Grå og ferdig?

Det er en stund siden jeg kunne kalle meg ung og lovende. Etter det har jeg halvt spøkefullt sagt at nå er jeg bare lovende. De gode nyhetene er at vi lærer så lenge vi lever. Det dannes nye forbindelser i hjernen, og vi slutter aldri å utvikle oss. Med alder kommer den kompetansen og erfaringen du får gjennom et levd liv. Paradokset er at den kompetansen ser ut til å miste litt av sin verdi fordi det eksisterer en del fordommer mot eldre i arbeidslivet, også kalt Alderisme. Og det er et problem når vi alle forventes å stå i jobb lengre, spesielt om man ansees som gått ut på dato etter fylte 55! Den triste realiteten er at undersøkelser viser at man defineres og oppfattes som eldre i arbeidslivet når man har rundet dette magiske tallet. 

Grå i håret, men langt fra ferdig!

Selv om vi kanskje ikke vil innrømme det, utseende har en betydning. Forskning viser at høye og pene mennesker ofte tjener mer enn sine lavere og mindre attraktive "brødre og søstre". Likevel skvatt jeg litt da jeg for kort tid siden kom over et innlegg som handlet om eldre i arbeidslivet. 

Argumentet handlet om grått hår, å være eldre og en del av en kjedelig grå masse. Fritt gjengitt, «Mange velger å farge det, så ikke så mye som et grått hår synes». Utsagnet fremsto som om det å farge håret langt opp i 80 årene var et svar på å ikke fremstå utdatert. Hva i all verden har hårfargen med faglig kompetanse å gjøre? Eller om man er kjedelig? Hva med utstråling, personlighet og personlig energi? Mange får de første grå hårene allerede i 30 -årene. Etter covid var det mange som kom tilbake fra hjemmekontoret med en grå manke. «This is me now», lånt fra Jlo Men til forskjell fra Jlo lever de færreste oss av utseende vårt. Eller gjør vi det? 

Å akseptere og omfavne prosessen i å bli eldre synes å være en bedre løsning enn å være i konstant kamp mot det uunngåelige. 

Vi pynter oss for oss selv, for andre og for å fremstå i et best mulig lys. Du stiller ikke i joggebukse på jobbintervju, og pynter deg når du ønsker å gjøre et godt inntrykk. Likevel, på dette punktet synes likestillingen å ha kommet kort. Jeg har aldri oppfattet at det er noen stor diskusjon blant menn om de bør farge håret når de begynner å bli grå? Selv om jeg har blitt fortalt at hårfarge blant menn er blitt vanligere enn før. 

Jeg ble overrasket over hvor mye utsagnet stakk, antageligvis fordi avgjørelsen om å droppe hårfargen for 1,5 år siden satt langt inne. Nettopp av frykt for å bli møtt med holdninger om at jeg hadde latt meg selv forfalle, hun har gitt opp, eller hun har gått ut på dato. Eller det verste av alt, se eldre ut enn min biologiske alder. Det største av alle tabuer. 

Jeg trålet nettet etter inspirerende forbilder. Kvinner som sier «this is who I am», med grått hår, rynker, styrke og stolthet. Og jeg fant mange! Herlige, fulle av energi, passion og tøffere enn noen sinne. For å ha sagt det, i dag bærer jeg mine velfortjente grå hår med stolthet. Jeg er mest av alt frustrert over at kvinners naturlige hårfarge i det hele tatt er et tema i denne forbindelse.

Jeg aksepterer ikke premisset om at grått hår er det samme som gått ut på dato. 

Diskusjonen om eldre i arbeidslivet er for viktig til at den kan dreie seg om hårfarge. For om vi ikke kan se forbi grått hår når vi skal ansette, da har vi et virkelig stort problem. Kosmetikkindustrien kan derimot gni seg i hendene hele veien til banken. 

Holder vi oss selv tilbake?

For tre år siden skrev jeg innlegget "blitt for gammel for" i frustrasjon over å bli møtt med fordommer i kraft av å være kvinne over 50. Jeg har siden fulgt med på voksne kvinner som nekter å bli usynlige selv om samfunnet mener vi ikke burde ta plass. Vi har fått barn, jobbet, ervervet oss en masse kunnskap og erfaringer og når det endelig blir vår tur har vi plutselig gått ut på dato. Litt sånn, Takk for dine tjenester, men nå er det fint om du ikke synes så mye eller tar plass. Og nåde deg om du lar håret blir grått, for da faller du automatisk inn i kategorien grå og kjedelig. Eller i alle fall ferdig. Men kanskje holder vi oss selv litt tilbake også? En form for selvsensur.

