24. mai 2021

Lapp en dongeribukse

Jeg forsøker å leve etter "Ta vare på det du har, eller lag noe du ønsker å ta vare på". Nå skal jeg ikke påstå at jeg aldri kjøper noe nytt, men jeg velger ofte klær i god kvalitet og fasong som jeg vet at jeg kommer til å bruke i mange år. Klær jeg kommer til å ønske å ta vare på. En av utfordringene med klær i dag er at de er så rimelige at det i mange tilfeller ikke lønner seg å dem sende til reparasjon, fordi det vil være billigere å kjøpe nytt. Men saken blir en litt annen om du tar saksen i egne hender. Beklager dårlig sy-humor. 

Lapping er godt for både lommebok og miljø. 

Skomakerens barn

Det er et gammelt uttrykk som sier at skomakerens barn har de dårligste skoene. Og det kan jeg godt kjenne meg igjen i. Jeg husker en bunadtilvirker betrodde meg at hennes bunad var det ingen andre som fikk se innsiden på, for det var den bunaden hun aldri hadde tid til å fikse på. Og jeg forstår hva hun mener. Med mindre jeg har ordnet min egen før nyttår er det som regel liten sjans for at jeg får ordnet den før nasjonaldagen. Eller når mannen i huset kommer med klær som trenger å fikses på og lurer på om jeg kan anbefale en systue i nærheten, ivrer jeg ikke akkurat etter å sette meg ned med ekstra sømarbeid om kvelden. 

Men, lapping og reparasjon er en del av det å ta vare på. Og for en jeans er det så absolutt verdt jobben å sette seg ned ved symaskinen og lappe på den. Nå er jeg klar over at det blant unge er mote å gå med hullete jeans. Jeg snakker om de hullene vi ikke ønsker oss, som kommer etter slitasje eller uhell. 

Mange veier til mål

La meg også si med en gang. Det finnes utallige måter du kan lappe en dongeribukse på. Du kan sette en stoffbit bak og sy over med sikksakk, du kan applikere med annet stoff over, du kan kjøpe ferdige merker som du setter over hullet. Også har det litt å si om det er buksen til et barn eller voksen som har fått hull på kneet. Kanskje vil eieren sette pris på en fotball eller et tog på hvert kne! Denne metoden er den jeg synes blir minst synlig, men det kan godt hende at du benytter andre metoder som du synes fungerer bedre enn min. Da er jeg takknemlig for dine tips i kommentarfeltet. 

Når jeg lapper en dongeribukse bruker jeg gjerne 2 farger som jeg finner i tekstilet. 

Om hullet er stort og det ikke er mulig å dekke helt bør du legge et tekstil under. En bit med tekstil under hullet vil også gi mer stabilitet når du syr. Jeg pleier å bruke jeansstoff fra andre avklippede jeans. Kanskje har du en bukse som du har gjort om til en knebukse, lagt opp og har litt avskjær? Om du ikke er av typen kjekt å ha, og sparer på de meste av stoffrester kan du kjøpe 10 cm med dongeristoff, ev et blått litt kraftig bomullsstoff. Dette kan kjøpes på f.eks. Lillestrøm Sysenter, eller Stoff og Stil. 

Jeg glemt å ta et skikkelig før bilde. Men pilene viser hvor det er hull og slitasje. Det var hull på begge side av sømmen, samt flere partier hvor det var veldig tynnslitt. 
Du trenger
1. Av verktøy bruker jeg bruker ofte en "Tailor's ham", eller et strykebrett for ermer. Du trenger en saks, litt tekstil, gjerne tråder i to farger. Da blir lappingen litt mindre synlig. Du kan bruke en vanlig symaskinfot. Jeg bruker ofte en glidelåsfot, da jeg synes at jeg kommer litt bedre til. Og en jeansnål i symaskinen! Da brekker ikke nålen så fort. 

Jeg har ikke et norsk ord for Tailors ham. Den kan du lage selv eller kjøpe ferdig. Jeg har sydd min og fylt den med trespon. Praktisk  når du skal presse på noe som ikke er flatt, en overgang ved en skulder eller lignende. Biten er lang og bred nok til å dekke hele det slitte området og festes med nåler. 

2. Klipp til en bit tekstil som dekker hele hullet og alle områder som er slitte. Legg Tailor's hamen under hullet og se hvor stort hullet egentlig er. Hvor mye kan dekkes av frynser, og hva ligger åpent. Vær også oppmerksom på at stoffet kan ha strukket seg ved bruk, pass på at du ikke får bulker. Legg stoffbiten under hullet og nål fast fra oversiden. 

Her har jeg begynt å sy på den ene siden og dekket hullet på oversiden av sømmen med en tråd. Jeg går over etterpå med tråd nr 2 for å få litt mer spill i fargene. 
3. Sy langs trådretningen i buksen med vanlig rettsøm, stinglengde f.eks 2,5. Sy frem og tilbake. Gjenta dette på alle områdene hvor det er slitasje. Sy ekstra over hvor hullet må dekkes over med et annet tekstil. Skift tråd når du begynner å synes at du er ferdig. Da får du litt mer spill, og det ligner litt mer på fargene i dongeristoffet. 

4. Og før du vet ordet av det et buksen ferdig lappet, og klar til bruk. I alle fall nesten like god som før. Godt for lommeboken og godt for miljøet. 

20. mai 2021

Så heldig du er som liker jobben din!

