Bunadbruk i endring

At bunadbruken har endret seg gjennom tidene er ingen overraskelse, men kommer den til å bestå i nye 100 år? Bunadbruken i Norge er unik på verdensbasis, og dermed er den nominert som immateriell-kulturarv til Unesco. Bunaden, det elskede og hatede plagget som få stiller seg helt likegyldige til. Det er få ting som er en så effektiv ice-breaker, i selskap med ukjente, som å fortelle at du syr bunader. Noen hater plagget fordi de synes det er varmt, upraktisk og føler seg bumsete. Men det er rart med det, ryggen og holdningen blir litt rakere i bunad. Selv med tre meter tykk ull rundt livet, er det paradoksalt nok også det plagget de fleste føler seg absolutt finest i. Undertegnede er intet unntak. 

 

Denne festdrakten har fulgt med meg gjennom flere ti-år, og brukes på samme måte som bunaden. 

Bunaden var opprinnelig et plagg som ble brukt til hverdag og fest i rurale strøk, hvor man gjerne hadde en fin-stakk og en hverdagsstakk. I byene ble det brukt klær som var inspirert av moten i Europa. Det er mye takket være unionsoppløsning at det ble utviklet et vell av bunader. Fra Nasjonalen, en variant av hardangerbunaden,  som ble et allemannseie, til nye bunader fra hvert distrikt – og dalføre. Bunadene er delt opp i fem kategorier som sier noe om hvor mye bunaden er basert på drakttradisjon. Desto lavere tall, desto mindre er bunaden basert på lokale drakttradisjoner. Mange av de mest populære bunadene har lave tall, det vil si at de er konstruert basert på få draktdeler, eller mønstre funnet på alt fra rosemalte skap, til hestedekke.  

Om vi bruker litt tid på å sette oss inn i drakthistorien vil vi oppdage at mangfoldet til mange av bunadene våre er langt større og mer spennende enn det vi kanskje trodde. 

Man brukte det man hadde

Utsagnet, Man brukte det man hadde, er en sannhet med modifikasjoner. For også tidligere var man opptatt av mote og et ønske om å passe inn. Å få innpass i gruppen har alltid vært viktig for vår overlevelse. Klærne fortalte om geografisk-tilhørighet, sosial- og sivilstatus, ut fra f.eks. materialer, snitt, farger etc. Men det var normer og regler som ble fulgt for hva som passet seg. Det kunne også være kongelige forordninger som la restriksjoner på hva du hadde lov til å bruke av materialer og farger etc. 

 

Eksempler på å bruke det man hadde for hånden har jeg sett i skoneringer, -(innsiden på falden) laget av alt fra dongeri til noe som kan minne om kjøkkenhåndklær. Mange ulike former for tekstiler brukt i liv, til både rondastakk og beltestakken. Begge var hverdagsklær i bruk frem til nyere tid. Så bruken ble også en del av den levende drakttradisjonen. 

 

Politikk og mote

Bunaden har hatt ulik rolle og viktighet, og den har vært både politisk og moderne. Under andre verdenskrig var det ikke lov å feire 17.mai, og bunadbruk var omdiskutert og ansett som litt oppviglersk. Nazistene brukte små bunadskledde jenter i propagandaen, men lykkes heldigvis ikke med å ødelegge dens betydning.  Mange av de bunadene jeg har hatt inne til reparsjon i verkstedet fra slutten av 40-tallet og frem til midten av 50-tallet er ofte laget i andre materialer, og farger. Disse bunadene er på alle måter et godt eksempel på å bruke det man hadde. 

Om vi spoler frem til nyere tid skjedde det en endring på 90-tallet, etter OL på Lillehammer. Jeg debuterte som syerske på samme tid, da etterspørselen etter festdrakter eksploderte. Plutselig ble bunaden moderne igjen, i alle fall mer interessant enn på 80-tallet hvor den ble ansett som litt traust. I mange år var det et ganske tydelig skille mellom festdrakter og bunader, selv om festdraktene kunne være like kostbare som en bunad. Dyktige designere som Eva Lie og Lise sjåk Brek laget individuelle og vakre drakter. Noen av dem reneste kunstverk! Om jeg blir spurt om bunad eller festdrakt, sier jeg ja takk begge deler. En festdrakt kan være et rimelig alternativ til bunaden og lages helt personlig. Men det er også mulig å gjøre bunaden rimeligere ved f.eks. å lage hele eller deler av bunaden selv.

 

Med litt egeninnsats og tålmodighet kan du lage hele eller deler av bunaden selv. 