Jeg har verken planer om å slutte å synes, eller slutte å bruke røde kjoler med det første.

Jeg  møtte meg selv i døren før jul. Jeg hadde behov for å oppgradere selskapstøy og hadde fått øye på en lekker lang rød kjole. I prøverommet følte jeg meg som "a millon dollars", men butikken hadde ikke kjolen i min størrelse, men tipset meg om en annen avdeling. Så reiste jeg videre for å kapre drømmekjolen. I den andre butikken hadde de den i både rødt og sort. Jeg dro med meg begge inn i prøverommet. Den røde fikk meg til å se litt morsom og frekk ut, den sorte var mer elegant og seriøs (og kjedelig). Jeg valgte den sorte fordi jeg følte den passet bedre til aldren min. Jeg fortalte meg selv at jeg var blitt for gammel til å sprade rundt i en rød kjole som ville vekke oppsikt. I mitt indre kunne jeg høre kommentarene som Pørni (TV-serie) fikk når hun var på date med en yngre mann, "herregud, hva er det hun tror hun er. Hun er jo aaaalt for gammel", etterfulgt av fnising og latter.  

Jeg angret etterpå, men da var det for sent. Den sorte kjolen ligger til salgs ute på Finn. Jeg skriver det på kontoen for læring over hva som skjer når du legger dustete begrensinger for deg selv. Å akseptere og omfavne prosessen i å bli eldre synes å være en langt bedre løsning enn å være i konstant kamp mot det uunngåelige. Alternativet til å bli et år eldre hvert år er ikke noe å trakte etter. Som skuespilleren Emma Thompson så klart uttrykte det, "Jeg skal altså bruke all min energi, kompetanse og alle mine ressurser på å bekymre meg over hvordan jeg ser ut." Eller så kan vi akseptere at vi blir eldre og bruke kreftene våre på å fylle livene våre med gode opplevelser, gode venner, kjærlighet til oss selv og andre. Paradokset er at jeg på mange måter har en indre trygghet i de fleste situasjoner som jeg ville gitt mye for å ha som 25 åring. 

I blogginnlegget Blitt for gammel for, for antyder jeg at jeg gjerne møter 90 årene med oransje hår og rosa fjærboa. Hva kan jeg si, jeg gleder meg! I mellomtiden skal jeg fortsette å øve på å ta plass med mitt naturlige grå hår. For kampen mot alderismen den er ikke over. Men kanskje vi må begynne med oss selv først, og gi mer beng i hva andre måtte mene om at vi både synes og tar plass. For selv om lokkene er blitt grå føler jeg meg langt fra ferdig!

Hvilke farger er du tiltrukket av?

Farger har alltid tiltrukket og fasinert meg. Som barn ble jeg tidlig introdusert for gleden med å arbeide med farger i form av maling, tekstil, nål, tråd eller garn. Det ene utelukket ikke det andre, heller tvert i mot. I perioder har jeg hatt yndlingsfarger, noen preget av mote, andre basert på smak - hva jeg kler, eller tiltrekning. Noen elsker pasteller andre liker sterke og klare farger. Er det ikke herlig at vi kan ha hele spekteret, og at det er oss selv som bestemmer hva som er fint!

Noen farger går jeg aldri lei, selv om mine egne farger er i endring. 

Farger kan brukes på mange måter. De kan brukes til alt fra å skape en stemning, et miljø, eller for å passe inn i en gruppe. Dette ser vi kanskje spesielt hos unge, men jeg har også opplevd det på enkelte arbeidsplasser. Steder hvor jeg følte meg nesten som en rebell om jeg stilte i en rød kjole. Det hender jo også at jeg har tenkt i mitt stille sinn at den som har hatt ansvaret for å innrede et kontor eller utviklet en profil kanskje burde ha kikket litt på teorien rundt fargepsykologi. Det er nemlig ingen tilfeldighet at operasjonssaler ofte er malt i grønt, da fargen har en beroligende effekt på de fleste, eller at MC Donalds har valgt gult og rødt i sine logo-farger. I følge fargepsykologien gir rødt assosiasjoner til varme og energi. En god assosiasjon til varm mat, men kombinert med den litt urolige gule fargen oppnår de det de ønsker, spis og reis. 

Også før jeg begynte å lese litt om fargepsykologi brukte jeg farger helt bevisst i forhold til om jeg hadde behov for energi eller roe meg ned. Det kunne være små detaljer, eller fargen på en vegg på arbeidsrommet. Jeg har en teori om at vi tiltrekkes av det vi trenger. For et par år siden ble jeg på en reise introdusert for en kvinne @houseofhealingcrete som drev med Aura Soma. For å være helt ærlig så aldri hørt om det før, og møtte det med en smule skepsis, men syntes det var interessant fordi det handlet om farger og tiltrekning. Vi plukket alle ut den flasken som hadde den fargen som tiltalte oss først. Med andre ord, her skulle vi ikke overtenke, for fargen kunne fortelle noe om hva vi hadde behov for. 