Jeg har så vidt fått igjen pusten etter årets travleste tid. Uken etter 17.mai har jeg de siste årene pleid å ta meg litt fri. Enten til å reise bort, eller til å rydde og komme ajour med forefallende kontorarbeid. For innen slutten av mai er vi godt i gang med bunadene til høstens konfirmasjoner. Jeg skriver vi, men de fleste har vel fått med seg at assistenten min er av det firbente slaget, som bidrar mer med trivsel enn med sømarbeid. Uansett om vi reiser bort eller ikke, er det godt med noen dager ute av systuen. For etter det som oppleves som et maraton, er det godt med en pause. Det er dessuten litt for lenge siden jeg har hatt tid til egne prosjekter. Etter en lang dag i systuen blir det ikke til at jeg setter meg ned og syr noe på kvelden bare for kosens skyld. Enkelte dager orker jeg ikke en gang å strikke!

Vi kom i mål også. Dessverre rakk vi ikke hele ventelisten. Det ble litt for mange uforutsette bråstopp pga smittevern til at vi fikk kabalen til å gå opp. 

Ikke bare et klesplagg

Lange dager eller ikke, så er jeg takknemlig for å ha mye å gjøre, noe som har resultert i mange hyggelige og gode møter i systuen. Herlighet så mye fine folk! Jeg møter mennesker som er glade i bunaden sin og har vært lei seg fordi den har hengt i skapet i 10 år, og er så glade for å endelig kunne bruke den igjen. Eller de som har "holdt pusten" hver 17.mai de siste årene, og gleder seg til å kunne "puste" igjen. Andre har kanskje kjøpt en brukt bunad og trenger å få den tilpasset til sin kropp, og synes det er kjekt med en bunad som ikke lenger subber i gulvet...  Det er ikke bare mor og bestemor som kan bli litt blanke i øynene når den unge og håpefulle står med ny bunad i systuen. En ny bunad er et av disse øyeblikkene som blir husket som før og etter. Nå er det ikke mindre følelser i sving når man ser bestemors bunad sydd om til en ny eier. Den oppleves som like ny for den nye eieren, og kanskje får det en ekstra betydning når man overtar en bunad som har gått i arv i flere generasjoner. 

Noen erfaringer rikere

Siden bedriften min fortsatt er i læringsfasen for drift på fulltid har jeg også blitt noen erfaringer rikere i å være bedriftseier, på does and dont's. Å starte opp 1.mars 2020 må sies å være å be om en bratt læringskurve. Men også i år har det vært en krevende sesong med stadige utsettelser, uforutsigbare arbeidsdager og uker, som en følge av smittevern og utsatte konfirmasjoner. Kjøreplanen min har vært gjennom flere endringer og revideringer enn jeg har tall på. Men tross alt så tenker jeg at jeg har gjort det beste jeg kunne ut av situasjonen, og er fornøyd med det jeg har fått til. 

Mange ulike bunader, og ulike oppgaver som skal løses. 
Nå har jeg store forhåpninger om at både erfaringer og forhåpentligvis et steg mot en mer "normal" hverdag igjen vil gi meg mer forutsigbarhet. Og at utfordringene fremover heller blir av det mer nerdete og faglig utfordrende slaget enn av fare for nedstengning og avlysninger. 

Så heldig du er som liker jobben din...

Ikke sjelden får jeg høre at jeg er heldig som kan holde på med noe jeg liker å gjøre. Det er et utsagn jeg alltid stusser litt over. For jeg likte jobben min og det faget jeg utøvde før jeg utdannet meg innen bunadsøm også. Det var ingen som kommenterte at "Helle, nå har du det litt for morsomt på jobb!",  da jeg arbeidet innenfor bank/finans. Det var heller ingen som antydet at her skal absolutt ingen trives, det blir trekk i lønn om du liker jobben din! Den viktigste forskjellen på da og nå er at jeg er min egen sjef, og styrer tiden min selv. 

Gode materialer, vakre broderier og farger. Broderiene til Romeriksbunaden, L40 er ispirert av broderiene på en veske fra slutten av 1700- fra Sundby gård, på Jessheim.   

Forskjellen på hobby og jobb 

Hobby gjør jeg for rekreasjon, jobb er det jeg lever av!

Jeg lever av å sy bunader for andre. Det er ikke hobbyen min. Noen tenker kanskje at det beste jeg vet er å sy, men det jeg synes er mest interessant i faget mitt er å lære nye teknikker, finne gode løsninger og historien bak klærne. Enkelte oppdrag er rett og slett spennende fordi de gir meg en faglig utfordring i å finne en smart løsning på noe som ikke fungerer. Jeg liker bredden og omfanget av faget, at det finnes så mange fordypningsmuligheter. Så det å sy bare for å sy har aldri vært drivende for det jeg holder på med. Misforstå meg rett, jeg liker å utøve faget mitt som håndverker, men det å være bunadtilvirker innebærer mye mer enn bare å sy. Det innebærer også å ha kunnskap om materialer, teknikker, forståelse for hvorfor gjorde man det slik og ikke sånn? Hva var de lokale draktskikkene, er det en ren konstruert bunad, eller er det en bunad basert på en folkedrakt?

Når jeg syr for kosens skyld så lager jeg noe nytt, hvor jeg står helt fritt til å utforme det jeg lager. Hvor jeg kan sy på rosa paljetter eller fjær om jeg får lyst til det. Da er det den kreative prosessen som er det drivende. Sømmen er sånn sett en metode, jeg kunne like godt ha strikket, heklet, malt, eller formet noe i leire for å sette det litt på spissen. 

Før jeg fortsetter uken med rydding og kontorarbeid tenker jeg at det kan være greit å minne om at også en bunadsyerske har en arbeidstid og et privatliv. Jeg setter pris på engasjement og har stor forståelse for at man sender meldinger utenom vanlig arbeidstid. Meldinger svarer jeg på når jeg er tilbake på jobb. Men vær så snill, ikke ring på helligdager og i helger. Da er systuen stengt, og bunadsyersken har fri. 

