22. mars 2020

Reparering så det synes


Har du favorittplagg? Du vet de som du bruker til de nesten faller fra hverandre? Den buksen som du etterhvert nesten ikke tør gå ut og hente posten i en gang. Hvor glad jeg blir i et plagg står sjelden proporsjonalt med plaggets reelle verdi. Det er flere faktorer som som avgjør om et plagg går inn i kategorien favoritt. Det kan være ting som farge, snitt, passform og anvendelighet. Du skulle kanskje tro at farger var det viktigste for en som er over gjennomsnittet opptatt av farger. Men nei, det viser seg at "komfort" og "praktisk" trumfer det meste. Det kan ha noe med alder å gjøre? Det har også noe å si om jeg har laget det selv ikke, men ikke avgjørende. Men det viktigste er at de plaggene jeg virkelig bruker, de får et langt liv. Så egentlig burde vi bare ha favorittplagg i garderoben.
Dongeriskjørt og hvit skjorte hører med til favorittplaggene i garderoben. 
Jeg syr mye  av klærne mine selv, ikke så mye nå som før, da jeg etter en dag i systuen gjerne har behov for å gjøre noe helt annet enn å sy. Da blir det fort heller noen terapirunder med strikketøyet om kvelden. Men selv om jeg ikke syr så mye til meg selv lenger, så det er lenge siden jeg var en ivrig shopper av klær. Prøverom synes jeg nemlig er en prøvelse i seg selv.. Jeg blir nesten varm bare av å snakke om det. Trangt, speil over alt, grelt lys, og har du ikke fått med deg riktig størrelse er det bare å kle på seg og dra med seg hele "flyttelasset" under armen ut i butikken igjen. Med mindre du har med deg en shoppingalliert, eller er i en butikk hvor de har flinke medarbeidere. Men jeg holder helst prøveromsopplevelsen til et minimum. Så er jeg jo også litt nerdete, men jeg tror mange som syr klær selv fort vrenger klærne og sjekker sømmene. En sjekk av innholdsfortegnelsen gjør at jeg også fort henger ting tilbake. Jeg vil helst ha naturmaterialer, og styrer så godt jeg kan unna syntetiske fibre. Da er det nesten enklere å ta "saksen" i egne hender. (Beklager dårlig syhumor).
Neiiiiiiiiii, glapp det ut av meg da jeg dro skjorten ut av vaskemaskinen. Men klar for  å gå av med pensjon er den ikke. 
Favorittskjorten
Av en eller annen grunn har en hvit rimelig bomullsskjorte havnet på favorittlisten. Litt merkelig fordi jeg er ikke glad i å stryke klær. Men denne skjorten bruker jeg ofte. Allerede for et år siden ante jeg at den begynte å bli klar for pensjonisttilværelsen.  Jeg har lett etter en arvtager, uten hell. Den første riften i ryggen kom ikke lenge etterpå. Den ble reparert med et limstoff på baksiden, og sydd pent over med et håp om at det var det. Men så greit gikk det ikke. Nå skal det skal sies at den reparerte sømmen holdt, men det gjorde ikke stoffet på den andre siden av sømmen. Nå var skaden så stor at noe drastisk måtte til. Jeg hadde to valg. Forsøke å gjøre skaden så lite synlig som mulig, eller kline til og gjøre noe ut av det. Jeg valgte det siste.

