18. juni 2018

Kjenner du til Akerdrakten?

Visste du at Oslo har sin helt egne perle av en bunad basert på gammelt draktmateriale? Som Oslo-jente, riktig nok nå utflyttet til Akershus, synes jeg det er litt ekstra stas å ha en bunad fra hjemstedet. Akerdrakten er utarbeidet av Tone Tollefsen og Anette Solberg Andresen, og så dagens lys rundt 1997. Den har frem til nå vært i salg på Vevevriet på Folkemuseet i Oslo. I dag har Husfliden i Oslo tatt over produksjonen, og drakten produseres nå i sin helhet i Estland.
Akerdrakten står utstilt på Folkemuseet i Oslo. 
Det er ca 15 år siden jeg første gang var i kontakt med Anette angående Akerdrakten. Den gang fikk jeg tilbud om å gå på kurs for å lære å sy den, noe som ikke passet inn i timeplanen til en travel småbarnsmor. Planene om ny Oslo-bunad ble dermed lagt på is. Men, en tilfeldighet gjorde at jeg så et bilde på Instagram fra Husfliden hvor jeg kjente igjen Akerdrakten. En henvendelse til Husfliden sendte meg videre til Anette og Tone. Noe som skulle vise seg å være et lykketreff. For makan til to flotte, engasjerte og kunnskapsrike damer skal du lete lenge etter. Dessverre er tiden kommet for at damene overlater stafettpinnen for produksjonen videre, og da måtte det bli noen med en større økonomisk kapasitet. For alle stakkestoffene er spesialproduksjoner.
Veveriet på Folkemuseet. Her har de garn, garnpakker og vevde tekstiler. 
Jeg har vært så heldig å få tilbringe noen formiddager ute på Folkemuseet sammen med Anette og Tone og slik fått kunnskap om hvordan jeg kan sy drakten. Sånn i siste liten, for alt av stoffer og bånd er nå sendt avgårde til Estland. I systuen holde jeg derfor nå på å sy min egen Akerdrakt. 
Selv har jeg valgt et liv i silkebrokade. Litt mer rosa enn hva jeg vanligvis ville valgt, men syntes det var et feststoff!
Oppdagelsen av tekstilene brukt i drakten ble gjort ved en feiltagelse. Anette og Tone hadde nesten gitt opp både håpet og arbeidet med å få laget en drakt for Oslo, basert på gammelt draktmateriale, da de oppdaget at de hadde fått med seg en feil eske i forbindelse med et jubileum på Veveriet. Oppi esken fant de fargelagte tegninger av stoffprøver fra gårdene i Aker fra 1808-1810. Det skulle vise seg at Folkemuseet selv satt på de originale prøvene.
De originale tekstilprøvene. Rokken skal ha tilhørt Generaldinne Andrea Butenschøn
Drakten er utarbeidet fra en tid hvor tilgangen på materialer var knappe, rundt 1808 -1810. Krig og importstans gjorde at kvinnene ble oppfordret til å veve sine egne tekstiler. John Collett stiftet i 1807 Selskabet for Agger Sogns Vel, hvor formålet var å oppfordre til mer rasjonell egeninnsats i ervervelse av blant annet tekstiler. Blant incentivene var flotte premier, som en ny rokk eller vevstol. Det var vanlig at tjenestefolk fikk ett sett med klær i året som en del av lønnen. Det gikk nok litt sport i dette på grunn av de flotte premiene, for det er dokumentert via premieprotokoller at det ikke bare var koner og tjenestepiker som vevet, men også madammer!
Slitesnoren er fingerheklet med vevgarn. Jeg har valgt det vinrøde stoffet fra Maridalen, laget av Malene Pedersen.
Stakkestoffene i Akerdrakten er alle laget av premierte veversker. Alle stoffene er stripete som var datidens mote. Konen Cathrine Jacobsdatter (brunt stoff) fra Ulsrud, konen Oline Nilsdatter (grønt stoff) fra Furuset, konen Malene Pedersen (vinrød) fra Maridalen, Fru Kaptein Nes (blått med smale striper) fra Vøien (ved Akerselven), Fru Martine Collett (blått med stripper i turkis, rødt og gult) fra Ullevold, konen Marit Mortensdatter (blått med røde og grønne striper) fra Nedre Ullern. Dette står beskrevet i premieprotokollen som ligger i Byarkivet.
Livet er håndsydd med fine detaljer i ryggen. Stakken er løs og holdes oppe med seler.

