Hva gjør man med en utslitt kjole som er full av gode minner?

Vi tar bedre vare på klær med  affeksjonsverdi. Tenk bare på bunaden, eller på den hjemmestrikkede genseren. De blir som regel værende i klesskapet, selv om de har krympet eller sett sine beste dager. Vi er mer villige til å reparere og gjenbruke hele eller deler av de plaggene. Plaggets verdi handler ikke da om kroner og øre, men følelser. Selv om vi generelt også er mer velvillig innstilt på å bekoste reparasjon dersom noe er kostbart i innkjøp. Og reparasjon av klær forlenger som kjent levetiden på klærne våre. 

Sy om og reparere er med på å forlenge levetiden på klærne våre. Jeg skifter gjerne for i jakker, lapper bukser, syr om og bruker deler av gamle skatter som en del av nye kreasjoner eller til reparasjoner.

Dette er noe jeg ofte støter på når noen ønsker å sy festdrakter, eller søker hjelp, for å gjenbruke deler av et elsket plagg i et nytt. Det kan være noe som er laget eller arvet av en kjær, eller rett og slett den første genseren de strikket på videregående. Det vi lager selv tar vi også bedre vare på, enn ting som har kommet enkelt til oss. Kanskje fordi vi da forstår verdien av arbeidstimene som ligger bak det å lage et helt plagg. 

Puten hadde ligget ute og fått et møte med solen som gjorde at den kunne trenge en liten oppgradering. Jeg kunne også ha sprette av foret og forsøkt å farge det, men nå ble det liggende inni den nye puten. 

For har du brukt måneder på å strikke en genser sitter det langt inne å putte den i en pose til Fretex. Klær med historie kan det være vanskelig å kvitte seg med, selv når de har kommet i kategorien, trange/utslitte og brukes helst bare i hagen. Det kan være klær du har laget selv, noe som minner deg om en person eller opplevelser. 

For min egen del sitter det i alle fall mye lenger inne å gi fra meg selvlaget, enn kjøpt  - med noen hederlige unntak. Jeg har faktisk en liten stabel med klær som jeg har laget selv som av ulike grunner ikke er i bruk lenger, som venter på det nye rette prosjektet. Tekstilene er jo like flotte selv om plagget er blitt litt trangt. 

For å piffe opp puten litt ønsket jeg å lage en liten kant. Det var ikke nok stoff uten falmer til å lage brede kanter. Et skråbånd ble brettet dobbelt før jeg puttet inn snoren og sydde det som en rolour. 

Og selv om det sikkert er sunt å kvitte seg med skapfyll, så er det som sagt ikke alt vi synes det er like greit å kassere. Hva gjør vi da? En måte kan være å finne nye bruksmåter for det som er utslitt dersom du har hjerte til å sette saksen i det. 

Tekstilet var falmet og fullt av striper etter bruk og vask. Denim slipper en del farge i vask. Dette er et plagg som er mye brukt og svettet i, dermed også vasket oftere enn et par bukser. 

Denimkjolen

Jeg har en egen forkjærlighet for kjoler laget i denim. Slitesterke, bruksvennlige og enkle å pynte opp og ned. Et supert basisplagg jeg alltid har i garderoben. En av disse kjolene var en sikker vinner i klesskapet, og har vært brukt til alt fra fin på jobben til etterhvert kjekk å ha på stranden. Det siste kunne den sikkert vært brukt til en liten stund til, men strandlivet med Norges-ferier er enkelte sommere så godt som ikke-eksiterende. Bruken har med andre ord vært litt begrenset de siste årene.

På baksiden hadde jeg ikke stort nok stykke, så det ble en naturlig sted å sette inn glidelåsen. Den ligger under kanten. Ps. På Stitsjorama i september skal jeg holde kurs i ulike metoder for å sette i glidelåser.