Her er fremgangsmåten jeg brukte: 
Limstoffet  jeg har lagt på baksiden synes gjennom stoffet. Da syntes jeg det var fint å legge noe over. 
  • Først la jeg et limstoff med tekstil som jeg strøk fast over riftene på baksiden av skjorten. Limstoffet lot jeg gå noen cm over og under og på hver side. 
  • Jeg tegnet direkte på skjorten med en kryssordpenn for å få en følelse av størrelsen på  motivet. Det høres skummelt ut, men det forsvinner ved varme. 
Jeg hadde bestemt meg for å lage en rad med hjerter oppover riften. 
  • Motivet  ble tegnet på og klippet ut i et limstoff som er beregnet på applikering. Det har papir på den ene siden. Så når du legger limstoffet mot stoffet du vil applikere med, vil du fortsatt ha et papir under. Dette tar du av før du legger det på det du skal applikere på.
Når jeg tar av papiret er det et belegg på baksiden av motivet mitt. Det kan lønne seg å klippe det du skal applikere bittelitt, det holder med et par millimeter, større enn papiret. Det ellers kan være ganske kronglete å få skilt papiret fra stoffet.
  • Delene la jeg så på tekstilet jeg hadde valgt ut og brukte strykejernet til å få limet til å feste seg. Valget hadde falt på et blått mønstret tekstil da jeg gjerne bruker den hvite skjorten til dongeri. 
  • Jeg tok av papiret under og la motivet der jeg hadde markert på skjorten. Igjen brukte jeg strykejernet til å få festet limet.
Skjorten etter reparasjon. Fortsatt fin til dongeribuksen eller -skjørtet. 
  • Da jeg hadde festet alle hjertene syntes jeg det manglet noe, så jeg satte et par hjerter oppe på skulderen for å fullføre fargen helt opp. 
  • Til slutt så sikksakket jeg rundt alle hjertene. Jeg bruker gjerne bomull- eller silketråd da det sliter mindre på tekstiler enn polyestertråd. Spesielt viktig når materialet allerede er litt skjørt. Jeg har fått inn flere bunader som er sydd med polyestertråd, hvor tråden har nærmest skåret seg gjennom tekstilene. Som jeg sier, sømmen holder, men ikke tekstilet. 
Da er jeg klar for å nyte litt tid i en lun krok med varm te, Saras stripesjal fra Strikk til alle anledninger over skuldrene og noen omganger med terapistrikk. Det er godt å kjenne på takknemlighet i disse koronatider, vi er friske, det er søndag og fridag, ..  
Hvor lenge jeg har forlenget levetiden til yndlingsskjorten vites ikke. Men, jeg har mer limstoff på lager for neste rift som måtte dukke opp. Fortsatt god søndag!

Ps. Et siste tips. Når jeg arbeider med limstoff, som viseline og lignende, så hender det at det kan feste seg lim på strykejernet. Det kan igjen gi merker på klærne du stryker etterpå, så det er viktig å rengjøre strykejernet for limrester. Jeg venter til jernet blir kaldt, bruker kaldt vann og bakepulver. Fungerer helt supert, uten å lage riper i jernet.

14. mars 2020

Hold hodet kaldt, men hjertet varmt

Hele situasjonen oppleves nesten surrealistisk. Hva er det som skjer? I fjor verserte det en form for "hundepest" hvor jeg ikke turte å la assistenten hilse på andre hunder. I dag er det matmor og sjefen som holder avstand til andre. Hadde noen for noen uker siden fortalt om tiltakene vi nå ser, både i vårt eget land og naboland, hadde vi antageligvis trukket litt på smilebåndet og tenkt at det ikke var spesielt sannsynlig. Men i dag stenger Danmark grensene sine, og USA har innført innreiseforbud fra Europa. Stengte skoler, restauranter, puber og kantiner og oppfordring om hjemmekontor. Flere yrkesgrupper har over natten fått yrkesforbud, og mer kan vi vel vente oss i ukene som kommer. Men det er ikke bare korona-viruset som sprer uro og frykt, men også ringvirkningene av det.

For situasjonen for mange bedrifter er kjempetøff, spesielt hardt rammet er reiselivsbransjen, små foretak og freelancere. Artister og alle andre som lever av å samle folk i grupper går nå usikre tider i møte. Arrangementer avlyses uten at nye avtaler inngås, da ingen tør spå om hvor lenge unntakstilstanden vil vare.
Selv om jeg er takknemlig for klare retningslinjer og handlekraft, skal det ikke stikkes under en stol at jeg kjenner litt på stresset når oppdrag avlyses. De trygge oppdragene var plutselig alt annet enn trygge, og jeg kjenner uvilkårlig på hvor sårbar hverdagen som selvstendig næringsdrivende kan være. Heldigvis har jeg flere ben å stå på, og i systuen foregår produksjonen som før. Men vi har utsatt alt av prøvinger for å etterkomme de nye anbefalingene fra Folkehelseinstituttet. Målet mitt er nå å holde meg frisk, og få levert alle bunadene som avtalt. Vi krysser fingrene og håper at vi kommer tilbake til en normaltilværelse raskere enn prognosene tilsier. Jeg er jevnt over tidsoptimist. Og dette er virkelig en av de gangene hvor jeg håper å ha rett.