Snittet på drakten er i empirestil, noe som passer for tidsperioden. Høyt liv og rynker i stakken gjør den behagelig å ha på, også under store middager. Isteden for den vanlige korte bunadskjorten har man  valgt en serk som var langt vanligere på den tiden. Serken har vært i bruk siden vikingtiden, kanskje lenger, og er et plagg lite påvirket av motesvingninger. Praktisk, brukt gjerne både dag og natt. Også fordi den er så lang at den gjør nytten som et underskjørt. Den kommer med flere løsninger til hals og krave. Selv har jeg valgt en serk med liten krave, om det blir tid blir får den etterhvert også litt broderi.
I miniatyr, noen av de mange kombinasjonene Akerdrakten kan lages i. 
Hjelp med riktig historisk utforming av drakten fikk Tone og Anette via Danmark og Annet Laursen Sjelsager, eller Silkeannet og dansk tekstilhistorisk forening. Norge var fortsatt i union med Danmark i 1808-1810, hvor borgerskapet måtte reise til København for å studere. Ikke helt uvanlig var det at de om hjem med en dansk hustru, godt influert av Europeisk mote. Moten kom tidligere til København, som lå nærmere kontinentet, enn til Christiania.
Det er flere halsåpninger å velge mellom. Det er kun utarbeidet denne søljen til drakten. Selv har jeg tenkt å bruke en lignende nål  med fugler fra Huldresølv til min Akerdrakt. 
Livet i drakten kan lages i ullstoff eller silkedamask. Det er kort som empirestilen tilsier, og lukkes med hemper og en sløyfe i front. Det håndsys, blant annet for å understreke preget på drakten. Men det er også viktig for å få fasongen på livet pent formet rundt bysten som er laget helt uten innsnitt.
Livet er lukket med trådhemper og silkebånd. 
Til Akerdrakten for dame hører det til hvite strømper, forkle i kattun (trykt bomullsstoff), en spencer (kort jakke) i ullklede og tobladslue eller stråhatt knytt med silkebånd.

Redigert: På bakgrunn av dette innlegget har jeg fått mange henvendelser om Akerdrakten. Men svaret er at spørsmål om Akerdrakten må sendes til Heimen i Oslo, da de har rettighetene til denne. Det innebærer materialer, (stakken/skjørtet er en blant annet spesialproduksjon) og tilhørende arbeidsbeskrivelser. 

15. april 2018

OMSØM AV BUNAD

Tusen takk! Jeg er veldig takknemlig for alle som har vist meg tillit! Det er stort å få arbeide med arvestykker, og noe det er forbundet så mye følelser til. Men, det har den følge at det fylles opp med omsøm av bunader i systuen. Jeg har derfor sett meg nødt til å sette opp venteliste, og kan ikke garantere at jeg rekker å få nye oppdrag ferdig til 17. mai 2018.
Om du ønsker å bli satt på venteliste kan du sende en melding via Facebooksiden til Helles Syskrin og oppgi hvilken bunad du har. Kom gjerne med spørsmål om du har det. 

Jeg prøver å hjelpe flest mulig innen 17. mai, men om du trenger bunaden din til en annen dato enn 17. mai er det fint om du skriver det i meldingen. I tiden frem til 17.mai er jeg ikke like tilgjengelig da jeg må prioritere å sy bunader. Det hjelper dessverre ikke å sende flere meldinger for å komme høyere på ventelisten.

