg hadde lyst på både lommer og krave, men innså fort at jeg måtte velge. Jeg hadde sett for meg lommer som lå litt mer synlige på forstykkene. Da jeg først tegnet mønsteret hadde jeg tegnet det i flere paneler foran og bak. Det gikk ikke av hensyn til stofforbruket. Jeg valgte derfor å gjøre den mye enklere med færre deler og bruk av innsnitt, derav bruken av Burdamønsteret som utgangspunkt.

Lommen som jeg hadde plassert på sidepanelene falt dermed også ut. Og inn kom mulighet for en liten krave. En krave som ble til ved hjelp av klipp og lim. Undersiden av kraven er satt sammen av tre deler. Overkraven har en søm midt bak. For å gjøre kraven litt bredere la jeg igjen inn en bise av kantebånd. Det ble også en fin gjentagelse fra båndet under bysten.
Kjolen ble vurdert både med og uten krave. Jeg landet på at krave ville gi kjolen det uttrykket jeg ønsket fremfor lommene.
I ryggen vurderte jeg både biser og knytebånd, men fant ut at jeg likte at den var så enkel som mulig. Da alle delene var klippet med så snaue mål som mulig var det lite sømmon igjen til opplegg. Så kanten nederst på kjolen, i halsen og ermene er skonert og lagt opp med kantebånd.
I mønsteret fra Burda er det søm i ryggen på overdelen også. Den droppet jeg for å spare stoff, men har lagt inn et par innsnitt for å kompensere for en liten kromming inn mot nakken. (Stripen midt bak var stoffold, og er nå presset bort). 
Jeg hadde tenkt å bruke trukne knapper, noe jeg fortsatt tror hadde vært fint, men kom til at jeg ønsket en knapp som lå mer nedpå stoffet for å holde delene mer sammen. Heldigvis hadde jeg 12 like knapper, som jeg også syntes passet i fargen, blant fjorårets suvenir-innsamling fra Isager Garn. Enda godt at jeg kjøper litt ekstra når jeg først er ute på garnsafari....

Neste prosjekt, vel det ligger allerede på klippebordet. Men denne gangen har jeg kjøpt rikelig med stoff. Tror jeg da. Med mindre jeg finner på at jeg skal lage noe helt annet enn det jeg først hadde tenkt...
Snart ferie, nå har vi bare en liten uke igjen før vi setter oss i hammocken med strikketøy!
Ha en fortsatt god helg, og god sommer om du allerede er på ferie.

Ps. En liten rettelse til forrige innlegg. Tekstilet var en stoffrest som jeg hadde kjøpt på Lillestrøm sysenter. Det var grunnen til at målet var så snaut.

Kilde: Wikipedia_bluse

28. juni 2020

Sommerkjolen og rosa vidundere

Det pågår en innbitt kamp i systuen i disse dager. Årsaken skyldes at det har kommet inn et nytt element  i systuen. Og assistenten er i utgangspunktet lite begeistret for nye ting. Han misliker ommøbleringer, og tull med rutiner, med mindre de kan inneholde et snev av leverpostei. Men kilden til kampen er en industrioverlockmaskin som raser avgårde og lager nye og ukjente lyder. Assistenten protesterer høylydt hver gang den er i bruk. "Brr brrr", "bjeff bjeff". Og sånn har vi det gående. De første dagene lå han foran symaskinen og furtet. Liksom skulte mot den. Den hadde nemlig tatt plassen hans. Så la han seg en halv meter lenger og lenger bort til den nye plasseringen han har fått. Fortsatt under strykebordet, men antageligvis litt for langt unna sjefen? Ikke godt å vite, for er han i dårlig humør legger han seg nå rett ned foran bena mine under sybordet, med flere nestenulykker til følge. Fortsettelse følger sier jeg bare, jeg er faktisk ikke helt sikker på hvem som vinner denne stillingskrigen.
Sommerkjole i tung viskose. Stoffet faller pent, også uten underkjole. 
Så kan du saktens spørre om hvor mye en bunadsyerske har behov for en overlock. For det er ikke den mest brukte maskinen innen bunadsøm. Jeg syr jo egentlig mest for hånd. Men innimellom har vi behov for å kaste over en søm eller to, og under-skjørtene jeg syr tilhører så absolutt den kategorien. Og takket være god interesse for dem ble det sydd en hel del av dem under koronanedstegningen. Og da kjente jeg mer enn en gang på at min gamle overlock antageligvis var mer egnet for hobby enn for storproduksjon. En testkjøring med det nye rosa vidunderet på Lillestrøm Sysenter var alt jeg trengte for å overbevises om at min gamle maskin kunne sendes over til  pensjonisttilværelsen. Det vil si, jeg har sørget for at den får et nytt godt hjem.
Den nye rosa har fått den gamle plassen til assistenten som er både furten og frustrert over endringene.
Bare for kosens skyld?
Det er ikke så ofte at jeg syr klær til meg selv lenger. Tidligere var mesteparten av garderoben selvsydd. Jeg elsket å kjøpe inn garn og tekstiler for så å planlegge vår - og høstgarderoben som skulle tilvirkes på syrommet eller på toget på vei til jobb. Men etter å ha sydd for andre hele uken har jeg som regel behov for å gjøre noe helt annet når helgen kommer. Det er noe av ulempen med å ha gjort hobbyen sin til jobb. Jeg har det litt på samme måte med strikking, etter å ha levert en hel bok med oppskrifter har jeg behov for en pause. Da trenger jeg å strikke på noe jeg ikke behøver å notere ned alt jeg gjør underveis, eller tenke på at den må kunne regnes ut i mange størrelser. Rett og slett bruke litt tid på å strikke eller sy noe bare fordi det er hyggelig.

Feriesying
Og sy bare fordi det er kos er det jo tid til når man har ferie. Og jeg gleder meg nok, for i det som må sees på som mental nedtrapping mot sommerferien, har jeg begynt å dra frem tekstiler som jeg har samlet på lenge. (Jo da, jeg har både anseelige tekstil- og garnlagre). Spesielt ett tekstil har jeg gått å klemt på mange ganger i løpet av de siste årene og tenkt at dette må jeg lage noe av. Så i litt tidlig feriemodus, (vi begynner ikke ferien helt ennå), dro jeg endelig frem tekstilet og tenkte at her skal det bli en ny sommerkjole!

