4. desember 2016

ALBERTS GENSER

 For alle som måtte lure, Albert er familiens nyeste midtpunkt. Han er 20 cm høy, og omtrent dobbelt så lang. Han har allerede medført nye rutiner, og en del ommøbleringer i heimen. Rimelig navie antok vi at han kom til å ha omtrent samme lynne som vår forrige dachs, Maja. En eller annen ler nok høyt nå, for den eneste fellesnevneren mellom de to er at begge kan beskrives som"matvrak".  Mens Maja helst testet ut komforten i sofaen, på teppet på kontoret, i sengen på gangen.. Så er familiens nykommer høyt og lavt, og sjelden i ro. Vi har begynt å innføre en ny måleenhet: "over Albert-høyde". Et høydemål som stadig må oppjusteres...
Alberts genser, strikket i Tumi fra Rauma garn. 
Albert, som også har fått kallenavnet "lille ADHD", viste imidlertid noe overraskende seg å være en skikkelig frysepinn. Fra å ha håndtert en liten hund som gjerne satte pris på ro, til å skulle bli foreldre til en som aldri satt stille skjønte vi at vi måtte melde oss på valpekurs. - Og det var her frysepinn ble ganske åpenbart. Han nektet å rikke seg en millimeter. Aller helst satt han på et medbragt teppe og skalv..
Valpen har ikke utviklet den varmeste underulla, som gjør at de fort fryser. 
Å være foreldre til den lille valpen som må  ha spesialbehandling er ikke alltid like morsomt. Selv med neven full av godbiter nektet Albert å rikke seg, til tross for at vi hadde sørget for at han kom sulten på kurset. Mens de 9 andre valpene gikk pent, satt og kom på innkalling, - vel Albert satt det skal han ha, men han gjorde heller ikke noe annet! Kurslederen forsøkte å innføre egne mål for Albert. "Han behøver jo ikke gå så langt som de andre? Eller ha så mange repetisjoner. Men Albert frøs og ville hjem.
Prøving underveis var ikke alltid like populært. 
 Så kom jeg på at han kanskje hadde hatt godt av en liten genser. Kvelden før en kurskveld satte jeg meg ned med pinner og garn, og gjorde mitt beste i å måle en som aldri sto stille. Dachsens kroppsfasong har en utfordring i forhold til vanlig hundeklær. De er lengre enn vanlig, så om du finner noe som er langt nok blir det som regel for stort rundt magen.
Den lille karen har allerede forstått at garn og strikketøy er en konkurrent til oppmerksomhet.
I tillegg har dachsen et litt høyt bryst. Så her var det bare å sette i gang å strikke en lang tube, med plass til høyt bryst, før neste utfordring meldte seg. Guttedachser har plassert utstyret sitt ganske langt inn på magen. Etter å ha vurdert både gylf og andre former for åpninger fant jeg at det beste var å felle av i passelig avstand.
Bare på få uker ser jeg at genseren begynner å bli litt trang i front ved forbena. Ny genser må på pinnene om kort tid. Husbonden ymtet frempå at han trodde at Albert var Star Wars fan, og muligens kunne tenke seg et nytt motiv..?
Ved neste samling imponerte Albert stort. I ny genser gikk han slalåm mellom de andre hundene, og utførte kommandoer som han aldri skulle gjort noe annet. Vi fikk omsider kjenne på det å være stolte foreldre da kurslederen ga seg ende over Alberts iver og prestasjoner. Neste kurskveld regnet det -og vi var tilbake på null! Hverken, godbiter, medbragte karbonader fra instruktøren, ullgensere eller regntøy kunne motivere Albert til noe annet enn å løpe til bilen.
Matmor og Albert i matchende gensere. (Droppet perlene på Alberts genser.) Min genser, Tilde, ligger på Ravelry, Alberts genser kommer etterhvert som han vokser til, og jeg får testet den ut i flere størrelser. 
Læring. Om en dachs ikke vil, så vil den ikke. Vi har fått en hund som ikke liker regn, men som har blitt glad i ullgenseren sin. Den er han forøvrig allerede i ferd med å vokse ut av. Så her gjelder det å ligge i forkant så den lille fyren vår skal komme seg gjennom vinteren. - Og den observante leser har kanskje lagt merke til at Albert og matmor har matchende gensere? Det er ikke utenkelig at vi kommer til å fortsette med det.