8. mars 2018

Strikk til alle tider er ute i hyllene

Så er den endelig ute i hyllene, boken som startet som en idé for tre år siden. Mye har endret seg underveis, og prosessen har vært lang med noen sideveier. Det startet nemlig som en idé til en bok med søm basert på inspirasjon fra norske tradisjoner og historier. Som den oppvakte leser vil merke seg ble det ikke en sømbok, men en strikkebok med litt søm isteden for. Boken inneholder stort og smått i strikk, samt en sømforklaring på hvordan du kan sy din egen stakk. Jeg har ønsket å lage en koselig og fargerik bok. Å kombinere det tradisjonelle med det moderne, og sette det inn i både hverdag og fest.
Foto: Eivind Røhne  -Strikk til alle tider
Boken er inndelt i fem landsdeler, hvor jeg har laget design inspirert på norsk tradisjon og folklore Det er mest design til damer, men også design til barn, herre og dachs. Albert måtte selvfølgelig få sin egen Setesdals-genser.
Foto: Eivind Røhne - Strikk til alle tider
På Østlandet har jeg hentet inspirasjon fra blant annet mønster fra tekstiler brukt i området. At de rutete plaggene endte opp med å bli blå og grønne isteden for røde som gjerne var inspirasjonskildene skyldes rett og slett at jeg satt og arbeidet med Oslo- og Østfoldbunaden mens jeg strikket eller monterte disse modellene. Hverdagsvesten ble et godt eksempel på det.
Foto: Eivind Røhne - Strikk til alle tider 
Sørlandet var nesten den vanskeligste landsdelen fordi området har så mange og lange folkedrakttradisjoner og dermed mye som måtte velges bort. En bok har nå et begrenset antall med sider. Setesdalsmønsteret har vært en viktig inspirasjonskilde for flere design. Noe av det jeg likevel antageligvis brukte mest tid på var en bolero til brud som er inspirert av en 200 år gammel brudeskjorte. Jeg skriver også litt om tidligere brudetradisjoner som danner inspirasjon for designet.
Foto: Eivind Røhne - Strikk til alle tider
På Vestlandet var det mye symbolikk som dannet grunnlaget for inspirasjonskildene. Farger og symboler brukt som fruktbarnhetssymboler, ga inspirasjon til designet Veslemøy. Åttebladsrosa, som vi ofte forbinder med Selbuvotten, har lange tradisjoner i folke-overtroen finner du igjen i Marits vest. Under et museumsbesøk kom vi over en utstilling med Hardanger-feler og historien om Isak som ikke ville dele sine kunnskaper. Det ga inspirasjon til en barnegenser, En liten spillemann.
Foto: Eivind Røhne - Strikk til alle tider
Mye av inspirasjonen for Midt-Norge har jeg hentet fra tekstilene til livet i Trønderbunaden. Fargene er hentet fra bebyggelsen på Bakklandet i Trondheim. På Røros kom jeg over en utstilling som het "Ti Finpussa", sagt på en annen måte, pyntet til fest. Her ble det både sløyfe og vest.
Foto: Eivind Røhne - Strikk til alle tider
Kilder til gammelt draktmateriale i Nord-Norge var magert i forhold til resten av landet. Noe kan henge sammen med at mye brant og ble borte etter krigen. Tradisjonsmønstre, og barsk natur har dermed vært de viktigste inspirasjonskildene for denne landsdelen.
Foto: Eivind Røhne - Strikk til alle tider
Jeg håper du finner noe som inspirerer deg. Om ikke annet nyter de flotte bildene til Eivind Røhne. Boken er nå ute i hyllene hos flere bokhandlere, ellers kan den kjøpes på nett hos Ark.
Boken lanseres hos Cappelen Damm i Oslo onsdag 14. mars kl 18.00. Kanskje ser jeg deg der?

