19. juni 2022

Sommerkjole, ikke helt som planlagt

De som har fulgt meg en stund vet at jeg er glad i kjoler og skjørt. Bruker dem gjerne hele året, noen er helårs plagg, andre mer sesongpregede. Jeg syr dem gjerne selv, da får jeg dem til å passe, slipper å legge opp og ta inn et sted, eller ut et annet sted. Kroppen min er i stadig endring, merkelig det der. Ikke blir jeg høyere, men bredere og da spesielt over stussen og rundt midjen. Tidligere ryddet og sorterte jeg bort klær som jeg ikke hadde brukt på noen år, nå har jeg startet prosessen med klær som ikke lenger passer. En dachs som helst bare vil kose i sofaen er tydeligvis ikke det smarteste valget av treningskamerat.  

Sommerkjolen, ikke helt som planlagt. 

Men forfallet stopper jo ikke der. Håret blir gråere, det samme gjør huden. Vi blir kort og godt litt mer «gustne» når håret gråner. Og på et tidspunkt kan farger vi tidligere kledde bli for mørke eller skarpe. Med påfølgende ny rydding og utskiftning i garderoben. Så jeg hadde verdens beste grunn til å dra på en aldri så liten tekstiljakt da vi skulle på en liten mini-ferie.  

Etter 17.mai-ferie

Etter at jeg begynte å sy bunader har jeg innført "etter 17-mai-ferie".  Så langt det er mulig forøker vi å reise bort noen dager. For så lenge som jeg har verkstedet mitt i tilknytning til egen bolig, kan det i perioder være vanskelig - nesten umulig - å finne ro og slappe av i eget hjem. Jeg har skrevet litt om det før, ulempene ved å alltid ha jobben innen rekkevidde. I hverdagen må jeg være bevisst på å sette grenser, men også hente påfyll når jeg har mulighet for det. Det har vist seg overraskende mye vanskeligere å være en god sjef for seg selv enn jeg hadde trodd på forhånd.

Feriefølelsen. Sitte på kafe i en ny by, drikke hvitvin til lunsj og ikke ha noen planer. Bortsett fra å ta livet med ro. Og kanskje besøke en garnbutikk....

I år gikk "etter 17-mai-ferien" til Stockholm. Tidligere arbeidsforhold har gjort at jeg har tilbragt en del tid i byen, men aldri som turist. En jobbreise blir som regel til og fra flyplassen og kontoret. Men noe hadde jeg jo kjennskap til fra før. Stoffbutikken Sidencarlson i Drottninggatan var  et sted jeg ofte stakk innom på vei tilbake til flyplassen. Den sto på listen over "må besøkes", sammen med Gamla Stan og Silkemuseet. I Gamla Stan fant jeg en koselig garnbutikk, Makeri14, og på silkemuseet noe som muligens blir et eget blogginnlegg.  

Selv om jeg nå nesten bare broderer kunne jeg ikke la være å ta med meg noen uimotståelige nøster fra Makeri14. Det økte motivasjonen til å bli litt flinkere til å si nei, og ha litt mer tid til restitusjon og egne aktiviteter. Være en litt bedre sjef for meg selv. 

Et gledelig gjensyn

Det var helt merkelig, men da jeg kom inn hos Sidencarlson var det som om jeg hadde vært der i forrige uke. Selv om det var 9 år siden forrige besøk! Så var det å saumfare hyllene etter noe som tiltalte meg. Jeg fikk god hjelp til å finne farger som var gode til en litt mer falmet versjon av undertegnede. Rødt er heldigvis fremdeles min farge. 

Helt håpløst, alltid samme problem. Hvor mye plass kan man låne hos reisefølget?

Vi fant frem en nydelig ullkvalitet, det blir forhåpentligvis en fin jakke, tekstil til en bluse, et skjørt og en kjole. Tekstilet jeg hadde valgt til kjolen hadde et tungt og fint fall. Jeg så for meg en enkel kjole, kanskje med puffermer, og tungt fint fall. Planen var å bruke en løs underkjole under. Stoffet ble vasket på forhånd da jeg hadde fått beskjed om at stoffet ville krympe ca 5 prosent. Akkurat hvor mye det krympet vet jeg ikke, men det trakk seg sammen i alle retninger. 

Planen var Bohem, nattkjole var dommen. 

Det var akkurat som om stoffet ble litt krinklete, og ble mer elastisk etter at det var vasket. Jeg forsøkte å dampe det ut, men det var akkurat som om det var blitt litt "levende". Etter hvert som jeg arbeidet med det ble det mer og mer klart at tyngden ikke bare gikk nedover. Det var heller ikke nok hold i tekstilet til at jeg ville lage puffermer. Men også fordi skuldrene i kjolen seg lenger og lenger ut. Jeg hadde vurdert en litt lengre kjole, litt bohemsk, men etter at datteren ymtet frempå at det så ut som en nattkjole forkastet jeg den ideen. Rykk tilbake til start og tenkt nytt.. 

Jeg liker å bruke usynlig glidelås i kjoler. 

Tålmodighet, tålmodighet

Jeg kom frem til at kjolen måtte fores. Denne gangen ble jeg belønnet med at jeg sjelden kaster stoffrester. Foret etter en annen kjole, som var gjort om til en bluse, kunne gjenbrukes. Det vil si, det var for trangt rundt hoftene. Jeg valgte da å sette inn en kile i hver side. 

Kilene er satt inn i sidene på foret. Noen innsnitt er lagt inn bak for å kompensere for ekstra vidde rundt midjen. Over hoftene var den for trang, men sitter nå løst og fint. Gå-vidden var også for smal.

For å kompensere for noe av den ekstra vidden rundt midjen la jeg inn innsnitt i ryggen. Tanken var å sy fast enkelte punkter på kjolen til foret for å holde den på plass. Men det var ikke nok. Det var akkurat som om det fortsatte å vokse. 

Det trengtes en markering under bysten. Blonden (til høyre) hjalp litt, men ble litt borte. 