Fra tilhørighet til individualisme

Mens det tidligere var mer opplest og vedtatt at du valgte en bunad du hadde tilhørighet til, så er det langt vanligere i dag å velge bunad basert på smak. Nå skal det sies at mange kan ha lett langt bak i anegalleriet for å finne en tipp med opphav fra et område med en bunad som falt i smak. Men det kan synes som om at individualitet er blitt vel så viktig som tilhørighet for mange. 

Kommersialisering har effektivisert produksjonen av bunadene. Bunader har både blitt mote og et statusplagg, men på veien har også effektiviseringen medført at enkelte ting har blitt mer standardiserte. Mangfoldet innen f.eks. bringeduker - og betydningen av motivene, ulike mønstringer etc. har blitt tapt på veien, samtidig som andre aktører har sett sitt snitt i å finne nye markeder. Mangfoldet har endret seg fra den lokale syersken til store kommersielle aktørers produksjoner. 

I 2018 var det en utstilling av bringekluter på Utne utenfor Bergen. Det viser litt av mangfoldet. 

For noen år siden startet noen større kommersielle aktører trenden med silkeskjorter i alle slags mønstringer og farger, inspirert av Telemarksbunaden, til bruk i alle bunader. En trend som får noen til å juble, og andre til å gremme seg. De hvite skjortene som var symbolet på fest, og som det tar utallige timer å brodere, var for mange ikke like trendy lenger. Å bruke hvitt var noe man tidligere kun brukte til høytidelige anledninger, eller om du var rik. Hvitt var ikke en farge du jobbet i, den var også krevende å holde ren. Klær er kommunikasjon. Klærne forteller både noe om oss og om tiden vi lever i. 

Akerdrakten fra OSlo

Under parolen, man brukte det man hadde, er det åpnet opp for fullt frislipp. Her er det ingenting som tyder på at regelen om, less is more, gjelder. Etterhvert så må jeg innrømme at jeg ikke lenger vet hva som skal være det viktigste ved antrekket, men dette er opp til hver og en. Samtidig blir det et spørsmål om hvor går grensen fra når noe er en bunad til å bli en festdrakt basert på en bunad? Når man mikser med elementer fra ulike drakter, låner litt her og der, vanner man samtidig ut det opprinnelige. Mens festdrakten er helt fri, har (hadde?) bunaden et utgangspunkt og noen rammer. Eller tenker vi at det ikke spiller noen rolle? At det er et uttrykk for tiden vi lever i, ting går fort, vi bruker og kaster, og er ikke så opptatt av historie eller opprinnelse. Eller blir vi paradoksalt litt fattigere uten historien? 

Når jeg ser reklame for at du kan få bunader i alle farger du måtte ønske, sort, lilla, rosa, turkis – You name it, we´ve got it. Da hender det jeg tenker at den opprinnelige bunaden kan være tapt for kommersielle aktørers interesser. Det er også en av de gangene jeg håper jeg tar grundig feil. Jeg heier på at vi fortsetter å bruke bunadene og festdraktene våre, for bunaden er det mest bærekraftige plagget i garderoben vår. Spesielt når den får gå i arv i generasjoner, og bli en del av din egen historie. 

Deling, læring og overføring av kunnskap

Vi mangler håndverkere, og sliter med rekruttering innenfor spesielt de små håndverksfagene. Rekrutteringen i rundt 40 små håndverksfag er så liten, og kunnskapen fordelt på så få hoder, at de er rødlistet. Det vil si at kunnskapen står i fare for å forsvinne. Det er på høy tid at vi hever håndverkerens status om vi ønsker å bevare kompetansen som fag i generasjoner fremover. Om alt skal formidles via YouTube risikerer vi at mye taus kunnskap går tapt på veien.

Det ligger mye taus kunnskap i håndverk. Hvor hard, hvor mye etc. 

Å leve av håndverk kan være utfordrende. Vi har utviklet en kultur med en forventning om at alt er gratis eller billig. Det er små marginer, og ikke alle lykkes med å få økonomi i prosjektene sine. Å ta til seg en lærling betyr at du må skaffe arbeid til to, noe som gjør deg sårbar ved sykdom og fravær. For oppdraget må likevel leveres til avtalt tid. I tillegg er arbeidet ofte fysisk krevende, slitasjeskader er ikke uvanlig blant eldre håndverkere. Man kan jo innimellom lure på om det bare er idealister som søker seg til en del av disse yrkene, som også ofte dårlig lønnet.

Hobbymarkedet

Noen syr og strikker på hobbybasis og selger produktene sine til nærmest for materialenes kostpris. Når vi ikke ta oss betalt for selve arbeidet, er det med på å forringe verdien av håndverket, og kompetansen som kreves for å utføre det. Vi kan skylde på fast fashion og at klær ikke koster penger, men om du går i en garnbutikk vil du fort oppdage at materialene koster mer enn hva du betaler for en maskinstrikket genser på HM. Det gir ikke mening. 