MODELL OG MATERIALER
Design: Alberts genser,  - Mønsteret kommer på Ravelry når jeg har fått strikket den opp og testet den ut i flere størrelser. Matmors genser, Tilde, ligger allerede på Ravelry.
Materialer: Tumi fra Rauma garn
Fra lager: ja
Farge: Petrol, lys blågrønn og naturhvit
Strikkefasthet: 24 m x 32omg 3,5 mm = 10 x 10 cm
Materialer kjøpt hos: Sponset fra Rauma garn
Tilbehør: -
Størrelse: Dvergdachs, valp str 3-4 mnd

20. november 2016

ET VILMA-SKJERF

I forbindelse med Kirkens Bymisjons oransje-skjerf kampanje spurte Tusenideer.no om jeg ville være med på kampanjen ved å strikke et skjerf, og å blogge om det hos dem. En forespørsel jeg vanskelig kunne takke nei til. Selv om kirkens bymisjon har en oppskrift på skjerfene, fikk vi frie hender til å utforme våre egne skjerf. Vi ble oppfordret til å bruke skjerfene i november og desember i solidaritet med dem som gruer seg til jul. Alle skjerfene skulle være ferdige til 1. november, dagen da Kirkens Bymisjon farget flere byer over hele landet oransje.
Det oransje skjerfet mitt, strikket i forbindelse med #gledensomgruersegtiljul kapanjen.
Stort sett strikker jeg gjerne større ting som jakker og gensere, selv om jeg i det siste også har laget mindre plagg. Som votter, hals og pulsvanter. Skjerf kunne jeg faktisk ikke huske sist jeg strikket. Oppgaven ble ikke mindre morsom av den grunn.
1.november knøt man skjerf rundt stolper og statuer slik at dem som trengte det kunne ta det. 
Materialer
Vi fikk tilsendt 4 knall-oransje nøster med Freestyle fra House of Yarn som var med som sponsor. Så var det opp til oss bloggerne å se hva vi kunne få ut av dem. - Nå har jeg i ettertid sett at flere av oss som deltok heller brukte eget garn, noe jeg også kommer til å gjøre ved neste års kampanje. Skjerf er nemlig et perfekt prosjekt for restegarn!
Skjerfet var lettstrikket, morsomt  og relativt raskt å strikke. Hyggelig var det også å kunne bidra til en god sak.
Designet
Så det store spørsmålet, for med kun 4 nøster og ca 300 meter til rådighet var det begrenset hva jeg kunne finne på. Materialkrevende mønstre som flettestrikk ble derfor raskt utelukket. Patentstrikk synes jeg er kjedelig å strikke, og kunne følgelig heller ikke se for meg at jeg skulle strikke 1.5 meter med den teknikken. - Men det burde være enkelt, noe som kunne strikkes foran TV-en, samtidig som det hadde litt variasjon i seg. I alle fall nok til at du ser at det vokser, ellers kan et skjerf fort føles som et evighetsprosjekt.
Det røde skjerfet er strikket i et annet garn, og holdt ikke helt samme strikkefasthet. Det ble derfor litt mindre. 
Jeg vurderte også hullstrikk for å gjøre det litt feminint, men syntes ikke garnet og fargen fungerte godt med den strukturen. Oppgaven gjenstod fortsatt: hvordan kunne jeg gjøre det litt feminint og morsomt? En form for rysjekant med en svak økning ble løsningen. Den lille økningen gjorde at jeg fikk en opplevelse at arbeidet vokste: du vet når du er halvveis og nesten ferdig. Valg av garn, og rysjekanten syntes jeg nå harmonerte godt med hverandre. Litt rufsete i kantene, men likevel flott! Skjerfet ble et både hyggelig, morsomt og meningsfylt arbeide. Å strikke for en god sak kommer jeg garantert til å gjøre igjen.
Det røde skjerfet blir nok favoritten blant de to, men flere skjerf er allerede underveis. 
Mønsteret
Jeg ble så begeistret for fasongen at jeg ønsket å strikke opp ett til. I tillegg fikk jeg god strikkehjelp av Siv fra bloggen "Snertne Sneller" som hjalp meg med tips og gode innspill på hvordan jeg kunne forenkle forklaringen. - Det er noe med at når man har strikket siden man er 5 år, så ligger det en del "taus kunnskap" bak det man gjør. Det er litt som å kjøre bil, det er mye du gjør på automatikk som du ikke alltid ville tenkt på å forklare til en nybegynner. Ekstra øyne er derfor gull verdt!
Perler og glitter, kanskje det likevel blir litt hullstrikk i Vilma etterhvert?
Da jeg syntes at Freestyle ble litt stivt, strikket jeg det neste i en blanding av Isager alpakka og et håndfarget garn fra Malabrigo, en liten skatt jeg fikk med meg fra San Fransisco. Dette skjerfet ble mykere, og fikk et annet spill da det håndfargede garnet sørget for at det ble litt liv i fargene. Jeg har allerede plukket ut garn til to nye skjerf. I det ene blir det eksperimentering med perler og gulltråder? Det andre skjerfet blir strikket i et håndfarget garn som igjen skal sørge for litt ekstra liv i skjerfet. Det beste er vel at også dette er et garn som ble tatt med som et ferieminne hvor jeg nå endelig har funnet det rette prosjektet! Du vet, den følelsen ...