Aura Soma. Fargene i flaskene har en egen betydning. Mye kan knyttsom es til vanlig fargepsykologi, samtidig som de knyttes til fargene i chakraene som vi fokuserer på i blant annet yoga. 

Hva jeg hadde vært med på var for meg lenge høyst uklart. Først da jeg begynte å fordype meg mer ned i yogaens verden, der er jeg fortsatt en novise, fikk jeg linken til chakra-farger og ble introdusert for fargenes betydning sett fra et annet perspektiv. Det har gitt meg noen nye innsikter, og samtidig en større trygghet i å lytte til intuisjonen når jeg velger farger som jeg arbeider med eller omgir meg med. Jeg tenker at en kombinasjon av nysgjerrighet og kritisk tenkning er nyttig, for å så plukke med seg det som gir mening for en selv. Det er mye man godt kan styre unna, still kritiske spørsmål og følg hjertet når det føles riktig. Har vel i grunnen samme tilnærming til placebo, så lenge det virker er jeg fornøyd. 

Farger og tiltrekning

Har du noen gang tenkt på at du i noen perioder tiltrekkes av bestemte farger? At du plutselig begynner å elske gult eller rosa. Rosa tannbørste, rosa undertøy, rosa permer på jobben, you name it! Og hvor kom det fra?

Fargenes betydning kommer også an på øynene som ser. De kan sees ut fra en kulturell kontekst, ut fra klassisk farge-psykologi, eller fra et spirituelt perspektiv. Noen fellesnevnere er det dog, rødt og oransje står for lidenskap og energi, grønt for nye begynnelser og blått som beroligende og intellektuelt. Noen farger kan du ha motstand mot, det kan ligge vonde minner knyttet til farger, eller så liker vi dem bare ikke. Det kan det være litt nyttig å være nysgjerrig på. Hva er det som gjør at du absolutt ikke kan like en farge?

Rosa var lenge en farge jeg ikke brukte. Syntes den var helt grei som farge, men den ga meg ingen energi. En litt "blodfattig" og blek versjon av rød. Hvorfor bruke den når jeg kunne bruke rød? - fordi den uttrykker noe helt annet og kompletterer farger på en annen måte. Nå bruker jeg den gjerne. 

Fordi jeg arbeider med farger enten i form av tekstil eller maling får det en ekstra dimensjon da det også handler om personlig uttrykk. Det kan være vanskelig å bli utfordret på å arbeide med noe hvor alt butter i mot. En av oppgavene på et malerkurs var å male med farger vi ikke likte. Vi strevde alle som en. Men det interessante var at jeg etter å ha blitt tvunget til å male med "ugunstige" farger, begynte jeg å dra detaljer av dem inn i bildene mine. 

Fargekombinasjonen i Reveenkaskofte er det mange som har kommentert som uvanlige. Likevel er det et av mine mest populære design. Den grønlige kanten bryter, men gjør den litt morsom.  

Jeg har lignende erfaringer med bruk av farger i strikkedesign som jeg normalt aldri ville valgt. Fargene er fine men de gir meg ingen energi, med den følge at jeg gjerne bruker dem som detaljer i nye arbeider. De er med på å komplettere fargebildet og uttrykk på en ny måte som jeg synes er interessant. Ikke minst at aksepten for dem, har ført til en indre prosess, nesten som en forsoning eller forståelse for noe. For saken er at fargene fremhever eller demper hverandre basert på hvordan de brukes. Men for mye av en farge kan bli kjedelig. Når jeg maler eller lager et strikkedesign prøver jeg å ha med noe som skjærer litt. Det gjør det hele litt mer interessant. 

Når en ny farge dukker opp

Fra  ha vært rimelig fokusert på rødt og oransje, oppdaget jeg at grønt hadde kommet snikende inn i paletten. Jeg strikker med grønt, syr med grønt, og kjøper grønne ting. Vurderte en stund å male stuen grønn. Min bedre halvdel nedla veto, noe som kanskje var like greit. Tror han synes at vi maler nok vegger i dette hjemmet basert på mine fargepreferanser som det er. Men om jeg skulle tolke den nye interessen for fargen ut fra fargepsykologi, så er jeg klar for en ny begynnelse. Og helt feil er det nok ikke. Siden i fjor høst har jeg arbeidet med å justere kursen fremover. En vond skulder og arm  tvang meg til å ta et skritt tilbake. Ta en pause, tenke, roe ned, kjenne på og lytte til kroppen. 

