18. juni 2019

Egosøm og egentid

Å gjøre hobbyen sin til jobb kan ha både sine fordeler og ulemper. Fordelen er blant annet at du holder på med noe du virkelig liker, hvor tiden kan rase avgårde uten at du merker det. Det kan også være en av ulempene, fordi du risikerer å alltid være på jobb. For skillet mellom hva som er jobb og hobby kan fort viskes ut om du ikke er god til å sette grenser. Da risikerer du at gleden og rekreasjonen som lå i hobbyen kan gå tapt. For min egen del har det blitt en øvelse i balansekunst, med  prøving og feiling. Helt fri har man nok aldri som selvstendig næringsdrivende, men jeg har blitt flinkere til å sette grenser mellom jobb og fritid.
Sommerkjolen 2019?
Egentid
De av dere som har fulgt bloggen over lengre tid husker kanskje søndagsblogging som et fast innslag. Hver søndag formiddag var min, i mange år, nøye tilmålte egentid som jeg brukte på kreativ utfoldelse i syrommet. Erkjennelsen av hvor viktige disse søndags formiddagene var for å hente meg inn, og lade batteriene, var sterkt medvirkende for å gi meg motet til å velge en helt ny retning i livet.
En liten strikkejakke kan være greit å ha over kjolen om vi får en vanlig norsk sommer. 
Egosøm
Men nå skal det også sies, selv om jeg er glad i å sy er det veldig annerledes å sy på bestilling for andre, fremfor å sy til seg selv som rekreasjon. Ofte er det veldig absolutte tidsfrister forbundet med bunadsøm. 17.mai og konfirmasjoner er vanskelige å utsette, og dette er gjerne ting som kommer på omtrent samme tid. I fjor var jeg så sliten etter nasjonaldagen at jeg nesten ikke orket å ta i dørhåndtaket på systuen i flere uker etterpå. Det er i sånne tilfeller at jeg tvinger meg selv inn på systuen, og syr noe bare for gøy! Å få lov til å prøve og feile, kjenne på gleden over håndverket, leke litt, lage noe bare for min egen skyld.

Kjolen
I perioden frem til 17.mai blir det en del turer til Lillestrøm Sysenter. Påfyll av nåler, bomullstråd, knapphullsilke, bånd til hemper, mm . Og mens jeg lette etter bomullstoff til skonering fikk jeg øye på det jeg visste skulle bli mitt "etter 17.mai-egosy-prosjekt". Et herlig herlig blomstret bomullsstoff med litt stretch som gjør at det er ekstra behagelig å ha på. Full av forventning gikk jeg ut av butikken med knapphullsilke, stoffer til bunad og 2 meter med forhåpninger om egosøm.
Nok vidde til å kunne svinge seg i. 
Jeg så modellen for meg egentlig allerede i butikken. En enkel modell med krave i halsen. Korte ermer og mye vidde i skjørtet. Mønsteret brukte jeg litt tid på å tegne. For selv om grovskissen var klar hadde jeg fortsatt noen uavklarte punkter.

  • Hvor mye vidde ønsket jeg i skjørtet? 
  • Skulle det legges ekstra vidde i skjørtet med folder eller kiler?
  • Burde forstykket deles i to fordi jeg ville ha en krave? 
  • Burde forstykket deles i to fordi jeg ville ha en splitt?
  • Skulle jeg ha hele paneler, eller skulle jeg dele den under bysten eller ved midjen? 

Lengden  og bredden på stoffet ga noen begrensninger på vidden i skjørtet. Folder i skjørtet kunne ha vært en mulighet, men jeg ønsket hele linjer fordi mønsteret er såpass "voldsomt", dermed ble foldene droppet. De korte ermene ble også valgt bort av samme grunn.
Mønsteret lager jeg basert på en grunnform.
Kraven, som var det viktigste elementet på kjolen, laget jeg så den gikk kant i kant med splitten i front. For å slippe en søm midt foran i det mønstrede stoffet valgte jeg heller å lage en splitt. Den synes jeg åpnet kjolen, og ga den et litt mer sporty utseende. Det jeg ikke hadde tenkt på var krymp! Stoffet krympet ca 4 %, noe som er helt vanlig for denne type stoffer. Jeg målte meg frem og kom til at det likevel burde gå akkurat. Men da jeg prøvde kjolen på så jeg at den rakk til ca midt på kneet, og hadde liten lyst til å gjøre den kortere med en oppleggskant. Det var ingen krise, men jeg var superfornøyd da jeg fant et bånd i passende farge. Båndet har antageligvis vært innkjøpt som suvenir på en ferietur. Heldigvis hadde jeg kjøpt med meg nesten 3 meter, akkurat langt nok, og dermed var lengden der jeg ønsket den - fortsatt midt på kneet.
I ryggen har jeg sydd inn en usynlig glidelås. Jeg kunne ha lagt glidelåsen i siden og sluppet sømmen midt bak. Men sømmen i ryggen gir meg mulighet til å skrå litt inn ved nakken, og kompensere ekstra for en litt svai rygg i midjen.. 
Fornøyd?
Stretchen gjør at kjolen er behagelig å ha på og fargen er "selvfølgelig" en innertier! Mest av alt er jeg fornøyd med at jeg prioriterte tid til å sy noe til meg selv, kjenne på gleden over å lage noe bare fordi det er gøy. For jeg kan vel egentlig ikke påstå at jeg har stor manko på sommerkjoler. Nå krysser jeg fingrene for gode sommertemperaturer og mye "kjolevær" for denne kjolen gleder jeg meg til å bruke.

