DEN STORE KOFTEFESTEN

Etter introduksjon i Trondheim og repetisjon på Lindesnes, kan det vel nå konstateres at Koftefesten som i år var i Drammen, har blitt en årlig tradisjon! Arrangementet samler rundt 200 damer, mennene glimrer fortsatt med sitt fravær, for å dyrke sin interesse for kofter og strikking. Replikker  som," Det må være en Stjernesmell" eller "Er det en Høstruta", har en helt annen betydning her enn i andre sammenhenger. Bekymringer over å ha for lite garn på lager ser også ut til å være en utbredt følelse hos flere av deltagerne, noe som resulterer i hyppig garnsanking.  Dette til tross for at flere av dem, inkludert meg selv, har store nok garnlagre til å utstyre en hel skoleklasse med diverse ullplagg.

Samling av koftekledde damer på Bragernes Torg i Drammen. Foto: BurdaNordic / Alt om Håndarbeide. 

Strikkedesigner Vanja Blix Langsrud har igjen overtatt stafettpinnen til Koftefesten, og ser ut til å trives godt med det. Denne gang har hun fått med seg Aud Marie Juliussen som medarrangør. Sammen utgjør de et godt team, for arrangementet bar preg av både god planlegging og utførelse.

God prat over strikketøyet. Foto: Burdanordic/Alt om Håndarbeide

- Nå skal det også sies at deltagerne er særdeles og langt over gjennomsnittet interessert i treffets tema, kofter og strikking. Så stemningen er god både før, under og etter arrangementet. Men så er da folk som strikker generelt veldig trivelige?

Garn, knapper, strikkepinner, bøker. Her manglet det ingenting for en hyggelig helg. Foto: Burdanordic/Alt om Håndarbeide. 

Koftetreffet er et vandrearrangement, og i år var turen kommet til Drammen. Stedet var Scandic Hotell Ambassadør, midt i sentrum. På agendaen var det satt opp foredrag med Liv J Sandvik Jacobsen fra Livs Lyst, og damen bak den store Koftejakten. Kristin Holte, forfatter av blant annet Strikkede skatter, holdt foredrag om mønstre på vandring. Sidsel J. Høivik holdt et foredrag om veien frem til hennes suksess som strikkedesigner, og arbeidet bak flere av hennes bestselgende bøker.

Fra Sidsel J Høivik. Foto: BurdaNordic/ Alt om håndarbeide- 

En liten handlegate med utstillere var rigget til for anledningen. Og her kommer bekymringen for å ikke ha nok garn inn. For flere av utstillerne som solgte garn måtte ha påfyll etter den første dagen. Selv hadde jeg tatt med noen garnpakker og mønstre som jeg stilte ut. Jeg hadde egentlig ikke regnet med å selge så mye, da jeg primært var ute etter å få vist frem det jeg arbeider med, og pakket forsiktig.

Jeg hadde pakket med meg kofter, noen mønstre og garnpakker. Her har jeg fått påfyll av mønstre . Foto: Geir Arnesen

Men det skulle vise seg at jeg hadde vært litt for forsiktig. For allerede etter en time gikk jeg tom for mønster på Blomstring i Setesdal. Heldigvis er ikke Drammen så langt unna heimen, i tillegg til at jeg er veldig godt gift. For husbonden kastet seg i bilen med resten av de ferdig opptrykte mønstrene.

Det strikkes som seg hør og bør i et koftetog. Foto: Rune Folkedal, Drammens Tidende

Lørdag formiddag gikk det en parade av koftekledde damer gjennom Drammen sentrum. I fjor ble det ikke arrangert koftetog, noe flere av deltagerne savnet. Man er jo stolt av koftene sine! Selv om Koftefesten er et lukket arrangement, er koftetoget åpent for alle som ønsker å delta. Flere hadde møtt opp i kofter på Bragernes Torg, også menn, men disse valgte heller å bivåene det hele som interesserte tilskuere.

Vi gikk inndelt etter farger, men noen ganger blir den gode praten viktigere enn fargene. Foto: Rune Folkedal, Drammens Tidende

NB. I denne sammenheng er tolkningen av en kofte følgende: Et strikket plagg (jakke/genser)  i minst to farger. Helst preget av tradisjonsmønstre. En jakke med kun striper i to farger vil med andre ord ikke kvalifisere til å bli kalt en kofte i denne sammenhengen.