3. april 2021

Lag skråbånd selv

Hvordan skjuler vi sårkantene på en oppklippet jakke? De fleste av oss strikker som regel jakker i to eller flere farger rett opp og klipper opp til slutt. Hvordan vi velger å skjule sårkanter er det ulike metoder for. Du kan enten plukke opp masker langs kanten på innsiden av knappestolpen, og strikke en kant som du bretter over oppklippskanten. Om du har en  knappestolpe som går oppover langs jakkekanten kan du legge opp noen ekstra masker til knappestolpen. De ekstra maskene blir da et belegg som du syr på til slutt. En annen metode er å strikke doble knappestolper, hvor oppklippskanten blir liggende inni selve knappestolpen. Eller så kan du sy på et bånd på innsiden av jakken. Mange velger da et dekorativt ullbånd, fløyelsbånd eller lignende. Jeg bruker selv disse båndene, da de ofte kan ta opp igjen fargene i jakken og bli en lekker dekor når du har jakken åpen. Den eneste utfordringen med det er at disse båndene ikke er elastiske. Jeg har sett mer enn en jakke som har fått satt på litt for korte bånd, og hvor kanten foran føles stram. 

På Reveenkas jakke har jeg latt skråbåndet gå rundt hele kanten. Det er ikke nødvendig, men jeg syntes det ble penere enn å avslutte ved skuldrene som jeg ofte gjør ved bruk av stivere bånd. 

Et skråbånd er elastisk, det er som navnet sier klippet skrått. Gjerne laget av et bomullsstoff. Jeg bruker innimellom heller skråbånd enn ullbånd, nettopp for å unngå at jakken føles litt stiv og stram i fronten. Her viser jeg hvordan du kan lage ditt eget skråbånd av et bomullsstoff. 

Jeg bruker et vevet stoff, ikke et strikket. Et strikket stoff er allerede elastisk. Det finnes også vevede stoffer med elastikk, da inneholder de gjerne elastan som gjør dem elastiske. Det er en fordel å bruke et stoff som ikke er for tykt, vanlige bomullsstoffer, quiltestoffer og lignende er fine å bruke. 

I dette tilfellet hadde jeg et tekstil som var ca 50 cm langt og 110 cm bredt. Klipp remser på skrå av tekstilet, ca 3-4 cm brede.  Til min skråbåndsbretter er 3,5 cm akkurat passe.  - Jeg klippet dem 4 cm, og det var akkurat litt for bredt, men det gikk likevel fint. 

For å få lang nok remse kan det godt hende at du må lage noen skjøter. Når du skjøter et skråbånd må skjøten gjøres på skrå. Dette gjør du før du begynner å brette og stryke. 


Strykejern er et must! Bruk gjerne også en skråbåndsbretter. Den gjør jobben mye enklere for deg. Da putter du tekstilet inn på baksiden og drar det ut på andre siden. Bruk et strykejern til å presse brettene ned. Om du ikke har en skråbåndsbretter kan du lage det kun ved hjelp av å brette kantene og stryke dem ned. 

Når båndet er langt nok og ferdig brette setter jeg det fast med knappenåler over sårkantene. Et skråbånd kan fortsatt stramme opp en litt slapp kant, og du kan fortsatt sy det så det strammer. Men om du legger arbeidet flatt og passer på at det ikke drar seg så skal det gå fint. Jeg syr fast båndet med sytråd. 


Om du har lyst til å gå tilbake til dette innlegget ved en senere anledning så finner du det også under tutorials. Eller så kan du bruke søkefunksjonen på bloggen og søke etter skråbånd. 

28. mars 2021

Å lære av sine feil

Noen ganger går ting absolutt ikke som jeg har planlagt. Så lenge det handler som egosøm er det i og for seg greit, jeg setter det på kontoen for læring. Det er få ting jeg lærer så mye av som de feilene jeg gjør. Skinn et er av de materialene jeg egentlig liker å arbeide med, men jeg har kommet frem til at jeg har et stykke igjen før jeg synes at jeg mestrer det. Jeg liker mykheten, lukten og fleksibiliteten i materialet. Men å arbeide med skinn innebærer noen utfordringer, du bør blant annet sy riktig første gang, ellers risikerer du får hull i skinnet der du må sprette opp sømmen.

Også er det ulike kvaliteter. Og man kan snakke om mykt og fint skinn, men det er ikke det samme som sterkt skinn. At noe er kostbarter ikke ensbetydende med at det tåler hard behandling. Og det er vel noe av det andre jeg synes er litt fascinerende med en del kvaliteter, de er har mange styrker og fordeler, men er lette å ødelegge. Som for eksempel skinn, ull og silke. Denne gangen hadde jeg lyst til å sy et brunt skinnskjørt med lommer.

I området har vi noen gode forhandlere på skinn, men da alt er nedstengt passet det fint å dykke ned i esken med skinn til et eller annet for lengst glemt prosjekt. Jeg fant flere skinnbiter i brunt som jeg tenkte kunne passe til formålet. Som regel må jeg finne to som er ganske like i fargen, men denne biten var ganske stor. Skinnet var både mykt og tynt.  Ulempen var at den hadde en god del skjøre partier som jeg egentlig ikke hadde så lyst til å bruke. Men dette skinnet hadde den fineste fargen, og jeg hadde antageligvis beregnet at det holdt til et skjørt når jeg kjøpte det inn. Jeg var litt betenkt i forhold til tykkelsen, om det ville krølle eller dra seg.