Utsatt boklansering
Strikkekveld med mannekengoppvisning og boklansering er et av arrangementene som er utsatt på ubestemt tid. Men, boken er som planlagt kommet på lager og ute i hobbyklubb og snart ute i bokhandel. Og den ble så fin! Og for deg som helst ikke vil utfordre skjebnen kan den bestilles på nett hos f.eks. Ark.no.
Foto: Eivind Røhne
Solidaritet - hold avstand, men bry deg om.
Vi er alle nå med på å bidra til en gedigen dugnad for å ta vare på de mest utsatte i samfunnet vårt. I følge Kåre Willoch så kan samfunnet måles etter evnen til å ta vare på sine svakeste.

Oppfordringen er å ta vare på hverandre, uten å ta på hverandre. Ikke hamstre mer mat og medisiner enn det du trenger. Samtidig tenker jeg at vi må være solidariske med bedriftene også. At vi ikke må slutte å handle. Det er ikke så ofte at jeg oppfordrer til økt forbruk, men vi må ikke stenge igjen kranen på alt! Varehandelen sliter allerede og kjemper daglig en beintøff kamp. Noen bedrifter finner nye løsninger, som garnbutikken Lille Lotte i Lillestrøm, som har innført en slags "klikk og hent". De tilbyr å kjøre ut garn til kunder i karantene som bor innen 30 min fra Lillestrøm. Og sitter du i karantene så trenger du jo noe å fordrive tiden med? Håndarbeid ville absolutt ha vært blant mine favoritter om jeg først skulle holde meg borte fra folk.

Ps. Hverken assistenten eller jeg sitter i karantene, men holder oss mest mulig unna andre for å holde oss friske, og sånn beskytte de vi har kjære rundt oss som befinner seg i risikosonen. Så oppfordringen er: hold hodet kaldt, men hjertet varmt. Hold deg frisk, så sees vi senere.

18. februar 2020

Fullt hus, veldig gøy, men det betyr venteliste

Det er  superhyggelig å bli tiltrodd jobben med å sy om det mest verdifulle plagget de fleste har i klesskapet. Og det er mange som har en bunad som man ønsker litt justering på i disse dager. Så pass stor er pågangen at det hender jeg både har ønsket flere timer i døgnet og flere dager i uken. I alle fall i travle perioder. For nå er jeg og de fleste andre som syr bunad på vei inn i den travleste perioden av dem alle. Mange har vært tidlig ute, og meldt i fra om at i år vil de både spise og puste i festplagget på nasjonaldagen. Andre husker dessverre først april at bunaden var litt trang i fjor. Og noen oppdager først i mai at de beryktede krympedyrene har vært på ferde i klesskapet deres og gjort bunaden trang. Og da er gode råd dyre.
Fra spøk til alvor. Det er fantastisk å få lov til å utøve et håndverk jeg setter stor pris på. En del nye bunader skal monteres til unge konfirmanter, men det jeg gjør mest av er omsøm. Enhver omsøm bringer med seg en historie. Noen med mange historier, og mye følelser. Kanskje en arvebunad, brukt av flere generasjoner? Andre er nyere, og kanskje en av mange? Flere av oss har mer enn en bunad i dag. Men selv om noen er nesten nye, er det ikke alltid at de passer helt som de skal. Frem med sprettekniven, og kanskje er jeg heldig og får høre om en oldemor som har brodert. Er jeg ekstra heldig finner jeg spor etter mange tidligere syersker. Kanskje er den til og med laget under eller rett etter krigen i et rasjonert stoff?
Rett og slett fullt!
Det blir etterhvert mange lange arbeidsdager, for det meste skal være klart til nasjonaldagen. Jeg hadde gjerne ønsket meg et par ekstra timer i døgnet noen uker frem til mai. For saken den at ordeboken begynner å bli veldig full. Med den følge at jeg ikke lenger tør å garantere å få ferdig omsøm av flere bunader til nasjonaldagen. Det innebærer at jeg har opprettet en venteliste. Jeg forsøker å rekke over så mye jeg kan frem til 17.mai, men mer enn det kan jeg dessverre ikke love.

Ps. En bitteliten jobb?
Dessverre har det lite eller ingenting å si for hvor stor jobben er hvor mange cm en bunad skal sys inn eller ut. Det er like mange sømmer som må sprettes opp og sys sammen igjen, og folder som må legges på nytt.