Koftetoget kan i sannhet kalles fargerikt. Foto: Rune Folkedal, Drammens Tidende. 

Koftetreffet, eller Koftefesten bærer preg av at dette er et arrangement med lave skuldre, og mye kos. Her er ingen workshops, men dertil gode muligheter for å knytte nye bekjentskaper og vennskapsbånd. På lørdagskvelden arrangeres det festmiddag hvor de fleste finner frem penantrekk, for mange ensbetydende med "festkofta".

Irene Tuheim ved vinnerkofta. Tv. Vanja Blix Langsrud, Irene Tunheim,  Åse Egeland fra Familien, Aud Marie Juliussen. Foto: Hilde Tunheim Johannesen. 

Et annet fast innslag på arrangementet er kåringen av årets kofte blant de påmeldte i designkonkurransen. I år var det koften til Irene Tunheim som fikk flest stemmer og dermed stakk av seieren. En del av premien er at mønsteret blir publisert i ukebladet Familien til høsten, så da er det bare å glede seg. Neste år arrangeres Koftefesten i Bodø. Kanskje vi sees der?

KOFTEFEBER PÅ SØRLANDET

Det har skjedd en liten revolusjon når det gjelder antall strikketreff som arrangeres i løpet av året bare her i Norge. I motsetning til for noen år siden kan man reise på strikketreff flere ganger i måneden om man virkelig vil. Nå er det ikke mange strikketreff jeg prioriterer å delta på, til det er tiden for knapp og innholdet i lommeboken for tynt. Men koftetreffet, eller koftefesten, det prioriterer jeg. Man kan på mange måter si at det første steget mot å utgi egne design startet på koftefesten i Trondheim i fjor. I år samlet kofteinteressen drøyt 160 over gjennomsnittet kofteglade damer. Jeg er med andre ord langt fra den eneste som er bitt av denne lidenskapen og interessen.

Drøyt 160 koftekledde damer foran Sjølingstad Uldvarefabrikk. 

Koftefesten er et vandrearrangement hvor stafett/strikkepinnen blir overlevert til neste års arrangør som avgjør hvor neste treff skal holdes. Lindesnes var i år valgt som destinasjon, da det ikke lenger er hotell i Mandal. Selv om en del nok gjerne hadde besøkt en av våre sjarmerende sørlandsbyer, kunne ingen klage på omgivelsene på Norges sydligste punkt. Sjøutsikt fra hotellrommet, turmuligheter langs svaberg og besøk på Lindesnes Fyr veide langt på vei opp for mangelen på småbysjarm. For å ikke snakke om hva hyggelige deltagere kan gjøre med trivsel.

Dyp konsentrasjon over strikketøyet i hyggelig selskap.

Det er noe med å treffe andre likesinnede. Utgangspunkt som alder og yrke spiller liten rolle i disse møtene som preges av en genuin interesse for håndarbeide. I tre dager strikkes det, diskuteres kofter, farger, garn og strikketeknikker. Og litt annet, for de fleste knytter nye bekjentskaper og vennskapsbånd på slike treff. Som tidligere nevnt så var det på forrige koftetreff jeg traff andre som ga meg nok tro på egne design til å utgi dem.

Tone Loeng og Vanja Blix Langsrud, initiativtagere til den første koftefesten og to vennskapsbånd som ble knyttet i Trondheim. Vanja har igjen tatt over stafett/strikkepinnen for neste års arrangement. 

Denne gangen fikk jeg også endelig anledningen til møte to bloggere jeg har fulgt gjennom flere år, Lone og Gitte. Selv om man føler at man nesten kjenner hverandre etter å ha lest hverandres blogger og kommentarer, så er det spesielt og hyggelig å endelig møtes ansikt til ansikt. Som Lone sa, Selv om vi presenterer et redigert bilde av oss selv i bloggen, så er det ikke til å unngå at vi også deler mye  av hvem vi er.

Karmin hadde tilbud til koftefest-deltagere som tok turen innom. 