Tidligere erfaringer
Det ble raskt klart at det ikke var mulig  å unngå alle skjøre partier når jeg klippet ut skjørtet. Delene ble spredt utover, og en av fordelene med skinn er at her trenger man ikke tenke på mønster eller trådretning. Men noen av delene var såpass stygge at jeg forsøkte å bruke dem på innsiden av linningen og inni lommen. Et tips jeg har fått tidligere er å stryke på et limstoff på baksiden av skinn. Den første gangen jeg gjorde det glemte jeg å ta hensyn til at stretchen i skinnet forsvant med limstoffet. Så der lærte jeg at å stryke vliselin på hele baksiden gjorde skinnet veldig stabilt å arbeide med, men det ble til gjengjeld veldig stivt og lite fleksibelt. 

Og noen nye...
Siden har jeg klippet strimler som jeg setter på der hvor jeg har tenkt å sy. Når jeg forsterker skinnet ved sømmen med et limstoff kan det bli litt lettere å sy. Og her skjedde den første feilen. Det er mulig at det skyldes at jeg har et annet annet strykejern enn tidligere, men det ble for varmt for skinnet som krøllet seg sammen. Delene var bare å kaste. Noen biter måtte klippes til på nytt, men da var jeg henvist til de områdene jeg ikke ønsket å bruke. 
Jeg bruker gjerne klyper eller noe annet til å holde skinnet sammen for å unngå å lage hull med nåler.

Jeg bruker enten en teflonfot eller rullefot når jeg syr på skinn, sammen med en (alltid ny) skinn-nål. Likevel hender det at skinnet blir for seigt. Noen ganger legger jeg et tynt papir over der hvor jeg skal sy, men jeg synes det er vanskelig å få full oversikt med et papir om jeg for eksempel skal sy en stikning. Jeg har brukt det en del tidligere, men synes det også kan være litt plunder å plukke ut små papirrester fra sømmen etterpå. I god tro på at vliselin ville gjøre susen alene droppet jeg papiret. Det var kanskje ikke så lurt. 

Foret gjør skjørtet behageligere å ha på. Ikke at det spilte så stor rolle etter hvert, da jeg fullførte prosjektet på ren trass. Ikke med tanke på videre bruk. 

Jeg har sydd i skinn tidligere, men aldri i så tynt og mykt skinn. Og det var en stor forskjell, et tykkere skinn er stødigere å arbeide med. Selv med rullefot og limstoff formelig "tygget" symaskinen min flere sømmer. Tidligere har jeg brukt litt tykkere tråd til for eksempel stikninger, det viste seg helt umulig i denne kvaliteten. Flere partier hadde nålen gått igjennom skinnet uten at det ble en søm. Andre ganger stoppet den plutselig opp og "tygget" av hjertens lyst. Et parti ble så stygt etter at maskinen hadde gjort sitt, at jeg endte opp med å maskere noe av det med maling for skinn. Løsningen ble å bruke tynnere tråd. I tillegg oppdaget jeg at de skjøre partiene dro seg, og ville ikke falle pent. De var for lette, og om de først var blitt krøllete var det vanskelig å rette ut.

Spesielt det nederste feltet på skjørtet forble krøllete. Det nederste feltet dro seg, og jeg synes ikke det falt pent. Jeg har limt kanten nederst fremfor å sy en søm. Jeg hadde på dette tidspunktet kommet frem til at jeg ikke orket å sy flere sømmer i dette skinnet. 

Lim vs ikke lim.
Jeg er ikke så glad i lim. For i det du har limt har du mistet muligheten til å gjøre endringer. Du får ofte fine og flate sømmer med lim, men har du limt risikerer du å rive i stykker skinnet om du må ta det opp igjen. Det er heller ikke uten videre å anbefale å sy stikninger over, da symaskinen ikke er spesielt glad i å sy i virkelig seigt materiale. Det hender jeg limer, men ikke om jeg skal ha en stikning over. 
Jeg krysser fingrene for at jeg har et par litt tykkere skinnbiter i skuffene, og plukker heller små papirrester heller enn å få ennå et prosjekt tygget i stykker av symaskinen. 

Egentlig hadde jeg mest lyst til å legge bort hele prosjektet, men bestemte meg for å fullføre nesten bare for å ha gjort det. Kjente at jeg ble litt trassig av all motgangen. 

Selv om jeg liker modellen tviler jeg på at dette er et skjørt som kommer til å bli brukt. Jeg synes det ikke faller pent, og krøller lett. Jeg ser også for meg at siden de tynneste partiene dro seg vil det antageligvis fort bli utvidet, og få uønsket fasong i skjørtet. Men, det er et greit "test and learn"-prosjekt. Tynt og skjørt skinn egner seg ikke til alt og det blir neppe noen gjentagelse. Men det er en del som tyder på at jeg tar frem papirrullen igjen til neste prosjekt, i en litt tykkere kvalitet. For modellen likte jeg godt og da er det bare å gi søm i skinn et nytt forsøk. Det gjelder å ikke gi seg. 

21. mars 2021

Reveenkas kofte

Har du det også sånn at en lukt, farge, et navn eller ord kan sette deg langt tilbake i tid? For kort tid siden fant min første beste-venninne, som flyttet da jeg var åtte år, og jeg tilbake til hverandre igjen via noen omveier på sosiale medier. Hun husket en mengde historier som jeg hadde glemt. Hun husket både rampestreker og mye moro. Det var greit med en liten korreksjon, for jeg hadde lullet meg inn i et minne om en liten uskyldig lyslugg som tilhørte kategorien "englebarn".  

Å arbeide med dette designet har brakt frem mange hyggelige minner. 

