På garn- og tekstiljakt i Piemonte

Egentlig kunne det stått "sko-jakt i Italia", men nå er dette nå en gang en håndarbeidsblogg for de spesielt interesserte så vi får holde oss til det som er viktig. Husbonden og undertegnede har tilbragt vår hittil lengste aleneferie uten barna, som nok syntes det var helt greit å stille opp som hus- og hundepassere mens "gamlingene" raste rundt i Italia i en liten Fiat på jakt etter det gode liv. (- Husbonden har hverken vært på jakt etter sko eller garn.)

Manorolo, Chinque terre

Reiseruten var litt mer ambisiøs enn jeg først hadde sett for meg. Avstandene som på kartet ser relativt korte ut, er ikke nødvendigvis like korte når de skal tilbakelegges i en liten Fiat som gjorde knapt 140 km i nedoverbakke med "klampen" i bånn, hvor du er garantert å bli forbikjørt av samtlige på motorveien i Italia. Nå-ja, den hadde sin sjarme selv uten air-condition og minimal plass til bagasje. Så suste vi nå langs motorveien i kabriolet og betalte prisen med å bli tilsvarende solbrente på skuldre, nese og knær.

Sjarmerende og grei til bykjøring i smale gater. 

Reiseruten
Reiseruten var som følger: Vi fløy inn til Nice, hvor vi kjørte videre til Alassio i Italia. Etter et kort opphold her tok vi turen videre opp til Piemonte, nærmere bestemt Alba og områdene rundt her. For de av dere som setter pris på Italiensk vin, vil dere antageligvis kjenne igjen navn som Asti, Barolo og Alba for å nevne noen. - Jeg kan nesten garantere at mulighetene for å spise og drikke godt i dette området er svært gode. - Etter noen dager med en vingård som base dro vi videre til Chinque terre, hvor vi hadde base i den første av fem byer; Monterosso al Mare. Som avslutning på oppholdet satte vi kursen tilbake til Nice, eller nærmere bestemt Antibes, hvor vi tilbragte de 3 siste dagene av ferien vår.

Mye lengre å kjøre i virkeligheten enn det kan synes på kartet. 

Vingårdsbesøk
Å bo på vingård må sies å være en positiv opplevelse. Rommene var flotte, maten nydelig og servicen upåklagelig. Vingården hadde både restaurant og svømmebasseng som fasiliteter, noe som kom godt med i 35 c. Vi besøkte selve vingården og fikk smake på "husets" viner som en del av oppholdet, kombinert med litt ny lærdom om lagring, druetyper og jordsmonn på veien. Det begynner å bli helt klart for meg at desto mer jeg lærer om vin, desto mer klart blir det hvor lite jeg egentlig kan!

Man bor bra på Vila Tiboldi.

Man er nesten nødt til å disponere bil om man skal komme seg litt rundt, på flere av vingårdene, eller de omkringliggende byene. Enkelte steder er det så bratt hvor de dyrker vindruene at bøndene må jobbe nedover åkrene i tau.- Det er begrenset hvor mye som skjer på en vingård, om man ikke ønsker å sitte i en skyggefull krok med strikketøy hele ferien da?- Nå hadde ikke mitt reisefølge de planene så det ble til at vi fikk god bruk for bilen.

Vinrankene står tett i Piemonte.

Det ble tidlig klart for oss hvor viktig lokalkunnskap er når man er på tur, hvor man ellers lett risikerer å gå glipp av mye spennende dersom man ikke vet hvor man skal lete. Den nærmeste byen Canale opplevde vi ved første besøk nærmest som folketom. Ikke så rart da vi var på helt feil steder, før vi fikk tips og direksjoner. Da dukket det opp både restaurant med Michelin-stjerne og tro det eller ei - en garnbutikk.... Vi (jeg) besøkte begge stedene.

Denne garnbutikken var en absolutt høydare!