11. februar 2018

Bak kulissene til Strikk til alle tider

Å lage en bok kan være en lang prosess. Avhengig av hvor ferdig ideen er når den dukker opp, hvor mye research må til, og hvor mye skal det strikkes opp om det er en strikkebok. For min del tok det 3 år fra ideen dukket opp i råformat til boken ligger klar i bokhandelen. Strikk til alle tider, kommer i butikk i slutten av februar, men kan allerede forhåndsbestilles i nettbokhandel.
Strikketøyet var med på reise over hele Norge. Med natur så mektig at man føler seg ganske liten.
Denne boken hadde neppe sett dagens lys med mindre jeg hadde støtt på de riktige menneskene underveis. Betydningen av noen som tror på deg, og som raust heier deg frem kan ikke fremsnakkes nok. De er rett og slett gull verdt. En kommentar fra rett person om at "dette kan du godt, dette bør du gå videre med", kan utløse uante konsekvenser. Eller at noen pusher deg, når du sitter svanger med en idé, men er redd for avslaget. Jeg var blant annet heldig som støtte på Tove Fevang, som ga meg det nødvendige dyttet til å kontakte Cappelen Damm. Og da begynte ballen å rulle.
Omgitt av gode og flinke hjelpere. 
Boken er inndelt i 5 landsdeler, hvor jeg har laget design inspirert av norsk tradisjon, folklore og historier. Det har fordret mye reisevirksomhet, museumsbesøk, og ikke minst mye prøving og feiling. Arbeidet med boken har bokstavelig dratt oss landet rundt på jakt etter inspirasjon. Å reise på jakt etter gamle tekstiler for en som er midt i en bunadtilvirkeutdannelse skulle vise seg som en god kombinasjon. Derfor har jeg også lagt inn en sømbeskrivelse på hvordan du kan sy din egen stakk, og kanskje lage din egen festdrakt?
Jeg har nesten ikke tall på hvor mange museum og utstillinger jeg har besøkt i løpet av de siste 2 årene. Jeg har fått mulighet til å fordype meg i noe av det jeg synes er mest interessant og sett utrolig mye vakkert håndverk. 
Arbeidsfordelingen var klar, husbonden kjørte mens jeg strikket. Det skulle snart vise seg at å strikke land og strand rundt ikke alltid var like lett. Veinettet på Vestlandet hadde få likheter med veinettet rundt Oslo, og forsiktig sagt ikke alltid like egnet til å sitte med nesen dypt konsentrert i et strikketøy. Til stor frustrasjon for enkelte. Jeg lærte meg etterhvert å sette pris på ferje-venting.
Mektig natur, her over fjellet fra Hardanger folkemuseum på vei mot Setesdal. 
Selve ideen gikk gjennom den berømte trakten før jeg endte på noe som var gjennomførbart. Den første ideen var antageligvis omfattende nok til seks bøker, noe som var litt mye for en debutant. Det skulle vise seg å være krevende nok med en bok, for selv om jeg tidligere har ledet store prosjekter og laget store trykksaker var dette noe ganske annet. Full av optimisme hadde jeg laget en detaljert prosjektplan med en god "buffer". Trodde jeg. Allerede i mai skjønte jeg at den var brukt opp på uforutsette hendelser.
I Setesdal måtte jeg selvfølgelig ta frem Blomstring i Setedal med rundfelling. Ps. En revidert versjon av Blomstring i Setesdal hvor ermene strikkes sammen med bolen kommer i boken 
Fra kontrakten ble skrevet med forlaget før jul i 2016 gikk det 9 måneder til manuskript og modeller skulle være klart til 15. august. På det tidspunktet hadde jeg allerede flere design klart, og hadde fortsatt en ambisjon om å strikke alt selv. Som sagt, litt optimistisk.
En av de første utstillingene jeg besøkte var Selbuvott-utstilingen på Sverresborg i Trondheim. 
Å strikke alt selv forsto jeg etterhvert at jeg ikke ville klare ved siden av deltidsjobb og bunadsøm. For noe av utfordringen med bok-skriving er at utviklingsprosessen består kun av kostnader, så inntektene må skaffes på annet vis. Med mindre man har fått et forfatterstipend, noe som ikke var tilfellet for min del.
Et besøk på Selbu museum ble det også tid til på vei fra Røros til Trondheim. 
Prøving og feiling er en del av prosessen, vanskeligere blir det når andre skal strikke for deg og det meste helst bør være klart når du sender det fra deg. Det ble en god læring på hva som kunne misforstås, og hvor verdifulle gode tilbakemeldinger er. Til sammen 4 par ekstra hender måtte til for at boken skulle komme i mål, Anne Sofie Fjorden Lysheim, Mette Algrim, Laila Ims og Berit Synnøve Olden Brandvik stilte sporty opp til modellstrikk.
Barn og dyr kjempet om oppmerksomhet og jordbær. 