Men det var gode og hyggelige minner, og noe av det beste var at det dro frem minner fra en tid hvor livet var enklere. Du vet den tiden før du blir veldig selvbevisst og redd for å skille deg ut. Hvor du fordyper deg i leken og ser en trehytte, som består av gammel plank og rustne spiker, som en stor borg som skal beskytte deg mot krokodiller i bekken. - Min eldste bror hadde klart å innbille flere av barna i nabolaget at det bodde krokodiller i bekken, så den hadde vi respekt for. Krokodiller i bekken eller ikke, resultatet av hyggelige minner kombinert med en vakker julepresang fra min sønn ble starten på et nytt design. 

Designet

Jeg har blitt bitt av gleden over å strikke med flerfarget garn. En ekte barnlig glede over å se hvordan tråden endrer farge underveis, og glede seg til neste parti med favorittfargen. I de partiene strikker jeg gjerne litt ekstra fort. Som en konsekvens har jeg eksperimentert med ulike design, former, størrelser etc. for å finne hvor jeg synes at fargeskiftene kommer best frem uten å bli for dominerende. En aldri så liten balansekunst. Nå var det fargen "Mikkel Rev" fra Værbitt garn som sto for tur. 

Jeg hadde sett for meg en kort modell, litt innsvinget, raglansfelling med flere mønsterborder opp til bysten og en form for lus eller mønsterborder oppover. 

Oppskriften på Reveenkas kofte ligger på Ravelry. Der ligger også all informasjon om størrelser, garn, etc. Jeg kommer til å legge ut noen små videoer under Tutorials, noen ligger allerede ute på Instagram, som viser hvordan jeg lager heklekanter, strikker med perler og lager skråbånd. 

Prøvelapper og harmoni

Flere ulike fargeprøver ble laget før jeg endte på noe som jeg opplevede som høstfarger i en harmonisk kombinasjon. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at dette skulle være et design som skulle dekoreres, så jeg var forberedt på at jeg kanskje måtte tilføre noen kontrastfarger i tilfelle fargene ble for harmoniske. Til tross for flere prøvelapper oppdaget jeg etter å ha strikket et stykke oppover bolen at mønsterfargen ikke kom frem slik jeg ønsket. Det ble for lite kontrast. Jeg sjekket det ut i både dags- og kveldslys, men det ble for tamt. Litt frustrert måtte jeg innse at målet om å kun kjøpe 20 % nytt garn til nye design i år, resten skal brukes fra eget lager, ikke holdt her. 

Lysebrun, vs mørkere brun. Fargene blir annerledes med den mørkere bakgrunnen, men jeg valgte å beholde den lyse rosa fordi jeg syntes den harmonerte så fint med det melerte garnet uten å bli for lik.

Valget sto mellom lys bakgrunn eller mørkere. Etter å ha strikket Albertas jakke i to omganger kjente jeg veldig på at jeg var klar for noe mørkere. Sort syntes jeg ble for hardt, og flere av mønsterfargene ville måtte byttes ut for å kompensere for den økte kontrasten. Og jeg var fast bestemt på å bruke de mønsterfargene jeg allerede hadde plukket ut. Koksgrå i Finull synes jeg er litt blass, så valget falt på mørkebrun (422) Finull. På fargekartet ser den nesten "mokka" ut, men jeg vil vel egentlig beskrive den som mørk brun, og et stykke fra mokka. Og det løftet helt klart designet, for mønsteret kom tydeligere frem, uten at det ble for store kontraster. - Det var fortsatt høstfarger.

Ofte kan båndene som brukes til å dekke over sårkantene etter oppklipping bli litt stramme. Et skråbånd er langt mer elastisk og det er mindre risiko for at kanten vil føles stram. Her har jeg latt skråbåndet gå rundt hele jakken selv om det ikke var nødvendig. Det var kun av estetiske årsaker. Skråbåndet har jeg laget av et bomullsstoff som jeg har skråklippet for å få elastisiteten i båndet. 

Etter litt vingling frem og tilbake kom jeg frem til at jeg syntes uavbrutte mønsterborder etter blomstermotivet gjorde jakken for stripete, og slo blomsterbordene litt i hjel. Jeg valgte derfor et mindre mønster som dro fargen oppover hele jakken, uten at det ble harde "linjeskift" oppover hele jakken. På ermene diskuterte jeg mye med meg selv om hvor mange mønsterrapporter jeg skulle plassere etter hverandre. Tre som på bolen eller en. - Jeg vet fortsatt ikke om jeg er helt enig med meg selv, men landet på en. Av den enkle grunn at disse ville uansett ikke korrespondere vertikalt, så det ville bli et brudd i linjen mellom ermer og bol uansett. 

Under andre omstendigheter ville jeg ha reist rundt på knappejakt, men nå måtte jeg benytte meg av det jeg allerede hadde liggende. Jeg hadde enten lyst på en litt blank knapp som trakk frem perlene i rosene, eller en knapp med et litt "mykt" utseende. Jeg trakk om flere knapper før jeg landet på farge. Jeg vurderte også å ha flere farger, men syntes det ble for "morsomt". 
Som jeg hadde mistenkt ble det hele litt for harmonisk, samtidig som jeg var redd for å dra for mange nye farger inn i designet. Jeg kom til at blått ville bli en god kontrast til designet, samtidig som jeg så at den fort overtok hele oppmerksomheten. Løsningen ble noen små subtile blå perler i dekoreringen. Knapper synes jeg alltid er vanskelig, og nå måtte jeg nøye meg med eget lager. Med alt steng i mils omkrets, og en anbefaling om å ikke være shopping-flykning så ble løsningen å lage sine egne knapper. Alt i alt synes jeg det ble en søt modell. Og navnet, det måte bli Reveenka. Og hvorfor det skal jeg fortelle om nå. 