Dette har vært en kjole jeg ofte fikk komplimenter for. En av de jeg husker best er fra tiden hvor jeg reiste mye i forbindelse med jobb. På 7 flyet til Stockholm sammen med nesten bare dresskledde menn stilte undertegnede opp i blå denimkjole med prikker, oransje selv-strikket bolero og oransje sandaler. I det jeg satte foten inn i flyet utbrøt flyvertinnen spontant "Åh herlighet så deilig å se farger og noe så fint!" Utbruddet første til litt latter, men "It made made day". 

På ferie, på jobb, i butikken, - en brukes over alt kjole. Jeg følte meg alltid velkledd i tillegg til at den var praktisk. - Når jeg nå ser bildet  føler jeg at det er 100 år siden (og ikke 10, men det var virkelig en helt annen tid). 

Likevel etter 10 år med bruk og vask kjente jeg på at nå følte jeg meg ikke fin i kjolen lenger. Den hadde mistet en del fasong, blitt litt slaskete og med tydelige bruksmerker var den blitt degradert til strand- eller bruke i hagenkjole. Men hvordan kunne jeg kvitte meg med en kjole med så mye gode minner?

Tekstilet er klart for nye og gode minner i hagen. Og ikke minst har jeg tilført noe i hagen som også gir meg hyggelige assosiasjoner. 

Sprettekniven avslørte solid falming, og kanskje forklaringen på hvorfor jeg ikke følte meg så fin i kjolen lenger. En sofapute fra hagen hadde lidd noe av den samme skjebnen, solid falming, og hadde blitt liggende (gjemt og glemt på vaskerommet) mens den ventet på nytt trekk. Det var heldigvis nok tekstil i kjolen til å få laget et nytt trekk til puten som har fått plass i sofaen igjen. Jeg laget en rolour av skråbånd og en 6 mm tykk snor, som ble til en dekorkant rundt puten. Puten fikk også glidelås så trekket er enkelt å ta av og på. 

Restene fra kjolen skal få gjøre nytte som for i et pennal, eller som fyll i en annen sofapute. Det viktigste er å ta vare på det vi har, eller lage noe vi har lyst til å ta vare på. Tekstilet skal i alle fall få være med på å skape nye gode og hyggelige minner, bare i en annen setting. 

FIE, SOFIES SPORTY SØSTER

Bunadslivet til Trønderbunaden har vært inspirasjon til flere design denne våren. Og for hvert nytt design som har oppstått, har jeg nesten like raskt sett konturene av et nytt. Dermed har det vært om å gjøre å få notert ned ideene i skisseboken mens de fremdeles er ferske. Det er ikke alle ideer som man velger å gå videre med, men noen ganger må en idé også modnes litt før den springer helt ut. I forbindelse med at jeg laget et vottemønster hentet jeg et nytt element fra det samme bunadslivet. Jeg brukte det siden som en bord i en barnekjole, (kommer snart som et eget innlegg), før jeg så at det godt kunne utvikles litt videre. Dermed kom ideen til Fie.

Fie er strikket i Ask fra Hillesvåg

Utfordringen var at jeg gjerne ville ha den med til fotograferingen vi gjorde unna i påsken, og jeg hadde kun 4 dager på å få den ferdig! Her var det med andre ord ikke rom for å gjøre designvurderinger underveis som kunne resultere i opprekk. – Var det i det hele tatt mulig? Vi snakker tross alt om en jakke strikket på pinne 3 mm?  Men heldigvis i en størrelse small.

Trådfesting i siste liten. jeg tror jeg aldri har strikket noe så fort noensinne før, ..

FARGENE
Heldigvis hadde jeg en relativt god formening om hvilke farger jeg ønsket å arbeide med. En oransje var plukket ut som bunnfarge, mens jeg måtte lette etter andre gode kombinasjonsfarger i lageret mitt. Det er ganske spennende å se hvordan farger som tilsynelatende fungerer sammen i garnnøster kan forandre karakter når de kommer sammen i et strikketøy. Små prøvelapper ble laget for at jeg skulle bruke minst mulig tid på å eksperimentere med feil farger i strikketøyet. Jeg ønsket å gjøre jakken feminin, frisk og litt morsom og endte opp med fersken-rosa og rød som hjelpefarger.