MODELL OG MATERIALER
Design: Vilma, tilgjengelig for gratis nedlasting på Ravelry ut desember 2016
Materialer: Freestyle, evt Mitu, Isager alpakka og Malabrigo
Fra lager: ja
Farge: Oransje eller rød
Strikkefasthet: 18 m og 22 omg på p 5 mm = 10 x 10 cm
Materialer kjøpt hos: Sponset fra House of Yarn/Sommerfuglen i København og IKnit i San Franssisco
Tilbehør: -
Størrelse: 150 cm lengde, ca 32 cm bredde

13. november 2016

PÅ FRIERFERD

Over 500 forskjellige par med selbuvotter henger utstilt på Sverresborg i Trondheim frem til 22. januar 2017. Om du skulle være både strikkeinteressert og i området ville jeg varmt anbefale å ta turen innom utstillingen. Lenge hadde jeg tenkt å besøke en god venninne i Trondheim, og da det i samme by ble satt opp en utstilling med Selbuvotter - vel da hadde jeg dobbelt så god grunn for å snarest komme meg avgårde.   
Over 500 forskjellige selbuvotter er utstilt på Sverresborg frem til 22. januar 2017.
I flere år arbeidet jeg i en bedrift hvor vi hadde kontor i Trondheim, en by jeg jeg etterhvert ble svært glad i. Byen er litt roligere enn Oslo, sjarmerende, vakker og full av historie. Spesielt begeistret har jeg vært for gamlebyen i Trondheim, Bakklandet hvor jeg har hentet inspirasjon til flere av mine design. Men nå var det altså votter som var formålet for dette besøket.
De gamle bryggehusene er et kjent syn langs Nidelven i Trondheim. 
Seterjenta Marit
I følge historien var det Marit Emstad, ei ung jente fra Selbu, som var opphavet til det vi kaller totrådsbinding, og som har fått æren for å ha strikket de første "rosevottene". Historien forteller videre at Marit og hennes søstre vakte oppsikt på kirkebakken med de vakre vottene sine. Totrådsbindingen spredte seg følgelig som en farsott i bygda, og det samme gjorde mønsterutviklingen. Flere mønstre fikk navn etter personer og gårder. Etterhvert ble imidlertid mange av mønstrene kraftig forenklet.
68 damer og 5,5 kg garn. Selbuvotten fikk sin plass i Guinnes Book of Records som verdens største selbuvott i 2014. 
Vottestrikk som næring
Vottestrikkingen utviklet seg til en viktig næring for det som hadde vært ei fattig bygd. Produksjonen i 1937 utgjorde 90 000 vottepar, noe som tilsvarer at Husflidsentralen på Selbu mottok omtrent 290 vottepar per dag. Husflidsentralen hadde blitt opprettet rundt 1934 for å sørge for kvalitetskontroll av Selbuvottene. Etter å ha opplevd at kvaliteten hadde vært ymse hos enkelte produsenter, noe som kunne true merkevarens gode navn og rykte, så man seg nødt til å sette inn kvalitets-tiltak.
Rekonstruksjon av gamle votter og funn ligger til grunn for utstillingen. 
Åttebladsrosen
De fleste av oss forbinder nok Selbuvotter med den tradisjonelle åttebladsrosen.  Åttebladsrosen symboliserer forøvrig "Det evige liv", og var et populært motiv. Før krigen var også selbuvotter med dyremotiv svært populære. Noen av dem må sies å være ganske eksotiske, se for eksempel votten helt til høyre på midterste rad!
Prisen strikkerne fikk for et par strikkede votter i 1958 var 80 øre per stk. 90 øre dersom de hadde dyremotiv.
Bryllupsfeiring
Votter hadde tradisjonelt en viktig rolle til både hverdag og høytid. Til bryllup gjaldt det å begynne strikkingen i god tid før den store dagen. For bruden skulle strikke strømper til sin kommende mann, svigerfar, brødre, svogere og alle fadderbarn. Svigermor og svigerinner skulle ha nytt kjoletøy, noe den kommende bruden måtte bytte i butikken mot strikkede varer. Alle mannlige gjester skulle ha hvert sitt vottepar. Dette slapp heldigvis bruden å strikke.
Ingen tvil om at selbuvotter kan være så mye mer enn bare sorte og hvite. 
Dette skulle de kvinnelige gjestene sørge for. Vottene ble hengt opp på brudens sengekammer til beskuelse for alle gjestene under bryllupsfeiringen. Det var selvfølgelig viktig å gjøre et godt inntrykk, kanskje hadde man en spesiell ung mann i tankene når man strikket, så det ble lagt ned mye arbeid i mønster og utførelse i strikkingen. Denne skikken bidro sterkt til at strikketradisjonene ble vedlikeholdt og at nye mønstre oppsto. Utenom bryllup fungert også votter som kjærestegaver, hvor det selvfølgelig var viktig å imponere med intrikate mønstre og godt håndverk.
Vottene kunne strikkes i ubleket hvitt og sort før de ble farget røde til fest. Brudeklær som stakk og trøye var også ofte røde. Disse ble derimot ofte farget sorte etter bryllupet.  
Røde stasvotter
På slutten av 1800-tallet var det tradisjon med røde stasvotter til høytid og fest, som bryllup og dåp. Vottene ble i hovedsak farget røde etter at de var strikket i ubleket hvitt og sort garn. Farger kom sterkere inn i Selbuvottestrikkingen utover 1930-tallet, da fortrinnsvis i rødt, hvitt og blått.
Vottene ble fortrinnsvis strikket i nasjonalfargene. 
Mønstre
Det er et utall av mønstre og kombinasjoner som er laget. I forbindelse med utstillingen ble det strikket opp 500 par med votter, rekonstruksjoner eller som man hadde funnet mønstre på. Mønsteret inni vottene, grepsmønstre, er mindre enn på utsiden av votten. Disse er også ofte symmetriske. Tommelen har derimot et eget mønster. På mansjetten, så er det kun mønster dersom det er en herrevott. Damevottene har en vrangbord, gjerne med striper, og kanskje en blondekant?
Variasjonen i det som kalles gripeflaten er stor. Blant mønstene finner man fargerike navn som Litj - H-en og Spyttklysa!
Håndstrikkede votter, vanter, strømper og skjerf omsettes fortsatt av Selbu Husflidsentral AS. Om du på bakgrunn av dette innlegget føler for å teste ut en potensiell svigerdatters strikkeferdigheter, eller om du føler deg inspirert til å strikke deg et nytt par votter vet jeg ikke? Men forhåpentligvis syntes du som meg at det var litt interessant?
Påfyll og inspirasjon langs pilgrimsleden  til Nidaros, ved Lade i Trondheim. 