Garnbutikken her var en av de bedre jeg har sett og opplevd i Italia. Som regel finner du garn kombinert med undertøysforretninger, hvor utvalget ofte kan være litt ymse. Som om den naturligste ting i verdenen er å ta med seg et par garnnøster når du først trenger en ny BH? Dessverre snakket kun eieren i denne perlen av en garnbutikk Italiensk, men jeg kom da likevel ut med et par nøster i Alpakka. (Suprise).

Garn- og sysaker i Alba. 

Mer garn og stoffer
Søket jeg hadde gjort på forhånd via Google viste seg dermed å være upålitelig. Under vårt besøk i Alba dumpet vi over ikke bare en garn- men også en fantastisk flott stoffbutikk. I garnbutikken traff jeg på noen litt biske damer som kun snakket italiensk, noe som er en liten ulempe da det er strengt forbudt å røre noe i garnbutikker i Italia uten tillatelse først.

Garnfangsten. Den mykeste ull og og alpakka. 

Er man dog ivrig nok, ordner det meste seg. For igjen klarte jeg å få med meg noen nøster med den mykeste ulla jeg hadde kjent på lenge. Litt kjedelig i fargevalget, men som jeg tidligere har opplevd i Italia har de som ekspederer ofte ganske sterke meninger om hva man bør velge. For når jeg ba om å få se på et oransje melert garn som jeg hadde sett meg ut, fikk jeg nemlig beskjed om at ble for likt håret mitt, før de kom med et annet alternativ som de mente var mye bedre. - Mitt ordforråd på italiensk er ikke egnet for å diskutere noe som helst med. Så da ble de mørkebrunt som de foreslo...

Ullstoffer! Det oransje er fra Valentino, og kjøpt på salg. Helt sant!

Man kommer med andre ord langt dersom man har litt kjennskap til farger og "kan jeg få se" på italiensk kombinert med litt kroppsspråk ....I stoffbutikken kunne de litt mer engelsk, hvor besøket ble tilsvarende mer kostbart. Her fikk jeg med meg nok stoff til både skjørt og jakke i en farge som ekspeditrisen mente var både ungdommelig og kledelig. Klart jeg slo til.

Fra "Kjærlighetsstien" mellom Reggiore og Manorala. 

Chinque terre
Det er 28 år siden jeg var i Chinque terre sist, og har hatt lyst til å komme tilbake siden. For de som ikke kjenner til byene, så er dette 5 fiskerlandsbyer som ligger mellom Genova og La Spetzia i Italia. Det er ikke bilveier til alle byene, hvor du enten bruker tog, parkerer et stykke over, eller går til fra en av de andre byene. Det er nemlig stier mellom disse 5 byene, som er en del av en nasjonalpark og står på Unescos liste.

Fra stien mellom Monterosso og Varnazza.

Husbonden og undertegnede tok noen av turene, og kunne konstatere at god mat kombinert med 35c og høy stigning (mye trapper) ikke var verdens beste kombinasjon. Vi kom oss nå likevel igjennom og vil anbefale turen til andre dersom man har muligheten. Vi gikk i sandaler, men ville nok heller anbefale joggesko for denne turen. Det var forøvrig heller ingen av de andre som hadde vann og badehåndkler i badebag, men i ryggsekk, så vi så nok ut som noen skikkelige tur-amatører.

Vernazza, sett fra turstien. 

Vi hadde vår base i den første byen, Monterosso al Mare, hvor det er bilvei helt inn. Dette er den største byen, mest liv og de beste strendene. - Vi satt med en følelse av, noe vi også fikk bekreftet av lokalbefolkningen, at finanskrisen kunne merkes. Det var langt trangere på de offentlige strendene enn normalt, og mindre kø på restaurantene enn for bare et par år siden. Selv i Piemonte som er et rikt område i Italia opplevde man nå permitteringer og mindre penger blant folk. Flott for oss som slapp trengsel, men absolutt et tankekors over hvilke konsekvenser dette har for de berørte.

Fra hotellet vårt hadde vi utsikt til alle de andre byene. 