MODELL OG MATERIALER
Design: Eget mønster, ps. strikkejakken heter Olivia, mønster på Ravelry 
Materialer: 2 m bomullspoplin med stretch
Fra lager: Hva er det?
Farge: rødt
Kjøpt hos: Lillestrøm Sysenter
Tilbehør: 1 glidelås, viselin
Størrelse: 36

10. april 2019

Bare en liten omsøm?

Et av de tydeligste vårtegnene er økt pågang av henvendelser til systuen. For på uforklarlig vis har de fryktede "Krympedyrene" inntatt mer enn et klesskap og herjet vilt med både bunader og dressjakker. Desto nærmere 17.mai, desto flere henvendelser. Gjerne både tidlig og sent. De mest optimistiske sender melding søndag kveld og lurer på om de ikke bare kan stikke innom dagen etter? Nå skal det sies at de aller fleste er hyggelige, henvender seg innenfor vanlig kontortid, og har forståelse for at de kanskje er litt sent ute. For ordens skyld, jeg svarer sjelden på meldinger til systuen i helgene, med mindre det er jeg som har initiert dialogen. Selv en selvstendig næringsdrivende må ha litt fri innimellom.

Det er ikke store jobben
"Hei, har du tid? Det er bare en bitte-liten omsøm? Ikke mange cm i det hele tatt. Bør ikke ta lang tid!" Misforstå meg rett. Det er hyggelig å bli tiltrodd jobben, men er det noe jeg har lært er så er det at en liten omsøm sjelden er avhengig av hvor mange cm som skal justeres i livet.

Som regel spiller det nemlig ingen rolle om bunaden skal legges ut eller inn 4 eller 8 cm. Jobben er stort sett den samme. For man må sprette opp og sy sammen igjen like mange sømmer. Som regel må stakken foldes på nytt, kanskje er det også en linning eller et belte som også må fikses på. Noen ganger må også skuldrene justeres, og heller ikke her spiller det noen rolle om det er 1 eller 5 cm. Det må sprettes og sys like mye. Også er det kanskje en fald som har løsnet? Så hvor mange cm sidesømmen skal flyttes har som regel liten betydning for arbeidsmengden.

Når det er sagt så er jeg er veldig takknemlig for alle som viser meg tilliten til å sy på bunaden sin. Det gir meg både mat på bordet og muligheten for å utøve et håndverk jeg trives med. Men, nå er det helt fullt i systuen til nasjonaldagen. Og da er det dessverre også fullt til konfirmasjoner i begynnelsen av mai. Men om du skulle ha en følelse av at det hadde vært greit å få gjort noe med bunaden til neste 17.mai, ta gjerne kontakt med meg til høsten. I april 2020 kan det nemlig være litt sent igjen.  

10. februar 2019

Knapphull i en Setesdal

Av og til tenker jeg at jeg må ha verdens beste jobb. Riktig nok ikke hver dag, det er dager og perioder da alt går motstrøms og jeg lurer på hva i all verden jeg holder på med. Men jeg opplever det som en verdi i seg selv å ha muligheten til å bruke mye tid på noe jeg synes er interessant, og i tillegg ha fleksibilitet til å styre mye av tiden min selv. (Selv om det ikke alltid resulterer i nye blogginnlegg). Jakten etter gamle "filler" har brakt meg fra nord til sør, og fra øst til vest i landet. Jeg har vært heldig å få treffe på mange flotte og engasjerte mennesker, og som har møtt meg med mye raushet og vilje til å dele av sin kunnskap. For det er dessverre sånn at mye av det jeg holder på med er kompetanse vi er engstelige for at skal bli borte som en følge av utflagging av industri.
Setesdal i ny versjon.
Det ligger mange gamle strikkede plagg i magasinene på høyskoler og museer, gjemt bort som godt bevarte hemmeligheter. En mulig årsak til at disse plaggene ikke er utstilt kan skyldes at mye er i dårlig forfatning. Jeg har sett gensere og votter som knapt henger sammen. For andre er det kanskje ikke så interessant, men for en som er spesielt interessert ligger det mye informasjon i en slik "fillehaug".
En skatt fra et arkivbesøk, viser hvordan genseren har bitt lappet med tekstil. 
 De strikkede plaggene kunne bli "bøtet" eller lappet med vanlig tekstil. En genser jeg kom over hadde fått påsydd flere store stoffstykker på ermene fordi de var så fillete. Dette har jeg også sett på votter, hvor man har lappet i flere omganger, gjerne da på innsiden av vottene hvor slitasjen var størst. Kanter i tekstil, gjerne rundt halsen og nederst rundt ermene har jeg også ofte sett brukt. Det forlenget levetiden til plagget, samtidig pyntet det opp en flott strikket genser. Bånd var dyrt, så det var også en fin måte å kunne vise seg litt frem på. Pynte oss har vi gjort til alle tider.