Modellen har mange av de samme elementene som Josefine og Sofie, striper og ensfargede partier sammen med blomster.

MODELLEN
Selve modellen hadde jeg sett for meg med raglansfelling, og krave. Etter å ha vurdert hvordan jeg skulle løse knappestolpen, endte jeg opp med å velge glidelåslukning. Det ble et nytt element i kolleksjonen som jeg var godt fornøyd med.

Løsningen med glidelås var med på å gjøre uttrykket litt mer sporty enn jeg først hadde tenkt. 

STRIKKE STRIKKE STRIKKE
Men går det an å strikke en jakke på 4 dager..? Jeg brukte 4,5 halv dag. Jeg strikket nesten i søvne. Det første jeg gjorde etter å ha stått opp om morgenen var å finne frem strikketøyet, og det siste jeg la til side før jeg la meg om kvelden. Jeg hadde nesten inntrykk av at hendene gikk av seg selv mens jeg sov.. Men jeg rakk det! Vi fikk noen flotte bilder, men det som overrasket meg når jeg så den på designerspiren for første gang var hvor sporty modellen var blitt. Jeg hadde sett den for meg som langt mer feminin!

Et bånd ble sydd fast på innsiden for å skjule klippekanten. 

RESULTATET
Da jeg så hvor sporty jakken var blitt, må jeg innrømme at jeg ble litt usikker på om jeg skulle sette Fie opp på listen over «godkjente» design. Nå har ettertiden vist at Fie har blitt hverdagsjakken. Jeg slenger den på over jeansen om jeg skal ut, når jeg løper avgårde til yoga-trening, eller skal ut på tur. Den har rett og slett vist seg som en svært anvendelig og sporty jakke! Og fargene, vel de er det kanskje ikke så overraskende at falt i smak hos undertegnede.

Kanskje ikke like feminin i snittet som jeg først hadde tenkt, men har vist seg som tilsvarende anvendelig. 

GENERØSITET
I oppløpet mot 17. mai har jeg tatt i mot en del omsøm av bunader. Den siste bunaden ble levert kl 10.00 i dag. På lørdag hadde min svenske svigerinne og jeg satt av dagen for å sy ferdig livet til hennes Skedevi Dräkt fra Öster Götland. Basert på innholdet i en materialpakke fra den svenske husfliden, målte og tegnet vi ut mønster før vi kunne begynne på sømarbeidet. Men fortvilelsen var til å ta og føle på da vi midt i innspurten oppdaget at båndet som fulgte med pakken måtte være feil, det var dessuten altfor lite bånd. Og alt av butikker var stengt frem til 17.mai!  Jeg følte meg ganske oppgitt, og litt skyldig for jeg hadde satt datoen uten tanke på at vi kunne ha behov for å supplere med ekstra utstyr. For hvem er det som sitter på 6-8 meter grønt skråbånd ekstra, som vi også raskt kunne få tak i?

Alt klippet og klart, men bånd til kanting var feil og for lite. 17. mai antrekket 

Flere enn vi trodde. En etterlysning via en sømgruppe på Facebook den samme kvelden skulle vise seg å gi resultater. Det tok ikke lang tid før flere hadde meldt i fra at de gjerne kunne bidra med flere meter med grønt skråbånd. Søndag formiddag møtte jeg dermed en dame som sto klar med grønt skråbånd da jeg kom. Vi gjenkjente hverandre straks som felles- stoffavhengige, og kunne utveksle erfaringer om tekstilkjøp i utlandet, samt gleden over å ha med seg flere meter med ull i kofferten på vei hjem fra ferie. Og dele forståelsen for hvorfor det er helt naturlig å ha flere meter med bånd i en ukurant farge liggende i årevis, for å nevne noe.

Skråbånd så det holdt til det vi trengte + mer til. Vi fikk ferdig drakten så den kan brukes på 17. mai. 