Bunnfargen er mørkeblå, men kan oppfattes som sort. Rustoransje detaljer gjør at den passer til mange av de korte strikkejakkene jeg er så glad i. Her med Olivia over, strikket med 3/4 lange ermer.
Tekstilets opprinnelse har jeg ingen erindring om, men jeg sitter med en følelse av at det kan være kjøpt på Mood Designer Fabrics pga målet, ca 90 cm. Normalt ville jeg kjøpt 60 - 70 cm til et skjørt, men alltid et stykke over meteren til en bluse, kjole eller bukse. 90 cm tilsvarer en yard, som jeg fort kan ha bedt om fordi jeg ikke ante hva jeg skulle lage av stoffet når jeg kjøpte det. Og det er et litt snaut mål til alt annet enn et skjørt, en shorts eller topp. Utfordringen var bare at jeg hadde bestemt meg for å lage en kjole.

Heldigvis var stoffet 140 cm bredt som ga meg noe å arbeide med i bredden. Jeg mer eller mindre frihåndsklippet flere av delene. Neste gang tegner jeg et mønster før jeg klipper, for det ble en del justeringer underveis. Da hadde jeg antageligvis også sett at jeg gjerne skulle ha klippet skjørtedelen litt høyere, og toppen litt kortere. For at det ikke skulle bli rotete på grunn av mønsteret i tekstilet, måtte alle delene klippes samme vei, noe som også satte begrensinger for vidden på skjørtet. Delen som bandt over- og underdelen sammen fikk jeg klippet loddrett ned mellom forstykkene, uten at jeg syntes det gjorde så mye med hensyn til mønsteret. 
Det var lite eller ingenting som gikk til spill. Antageligvis har planen vært å sy et skjørt  av tekstilet. 
Jeg oppdaget raskt at stoffet som jeg antar er en tung viskose var av typen, "sklir og lever sitt eget liv mens det klippes og sys". Med andre ord en liten tålmodighetsprøve. Selve fasongen hadde jeg klart for meg, selv om jeg måtte gjøre noen kompromisser på grunn av den knappe mengden med tekstil. Men jeg ville ha en splitt foran satt fast i en kant i halsen. Opprinnelig hadde jeg sett for meg rynker under bysten, men det fungerte ikke da jeg hadde klippet det øverste stykket for langt. Og det fantes ikke nok stoff til å forlenge skjørtet. Å heve skjørtelengden var uaktuelt. Mine dager i korte skjørt er forlengst forbi.
Bak satte jeg inn en usynlig glidelås. Jeg sydde innsnitt i skjørtet og i ryggen på overdelen for å få mer fasong. 
Innsnitt under bysten fungerte heldigvis like greit. Vidden på skjørtet ble også helt grei. Ermene hadde jeg gjerne gjort litt mer ut av, men det var akkurat nok stoff til at jeg klarte å klemme dem inn i det hele tatt. Jeg makset det jeg kunne på bredden så det ble en bitteliten puff for å gjøre kjolen litt mer feminin.  
Som mange andre skal vi ha "hjemmsommer" i år. Det blir mye sy - og strikketid! 
Om det blir denne kjolen jeg kommer til å bruke mest i sommer vet jeg ikke, men det var godt å få satt seg ned og sydd litt bare fordi det var hyggelig igjen. Ingen tidsfrister, bare kos. Også fikk jeg brukt den nye rosa  "brrr brrr". Jeg lever fortsatt i håpet om at assistenten og rosa skal finne tonen. 

7. juni 2020

Uten montering

Trangen og ønsket om å lære noe nytt blir heldigvis ikke mindre med årene. For min egen del er det viktig å ha rom for å være nysgjerrig, for å prøve og feile. Så denne våren og høsten har jeg meldt meg på litt ulike kurs for å få det jeg kaller faglig påfyll og inspirasjon. For en som kun har en firbent lodden lite kar som kollega, kjennes det også godt å møte andre til faglig nerding og sosialt samvær. Misforstå meg rett. Det er alltid hyggelig med kundebesøk i systuen, men det kan til tider være litt stusslig å ikke ha andre kolleger i systuen enn bikkja. For selv om Albert er godt selskap og mye kos, så har vi ikke akkurat de dype faglige samtalene. Men før jeg har fått begynt på sommerens kurs fikk jeg et tips av en god venninne og strikkebok-kollega, om en strikkemetode jeg burde kikke litt nærmere på. Cocoknits -metoden.
Myk og god, prøvekluten kommer til å bli en mye brukt genser i sommer. 
Vi snakker her om en metode innen strikking. Metoden har som hensikt at du skal kunne lage et sømløst plagg med god passform. Med andre ord, minimalt med montering. Cocoknits-metoden er utviklet av Julie Weisenberger, som nå er bosatt og driver Cocoknits i California.
Sømløst eller uten montering. 
Jeg ser flere strikkedesignere som benytter denne eller lignende teknikker for å lage sømløse strikkeplagg. Selv har jeg vært litt tilbakeholden med å teste ut mye ovenfra og ned strikking, da jeg generelt opplever å miste litt kontroll med passformen på plagget. Cocoknits-metoden virket likevel så lovende at jeg ønsket å gi den et forsøk.

Men det ble ingen god start da den første hindringen kom allerede ved bokkjøpet. På Amazon kom det nemlig ikke tydelig frem at akkurat den boken jeg kjøpte var på tysk! Da flere av forhandlerne som var listet opp ikke sendte varer til Norge foreslo Amazon behjelpelig en annen leverandør. Og hjelp setter man jo pris på. Men her må det ha gått litt fort i svingene!
Det gikk nok litt fort da jeg skulle bestille boken, men sendt fra en leverandør i USA på tysk, den så jeg ikke komme!
Da fadesen var klar, var det ikke annet å gjøre enn å bruke Google Translate på deler av teksten. Heldigvis har boken gode bildeillustrasjoner. Jeg valgte å se på den ekstra utfordringen som både en fordel og ulempe. Fordelen var at nå kunne jeg enklere fri meg fra et fast oppsett og bruke grunnmetoden til å finne min beste måte å løse den på. Ulempen er jo at jeg fort kan ha gått glipp av et viktig poeng.

