Madeline

Det er enkelte modeller man bare faller for, og som elegant skyver alle andre planlagte prosjekter minst ett hakk tilbake i køen. Noen blir skjøvet så langt tilbake at de ender opp med å bli glemt. Det er mulig det ikke er bare jeg som har det slik? Hvor jeg etter litt leting i lageret ender opp med garn eller tekstiler som jeg selv ikke med de beste intensjoner er i stand til å frem-mane den opprinnelige inspirasjonskilden til. I tillegg til mye inspirasjon og glede ligger det altså også mye glemt glede (over å skulle begynne på et nytt prosjekt) i hyllene på lageret.

Madeleine fra Kim Hargreaves, her strikket i lin og viskose.

Tilbake til modellen, Madeline, er fra Kim Hargreaves siste sommer-hefte, Honey. Jeg likte rett og slett alt ved modellen: den var søt, enkel og feminin. - Og nesten det beste av alt; jeg kunne finne bruk for garn som hadde lidd skjebnen som glemt inspirasjon i hyllene. Garnet stammer fra vår første tur til Amsterdam hvor stort sett det meste fra den turen er blitt brukt opp, men altså ikke dette garnet. - Og selv om jeg er sikker på at jeg hadde et bestemt prosjekt i tankene når det ble kjøpt, så var det ikke mulig å lenger fremkalle til hva!

Ermene var en søt liten detalj på toppen som ellers hadde blitt veldig enkel. 

Garnet
Garnet er fra Rowan, med det noe misvisende navnet : Lenpur Linen. Eller misvisende og misvisende, jeg ante nemlig ikke at Lenpur var et annet navn for viskose. Jeg trodde jeg hadde kjøpt et nesten rent lin-garn, noe jeg ikke hadde gjort. For blandingsforholdet lå på 75 % viskose og 25 % lin. Nå er begge plantefibre, så blandingen bør sånn sett være en grei kombinsjon. - Nå skal det også sies at rene lingarn ofte kan være til harde å strikke med, så det er godt mulig at viskosen innvirket positivt på akkurat det.

Hullraden ble en fin dekor rundt hele jakken. 

For garnet var på ingen måte hardt å strikke med, men det trådet seg opp. Her gjaldt det nemlig å være våken, ellers var det frem med heklenålen og hente opp masker langt ned i arbeidet. Godt lys og kun et halvt øye på TV-en mens man strikket med andre ord.

Søt, enkel og feminin. Modellen lever opp til hva den lovet. 

Modellen
Bortsett fra at garnet jeg strikket med var litt tykkere enn anbefalt, som kun medførte at jeg strikket jakken en størrelse mindre for å få strikkefastheten til å stemme, var det få utfordringer. - Det pleier det heller ikke å være med Kim Hargreaves modeller, som jeg opplever som gjennomgående godt gjennomarbeidede. Denne modellen var intet unntak, og jeg antar at det ville vært trygg TV-strikk, om jeg hadde strikket den i Rowans Cotton Glace som anbefalt i mønsteret.

Fargen er omtrent umulig å gjengi på bilde. Kraftfull og flott synes jeg den er i virkeligheten.

Resultatet
Turkis er en av mine favoritt-sommerfarger. Jeg har definert turkis inn i blå-familien, og er spesielt glad i å bruke det sammen med brunt og hvitt. Genseren er ikke tatt i bruk ennå, - til tross for sommertemperaturer den siste uken, - jeg tror jeg fortsatt savner litt mer sol i kinnene (og på leggene) før turkis føles helt riktig. Det betyr også at jeg ikke vet så mye om hold og passform i plagget, selv om jeg allerede nå aner at den kommer til å utvide seg noe. Jeg krysser imidlertid fingrene, for jeg har satset på at den skal med i kofferten i sommer....Det ligger nemlig flere blå-turkise prosjekter på vent i syrommet.

Til tross for regn og gråvær i dag har temperaturene vært behagelige. Vi nærmer oss sommeren?