6. november 2016

EN SKATT I GARASJEN

De fleste nordmenn har et forhold til bunader. Du har hele spekteret fra dem som elsker dem, til de som ikke kan fordra dem. Selv hører jeg naturlig nok til i den første kategorien. Men bunad har også blitt et moteplagg og statussymbol, og delvis storindustri. For mange handler det mye om følelser, tradisjon og arv. Spesielt de som har arvet sin bunad har ofte et spesielt forhold til bunaden sin. Når jeg gjør omsøm på gamle bunader ser jeg også hvordan man har modernisert og gjort endringer på bunadene i utførelse, valg av materialer og teknikker. Og om det er flere som har gjort omsøm på den. Hver sydame setter nemlig sitt eget preg på bunaden.
Gamle skatter finnes ikke bare på loft og i kjellere, men også i garasjer!
Nå er det lett å blande sammen bunader og folkedrakter. I følge Ågot Noss' definisjon, er bunad en fest- og høytidsdrakt, med rot i tradisjonsdrakter. En folkedrakt har derimot rot direkte tilbake til hverdagsklær. Innenfor drakttradisjonen var mangfoldet og variasjonen stor. Man ville gjerne sette sitt eget preg på drakten, hvor snitt og passformen var det viktigste innenfor datidens motebilde. Valg av tekstil, eller bruk av silketørkle og lignende, hang direkte sammen med hva man fikk tak i.
Flotte broderier på livet. Båndene er sydd på med symaskin. 
I en Coop bærepose!
Det blir mye bunadsprat om dagen, noe som ikke er helt unaturlig da jeg er i ferd med å etablere meg som bunadssyerske på deltid. Så mye må jeg ha pratet om det at en nabo kom på at han hadde liggende noe gamle "stakke-greier" i garasjen sin. Kanskje jeg var interessert? Et par dager senere kom han innom med en gammel Coop-plastpose og lurte på om jeg fortsatt var interessert? Jeg holdt å å miste pusten da jeg begynte å forstå hva de gamle greiene han hadde hatt liggende i garasjen i bortimot 30 år var!
Liv og bringeduk fra Hardanger. Disse delene turte jeg ikke gjøre noe med av frykt for at de skulle gå i oppløsning. 
Bukseseler, datert 1890. Et liv med belte og bringeklut fra Hardanger, antageligvis fra samme tidsperiode. En stakk, linskjorte og belte fra Telemark, antageligvis fra 1910 -1920? I tillegg fulgte det med et silkesjal, antageligvis brukt til stakken fra Telemark.
De nederste broderte selene er broderte bukseseler, datert 1890. Øverst er et belte, antageligvis tilhørende hardangerlivet. Tidligere var det også vanlig å ha blomster i belter, da det symboliserte fruktbarhet. 
Selv etter å ha arbeidet med tekstiler i mange år, var jeg svært usikker på hvordan jeg skulle gå frem for å behandle tekstilene. Klærne var støvete og flekkete, men feil behandling ville kunne ødelegge tekstilene. I verste fall kunne de gå i oppløsning, eller miste fargen. En del gamle tekstiler kan være farget med naturfarger, som kan være mindre holdbare ved vask enn kjemiske farger.
Etter å ha ligget i kaldt vann, med 2 utskiftninger forsvant nesten alle flekkene på skjorten. 
Linskjorten ble lagt i bløt i kaldt vann for å få fjernet de største flekkene. En del gjør feilen at de vasker lin i Milo fordi det er så mildt, noe som er helt feil. Milo er mildt mot silke og ull som er dyrefibre. Lin er et plantefiber og trenger et mer basisk vaskemiddel, enn ull og silke som trenger et vaskemiddel med høyere syreinnhold.