Gratis-kulturen har gjort at det er også en forventning om å få ting ferdig servert. Hver vår i den travleste perioden dumpet det ofte inn spørsmål om søm. Jeg lærte på den harde måten at å si ja til ett spørsmål, betød litt for ofte 100 nye. Det ble et kræsj-kurs i å sette grenser, og ta vare på seg selv og egen energi. 

I dag kan de fleste Google seg frem til mye av det de lurer på. Jeg Googler selv når jeg lurer på ting, og tenker at med litt egeninnsats og tilgang til internett kan mye løses. Men noe kunnskap sitter i hendene, og det er vanskelig å formidle noe som bare sitter som minner i hendene. Jeg vet f.eks. hvor lang tråden må være når jeg legger opp masker til et nytt strikketøy, men kan vanskelig forklare hvordan beregningen foregår. For det er stor forskjell på hvor mye garn du trenger for å legge opp på 2,5 mm og 4 mm pinne. Eller hvor hardt jeg må holde og dra når jeg syr spilesøm, osv osv. Det formidles enklest når vi jobber sammen.

Noe kunnskap går fortsatt mellom generasjoner. I skolen er det veldig tilfeldig hva man lærer av håndverk da det ikke er et prioritert område. Mange skoler har verken strikkepinner eller garn til alle elevene. Det er ikke lett å lære noen å strikke eller sy uten nok  utstyr. 

Fellesskap

Som håndverker hadde jeg også et nettverk av kollegaer hvor vi forøkte å hjelpe hverandre etter beste evne. Det handlet om kollegialitet, om å hjelpe hverandre til å bli enda bedre håndverkere. Det lå en gjensidighet i det, og en respekt for den andres tid og kompetanse. 

Jeg tar meg i å savne det faglige fellesskapet, samtidig som arbeidshverdagen min for det meste ble utført med assistenten Albert som eneste selskap. Han er forøvrig fortsatt assistent med de samme oppgavene som før, jage nabolagets katter, varsle på alle som kommer og tilby terapi i form av kos og turer i nabolaget. Det er unektelig litt rart å ikke være en del av fellesskapet lenger, samtidig som jeg hadde et behov for å gå videre når ting ble som de ble. Det var jo ikke noe poeng i å tviholde på noe som ikke lenger var en mulighet når kroppen sa stopp.

Med ting litt på avstand kjenner på at jeg på at jeg ikke på noen måte er ferdig med tekstil. Jeg elsker jo tekstiler! Nå handler det mer om å finne nye måter å bruke kompetansen min på. Etterhvert håper jeg også å finne tilbake til søm på ren hobbybasis, uten tunge løft, håndsøm og tidsfrister. Finne tilbake til rekreasjonen som jeg tidligere hadde i sømmen. Det er dessverre et stykke igjen dit kjenner jeg. 

Strikking er et av de tingene jeg fortsatt gjør med måte. Holder skulderen i ro, mens jeg nyter terapien som ligger i å flytte en maske fra en pinne til en annen, mens jeg ser at arbeidet vokser litt etter litt. 

For misforstå meg rett. Jeg ser med optimisme på at interessen håndarbeid fortsetter å stige. Jeg digger at unge kjøper brukt, syr, reparerer og tilpasser til seg selv. Tradisjonelt ble denne type kunnskap overført fra generasjon til generasjon. Nå finnes diverse apper, digitale sy-leksikon og YouTube - og tro meg med litt egeninnsats og disse hjelpemidlene kan du lære det du trenger å vite om søm uten bestemor som fasit. 

Eller så er fysiske kurs et godt alternativ. De er min favoritt, muligens fordi jeg liker den undervisningsformen best. Jeg liker dynamikken i små grupper, og muligheten for å være tettere på. Da får man også mulighet til å stille spørsmål underveis, og en hånd som viser deg akkurat hvordan du holder nålen, hvor stram tråden skal være etc.. Det er dessuten hyggelig, å sy eller strikke sammen med andre. Bare se på interessen for strikke - og syfestivaler. Folk reiser fra nord til sør, eller over landegrensene for å ta del i disse arrangementene. 

Vi er mange som kan fortelle om gode møter, fellesskap eller nye vennskap som har blitt til over strikketøy og en kopp kaffe. Å kunne dele gleden med andre over hvor mykt er fiber er, eller kjenne på mestringen over å ha produsert et plagg helt på egenhånd, den er nesten ubetalelig. Eller hva sier du?