2. februar 2020

Strikk til alle anledninger - i kulissene

Nå er det ikke lenge igjen før 2 års arbeide kan oppsummeres mellom to permer, i boken Strikk til alle anledninger. Å lage en strikkebok er noe av det mer omfattende jeg gjør. Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har lagt ned i den, og har egentlig ikke lyst til å regne på det heller. Denne gangen visste jeg litt mer om hva jeg gikk til, men skal ikke påstå at prosessen har vært bare enkel av den grunn. Noen ganger kan du planlegge til du blir blå, men det vil alltid være noe du ikke har kontroll over som kan påvirke prosessen din. Men jeg har ikke tenkt å bruke dette blogginnlegget til å fordype meg i det. Heller om litt av det andre arbeidet som har foregått i "kulissene".
Den ser idyllisk ut, men det var isende kaldt, sterk vind, en baby hadde lyst til å være et annet sted. Det samme hadde dachsen som sliter i båndet. (klippet ut av bildet. Foto: Eivind Røhne
Når du skal lage en bok må du gjerne ha en idé, eller tema som blir din ledesnor i arbeidet. Da jeg reiste landet rundt for å innhente inspirasjon og kilder til boken Strikk til alle tider, var det et par ting som slo meg. Det ene var hvor sterk posisjon kirken hadde hatt i samfunnet vårt. Det andre var hvor mange milepæler, og det vi fortsatt anser som viktige begivenheter, som fortsatt er knyttet til gamle tradisjoner.
Mange av de viktigste begivenhetene i våre liv er fortsatt knyttet til kirken.
Jeg er så heldig at jeg i systuen har mange gode møter, som på sitt eget vis setter spor. Og ofte er møtene forbundet med de store og viktige begivenhetene i livet, som hører med til bunadsbruk. Som dåp, konfirmasjon, vitnemålsutdeling og bryllup. Samtidig får jeg ofte høre historier om dem som var, men ikke lenger er. Gjerne i forbindelse med overtakelse av en gammel arvet bunad. En del av disse samtalene i systuen fikk meg til å stille noen spørsmål. Hvorfor begynte vi å døpe barna våre? Hva var bakgrunnen for at konfirmasjonen ble innført? Og hvordan var det å vokse opp som barn på 1800-tallet? Fantes det barnehager? 
De første forløperne til barnehagene, eller barneasyelene kom allerede på 1800-tallet.
Lydbok og knapt om plassen
Det ble mange spørsmål, og det ligger vel litt i kortene at min mann og jeg har vært på ny turne i det som må kunne beskrives som en bil bedre egnet for trange parkeringshus i storbyer enn for lange bilferier. Om du lurer, vi er fortsatt gode venner. Heldigvis er vi begge glad i bilferier, museumsbesøk og lydbøker. Det er ikke få mysterier i Fjellberghavn som har blitt løst av Lensmann Ole Vik på vei til en ny potensiell inspirasjonskilde.
Venting og styling. Ikke så lett å se, men på dette tidspunktet hadde det begynt å regne mye...
Både museumsbesøk og litteratur har dannet grunnlaget for de historiene jeg har latt meg inspirere av. Spørsmålene mine ledet meg etterhvert også til min egen familie. Ikke at jeg har tatt en "Knausgård", men da en bok er et personlig prosjekt synes jeg det var naturlig å også dele noen små historier fra min egen familiehistorie.
Komposisjon, benstilling, bakgrunn, lys, alt må klaffe.
Etter hvert som ideene og skissene til designene steg frem, besluttet jeg å dele boken inn i 6 kapitler: Storken kommer, Småfolk og røvere, På egne ben, Hverdag, Dronning for en dag og Veien videre. I alle kapitlene har jeg arbeidet med farger som med årstider. Hvert kapittel har fått sine farger. Det er store og små plagg. Det er plagg til herre, dame, gutt, pike, baby og hund (type lang i kroppen og kort i bena).
Gamlebyen Fredrikstad. En perle i Østfold. 
Lokasjonen hadde jeg tenkt på en stund. Denne her var litt tricky. En del byer og steder har en vennskapelig krangel. Fredrikstad og Sarpsborg har jeg forstått er blant dem. Like etter at min mann og jeg ble sammen gjorde jeg feilen å si at jeg syntes Fredrikstad var en veldig koselig by. Han er fra Sarpsborg. Heldigvis har han kommet over fornæmelsen. Og godt er det for jeg hadde sett meg ut denne vakre perlen i Østfold som lokasjon til neste bok. Nærmere bestemt Gamlebyen i Fredrikstad.
Noen holdt humøret oppe selv når det høljregnet. Mens den pelskledde var ganske sur, da han ikke liker regn i pelsen..
Mange som fortjener en takk.....
Etter litt undersøkelser fikk jeg et tips om å ta kontakt med Turistkontoret i Gamlebyen, for å få hjelp til å finne et sted vi kunne ha som base under fotografering. Jeg kunne ikke å støtt på et mer positivt og hjelpsomt menneske. Turistsjefen Maya lot oss campe i deres lokaler, og dermed hadde vi base midt i byen.
Just in time. Det siste designet ble strikket på frem til en time før det skulle fotograferes. 
Fotografen var en av de tingene som jeg hadde bestemt meg for i det samme jeg hadde bestemt meg for å lage en ny bok. Jeg ville arbeide med mesterfotograf Eivind Røhne! Han fotograferte også til boken Strikk til alle tider. Og det krever en god del av en fotograf å håndterte en fullstendig spinnvill dachs, to rimelig hypre barn, regnvær, uerfarne modeller og samtidig få fantastisk fine bilder. Så jeg var superglad da han takket ja til oppdraget.
Bluser skjørt, kjoler og mer ble sydd ferdig til fotograferingen. huldresølv stilte opp som sist med vakre smykker. 
Også denne gangen har jeg som sist fått hjelp av både familie og venner, men også naboer, venner av venner, venner av barns venner til å stille opp som modeller til boken, Carla Franziska Hoyer, Jakob Holst, Johanne Siggerud, Kristine Sandmæl, Vilde Jevne Godlund, William Knudsen og dachsen Albert.