Folkemuseet i Valdres, også sted for Institutt for Bunad og Folkedrakt. 
Så langt har jeg ikke bestemt meg for om jeg vil forsøke å reparere skattene, eller om de nå skal få hvile blant silkepapir og møllkuler, og heller kun ta dem frem ved spesielle anledninger. Alle draktdelene er nå behørig registrert som funn hos Institutt for Bunad og folkedrakt, noe også naboen vår syntes var et hyggelig utkomme på hans uventede garasje-skatt.
Fra Folkemuseet. Et dåpsfølge forteller en historie om en annen tid. Barnet skulle helst døpes innen 3-8 dager, mens mor ikke fikk bli med i dåpen da hun ble ansett som uren i 40 dager etter fødselen. Barnet skulle helst ha 5 faddere, og skulle bæres til dåpen av en gudmor som måtte være en gift og ærbar kvinne.
Bunadsmodulene
Gleden over å kunne gjøre hobbyen sin til et fag, blir ikke mindre av at jeg endelig har fått begynt på den første av 6 moduler på vei mot et fagbrev som bunadstilvirker. Det innebærer at jeg reiser bort en uke to ganger i året og får undervisning. Denne gangen foregikk undervisningen på Fagernes, eller nærmere bestemt Valdres Folkemuseum hvor Drakt - og materiallære sto på timeplanen.
På timeplanen: Tvebandstrikking. En strikketeknikk brukt til bl.a. votter og sokker, da det blir både stødig, sterkt og varmt. 
Og for min del som trodde at vi kun skulle sitte og notere, så kunne jeg ikke tatt mer feil! Det meste av dagene gikk med til praktiske øvelser: som sy, strikke, brodere og hekle. Til og med leksene besto av for eksempel strikking! - Jeg skal innrømme at jeg var mer enn litt sliten innen uken var omme, men oppdaget at jeg satt og gledet meg til neste samling da jeg kjørte hjemover.
Et utstnitt av en brudedrakt. Disse var overdådig pyntet dersom man hadde råd til det, og klærne var ofte røde. En grunn til dette kan ha vært at bruden for en kort stund fremsto som en verdslig eller himmelsk dronning. Skikken gikk ut av bruk omkring 1850. Etter bryllupet var det vanlig å farge stakken sort slik at den kunne brukes til hverdags igjen. 
Etter en kurshelg i montering av strikkeplagg, og en påfølgende uke med en seig forkjølelse, er jeg omsider klar igjen for noen dager med bunadssøm. Forhåpentligvis blir det også tid til litt utregningsarbeid på ventende strikkedesign, før jeg setter nesen mot Trondheim neste helg. Hva som skjer i Trondheim? Bortsett fra et veldig hyggelig venninnebesøk: besøk på en strikkeutstilling på Sverresborg, med Selbuvotter. Ja hva skulle det nå ellers ha vært?
Ikke selbuvotter, men flotte broderte og dekorerte votter fra Hallingdal. 

22. oktober 2016

TILDE - DEN LILLE SORTE?