Pippi og trening 
Skal man bli god til noe må man øve, enten det er sport, jobb eller hobby. Ev av mine tegnelærere forklarte det enkelt: Du blir like lite god til å tegne dersom du kun tegner en gang i måneden, som at du får god kondisjon av å jogge en gang i måneden. Jeg forsøker å minne meg selv på det når jeg skal lage en plan over alt som skal rekkes i løpet av en kort og hektisk uke. En av "ulempene" ved å ikke ha små barn er jo at andre forventer at du kan jobbe både sent og lenge mer eller mindre hele tiden.

Ingen fare for at jeg skal slippe opp for prosjekter med det første. 

Etter påsken har jeg derfor passet på å ha trenings-avtaler booket inn flere uker i forveien. Det har vist seg nyttig på flere områder. På dagene med trening klarer jeg å dra fra arbeid innen rimelig tid, og det beste av alt: jeg er bedre i ryggen enn jeg har vært på mange måneder. Ulempen er at treningen går på bekostning av kreativ-tid. Søndager, som tidligere var "sy-dagen", har nemlig måttet bli en av treningsdagene for å sikre noe kontinuitet i treningen. - Det kan være overraskende vanskelig å ha faste treningsdager når man har litt reising i jobb.

At man vet hva man burde gjøre er dessverre ikke det samme som at det er like lett å gjennomføre.

Ikke at jeg har mistet troen på at det skal være mulig å få til en bedre work life balance. Jeg velger fortsatt å tro at det må være mulig at livet skal bestå av noe mer enn jobb.  - Jeg skal derfor treffe igjen selveste Pippi Power, Gitte Jørgensen denne uken. Og jeg gleder meg, selvfølgelig! Det skjer alltid noe spennende når Pippi er med i bildet, for Pippi har både magi, mot, styrke, humor, fantasi, og omsorg for andre. For hva ville Pippi gjort: - Gör som du vill, det är det bästa. Det har jag alltid tyckt! (Pippi)

Faktaboks 
Design: Madeline fra Kim Hargreaves, Honey
Materialer: 350 g Rowan lenpur linen, 50 g = 115 m (805 m)
Fra lager: ja
Farge: 565 turkis
Kjøpt hos: De Afstap, Amsterdam
Pinner: 3 og 3,5 mm
Strikkefasthet: 22 m = 10 cm på p 3,5
Tilbehør: 8 knapper
Størrelse: 36

Blir dette årets ullbukse?

En rask gjennomgang av hva jeg har laget de siste årene, avslører at jeg i gjennomsnitt har sydd 1 bukse i året. Det kan selvfølgelig ha flere årsaker; som at jeg trives best i skjørt eller kjoler, det er mye morsommere å sy kjoler, eller at det simpelthen er et plagg som krever mye tilpasning og kan være litt krevende å lage. Når man i tillegg også begrenser seg til å kun lage 1 bukse i året blir man heller aldri noen ekspert på akkurat dette.

Ullbuksen for 2013?

Det ergerligste er egentlig at man glemmer hvordan man gjør ting fra gang til gang, som for eksempel å lage gylf i en bukse. Fremgangsmåten var som visket ut av hukommelsen, og en dressbukse ble nøye studert for å finne ut av hvilken rekkefølge man syr de ulike delene sammen. Jeg ser at jeg klippet innbretten til gylfen litt høyere opp en det som kanskje hadde vært en penere løsning, å gjøre den litt lenger. Nå snakker vi kun om 1 cm eller i høyden 1,5 cm, men det er de små detaljene som kan være med på å løfte et plagg. Nå klippet jeg buksen før jeg hentet dressbuksen for studier av gylf, så da ble følgelig resultatet der etter.

Å sy gylf i en bukse fordrer at man husker hvilken rekkefølge man gjør ting i.  

Stoffet som jeg oppfattet som stødig i butikken, viste seg å ikke leve opp til den forvenningen når jeg begynte å arbeide med det. Det ble klart allerede under første prøving at det ville vide seg ut og miste fasongen rimelig raskt ved bruk. Til å begynne med resulterte det i en del ekstra inntagninger i lårene for at de ikke skulle bli altfor vide. For å få bukt med utvidelsen av stoffet, som tilsynelatende aldri tok slutt, valgte jeg å fore buksen. Å fore ullbukser er ikke uvanlig, da mange sliter med at ull klør. Selv har jeg aldri vært plaget med at det klør, men foret hjelper også til med å holde fasongen i buksene.