Så er Reveenkas kofte endelig klar til bruk. Ullkjolen som jeg sydde i fjor høst passer fint i fargene sammen med jakken. Selv følte jeg meg nesten litt rampete med rutete kjole med rysjer og en så fargeglad jakke. Eller så er det kanskje bare minnet om en liten pike med livlig fantasi?

Tilbake til julespillet og Reveenka

Navnet Mikkel rev bragte meg rett tilbake til første klasse på skolen. Jeg elsket å synge, noe jeg absolutt ikke bør gjøre offentlig, og spille skuespill. Vi sang Mikkel Rev av full hals, og var lite bekymret for hvordan det lød. I første klasse debuterte jeg som Maria i klassens julespill. Jeg kom ridende inn på min yngre brors gyngehest, og med en babyborn-dukke i armene opplevede jeg mine første "15 minutes of fame". Applausen og "rosende kritikker " for rolletolkningen må ha satt mersmak. For da læreren min i andre klasse ba om frivillige til å spille Reveenka i julespillet, strakte jeg armen nesten til taket og ropte "Meg! Meg!"  Jeg fikk ikke rollen som Reveenka, men fikk tildelt rollen som hushjelpen Korse. 

Jakken er lett innsvinget for å gjøre den litt mykere og mer feminin i linjene. 

Eventyret

For dere som ikke husker hovedtrekkene i historien fra Asbjørnsen og Moe er kortversjonen at Reveenka, hun ble enke etter at hennes forrige mann hadde hatt et ublidt møte med bonden i hønsehuset, får ukentlige besøk av friere. Hun avviser dem alle, bjørnen, ulven og haren, før  Reven kommer og gjør sin entre. Og Snipp snapp snute, så levde de lykkelige i alle sine dager. Hushjelpen Korse, var den som åpnet døren hver gang en av frierne kom på besøk, og min mor sydde et kostyme som var Korse verdig. Med kattelue, malt snute, forkle og hale gikk jeg inn for å gjøre det beste ut av rollen. Vi hadde som forventet et vennligsinnet publikum, og forestillingen ble ikke uventet en suksess. Og det viktigste, for selv om jeg først hadde vært litt lei for å ikke få spille Reveenka, så hadde jeg kost meg og var når det kom til stykke storfornøyd med å ha fått tildelt rollen som Korse. 

Nå mange år etter takket være et vakkert garn og mimring tilbake til en tid hvor selve lykken i livet besto i å få en rolle i julespillet, opplever jeg at arbeidet med Reveenkas kofte har gitt meg en liten påminnelse om å være takknemlig for, og gjøre det beste ut av det vi har fremfor å alltid hige etter noe annet eller mer. For når jeg tenker etter så har jeg ganske mye jeg kan være takknemlig for.

Ta vare på deg selv. Snart kan vi forhåpentligvis møtes igjen til både julespill og strikktreff. 

22. februar 2021

Blitt for gammel for?

Jeg har fulgt designeren Tina Haagensen en stund. En del vil kjenne henne fra Designerspirene på TV, hvor hun var en av tre deltagere som kom til finalen. Hun utmerket seg med sine fargerike klær og blåe hår og var min personlige favoritt. I dag holder hun blant annet på med en master hvor hun fordyper seg i aldersdiskriminering i moteindustrien. Jeg synes emnet er spennende fordi det handler om mer enn bare klær, det handler også om holdninger og makt. 

Vi blir overøst med artikler fra ukepressen om hvordan en kvinne over 40, 50 eller 60 bør kle seg. De over 70 nevnes sjelden. En venninne av meg fortalte at hun følte at hun var blitt helt usynlig som kvinne etter at hun fylte 50. For meg helt uforståelig, fordi hun er en feiende flott dame, med en unik utstråling. 

Når blir vi for gamle for en hårfrisyre, eller for å bruke blonder, rysjer og fargerike klær?

Jeg var faktisk ikke mer enn i midten av 30 årene da en frisør, (hun nærmet seg pensjonsalder selv), mente at jeg nå var blitt så gammel at jeg ikke burde ha langt hår lenger. Det var mer passende for kvinner på min alder å ha kortere hår fikk jeg vite. Hun klippet mer på lengden enn det jeg pleide, det var ingen stor krise for jeg har alltid hatt en tykk og hurtigvoksende hårmanke. Jeg har heller ingenting i mot kort hår, og har hatt det flere ganger. Men at noen skulle fortelle meg at jeg var blitt for gammel for langt hår var langt vanskeligere å akseptere. Jeg byttet frisør og lot lokkene vokse i ren trass. 

Men når blir vi for gamle til å kle oss i blonder, rysjer og fargerike klær? Aldri håper nå jeg. Det handler vel også om at skjønnhet er linket til ungdom. I flere artikler jeg kom over sammenlignet man eldre og yngre kvinner i samme antrekk. Dette er selvsagt subjektivt, men det slo meg at jeg flere ganger tenkte "Wow for en utrolig flott dame!" Og skjønte ikke alltid helt "problemet" med at hun ikke så ut som om hun var 20? Hvorfor skal noen andre få bestemme og definere hva jeg skal synes er fint?


Tips fra KK. Legg merke til at innlegget er merket med "alderdom". Et ord sagt i forbindelse med /om en kvinnes utseende oppfattessjelden som noe positivt. Og her vanker tipsene om alt du bør styre unna. Er ukepressen med på å befeste holdninger om at voksne damer skal være engstelige for å fremstå med sin virkelige alder? 

En annen utfordring er at vi er engstelige for å skille oss for mye ut, av frykt for å bli utstøtt av flokken. Samholdet til flokken ligger dypt i oss. Ur-kvinnen hadde dårlige odds om hun sto helt alene. Flokken sto sammen og beskyttet hverandre mot ytre farer. Og for å holde flokken på plass så må det herske en viss intern justis, gruppens normer og holdninger.