Overskuddsmateriale
Da jeg reiste Norge-rundt med strikketøyet for å gjøre research til boken Strikk til alle tider, endte jeg opp med langt mer materiale enn det vi hadde plass til i boken. Eller rakk å strikke ferdig. For jeg skal ikke legge skjul på at det var hektisk i sluttfasen. Foreløpig har det resultert i 4 nye utgitte design, sist i ut rekken en ny moderne variant av Setesdalsgenseren som har fått en knappestolpe istedenfor den tradisjonelle halssplitten.
Fot Eivind Rhøne
Sist utgitt til tross for at det allerede ble påbegynt i oktober 2017. Men designet har vært gjennom en lang modningsprosess. I snitt regner jeg fort 100 timer i utvikling av et nytt design, så det er ingen liten prosess designet skal igjennom før det er ferdig. Men når man oppdager at fargen man holder på å strikke med går ut av produksjon så kan følelsen av å arbeide "motstrøms" ta luften ut av selv den mest tålmodige! I tillegg har det vært et par andre hensyn som har gjort at jeg har latt det hvile i perioder.
Innhenting av informasjon foregår både via et etterhvert rikholdig bibliotek og utflukter til steder med "gamle filler".
Det finnes utallige versjoner av gensere med inspirasjon fra Setesdalsmønsteret. Ikke bare er det populært, men det har også lange tradisjoner for bruk. Genseren hører også til mannsbunaden fra Setesdal. På museet i Rysstad (Setesdal) fant jeg mye spennende, men det var genseren fra bildet Ørnejegerne som ble det utløsende for designet. Annemor Sundbø har en imponerende samling av gamle gensere og har utgitt flere bøker på bakgrunn av de funnene hun har gjort, deriblant Strikking i billedkunsten. Her har hun tatt for seg strikkede plagg i billedkunsten og rekonstruert flere av dem. Ett av dem er et bilde av kunstneren Carl Sundt-Hansen, Ørnejegerne fra 1907.  Mannen på dette bildet ser ut til å være den samme som er avbildet i Setesdøl med pipe,
Det er strikket inn perler i mønsteret ved hjelp av en tynn heklenål. Jeg har lagt ut en video på Instagram som viser hvordan.
Jeg hadde falt for de kvadratiske, eller rombeformede figurene nederst på ermene, og hadde lyst til å bruke dem videre. I tillegg liker jeg godt en halssplitt, som jeg har funnet på mange eldre gensere, da jeg ofte kan synes at ullgensere kan bli litt tette. Jeg ønsket å bruke det samme mønsteret i ulike størrelser på ulike steder på genseren, samtidig som jeg ønsket å gjøre genseren litt mer feminin enn de gamle genserene. Dette løste jeg ved å strikke inn perler i mønsteret på ermene hvor mønsteret ble en slags mansjett. I tillegg gjorde jeg den innsvinget i livet, for å gi den en litt mer feminin passform.
Raglanfellingen bød på noen utfordringer. Store ark med hver størrelse måtte tegnes ut. 
Raglanfelling hadde jeg lyst til å teste ut, da det er langt vanligere med isydde ermer, eller nå rundfelling. Det viste seg å være langt mer å tenke på i utregningen enn jeg først hadde tenkt nettopp fordi jeg valgte å bruke mønsteret i ulike størrelser. Dermed ble det også mange ulike  mønsterrapporter som skulle passe sammen. Det hadde vært langt enklere å kun velge en mønsterrapport, men da ville jeg ikke fått lekt med mønstret ulike størrelser.