Å fore bukser til knærne hjelpe til å holde fasongen på plass i tillegg til at det hjelper mot kløe. 

Jeg vurderte å lage lommer foran på buksen, men forkastet dette da jeg husket at jeg ofte ender opp med å måtte justere linningen ned foran for å få bukt med rynker foran på buksen. Noe jeg også gjorde denne gangen. Jeg kunne selvfølgelig ha laget lommer etter at jeg hadde fått tilpasset linningen, men det ville krevd mye ekstraarbeid. Jeg valgte derfor å lage 2 lommer bak på buksen og lot det være med det. Jeg syntes at jeg hadde "knotet" nok med denne buksen for å få den til å sitte pent, om jeg ikke skulle gjøre det enda vanskeligere for meg selv.

Passepoilerte lommer bak på buksen som eneste detalj. 

Resultatet
Litt i tvil om hva jeg skal si. Det er et faktum at jeg har plundret en del, og at det er et par små detaljer som jeg ikke er helt fornøyd med. På den annen side så er buksen veldig behagelig å ha på seg og den har allerede blitt brukt ved flere anledninger. Jeg ser at den til tross for foret ikke holder fasongen så godt som jeg hadde håpet, men når jeg ser på stoffets veving var det rimelig å anta at det ville utvide seg ved bruk. Jeg hadde med andre ord ikke vært observant nok når jeg valgte stoff til buksen.

Til tross for skjønnhetsfeil er den allerede godt brukt. 

Mer Marius på pinnene
Jeg synes jeg ser Marius-gensere over alt om dagen, på både store, små og til og med på et par 4-beinte. Når designerspiren tydelig tilkjennegav at hun hadde funnet sin modell i Marius strikkeboken, og det fantes garn til den i det innholdsrike lageret i akkurat hennes farger, vel da lot jeg meg overtale til å gyve løs på mønsteret en gang til. Ikke at jeg var så vanskelig å overtale, for mønsteret er enkelt å strikke, og selv om designerspiren er mer enn kapabel med strikkepinnene selv var det hyggelig å skulle strikke noe til henne igjen. Det er mange år siden sist hun ville ha noe hjemmestrikket fra denne kanten. Og som mor faller jeg selvfølgelig for følelsen av å bli trengt.

Marius-genser, også denne i utradisjonelle farger. 

Trening i 2013

Jeg har endelig fått noen svar på min vonde rygg, som er både gode og ikke så gode nyheter. De gode er at jeg endelig kan begynne å trene Yoga igjen. I den anledning må jeg si at den største gleden over det var at jeg hadde savnet å trene, noe jeg aldri hadde trodd jeg ville si for et par år siden. Så hvem kan påstå at det å ha et mål om at "det skal bli skikkelig morsomt å trene" ikke har noe for seg? En del annen trening må jeg droppe, men er heldigvis utstyrt med en "trenings-gal" fysioterapeut som garantert vil finne noen nye og morsomme treningsformer for meg. Det viktigste nå blir å lære å leve med ryggen på best mulig måte og forebygge, og da er det viktig å fokusere på det positive. Og til det har jeg som kjent veldig god hjelp.  

Det gjelder å ha riktig utstyr, som f.eks. gode og inspirerende joggesko. 

Faktaboks

Design: basert på Burda 7286. Dette mønsteret har ikke gylf. 

Materialer: 80 % ull, 20 % andre fibre

Fra lager: ja

Forbruk: 1,1 m ullstoff, 50 cm forstoff

Tilbehør: glidelås 10 cm, 1 knapp, vliselin til linning

Farge: brun 

Kjøpt hos: Lillestrøm sysenter

Størrelse: 36

Det holder hardt

Det holder hardt å få hverdagen til å gå opp i disse dager, med alt som MÅ gjøres. Selv om jeg er blitt ganske flink til å prioritere bort det som kan vente, så er det nå en gang alltid travelt å komme tilbake etter ferie. Velger man i tillegg å legge ferien til den travleste tiden på jobb, så ber man vel nesten om trøbbel? Når jeg i tillegg skal på en ukes kurs med påfølgende hjemmelekser, innebærer det både lange arbeidsdager og helger foran PC-en, uten at det resulterer i flere blogginnlegg av den grunn.