Selv var jeg en del av et tre-spann som dro ned allerede på torsdag. Vanja som var sjåfør ønsket å reise innom Kristiansand og Karmin. For de uinvidde er Karmin antageligvis Kristiansands største garnbutikk, og livsfarlig for alle med dårlig impulskontroll i møte med farger og fibre. Ellen, en del av trekløveret og jeg sto raskt med hver våre nøster i okergult, og kjempet innbitt mot fornuften. Det ble selvfølgelig styggdyrt. En pose fylt med alpakka fra Isager kan fort bli det. Men lykkefølelsen mens jeg planla prosjektet, fant nøkkelen til fargefordeling mens mønsteret tok form, og den barnlige gleden da jeg tok i mot posen over disken - vel den var verdt hver krone. Det er i alle fall det jeg har forklart Husbonden.

Flotte omgivelser rundt Lindesnes Fyr. 

Fredag rakk vi en tur ut til Lindesnes Fyr, mens resten av dagen gikk med til strikking og mingling før Vanja Blix Langsrud og Tone Loeng presenterte boken Koftefest, som er et direkte resultat av forrige koftetreff. Boken inneholder blant annet nye utgivelser av etterlysninger etter modeller fra deltagerne i Facebook-gruppen Koftegruppa.

Lykke kan ikke kjøpes for penger, men jakten på (g)ull er ikke så langt unna. 

Besøket på Sjølingstad Uldvarefabrikk på lørdagen var utvilsomt et av treffets høydepunkter. Fabrikken er en del av Vest-Agdermuseet, som fortsatt har garn og teppeproduksjon. Fabrikken både karder, spinner og farger eget garn. I museumsbutikken hersket det bortimot paniske tilstander da drøyt 160 damer saumfarte hyller etter sitt neste prosjekt. I jakten på (g)ull ble kurver fylt opp, andre måtte gå to ganger da en favn med garn skulle vise seg likevel å ikke være nok. Ca 100 kg garn ble revet ut av hyllene på bare noen timer, noe som tilsvarer ca 600 g per person. Undertegnede kan ha vært med på å dra opp gjennomsnittet noe...

Midt i mellom spinnemaskiner holdt strikkeekspert Annemor Sundbø foredrag for interesserte koftefest-deltagere. 

Mellom spinnemaskiner fikk deltagerne høre foredrag med Annemor Sundbø om strikking i billedkunsten. Norske malere har festet til lerretet de første utgavene av det som siden ble Fana- og Setesdalsgensere. Mellom spinnemaskinene ble det også arrangert Catwalk, hvor deltagere fra koftetreffet stilte opp som modeller. Det ble vist kofter i nye versjoner basert på trender fra 1920-2010, designet av Tone Loeng. Lørdagen ble som vanlig avsluttet med en festmiddag, kåring i en designkonkurranse og overlevering av stafett/strikkepinnen.

Catwalk-modellene iført modeller basert på mote fra 1920-210. Undertegnede som nr 2 i rekken iført 1930-modellen. 

For de som holdt ut til "the bitter end", dro de videre til Lindesnes Fyr på søndagen for å fortsette strikkingen, Mens andre tok fatt på den lange veien hjem, og var selv som passasjer så heldig at jeg kunne fortsette strikkingen i hyggelig selskap enda noen timer. Jeg har for lengst kommet til den konklusjon at folk som strikker må være ualminnelig hyggelige!

Hvor strikkepinnen går neste år? Drammen er valgt som åsted for våren 2017- vakreste eventyr. Vel i alle fall om du er over gjennomsnittet interessert i kofter. Vi er lovet både spennende foredragsholdere og kofte-tog! Selv har jeg allerede påbegynt planleggingen av neste års kofte-garderobe. Over gjennomsnittet interessert med andre ord.

For flere oppdateringer kan du like og følge Helles Syskrin på Facebook.  

Ikke et nerdetreff, men et koftetreff

Det kan jo ikke bli helt galt når 200 damer (og en mann) med stor interesse for kofter møtes? Det at jeg har et lidenskapelig forhold til garn og tekstiler er ikke noe jeg alltid flagger like høyt, da jeg normalt ikke omgås andre som deler denne interessen. Strikking regnes dessverre heller ikke som viktig kompetanse eller noe som kan gi et karrière-boost i mitt miljø. Jeg har egentlig få venninner som strikker, det går mer i felles interesse for god mat og drikke, og litt for dyre sko. Så når jeg meldte meg inn i Koftegruppen på Facebook falt det ikke inn under kategorien som et mulig lunsj-tema med hverken kolleger eller venninner. Jeg ville jo ikke fremstå som helt nerd heller.