Halssplitt
Da jeg la på tekstil for å lage halssplitten ble det klart at genseren da ikke ville få det moderne preget jeg ønsket. Behovet, eller ønsket om en halssplitt var likevel noe jeg ønsket å gå videre med. En smalere knapphullstolpe ble en god løsning på halssplitten.
Rundt knappestolpen har jeg lagt fløyelsbånd isteden for tekstilen rundt splitten som jeg først hadde planlagt. 
Fargevalget var heller ikke helt tilfeldig. Flere av "fillene" jeg har kommet over har vært strikket i det vi kaller jordfarger. Det kan skyldes både brune sauer og at garnet er farget med plantefarger. Uansett syntes jeg det var flott med bruken av disse fargene i et tradisjonsmønster. Også må det innrømmes at jeg har en svakhet for jord-og høstfarger. For å forsterke dette har jeg brodert inn striper med kjedesting i brunrødt, og med Mille Fleur sting i okergult. Kantene er heklet i en litt lysere bruntone enn bunnfargen som er melert. Navnet på genseren ble Frøya. Et gammelt navn, på en moderne variant av noe tradisjonelt. Jeg syntes det passet godt til genseren.
Knapphull og blingknapper.
Knapphull
Tl slutt har jeg lyst til å gi en kort beskrivelse på hvordan jeg strikker tette knapphull i doble knappestolper. Jeg bruker ofte doble knappestolper i plaggene mine. Jeg synes det er praktisk da du får gjemt sårkanter etter oppklipping inni kanten. Utfordringen da er at det er åpent mellom knapphullene, og det er fort gjort at det kan forskyve seg litt eller bli litt løst rundt dem. Dette kan løses ved å sy en liten søm rundt knapphullet, eller å strikke dem sammen, altså tette med en gang. I eksempelet mitt har jeg tatt utgangspunkt i at knapphullet skal gå over 2 masker.
 1. Merk av hvor du vil ha knapphullene dine på knappestolpen. Lag like mange biter, ca 10 cm lange, av restegarn som du har knapphull. Pass på at trådene ikke blir for lange, da vil de være i veien når du strikker videre. Det er også enklere å dra ut tråden når du er ferdig.
2. Fra rettsiden. Strikk frem til første knapphull. Strikk 2 masker med restegarnet (hjelpetråd). Sett disse maskene tilbake på venstre pinne, og strikk dem som vanlig. Gjenta dette ved alle knapphullene. Strikk kanten så lang som beskrevet, brettekant og fortsett til du har strikket til du er på samme høyde som knapphullet på baksiden av knappestolpen. Du skal nå begynne sammenstrikkingen fra vrangsiden.
3. Strikk til du er rett over første knapphull. Plukk opp "løkken" på høyre side av maskene som er strikket med hjelpetråd. løft den opp på venstre pinne og strikk den sammen med neste maske. Gjenta, ved å plukke opp løkken mellom de to maskene på hjelpetråden, strikk den sammen med neste maske. Men nå feller du av ved å legge den forrige masken over. Gjenta dette en gang til når du plukker opp den siste løkken på venstre side av hjelpetråden. Du har da felt av 2 maskene, og samtidig lukket knappestolpen ved knapphullet. Gjenta dette ved de neste knapphullene bortover.
4. På neste p, fra rettsiden,  strikk frem til første knapphull. Du plukker nå opp de 2 maskene som står på hjelpetråden og strikker videre. Du har nå et ett knapphull. Du kan nå dra ut hjelpetråden. Gjenta ved de andre knapphullene, og strikk resten av knappestolpen som anvist.

Med ønske om en fortsatt god morsdag!
MODELL OG MATERIALER
Design: Frøya
Materialer: Finull, fargekoder og materialer er oppgitt i oppskriften.
Kjøpt hos: Lille Lotte As, Lillestrøm
Tilbehør: 5 knapper, 1,5 m fløyelsbånd, 4 mm glassperler med sølvkjerne fra Panduro
Ps, på siden Tutorials har jeg laget ulike videoer for sting og andre tips. 

18. juni 2018

Kjenner du til Akerdrakten?