Livet blir litt på vrangen når man ikke får tid til det man egentlig har lyst til.

Det holder derfor også hardt å få tid i syrommet, når tiden spises opp av andre aktiviteter. Det er begrenset med hva man kan rekke på noen få timer en søndag ettermiddag, hvor fremdriften selvfølgelig heller ikke blir helt det jeg håper på. Nå skal det sies at et par utfordringer i jakkemodellen også har gjort fremdriften tyngre enn ventet. Modellen til jakken ble valgt ut i fra at den skulle være en helt enkel blazer, men har vist seg å være av det vriene slaget med hensyn til passform. Jeg har justert og sydd både en og to ganger for å få jakken til å sitte pent, men fortsatt så får jeg ikke ryggen til å sitte pent, uten at jeg skjønner hva som er problemet. Det vil si; skjønne hva jeg må gjøre for å løse problemet.

Flere justeringer må fortsatt til i det som skulle være et enkelt prosjekt. 

Et uvanlig innsnitt ved kragen foran har også gitt noen utfordringer. Av en eller annen grunn er det som om det er altfor mye stoff rundt ved kragen, noe som gjør at jeg også sliter med å få den til å ligge pent. Det har med andre ord holdt hardt å ikke legge hele jakken i hyllen sammen men uferdige prosjekter, vel vitende om at den da har svært dårlig odds for å noen gang bli ferdigstilt. Nå har jeg en ambisjon om å utvikle ferdighetene mine i det jeg holder på med på syrommet, så ren stahet gjør at jeg nå ser på det som et rent læringsprosjekt.

Innsnittet ved kragen skaper noen ekstra utfordringer. 

Det holdt derfor ikke mindre hardt å fortsette på jakken istedet for å begynne på noen av stoffene jeg hadde med hjem fra Italia. Spesielt når jeg er usikker på om jeg noensinne kommer til å bli fornøyd med jakken sånn som det ser ut nå. Like standhaftig har jeg ikke vært når det gjelder "gamle" strikkeprosjekter i forhold til det å starte på et nytt, denne gangen med kasjmirgarnet som var med meg hjem fra Roma. Et nytt tog-strikkeprosjekt har dermed sett dagens lys, foreløpig uten de helt store utfordringene. Garnet er foreløpig en fryd å arbeide med, hvor jeg krysser fingrene for at det holder seg like fint etter bruk.

Kasjmirgarnet lever foreløpig helt opp til forventningene. 

Holder hardt gjør det også med ryggen som dessverre har tatt en lei vending. Beskjeden fra fysioterapeuten var ganske klar; om vi ikke klarer å snu utviklingen som går i feil retning, risikerer jeg å gå på en skikkelig smell med påfølgende sykemelding. Med andre ord et svært lite lystig scenario For å forsøke å snu utviklingen, mens jeg venter på på MR og utredning,  legger jeg nå inn et 10-15 min treningsprogram hver morgen etter råd fra fysioterapeuten. Hun har gitt meg en lang "meny" over øvelser så jeg kan finne noen jeg synes er "morsomme". Nå har jeg hatt en ambisjon om å synes at trening er skikkelig gøy, så jeg får se på det som et skritt i den retningen når jeg ruller ut yogamatten midt på svarte natten (noen kaller det tidlig morgen).

Legg til bildetekst

Men bevares, lyspunkter er det alltid. Som når jeg kommer over en bok som gjør at jeg holder på å reise til feil stasjon både morgen og kveld. En skikkelig page-turner som gjør togstans som følge av signalfeil til en kjærkommen forlengelse av pendlingen om morgenen. Vel og merke om man allerede sitter på toget, og ikke fortsatt står og venter på toget i regnet på perrongen.

Maja vokter kofferten og venter på en mulighet til å snike seg oppi. 