Etter mye prøving og feiling fant jeg ut at jeg måtte sette et bånd under bysten for å "tjore" kjolen fast til underkjolen. På Lillestrøm Sysenter fikk jeg hjelp til å finne et tynt bånd, som ga akkurat nok effekt til at det syntes, uten å dominere. 

Jeg lot båndet gå hele veien rundt. Det er sydd fast i både kjolestoff og foret. 

Etter å ha testet ut båndet kom jeg til at det fortsatt måtte strammes inn litt ekstra på forstykket, jeg syntes også at halsutringningen var blitt for stor. Løsningen ble å legge en søm midt foran på den øverste delen og nye innsnitt på skjørtedelen. Det hjalp litt på fasongen. Det tynne båndet sydde jeg fast for hånd. Nå føltes det i alle fall som om kjolen satt litt bedre. Noen små sting oppå skuldrene, for at ermene skulle holde seg på plass. Til slutt la jeg kjolen til vask i håp om at alt skulle trekke seg sammen. 

Nattkjole eller sommerkjole? 

Det eneste som trakk seg sammen var lengden. Den gode nyheten er at stoffet er så tungt at det meste retter seg ut bare den får hengt en stund. I verste fall har jeg heldigvis en litt bred fald som er mulig å legge ned. Det viktigste spørsmålet er, den ligner ikke like mye på en nattkjole nå, eller?

29. mai 2022

Vær litt raus a'

Jeg har vært litt naiv og kanskje heldig. Når jeg har hatt kunder i systuen som har spurt meg, "Men er dette lov, er det ingen som kommer til å kommentere på at dette er feil?". Da har jeg ledd litt og forsikret at bunadspolitiet er høyst oppskrytt og at om andre har problemer med at man bruker sorte behagelige sko fremfor de vanlige bunadskoene får det være deres problem. Egen helse kommer først. Mange har føtter som gir dem smerter ved bruk av litt stive sko. For dem er alternativet å enten bruke andre sko eller la bunaden henge i skapet. "Det er da virkelig ingen som går rundt og kommenterer sånt?" Til dem vil jeg nå be om unnskyldning. Det er visst det.

Man kommer langt med litt raushet og toleranse.

Det har vært velsignet fritt for bunadspoliti på de bransjearrangementene jeg har vært på. Kanskje har jeg vært heldig og bare truffet på hyggelige og rause folk? Jeg har vært på bransjearrangementer hvor noen har glemt bunadskjorten eller -skoene hjemme. Det har aldri vært noen som har sagt "Fy, sånn skal den ikke være", eller begynt å le når de ser vedkommende! "Ha ha", nei har du sett! Hvorfor, fordi det ikke er hyggelig. Fordi man vet at skjorter kan glemmes, og at folk har vonde bein som ikke passer inn i "riktige" sko. Det er ikke noe problem, og har noen et problem med det så er det akkurat det det er, deres problem. 

Å gjøre det beste ut av situasjonen

Etter tre dager med storbyferie og mye tråkking var mine allerede vonde føtter godt dekorert med gnagsår og plastret. Å presse dem inn i et par stive og aldri helt inngåtte bunadsko var helt uaktuelt. Selv mine myke og lekre bunadsstøvletter ble en prøvelse med gnagsår. Så alternativene var, å finne noe annet å ha på meg, eller bytte ut bunadskoene med Birkenstock-sandaler, joggesko eller et par sorte Dr Martens. Jeg valgte det siste. De er gode, har snøring og kan minne litt om snørestøvler jeg tidligere har brukt til bunad. 

Mange bruker snørestøvler til bunaden sin. 

Så gjorde jeg bommerten, jeg la ut et innlegg på sosiale medier hvor jeg sier noen ord om hvor kjekt det er å alltid vite hva du skal ha på deg ved de store anledningene i livet når du har en bunad. Om at jeg hadde glemt skjorten før vi reiste, og ikke tenkt så mye på den da vi kom hjem sent kvelden før. Men det ble likevel bra nok, jeg følte meg fin på en dag vi skulle feire. Det gikk ikke lang tid før den første kommentaren kom. "Skoene". Jeg sier den første, for det kom flere - og de kom fort. Det ble etter hvert tydelig at dette kom til å bli en lite hyggelig tråd, så jeg slettet hele innlegget. Leit, men jeg ønsket å bruke ettermiddagen på noe hyggelig. Men plutselig forsto jeg hva kundene mine refererte til. Jeg ble lei meg, for det gikk opp for meg at jeg uforvarende kan ha satt kundene mine i kjipe situasjoner. 

Gode sko

For dem som har fulgt med på hva blant annet styreleder i Norges Husflidslag har sagt om sko til bunad, er gode sko det de anbefaler. På direkte spørsmål om joggesko er greit, er svaret ja. Har man vonde bein skal man selvsagt ta hensyn til det. I dag bruker også mange snørestøvler til bunad. De skoene vi forbinder med bunadsko er inspirert av sko fra 1700-tallet. Da brukte man, om man hadde flere par, spennesko til fest. Spenneskoene ble etter hvert avløst på1800-tallet av en enklere flate sko med og uten rem over risten. På samme tid brukte også kvinnene ankelhøye støvler med snøring i siden. 

I disse skoene har jeg plass til plastrede tær og kunne bruke bunaden. 

Litt raushet skader ikke

Personlig forstår jeg ikke hvorfor noen alltid må lete etter noe de kan kritisere? Hvorfor man går inn for å få andre til å føle seg mindre? Kanskje er det en god grunn for at noen har "feil" skjorte på seg. Istedenfor å bruke energi på å irritere seg, tenker jeg at det er greit å være litt raus, og tenke at dette går helt fint. Alternativet om vi alle skal gå rundt som politi vil være at en del må la bunaden henge i skapet. Er det virkelig en bedre løsning? For jeg ønsker fortsatt å kunne fortelle kundene mine at om de har vonde bein så skal de selvfølgelig bruke sko som ikke gir dem mer smerter. - Jeg kommer nemlig også til å gjøre det. 

Kilder: 

NRK: Dagsrevyen, 16.mai 2022
Holtermann Christophersen, Kirsten, Drakthistorie
Karlberg, Magny,  Frå Versailles til Valdres.