Grønt i garnkurven. Noen vakre grønne tekstiler ligger klare til å forvandles til bukser og skjørt. Det var bare den lille detaljen, tid til alt jeg har lyst til å gjøre. Yoga, male, strikke, lage mat, tur ..

Gaven i det uventede

En pause, selv en ufrivillig pause kan være en gave om den blir brukt riktig. Bonusen er at pausen har gitt meg en større bevissthet om hva og hvem jeg sier ja til. Lytte til magefølelsen, og ta et skritt tilbake når noe ikke kjennes riktig. Sier mer ja til meg selv, og resultatene kommer. Det er noe med at det vi fokuserer på det skaper vi mer av. 

Fortsatt er mye uavklart, men det ligger nå an til at verkstedet blir satt på en liten pause i høst. Det gir meg en etterlengtet mulighet til å fordype meg i andre prosjekter, så får vi se hvor veien går videre etter det. Selv om hagen fortsatt er full av snø, så føles det nesten som om våren er her allerede. Her inne er det i alle fall nok grønt til å kjenne på forventningen om en ny begynnelse. Og hvem vet, kanskje sitter også du akkurat nå og strikker med en ny farge som du av en eller annen grunn føler deg tiltrukket av. Kan hende den kan gi deg noen svar.

Hva hadde du gjort om du var Pippi

Årets siste dag og i det litt filosoferende hjørnet. Det er blitt den tiden på året hvor mange av oss gjør opp status på hva som har vært bra, mindre bra, hva vil vi ha med oss videre, og hva vil vi legge igjen i det gamle året. Ikke minst hva vil vi ha mer av? Noe kan vi ikke påvirke, som høye strømpriser og været. Det er nok rundt oss til å bli deprimerte og motløse av. Men det er heldigvis flere ting vi selv kan gjøre som kan ha betydning for hverdagen vår. 

Endelig sammen igjen. Da tenker jeg på undertegnede og strikketøyet, ekte kjærlighet ruster ikke. 

For det er jo en gang slik at det vi fokuserer på har vi en tendens til å skape mer av. Det er jo egentlig ganske opplagt, men det kan være overraskende vanskelig å gjennomføre i praksis. Et ønske om en sunnere livsstil kan fort spennes bein på av noe så banalt som uregelmessig arbeidstid. Fokuserer du på bekymringer er det der tankene dine oppholder seg. Noen er som rene eksperter å regne på det feltet. Hypokonderlegen Ingvard Wilhemsen sa det så treffende, "Det er veldig dumt å ha øvet seg på få kreft hele livet dersom du ender opp med hjerteproblemer. Da har du rett og slett øvd deg på feil sykdom." Uansett, det er greit å tenke over hva vi velger å fokusere på. Gode relasjoner, noe som gir deg glede, mennesker eller opplevelser. 

Det var det året da,

Tja, noen ganger er det også veldig greit at det føles som om tiden går stadig fortere. Litt sånn, Oi, var det sommerferien, eller oi er det jul allerede! Det positive er at det ligger mye læring i motbakker. Av og til tvinger de frem endring, eller nye veivalg. Noen ganger kan det være frustrerende, andre ganger helt greit. 

Jeg fikk inspirasjon til å ta yogaen et skritt videre, Yin-yoga teacher training. Faktisk ganske så stolt!

Det første halve året var mest preget av takknemlighet over at tiden gikk fort. En uforutsigbar hverdag ga i perioder en bortimot uhåndterlig arbeidsmengde, noe som resulterte i en til sammen åtte måneders ufrivillig strikkestopp. Når du er selvstendig næringsdrivende er du selv helt avhengig av å holde hjulene i gang, jobber du ikke tjener du ikke penger. Sykemelder du deg over lengre tid risikerer du å likevel måtte legge ned fordi kundene dine har forsvunnet. Løsningen ble noe midt i mellom, ta et valg om lavere inntekt i en periode for å kunne redusere arbeidstiden. Og det nesten umulige, å venne meg til å ha hendene i ro også når jeg ser på TV. Det var hard medisin. Skal innrømme at det i begynnelsen var nesten som å ha abstinens, er det mulig å sitte og ikke gjøre noe liksom, men etter hvert har det gått overraskende fint. Mye takket være at jeg har fått en annen type konsentrasjon etter at jeg begynte å trene yinyoga.  