Den påfølgende uken blir heller ikke av det produktive slaget for påbegynte prosjekter. Uken skal nemlig tilbringes på kurs, med tett program fra morgen til kveld. Strikketøyet er riktignok pakket ned, men tidligere erfaring tilsier dessverre at det kommer til å få ligge i fred. Likevel velger jeg å være optimist, og regner med at det kommer til å bli en spennende og lærerik uke. Så er det egentlig bare så krysse fingrene for at ryggen skal holde, yogamatten og joggeskoene er pakket ned så det skal i alle fall ikke stå på innsatsen. Det handler vel egentlig bare om innstilling? Og da må jo enhver tid med strikketøyet sees på som en potensiell bonus.

En skiturist i Tyrol

I over 40 år har jeg gått feil på ski. Det viser seg at myten om nordmannen som skal være født med ski på bena står for fall. I helgen har jeg vært på treningstur med arbeidsgiver for å bli en fullverdig helseambassadør. Jeg kommer hjem med gnagsår, stive og ømme muskler, istykkerrevne joggesko i tillegg til forslåtte tær. Ikke dårlig uttelling etter en langhelg.

Utsikt mot Østerrike

Pakkingen var en utfordring i seg selv, for på listen over nødvendigheter sto det oppført "fjellfint". Hva i all verden er "fjellfint"? Nå er jeg over middels glad i å gå i kjoler, så jeg tolket det med letthet til: ullkjole. Forsto fort når vi var fremme at jeg var den eneste som hadde den tolkningen, uten at det var noe stort problem. Er man glad i kjoler, så er man glad i kjoler. Selvsagt hadde jeg også pakket strikketøy, - og hadde med litt ekstra garn i tilfellet det skulle bli kjedelig med mye dødtid. Jeg kan allerede nå avsløre at strikketøyet fikk ligge helt i ro i 4 dager.

Maja var lite lysten på at matmor skulle reise bort i 4 dager.

Lørdag morgen var det avreise til München med 5 timers reise videre med buss i retning Val Senales i nord-Italia. Første natt ble tilbragt på et hotell like nede i dalen, da hotellet vi opprinnelig skulle bo på var dobbeltbooket. Denne delen av Italia har tidligere tilhørt Østerrike, og det er derfor lite som minner om det typiske Italia i denne delen av landet. Det meste foregår på tysk, og det er like vanlig med Sauerkraut på menyen som pizza. - og hvor får man ikke servert pizza i dag?

Ikke bare slit...

Det ante det meg at jeg ikke kom til å lide noen umiddelbar nød når jeg oppdaget at første natt skulle tilbringes i himmelseng, med sjokolade på hodeputen. Nå skal det sies at jeg ganske raskt oppdaget at jeg var sendt på tur med 20 usedvanlige hyggelige, positive og sporty friskuser, hvor hovedparten tilhørte typen "A-mennesker". Undertegnede er hverken friskus eller A-menneske, så det ante meg at de neste dagene kom til å bli litt mer utfordrende enn å sove i himmelseng.

Ikke for de med høydeskrekk.

Og ganske riktig så bød turen på både tidlige morgener og tøffe fysiske anstrengelser i de kommende dagene. Etter å ha ankommet hotellet på 2200 moh., bar det videre opp til isbreen på 3200 moh i en Gondol som var en prøvelse for selv de uten høydeskrekk. Noe av det som var mest overraskende i denne høyden var hvor tungt det var å gjøre fysisk aktivitet. Da luften på denne høyden gir mindre motstand, vil kroppen automatisk puste oftere enn den gjør ved lavere høyder. Aktiviteter som vanligvis ikke ville kreve den helt store kondisjonen var plutselig veldig krevende, selv for de som var godt trent.

På denne isbreen ble Utzi funnet. Mon tro hva han skulle her oppe?

Skiteknikken vår fikk gjennomgå, og jeg forsto til min lettelse at jeg var langt fra alene om å ha trodd jeg kunne gå på ski. Kyndig veiledning ble gitt i samme løype som det norske langrennslaget som med den tilsynelatende største letthet føk forbi oss. Etter 2 timers blodslit hvor våre langrennsferdigheter ble plukket i biter, ble vi belønnet med lunsj, før vi satte kursen nedover med "skrekk" Gondolen mot hotellet og en kort hvil før neste økt. Det viste seg at neste økt besto av intervalltrening på 2500 moh, med en stigning på 3-400 høyde m. Treneren var sympatisk, men uten den største medfølelsen for vondter. Hodepine og svimmelhet som gjerne oppstår ved slike høyder ble definert som"helt normalt", så da var det ingen bønn: Det var bare å kjøre på! Liten vits å si at bena dirret av utmattelse under middagen..