21. mai 2022

Den lille tradisjonshåndverkeren – en idealist?

Dette innlegget har jeg begynt på flere ganger. Om det å være en liten tradisjonshåndverker innenfor et smalt fagfelt. Det jeg savner er en saklig debatt om det er viktig at vi beholder kunnskapen om ulike former for tradisjonshåndverk. Om de har en verdi i seg selv. For det handler om mye mer enn bare håndverket, det handler om å bevare immateriell-kulturarv. 

Selv om bunadbruk er meldt inn på Unescos verdensarvliste så er kunnskapen om håndverksteknikkene som ligger bak de ulike bunadene våre et i ferd med å bli borte.   

Betegnelsen på immateriell kulturarv er levende tradisjoner og tradisjonell kunnskap som blir overført mellom folk. Kunnskapen blir praktisert i dag og ført videre gjennom kreative uttrykksmåter, som håndverk, musikk, dans, mattradisjoner, ritualer og muntlige fortellinger. Kulturrådet, https://www.kulturradet.no/immateriell-kulturarv

Rødlistet

At noe er rødlistet innebærer at kunnskapen om noe er i ferd med å bli borte. Man snakker ofte om truede dyrearter, men det gjelder også håndverksteknikker og yrker. Norsk håndverksinstitutt hadde hele 44 yrker på listen over verneverdige fag i 2022. Alt fra trebåtbygger, bøkker, urmaker, vever, skomaker til bunadtilvirkere. Det er fag hvor rekrutteringen er såpass liten at man ser at kunnskapen om faget kan forsvinne helt i Norge. 

Urmakere, trebåtbyggere, smed. treskjærer, nautisk instrumentmaker ....

Hva skjer om de blir borte

En del fag er veldig smale og påvirker oss lite i hverdagen. Men vi blir sårbare og helt avhengige av å importere kompetansen fra utlandet når vi trenger den. Med tanke på at 2/3 av alle nye bunader i dag produseres i utlandet er vi allerede godt i gang. Men med denne effektiviseringen mister vi ikke bare kunnskapen om hvordan noe skal lages, men også repareres. Utfordringen er for mange av disse yrkene er at det ikke nødvendigvis eksisterer en reell mulighet til å livnære seg av dem. Så da blir ansvaret for å videreføre kunnskapen overlatt til ildsjeler og dugnadsånd. Men det har også en annen side, når det ikke lenger er noen som kan reparere det gamle, så øker forbruket vårt. Det er dårlig nytt for miljøet.

Det hender jo at jeg lurer på om de av oss som bruker tid på å sette seg inn i håndverksteknikker, besøker museer - gjerne arkiver om vi har mulighet, utstillinger, fordyper oss i faget - om vi er en utdøende rase og faget med oss. Jeg hadde gjerne sett at ulike former for håndverk fikk en større plass som en del av pensum i skolen.  

Gammelt håndverk, og kunnskap. 

Den lille tradisjonshåndverkeren

Jeg har etter hvert stiftet bekjentskap med spesielt mange kvinnelige håndverkere som driver for seg selv. Noe av det vi har felles er at vi jobber sten på sten, sparer før vi kjøper og gjør mest mulig selv for å spare penger. Det kan være gullsmeder, skomakere, kjole- og draktsyere, bunadtilvirkere mm. Vi blir allsidige, vi er IT-ansvarlige, sekretærer, ordner regnskap, innkjøp og er som regel bedriftens eneste ressurs. Mange av oss har verkstedene i tilknytning til egne hjem for å holde kostnadene nede. Partnerne våre er gjerne ubetalte sjåfører og vaktmestere. Jeg pleier å tulle med at om jeg hadde vært mann ville jeg antageligvis ha tatt opp lån fremfor å bruke tre år på å spare til noe jeg trenger i systuen. Å være avhengige av partneren økonomisk for å få endene til å møtes er dessverre også et kjent faktum for mange av oss. 

Er immateriell-kulturarv = Dugnadsarbeid?

Jeg har tenkt mer enn en gang at vi om driver for oss selv i små håndverksfag må være idealister - eller? Som en mannlig håndverkervenn sa, om det virkelig er sånn at du må jobbe 50-60 timer i uken, for å få en lønn du kan leve av, er det noe riv ruskende galt med prisene dine. Og han har rett. Samtidig kjenner jeg på at vi kjemper mot en etablert sannhet om at bunad er dyrt, uten at man ser på tidsbruken som ligger bak det vi produserer. Sammenligner du bunadtilvirkerens timelønn med en snekkers eller hva du ville måtte betale for tilsvarende tid i frisørestolen, så tror jeg flere ville få seg en liten aha-opplevelse. 

En del av utfordringen er at klær og sko har blitt så billig at vi har mistet av syne hva som kreves for å lage det. Ei heller at det nødvendigvis må være noen i produksjonskjeden som ikke får en lønn til å leve av. Når selv kvalitets-sko blir så billige at det ikke lønner seg å reparere dem hos en skomaker, fordi det blir billigere å kjøpe nye. Det blir litt som når jeg tidligere fikk inn forespørsler om å sy om rimelige klær, og en forventning om at jobben ikke skulle koste mer enn plagget. Men for den som skal utføre arbeidet spiller det ingen rolle om noe har kostet 50 -500 -5000 – eller 50 000, om jobben er den samme. Du får ikke rabatt i vaskehallen selv om du kjører en gammel bil.

Selv velger jeg dessverre å takke nei til stadig flere oppdrag, rett og slett fordi de ikke er økonomisk bærekraftige. Jeg synes det er leit, fordi det strider mot mitt ønske om å ta vare på og bevare det vi allerede har. Men de færreste kan leve av dugnadsarbeid, eller gode ord. Hvordan skal vi da kunne forsvare å rekruttere unge til et yrket de egentlig ikke har en reell mulighet til å livnære seg av? 

Kunststopping, lapping av hull i gamle plagg. Ta var på det vi har, eller lager noe vi ønsker å ta vare på.