1000-kroners spørsmålet

Og noen ganger hjelper det å reise bort og flytte seg fysisk vekk for å kunne se ting med nye øyne. En uke med latter, gode samtaler, refleksjon, Yoga og vandring. Få nok avstand til å kunne stille meg selv 1000-kroners spørsmålet, Om jeg hadde vært Pippi Langstrømpe med en kiste full av gull og ikke var redd for noen ting, hva ville jeg ha gjort da? Du trekker kanskje litt på smilebåndet av et slikt spørsmål, men prøv gjerne selv. Det kan hende at du finner ut at du er akkurat der du ønsker og bør være, eller at du går med en uoppfylt drøm som det plutselig kan være for sent å realisere. 

Det er ikke alltid man behøver å reise så langt. Kunne vel så gjerne gått i Jotunheimen som på Kreta. Det viktigste var å flytte meg til et sted hvor jeg klarte å legge hverdagens trivialiteter bak meg, og se ting med nye øyne. 

Når jeg ser tilbake har jeg, til tross for mye strev, mest gode minner og mye å være takknemlig for. Det er i alle fall det jeg velger å ta med meg videre. Reiser og samtaler som har inspirert meg, utfordret meg eller hjulpet meg videre når jeg har hatt behov for det. Jeg har dessuten funnet frem malesakene igjen. Kastet meg utpå en ny teknikk, som jeg fortsatt ikke behersker, men nyter å kunne leke med former og farger uten tanke på at det skal bli noe som skal selges eller bedømmes. Lek for lekens skyld. Det er befriende å gjøre noe bare fordi det er gøy! Det har også hjulpet meg med å redusere arbeidstiden i verkstedet. 

Ingen nyttårsforsetter, bare ønsker

Det er mange år siden jeg forsøkte meg på nyttårsforsetter. De hadde en lei tendens til å bli glemt, eller gi meg dårlig samvittighet. Ønsker for det nye året synes jeg høres bedre ut.

Som vanlig handler det om prioritering. Å prioritere betyr som kjent at man må si nei til noe annet. Men også mer ja! En av de viktigste læringene jeg tar med meg fra dette året er at jeg sier ikke nei til andre, men sier ja til meg selv. For når du sier ja til andre på bekostning av dine egne behov, så avviser du samtidig deg selv. Tygg litt på den. 

For å siterer yung pueblo (@yung_pueblo), fritt oversatt

• La deg selv vokse
• Respekter ditt behov for å hvile
• Legg bort perfeksjonisme
• Fokuser på de små stegene fremover
• Tilbring tid med mennesker som gir deg energi
• Å oppleve opp- og nedturer er normalt
• Bruk energien din på bare en håndfull mål
• Si nei om din intuisjon ikke sier ja
• Kjenn på takknemlighet på daglig basis
• Gi slipp på behovet for å kontrollere alt 
• Husk at vekst er vanskelig, men verdt det

I det nye året...

blir det mindre bunadsøm i verkstede. Jeg dreier mer av virksomheten inn mot kurs og et par andre aktiviteter som ikke er avklart ennå. Det gir en annen form for forutsigbarhet og gjør det enklere å kombinere familieliv, egne aktiviteter og ikke minst forebygge nye ufrivillige strikkestopper. Malingen følger med meg inn i det nye året, det samme gjør  Yoga-en, den har blitt en stadig større og viktigere del av hverdagen min. 

Jeg kjenner på takknemlighet og at jeg er litt spent på hvor(dan) veien nå går videre. 

Av en eller annen grunn har jeg funnet fred i situasjonen selv om mye fortsatt svever og er uavklart. Jeg har en tro på at ting ordner seg på ett eller annet vis. Vel optimistisk når jeg ser verden rundt meg, ser jo den. Men jeg har vel også tenkt at det som ikke ordner seg, går som regel over. Også heter det seg at det ordner seg for kjekke jenter. (Det gjelder kjekke damer også håper jeg). Jeg takker samtidig alle som har valgt meg til å sy eller reparerer bunaden sin i året som har gått. Og en takk til alle som har kjøpt strikkeoppskrifter, bøker, deltatt på kurs eller foredrag. Tusen hjertelig takk. Jeg håper mange av dere følger med oss inn i det nye året. Med det ønsker jeg dere alle et riktig Godt nytt år. 

Ikke bare én dårlig hårdag nei

 Jeg har hatt høstferie og tid til å stoppe opp, gjøre opp status og reflektere over smått og stort. Av og til må jeg forflytte meg fysisk for å få nok avstand til å se ting i et annet perspektiv. Vekk fra hverdag og alt som lager støy. Så sammen med en gruppe bestående av nordmenn og dansker, hvor de fleste var helt ukjente for meg, har jeg vandret i raviner, på fjell, trent yoga og meditert. Det har vært et opphold fylt av kontraster, med latter, alvor, frustrasjon og inspirasjon. Noe av det som er spennende med å reise på turer hvor de fleste er ukjente for deg er møtene med menneskene, og deres perspektiv på ting. Jeg opplever at det ligger mye læring i å se en sak med helt nye eller andre briller. Forstå resonnementene og verdiene som ligger bak. Man kan være enig eller uenig, samtidig er det en fin mulighet til å reflektere over egne standpunkt. Kanskje blir du sikrere, eller så endrer du oppfatning. Ingen skade skjedd.