Visste du at Oslo har sin helt egne perle av en bunad basert på gammelt draktmateriale? Som Oslo-jente, riktig nok nå utflyttet til Akershus, synes jeg det er litt ekstra stas å ha en bunad fra hjemstedet. Akerdrakten er utarbeidet av Tone Tollefsen og Anette Solberg Andresen, og så dagens lys rundt 1997. Den har frem til nå vært i salg på Vevevriet på Folkemuseet i Oslo. I dag har Husfliden i Oslo tatt over produksjonen, og drakten produseres nå i sin helhet i Estland.
Akerdrakten står utstilt på Folkemuseet i Oslo. 
Det er ca 15 år siden jeg første gang var i kontakt med Anette angående Akerdrakten. Den gang fikk jeg tilbud om å gå på kurs for å lære å sy den, noe som ikke passet inn i timeplanen til en travel småbarnsmor. Planene om ny Oslo-bunad ble dermed lagt på is. Men, en tilfeldighet gjorde at jeg så et bilde på Instagram fra Husfliden hvor jeg kjente igjen Akerdrakten. En henvendelse til Husfliden sendte meg videre til Anette og Tone. Noe som skulle vise seg å være et lykketreff. For makan til to flotte, engasjerte og kunnskapsrike damer skal du lete lenge etter. Dessverre er tiden kommet for at damene overlater stafettpinnen for produksjonen videre, og da måtte det bli noen med en større økonomisk kapasitet. For alle stakkestoffene er spesialproduksjoner.
Veveriet på Folkemuseet. Her har de garn, garnpakker og vevde tekstiler. 
Jeg har vært så heldig å få tilbringe noen formiddager ute på Folkemuseet sammen med Anette og Tone og slik fått kunnskap om hvordan jeg kan sy drakten. Sånn i siste liten, for alt av stoffer og bånd er nå sendt avgårde til Estland. I systuen holde jeg derfor nå på å sy min egen Akerdrakt. 
Selv har jeg valgt et liv i silkebrokade. Litt mer rosa enn hva jeg vanligvis ville valgt, men syntes det var et feststoff!
Oppdagelsen av tekstilene brukt i drakten ble gjort ved en feiltagelse. Anette og Tone hadde nesten gitt opp både håpet og arbeidet med å få laget en drakt for Oslo, basert på gammelt draktmateriale, da de oppdaget at de hadde fått med seg en feil eske i forbindelse med et jubileum på Veveriet. Oppi esken fant de fargelagte tegninger av stoffprøver fra gårdene i Aker fra 1808-1810. Det skulle vise seg at Folkemuseet selv satt på de originale prøvene.
De originale tekstilprøvene. Rokken skal ha tilhørt Generaldinne Andrea Butenschøn
Drakten er utarbeidet fra en tid hvor tilgangen på materialer var knappe, rundt 1808 -1810. Krig og importstans gjorde at kvinnene ble oppfordret til å veve sine egne tekstiler. John Collett stiftet i 1807 Selskabet for Agger Sogns Vel, hvor formålet var å oppfordre til mer rasjonell egeninnsats i ervervelse av blant annet tekstiler. Blant incentivene var flotte premier, som en ny rokk eller vevstol. Det var vanlig at tjenestefolk fikk ett sett med klær i året som en del av lønnen. Det gikk nok litt sport i dette på grunn av de flotte premiene, for det er dokumentert via premieprotokoller at det ikke bare var koner og tjenestepiker som vevet, men også madammer!
Slitesnoren er fingerheklet med vevgarn. Jeg har valgt det vinrøde stoffet fra Maridalen, laget av Malene Pedersen.
Stakkestoffene i Akerdrakten er alle laget av premierte veversker. Alle stoffene er stripete som var datidens mote. Konen Cathrine Jacobsdatter (brunt stoff) fra Ulsrud, konen Oline Nilsdatter (grønt stoff) fra Furuset, konen Malene Pedersen (vinrød) fra Maridalen, Fru Kaptein Nes (blått med smale striper) fra Vøien (ved Akerselven), Fru Martine Collett (blått med stripper i turkis, rødt og gult) fra Ullevold, konen Marit Mortensdatter (blått med røde og grønne striper) fra Nedre Ullern. Dette står beskrevet i premieprotokollen som ligger i Byarkivet.
Livet er håndsydd med fine detaljer i ryggen. Stakken er løs og holdes oppe med seler.

Snittet på drakten er i empirestil, noe som passer for tidsperioden. Høyt liv og rynker i stakken gjør den behagelig å ha på, også under store middager. Isteden for den vanlige korte bunadskjorten har man  valgt en serk som var langt vanligere på den tiden. Serken har vært i bruk siden vikingtiden, kanskje lenger, og er et plagg lite påvirket av motesvingninger. Praktisk, brukt gjerne både dag og natt. Også fordi den er så lang at den gjør nytten som et underskjørt. Den kommer med flere løsninger til hals og krave. Selv har jeg valgt en serk med liten krave, om det blir tid blir får den etterhvert også litt broderi.
I miniatyr, noen av de mange kombinasjonene Akerdrakten kan lages i. 
Hjelp med riktig historisk utforming av drakten fikk Tone og Anette via Danmark og Annet Laursen Sjelsager, eller Silkeannet og dansk tekstilhistorisk forening. Norge var fortsatt i union med Danmark i 1808-1810, hvor borgerskapet måtte reise til København for å studere. Ikke helt uvanlig var det at de om hjem med en dansk hustru, godt influert av Europeisk mote. Moten kom tidligere til København, som lå nærmere kontinentet, enn til Christiania.
Det er flere halsåpninger å velge mellom. Det er kun utarbeidet denne søljen til drakten. Selv har jeg tenkt å bruke en lignende nål  med fugler fra Huldresølv til min Akerdrakt. 
Livet i drakten kan lages i ullstoff eller silkedamask. Det er kort som empirestilen tilsier, og lukkes med hemper og en sløyfe i front. Det håndsys, blant annet for å understreke preget på drakten. Men det er også viktig for å få fasongen på livet pent formet rundt bysten som er laget helt uten innsnitt.
Livet er lukket med trådhemper og silkebånd. 
Til Akerdrakten for dame hører det til hvite strømper, forkle i kattun (trykt bomullsstoff), en spencer (kort jakke) i ullklede og tobladslue eller stråhatt knytt med silkebånd.