I noen yrker er terskelen for "eksentrisitet" i klesveien høyere enn i andre, som for eksempel i kreative yrker. Men som i alle andre grupper er det en viss uniformitet som går igjen. Jeg husker fra min tid på kontor at landskapet av kolleger kunne være merkelig grått og sort, altså fargene (eller mangel på det) brukt i klær. Selv hadde jeg en ganske fargerik garderobe, eller i alle fall en som signaliserte at jeg var kreativ, da jeg begynte som regnskapemedarbeider i et reisebyrå for x-antall år siden. Litt etter litt ble garderoben mer og mer konservativ. Først sort, så mørkeblå. Drakter, bluser og riktig tilbehør. For vi ønsker å passe inn i gruppen vi tilhører. Det kan være signalplagg som designerklær eller -vesker som forteller resten av gruppen noe om din status og tilhørighet. Deler av den første bonusen jeg noen sinne hadde fått ble brukt til å finansiere en slik veske.  

Så har du de som bare tør. Fotografen og forfatteren Ari Seth Cohen står bak bloggen Advanced Style. Den er absolutt verdt en titt om du trenger litt inspirasjon. Rett og slett befriende! Han har i flere år tatt bilder av eldre kvinner i New York som kler seg akkurat slik de har lyst til. 

“I feature people who live full creative lives. They live life to the fullest, age gracefully and continue to grow and challenge themselves.”

Bortsett fra kommentaren om lengden på håret mitt har jeg stort sett unngått kommentarer om valg av klær, nå har jeg også hatt en ganske "konservativ" garderobe de siste 15 årene som følge av yrke. Men jeg hører om andre kvinner som tør å være både fargerike og godt synlige som forteller om både leie kommentarer og fordommer. Og da kommer elementet "makt" inn. For frykten for møtet med andres normer og holdninger gjør at en del vil kvie seg for å kjøpe den røde kjolen, eller farge håret rosa selv om det er det de egentlig har lyst til å gjøre. Terskelen for å skille seg ut blir høyere dersom du er redd for å møte skepsis og fordømmelse. Det jeg lurer på er om vi er mer redd for å møte negative reaksjoner enn vi har grunnlag for. At vi tillegger andre holdninger de kanskje ikke har? 

Jeg tror lek og nysgjerrighet er viktig for å ha det bra. Fortsette å utvikle oss, og kjenne på gleden over å oppdage eller lære noe nytt. Og noen ganger kan det å lage snøengler være akkurat det man trenger. 

Spørsmålet om "for gammel til" dukket opp i forbindelse med at jeg har ryddet og funnet frem til en del eldre klær som jeg ikke har klart å kvitte meg med. Hvor jeg sto med min egen garderobe og tenkte, dette har jeg kanskje blitt for gammel til å bruke, for en dame på min alder er da ikke så morsom? Bare tanken gjorde at jeg hengte plagget inn i klesskapet og tenkte, "Jo det kan hun hun faktisk være". Så får heller andre tenke det de vil. Omgivelsene mine får heller forberede seg på at jeg som 90-åring kan finne på å gå med oransje fjærboa, paljettopp og langt rosa hår! Det høres jo faktisk veldig gøy ut. 

19. februar 2021

Flerfarget og litt retro

Det er utrolig hvor fort utviklingen har gått. Det er nesten litt rart å tenke på at for 10 -15 år siden var strikking noe man ofte forbandt med bestemødre og gamle tanter. Jeg husker at jeg fikk en litt forbauset kommentar om at jeg ikke så ut som en strikker. Jeg så jo ung og sprek ut! Flere ganger ble jeg møtt med reaksjoner som "Strikker du! Er ikke det noe bare bestemødre gjør da?". Det gjorde at jeg i mange sammenhenger var tilbakeholden med å fortelle om hvor mye tid jeg brukte på å strikke. Siden den gang har både interessen og respekten for håndverket økt betraktelig. 
Gudrunsstasvotter, oppskrift fra boken Strikk til alle anledninger, i finull og #bjørnehjerte fra Værbitt.
Det samme kan man si om interessen for ulike typer garn. Utvalget av garntyper har nærmest eksplodert de siste årene. "Oppvåkningen" har brakt med seg en interesse for det unike og genuine. Små spinnerier og dyktige håndfargere er med på å utvide utvalg og en forståelse for at garn er håndverk! 

Nå må jeg innrømme at jeg ikke har vært en storbruker av mangefarget garn selv. For en som egentlig er veldig glad i symmetri kan det bli litt i overkant utfordrende når uttrykket blir litt rotete. Og selv om jeg ikke har noe problem med å se gleden i å strikke med et garn som stadig endrer farge, og at det kan bli nærmest umulig å legge strikketøyet fra seg fordi fargeskiftene er så morsomme. Ok, jeg forstår at man skal være veldig glad i å strikke for å forstå hvordan man kan bli helt oppslukt av at "snart blir tråden grønn". Dere andre får unnskylde nerdingen. 
Denne halsen ble strikket i forbindelse med et besøk på Tranøy Fyr i fjor høst. Den ble godt brukt. 

Det var først da datteren min og jeg var på Vogue Knit Live i New York for noen år siden, at jeg for alvor fikk øynene opp for mangfold og muligheter i håndfarget garn. Vi endte opp med med garn som antageligvis kostet mer enn alle måltidene våre under hele oppholdet. Men er man på strikketur så er vel det å fylle kofferten med garn en del av opplevelsen. Heldigvis oppdaget jeg ganske raskt at flerfarget garn var perfekt til strikking av sjal. Du kunne ha ganske enkle mønstre som ble reneste "magi" med rett garn.   