Så har jeg jo undret meg over at vi villig vekk bruker penger hos frisøren, noen hver 6.uke, på noe som kun varer noen uker. Men å bruke penger på å reparere et par gode støvletter du kan ha i ennå 5-8 år, trekke om en god stol du kan bruke i nye 50 år, eller sy om bunaden som du kanskje gjør hvert 20. år og skal bruke resten av ditt liv, det blir av en eller annen grunn ansett som mye dyrere? 

Flere faller fra

Flere i min håndverkerkrets har gitt opp. De har gått lei av å drive håndverket sitt på "dugnad". Stadig prispress som følge utenlandsproduksjon gjør det vanskeligere for den norske håndverkeren å ta seg skikkelig betalt. Bekymringen for rekrutteringen til tradisjonshåndverkene er reell og noe vi skal ta på alvor om vi ønsker å bevare den immaterielle-kulturarven håndverkene favner. Eller tenker vi at det ikke spiller noen rolle om noen kan reparere klokker, bygge trebåter, reparere sko eller sy bunader lenger?

6. mai 2022

Bunad eller festdrakt?

Festdrakter er skikkelig i vinden. Ikke at det er noe nytt, men det nye er at flere nå syr dem selv. Og alt som kan få opp interessen for, og kunnskapen om søm synes jeg er positivt. En festdrakt kan i prinsippet være laget av hva som helst, og designet er opp til en selv. En bunad er derimot basert på drakttradisjoner, draktdeler, broderier etc. fra bestemte distrikter. Så mens festdrakten er helt fri, er bunad knyttet opp til tradisjon og geografi. 

En festdrakt kan være laget av alle typer materialer, inspirert av bunader, eller fri fantasi. 

Bunaden som glapp

Som mange andre skulle jeg få bunad til konfirmasjonsdagen. Men etter å ha tenkt gjennom saken fant jeg ut at det å stå til konfirmasjon ble feil for meg. Jeg følte meg ikke hjemme i kirken, og ønsket heller å konfirmere meg borgerlig - noe min far ettertrykkelig satte foten ned for. Fordi en eldre bror hadde tatt det samme valget om å avstå fra konfirmasjon visste jeg at selskap og presanger var noe jeg måtte se langt etter. Men at bunaden også skulle ryke hadde jeg ikke tenkt så nøye over. Men, jeg sto fast ved valget jeg hadde tatt. 

Etter hvert har det blitt flere bunader. Flere skjorter og forklær gir meg variasjonsmuligheter. 

Jeg hadde ønsket meg en bunad så lenge jeg kan huske. Men som for mange andre var en bunad for meg noe som var uoverkommelig i mange år på grunn av kostnaden. På 90-tallet ble festdrakter for alvor en mote-dille. Jeg klippet ut artikler fra ukeblader, fikk dreisen på symaskinen, og fikk etter hvert sømoppdrag på festdrakter. Det var et deilig eldorado av lek med farger, form og tekstiler. Allerede den gang sydde jeg stakker og strikket dekorative jakker som jeg pyntet opp med bunadsølv. Jeg broderte og sydde bånd på strikkejakkene, ikke så ulikt det jeg gjør i dag. Og jeg følte meg alltid fin i draktene mine. 

Drømmen om en bunad

Med tiden økte selvtilliten og troen på egne sømferdigheter, og så kom stunden hvor jeg endelig kunne kjøpe en materialpakke til bunad. Jeg husker ennå høytidsstemningen da jeg pakket den opp, og frykten for å gjøre noe feil. Min erfaring med brodering var begrenset, og  arbeidsbeskrivelsen var langt fra selvforklarende. Heldigvis var det råd å få, og med mye innsats og tålmodighet fikk jeg satt sammen bunaden. Den første bunaden min har jeg delvis vokst ut av, og som en følge av en spesiell interesse for bunader har det blitt flere etter hvert. Jeg kaller det en yrkesskade. Noen brukes til utstilling i systuen, andre brukes når jeg har anledning. Noen av oss er ganske kreative når det gjelder å finne anledninger til å ta frem bunaden.

En arvebunad, fra mor til datter, eller bestemor til barnebarn. Og noen ganger fra oldemor til oldebarn.

Ikke alle føler seg hjemme i bunad

En bunad kan også betraktes som et statussymbol. "Alle" vet at de er dyre i innkjøp. Den har også en funksjon i å signalisere tilhørighet. Mange er stolte over å fortelle om aner langt tilbake i tid, bunaden blir noe mer enn bare et plagg. Men det kan også gjøre at noen føler seg utenfor. 

Det kan gjøres enkelt eller mer avansert. En strikket jakke over et skjørt med bånd.
Foto: Eivind Røhne fra boken Strikk til alle tider.  

For noen vil bunad også være en utopi, for de er en stor investering. En investering ikke bare for en generasjon om den er stelt og oppbevart riktig, men like fullt en kostbar investering. Noen gjør kupp på Finn, andre er så heldige at de arver. Men ikke alle. Nå skal det sies at enkelte festdrakter er på samme prisnivå som flere bunader. Men en festdrakt kan være noe du kjøper på f.eks. Sparkjøp, hos en designer som Eva Lie, Lise Sjåk Bræk, eller lager selv. 

En av mine tidlige festdrakter. Stakken er laget i en fantastisk ulldamask. Tekstilet kjøpte jeg for snart ca 25 år siden. Vesten er sydd i brokade inspirert av liv fra 1700-tallet. . 

Det kan være mange grunner for hvorfor man ikke føler seg komfortabel i bunad. Noen har ingen klar følelse av tilhørighet til et bestemt sted, andre liker ikke den bunaden man har geografisk/familiær tilknytning til. Det kan være farger og snitt som føles helt feil. - Når det er sagt så anser jeg at valg av bunad etter utseende eller tilhørighet er noe andre ikke har noe med. Man må gjøre de valgene som kjennes riktig for en selv. En annen tilbakemelding jeg har fått er at noen føler de blir uniformert i en bunad, samtidig som de har et sterkt behov for å ha sin egen individuelle stil. Da kan det kjennes riktigere å velge seg en festdrakt som man synes er fin og føler seg mer vel i.