Når du strikker etter en ferdig oppskrift behøver du ikke tenke på om hals og ermehull passer. Det skal den som ha laget oppskriften allerede ha tenkt på for deg. Men når du strikker uten mønster må du selv finne ut av disse tingene. Jeg kunne selvfølgelig ha forsøkt å følge et av mønstrene i boken, men jeg fant ikke noe jeg hadde lyst til å strikke, ei heller som samsvarte med det garnet jeg hadde lyst til å bruke. Noen hadde kanskje syntes at det å bale med en forklaring på et språk man overhodet ikke mestrer burde være utfordring nok? Men, er man ivrig nok på å lære noe nytt så gyver man på med et "Hvor vanskelig kan det egentlig være?".  (Av en eller annen grunn alltid litt vanskeligere enn det ser ut som.)
Så var det å avgjøre tidspunktet for å begynne på økning til hals, og hvor raskt skulle det økes?
Delene strikkes i etapper, så plukker du opp masker underveis. Den skiller seg slik fra rundøkning eller raglan hvor økningen skjer i jevne intervaller. 
Med ukjent garn og metode ble det en del opprekk underveis. Men, når du tester noe nytt, enten teknikk eller garn må du uansett regne med opprekk. For at testarbeidet skulle bli litt mindre omfattende enn en vanlig kofte på 3 mm pinne, valgte jeg et litt tykkere garn. Valget falt på Snefnugg fra CaMa Rose, i en nydelig grønnfarge. Med det litt mindre sprudlende navnet, vissengrønn. Genseren kalte jeg bare for "Prøvekluten".
Grønt har blitt den nye yndlingsfargen. I alle fall i sommer.  Jeg vet ikke om Albert er enig i fargevalget, men han la sin elsk på garnet jeg strikket med. Det ble en real kamp om strikketøyet, strikke eller pute til en litt misfornøyd "assistent". 
Som jeg hadde forutsett mistet jeg raskt følelsen av kontroll med plasseringen av hals og ermehull fordi alt foregår opp ned. Jeg er fullstendig klar over at om jeg hadde strikket mye ovenifra og ned, så ville jeg vært langt mer rutinert på det. Øvelse gjør mester som alt annet. Etter å ha fått plassert ermehull og hals var resten plankekjøring. Små justeringer ble gjort underveis, en bortkommen maske førte til omfattende bakoverstrikk, men det hadde ikke noe med teknikken gjøre.
Allerede i gang med nye test-prosjekter. Tester ut ulike måter å øke og hente opp masker på. 
Konklusjonen er at jeg ser potensiale i teknikken, men jeg er ikke helt overbevist ennå. Jeg har antageligvis en svært lav terskel, om jeg har noen, for montering. Jeg liker stødigheten en søm rundt et ermehull gir et plagg. For meg er montering noe av det som kan stramme opp og gi plagget en ekstra finish. Når det er sagt, passformen over skuldrene var overraskende bra.
Genseren sitter pent over skulderen. Det er årsaken til at jeg tar jobben med nye testprosjekter. 
 Teknikken kan også benyttes til mindre tettsittende plagg, og brukes til mer oversized plagg. Hun viser eksempler på også dette i boken. For å se om det var garnet, teknikken eller bare det faktum at jeg ikke er begeistret for å strikke ovenfra og ned som gjør at jeg ikke er overbevist, har jeg allerede begynt på neste testprosjekt. Da med et kjent garn, flere kjente tall og strikkefasthet. Det tar litt lenger tid enn prøvekluten, men da kan jeg i alle fall krysse ut en av de ukjente i ligningen når jeg skal gjøre en ny evaluering av metoden.
Vi fortsetter frihelgen med kos og strikketøy. Og kanskje lærer vi også noe nytt?

Ps. Har du lyst til å lære litt mer om montering? 

Jeg holder kurs i montering hos Lana Norge på Holmen senter  5.september om du har lyst til å lære noen av mine tips og triks om montering. Ta kontakt med dem for mer informasjon om tidspunkt, påmelding m.m..