Fargemagi
Ved en tilfeldighet kom jeg over Værbitt garn som holder til i Oslo. Dessverre har jeg ikke fått besøkt de fysiske lokalene ennå, men det står på "skal gjøre i 2021"- listen, i mens er nettbutikken et godt alternativ til godtebutikk for garnelskere. Laila, damen bak Værbitt, mikser og matcher med de lekreste fargekombinasjoner og skaper den reneste fargemagi med gode norske garnsorter, som gjør det enkelt å kombinere med andre kvaliteter. Jeg har gjerne endt opp med håndfarget Sølje fra Hillesvåg som jeg har kombinert med ensfarget Finull eller Tumi fra Rauma. 

En av de første fargene jeg testet ut het Nøttnøtting. Fargen kan best beskrives som bruntoner som går fra mokka til nesten gammelrosa. Jeg testet det først på småstrikk, og oppdaget at det ga en fin effekt dersom mønsteret var passe stort til at du fikk med fargenyansene, uten at det ble for dominerende. Jeg testet også ut andre farger som #bjørnehjerte, med et større fargespill i ulike mønsterformer, og fant ut at på småstrikk som votter, halser, luer etc. fungerte det veldig godt som mønsterfarge. Men jeg foretrakk at det var noen litt større elementer, som en stjerne eller blomst for at det ikke skulle virke rotete. Det er morsom testing, og jeg holder fortsatt på å teste ut nye fargekombinasjoner og mønstre. 
Uskyldig blikk, men denne karen har tygget seg gjennom både gensere og sjal. 
Jeg fant ut at en lys melert beige var en fin base å kombinere flerfarget garn med, så jeg hadde kjøpt en hel pose med fargen for å ha mye å eksperimentere med. Det jeg oppdaget etter hvert var at akkurat dette partiet hadde litt mer lukt enn vanlig. Med den følge at Albert, min firbente assistent, har lagt sin store elsk på garnet. Han har ligget oppå, stjålet plagg strikket med garnet og gjemt det under godstolen i stuen. I og med at han har en historie med å tygge litt på, (les tygger store hull), strikketøy som han synes lukter godt har det vært en til tider nervepirrende opplevelse. 
Albertas jakke. Vet ikke hvorfor, men jeg får nesten assosiasjoner til Pippi når jeg tar på meg jakken. 
Albertas jakke 
Etter litt testing med ulike mønstre ønsket jeg å teste ut det flerfargede garnet som mønsterfarge i en kort litt retro jakke. Det vil si at den er litt 40-talls inspirert i snittet. Kort, med en litt høy vrangbord og fin til kjoler og skjørt. Den passer også fint til bukser med høyt liv. Jeg strikket den først med korte ermer, fordi jeg syntes det passet det feminine og litt retrosnittet. Tanken var at de ensfargede ermene skulle også roe ned mønsteret litt. Men jeg kom til at det var en ubegrunnet bekymring, og strikket den opp på nytt med lange ermer. Selv om jeg kanskje liker jakken med rødtoner #bjørnehjerte best, bruker jeg den langermede jakken i bruntoner #nøttnøtting mest. På den langermede jakken har jeg strikket ermene direkte på bolen, og valgt en litt annen kant.
Den første jakken fikk korte ensfargede ermer fordi jeg syntes det passet stilen. Men jeg kommer nok til å strikke lange ermer på den etter hvert, da jeg ser at jeg bruker den langermede jakken mest. 
Jakken fikk det passende navnet Alberta, etter Alberts intense kosing med garnet. Og klok av skade, legges jakkene høyt. Eller i alle fall over "Albert-høyde". Om du har du lyst til å strikke Albertas jakke finner du oppskriften her

Alberta med korte ermer
For deg som har lyst til å teste ut den kortermede varianten må du strikke bol og ermer hver for seg, klippe opp og sy delene sammen til slutt. Du må ta utgangspunkt i oppskriften på den langermede jakken og notere litt underveis. 

Albertas jakke med korte ermer strikket i Finull og Sølje i fargen Bjørnehjerte . Oppskriften på jakken finner du her.  På Oppskriftsiden finner du også informasjon om garnmengde og størrelser. 
Kort erme
Legg opp 10 masker mindre enn det du skal ha etter alle økningene øverst på ermet,  på 2,5 mm pinne med farge 1. Strikk rillekant i 2 cm. Bytt til 3 mm pinne og øk 10 masker. Strikk glattstrikk i 2 cm. Gjør de samme fellingene du gjør på ermet som beskrevet for den langermede jakken. 

På Bolen strikker du som oppgitt i oppskriften frem til ermehullene. Etter å ha felt av til ermehull legger du opp på neste omg 5 klippemasker, (2 vr 1 r 2vr) over hvert ermehull. Gjør fellingen på bolen ved ermehullene som det er oppgitt i oppskriften. Når bolen er ferdig strikket fester du tråder, syr to sømmer på hver side av den rette m på klippemaskene. Du skal klippe opp i rettmasken. Klipp opp foran, og til ermehullene. Sy skuldersømmer før du syr ermene fast til bolen med madrassting. (YouTube har mange gode tips).

Knappestolpen er strikket i rillestrikk. Begynn på venstre side. Plukk opp ca 26 m per 10 cm på 2,5 mm p og strikk 6 riller. Fell av. Marker knapper langs knappetolpen før du plukker opp og strikker knappestolpe på høyre side Fell til knapphull etter 3 riller. Jeg har laget knapphullene små da jeg har mange og små knapper, ved så strikke 2 masker sammen og lage et kast. 

Kanten i halsen er en rullekant. Plukk opp masker som beskrevet i oppskriften, men strikk glattstrikk med vrangsiden inn i 3 cm. Fell av.