Samme stakk men strikket vest og pulsvanter. Jeg føler meg like fin i begge variantene. 

Miljøperspektivet 

Ta vare på det du har, eller lag noe du har lyst til å ta vare på. 

Gode materialer og godt håndverk blir til sammen noe man ønsker å ta vare på. Utfordringen oppstår vel heller når det går litt inflasjon i noe. En bunad syr man ut og inn, reparerer og går i arv så lenge den kan brukes. En godt utført festdrakt og gode materialer vil man også ta vare på, men jeg er mer usikker på om hvor mye vedlikehold man vil legge i festdrakter laget av rimelige materialer? For jeg forstår dem så altfor godt, de som gjerne vil lage mer enn en. Fordi de er skikkelig artige å lage! Men blir de da egentlig en kjole som bare blir brukt en gang, eller blir den noe man tar frem år etter år? 

Jeg tror vi tar bedre vare på det vi legger ned mye tid på å lage. Slow fashion. I bunaden ligger det mye kunnskap om gamle håndverkstradisjoner. 

Jeg har ikke svaret, men har en teori om at vi tar bedre vare på det vi bruker tid og penger på. På den annen side, så tror jeg at det vi liker og som har en god passform, det bruker vi fordi vi føler oss vel. Uansett håper jeg at sy-gleden fortsetter og utvikler seg til en interesse for også å fikse, lappe og ta vare på gode klær.  Det ligger både god økonomi og miljø i å lappe en bukse, eller fikse på en kåpe som bare trenger litt kjærlighet for å holde et par sesonger til. 

Nasjonaldagen blir fin enten det gjøres i dress, penkjole, bunad eller festdrakt. 

Bunad eller festdrakt? Jeg sier som Ole Brumm, Ja takk begge deler. Det viktigste er at vi kan være sammen med de som står oss nær, feire frihet og selvstendighet. Fred er dessverre ingenting vi kan ta for gitt. Ha en fin nasjonaldag!



30. april 2022

Et sikket vårtegn?

Like sikkert som et de første hestehovene spirer øker pågangen av forespørsler til systuen desto nærmere vi kommer nasjonaldagen. Etter 2 år med avlyst 17.mai-feiring er det duket for at vi endelig kan samles og feire dagen igjen. Vi har også fått en ubehagelig påminnelse om at fred ikke er noe vi kan ta for gitt. Ei heller at vi kan feire nasjonaldagen vår. Ikke siden 2. verdenskrig har 17.mai blitt avlyst, før vi nylig stiftet bekjentskap med et virus. I to år har vi nærmest vært beleiret av en usynlig fiende som har hindret oss fra å være sammen med familie og venner. Vi har gått i improviserte 17.mai-tog med en meters avstand og vært samlet i kohorter med meter'n rundt grillen - for inne kunne vi jo ikke møtes! En vanlig 17.mai-feiering kjennes som et stort steg mot en normal hverdag. Og når vi skal feire da vil vi jo gjerne ta på oss det fineste vi har.
Mange gleder seg til å kunne bruke bunaden igjen. Vi lengter etter hverdag og normalitet.

Men det var egentlig ikke det dette innlegget skulle handle om. Det skulle handle om vi har fjernet oss for mye fra de praktiske oppgavene til at vi har mistet forståelsen for hva de innebærer? Lite fokus på praktiske fag på skolen gjør at mange unge går gjennom hele grunnskolen uten å ha verken stiftet bekjentskap med tresløyd, eller tatt i et par strikkepinner. 

Den lille håndverkeren = idealisten?

Som håndverker møter jeg mange andre håndverkere som driver for seg selv. Det kan være bunadtilvirkere, skomakere, gullsmeder, snekkere eller frisører. Vi utøver ulike håndverk, men opplever likevel en del felles utfordringer. Som at de som skal kjøpe tjenestene våre har ofte liten kjennskap/kunnskap om hva de egentlig kjøper eller ber om. Det er dermed liten forståelse for arbeidet og tiden som ligger bak en tilsynelatende "enkel" bestilling. Vi skal takle kundens irritasjon over å ikke få dekket sitt behov, kanskje fordi forventingen om tid er urealistisk, samtidig som vi skal håndtere vår egen frustrasjon over å bli møtt med liten forståelse over at arbeidet vi gjør ikke kan løses med et par tastetrykk. Der igjen en liten forståelse for verdien av kompetansen som kreves og arbeidet vi utfører. 

En kjent tilbakemelding er en følelse av å drive nærmest dugnadsarbeid fordi man brenner for håndverket. Med det er en dårlig forretningsidé. Man trenger ikke flere år på BI for å forstå det. Jeg ser med bekymring på at flere gir opp, fordi de strever med å kunne leve av å utøve sitt håndverk. 

Mange har verkstedet sitt i tilknytning til eget hjem for å holde kostnadene nede. En ikke ideell situasjon da det blir mer krevende å opprettholde et sunt skille mellom jobb og privatliv. 

Det er et faktum at en del håndverksteknikker er rødlistet. Det vil si at kunnskapen om dem er i ferd med å forsvinne. Noe skyldes at kunnskapen om håndverk ikke lenger formidles mellom generasjonene. Min mor lærte meg å sy, strikke og hekle, noe jeg har videreformidlet til min datter. Men det hadde jeg neppe gjort om det ikke var for at jeg er spesielt interessert. Et annet moment er at det ofte ikke er mulig å ta seg godt nok betalt for tiden man bruker, dermed forsvinner også muligheten til å ha det som yrke. Man blir avhengig av ildsjeler, og at en del gjør ting på hobbybasis fordi sko og vanlige bruksklær er blitt så billige at det ikke er lønnsomt å reparere, det er billigere å kjøpe nytt, med mindre man kan gjøre reparasjonene selv. Sett fra et miljøperspektiv er det problematisk. Her er bunaden i en særstilling fordi den er kostbar i innkjøp, samtidig er den en investering for fremtidige generasjoner dersom den er behandlet og oppbevart riktig. Jeg har hatt flere over 80 år gamle bunader inne til reparasjon og tilpasning til nye eiere. Jeg kaller det bærekraft i praksis.