Kilde: Kvinnehåndverk, Akerdrakten og dens forhistorie. Særtrykk fra Akers Sogneselskaps 200-års jubileumsskrift i 2007
Ps. Om du er spesielt interessert i prosessen kan du finne bilder underveis i FB-gruppen Helles Syskrin 

15. april 2018

OMSØM AV BUNAD

Tusen takk! Jeg er veldig takknemlig for alle som har vist meg tillit! Det er stort å få arbeide med arvestykker, og noe det er forbundet så mye følelser til. Men, det har den følge at det fylles opp med omsøm av bunader i systuen. Jeg har derfor sett meg nødt til å sette opp venteliste, og kan ikke garantere at jeg rekker å få nye oppdrag ferdig til 17. mai 2018.
Om du ønsker å bli satt på venteliste kan du sende en melding via Facebooksiden til Helles Syskrin og oppgi hvilken bunad du har. Kom gjerne med spørsmål om du har det. 

Jeg prøver å hjelpe flest mulig innen 17. mai, men om du trenger bunaden din til en annen dato enn 17. mai er det fint om du skriver det i meldingen. I tiden frem til 17.mai er jeg ikke like tilgjengelig da jeg må prioritere å sy bunader. Det hjelper dessverre ikke å sende flere meldinger for å komme høyere på ventelisten.

8. mars 2018

Strikk til alle tider er ute i hyllene

Så er den endelig ute i hyllene, boken som startet som en idé for tre år siden. Mye har endret seg underveis, og prosessen har vært lang med noen sideveier. Det startet nemlig som en idé til en bok med søm basert på inspirasjon fra norske tradisjoner og historier. Som den oppvakte leser vil merke seg ble det ikke en sømbok, men en strikkebok med litt søm isteden for. Boken inneholder stort og smått i strikk, samt en sømforklaring på hvordan du kan sy din egen stakk. Jeg har ønsket å lage en koselig og fargerik bok. Å kombinere det tradisjonelle med det moderne, og sette det inn i både hverdag og fest.
Foto: Eivind Røhne  -Strikk til alle tider
Boken er inndelt i fem landsdeler, hvor jeg har laget design inspirert på norsk tradisjon og folklore Det er mest design til damer, men også design til barn, herre og dachs. Albert måtte selvfølgelig få sin egen Setesdals-genser.
Foto: Eivind Røhne - Strikk til alle tider
På Østlandet har jeg hentet inspirasjon fra blant annet mønster fra tekstiler brukt i området. At de rutete plaggene endte opp med å bli blå og grønne isteden for røde som gjerne var inspirasjonskildene skyldes rett og slett at jeg satt og arbeidet med Oslo- og Østfoldbunaden mens jeg strikket eller monterte disse modellene. Hverdagsvesten ble et godt eksempel på det.
Foto: Eivind Røhne - Strikk til alle tider 
Sørlandet var nesten den vanskeligste landsdelen fordi området har så mange og lange folkedrakttradisjoner og dermed mye som måtte velges bort. En bok har nå et begrenset antall med sider. Setesdalsmønsteret har vært en viktig inspirasjonskilde for flere design. Noe av det jeg likevel antageligvis brukte mest tid på var en bolero til brud som er inspirert av en 200 år gammel brudeskjorte. Jeg skriver også litt om tidligere brudetradisjoner som danner inspirasjon for designet.
Foto: Eivind Røhne - Strikk til alle tider
På Vestlandet var det mye symbolikk som dannet grunnlaget for inspirasjonskildene. Farger og symboler brukt som fruktbarnhetssymboler, ga inspirasjon til designet Veslemøy. Åttebladsrosa, som vi ofte forbinder med Selbuvotten, har lange tradisjoner i folke-overtroen finner du igjen i Marits vest. Under et museumsbesøk kom vi over en utstilling med Hardanger-feler og historien om Isak som ikke ville dele sine kunnskaper. Det ga inspirasjon til en barnegenser, En liten spillemann.
Foto: Eivind Røhne - Strikk til alle tider
Mye av inspirasjonen for Midt-Norge har jeg hentet fra tekstilene til livet i Trønderbunaden. Fargene er hentet fra bebyggelsen på Bakklandet i Trondheim. På Røros kom jeg over en utstilling som het "Ti Finpussa", sagt på en annen måte, pyntet til fest. Her ble det både sløyfe og vest.
Foto: Eivind Røhne - Strikk til alle tider
Kilder til gammelt draktmateriale i Nord-Norge var magert i forhold til resten av landet. Noe kan henge sammen med at mye brant og ble borte etter krigen. Tradisjonsmønstre, og barsk natur har dermed vært de viktigste inspirasjonskildene for denne landsdelen.
Foto: Eivind Røhne - Strikk til alle tider
Jeg håper du finner noe som inspirerer deg. Om ikke annet nyter de flotte bildene til Eivind Røhne. Boken er nå ute i hyllene hos flere bokhandlere, ellers kan den kjøpes på nett hos Ark.
Boken lanseres hos Cappelen Damm i Oslo onsdag 14. mars kl 18.00. Kanskje ser jeg deg der?