Strikkehjelp har jeg også hatt underveis. Selv om jeg gjerne skulle ha strikket alt selv, er det vanskelig å få både armer og tid til å strekke til når man skal strikke opp litt over 30 plagg. Anne Sofie Fjorden Lysheim har foruten modellstrikk også bistått som uvurderlig korrekturleser. Cathrine Siggerud har både strikket og sydd. Vi har som sist sydd veldig mange av klærne modellene har på seg i boken, i tillegg stilte hun opp som stylist, en jobb hun besto med glans! Og Laila Ims som har bidratt med modellstrikk.
Foto: Eivind Røhne
Månedens bok
Boken går straks i trykken, og skal være klar i begynnelsen av mars. Den er månedens hovedbok i Hobbyklubben hos Cappelen Damm i mars, og kan selvfølgelig også kjøpes i bokhandel. Og har du lyst på en signert utgave er det fullt mulig å få ordnet det også om du sender meg en mail på hellessyskrin (@) gmail.com. Hva mer, jo, jeg håper veldig at du kommer til å like boken.

26. januar 2020

Nytt liv til gammel Oslobunad

Mange tenker umiddelbart på montering av helt nye bunader når de hører at jeg syr bunader. Og mange bunadsyersker eller bunadtilvirkere gjør også primært det. Men mesteparten av det jeg gjør er å reparere og sy om gamle bunader. Og det synes jeg kan være en utrolig spennende jobb. For det ligger mye historie i en gammel bunad. Den bærer som regel også med seg spor av alle som har sydd på den gjennom tidene. Forskjellig tråd, og litt ulike løsninger. Noen litt mer oppfinnsomme enn andre.
Fargene i Oslobunaden var opprinnelig hentet fra by-våpenet.
Noen prosjekter er mer omfattende enn andre. Men oppleves til gjengjeld veldig takknemlige når jeg kan være med på å bevare et flott arvestykke for enda en generasjon. For det er som regel forbundet med mye glede hos eieren over å få videreført historien et stykke til. Et slikt prosjekt var en Oslobunad som jeg har lyst til å fortelle litt mer om. 