Positiv trend

Det er noen lyspunkter. Det er en trender som viser at flere unge har blitt opptatt av å sy selv og fattet interesse for redesign. En kombinasjon av YouTube, digitale kurs og påtvungen hjemmesitting har gjort at flere både har fått øynene opp for og fattet interesse for søm og strikk. Husflidslag og andre aktører arrangerer "lær å reparere" eller lappe klær -kurs, noe som forhåpentligvis gjør at flere vil bruke tid på å fikse på en god bukse fremfor å kjøpe en ny. Men vi har fortsatt en lang vei å gå. 

"Vet jeg er litt sent ute, men..."

Mange av henvendelsene som kommer inn til systuen de siste ukene før nasjonaldagen starter ofte med de ordene. Jeg har flere ganger forsøkt å finne en pedagogisk formulering på at de er ikke bare litt sent ute, men flere måneder for sent ute. I en bunadsyerskes hverdag er det aldri lenge til 17.mai - eller til neste konfirmasjonssesong. De fleste av oss begynner som regel å sy til vårsesongen på høsten etter at vi er ferdige med levering til høstens konfirmasjoner. Men, jeg ender som regel opp med å bare svare at det dessverre er helt fullt. For et slår meg at den som spør antageligvis ikke har forutsetning for å forstå hvor mye tid og arbeid som ligger bak forespørselen de kommer med. For det hjelper ikke at bunaden skal bare sys ut littegrann, eller at den skal bare legges opp 2 cm. 

Om du har en bunad som du ønsker å gjøre endringer på kan det innbefatte at det må gjøres endringer på mange deler. Syr du ut eller inn bunaden må som regel også tilhørende belter justeres. 

Et eksempel på å «bare» legge opp en Romeriksbunad.

For å illustrere prosessen, det spiller ingen rolle om jeg klipper av 2 eller 10 cm. 

  • Først må jeg sprette stakken/skjørtet fra livet/overdelen. 
  • Sprette av hekter etc på linningen før jeg spretter den av stakken.  
  • Før jeg kan gå videre må jeg renplukke delene for tråder, (gjøres ofte med pinsett). 
  • Så dras stakken ut i full bredde og dampe ut foldene så den ligger helt flatt, før jeg måler og klipper. 
  • Har bunaden hengt lenge kan det ligge støvlag i foldene, dette må også fjernes. 
  • Som regel må jeg forlenge splitten/åpningen, sprette av Skråbånd dersom det er brukt, gjøre splitten dypere, og sy på et nytt Skråbånd. 
  • Kanten på stakken bør nå kastes over før den foldelegges på nytt. 
  • Neste skritt er å sy fast linningen, før den sys fast til livet. 
  • Nå må trådhemper, trykknapper, hekter, etc sys på og tilpasses på nytt. 
  • Et det forkle til bunaden må det også justeres på lengden før jeg er i mål. 
Tiden det tar

Jobben er også den samme om jeg legger ut eller inn en bunad. Det spiller heller ingen rolle om den skal sys ut 2 eller 8 cm. Det er like mange sømmer som skal sprettes opp og sys sammen igjen, foldene må også legges på nytt.

I bunadsøm er mye håndsøm og mange små prosesser som tar tid. Et håndsydd knapphull kan f.eks ta ca 20 minutter å sy. Tenk deg så at du skal sy 30, eller 50, altså to dagers full jobb i bare å sy knapphull, noe som ikke er uvanlig på en herrebunad. 

Noen oppdrag på omsøm er så omfattende at det hadde vært mindre arbeid å sy nytt. Men med gode materialer og vakre broderier er det likevel lønnsomt å ta vare på det eksisterende. I en arvebunad ligger det også en ekstra affeksjonsverdi som gjør plagget til noe langt mer enn bare et vanlig plagg. 

Hva skal gjøres - forventingsstyring 

Det meste av det jeg gjør er å sy om og reparere eldre bunader. Akkurat som med nye bunader blir mye av det rutine, men innimellom kommer det inn oppdrag som gjør at jeg kan grave litt ekstra i verktøykassen før jeg finner en løsning som gir bunaden nytt liv! Men omsøm og reparasjon er også de oppdragene hvor det er vanskelig å vurdere tidsbruken før jeg har fått bunaden inn til en vurdering. Akkurat som frisøren er jeg avhengig av en god beskrivelse av oppdraget før jeg vet om jeg har nok ledig kapasitet til å kunne hjelpe. 

Om du bestiller tid til å klippe panneluggen hos frisøren så er det kun det frisøren har satt av tid til. At det ikke nytter å forvente at denne også skal legge striper, klippe hele håret og sette i en hårkur på den tiden som er satt av til å klippe en pannelugg. For at håndverkene skal slippe å bli en partykiller, er det viktig at han eller hun på forhånd har fått en så god forståelse som mulig av oppdragets omfang. 

Det blir 17.mai i år, enten du feirer den med eller uten bunad. 

Har glemt å sjekke bunaden..

Om du nå kommer på at bunaden var trang sist du brukte den, eller utsatt for krymp i klesskapet, så er du dessverre med  stor sannsynlighet for sent ute til å få ordnet den til nasjonaldagen. Men da kan det være lurt å være tidlig ute så du får ordnet den til neste års feiring. For som tidligere nevnt, for en bunadsyerske er det aldri lenge til nasjonaldagen. Uansett, en etterlengtet 17.mai-feiring blir det i år uavhengig av om du har bunad eller ikke. De siste tids hendelser har minnet oss på at det er noe vi ikke kan ta for gitt. 

19. mars 2022

Kosebukse

Jeg liker både fløyel og kordfløyel, mykhet og litt glans på samme tid. Mens fløyelen minner om fest, er kordfløyelen hverdagsbruk. Bruken varierer som mye annet med motebilde, i noen perioder er det helt ut, mens det er super-hot i en annen. Jeg har fortsatt minner fra et par lekre, jeg syntes i alle fal det da, burgunderrøde kordfløyelsbukser som ble brukt til de var utslitte. 