Landslaget på trening

I Strålende solskinn ble også dagen derpå startet grytidlig i skiløypen. Nye skiteknikker ble utprøvet, mens vi igjen kunne konstantere at de færreste av oss behersket selv de mest elementære teknikker. Ikke rart det har gått trått i løypa. En ganske absurd opplevelse å gå på ski i sin egen lille verden mens man blir forbigått av Bjørgen, Johaug, Hjelmeset, Bjørndalen og Northug for å nevne noen.

Utsikt helt til Sveits.

Etter en lengre lunsj i solen og høyden, skulle ettermiddagen igjen benyttes til tøffe fysiske utskeielser. Denne gangen var den "kun" 2-300 høyde m som skulle forseres i ulendt skogsterreng. Målet var en liten seter som serverte Gluwine. Eierne av seteren hadde neppe ofte hatt så mange gjester før på en gang, da seteren var så liten og intim at vi måtte sitte etter tur. Turlederne hadde forregnet seg på tiden, og turen opp til seteren som hadde tatt 1½ time, måtte unnagjøres tilbake på en knapp time om vi skulle ha en sjanse til en rask dusj før middag. For min del som aldri har jogget så langt før var dette en utfordring av de helt store, men å skulle stille på middag med det norske langrennslandlaget uten å dusje var ikke aktuelt. Nedover fjellsiden bar det, og omtrent halvveis klarte jeg å sette foten fast i en stein, for så å foreta et "elegant" lite svalestup fremover. Resultatet var to forslåtte bein og en opprevet joggesko. Her var det imidlertid ingen trøst å hente. At man har litt vondt etter å ha falt er "helt normalt", så her var det bare å bite tennene sammen før muligheten for en varm dusj forsvant.

Idrettsskade?

Vel tilbake på hotellet kunne jeg til min store glede konstatere at jeg etter å ha dusjet i kaldt vann i 2 dager endelig ble belønnet med en varm dusj, før de forslåtte tærne ble presset ned i støvlettene. Vi var fire damer som benket oss sammen og ba lett fnisende pent om å få unge sjarmerende menn fra landslaget som våre bordkavalerer. 3 flotte karer dukket opp, deriblant Northug som underhold og sjarmerte så det holdt. Oddbjørn Hjelmeset må beskrives som ett oppkomme av gode historier, og for å gjøre en kort historie kort, så var forslåtte tær og mørbankede muskler glemt innen kvelden var omme.

Utsikten fra hotellrommet.

Hjemturen var lang, mye som en følge av at bussjåføren først møtte opp på feil hotell, før vi allerede krafitig forsinket havnet i en av de berømte køene på motorveien i Tyskland. Vi sto bom stille, og kom først frem til flyplassen i det vi så flyet vårt lette. Selvfølgelig mistet vi flyet vårt, og det skal sies at det var flere, til tross for positiv holdning, som ikke var spesielt lystne på å tilbringe natten på flyplassen i München. Til alt hell fantes det en senere flyavgang med plass til hele gruppen samme kveld, noe som ga oss noen etterlengtede timer med egen-tid og mulighet for shopping. Mulig det kun var kvinnene i gruppen som syntes den delen var ok?

En tilsynelatende sprek dame.

Utbytte av turen? Litt tidlig å si, men at jeg kommer til å ta frem langrennsskiene i vinter er sikkert. For det er noe med mestring; - det meste blir morsommere når man opplever akkurat det. Og gøy det var det, - spesielt når man drar på tur med en gjeng positive friskuser! Ikke at det ikke betyr at jeg ikke gleder meg til å tilbringe neste søndag i syrommet, det er vel der jeg egentlig hører hjemme? Friskhetsambassadør eller ikke. :)

Nye joggesko er allerede bestilt, da de gamle møtte sin skjebne i Tyrol.