Å møte andre som ser ting på en annen måte kan utfordre oss på både godt og vondt. Vi kan provoseres, møte oss selv i døren, eller lære noe nytt og endre standpunkt. Jeg tror på å møte det med nysgjerrighet, vilje og evne til å se ting fra flere sider. Det åpner opp for å lære om både oss selv og andre. 

Men hva i all verden har dette med hår å gjøre? 

Vel, det handler kanskje mest om å se saken fra ulike sider. Å endre hårfarge har for meg handlet om en form for selvaksept. I tenårene og helt frem til midten av 30 årene har jeg slitt med mye akne. Det har egentlig vært en greie til helt for noen år siden. Spesielt i tenårene hadde jeg store utbrudd. I motsetning til i dag, leste akkurat i VG at økningen i bruk av isotretinoin har mangedoblet seg på få år,  var det ikke akne noe man tok særlig seriøst. I alle fall ikke den psykiske effekten det hadde. Jeg opplevede å møte hudleger som lo godt når jeg klaget over å ha hatt alvorlig akne i 7- 8 år, og følte meg sosialt utilpass i møte med nye mennesker. Herregud, jeg var jo bare noen og 20. Jeg kunne ha akne i mange år til. Lykke til! 

Jeg vet ikke hvilke kremer og remedier jeg ikke forsøkte. Finleste alt jeg kom over om tips og triks, av en lege fikk jeg en antibiotikakur i 2 år! Da sluttet den å virke. At mange anså akne det som selvforskyldt ble en ekstra belastning. Jeg måtte jo spise usunt! Så jeg kuttet ut godteri, potetgull og sjokolade i over ett år uten at det hjalp. Likevel følte jeg på et stigma i møte med nye mennesker. Jeg ble hun litt reserverte, og unngikk klemming før jeg ble godt kjent. Fryktet for at andre skulle synes at det var ekkelt å klemme en med akne. 

Håret ble min redning. Jeg har alltid hatt et tykt og sterkt hår. Så strategien ble at håret og klærne skulle ta oppmerksomheten bort fra det jeg ønsket å skjule. Man blir jo også etter hvert god på å skjule røde kuler med sminke. Håret ble mitt varemerke, hun med det store bustete røde håret. Så kom dagen hvor jeg ikke lenger hadde behov for å gjemme huden min lenger. 

Jeg skal ikke stikke under en stol at avgjørelsen om å la det grå få vokse fritt og vilt satt langt inne. Håret var på en måte det jeg oppfattet som mitt beste trekk. Skulle jeg virkelig gi avkall på det? Men en veldig befriende avgjørelse når den først var tatt. Etter hvert har jeg vent meg til den nye hårfargen, og gleder meg faktisk til det er helt utvokst. 

Er du sikker på at det er lurt?

Foran speilet har jeg forsøkt å regne ut hvor lang tid det vil ta, og kom frem til at jeg kom til å ha en dårlig hårdag i omtrent ett år til. Så hadde jeg et interessant møte som minnet meg om det å se ting fra en annen side, og samtidig utfordre valget mitt.

Jeg hadde bedt om et innspill på om jeg kledde en farge, - når du endrer hårfarge påvirker det også hvilke farger du kler. Joda, den fargen kunne jeg fint ha, for jeg hadde vel ikke tenkt å fortsette å la det grå fortsette å gro? Jeg skulle vel farge håret igjen snart? Resten av samtalen forløp omtrent slik:

Jeg, litt lattermildt, "Dessverre, nei det skal ikke farges opp i den gamle fargen igjen."

NN, bestyrtet, "Hva, hvorfor i all verden vil du det?"

- "Jeg er lei av å farge håret, og synes denne fargen er helt ok."

- "Hva! Nei, nei, også du som alltid har hatt så flott hår. Hvorfor vil du gjøre dette." 

- "Men du, håret mitt var jo nesten helt oransje etter hvert. Og det blir jo ikke mindre oransje etterhvert som det grå overtar helt. Jeg liker det."

"Ja, ja", du kan jo alltids farge håret opp igjen i en annen farge når du har latt det grå vokse ut."

Jeg måtte smil av hele samtalen, den var forfriskende oppriktig. 