Myk og deilig, men likevel ikke helt som jeg hadde tenkt.

For et par vintre siden kom jeg over et par gyllenbrune kordfløyelsbukser som jeg umiddelbart forelsket meg i. Med stretch ble de selve definisjonen på kosebukse. Jeg elsket fargen, og de har vært blant mine mest brukte bukser om vinteren. Om det var en svakhet i tekstilet, eller om det er den berømte hjemmesittingen ,(også kalt Kovid-krympen), som medførte at buksen revnet bak vites ikke. Men etter ufrivillig å ha vist frem undertøyet to ganger i samme bukse, jeg lappet den første gang den revnet - neste revne oppsto på den andre siden, tenkte jeg at den hadde gjort sitt. - Jeg har ikke kastet buksen fordi jeg håper å lage noe av tekstilet, - fordi jeg synes fargen er fin. 

Nå har jeg lenge ønsket et par nye mørkebrune bukser i kordfløyel, i vintage stil - og nå moderne, med høyt liv og vide ben. Valg av riktig tekstil er alltid viktig for resultatet. Om det har nok hold, faller riktig etc. Etter å ha sydd flere plagg av den bredstripede kordfløyelen fra Stoff og Stil tok jeg sjansen på at også den smalstripede kordfløyelen kom til å holde fasongen godt (nok). - Jeg fant ikke bredstripet kordfløyel i mørkebrunt, kun smalstripet, eller såkalt babykord. - Ok, jeg tvilte på kvaliteten allerede i butikken, men fargen var perfekt! 

Det mest sprelske ved hele buksen var en detalj som ikke synes, blomstret lommefor. 

Selve sømmen gikk egentlig veldig greit. Bukse med høyt liv, gylf og lommer foran. Jeg tok utgangspunkt i et buksemønster som jeg har brukt mange ganger tidligere, og tegnet opp høyere liv og vide ben. Super-enkel og sydd på en kveld. Ingen passepoilerte lommer, eller noe annet fancy. Det mest sprelske jeg kom på var å ha et blomstret bomullsstoff som lommefor. Så var det dette med valg av riktig tekstil da.

Jeg skjønte egentlig allerede mens jeg holdt på å sy buksen at dette tekstilet neppe kom til å holde fasongen som sin litt mer bredstripede "søster".  Det ble veldig klart for meg hvorfor den kalles "baby". Myk, myk og myk. Om jeg skulle bruke tekstilet igjen ville jeg sydd en bluse, til nød en kjole med litt vid passform. Først syntes jeg buksen var litt trang over hoftene, men de ga seg raskt, selv uten stretch. Vidden i buksen vokste og vokste. Heldigvis hadde jeg laget en linning som holdt alt på plass. 

Kosebukse og redesignet bluse. Søm av blusen har jeg vist i et tidligere innlegg. 
Det mest overraskende er hvor mye jeg likevel har brukt buksen, innendørs vel og merke. Men den er myk, behagelig, strammer ingen steder, en skikkelig kosebukse. Ikke fullt så stilig som jeg hadde sett for meg, men om jeg skulle sy den samme modellen en gang til blir det i et tekstil med stretch og mer hold. For noen ny bukse blir det ikke i babykord.

13. mars 2022

Lek og kreativitet

Jeg får ofte høre at jeg er heldig som har en jobb hvor jeg kan være kreativ. Men det stemmer ikke helt med virkeligheten. Kreativitet må ikke forveksles med evnen til å produsere noe estetisk vakkert. Selv om det gjerne kan henge sammen. Men selve essensen i det å være kreativ handler om oppfinnsomhet, å lage eller finne på noe nytt. Dette er en viktig egenskap for å løse problemer innen de fleste fag, skape endring og fornyelse. Bare tenk på oppfinnere, ingeniører, men også markedsførere, forskere etc. Poenget er at det som skapes eller ny-tenkes behøver ikke å ha noe med estetikk å gjøre.

Lek er en viktig del av det å kunne være kreativ. 

Kreativitet blir ofte definert som evnen til å sette sammen kjente elementer til en unik ting. Når jeg lager et nytt strikkedesign bruker jeg kjente teknikker, kanskje også kjente mønsterborder, men setter dem inn i en ny sammenheng. Men en ingeniør gjør akkurat det samme, bruker kjente elementer, erfaringer og setter dem sammen til noe nytt. Det at mitt produkt har et estetisk element i seg betyr ikke at mitt bidrag er mer kreativt enn ingeniørens. Å ha "god smak" behøver heller ikke ha noe med kreativitet å gjøre. Bruk av farger kan læres.

Oppdagelsen av penicillin er et annet godt eksempel på kreativitet. Forskeren ,Alexander Fleming (1881 -1955), som oppdaget petriskålen hvor bakteriene ikke hadde vokst valgte å møte den med nysgjerrighet fremfor å avslutte det som et mislykket eksperiment. I følge historien var det bare tilfeldigheter som gjorde at skålen ikke gikk i søpla. Hans nysgjerrighet på hvorfor eksperimentet hadde gått skeis førte til oppdagelsen av Penicillin. 

Beherske et håndverk

Å strikke en genser til punkt å prikke etter en oppskrift har med andre ord ingen elementer av nytenkning i seg, men man utøver et håndverk som er forbundet med rekreasjon. Men det er likevel ingen elementer av nytenkning i utførelsen dersom andre på forhånd har satt sammen designet for deg.  Innimellom trenger jeg også pause (det er jo nesten aldri stille i topplokket), og strikker noe jeg har strikket før bare fordi det er terapi på pinner. Og det er helt greit, men når jeg strikker noe jeg har laget før er jeg inne i det jeg kaller et hvilemodus. Noe som igjen kan åpne opp for at jeg får ideer til nye design. Fordi jeg har fått nok ro - tid uten avbrytelser til at jeg klarer å fjerne meg fra hverdagens krav. 