10. mai 2020

Fra ide til design

"Hvor lang tid bruker du på å utvikle et design?" Det er vanskelig å gi et klart svar på. Noen design kommer lettere på plass enn andre. Noen ganger klaffer alt, mens andre ganger kan jeg kjøre meg helt fast, og må legge det vekk i flere måneder før jeg klarer å se på det med nye øyne igjen. For selv om jeg har et bilde i hodet er det langt fra regelen at resultatet ender opp akkurat slik. Det kan hende at mønsteret ikke blir helt som jeg hadde sett for meg, fargenes samspill. Men prosessen fordrer at det skal være rom for å utforske og gjøre endringer. Og nå kan jeg bruke mye tid på det jeg kaller kreativ-drodling. For det jeg liker aller best ved utviklingen av et nytt design er nettopp prosessen. Faktisk enda mer enn å få det ferdig. For i innspurten har jeg gjerne allerede fått en ny idé som jeg har lyst til å teste ut. Tilnærming til utviklingen av et nytt design vil avhengig av hva designeren er mest opptatt av, lar seg inspirere av, og dennes bakgrunn. Det er med andre ord ingen fasit.
Mønsterrapporter og fasong vil være avgjørende for skalering, hvor mange størrelser og hvor store hopp i cm mellom dem. 
 Inspirasjonskilder
Selve inspirasjonen kan jeg hente fra mange steder. Det kan være en historie som gir meg noen assosiasjoner til f.eks en følelse som jeg former videre til et uttrykk i et plagg. Som f.eks livlighet, som vil gjenspeiles i fargebruken. Jeg henter også mye inspirasjon fra folkloren, drakthistorie og er nok mye påvirket av bunadene jeg arbeider med i systuen. Tekstiler og trykk er en stor inspirasjonskilde, som trykte bomullsstoffer brukt i blant annet forklær i Signes Blomsterliv.
Jeg er spesielt glad i omslagsjakker mye på grunn av linjene i plagget. Foto Are Knudsen
Balanse, linjer, passform og snitt er det jeg liker best å arbeide med i et design. I prosessen er det mange ting som skal avgjøres. Da form og snitt er for meg det viktigste er det også her jeg begynner. Når det er på plass jobber jeg videre med paletter. Ønsker jeg et livlig, dempet, seriøst uttrykk etc. Valg av farger, og intensiteten blir ofte satt i denne delen av prosessen. Er det et ensfarget design vil prøvelappstrikking herfra dreie seg om strikkefasthet, tekstur, valg av egnet garnkvalitet og ev utprøving av et mønster som skal forsterke det uttrykket jeg ønsker på plagget, som f.eks på genseren Linea, eller rysjene på Flora.
Rysjene i Flora ble strikket i flere omganger før jeg fant riktig "formel".  Foto Are Knudsen 
Materialer
Valg av materialer avgjøres som regel som en følge av modell, bruk, mønster og farger. Er det et mønster som krever mange masker for å komme tydelig frem så velges et tynnere garn. Eller er det en oppskrift til voksne eller små barn, med tanke på vask og kløing. Er det viktig at det holder fasongen, hvor stivt eller mykt bør eller kan det være. Og hvilke farger er tilgjengelige i de ulike kvalitetene.
Vanskelig å komme utenom prøvelapper. Men de reduserer til gjengjeld behovet for opprekk. 
Prøvelapper og atter prøvelapper
Er det flere farger så må prøvelappsttikkingen utvides til fargeprøver og sammensetninger. Jeg har erfart flere ganger at diagrammet også må justeres. Og noen ganger synes jeg rett og slett ikke at mønsteret harmonerer med de fargene jeg har valgt. Og da er spørsmålet, velger jeg å arbeide med fargene eller diagrammet. Svaret på det er at det kommer an på om jeg synes fargen eller mønsteret er viktigst i akkurat det designet jeg arbeider med. Å finne akkurat den riktige fargekombinasjonen kan være en morsom, men også krevende øvelse. Innimellom kan det dreie seg om bare små nyanser for om noe harmonerer eller ikke. Fargene skal balansere, men blir de for harmoniske kan det bli kjedelig. Og bryter det for mye vil det ta oppmerksomheten bort fra det andre eller virke rotete. Og da mister jeg balansen som jeg er opptatt av.
Noen ganger blir iveren etter å sette i gang med for stor til at jeg klarer å vente til hele plagget er strikket ferdig.
Utregning av et design gjør jeg gjerne litt i etapper. Strikker jeg i kjente garnkvaliteter har jeg etterhvert fått erfaring på hvor og når jeg bør legge inn økninger og fellinger for å få den passformen jeg vil ha. Men å lage et nytt design innebærer stor vilje til å rekke opp! En av de første tingene jeg lærte når jeg begynte å sy var «Det er ingen som ser hvor mange ganger du har sprettet opp en søm, men de ser det om du ikke har gjort det.» Jeg har tatt med meg den lærdommen til strikking!En for meg ny kvalitet vil kreve langt flere strikkeprøver. Enkelte design har jeg antageligvis strikket opp både 3-4 ganger før jeg er fornøyd.

Dekorering gjør jeg på de plaggene hvor jeg er ute etter å forsterke et feminint uttrykk, som f.eks Ingrids kofte. Kanskje ikke så rart da det er nettopp feminine linjer og snitt det hele begynner med.

Eksterne hjelpere
Neste skritt i prosessen er ren-skrivning av notater. Alt av justeringer underveis, innspill fra eventuelle teststrikkere skal nå sammenstilles og skrives ned i en forståelig veiledning. Neste skritt er skalering opp og ned i ulike størrelser, jeg kan avsløre at det ligger MANGE timer med utregninger bak et design,  og sende dem til en teknisk redaktør for korrektur og kvalitetssikring av tall. Jeg får også grafisk hjelp til å få rentegnet ev diagram, laget i Excel over til Illustrator.

Er det en godt utprøvet modell trenger den som regel ikke sendes til teststrikk når den har en teknisk redaktør som kontrollerer alle tall. I forbindelse med bokutgivelsene mine har jeg brukt modellstrikkere, som tester ut modellen samtidig som de lager prototypen. Nye fasonger vil jeg gjerne ha testet ut i flere størrelser, for å være sikker på at jeg har truffet rett på passformen.

Jeg har mindre profesjonell fotohjelp nå enn tidligere. Det er flere grunner til det, blant annet at min faste modell ble gravid, samt at fotografen har vært mer enn opptatt. Jeg har innsett mine egne begrensinger både bak og foran fotoapparatet, så det er noe jeg ønsker å finne en løsning på fremover. Jeg pleier å si, "vi tar det til høsten, etter 17.mai og bunadsesongen". Spørsmålet er fortsatt hvilken høst.
Heddas kofte er straks klar for publisering på Ravelry på både norsk og engelsk.
Det blir mye hodeløse modeller når man hverken har modell eller fotograf tilgjengelig. 
Noen design får jeg også hjelp med å oversette til Engelsk før jeg legger dem ut på Ravelry. Så det å lage et design innebærer både utgifter til materialer, til teknisk redigering, oversettelse, foto, og regnskap. Med prøving og feiling regner jeg sjelden mindre enn 100 timer på å utvikle en ny kofte fra begynnelse til slutt, inkl strikking, utregninger, dekorering, etc..

Litt alvor
Jeg skal innrømme at det mer enn en gang hender at jeg lurer på hvorfor jeg gjør dette tidkrevende arbeide. Hvorfor ikke bare sitte og kose meg med strikkingen helt for meg selv som før? Per nå så anser jeg det vel som en blanding av kreativ glede og galskap. Men det skal ikke stikkes under en stol at det er frustrerende å se hvordan store aktører pøser ut med gratisoppskrifter og slik devaluerer alt det arbeidet som ligger bak utviklingen av en strikkeoppskrift. For en garnleverandør blir en strikkeoppskrift markedsføring av deres produkt. De lever av å selge garn. For en uavhengig designer er strikkeoppskriften selve produktet, som de lever av. Effekten av markedsføringen blir en forbruker som forventer at strikkeoppskrifter er gratis. Det er fryktelig synd fordi det undergraver strikkeoppskriftens verdi. Også blir det så enkelt å dele, uten at man nødvendigvis tenker på konsekvensen for den lille aktøren. Ei heller husker på at oppskriften er beskyttet av loven om opphavsrett? Så om du gjerne vil beholde mangfoldet, så husk gjerne på hvem avsenderen av strikkeoppskriften er. Er det en stor garnleverandør som lever av å selge garn, eller en liten aktør som  som lever av sin kreativitet?
Strikke-og skaperglede. 