Historien er et godt eksempel på hvordan sosiale medier kan fungere på sitt beste, raskt og med en villighet til å dele. Mest av alt ble jeg overveldet av responsen og generøsiteten jeg møtte, og hvor hyggelig det er å møte andre med samme interesse.

Til tross for at det har vært mye søm i det siste, har det ikke vært så mye nyskapning i syrommet. 

Noen ekstra meter med ull i kofferten kan det også hende at det blir i bagasjen til undertegnede når vi nå reiser avsted på en liten ferie i forbindelse med husbondens jubileum. Som vanlig har jeg Googlet tekstil- og garnbutikker, vi skal besøke vingårder, på sjokoladesmaking og kanskje bade?  Hvor vi skal? Vi skal til et sted hvor de garantert har garnbutikker… (jeg har Googlet). Og da ordner vel resten seg? God 17. mai.

Ps. Sofie, den litt mindre sporty søsteren til Fie er i Familien denne uken.


MODELL OG MATERIALER
Design: Fie, kommer snart på Ravelry
Materialer: 300 g Ask 2, 100 g Tumi
Fra lager: ja
Farge: oransje, naturhvit
Strikkefasthet: 24 m og 32 omg = 10 x 10 cm
Kjøpt hos: Hillesvåg
Tilbehør: glidelås
Størrelse: 36



Du kan følge med for flere oppdateringer på Helles Syskrin på Facebook.

ER BUNADEN DIN KLAR?

Det er flere som har bemerket at det har blitt færre søm-innlegg på bloggen. Når jeg også mottar etterlysninger etter mer søm-blogging får jeg kanskje ta det på alvor. For selv om det kan være langt mellom søminnleggene på bloggen, stikker jeg rett som det er en tur ned i syatelieret og syr en søm eller to. Men ikke alltid nok til at jeg synes det er noe å skrive om på bloggen. Skifting av gylf i dressbukser er ikke det morsomste å skrive om, heller ikke opplegg av de samme buksene. Selv om det sikkert kan ligge noen nyttige tips og triks i justeringer og reparasjon av klær. Spesielt i disse tider hvor fokuset på gjenbruk, bevaring og redesign begynner å bli større. Og takk for det.

Bunaden er klar til bruk, har du sjekket om din passer?

Denne gang er det omsøm av klær, rettere bestemt bunader som ligger på klippebordet i syrommet. Via en lokal bunadsyerske har jeg fått noen oppdrag på omsøm av bunader. En jobb jeg forøvrig storkoser meg med. Med 17. mai og konfirmasjonstid nært forestående er det nemlig høytid for å sjekke om bunaden fortsatt passer. Og i noen tilfeller er det også bestemors bunad som skal syes om til den til en ung konfirmant.

Både tett nåling og tråkling må til når 4 meter med stoff skal festes til bunadslivet. 

Folder i stakken
Jeg har montert noen bunader tidligere, men må innrømme at jeg ikke var klar over hvor mange små variasjoner det er mellom hver bunad. Jeg har flere ganger nitidig studert beltestakken fra Telemark, og har fått et innblikk i hvordan den rynkes sammen i livet, i motsetning til mange andre mer tradisjonelle bunader hvor stakken legges i folder. Men størrelsene på foldene, dybde og bredde, kan variere en del mellom de ulike bunadene. Og her gjelder det å være konsentrert når du bretter flere meter med stoff rundt livet for å få foldene til å stemme når du kommer rundt. Jeg har til dags dato ennå ikke fått det til å gå opp på første, eller andre, forsøk for den saks skyld.

Alle fra Gudbrandsdalen. Fra venstre, 1. Gausdalsbunad. 2. Damaskkjole, laget med folder så man også kan vokse i lengden. barnemodellen hadde opprinnelig 2 folder. 3. Omsydd damaskkjole med løst liv inspirert av drakttradisjoner fra 1700-tallet. 