For å sy en bunad kreves det kjennskap til håndverksteknikker. Broderiene skal følge en bestemt mal og  bunaden skal settes sammen til et bestemt resultat. Vi benytter kjente håndverksteknikker for å sette den sammen etter en relativt bestemt beskrivelse. Men innimellom kan jeg få inn et oppdrag som gjør at jeg må grave litt ekstra i verktøykassen for å finne en ny løsning. Men jeg ville i likevel hengt dette vel så mye på knaggen for faglig kompetanse og erfaring som på kreativitet. Jeg tenker at det er en god kombinasjon av alle tre. 

Nysgjerrig for nysgjerrighetens skyld

Det er enkelte trekk som kjennetegner kreative mennesker. De liker å leke, har mange ideer og mye fantasi. Det er ikke et medfødt talent, det kan læres, men noen er mindre regelstyrt og mer tilbøyelige til å være lekne og mer nysgjerrige enn andre. Det er vanskelig å være nytenkende og lekende om du er veldig trygghetssøkende, og lite nysgjerrig.

En av de tingene jeg ofte skriver om på bloggen er hvor mye jeg savner tid til mer lek og nysgjerrighet. Hva slags lek tenker du kanskje, men det handler mer om å kunne være nysgjerrig bare for nysgjerrighetens skyld. Uten forpliktelsen til at det skal komme noe ut av et jeg holder på meg. Et foredrag med komikeren John Cleese ga meg en del svar på hvorfor det er så viktig å leke, og hvorfor kreativitet er noe man må prioritere tid til. - Og en forklaring på hvorfor stress og bekymringer er  vanskelig forenlig med å være kreativ. 

Den skotske professoren Donald MacKinnon, (1913 - 1994)  utførte blant annet en undersøkelse på kreativitet blant arkitekter. I undersøkelsen, som ble foretatt på et stort arkitektkontor, hadde han bedt om en liste over kreative arkitekter. Han ba dem om å lage en detaljert beskrivelse av hva de gjorde i løpet av dagen. Så snakket han med de som ikke hadde kommet på listen og ba dem om å gjøre det samme. Svarene viste at det var to forskjeller. 

  1. De kreative var langt mer nysgjerrige og lekte med ideer. 
  2. De kreative brukte lenger tid på å ta en beslutning. De undersøkte flere sider av ideen før de sa seg fornøyd.

Åpen versus lukket modus

Du har sikkert støtt på dem, de som alltid ser problemene først. Å skulle pitche en ide til noen som kun ser potensielle problemer er tungt. Som tidligere markedsfører var det alltid forbundet med mye frustrasjon å skulle forklare en ide til noen som kun lot seg overbevise av tall, og alltid så problemer før du hadde fått snakket ferdig. Det kveler kreativiteten å gå inn i hypotetiske problemer før ideen i det hele tatt er vurdert, og å møte nye ideer på dette viset er en effektiv måte i å hindre nytenkning og kreativitet på. I følge Cleese er disse "problemsøkerne" inne i det han kaller et lukket modus. De er inne i et modus som innebærer gjennomføring og besluttsomhet. Gode egenskaper, men de fremmer ikke kreativitet eller åpenhet for å lete etter nye løsninger..

I et åpent modus er du derimot avslappet, nysgjerrig, åpen for latter, nye ideer og løsninger. I følge Cleese bør 5 elementer være på plass for å kunne være kreativ.

  1. Sted. Det vil si at du har et rom hvor du kan fjerne deg fra forstyrrelser og det daglige livet. Mobiltelefoner og andre elektroniske hjelpemidler som avbryter, stjeler oppmerksomhet og forstyrrer må legges bort. Her skal det være rom for å kunne leke for lekens skyld. Utforske og være nysgjerrig bare for gøy!
  2. Tid. Du må ha nok tid til å kunne komme inn i det han kaller det åpne modus. De første minuttene er det fort gjort å la seg distrahere av ting du skulle gjort, sendt en mail, satt på en vaskemaskin... Nok tid til å tømme hodet og slappe av. Han mener du likevel bør tidsbegrense denne tiden, fordi du trenger pauser. Lek er også tidsbegrenset fordi det skiller seg fra det vanlige livet. 
  3. Tid. Nok tid til å kunne se på den første ideen en gang til. Den første ideen er sjelden den beste. Man må tåle å stå i ubehaget over å ikke komme i mål med en gang. Se på ideen med nye øyne, våge å vrake den og begynne på nytt. La ideen få leve litt lenger, før man begynner å se på den med for kritiske øyne. Besluttsomhet kan være bra, men ikke om det betyr at du vraker en ide før du har sett om den har noe for seg. Her er det egenskaper som tålmodighet, tåle uvisshet og nysgjerrighet som bringer deg videre. - Jeg kaller dette en del av prosessen, og den er sammen med neste punkt kanskje en av de delene i en kreativ prosess jeg synes er mest spennende, men også mest krevende. 
  4. Selvtillit. Du må ikke være redd for å gjøre feil. "Hva skjer om jeg trykker på denne knappen" uten å frykte for at det blir feil. Det er derfor viktig at dersom du har en kreativ prosess sammen med andre, at du er trygg på de du er sammen med. Du må tørre å dumme deg ut, gjøre feil mm.
  5. Humor. Det er vanskelig å være åpen og mottagelig om du ikke kan le. Latter er en viktig del av leken. 
I følge Cleese bør man gå over til det han kaller et lukket modus først når du har tatt en beslutning. I denne modusen kan elementer som stress og bekymringer komme inn. De virker direkte destruktive på å skulle leke og være kreativ. Men i den lukkede modusen kommer også besluttsomhet, og målrettethet inn. Og dermed større sjanse for gjennomføring. Man trenger med andre ord en dose av begge deler om man skal få noe mer ut av kreativiteten enn bare leken for lekens skyld. - Og det kan det selvsagt være greit det også, men om du lever av kreativiteten din er det en forutsetning at du klarer å beherske begge deler. 

Men nå får du unnskylde meg, for jeg har endelig fått satt av tid til å leke litt med noen deilige garnnøster.