Ps. Sjekk gjerne ut de nye sidene til HelleSiggerud.no på FaceBook og Instagram. Her er det bare strikking!

2. mai 2020

Bunad laget i Norge?

 Denne våren har blitt veldig annerledes enn hva jeg hadde sett for meg. 1.mars skulle jeg endelig ta sats og starte helt for meg selv. Så kom Covid-19, og prøving i systuen ble plutselig veldig vanskelig. I ventetiden har det blitt sydd underskjørt, reparasjon av vesker og belter, samt andre ting som kunne sys ferdig uten prøving. Selv om lettelsen var stor da det nylig ble åpnet opp for at «en til en» bedrifter kunne starte opp igjen, så skal det ikke stikkes under en stol at denne sesongen blir noe jeg kommer til å huske lenge. Men hyggelige lyspunkter er det så absolutt. For til tross for annerledes feiring i år, så mottar jeg fortsatt henvendelser fra dem som gjerne vil ha sydd om bunaden sin til 17.mai. Noen skal sitte i sofaen, andre stå i hagen sin, eller reise bort. Men bunaden den skal på! Dette plagget betyr noe helt spesielt for oss.
Albert og jeg iført finstasen klare til nasjonaldagen. 
Rundt 80 - 90 prosent av det jeg gjør i systuen er justering, reparasjon og omsøm av nyere eller eldre bunader. Men de siste 10-20 prosentene kommer for å få sydd en helt ny bunad. Og da kommer av og til spørsmålet opp, spiller det noen rolle om bunaden er produsert i Norge eller ikke? Jeg kan bekrefte at for majoriteten av dem som kommer til systuen min så spiller det en rolle.  Selv tenker jeg at det må være opp til hver enkelt å avgjøre om det betyr noe for dem eller ikke. For noen kan det være et spørsmål om økonomi, mens andre er kanskje ikke klar over hva som produseres hvor? Det viktigste er at du som anskaffer en ny bunad kan ta det jeg kaller et informert valg, slik at du faktisk kjøper den varen du tror du kjøper!

For mange må nødvendigvis ha en utenlandsprodusert bunad når tall viser at rundt 2/3 av alle nye bunader er produsert i utlandet. Det er ikke sånn at bunader produsert i utlandet nødvendigvis har dårligere kvalitet, men dette er også et spørsmål om vi ønsker å beholde kompetansen og industrien i Norge. En problemstilling situasjonen med Covid-19 har aktualisert. Det ble plutselig veldig tydelig at vi ikke er selvforsynte på flere områder.

Bunadopplæringa
Som et ledd i å bevare og styrke kompetansen innen bunadtilvirkerfaget ble det i 2007 inngått et samarbeide mellom Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag, Norsk Folkedraktforum og Studieforbundet kultur og tradisjon om å lage et eget utdanningsløp. Opplæringen er lagt opp så du kan enten kombinere det som lærling eller arbeide i egen bedrift. Siden oppstarten har rundt 300 personer gjennomført hele kursrekken, og det er flere ganger satt opp ekstra kurs for å ta unna de lange ventelistene. Noe av det mest oppløftende er at vi ser at stadig flere unge nå velger å utdanne seg innen bunadtilvirkerfaget, et viktig steg for å senke gjennomsnittsalderen på de som skal videreføre kompetansen.
De fleste bunadene jeg har inne skal sys om og repareres etter å ha fulgt eieren i mange år.
Storproduksjon og effektivisering
Ifølge tall fra 2016 fantes det omtrent 2,5 millioner bunader i Norge! Det sier seg selv at mange har flere enn en bunad. En trend jeg også opplever i systuen. Flere kommer til meg med bunad nummer to eller tre. Noen har kjøpt alle nye, andre har fått en til konfirmasjon og arvet en annen. Samtidig så opplever jeg at å skaffe seg en bunad har blitt mer tilgjengelig for mange. Storproduksjon og effektivisering av produksjonen har bidratt til det.

Den store etterspørselen hadde vanskelig latt seg dekke opp av kun små lokale systuer. Og spesielt en del av produksjonen, broderingen, skaper utfordringer for storskalaproduksjon. En bunad kan ta alt fra 100-1500 timer å brodere. Du kan selv gange opp tidsbruken med en vanlig norsk industriarbeiderlønn. Det ville i så fall blitt et plagg de færreste av oss ville ha råd til.

Det har lenge vært utfordringer med å få tak i mange nok som både kan eller vil brodere. En del henger sammen med lønn, men også kompetanse og status. Brodering har kanskje ikke hatt samme status som «arbeide», på lik linje med mye annet håndverk? En konsekvens av dette ble at mange av de store aktørene allerede på 90-tallet flagget ut deler av sin produksjon til utlandet. Mange av dem som fortsatt broderer bunader i Norge har det som hobby, eller gjør det kanskje av ren idealisme? En av utfordringene ved utflaggingen er at det er med på å holde lønnsnivået nede for denne delen av yrket i Norge, samt at færre innehar kompetansen om håndverket.
Det er omlag 450 ulike registrerte bunader og folkedrakter. 
Dette handler også om betalingsvilje og evne. Det er tankevekkende å se i sammenheng med vår betalingsvilje når det kommer til sportsutstyr, elektronikk, storbyferier, designervesker eller oppussing. De fleste er innforstått med at det koster å ha en rørlegger eller snekker i arbeid, mens håndverkeren som syr bunader ikke kan forvente lignende kompensasjon. Også kan vi kanskje ikke se helt bort fra at det betyr noe at det er et håndverk ofte utført av kvinner?
Produksjonen av Akerdrakten er blant de bunadene som har blitt flagget ut.
En annen utfordring ved utenlandsproduksjonen er standardisering av bunadene. Skal du masseprodusere noe må du ha færrest mulig avvik. Ganske logisk, for avvik er kostbare i produksjon. Men det medfører at en del varianter og valgmuligheter blir borte. Og med dem en god del historie.