(Foto: Ole Jørgen Finnes, NRK)

Koftegruppen startet vel strengt tatt som en "nerdegruppe" på FB, med et veldig smalt interessefelt innenfor strikking, men interessen for kofter skulle vise seg å være enorm. Det tok ikke lang tid før gruppen hadde godt over 20 000 medlemmer, og i dag teller gruppen over 40 000 medlemmer. Nå kan det sies mye om grupper på FB, men denne gruppen har maktet det mange andre grupper ikke har klart: de har holdt den fri fra surmagede kommentarer og lite konstruktive diskusjonstråder. 

Vanja Blix Langsrud og Tone Loeng, arrangører av koftefesten 2015.

Men når så mange mennesker møtes over en felles interesse så hender det at det også kommer noe veldig bra ut av det. I dette tilfellet tidenes første strikketreff med kun kofter som tema. Tone Loeng og Vanja Blix Langsrud tok utfordringen, og allerede september 2014 var Koftefesten-2015 i Trondheim et faktum.

Setesdalskoftne, en av de tre koftene som fikk være med i en etterhvert ganske overfylt koffert.

Selv om jeg har hatt strikking som hobby hele livet, har jeg aldri prioritert å delta på strikketreff. Men den varslede koftefesten; den kunne jeg simpelthen ikke gå glipp av! Husbonden som kun har "liket" et bilde jeg har lagt ut noensinne på FB ymtet frempå at nerdefaktoren kanskje var litt i overkant. Men han så antageligvis også en mulighet til å slippe å vente på sin kone mens hun handlet garn og ønsket meg god tur til Trondheim. 

Skjønner fortsatt ikke helt hva som er problemet..?

Som nybegynner på strikketreff visste jeg lite om hva som kom til å vente meg annet enn at jeg ville treffe andre med minst en felles interesse. Arrangørene hadde lagt ned et imponerende stykke arbeid bak denne helgen, og kunne presentere et både interessant og hyggelig arrangement for 200 damer (og en mann). Faglige seminarer blandet med salgs-stands, her kunne du både lære om Selbustrikk og strikketradisjoner, kjøpe (strikke)bøker, eller stifte bekjentskap med et lite lokalt spinneri. - Akkurat det bekjentskapet ble litt dyrt.

Nybegynner tabbe på strikketreff: å reise med altfor liten koffert.

Stemningen var høy da tidenes første Koftetog gikk gjennom Trondheim sentrum. 200 damer og nå 3 menn hadde stilt opp i sine stasplagg. Mange hadde reist langt, noen helt fra Danmark, og de fleste hadde strikket seg ny kofte til denne anledningen. De som ikke hadde rukket å få ferdig koftestrikken sin fikk låne en av de som hadde med seg flere. Selv hadde jeg opprinnelig planlagt å ha med fire kofter, (frokost-kofte, opptogs-kofte, middags-kofte, etc.), men forkastet en for å få plass til mer garn. - Jeg ser at jeg burde ha tatt ut en kofte til for glidelåsen på kofferten sprakk opp på vei hjem. 

(Foto: Ole Jørgen Finnes, NRK)

Etter kofteopptoget opplevde Trondheims strikkebutikker antageligvis et av de større lørdags-rushene de har hatt noen sinne. For når 200 koftekledde damer som har spart penger i et halvt år for å dra på Koftetreff, ja da tømmes fort hyllene for ull. Det vil si, de fleste garnforretningene hadde forberedt seg godt som Strikke-bua, Husfliden og Jens Hoff. Jeg stiftet et litt dyrt bekjentskap med en av dem, men fikk i bytte favnen full av nøster i oransje og tomatrød Ask fra Hifa. - En byttehandel jeg ikke kan klage på.