Jeg skjønte da at mens jeg har tenkt at mine dårlige hårdager ville være over om et års tid, ville andre synes at det var da de for alvor begynte. Noen ganger er man enige, andre ganger uenig. I dette tilfellet ble jeg overraskende nok tryggere i den avgjørelsen jeg har tatt. Litt sånn, hvem i all verden har bestemt at grått hår ikke kan være fint? Så møtet ble for meg en inspirasjon til å fortsette. Og skulle jeg nå om et års tid synes at gråfargen er kjipere enn kjip, så er det fullt mulig å gi lokkene litt ekstra piff. Ingen skade skjedd, og den tid den sorg. Det som er sikkert er at kinnene mine skal slippe tungt pudder, de skal få sol, flere rynker, og de skal ikke lenger gjemmes. 

 

Søndagsfølelsen

Jeg har gått med søndagsfølelse hele helgen, siden fredag ettermiddag faktisk. Antageligvis skyldes det at den siste konfirmasjonsbunaden ble levert ut rett før helgen, og en stor bør er som løftet av mine skuldre. Hver vår og høst har jeg perioder hvor jeg må stenge nesten alt annet ute for å holde fokus. Ikke hjalp det på stressnivået at dampstasjonen min tok kvelden midt i oppløpet heller. Egentlig burde jeg jo feire, men det føles nesten litt som om luften går ut av ballongen når siste sting er satt. 

Med søndagsfølelse siden fredag nyter jeg fridagene til fulle. Det vil si, jeg rydder, kaster og forsøker å få oversikt. Når jeg har mye i hodet er det en av mine metoder å sortere på, - tellekanter i genserskuffen!
I dag klarte jeg også å komme meg på en formiddagstime med yoga, før jeg fikk en liten kosestund på terrassen med skisseblokk og en kosesyk hund på fanget. Det er i slike øyeblikk jeg kjenner på at jeg har mye å være takknemlig for. 

Et skritt frem, to tilbake

Både våren og høsten vært mer krevende enn normalt som følge av min vonde arm. Innimellom føler jeg at det er et skritt frem og to tilbake i helningsprosessen. Samtidig har det også blitt en viktig påminnelse om at det ikke er en eneste sjel som takker meg dersom jeg ødelegger helsen min. Det er jeg selv som må sette grensene, og prioritere egen helse. Dermed har det tvunget seg frem noen avgjørelser, ideelt sett burde jeg ha holdt armene helt i ro i et par måneder, men det er noe jeg absolutt ikke ønsker. Likevel, med et snev av realisme anser jeg det som lite sannsynlig at armen vil restitueres dersom belastningen på denne ikke reduseres. - Og jeg er noe så himla lei av å ikke kunne strikke og å leve med kroniske smerter! Kred til alle dere som lever med kroniske smerter hver eneste dag. I min bok er dere noen helter. Har innsett at jeg håndterer det fryktelig dårlig å ikke være fullt ut fungerende. 

Reduserte åpningstider fem til jul

Fra og med neste uke kommer jeg derfor til å redusere arbeidstiden i systuen/verkstedet frem til jul. For å hjelpe meg selv litt har jeg forpliktet meg til å male en dag i uken, det hjelper å måtte reise vekk fra verkstedet. Nå gleder jeg meg også veldig til å kjenne på at livet består av mer enn bare jobb, ikke minst til å få overskudd til å nyte hobbyer og fritid. Høstferie er også planlagt, så nå krysser jeg fingrene for at innen jul sitter jeg igjen og koser meg med pinner og garn.  

Nå gjenstår det bare å pakke bunaden, et par dager med fagdager for bunad venter. Temaet i år er bærekraft, aktuelt og brennhett tema. Mer om dette kommer på bloggen senere. 

De oppdaterte åpningstidene kommer på nettsiden til hellessyskrin.no og på Google. 

Å leve Helhjertet

Jeg liker ordet helhjertet. Det er liksom et sånt ord som forteller at du er tro mot deg selv, hjertelig, gledelig, kjærlighet og livsglede. Jeg får kanskje stoppe før jeg tar helt av, men det har vært et mål for meg å leve et liv hvor jeg er tro mot meg selv, egen verdier og behov. Det siste har jeg ikke vært så flink til, der går jeg på en smell rett som det er. For det til tider fryktelig vanskelig å sette grenser og si nei. Det kan være situasjoner hvor du vet at du burde si nei av hensyn til egen trivsel eller helse, men rett og slett ikke orker å være den kjipe eller har råd til å si nei. Men prisen kan bli høy. 

Kroppen sier som regel i fra når vi går på akkord med oss selv. Jeg merker at desto eldre jeg blir, desto viktigere blir det å lytte til hva den forteller meg. 