Andre typer avvik
Men så kan det innimellom oppstå andre typer avvik. Og noen av dem får jeg inn til systuen min. Som når håndsydde knapphull blir maskinsydde. Når noen tror man har kjøpt en skreddersydd bunad, som man aldri har prøvd før den dagen den skal hentes ferdig i butikken, og lurer på hvorfor den ikke passer. Eller når det skapes et inntrykk av at hele bunaden er "Made in Norway", når det kun er den aller siste tilpasningen som gjøres i butikken. Jeg har sett en del "nye" løsninger, endringer i broderier, feil farger i broderier, bruk av feil stoffer etc. Og synes det er fryktelig leit å måtte være den som forteller at, dette er en "ny" versjon, eller et alternativt broderi utviklet utenfor Norge.
Gudbrandsdalens festbunad. Den øverste er brodert riktig den andre er et eksempel på alternativ tolkning av broderiet produsert i utlandet. Bildet er lånt med tillatelse fra Norges Bunadhåndverkere. 
Et levende plagg
En utvikling av bunadenes utseende, utforming og bruk er naturlig. Om du ser på de første bunadene så var det mange kreative løsninger. En av utfordringene når bunadene kom var at man manglet kompetanse om hvordan de skulle sys. Så mange individuelle versjoner av bunadene ble laget at Klara Semb, "en av bunadens mødre", etter hvert ble en pådriver for å starte opp bunadskurs så man kunne lære å sy dem riktig. Det er også andre ting som har vært med på å påvirke utformingen av en bunad. For eksempel tilgangen på materialer. Flere bunader ble f.eks. hvite under eller etter krigen på grunn av materialmangel. Jeg har sett flere bunader med avvikende farger og tekstiler fra denne tidsperioden.

De siste årene har vi også gått tilbake til drakthistorien, og bruker flere eldre sømteknikker når vi monterer. På enkelte bunader bruker vi i dag mindre symaskin, og mer håndsøm enn tidligere fordi håndsøm gir oss mulighet til å forme plaggene på en annen måte enn det vi klarer med maskinsøm.
Det er de som argumenter for at bunaden fortsetter å være et levende plagg selv om endringen av den skjer i Kina? Mitt ankepunkt til det er at endringene ikke skjer fordi de det har en historisk eller lokal forankring, men som en følge av effektivisering på en fabrikk i utlandet.

Brodere selv?
Noen er flinkere til å ta sakene i egne hender enn andre, men redusert håndarbeideundervisning på skolene gjør at det blir lenger mellom dem som kan brodere. Men vi kunne med fordel oppfordre flere til å brodere bunaden sin selv. For å brodere en bunad holder det nemlig ofte at du er god på 3-5 ulike stingtyper, at du brodere jevnt og er tålmodig! Det kan nevnes at brodering skal ha samme terapeutiske effekt som strikking. Min erfaring er at de de bunadene som er brodert av farmor, en tante eller en selv blir også ekstra dyrebare for eieren.
Nytt stølebelte, og forkle, men selve bunaden er fra 1800-tallet. Broderiene i forkle ble reparert og gjenbrukt.
En investering for livet
En bunad er en investering enten den er produsert i Norge eller utlandet. Men da kan det være greit med en påminnelse om at den er en investering ikke bare i hele ditt liv, den kan også være med på å lage historie for mange generasjoner fremover. En av bunadene jeg har vært så heldig å få arbeide med denne våren er fra rundt 1880. Og etter at vi nå har reparert den, tyder alt på at den kommer til å overleve den neste generasjonen også. Og skulle det komme inn en ny gammel skatt, da er det greit at vi fortsatt har lokale håndverkere som sitter på kunnskapen om hvordan og hvorfor akkurat den bunaden ble sydd slik eller sånn.

Og om du fortsatt måtte lure, ja jeg jeg heier på de lokale håndverkerne og håper at vi fortsatt skal både beholde kunnskapen om og kunne produsere bunader i Norge. Og jeg skal selvfølgelig ha på meg bunad på nasjonaldagen. Uansett om jeg blir sittende i sofaen, eller står i hagen på utkikk etter det lokale korpset. Bunad, flagg, is og pølser. Det er tross alt 17.mai!

Kilder:

1.      Norges Bunadshåndverkere er en organisasjon som har arbeidet for at det skal bli lovpålagt å merke produksjonssted så forbrukeren blir opplyst om hva han eller hun egentlig kjøper, og kan ta informerte valg på bakgrunn av det. Alle medlemmer i organisasjonen har forpliktet seg til å ha en "hel-norsk" produksjon.
2.      Bunadopplæringa "Bunadopplæringa er eit samarbeid mellom Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag, Norsk Folkedraktforum og Studieforbundet kultur og tradisjon. Kursrekkja består av seks modular, til saman skal dette gje deltakarane ei brei innføring i praktisk bunadssaum. Kursrekkja er open for alle som ønskjer å lære meir om bunadssaum, anten som grunnlag for fritidsinteresser eller næring. Det er ein fordel med grunnleggjande kunnskap om saum. Det er mogleg å ta heile kursrekkja, eller berre enkeltmodular. Modulane er lagt opp etter vanskegrad med tilrådd rekkjefølgje, dess lenger ut i kursrekkja ein kjem, dess meir forkunnskap vil kursa krevje."