Foto: Nina Granlund Sæther

Noe av det jeg satte mest pris ved å delta på koftetreffet var, foruten det å møte utrolig mange hyggelige mennesker, det å treffe andre strikkebloggere som jeg har fulgt med på i flere år. Det var også erfaringsutveksling på flere plan; alt fra strikketeknikker til deling av ideer. - Og: det er for eksempel helt normalt å Google strikkebutikker før man reiser på ferie, (om noen hadde lurt på det). Det er også helt normalt å bli litt blank i øynene i møte med myke fibre. Jeg fikk også erfare at strikking egentlig er en veldig sosial aktivitet. 

Det mangler hverken på garn eller inspirasjon etter en slik tur, mon tro hvor mange nye kofter vi får se i 2015?

Koftefesten 2016 er allerede planlangt og skal gå av stabelen i Mandal i samarbeid med Sjølingstad Uldvarefabrikk. Jeg har selvfølgelig satt av helgen, og har ikke helt overraskende en ny kofte på pinnene. Kanskje treffer jeg deg på neste koftetreff?  

Har du lyst til å lese litt mer om koftetreffet: 

Nrk Trøndelag: Sjekk ut dette koftetoget

Adressa: Derfor gikk det Kofteopptog gjennom Midtbyen

Koftefeberen fortsetter

Med fare for å gjenta meg selv, det er ikke helt usannsynlig at kofter kommer til å være tema for mer enn ett innlegg fremover. Den store Koftefesten nærmer seg, og det sprengstrikkes for å få ferdig  festkofter i flere hjem i disse dager. Boleroen fra forrige innlegg ga mersmak til å både strikke mønster og til å pynte opp et strikkeplagg. Pyntingen er nesten den morsomste delen av jobben spør du meg, selv om den faktisk kan være nesten like tidkrevende som å strikke selve jakken.

Bolero, denne gangen i feststemning. 

Jeg hadde heldigvis et veldig godt påskudd for å sette i gang med en bolero til; jeg irriterte meg nemlig fryktelig over at jeg ikke fikk brukt opp det naturhvite alpakkagarnet fra Sandnes. Derfra var veien kort til å hente opp posen med restegarnet fra Sandnes, og til å finne frem ett nytt mønster som egnet seg godt til pynt og stæsjing.

Boleroen slik den så ut før pyntingen startet. 

Modellen
Igjen er det Sidsel J. Høiviks boleroer som har vært en del av inspirasjonskilden til selve modellen, selv om jeg gjorde en god del endringer på denne. Endringene besto blant annet i modellen er mer fasongstrikket og at ermekuppelen er gjort rundere ved skulderen. Jeg har også lagt fellingen til hals høyere opp.

De opprinnelige fargene plukket ut til boleroen. Det røde garnet ble senere byttet ut med et mer rust-oransje.

Mønsterbordene har jeg hentet fra flere kofter og satt sammen. Denne gangen hadde jeg gitt meg selv oppgaven med at jeg kun fikk bruke opp rester fra lageret. Med andre ord, her var det ikke rom for påfyll av nye farger dersom noe ikke passet. Rester i brunt, beige, rødt og oransje, alle i kvaliteten Alpaca Silk fra Blue Sky Alpacas, var utgangspunktet for "oppgaven". Garnmengden ga også noen begrensninger i forhold til størrelse på plagget, - det måtte bli en bolero, den kunne ikke ha lus, - da jeg ikke hadde nok brunt garn.

På ermene har jeg lagt til litt ekstra perler i en av bordene, mens det på bolen i samme bord er sydd med gull-tråd.

Fem ulike partier
Jeg måtte ut for å fylle på med mer garn! Riktig nok ikke med en ny farge, men med et ekstra nøste med naturhvit.Noe som medførte at jakken ikke består av fire, men av fem ulike innfargninger. Om jeg skal si det selv er jeg ganske overrasket over at det har gått så bra som det gjorde. Det er kun ved overgangen mellom skulder og erme jeg kan se en nyanseforskjell, men vil tro at denne forskjellen vil være usynlig for de aller fleste.

Flere fargealternativer ble vurdert før jeg landet på rød-brun. 