Bunadslivet
Hvordan livet syes og festes på, kan også ha store variasjoner. Nå er det heller ikke alle liv som festes fast til selve stakken, men som derimot er løse. Noen bunader har linning, andre ganger syes stakken direkte fast på livet. Dette gir forskjeller på hvordan frontpanelet og lukningen løses. Noen liv har bryst-innsnitt, noen skal syes med spilesøm i ryggen, noen forsterkes med innlegg og ekstra sømmer i front osv. Noen fellesnevnere kan det likevel være i forhold til hvor de ekstra cm med stoff blir liggende. I en ny bunad er det alltid lagt til ekstra med tekstil, så bunaden kan vokse med eieren. Som regel skjer det en del kroppslige endringer for de fleste av oss fra konfirmasjonsalder til man runder "godt voksen".

Som regel legges det inn godt med sømmon for at man kan vokse med bunaden. Om man skulle vokse ut av den kan mange av dem skjøtes på i liv ved å sette inn en slisse under armen, og  et halvt stakkestykke i skjørtet etterkant. 

Håndsøm
Noe av det jeg også liker med bunadssøm er håndsømmen. Jeg vet at det er en del som syr skyr håndsøm da de synes den tar for lang tid. Men akkurat det at den tar tid, som gir ro og mulighet for refleksjon, er det jeg liker ved den. Det er noe rytmisk ved håndsøm som på mange måter kan sammenlignes med strikking. Men jeg opplever at det likevel krever større tilstedeværelse enn ved strikking.

Skorningen, oppbretten syes fast for hånd med silketråd. 

Det jeg likevel setter størst pris på ved bunadssøm er utøvelsen av selve håndverket, samtidig som man arbeider med fargerike og flotte tekstiler basert på gamle drakttradisjoner. Norske kvinner er ikke alltid like flinke til å kle seg i farger til hverdags, men på 17. mai er vi en fargerik nasjon. I alle fall om vi ser ut i fra påkledningen. Så får heller utlendingene synes det kan se litt snodig ut at en nasjon av moderne og likestilte kvinner ifører seg upraktiske og gammeldagse plagg en dag i året. Personlig føler jeg meg sjelden så flott som når jeg har iført meg bunaden min.

Husbonden laget ny arbeidsplass til meg mens jeg var på koftetreff. Kan nesten ikke få sagt hvor fornøyd jeg er.  

Bevaring
Et annet aspekt ved bunadssøm er bevaring. Bevaring av gamle drakttradisjoner, kunnskap om et håndverk, og bevaring av klær. Ikke helt ulikt hva vi finner ved for eksempel strikkede kofter, som vi heller ikke kaster uten videre. I dag hvor vi lever i et overflods- og forbrukersamfunn, setter vi ikke alltid pris på de materielle godene vi skaffer oss. Men en bunad har en svært lang levetid sammenlignet med andre klær. Det er ikke uvanlig at en bunad kan gå i arv gjennom flere generasjoner. Dette henger selvfølgelig sammen med at for de aller fleste er en bunad en stor investering. Men det ligger også for mange en tilknytning til et sted, familiebånd, historie og røtter i en slik drakt. Det er ikke få konfirmanter som arver bestemors bunad til konfirmasjonen, for å så kunne la den gå i arv til sine døtre eller barnebarn.

Bjørnetråd, en ekstra sterk sytråd brukes mye til bunadssøm. her til å feste hekter. 

Bundadspolitiet
Så vidt meg bekjent finnes det ikke et eget oppnevnt "bunadspoliti", men at det hersker mange sterke meninger om hva som er "lov" er det liten tvil om. Da er det viktig å huske at alle bunader er rekonstruksjoner av gamle drakttradisjoner. Noen er mer nøyaktige enn andre, noen kan for eksempel være konstruert på bakgrunn av et livstykke eller lignende, mens andre kan ha henten sin form fra gode lokale draktbeskrivelser.