Uforutsette hendelser kunne bestå av så mye. Noe kunne man med litt erfaring forberede seg på. Men av og til blir en modell ikke helt som du har sett for deg, og må forkastes. Mer frustrerende er det når du oppdager at du har strikket opp noen av modellene dine i farger som har gått ut. Eller enda verre, garnet har gått ut! Jeg opplevde både versjon en, to og tre.
Også en bolero til brud er med i boken. Designerspiren sydde kjolen kvelden før fotografering.
En av modellene vi hadde strikket opp i en utgående farge ble forkastet, en annen besluttet vi to uker før fotografering å strikke opp i en ny farge. Skjørt og jakke, skulle strikkes, monteres og dekoreres ved siden av en del søm som skulle gjøres klart. For det vi ikke fant i butikken det sydde vi selv. Når jeg sier vi, så mener jeg designerspiren og jeg. Designerspiren fikk oppdraget med å både dekorere, brodere, sy på perler og sy klær til fotograferingen. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha klart meg uten hennes hjelp.
Barna , William og Joahnne, ble fort varme i trøya, og sto for for mye ablegøyer underveis. Nye vennskap ble knyttet.
Da Eivind Røhne takket ja til å fotografere for boken min visste jeg at jeg var i trygge hender. Jeg hadde arbeidet med Eivind flere ganger tidligere, riktignok i helt andre settinger, men visste at han har en egen evne til å løse de oppgavene han får. Noe han beviste også denne gangen.
Selv om det ikke ser sånn ut var pakkingen nøye planlagt. Helt ned til  hårbånd, strømpebukser og sko. 
Fotograferingen var satt opp over to helger for at vi skulle være sikre på å rekke alt. Å fotografere ute i Norge er uansett årstid en risikosport. Den første helgen kunne vi ikke ha vært heldigere med været. Barn og bikkjer lekte mellom gamle hus på idylliske Hadeland Folkemuseum. Modellene gjorde en fantastisk jobb. Joar Bergan Kvernbakken, Tina Knudsen, Cathrine Sofie Siggerud, William Knudsen, Johanne Siggerud og lille Albert stilte alle sporty opp for prosjektet mitt.
En litt spesiell stillingsbeskrivelse, men man gjør det man må for å få et bra bilde. 
Husbonden var med som sjåfør, innkjøper, lunsjansvarlig,  hjelpemann for fotografen og endte til slutt opp som stand-in for en hest. Man kan trygt si at oppdraget hans bød på varierte arbeidsoppgaver. Selv satt jeg og broderte ferdig ermene på Blomstring i Setesdal i bilen på vei oppover. Min lille røde "postmann Pat bil" var fylt til randen med klær og utstyr, og designerspiren og jeg balanserte strykebrettet over hodene våre.
Hår og make-up forsøkes reddes mens regnet formelig spruter. Fotografen gjorde jobben under paraply. Selv har jeg sjelden vært så søkkvåt da paraplyen min ble brukt til å redde klærne fra å bli våte 
Den andre helgen holdt vi oss i Oslo, den første dagen på Torshov. Denne gang var vi ikke like heldige med været. Selv sto jeg med bena godt plantet i noe jeg opplevde som en liten elv mens jeg holdt paraplyen over klærne som skulle fotograferes.  
Fotomodellene benyttet pausene til å strikke. Her ble også forsidebildet tatt. 
Modellene søkte tilflukt under tak der det var mulig for å berge hår og make-up. Et par av bildene ble slik improvisert mens fotografen fotograferte med en hånd, under paraply. Dag to var vi heldigvis heldigere med været, og beveget oss nedover mot Vulcan og Akerselven.
Modellene hadde 6 meter å gå på før solen ga feil skygger. Frem og tilbake, helst i takt. Mye skal klaffe. 
Så skulle man kanskje tro at jobben så er gjort, men etter fotografering starter jobben med korrektur, og grafisk utforming av boken. Jeg var heldig og fikk May-Britt Bjella Zamori  til å ta oppdraget som teknisk redaktør på manuskriptet. Jeg har underveis hatt ikke mindre enn tre redaktører hos Cappelen Damm. (Jeg håper det er helt tilfeldig). Inger Margrethe Karlsen og Kaja Kvernbakken var de som tente på designet mitt, og sørget for at boken ble antatt hos Cappelen Damm. De fulgte meg frem til fotograferingen, frem til Toril Blomqvist over-tok stafettpinnen og loset meg trygt gjennom den siste delen av prosessen.
Det ble en del venting, og modellene måtte gjennom mange klesskift iløpet av dagen. 
Lise Mosveen fra Mosveen design fikk oppdraget av forlaget til å gjøre den grafiske utformingen, et valg jeg er takknemlig for. Det er i sannhet et stort apparat som aktiviseres på bakgrunn av det som startet som en liten idé for tre år siden.
Strikk til alle tider, jeg håper å kunne inspirere til mer strikk!
Nå er det virkelig nedtelling til 26. februar! Det er nesten så jeg holder pusten, hvordan vil mottagelsen bli? Det gjenstår å se. Heldigvis har prosessen vært både morsom og lærerik, og noe jeg ikke ville vært foruten.