Pyntingen
Nesten den morsomste, men også en tidkrevende del av jobben. Det er rart hvordan farger forandrer seg når de kommer sammen. Du kan oppleve at farger fungerer fint sammen når du ser dem i en "bukett" av garn, bare for å oppleve at de kan virke tamme, krasje, eller rett og slett ikke matcher når det kommer til stykket. For akkurat som ved forrige bolero erfarte jeg at farger oppførte seg annerledes, og forandret karakter når de ble satt sammen i et strikketøy. Etter noe prøving og feiling kom jeg frem til at den røde måtte byttes ut med en brunere og mer oransje tone. - Noe jeg heldigvis hadde i lageret. Etterhvert ble også gullgarn funnet frem for å piffe jakken ytterligere litt opp. Det var jo tross alt en festkofte jeg skulle lage.

Boleroen er fasongstrikket, det vil si at det er en differanse på ca 112 cm fra "høy midje" til byste.
Økningen er lagt i stripene i mellom mønsterbordene for å sikre at mønstrene går opp med hensyn til maskeantall.  

Resultatet
Ja, jeg er fullstendig klar over det: Det kan se ut som om jeg har gått amok i perleboksen. Men du verden så morsomt det har vært å holde på med å pynte den. Et par minus er det likevel ved det ferdige resultatet. Etter å ha strikket i tynnere alpakka, så synes jeg denne ble litt stiv og tykk i sammenligning med den forrige. - Men, nå skal det sies at jeg antageligvis ikke ville ha tenkt over det om jeg ikke hadde strikket med det andre garnet først.

Fargene går i gull til brunt og rust-oransje. Alt i alt er jeg godt fornøyd med fargesammensetningen.

Et annet lite minus er at jeg antageligvis ikke har overholdt strikkefastheten, noe som er et lite problem. Målene til modellen ble utregnet til "akkurat" for å spare garn; jeg skulle tross alt holde meg til en ganske begrenset mengde med rester, og har dermed endt opp med å strikke den litt i miste laget. Mye brodering på plagget har heller ikke hjulpet positivt i forhold til å gjøre plagget mer elastisk. Jeg håper likevel at den vil gå seg litt til ved bruk, slik som den forrige boleroen har gjort. - Den har forøvrig ikke blitt liggende i skapet som jeg først fryktet.

Modellen er ikke helt ulik den forrige, men denne gangen i jordfarger. 

En helt alminnelig søndag
Noen ganger så må jeg minne meg selv om å se ting i perspektiv når kroppen setter begrensninger for det jeg har lyst til å gjøre. Spesielt når jeg har perioder med mye hodepine, eller om rygg- eller nakkevondt gir andre begrensinger i hverdagen. Da tenker jeg at jeg likevel er heldig som har en hobby som gir mye glede, og kan flytte fokus bort fra det som ikke er konstruktivt å fylle hodet med.

Husbonden har fått ny dreibenk, dermed ble det ny garnbolle til undertegnede. Kan nå knapt klare meg uten. = Hverdagslykke.

Det er noe som heter at det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det. I dag skinner solen, det er varmt, nytt strikketøy har kommet på pinnene, (ingen kofte denne gangen), husbonden har funnet frem grillen, og familien var samlet rundt middagsbordet. Det høres for meg ut som oppskriften på hverdagslykke en helt alminnelig søndag.


Modell og materialer

Heklet ring av garnrestene fra forrige bolero. 

Design: Modellen er inspirert etter Sidsel J. Høiviks boloer, men jeg har gjort en del endringer iht. passform: økning mellom midje og bryst, fellinger til ermer og skuldre, for å nevne det viktigste.
Mønsterbordene har jeg hentet og satt sammen fra flere koftemønstre.
Materialer: 300 g Alpakka fra Sandnes ,50 g = 110 m , 50 g Alpaca Silk fra Blue Sky Alpacas, 50 g = 133 m/ (793 m),  pluss litt rester av hver av pyntefargene.
Fra lager: ja
Farge: Sandnes Alpakka, naturhvit, Alpaca Silk: Chestnut
Kjøpt hos: ?
Pinner: 2,5 mm og 3 mm
Strikkefasthet: 22 m = 10 cm på p 3 mm
Tilbehør: 4 knapper, perler og paljetter
Størrelse: (X)S

Bolero fritt etter Bøvertun

Det er liten tvil om at det farer en strikkebølge over landet, hvorpå det strikkes skappel-gensere, hønsestrikk, babytepper og ullsokker i stor skala. I tillegg har en koftefeber spredd seg over kongeriket, hvor det meldes om at de som er hardt angrepet gjerne strikker på både to og tre kofter , - og gjerne kjøper inn garn til en ny kofte, alt på samme tid. Selv ble jeg rammet av koftefeberen i fjor høst, og forsynte mer enn en niese med tradisjonsstrikk til jul. Gamle tradisjonsrike mønstre har fått kommet frem fra glemselen, nå gjerne i en ny og mer moderne vri og fargekombinasjon.