Brystduk til Fanabunad. De samme blomstene finner vi igjen i strikkekunsten. Bildet er lånt fra digitalmuseum.no

Vi ser også at enkelte elementer må ha vandret mellom landsdeler, og som vi også finner igjen i strikkekunsten. Som for eksempel åttebladsrosene som vi kan finne igjen i både Fanabunaden og Fanagenseren. Det er bunader hvor du egentlig har mulighet for mye variasjon, og kombinasjonsmuligheter, mens andre er ganske låst i sin form. Da er det også greit å huske på at det er ikke fritt frem i forhold til hva du kan gjøre, før det ikke lenger kan kalles en bunad, men en drakt basert på gamle håndverks- og draktradisjoner.

Sølvpuss er en viktig del av bunadsforberedelsene . 

Symbolikk og sosial status
Tidligere var det ikke så strengt på hvilke farger du fikk lov til å bruke på jakken din, det handlet mer om hva som var tilgjengelig av materialer og sosial status. Hadde du råd til bånd på stakken kjøpte du det, om du ikke hadde råd så broderte du istedenfor. Og du lot deg ikke stoppe av at du hadde feil blåfarge på garnet. Søljer er i likhet med bunaden basert på lokale smykketradisjoner. Men det er nå ikke slik at om du har arvet en sølje fra en farmor fra Telemark at den må ligge nederst i smykkeskrinet fordi du har valgt "feil" bunad. Bunaden og smykkene blir således en beretning om deg og din families tilhørighet. Fra tidligere så brukte du også det du hadde, enten du var godt materielt stilt og kunne kjøpe nytt eller hadde arvesmykker, om de så var fra en annen landsdel. De fleste hadde antageligvis ikke råd til smykker i det hele tatt.

Stølebeltene kommer i flere modeller. Mange settes på en skinnrem. 

Det kan likevel synes fornuftig å ha en viss bevissthet rundt symbolikken som ligger i en del av de ulike elementene. Formålet med en del hodeplagg var blant annet å signalisere om en kvinne var gift eller "fri". Stølebeltet som vi i dag stadig oftere ser på unge konfirmanter var strengt forbeholdt gifte kvinner. - Og er nok et uttrykk for at vi i dag lever i materiell overflod, og kanskje har et mindre bevisst forhold til hva bunaden representerer, nemlig kulturhistorie. For min del som gjerne leker litt med tradisjonene i egne design opplever jeg at jeg til tider driver balansekunst i forhold til det å fornøye, samtidig som jeg ønsker å bevare og vise respekt for gamle drakt- og håndverkstradisjoner.

Lek med tradisjoner, kombinasjon av tradisjonsstrikk i kombinasjon med tradisjonssøm. 

Bevaring og miljø
Dagens forbruk er en av de aller største miljø- truslene vi står overfor. Vi produserer, kjøper og kaster ukritisk, samtidig som det bygges opp solide søppeldeponier. Det er jo et tankekors at de klærne vi lager selv, de tar vi vare på. Mens det som produseres under kummerlige forhold, til en timelønn langt under fattigdomsgrensen, de har vi få betenkeligheter med å kvitte oss raskt med. Jeg kan se mange gode argumenter for betydningen av å videreføre håndverkstradisjoner, og kunnskap om å produsere egne klær.

Nye bunadssko? Jeg er i alle fall godt skodd til 17. mai etter at jeg investerte i et par med ekstra bred front. 

Selv så ser jeg at jeg må vaske og stryke bunadsskjorten før den store dagen. Bunaden henger ute til lufting, den passer og ser fortsatt like fin ut. Da er det bare å krysse fingrene for at det blir sol og oppholdsvær på den store dagen. Ha en god håndarbeidsuke!

Omsøm og kanskje et comeback?

Det hender jeg etter en tid gjør små justeringer på både det jeg syr og strikker. Det kan vel best beskrives som at man først vet hva som mangler når man har fått brukt plagget en stund. Enkelte ganger kan det dreie seg om små endringer; som å justere innsnitt, gjøre dem dypere eller smalere, endre på skjørtelengder osv. Det hender også at enkelte strikkejakker kan få en porsjon med brodering eller heklede blomster, dersom jeg synes de ble i overkant enkle og har endt opp som hyllevarmere. Som regel er det ikke de aller største justeringene jeg setter i gang med, da syrommet ikke akkurat er tomt for nye prosjekter. Om noen skulle være i tvil; det er en lang kø med nye prosjekter.