5. februar 2018

En bit av Vogue Knitting Live

I tre år har jeg drømt om å reise til New York for å oppleve Vogue Knitting Live. Det hele startet for tre år siden da husbonden og undertegnede hadde en januar-tur til den samme byen. Dette var midt i en periode hvor jeg fortsatt slet med kronisk migrene og en prolaps. Så gjennomføring av turen var en liten seier i seg selv. Nå klarte "vi" likevel å legge en tur innom en av mine favorittbutikker, Purl Soho hvor vi tilfeldigvis støtte på to norske damer som hadde besøkt Vogue Knitting den samme helgen. Husbonden ristet iherdig på hodet, der gikk grensen! Besøk i garn- og tekstilbutikker var mer enn nok, om han ikke skulle måtte delta på strikkemesser også. Men drømmen, den var plantet.
Til og med trollene var strikket på Vouge Knitting Live. Hyggelige var de også. 
Om noen hadde fortalt meg for tre år siden at jeg skulle ha hoppet av en god karrière og straks være klar med en bokutgivelse, så hadde jeg antageligvis ledd godt. Men etter tre år så er det et faktum. Da vi i fjor fikk tak i billige flybilletter til New York, var veien kort til å bestemme at den årlige jenteturen i 2018 skulle gå til New York, og Vogue Knitting Live.
Markedshallen var over 2 etasjer. I tillegg var det utstillinger, og en etasje hvor kursene ble holdt. PÅ The Marriot i NYC.
Vogue Knitting Live er en årlig foreteelse som arrangeres i ulike byer i USA: Chicago, Minneapolis, New York og San Francisco. Det sies at alt er større i USA. I fjor var vi på The Knitting and Stiching Show i London, og syntes det var et stort arrangement. Vel det kommer an på hva du sammenligner det med. Vogue Knitting Live var sett med våre øyne enormt. Første dagen gikk vi over 18 000 skritt!
Marvels sueperhelter hadde sin egen strikkede kolleksjon. 
Markeds-haller over flere etasjer, show, moteshow, kunstutstillinger, kurs og strikk for superhelter var noe av det arrangementet kunne by på. I samme etasje som kafeen var det også en balkong hvor det satt damer, (vi så nesten ingen menn), og strikket mens de kikket ned på showscenen. Og det stemte godt med vårt inntrykk, her var folk kommet for å bli underholdt. Og underholdt ble man.
Kunstutstillingene bød på mye humor. 
Under dag to av arrangementet hadde vi meldt oss på kurs og foredrag. Vi ble kurset i design av sjal, av Veera Välimäki. Et veldig praktisk og godt kurs. Jeg holder fortsatt på å strikke meg gjennom grunnformene, og har kommet frem til at strikking av sjal er overraskende morsomt.
Fra Steven Bees stand. I 2. etg var det  kontinuerlige Show i tillegg til markedshall.
Foredraget, Unexpected Knitting tok opp viktigheten av å gjøre feil og lære av dem. Og leke i prosessen. En god påminnelse om hvor viktig lek er i utvikling og læring. Xandy Peters hadde strikket noen helt fantastiske mønstre, som jeg fortsatt ikke har knekket koden på hvordan hun har gått frem for å få til. Noe av det mest imponerende er at baksiden er nesten like flott som forsiden .
Unexpected Knitting av Xandy Peters. For- og bakside. 