Bolero fritt etter Bøvertun, strikket i alpakka fra Du store Alpakka

Inspirasjonskilden
Ideen til prosjektet sprang ut i fra behovet for å redusere et anseelig garnlager. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men selv så tar jeg sjelden jobben med å bytte inn garn som er til overs. Ofte husker jeg ikke hvor jeg har kjøpt garnet, eller så kan det ha praktiske årsaker til manglende innbytte, nemlig at garnet kan ha vært et ferieminne. Dermed sitter jeg på store mengder med garn i ulike innfargninger, ofte to eller tre nøster i hver farge. Denne gangen hadde jeg samlet sammen naturhvit Sandnes alpakka i fire innfargninger som jeg håpet å finne en løsning på. Inspirasjonen til fargene kom fra et bilde av en lilla husvegg med en palme foran. Lillafargen på husveggen var magisk, varm og innbydende.

Noen vil garantert heller ha foretrukket den slik, uten all pynt. Selv så synes jeg pyntingen er noe av det morsomste... 

Fargene
For å løse kabalen med innfargningene fant jeg det best å lage en bolero. Mønsteret til Bøvertun-koften ble valgt rett og slett fordi det er en av mine favoritter blant kofter. Jeg hadde liggende tre nøster med en nydelig og varm lilla, ganske lik husveggen på bildet, og satte straks i gang. - Men det var noe som ikke stemte, - for fargen endret seg når jeg strikket med den. Man skulle ikke tro det var mulig, men fra å være litt frisk ble den brun og litt "daff" i møte med det naturhvite garnet. Jeg trodde først det var lampelyset om kvelden, men det fungerte heller ikke i dagslys. Det var ikke annet å gjøre enn å innse fakta.

Jeg økte 3 ganger underveis mellom mønsterbordene for å få den litt mer fasongstrikket. Slik unngikk jeg også at mønsteret ikke gikk opp i sidene underveis i økningen. Jeg økte tilsammen ca 12 cm mellom midje og byste på dette viset.

Jeg forsøkte så å finne en mørkere lilla som en hjelpefarge, for å stramme den brunlige lillafargen litt opp. Håpet var at en annen og mørkere lilla ville forsterke det blå som allerede fantes i lillafargen jeg hadde plukket ut. På Husfliden i Oslo fant jeg det jeg lette etter, Fin fra Du store alpakka, en blanding av alpakka og silke. Det jeg hadde undervurdert var tykkelsen på garnet. Fin fra Du store alpakka ble altfor tynt sammen med Sandnes alpakka. Ikke så langt unna gråtkvalt, men fortsatt ikke motløs. Et dypdykk i lageret avslørte opptil flere nøster med Tynn alpakka, fortsatt i fire ulike innfargninger, men en løsning var innen rekkevidde. Jeg måtte riktig nok rekke opp alt og begynne på helt på nytt.... Nå uten den opprinnelige lillafargen.

Bøvertun med lus. Jeg syntes dette ble litt rotetete og valgte å strikke på nytt uten lus.

På grunn av de store kontrastene i fargene var jeg redd for at boleroen ville virke litt tung nederst dersom jeg ikke dro med meg lillafargen helt opp. Rutemønsteret som hører til Bøvertun syntes jeg ikke fungerte her. Jeg har tidligere strikket Bøvertun med lus og syntes at det fungerte godt, og valgte den samme løsningen her.

Bøvertun strikket i Finull fra Rauma. Her har jeg strikket med lus, fremfor rutene som er karakteristisk for Bøvertunkoften.

Nesten ferdig med bolen måtte jeg innse at i dette tilfellet syntes jeg det ikke fungerte like godt med lus. - Ja, dere skjønner vel hvor det bar. Opprekk.... Jeg pustet ikke mindre tungt da jeg oppdaget at jeg ved en feiltagelse hadde brukt feil innfargning på et 3-4 cm stort felt like over mønsterborden. Jeg ga perfeksjonisten sparken, jeg var nemlig ikke klar for flere opprekk.