Verdt å redde?
Det hele begynte med en hyggelig henvendelse på mail, Om jeg kunne vurdere en Oslobunad fra 1948? Oslo- og Romeriksbunader er de bunadene jeg syr mest av fra bunnen av, så det var morsomt å skulle få se en av de aller eldste versjonene. Jeg er selv født og oppvokst i Oslo, så her spiller kanskje også litt særinteresser inn? Men var den mulig å redde? 
Innsnittene ble flyttet og rettet opp da de var litt skjeve. Skuldrene ble senket så vi fikk noen ekstra cm på lengden.
Jeg så potensiale i bunaden som var brodert av en bestemor og nå hadde et barnebarn som gjerne ville hente vitnemålet sitt på NTNU i akkurat denne bunaden. Det ble ganske raskt klart at dette var et plagg fullt av historie. Stoffet var kjøpt med rasjoneringkuponger etter krigen og var ikke det beste utgangspunktet. Det var skjørt, hadde mange små huller og en stor rift i åpningen. Bunaden var i tillegg litt for trang, og beltet litt for kort. Beltet var smalt, og passet ikke til ønsket om å gjøre det om til et stølebelte.
Store deler av restaureringsarbeidet ble gjort under lupelampen. 
Etter litt rådslagning ble vi enige om å gjøre det vi kunne for å gi bunaden nytt liv til en ny generasjon. Utfordringen var den akutte mangelen på tekstil. For det var ingen dyrebare cm med stoff gjemt i sidesømmene. For å bøte på stoffmangelen vurderte vi å lage et nytt stølebelte i et lignende stoff og bruke tøyremsen fra beltet til å sette inn kiler i sidene på livet. Men noen ganger ordner det seg. En tante hadde gjemt på en liten stoffbit. Og 10 x 50 cm var det vi trengte for å lage kiler i siden på livet og forlenge beltet med de manglende cm.

Stakken
Når jeg så på bildene av den første eieren ble det klart at den var sydd kortere enn det vi ville gjort i dag. Men det var et greit utgangspunkt. For den nye eieren var også høyere enn den første eieren. Vi la ned kanten så mye vi kunne. Jeg sydde på en skonering på baksiden av broderiet. Det ga både bedre fall i stakken, samt at det beskytter broderiene. 

Under lupen
Lupelampe ble et viktig verktøy da et sted mellom 18-20 hull på både stakk, liv og belte ble kunsstoppet. Riften i splitten ble stoppet, samtidig som jeg utvidet lengden på den og forsterket den i åpningen.
Splitten var dyp og nestet igjen så mye at åpningen var litt trang. Den var også forsterket med et limstoff som gjorde hele splitten veldig stiv. Jeg sydde igjen de nederste cm, og utvidet samtidig splitten til en mer anvendelig lengde.
Livet var sydd sammen med kun to sømmer i ryggen. For å få færrest mulig sømmer i siden lager jeg et nytt sidestykke til ryggen av stoffet fra tanten, så vi fikk kun en søm i siden midt under ermet. Dette stemmer også mer med hvordan vi syr livet til Oslobunaden i dag. 
Noen av hullene var tidligere forsøkt stoppet med vanlig sytråd. Etter å ha blitt kunstoppet ble hullene mindre synlige. 
Den siste stoffbiten ble brukt til å skjøte på beltet, så det ble langt nok. I tillegg  skjøtet jeg på et  tilleggstoff på baksiden og stivet det opp så det ble bredt nok til at det kan settes støler på det senere. Vesken ble reparert, og da navnet til bestemor var inngravert på veskelåsen broderte jeg inn navnet til den nye eieren inni vesken. Så ble ringen liksom sluttet. 
Straks klar for siste innprøving. Beltet mangler lås, men er klar for støler dersom det er ønske om det. 
I livet ble det lagt til en forsterkning mellom stakk og liv, hemper til oppheng for å redusere belastning ved oppbevaring, og en hempe til vesken. For å beskytte stakken ved videre bruk laget vi et underskjørt som også ga stakken et penere fall. Og den nye eieren! Når hun ikke hadde lyst til å ta av bunaden, da har jeg en veldig god dag på jobben. Tusen takk for at jeg fikk være en del av denne prosessen! 

"Ta vare på det du har, eller lag noe du har lyst til å ta vare på!"