Som en standhaftig bruker av skjørt og kjoler, bruker jeg gjerne disse plaggene året rundt. Om vinteren har jeg et ukjent antall ullkjoler, (- hvem ønsker vel egentlig å ha full oversikt over alt), som jeg foretrekker fremfor bukser - også på kalde dager. Å arve klær etter en eldre bror har tydeligvis satt varige spor. Skjørt og kjoler var i grunnen den eneste måten jeg kunne være relativt sikker på å få noe nytt. Men nå skal det også sies at mor var i stand til å trylle frem ganske utrolige kreasjoner på sin eldgamle Elna symaskin.
Tilde, skjørt og topp strikket i ull og alpakka. 
En spesiell forkjærlighet har jeg likevel til strikkede ullkjoler, og jeg har egentlig ingen annen forklaring på hvorfor jeg ikke har strikket flere av dem selv, - jeg har nemlig kun strikket 1 - en kjole! - enn at jeg synes det tar for lang tid. Så kom jeg på ideen med å dele opp "kjolen" i to deler,  til skjørt og en overdel, og var ganske fornøyd med meg selv. For strikkekjolen var nå blitt til to fullt overkommelige prosjekter. Dessuten kunne skjørtet da brukes sammen med Telesving, som går over den samme mønsterborden.
Telesving og Tilde har det samme mønstermotivet og kan brukes om hverandre.
Den første overdelen var klar allerede før påske. Takket være Designerspiren som hjalp til med strikking før fotograferingen, som skulle foregå i påsken. Siden har jeg dekorert den ytterligere med perler etc., og synes den har blitt riktig så fin. Dermed gjenstod kun skjørtet som skulle strikkes ferdig til utstillingen på Hadeland Glassverk.
Designerspiren stilte opp både som strikker og modell til den første fotograferingen. 
Men midt oppe i skolestart med mer, hadde strikkehjelpen min glemt hele skjørtet! Dermed var det om å gjøre å rydde kalenderen for alt annet som kunne vente. For skjørtet måtte nå strikkes og dekoreres ferdig på 2,5 dager! Og la meg si det sånn, det var ikke mye annet som ble gjort de dagene, men selv påsying av perlene rakk jeg med god margin! (I videoen nederst i innlegget viser jeg hvordan jeg syr perlene på.)
Perlene syes på til slutt, da garnet er for tykt til at du får tredd dem på. Du får også mer kontroll med pyntingen.
For jeg rakk det, og har dermed mine ord i behold når jeg hevder at skjøtet er både lettstrikket og raskt å strikke! Alt i alt ble jeg godt fornøyd med settet som dermed ble ferdig til utstillingen på Hadeland Glassverk. Takket være en annen veldig god hjelper, Lene Nordrum, fikk jeg hjelp til å strikke opp settet en gang til i en ny farge før strikkefestivalen i Fredrikstad. Og det på bare 2 uker! Jeg har siden rukket å prøve det ut både en og to ganger med godkjent-stempel. Dvs, Jeg har ennå ikke fått rumpe i skjørtet!
Blå eller kosgrå? Selv trivdes jeg kanskje best i den blå, selv om jeg syntes den kosgrå kanskje ble litt mer elegant?
Resultatet
Jeg fikk tilbakemelding på at noen kunne ønske seg et lite erme på overdelen for å skjule overarmene. Etter å ha tatt settet i bruk så er jeg litt i tvil. Selv foretrekker jeg nok heller en tynn genser eller bluse under om jeg har behov for noe nedover armene. Men her er vi forskjellige.
Korte ben, og kort vei ned til bakken gjør at dachsen ofte fryser på magen om vinteren.
Det ser det ikke ut som om Alebrt bekymrer seg om akkurat nå...
Mulig min preferanse kan henge sammen med at jeg er kommet til en periode i livet hvor jeg er litt varmere enn normalt? Settet er strikket i Tumi fra Raumagarn, 50 % alpakka og 50  % ull, hvor man har klart å få det beste fra de to kvalitetene i en. Det holder fasongen, det siger ikke, og det klør ikke! Kan det bli bedre? Selv om det må sies at Albert virker overraskende lite fornøyd med sin påbegynte og matchende genser...
Har du hørt om oransje-skjerf aksjonen? Kanskje du har lyst til å bli med neste år?
Kjenner du til Oransje-skjerf- aksjonen?
Da jeg ble forespurt av Tusenideer.no om å bidra med med et skjerf til Kirkens bymsisjons kampanje, for å sette søkelyset på alle dem som gruer seg til jul, kunne jeg vanskelig si nei. Det har vært både hyggelig og meningsfull strikk, selv om min nye assisten har kjempet en hard kamp om både oppmerksomhet og garnnøster. Målet er å få som mange som mulig til å gå med skjerfene 1. november i solidaritet med de hjemløse.
Albert ser på garnnøster som noe som skal fanges og "drepes", en utfordring for en som er over middels glad i å strikke..
I fjor fikk de inn ca 10 000 oransje skjerf som de dekorerte blant lyktestolper med. Håpet er nå å slå den rekorden! Jeg har allerede meldt i fra at jeg blir med neste år også. Kanskje du eller noen du kjenner også kunne ha lyst til å bidra neste år med et oransje.skjerf? Oppskriften på skjerfet finner du på Kirkens bymisjons nettsider, eller så kan du gjøre som jeg har gjort og laget min egen variant.