Omsydd kjole i 100 % silke fra Italienske Valentino. Liten visuell endring, men stor jobb.

Denne kjolen hadde egentlig alle forutsetninger for å bli en favoritt. Jeg hadde laget den med tanke på at den skulle være en helårskjole, som enkelt skulle kunne pyntes opp og ned. Sydd i en fantastisk silke fra Valentino, innkjøpt i Tyskland,hadde jeg ikke tatt noen sjanser og valgt et trygt og kjent mønster. Men av en eller annen grunn ble den aldri den helt store favoritten. Noe av forklaringen kan ligge i at jeg antageligvis ikke gjorde nok justeringer i mønsteret i forhold til hva slags stoff jeg laget den i.

Utgangspunktet var ikke dårlig, men den traff ikke helt "blink". 

Stoffet er nemlig av typen "flytende/ levende under symaskinen". Det var en flott fall i stoffet, noe som ikke kom frem i den modellen jeg hadde valgt. Ikke var jeg helt fornøyd med halsen eller ermene heller, hvorpå kjolen har fått henge nesten urørt i klesskapet. Noe jeg syntes var for galt. Vi snakker tross alt om silke fra Valentino.

Jeg var aldri helt fortrolig med ermene. Jeg hadde muligens også sydd overdelen i samme størrelse som foret, noe som gjorde at foret hadde en tendens til å heise seg litt opp i halsen. Ermehullene gjorde jeg også en cm større da jeg syntes de var litt trange.

Det er noe med at når et stoff er klippet, så er valgmulighetene svært begrenset. En liten stoffrest skulle vise seg å bli løsningen for omsøm av kjolen. Kanskje ikke de helt store visuelle endringene, men de krevde at jeg mer eller mindre sprettet opp kjolen i nesten like mange deler igjen som da jeg sydde den sammen i utgangspunktet. Modellen jeg hadde i hodet var en litt mer 40-50-talls inspirert kjole, med splitt i halsen, rynker under bysten og rynker på ermene.

Bakfra er kjolen mer eller mindre lik som før. Kun ermene er forandret. 

Valg av stoff til modell
Når du velger en modell er det helt avgjørende at du velger et stoff med kvaliteter som passer til denne. Et tynt silkestoff vil for eksempel føre seg helt annerledes enn et tykkere og stødigere ullstoff. Det betyr at du i noen tilfeller må gjøre justeringer på mønsteret dersom du likevel velger et stoff som i utgangspunktet ikke var tiltenkt modellen. Rynker er en av de tingene som blir mye mer fremtredende på et tynt stoff. Mønsteret mitt var beregnet på et tykkere stoff. Utfordringen lå i at jeg ikke kunne gjøre forstykkene smalere, da det ville gjort kjolen for trang over bysten. Jeg valgte da å fordele rynkene gradert over et litt større område enn det som først var tenkt, og fikk på den måten beholdt bevelsesvidden i plagget og rynker under bysten.

En liten hempe lukker kanten i halsen. Kanten ble skråklippet, før jeg forsterket den med vliselin. 

Jeg sammenligner ofte silke og skinn med roser. De er både vakre og sterke, men også svært sarte. Silke er som skinn sterkt under gitte omstendigheter, men er tilsvarende enkelt å ødelegge. Å lage hull i stoffet ved feilsøm er en måte å ødelegge det på. En liten digresjon; silke blir blant annet brukt i fallskjermer, da det både er lett og sterkt på samme tid. Under andre verdenskrig var det omtrent umulig å få tak i da all tilgjengelig silke måtte brukes til å lage fallskjermer. Silkestrømper var ettertraktet vare, og det var kanskje ikke helt tilfeldig at de første nylonstrømpene oppsto på omtrent samme tid?