11. februar 2018

Bak kulissene til Strikk til alle tider

Å lage en bok kan være en lang prosess. Avhengig av hvor ferdig ideen er når den dukker opp, hvor mye research må til, og hvor mye skal det strikkes opp om det er en strikkebok. For min del tok det 3 år fra ideen dukket opp i råformat til boken ligger klar i bokhandelen. Strikk til alle tider, kommer i butikk i slutten av februar, men kan allerede forhåndsbestilles i nettbokhandel.
Strikketøyet var med på reise over hele Norge. Med natur så mektig at man føler seg ganske liten.
Denne boken hadde neppe sett dagens lys med mindre jeg hadde støtt på de riktige menneskene underveis. Betydningen av noen som tror på deg, og som raust heier deg frem kan ikke fremsnakkes nok. De er rett og slett gull verdt. En kommentar fra rett person om at "dette kan du godt, dette bør du gå videre med", kan utløse uante konsekvenser. Eller at noen pusher deg, når du sitter svanger med en idé, men er redd for avslaget. Jeg var blant annet heldig som støtte på Tove Fevang, som ga meg det nødvendige dyttet til å kontakte Cappelen Damm. Og da begynte ballen å rulle.
Omgitt av gode og flinke hjelpere. 
Boken er inndelt i 5 landsdeler, hvor jeg har laget design inspirert av norsk tradisjon, folklore og historier. Det har fordret mye reisevirksomhet, museumsbesøk, og ikke minst mye prøving og feiling. Arbeidet med boken har bokstavelig dratt oss landet rundt på jakt etter inspirasjon. Å reise på jakt etter gamle tekstiler for en som er midt i en bunadtilvirkeutdannelse skulle vise seg som en god kombinasjon. Derfor har jeg også lagt inn en sømbeskrivelse på hvordan du kan sy din egen stakk, og kanskje lage din egen festdrakt?
Jeg har nesten ikke tall på hvor mange museum og utstillinger jeg har besøkt i løpet av de siste 2 årene. Jeg har fått mulighet til å fordype meg i noe av det jeg synes er mest interessant og sett utrolig mye vakkert håndverk. 
Arbeidsfordelingen var klar, husbonden kjørte mens jeg strikket. Det skulle snart vise seg at å strikke land og strand rundt ikke alltid var like lett. Veinettet på Vestlandet hadde få likheter med veinettet rundt Oslo, og forsiktig sagt ikke alltid like egnet til å sitte med nesen dypt konsentrert i et strikketøy. Til stor frustrasjon for enkelte. Jeg lærte meg etterhvert å sette pris på ferje-venting.
Mektig natur, her over fjellet fra Hardanger folkemuseum på vei mot Setesdal. 
Selve ideen gikk gjennom den berømte trakten før jeg endte på noe som var gjennomførbart. Den første ideen var antageligvis omfattende nok til seks bøker, noe som var litt mye for en debutant. Det skulle vise seg å være krevende nok med en bok, for selv om jeg tidligere har ledet store prosjekter og laget store trykksaker var dette noe ganske annet. Full av optimisme hadde jeg laget en detaljert prosjektplan med en god "buffer". Trodde jeg. Allerede i mai skjønte jeg at den var brukt opp på uforutsette hendelser.
I Setesdal måtte jeg selvfølgelig ta frem Blomstring i Setedal med rundfelling. Ps. En revidert versjon av Blomstring i Setesdal hvor ermene strikkes sammen med bolen kommer i boken 
Fra kontrakten ble skrevet med forlaget før jul i 2016 gikk det 9 måneder til manuskript og modeller skulle være klart til 15. august. På det tidspunktet hadde jeg allerede flere design klart, og hadde fortsatt en ambisjon om å strikke alt selv. Som sagt, litt optimistisk.
En av de første utstillingene jeg besøkte var Selbuvott-utstilingen på Sverresborg i Trondheim. 
Å strikke alt selv forsto jeg etterhvert at jeg ikke ville klare ved siden av deltidsjobb og bunadsøm. For noe av utfordringen med bok-skriving er at utviklingsprosessen består kun av kostnader, så inntektene må skaffes på annet vis. Med mindre man har fått et forfatterstipend, noe som ikke var tilfellet for min del.
Et besøk på Selbu museum ble det også tid til på vei fra Røros til Trondheim. 
Prøving og feiling er en del av prosessen, vanskeligere blir det når andre skal strikke for deg og det meste helst bør være klart når du sender det fra deg. Det ble en god læring på hva som kunne misforstås, og hvor verdifulle gode tilbakemeldinger er. Til sammen 4 par ekstra hender måtte til for at boken skulle komme i mål, Anne Sofie Fjorden Lysheim, Mette Algrim, Laila Ims og Berit Synnøve Olden Brandvik stilte sporty opp til modellstrikk.
Barn og dyr kjempet om oppmerksomhet og jordbær. 