MODELL OG MATERIALER
Design: Tilde, tilgjengelig på Ravelry str 34/36 /38/40- 42/44
Materialer: Tumi fra Rauma garn
Fra lager: ja
Farge: Mørk petrol eller kosgrå
Strikkefasthet: 24 m og 32 omg på p 3 = 10 x 10 cm
Materialer kjøpt hos: Husfliden på Strømmen
Tilbehør: Glassperler hos Panduro Hobby
Størrelse: 36



PS. På siden Tutorials legger jeg ut tips og videoer. Her finner du også en video om hvordan jeg syr kjedesting på strikketøy. 


25. september 2016

STRIKKEFEBER I FREDRIKSTAD

"Har du i løpet av de siste 12 måneder selv strikket eller laget plagg eller andre produkter av ull?" I en nylig utført undersøkelse fra SIFO kom det frem at 43 prosent av alle norske kvinner strikker. Ikke overraskende ligger overvekten av dem som svarte ja i undersøkelsen på kvinner over 50 år, men ikke mindre gledelig er utviklingen av hvor mange som strikker blant de unge. Vi selger garn for milliarder, og strikking er ikke bare blitt "hot", men også blitt en næring for mange nye aktører. Flere spør seg om når det snur, men ut i fra interessen for strikkerelatert stoff er det lite som tyder på at det vil avta mye med det aller første.
Fra venstre: Mette Hovden, Heidi Eikeland, Helle Siggerud, Nina Granlund Sæther, Denise Samson, Ellen Andresen.
Fra torsdag 22. til lørdag 24. september ble det arrangert Strikkefestival i den idylliske Gamlebyen i Fredrikstad. Fredag morgen pakket jeg ned strikkemodeller, stativ, stol, mønstre og plakater og en sømbyste- alt i min lille bil. Ikke så rent lite spent, da dette var min debut som utstiller på strikkemesse. På forhånd hadde jeg fått trykket opp både mønstre og plakater for anledningen. I et øsende regnvær satte jeg av sted, med fullpakket bil og full av forventninger, til Fredrikstad.
Gamlebyen i Fredrikstad er verdt et besøk i seg selv, med mange atelierer og spennende butikker. Et par av spisestedene meldte likevel om rekord i antall besøkende under festivalen. Foto: Heidi Eikeland. 
Denise Samson, Nina Granlund Sæther, Ellen Andresen, Heidi Eikeland, Mette Hovden og undertegnede hadde samlet oss under navnet "Norske Strikkedesignere", og stilte ut på en felles stand. Jeg må si at jeg føler meg rimelig ydmyk over å få stille ut sammen med et knippe av så dyktige og erfarne designere.
Markedshallen var etterhvert fullpakket med folk. Foto: Heidi Eikeland.
Både Nina Granlund Sæther og Denise Samson har skrevet flere bøker. Nina har blant annet skrevet en fantastisk bok om votter, Denise er godt kjent for sine vakre ponchoer og flettemønstre. Ellen er ekspert på luer, mens Heidi og Mette brenner for Kontstrikk. Selv lager jeg helst feminine og litt kroppsnære plagg, ofte med mønstre inspirert av tradisjonsmønstre. Sånn sett kan man trygt si at standen vår representerte bredde.
Det ble holdt flere kurs og foredrag i de gamle husene i Gamlebyen. Foto: Heidi Eikeland.
Kontstrikk er ikke like kjent for alle. Selv fikk jeg et lynkurs i strikkemetoden, og kan bekrefte at det er enklere enn det ser ut til. Strikketeknikken kom til landet allerede på slutten av 15oo- begynnelsen av 1600-tallet antageligvis med Finnene via Finnskogen, og må ha vært noe av de første strikketeknikkene som kom til landet. For vi har lite dokumentert om utøvelse av strikking i Norge før den tid.
Teknikken kan minne om fletting, og kan brukes både til sokker, gensere, skjørt, votter, skjerf...Foro: Heidi Eikeland 
Teknikken er inspirert av hvordan man flettet med never, og kan minne om teknikken man ser i en flettet kurv. Teknikken ble overført fra mor til datter, og sokker strikket med denne teknikken ble regnet som et godt betalingsmiddel i sin tid. Mette og Heidi, som er damene bak PinneDans har også skrevet en bok om teknikken som også står på rødlisten over håndverk som er i ferd med å "dø ut".
NRK tok turen innom og viste stor interesse som mange andre for kontstrikk. Foto:Heidi Eikeland 
Litt bange anelser hadde vi om lite besøk da det regnet i bøtter og spann på fredag.  Det viste seg ganske raskt at våre "bekymringer" for lave besøkstall skulle vise seg grunnløse. Både fredag og lørdag var det fullt trykk. Lørdag var trafikken så stor at enkelte hadde stått 30 minutter i kø for å få seg noe å spsie. Også NRK tok en tur innom og laget et innslag fra Strikkefestivalen. Innslaget kan du se her. Festivalen ble avsluttet lørdag kveld med mannekengoppvising av Kristin "Makeløs" og en festmiddag. Det var i sannhet strikkefest hele 3 dager til ende!
Flere steder i byen var det satt ut "strikkede" og pyntede gjenstander, sykler, stiger etc. Foto: Heidi Eikeland 
Selv pakket jeg sammen kofferten lørdag ettermiddag, da familien nylig har fått et nytt familiemedlem: Albert. - Jeg må tilstå at jeg fullstendig hadde glemt hvor mye jobb det er med en liten tass, som biter på alt og har kroppen proppfull av energi. Med en spesiell forkjærlighet for å stjele garnnøster kan jeg skrive under på at jeg holdes i aktivitet. Mest spent er jeg nå på hvordan han kommer til å trives i systuen, da neste uke er viet til bunadsøm. Men du verden så hyggelig det er med familieforøkelsen.
Albert, her 8 uker og 1 dag gammel. 
Lyst til å lese litt mer om undersøkelsen fra SIFO ?