Jeg var i stor tvil om fargevalget. Den rosa syntes jeg ble for snill og tam, selv om det var den fargen jeg hadde plukket ut for å få ton i ton- effekten jeg egentlig er veldig glad i. - Det vil si så lenge det går i høstfarger..?

Dekor
Litt av motivasjonen bak, foruten å arbeide med lilla som farge, var å dekorere boleroen. Og her jobbet jeg mye før jeg kom i havn. Når man arbeider med detaljer kan man av og til glemme helheten. Å stoppe opp underveis og å se ting på avstand er viktig for å få et inntrykk av hvordan resultatet kommer til å bli. Jeg hadde plukket ut rosa-lilla-toner med en grønn som enn frisk kontrastfarge til dekorasjonene.

Ikke så mye ton i ton lenger, men litt mer høst og forhåpentligvis også litt morsom - og ikke bare bråkete?

Det jeg oppdaget var at flere av fargene jeg hadde plukket ut forsvant, de virket blasse, eller ble for skarpe osv når du fikk dem på avstand. Jeg holdt på å gi opp hele prosjektet under broderingen, rett og slett fordi jeg syntes det hele ble litt for snilt og kjedelig. Jeg slet med motivasjonen, og først når jeg begynte å vurdere å starte på nytt og hente opp oransje og turkis begynte det å løsne. Selv om jeg var i sterk tvil til om også dette ville fungere.

Jeg er  godt fornøyd med passformen på boleroen og vil gjerne benytte samme mal til et neste prosjekt.

Resultatet
Jeg kan jo si at resultatet er langt unna hva jeg hadde forestilt meg. Litt morsomt å ha startet på noe som skulle bli delikat og ton i ton, for så å ende opp med kontraster istedenfor. Om jeg er fornøyd, - ikke helt. Jeg hadde som sagt noe helt annet i tankene, og er litt usikker på om jeg synes den ble litt for bråkete. Dekoreringen synes jeg likevel nesten er den morsomste jobben, hvor jeg virkelig kan leke med perler, "bånd" og border. Jeg er vel kanskje også litt ubekvem med lilla som farge på klær. Jeg bruker den gjerne i interiør, men opplever at fargen er hverken fugl eller fisk i forhold til energi eller ro. Lilla skal forøvrig representere: fred i sinnet, spirituell fullendthet, mysterier, hensikt, fri vilje og magi. Kanskje derfor den fungere så godt i syrommet?

Ikke så mye planer, det går overraskende greit. 

Påsken
Påsken nærmer seg definitivt slutten. For min del har den vært preget av forkjølelse og migrene, - alt er med andre ord som det pleier. Men nå skal jeg ikke klage, for om jeg ser et halvt år tilbake har mye endret seg til det bedre. Det mest uvante er at jeg har måttet slippe litt kontroll, noe som er en krevende øvelse for en kontrollfrik. Jeg kan da samtidig gledelig konstatere at det fungerer over all forventning når det gjelder å redusere stress i hverdagen. Jeg tror det er første gang på 20 år at jeg ikke har planlagt sommerferien minst et halvt år i forveien. Det jeg derimot har planlagt, det er koftetreff i Trondheim i slutten av april. - Jeg har selvfølgelig allerede et nytt kofteprosjekt på pinnene om noen lurte....

Faktaboks
Design: Utarbeidet eget boleromønster med Bøvertun som mal. Modellen er inspirert av Sidsel J. Høiviks boloer, men jeg har gjort en del endringer iht. passform: økning mellom midje og bryst, fellinger til ermer og skuldre, for å nevne det viktigste.
Materialer: 250 g Tynn alpakka 50 g = 265 m /100 g Fin 50 g = 165 m, rester til de andre fargene /1155 m
Fra lager: ja
Farge: Tynn alpakka/naturhvit, Fin/aubergine 208
Kjøpt hos: ?
Pinner: 2,5 mm og 3 mm
Strikkefasthet: 25m = 10 cm på p 3 mm
Tilbehør: 4 knapper, perler og paljetter
Størrelse: S