Antibes 

Så fort vi krysset grensen til Frankrike ble alt plutselig 20% dyrere, travlere og mer folksomt. På stranden hvor vi lå som sild i tønne, opplevde vi at bordet vårt ble stjålet mens vi spiste lunsj, og fikk egentlig nok etter noen timer. Nå skal det sies at ingen av oss er strandmennesker i den forstand, hvor vi gjennom hele ferien kun hadde en hel dag på stranden. Formiddagene ble som regel benyttet til ekskursjoner, hvorpå strand og bading ble en ettermiddagsaktivitet når solen ikke lenger sto på sitt høyeste og var på det varmeste.

Fra markedet i gamlebyen i Antibes. 

Vi bodde i den nye delen av Antibes, Juan les Pins. Her er de beste strendene, litt mer liv og røre - spesielt om kvelden, men kanskje ikke like koselig som i gamlebyen. Vi opplevde dog at vi traff på svært få nordmenn i den nye delen, noe vi derimot gjorde til gjengs i den gamle delen av byen. Mye folk er det over alt!

St Paul de Vence

Vi tok turen innom St. Paul de Vence som ligger ca 40 min med bil unna Antibes. Byen ligger på en topp, hvor du parkerer utenfor, da veiene er altfor smale til noe annet enn gående. Den er koselig med mange utøvende kunstnere og ditto utstillinger. (Chagal skal være gravlagt her.)  Det er med andre ord gode muligheter for å få med seg litt kunst hjem herfra. Jeg endte opp med en dachs laget i keramikk..

Ikke en eneste garn- eller stoffbutikk var å oppdrive i Antibes

Litt shopping ble det likevel
Litt motløs måtte jeg innse at det ikke var mulig å oppdrive noe som kunne minne om en garn- eller stoffforretning i hele Antibes. Iherdig leting i trange smug og Googling var til liten nytte. Jeg skjønte jo også fort at strikking på offentlige steder ikke var helt vanlig i denne delen av verdenen, men overså glatt nysgjerrige blikk når jeg dro frem ferie-strikketøyet. Må man så må man..

Ikke nye sko eller veske, men nye støvletter.

Men så var det de berømte skoene da. Jeg hadde glemt at de sørpå ofte ligger en sesong foran oss her nordpå. Det jeg hadde sett i butikkene i Roma i fjor høst er nemlig veldig likt det som blir høstens farger her hjemme denne høsten. De burgunderrøde skoene skjønte jeg dermed kjapt at jeg kunne glemme.. Nye støvletter kunne jeg derimot fornøyd pakke ned i kofferten. Litt utenfor sesong, men man vet jo aldri hvor fort høsten kommer. Ingen ny veske ble det heller, men det gjorde jo ingenting når de nye støvlettene matchet den gamle.

Snart på veien igjen, tilbake til Italia. 

På gjensyn
Jeg sier alltid på gjensyn når jeg har vært i Italia, da dette er en forelskelse som ikke ser ut til å gå over med det første. Jeg vet derfor at det bare er et tidsspørsmål før vi reiser tilbake. Men neste gang; da er jeg utstyrt med parlør...

Reisefakta:
Transport: reiste med SAS til Nice
Flybilletter: ca 1 700 NOK t/r per person (kan sikkert gjøres billigere)
Leiebil: Hertz. 11 dager med fri km, utvidet forsikring og 2 sjåfører ca kr 8 000
Bodde på: Vila Tiboldi i Canale (Vingården). De andre hotellene var ikke så spesielle at de nødvendigvis vil være førstevalg ved senere besøk, nevner dem derfor ikke her.
Chinqe terre: da byene ligger i en nasjonalpark må man betale en liten avgift for å gå mellom byene. Vi kjøpte dagspass, som i tillegg ga oss ubegrenset bruk av tog mellom byene i en dag. NB. billetten går ut ved midnatt uansett når den er kjøpt på dagen. Det er dessverre ikke mulig å gå mellom alle byene nå, da deler av stien raste ut i fjor.  