Uforutsette hendelser kunne bestå av så mye. Noe kunne man med litt erfaring forberede seg på. Men av og til blir en modell ikke helt som du har sett for deg, og må forkastes. Mer frustrerende er det når du oppdager at du har strikket opp noen av modellene dine i farger som har gått ut. Eller enda verre, garnet har gått ut! Jeg opplevde både versjon en, to og tre.
Også en bolero til brud er med i boken. Designerspiren sydde kjolen kvelden før fotografering.
En av modellene vi hadde strikket opp i en utgående farge ble forkastet, en annen besluttet vi to uker før fotografering å strikke opp i en ny farge. Skjørt og jakke, skulle strikkes, monteres og dekoreres ved siden av en del søm som skulle gjøres klart. For det vi ikke fant i butikken det sydde vi selv. Når jeg sier vi, så mener jeg designerspiren og jeg. Designerspiren fikk oppdraget med å både dekorere, brodere, sy på perler og sy klær til fotograferingen. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha klart meg uten hennes hjelp.
Barna , William og Joahnne, ble fort varme i trøya, og sto for for mye ablegøyer underveis. Nye vennskap ble knyttet.
Da Eivind Røhne takket ja til å fotografere for boken min visste jeg at jeg var i trygge hender. Jeg hadde arbeidet med Eivind flere ganger tidligere, riktignok i helt andre settinger, men visste at han har en egen evne til å løse de oppgavene han får. Noe han beviste også denne gangen.
Selv om det ikke ser sånn ut var pakkingen nøye planlagt. Helt ned til  hårbånd, strømpebukser og sko. 
Fotograferingen var satt opp over to helger for at vi skulle være sikre på å rekke alt. Å fotografere ute i Norge er uansett årstid en risikosport. Den første helgen kunne vi ikke ha vært heldigere med været. Barn og bikkjer lekte mellom gamle hus på idylliske Hadeland Folkemuseum. Modellene gjorde en fantastisk jobb. Joar Bergan Kvernbakken, Tina Knudsen, Cathrine Sofie Siggerud, William Knudsen, Johanne Siggerud og lille Albert stilte alle sporty opp for prosjektet mitt.
En litt spesiell stillingsbeskrivelse, men man gjør det man må for å få et bra bilde. 
Husbonden var med som sjåfør, innkjøper, lunsjansvarlig,  hjelpemann for fotografen og endte til slutt opp som stand-in for en hest. Man kan trygt si at oppdraget hans bød på varierte arbeidsoppgaver. Selv satt jeg og broderte ferdig ermene på Blomstring i Setesdal i bilen på vei oppover. Min lille røde "postmann Pat bil" var fylt til randen med klær og utstyr, og designerspiren og jeg balanserte strykebrettet over hodene våre.
Hår og make-up forsøkes reddes mens regnet formelig spruter. Fotografen gjorde jobben under paraply. Selv har jeg sjelden vært så søkkvåt da paraplyen min ble brukt til å redde klærne fra å bli våte 
Den andre helgen holdt vi oss i Oslo, den første dagen på Torshov. Denne gang var vi ikke like heldige med været. Selv sto jeg med bena godt plantet i noe jeg opplevde som en liten elv mens jeg holdt paraplyen over klærne som skulle fotograferes.  
Fotomodellene benyttet pausene til å strikke. Her ble også forsidebildet tatt. 
Modellene søkte tilflukt under tak der det var mulig for å berge hår og make-up. Et par av bildene ble slik improvisert mens fotografen fotograferte med en hånd, under paraply. Dag to var vi heldigvis heldigere med været, og beveget oss nedover mot Vulcan og Akerselven.
Modellene hadde 6 meter å gå på før solen ga feil skygger. Frem og tilbake, helst i takt. Mye skal klaffe. 
Så skulle man kanskje tro at jobben så er gjort, men etter fotografering starter jobben med korrektur, og grafisk utforming av boken. Jeg var heldig og fikk May-Britt Bjella Zamori  til å ta oppdraget som teknisk redaktør på manuskriptet. Jeg har underveis hatt ikke mindre enn tre redaktører hos Cappelen Damm. (Jeg håper det er helt tilfeldig). Inger Margrethe Karlsen og Kaja Kvernbakken var de som tente på designet mitt, og sørget for at boken ble antatt hos Cappelen Damm. De fulgte meg frem til fotograferingen, frem til Toril Blomqvist over-tok stafettpinnen og loset meg trygt gjennom den siste delen av prosessen.
Det ble en del venting, og modellene måtte gjennom mange klesskift iløpet av dagen. 
Lise Mosveen fra Mosveen design fikk oppdraget av forlaget til å gjøre den grafiske utformingen, et valg jeg er takknemlig for. Det er i sannhet et stort apparat som aktiviseres på bakgrunn av det som startet som en liten idé for tre år siden.
Strikk til alle tider, jeg håper å kunne inspirere til mer strikk!
Nå er det virkelig nedtelling til 26. februar! Det er nesten så jeg holder pusten, hvordan vil mottagelsen bli? Det gjenstår å se. Heldigvis har prosessen vært både morsom og lærerik, og noe jeg ikke ville vært foruten.