9. september 2016

STRIKKE STRIKKE STRIKKE....FESTIVAL

Etter at jeg offentlig kom "ut av skapet" som strikker, har jeg plutselig oppdaget et vell av strikkefestivaler og arrangementer. Nå kan det godt hende at det har skjedd en formidabel oppblomstring av disse i løpet av de siste årene, og at det var med rette at jeg trodde det ikke foregikk noe som helst angående strikking? Eller så kan det ha en sammenheng med at jeg har oppmerksomheten rettet mot helt andre ting i dag enn jeg hadde for noen år siden?
Et vakkert syn. Man trenger ikke være glad i strikking for å sette pris på farger. 
I dag har jeg inntrykk av at både biblioteker, kulturhus og foreninger gjerne setter strikking opp på agendaen. Og det er hyggelig er det å møte likesinnede. Spesielt hyggelig er det å bli invitert til å delta, som jeg ble til å stille ut på Strikkefestivalen på Hadeland Glassverk.
Sidsel J. Høiviks modeller. 
Festivalen gikk av med brask og bram forrige helg. 20 norske og 5 utenlandske designere stiller ut ulike strikkedesign. Noen er rene installasjoner, mens andre er plagg og interiør. Utstillingen gir et bilde av fargeglede og mangfoldet i norsk-strikkekunst.
Annemor Sundbøs samling av gamle strikkegensere er også utstilt. 
Utstillingen er også en hyllest til strikking som håndverk! Jeg pleier å si at grunnen til at jeg i dag er flink til å strikke henger også sammen med at jeg fortsatte å strikke alle de årene strikking var noe av det mest u-kule du kunne gjøre.
Nina Granlund Sæther stiller ut 30 vottepar. 
På utstillingen kan du finne u tstillere som: som Tine Solheim, Tove Fevang, Linda Marveng, Sidsel J. høivik, Nina Granlund Sæther, Vanja Blix Langsrud, Ellen Andresen , Christel Seyfarth og Hønsestrikk representert ved Cecilie Kaurin og Linn Bryhn Jacobsen. Denise Samson vant forøvrig pris for beste design under åpningen. .
Kristin Makeløs holder til i Fredrikstad. Du finner henne igjen på strikkefestivalen i Fredrikstad. 
Kristin Makeløs holdt mannekeng-oppvisning hvor hun kombinerte strikkedesign med sine redesign kreasjoner. Utstillingen er åpen hver dag frem til 30. oktober. Det skjer aktiviteter stort sett hver eneste helg i utstillingsperioden.
Christel Seyfarts flotte mønstrede sjal er også med. 
Hadeland Glassverk ligger i naturskjønne omgivelser og danner en flott ramme om utstillingen. Her er det mulighet for aktiviteter for hele familien.Også for de som ikke er så opptatt av strikking. Dessuten, trenger man ikke være spesielt opptatt av eller flink til å strikke for å ha glede av utstillingen, det holder lenge å sette pris på godt håndverk! Her kan du lese litt mer om programmet. 
Jeg stiller ut 4 antrekk. Om noen uker tar jeg turen til Fredrikstad og strikkefestivalen der. Foto: Geir Arnesen.
FOREDRAG
15.oktober skal jeg opp igjen på Hadeland Glassverk og holde et lite foredrag om hva strikking har betydd for oss, et aldri så lite stykke strikke-historie. Foredraget heter: Fra nytte til lyst. Kanskje har du lyst til å komme?Du kan lese mer om foredragene som holdes i utstillingsperioden her. I mens forbereder jeg meg til strikkefestivalen i Fredrikstad hvor vi (Nina Granlund Sæther, Denise Samson, Ellen Andresen, Pinnedans og undertegnede) skal stå på en felles stand,. Jo ho, som jeg gleder meg. Dette blir gøy!