Oslobunaden
  • Oslodrakten så dagens lys i 1947, da den ble laget til Steen og Strøms 150-års jubileum. 
  • Broderiene på livet, stakken og lue skulle vise "Oslomarkas høysommerblomster", (sommerblomster). 
  • Motivet på vesken viser St. Hallvard, Oslos skytsengel, også motivet på Oslos by-våpen. I følge historien måtte St. Hallvard bøte med livet da han forsøkte å redde livet til en ung gravid pike fra å bli tatt av dage. 
  • Fargene ble hentet fra Oslos byvåpen, lyseblått og grått. 
  • I 2007 skiftet den navn til Oslobunaden. 
  • I 2013 ble det lansert en mørkeblå utgave av Oslobunaden. 
  • Det er laget grå og hvit skjorte, med og uten broderier til. 
  • Det hører grå strømper og blå sko til bunaden. Opprinnelig brukte man mørkeblå pumps til Oslodrakten. 

31. desember 2019

Det skumle steget

Dette synes jeg faktisk er litt skummelt å skrive. Det er noe med at i det du har sagt noe høyt så er det vanskelig å ta tilbake igjen. Da jeg i 2014 bestemte meg for at jeg ønsket å lage en bok, gikk det 9 måneder før jeg turte å si det høyt til noen andre. Så skummelt kjentes det! Når det først var sagt, så var det egentlig bare å lage en plan for å få realisert bokdrømmen. Det er noe med at når snøballen først har begynt å rulle. Nå er det en annen drøm som jeg har tenkt å forsøke å realisere....

Et lite tilbakeblikk
Livet består av både opp og nedturer, og i noen perioder lugger det ekstra. Det gjorde det så til gangs for meg i 2013, at jeg bestemte meg for at i 2014 skulle alt bli så mye bedre. Det ble bedre, ikke supert, men det viktigste jeg gjorde var å ta meg selv på alvor. Å være tro mot meg selv. Det innebar å ta farvel med en god karrière og stake ut en helt ny kurs. Noe som er ganske skummelt når man har passert" ung og lovende". Jeg pleier å si at nå er jeg bare lovende...

Livet går så fort! Selv om jeg tenker at det mest konstruktive er å se fremover, så kan det innimellom være lurt å se seg tilbake og gjøre opp en liten status.  Av og til kan jeg føle at livet står i stampe og at jeg ikke kommer noen vei. Da kan et lite tilbakeblikk fortelle at mye har skjedd om jeg ser litt lenger enn bare den siste uken. I løpet av disse årene har jeg rukket å ta grunnleggende pedagogikk, utgitt en bok, reist rundt på strikkefestivaler hvor jeg har holdt kurs og foredrag, fullført en modulbasert bunadopplæring over tre år, og startet mitt eget firma. Og alt har skjedd fordi jeg endelig tok meg selv på alvor og rettet fokus mot det som kjentes riktig, istedenfor det jeg følte at andre forventet av meg.

En fot i bakken og et skritt videre
De siste årene har jeg sjonglert mellom 3 jobber og utdannelse, og kjent på kroppen at jeg har passert 25 år med god margin. Så jeg sto igjen overfor et nytt vanskelig valg. Skulle jeg si opp tryggheten i  deltidsjobben med de aller beste kollegene, og heller satse fullt og helt på mitt eget? For på et eller annet tidspunkt, etter å ha bygget stein på stein i egen bedrift så må man enten satse fullt eller gjøre det om til en hobby. Så falt valget på å gjøre det jeg har drømt om, å satse på egen kreativitet og bunadsøm. Det innebærer at jeg allerede fra nyttår får frigjort en dag i uken til egne aktiviteter. Det er fortsatt mye som skal på plass, blant annet korrektur til min neste bok, (utgivelse mars 2020), og en ny nettside for strikkeoppskrifter. Men fra 1.mars står jeg på helt egne ben!
Dette betyr at jeg ser frem til travle dager i systuen, og det er jo lov å håpe på mer tid til blogging og mye annet gøy også! Så da ønsker jeg dere alle et Godt nytt år, og takk for følget i 2019. Nå gleder jeg meg til nye utfordringer i 2020!