Et innlegg ble lagt i midtstykket, mellom over og underdel, for å gjøre det litt mer stabilt. 

Valg av limstoff/vliseline
Da stoffet er av typen "levende" valgte jeg å legge et limstoff, (vliseline), i midtstykket under bysten for å gjøre det litt mer stødig. Her tenkte jeg først å være litt "smart" ved å bruke opp det jeg hadde fra lageret. Det eneste problemet med den løsningen var at limstoffet ble for stivt, og hele kjolen mistet litt "balansen" med et stivt stykke som bandt over- og underdelen sammen. Det var ingen annen løsning enn å få tak i en tynnere og mykere kvalitet.

De nye ermene fikk rynker fremfor et legg. De nye mansjettene bli bare 0,5 cm bredere, men ble samtidig litt videre.

Endring av ermene
Ermene var en av de tingene jeg ikke hadde vært helt fornøyd med på den forrige kjolen. Jeg hadde egentlig tenkt å lage lengre mansjetter, men med kun små reste-biter igjen var det en ide jeg tidlig måtte slå fra meg. Et smalere sømmon ga meg omtrent 0,5 cm ekstra, uten at jeg så helt den store forskjellen av den grunn. Jeg laget også mansjettene noe videre, og rynket ca halvparten av ermet midt foran. Jeg syntes dette ga en fin effekt, og kunne si meg langt mer fornøyd med dette ermet enn det forrige.

Jeg synes det er helt greit med litt håndsøm sånn helt til slutt. Her sydde jeg foret til glidelåsen for hånd. 

Justering av hals
Jeg hadde sett for meg en halsåpning med splitt som skulle lukkes med et smalt bånd i halskanten. Det jeg oppdaget når jeg satte på båndet var at splitten mer eller mindre ble borte. Jeg la så delene med ca 1 cm mellomrom for å få en liten åpning, etter å ha forsøkt å lage større åpningen, men syntes da at følelsen av en splitt ble litt borte. For å gjøre halsen mer stabil la jeg vliselin på fordelene.

Om noen lurer på hvor det store smilet kommer fra så skyldes det at den lille hjelperen insisterte på å sette baken på min fot. 

Resultatet
Jeg er ganske spent på om denne varianten blir mer populær. I utgangspunktet synes jeg at den er mer behagelig å ha på. Litt gardinstoff er det jo, som jeg sa første gang så likte jeg nok stoffet bedre når det var på rullen enn når jeg begynte å forme det til en kjole. Fargene i stoffet er nå en gang fortsatt blant favorittene. Jeg hadde antageligvis ikke tatt jobben om jeg ikke hadde trodd at det fantes et håp om et aldri så comeback av kjolen.

Det er innført "strikke-sofa" i heimen for å få plass til alle prosjektene. Godt det er tid for en ny sesong med Downton Abbey igjen. 

Travel høst
Og vips var sommertiden over, og hverdagen på plass igjen med små og store gjøremål. Den største endringen i travelheten ligger i at jeg denne høsten har prioritert tid til strikketreff, håndarbeidskurs og lignende. Noe som har gitt mersmak, og sørget for at sofaen i stuen har blitt forvandlet til et ganske imponerende lager for garn- og prosjekter. Husbonden forsøker av og til å unnskylde med et "min kone strikker" når gjester må lete etter en liten plass blant garnnøstene. De fleste gjestene er heldigvis forståelsesfulle, noen av dem strikker nemlig selv eller så synes de det høres hyggelig ut med en kone som strikker. Og da er det vel helt greit med litt overflod av garnglede? Neste helg er det strikketreff i Nydalen i Oslo. Kanskje treffer jeg deg der med strikketøy og noen nye prosjekter på pinnene?


Materialer og design
Design: Eget
Materialer: 1,3 m 100 % silke, 1, 2 m forstoff

Fra lager: ja
Farge: Brun, beige, oransje
Kjøpt hos: Mahler Stoffe, Hamburg
Tilbehør: 1 glidelås 55 cm, vliselin
Størrelse: 36