19. april 2020

Munnbind steg for steg

Om du hadde spurt meg i februar ville ikke munnbind ha vært det opplagte svaret på ting jeg skulle komme til å sy i systuen i 2020. Men det er mye som har skjedd på kort tid. Hele Norges befolkning er med på en dugnad for folkehelsen, og lite er helt som før. Selv om vi så vidt begynner å nærme oss en slags ny normalitet, er det få om noen som vet i hvilket tempo "tilbake til normalen" vil gå i. Mange bedrifter har måttet helt eller delvis stenge som en følge av smittevernstiltakene, systuer er blant de berørte.  For de fleste systuer har heldigvis fulgt smittevernstiltakene, for både sin egen og deres kunders sikkerhet, og stanset prøvinger i systuene. Det er nemlig vanskelig å gjøre justeringer, på et plagg som sitter på en kropp, når du samtidig skal holde deg på 2 meters avstand. Vi har derfor hatt en stillere vår en normalt, men har heldigvis likevel hatt en del å henge fingrene i. Men i slutten av april åpnes det opp for at vi igjen skal kunne arbeide "en til en" med noen forholdsregler. Bruk av munnbind ved inn-prøvinger er en av dem.

Munnbind vi lager selv er ikke medisinske munnbind. De beskytter ikke nødvendigvis deg mot smitte, men det beskytter andre mot smitte dersom du er smittet. Så ved å bruke munnbind er du med på å beskytte omgivelsene dine mot smittespredning. Fordelen ved et munnbind i tekstil er at det kan brukes flere ganger. Det kan vaskes og desinfiseres, og du kan finne den modellen som du synes sitter best på deg. 
Når jeg nå skulle i gang med å lage et munnbind var det viktig for meg at det kjentes behagelig og satt godt på. Det skulle kjennes godt å puste i og ikke gnage. Jeg har valgt bomullsstoffer da det tåler mye vask på høye temperaturer. En del quiltestoffer er gode og tette i vevingen. Bomull-sateng er anbefalt. Jeg har brukt bomullslerret i foret, som var vasket på 90 grader for å få god krymp og gjøre det så tett som mulig.
Dette er en veldig enkel modell som også kan sys i 3 lag med stoff. 
Jeg testet ut ulike modeller. En del beskrivelser henviser til at du skal legge inn et filter, mens andre syr munnbindet i tre lag med tekstil, noe jeg har gjort.  En av de vanligste veilederne for munnbind er en type hvor du tar utgangspunkt i et kvadratisk tøystykke som du bretter og setter strikk i hver side. Fordelen med denne typen er at den er veldig rask og enkel å sy. Selv syntes jeg den føltes mer "innestengt" enn den modellen som hadde en søm på midten. Jeg foretrakk også en løsning hvor festet går rundt hodet og ikke bare feste rundt ørene. Jeg fant nemlig fort ut at mine ører var lite egnet til å henge ting rundt som skulle holdes godt på plass. Det må sitte godt om jeg skal kunne jobbe i det.
Ulike modeller ble testet ut før jeg fant den jeg syntes satt best og var behageligst på.
Den andre typen er sydd sammen av to deler. Jeg tok utgangspunkt i et mønster fra tinyurl.com/munnbind. I YouTube videoen som beskriver fremgangsmåten anbefaler de en form for ståltråd som skal ligge over nesen for å få den til å ligge så tett som mulig over nesen. Jeg testet ut med ulike former for ståltråd, myke, tynnere eller tykkere, men kom til at jeg syntes det ble ubehagelig, og ikke forenlig med å bruke briller. Så jeg droppet ståltråden. Ellers syntes jeg denne varianten var mest behagelig med noen få endringer. Jeg testet den ut i to størrelser, og kom frem til at den minste passet meg godt. - Jeg er er relativt liten, 157 cm på strømpelisten.

Her er fremgangsmåten jeg brukte. 
Du trenger ca 15 cm med tekstil i et ytterstoff og tilsvarende i et forstoff.
ca 50-70 cm buksestrikk
En stor sikkerhetsnål til å tre strikken gjennom en løpegang
3 lag med tekstil. Tilsammen 6 deler.
  • Foret er klippet dobbelt x 2 til sammen 4 deler. 
  • Det forreste stoffet er klippet dobbelt, 2 deler. 
  • Sy alle 4 fordelene sammen midt foran. 
  • Legg det ytterste stoffet rette mot rette og sy sammen midt foran. 
  • Små hakk gjør at det blir mindre klumpete midt foran.

  • Klipp noen hakk i buen så det blir mindre klumpete.  
  • Kast over endene i hver ytterside, med sikk sakk-søm eller lignende. NB, husk å dele forstoffet på midten så det blir 2 lag med tekstil.
Her har jeg ikke klippet hakk på den første test-munnbindet, og syntes det ble litt klumpete.
Det ble sydd etter direksjoner fra YouTube videoen.
  • Legg for og ytterstoffet rette mot rette så du har 3 lag med stoff på hver side av midtsømmen. 
  • Sy sammen over og under.
  • Klipp av spissene på toppen.
Klipp av toppene for å få toppen mindre klumpete. 
  • Vreng og press ut delene. 
  • Sy en stikning (søm) ca 3 mm fra kanten på toppen.
Sy en søm helt øverst for å få delene til å sitte på plass. Det gir også litt mer hold i kanten.
  • Brett inn kantene dobbelt så du får en løpegang til strikken. Brett den første bretten helt inntil forstoffet så det går helt ut i kanten, men mindre du ønsker å ha en åpen lomme til å legge et filter i. Jeg har sydd over forstoffet og lukket munnbindet. 
  • Jeg har valgt å bruke strikk istedenfor knytebånd da jeg synes det satt bedre og var mer behagelig med strikk. 
Bruk en sikkerhetsnål for å tre strikken gjennom løpegangen. Du kan ev også bruke bendelbånd, snorer eller lignende om du ikke vil bruke strikk. 
  • Tre strikk først gjennom løpegang på den ene siden før du fortsetter og gjør det samme på andre siden. Du skal da ha en strikk som skal gå rundt hodet to ganger. 
  • Ønsker du heller å feste strikken rundt ørene tilpasser du lengden etter det. 
  • Tilpass strikken til ønsket lengde, og fest strikken med en knute. 
Denne modellen ga godt rom for nesen. Satt godt både på siden og under haken. 
  • Isteden for en knute kan du også bruke en snorstopper eller lignende. Noe jeg tror jeg kommer til å bruke, da det var behov for litt reguleringsmuligheter avhengig av frisyren - hvor høyt eller lavt jeg hadde festet håret. 
Da er det bare å boltre seg i lekre stoffer, og fornye garderoben med et lite utvalg med munnbind. Vi må tro at alt blir bra til slutt. Lykke til!