Den er liten og rød, og snart min....

Bilkjøp er en av de tingene jeg som regel bruker mindre enn 15 minutter på å bestemme meg på. Min første bil brukte jeg antageligvis mindre en 15 sekunder på å bestemme meg for at akkurat den bilen og jeg kom være bestevenner i lang tid. - Noe som viste seg å holde stikk. Sikkert ingen overraskelse at den var oransje. Kjøpet av vår neste bil har jeg omtalt tidligere på bloggen, også den uten en spesielt lang beslutningsprosess. Selvfølgelig var den oransje... Nå vil omstendighetene at det kommende jobbskifte kommer med en bonus i form av kortere reisevei. Det tilsvarer nesten 40 timer i måneden i redusert reisetid. (Man kan jo lure på hva en del av den tiden kommer til å bli bruk til).

Står klar i butikken og venter på sin nye bestevenn....

Det vil si, den nye reiseveien fordrer at undertegnede igjen må disponere egen bil. Min tid som trofast togpendler er dermed over for denne gang. Vi måtte følgelig ut å lete etter en passelig bruktbil til undertegnede, hvor husbonden nok hadde håpet at vi/jeg skulle velge en (praktisk) stasjonsvogn. Jeg måtte etterhvert nedslått konstatere at bilene som lå ute til salgs nesten uten unntak enten var sorte eller grå. - Selv med de beste intensjoner klarte jeg ikke å opparbeide entusiasme for noe av det jeg så. Det vil si før vi  hos en bilforhandler kom over en rød liten sak. Den var riktig nok ny, men det var ingen tvil; den var helt perfekt for bykjøring og trange parkeringshus. Den var nok (betydelig) mindre enn hva Husbonden hadde håpet på, men det var ingen vei tilbake etter dette møtet. Jeg hadde nemlig endelig funnet min nye bestevenn på 4-hjul! Joda det ordner seg for kjekke jenter, det har jeg i alle fall hørt opptil flere ganger.

3 uker igjen til den får et nytt hjem. - Også er den rød... :)

Hvor: Kia Lørenskog
Hva: Kia Picanto

Ventetiden er over

Så er den her omsider; Bilen vi bestilte i januar. Selv om selve bilkjøpet kunne ha elementer av impulskjøp, var selve anskaffelsen av større bil en nødvendighet. Et jobbskifte for min mann medførte at vi mistet tilgang på firmabil og satt kun igjen med min snerte lille (oransje) Peugeot 206. Ikke den helt optimale familiebilen for 4 voksne på skitur for å si det sånn. Skiene var omtrent lenger enn bilen, og direkte romslig var den heller ikke om du pakket mye bagasje. Perfekt for bykjøring er med andre ord ikke det samme som optimal familiebil.

Kia Sportage, den nye familiebilen har endelig ankommet. 

Etter å ha diskutert i flere måneder over mulig bilmerke det skulle investeres i, uten å komme til enighet, begynte jeg å bli temmelig lei av hele greia. Da det kom en brosjyre sammen med morgenavisen over den nye Kia Sportage, visste jeg det var løsningen. Jeg fikk overtalt min mann til å se på bilen en ettermiddag etter jobb en dag i januar. Mens han sjekket størrelse på bagasjerom, knapper og felger gikk jeg inn og skrev kjøpskontrakten. Mannen var for å si det pent i sjokk i flere dager, men det gikk over, og han ble (heldigvis) svært positiv til bilkjøpet. Ventetiden har imidlertid vært lang. Vi var lovet bilen i mars, og skriver nå mai, så dette har vært en tålmodighetsprøve. Om vi er er vi fornøyde: Å ja! Fargen er ikke overraskende valgt av undertegnede, men slike valg kan neppe overlates til en som er selverklært fargeblind. - Og ja, den matcher både hår og håndveske like godt som den forrige. Litt jålete kan da en jente være, selv på 4 hjul.:)