Markedshallene var en godtebutikk for garnglade, men også fryktelig dyre. Det var vanskelig å finne nøster til under 12 $ stykke, så det å kjøpe til en genser hadde fort blitt dyrt. Det ble derfor kun kjøpt inn garn til sjal og pulsvanter. Men det var mye flotte kvaliteter, som håndfarget, perler, kasjmir og silke. Men det hjelper ikke når et nøste koster 88 $!Både designerspiren og jeg falt for et sjal hos Twisted Fiber Arts, og kjøpte mønster og garn. Selv sto jeg uten briller og var praktisk talt blind for all skrift i normal størrelse.
På en av standene var garnet så ubehandlet at jeg nesten lurte på om jeg ville få det med meg hjem. Det luktet "fjøs" lang vei.
Designerspiren som skulle være mine øyne blingset på et 5-tall og et dollartegn. Jeg følte meg som Bjarte Tjøstheim i TV-serien Presten da jeg fikk regningen. Isteden for å ta ydmykelsen i å si at dette var altfor dyrt, feiget jeg ut og betalte for garnet mens priset meg lykkelig for at det bare var 2 nøster. Etterhvert ventet jeg nesten at MasterCard ville ringe og spørre meg om "usedvanlig aktivitet" på kortet mitt etter første dag på arrangementet.
Knapt noen timer fikk jeg beveget meg ut den ene dagen. Full av feber fikk jeg med med 2 skarve nøster fra Purl Soho. Resten av dagen ble tilbragt i sengen. 12 dager tok det før feberen omsider slapp taket. Hoster gjør jeg fortsatt.
Den tredje dagen lå jeg rett ut med det jeg etterhvert forsto var influensa. Jeg klarte å stable meg på bena de to siste dagene av oppholdet vårt, og fikk med meg både Mood Designer Fabrics, Purl Soho og Annie & Company. Sistnevnte har fått status som ny favorittbutikk i New York!
En sånn butikk hvor designerspiren sier litt strengt, Mamma ikke begynn å grin nå! En sånn butikk hvor jeg antageligvis går og puster litt tungt, blank i blikket, sukker, mens jeg kjemper en intens indre kamp mellom fornuft og lettsindighet. Du kan si det endte med et kompromiss. Det ble dyrt, men kunne fort gått langt verre.
Fra Annie & Company, et must for alle garnelskere på besøk i byen. Advarsel, det blir dyrt!
Dette er mitt fjerde besøk i metropolen. Og først denne gangen gikk det opp for meg hvor mye støy og mas det er i byen. Første gang jeg besøkte NYC ble jeg antageligvis fullstendig blendet av å endelig ha kommet til New York, noe jeg hadde drømt om siden jeg var barn. Andre gang holdt vi oss stort sett i Greenwich Willage og Soho, og tredje gang gikk vi mye turer i Central Park, samtidig som vi besøkte en del kunstmuseer.
Vi rakk innom Garment District og besøkte flere tekstilbutikker. Favoritten av fortsatt Mood Designer Fabrics. 
Denne gang tilbragte vi mer tid rundt Times Square da arrangementet ble holdt rett i nærheten. Flere av stedene vi hadde gledet oss til å besøke igjen, fantes ikke lenger, og Soho var i større grad inntatt av hipsters, og unge folk med penger. - Jeg har sjelden følt meg så ukul, og gammel i møte med en del av dem. Den koselige kafeen "vår" var erstattet med en Detox -bar, og det var ikke den eneste. Sånn sett, kjente jeg vel på at jeg ikke har det like travelt med å skulle fort tilbake igjen, selv om Vogue Knitting Live absolutt kan gjentas! - Hm, men kanskje i San Francisco?