5. april 2020

Ulik innfarging, hva nå?

Du er kanskje kjent med problemstillingen? Midt i et strikkeprosjekt oppdager du at du har for lite garn. Og mens panikken brer seg så forstår du at muligheten for å få tak i et nøste i samme innfarging er lite sannsynlig. Vi er antageligvis mange som har strikket en genser og oppdaget en lysere eller mørkere stripe rett over magen når den er nesten ferdig. Det hjelper lite da at noen kommenterer at "du burde ha sjekket innfargingen på garnnøstene på forhånd". Men, noen ganger så oppdager vi det før stripen er et faktum. Selv har jeg en tendens i å starte på noe basert på garn jeg har liggende, ukuelig optimist i troen på at det kommer til å ordne seg. Mens andre ganger så kan jeg rive meg i håret over den samme optimismen. Men hva gjør du da?
Det er selvfølgelig en grense for hvor mye farger kan avvike før de ikke lar seg kombinere i samme plagg. Heldigvis er det sjelden, men det hender. Da jeg strikket Tuva oppdaget jeg at jeg hadde beregnet for lite garn. Jeg hadde hatt garnet liggende lenge og oppdaget raskt at nye fargepartier avvek mye. Men, fordelen ved et lettere melert garn er at det allerede er spill i garnet, og jeg var lite lysten til å begynne på nytt. Jeg manglet ca 50 gram, noe som tilsvarte nesten et erme.

Strikk i striper
Fargeforskjellen var markant, men jeg strikket vrangborden på ermene i det nye garnet. Når jeg kom over vrangborden strikket jeg 2 pinner med den gamle, så 2 pinner med den nye fargen. Dette fortsatte jeg med en del cm oppover før jeg byttet over til den gamle fargen igjen. Selv om jeg husker at jeg tenkte at "dette kommer ikke til å gå, de er for ulike" så ser jeg ikke selv hvor jeg har strikket med den nye eller gamle fargen uten å studere ermene på nært hold.

Andre ganger kan det løse seg ved at du legger skiftet i mønsteret. Jeg holder på med Emmas bolero nå. Og oppdaget at jeg hadde ulik innfarging på den lyse mønsterfargen. Den ene var litt lysere enn den andre. Men i mønsteret så synes det ikke. Jeg vet hvor skillet går, men ser det ikke. Ser du det? Andre ganger kan det være enklere å skjule i mønsteret. F.eks  ved en del tradisjonsmønstre er det striper, som gir et naturlig avbrekk. Det skal mye til for at du vil oppdage en ny farge da. Noen ganger kan fargen avvike for mye, men da skal du ha litt uflaks.
Også Frøya er strikket opp av 2 ulike partier. Her har jeg lagt fargeskiftene i stripene på mønsteret. 
Skille i naturlige brudd
Det er vanskeligere å skjule overganger i ensfarget. Selv sverger jeg til stripemetoden som jeg brukte på Tuva. En annen måte er å legge skiftene i naturlige brudd. Som ved overgangen mellom et erme og bol. Boleroen jeg har kalt "inspirert av Bøvertun" har jeg brukt 6 ulike innfarginger i bunnfargen. Jeg satt hjemme, antageligvis påske hvor alt var stengt, og hadde lyst til å bruke opp litt restegarn. Jeg hadde mye hvit alpakka, men lite likt. Og det var tidvis ganske stor forskjell på de ulike partiene. Noen var gulere eller gråere. Jeg løste det ved å strikke hele jakken i ulike partier.
Hele 6 ulike partier. Ser du hvor? En del av dem er ganske ulike. Spesielt partiet brukt i knappstolpen skilte seg mye ut, ved at det var påtagelig gulere. Men en kant som jeg laget mellom knappestolpe og jakken synes dette ikke.
  1. En del ble lagt til nederst på boleroen og mønsterstrikk. 
  2. Etter mønsterstrikken hadde jeg nok til resten av for og bakstykket i en del 
  3. Nederst på ermene strikket jeg i en farge
  4. Hvert erme ble strikket i ulike partier  (4 og 5)
  5. Knappestolpene ble strikket i det siste partiet. 
Når du vet om det så synes det, men jeg tror ikke mange andre vil tenke over - eller se det.


Helt nye løsninger?

Jeg er godt kjent med å bruke garn fra ulike partier i samme plagg. Som innehaver av et anseelig garnlager sitter jeg med mange påbegynte garnnøster som jeg ikke alltid klarer å finne bandolæret til, og som regel ordner det seg på et eller annet vis. Og fordi jeg ikke alltid vet helt hvor jeg ender når jeg begynner på et nytt design, er det greit at alt håp ikke er ute selv om jeg skulle gå tom. Ofte kan nye løsninger dukke opp nettopp som en følge av trådmangel. 

Forløperen til Nannas Genser (Strikk til alle anledninger) er et resultat av garnmangel. Jeg hadde kjøpt for lite av det blå garnet i forhold til hva jeg hadde tenkt. Dermed ble det striper i hele vrangborden som jeg også gjorde lengre enn planlagt. Den skulle egentlig ha vært mørkebrun, med et større blått felt i overdelen. Men, jeg synes den egentlig ble finere enn det jeg først hadde tenkt.


Det beste er selvfølgelig å ha nok garn fra samme parti, men det er godt å vite at det kan løse seg selv om man skulle ha feilberegnet garnmengden. Det kan skje den beste. 

Det er fortsatt noen dager igjen til påske og tid til å "proviantere" nok garn til neste strikkeprosjekt. Jeg anbefaler varmt å støtte opp om våre butikker og handle lokalt, Hold hodet kaldt og hjertet varmt. Klapp gjerne også for disse fantastiske damene, (det er som regel damer som jobber i garnbutikker), som står på i disse koronatider for at du og jeg skal få garn til akkurat det strikketøyet vi ønsker oss. Og hvem vet, det er kanskje også bra for husfreden at vi strikkeelskere får strikke? Så ta godt vare på garnbutikken din!