16. desember 2019

Hjemmekontor og juleforberedelser

"Ikeatur rett før jul? Er du sikker på at det er lurt?" var det flere som spurte meg, og kikket samtidig medfølende bort på mannen min. Jo da, hvert år havner vi på Ikea rett før jul. Et år kjøpte vi ny sofa to dager før jul som ikke passet med fargene på veggene i stuen. Det ble en travel førjulstid. Men det var ingen vei utenom dersom ikke hjemmekontoret enda en jul skulle gjemmes under stoler, benker og på soverommet. Om du ikke er så heldig å ha et eget kontor blir det ofte mange provisoriske løsninger på hvor permer, pc og printer skal plasseres når du arbeider hjemme. I alle fall hver gang det kommer gjester. 
Selv liker jeg å jobbe hjemmefra. Jeg oppdaget tidlig at jeg arbeidet mer konsentrert og fikk fordypet meg mer i arbeidet når jeg satt mutters alene. I tidligere jobber har jeg gjerne sittet i åpne landskap og slitt med å koble ut: telefoner, alle som går forbi pulten min til kaffemaskinen, avbrytelser fra de som bare har et lite spørsmål, (her var nok jeg gjerne også en av dem som syndet), eller skjedde det noe spennende borte hos kundeservice..? Listen over mulige avbrytelser var lang.

Hjemmekontor betyr at du bør være strukturert og flink til å disponere tiden din. Selv bruker jeg en  "timeplan" hvor jeg plotter inn sømtid, møter og kontortid. Ekstra fint er det om du også har et eget sted å sitte og oppbevare tingene dine. Noe jeg ikke har hatt de siste årene. En stund hadde jeg eget kontor, mens systuen lå i kjelleren. Systuen er nemlig også hjemmebasert. Men utfordringen var at den firbente assistenten, (Albert), ikke slo seg til ro i kjelleren. Flere poser med godbiter, leking og god-snakking endret ikke på det. Løsningen ble å flytte systuen opp, noe som ga mange andre fordeler, som bedre plass og lys. Men dermed forsvant kontorplassen min.

Plassering er viktig. At systuen er plassert et stykke fra kjøkkenet er i grunnen helt greit, for jeg tar aldri med mat og drikke inn dit uansett. Men, på kontoret vil jeg ha kaffe. Mye kaffe. Og sitter jeg med regnskap vil jeg gjerne også ha tilgang på litt snacks, sjokolade eller noe annet som kan ligge gjemt i skapet... Med andre ord, kort avstand til kjøkkenet er viktig for plasseringen av kontoret. Og i  kjelleren hadde jeg "lang vei" til kjøkkenet, mindre lys, Albert som ikke ville slå seg til ro. Spisestuen ble det opplagte valget.

Men valget var kanskje ikke helt ideelt for en som alltid har konkurrert i toppen om å ha den mest rotete pulten alle steder hun har jobbet. Ikke minst har oppbevaring vært en utfordring. For selv i vårt papirløse samfunn flommer det over av utskrifter av  korrekturer, regninger etc. Å lage en, for å ikke snakke om to, strikkebøker reduserer heller ikke papirmengden. Et besøk hos Ikea og en av deres interiørdesignere hadde gitt meg noen tips til oppbevaring for å gjøre spisestuen til et litt mindre, "alltid på jobb følelse". Og lettere å rydde når det var behov for det.
For en av utfordringene ved å jobbe hjemmefra er at du selv kan bestemme når du vil jobbe. For mange blir det fort litt hele tiden. For det er en frihet som går begge veier. Et fysisk skille, som et adskilt kontor hvor du kan lukke døren, kan hjelpe med å sette grenser for arbeidstider. Selv om jeg har blitt flinkere til å skjerme helgene, blir det fort til at jeg sitter utover kveldene fordi alt likevel ligger fremme.
Så det ble "Same procedure as every year", Ikea-tur rett før jul. Som en del av de faste juleforberedelsene svingte vi innom restauranten og testet ut Ikeas juletallerken. (Han som ufrivillig har fått jobben som vaktmester, sjåfør, bærehjelp og montør får nemlig lite annen lønn.) Denne gangen var han rask med å velge farge på skapene, han hadde antageligvis ikke lyst til å male stuen på nytt. (Kan i grunnen forstå det). Men for en glede når to nye skap var montert og satt på plass. Albert tok jobben med å sjekke om skapene var fri for katter.. eller ..? Printer, permer, papirer, hele mitt lille kontor har nå fått plass i de nye skapene. For en lykke! Jul i stuen blir det hvert år, men jeg gleder meg veldig til å endelig bare kunne lukke en dør til kontoret! For snart skal vi ha juleferie!