Med hue under armen, og armen i bind

Så satt jeg her da. Senebetennelse i armen er ingen ukjent tilstand for undertegnede. I innspurten på begge bøkene mine knasket jeg betennelsesdempende og bet i meg smertene. Etter en hvileperiode ble armen helt bra igjen, og dermed var det bare å kjøre på. (Hallo er det noen hjemme?) Men de siste årene med fulltid i systuen kombinert med strikking har ikke vært heldig. Kombinert med et uvanlig stort trykk i enkelte perioder har det vært veldig uheldig. Som i fjor høst hvor vi skulle gjøre unna to sesonger på en, førte til en overbelastning som antageligvis ikke var leget før årets vårsesong var i gang. Så kom alle utsettelsene, som følge av sykdom på nyåret, som førte til at jobbene akkumulerte seg til det nesten uhåndterlige. Tror jeg nesten endte opp med å gjøre unna 4,5 måneders jobb på 2,5. Resultatet er mange måneder med smerter og dårlig nattesøvn. 

Trekk pusten, det ordner seg som regel på et eller annet vis. 

Håpet var at sommerferien og tablettkur nummer seks dette året skulle gjøre susen. Men den gang ei, det er oppstått endringer i skulderen som følge av alle betennelsene. Heldigvis har jeg nå kommet til en lege som forstår problemet og følger meg opp, så jeg har forstått et håp om å kunne bli smertefri. Men det betyr at jeg fortsatt må la strikketøyet ligge urørt og ta på meg færre oppdrag i systuen en god stund fremover. 

Dyttet jeg trengte

Så hva hadde dette med helhjertet å gjøre? For å spole litt tilbake. I fjor reiste jeg til Kreta på en vandringstur med åtte andre damer. Forfatter og coach Gitte Jørgensen var reiseleder. Noen kjente hverandre fra før, andre ikke, det ble en god miks og vi ble godt kjent i løpet av uken. Vi vandret i fjellene, mediterte, lærte om urter og oljer, badet og spiste mye god mat. Men det var møtet med menneskene, og energien som oppsto, som ble avgjørende for endringer jeg var klar for da jeg kom hjem igjen. I bunn og grunn handler det jo om prioritering og grensesetting. 

Det må til om jeg skal kunne ta gode valg for meg selv, og bruke mer tid på det jeg har lyst til. For det er egentlig det jeg har ønsket og arbeidet for hele tiden. Forskjellen var at jeg kom hjem med en besluttsomhet og energi som jeg ikke har kjent på før. Etter nesten to år med nedstenging begynte jeg å trene yoga igjen, spise mer grønt og kortreist, gå inn en i prosess på å la håret gråne naturlig (denne var faktisk vanskelig) og ha mindre dårlig samvittighet for det jeg ikke rekker eller får til. Det var befriende å bare gjøre! Spesielt etter to år med uforutsigbarhet og tidvis handlingslammelse. 

Yoga handler om så mye mer enn å være myk. Pust, balanse, fokus... Jeg kaller det egenkjærlighet.

Bare fordi jeg har lyst til

Et av de punktene jeg hadde på "har lyst til" - listen var å ta frem tegne- og malersakene igjen. Jeg har malt litt med akrylmaling, men har syntes at jeg måtte ha tid for å male. Det krever også plass, og en del rydding om du ikke har et eget atelier. Så slo det meg i våres at jeg kunne bruke dette som en mulighet til å lære noe nytt, male med akvarellmaling. Teknikken er ny for meg. Men et lite malerskrin og noen blyanter er langt enklere å ta frem og rydde vekk enn staffeli og en haug med tuber og blandeplate. 

Som sagt så gjort. Etter litt Googling fant jeg en akvarellmaler som jeg likte utrykket til, som også holdt kurs med få deltagere. Første mailen hennes fortalte meg at jeg også likte tilnærmingen hennes, så fra slutten av september kommer jeg til å male akvareller en dag i uken. Om jeg kommer til å like det, eller om jeg vil foretrekke akrylens egenskaper gjenstår og se. Uansett så er det morsomt å lære noe nytt. Det beste er at det har fått meg til å ta frem skisseblokken igjen. Det ser heldigvis ut til at det er en aktivitet armen min tåler greit. 

Jeg er ute av trening, men som en tidligere lærer sa, Du får ikke god kondis av å jogge en gang i året. En ferdighet må holdes vedlike. Men det første steget er tatt, tegneblyanter og skisseblokk er hentet frem.

Hvor går veien videre

Det er ikke første gang at jeg opplever at det skjer ting i livet som gjør at jeg må endre retning. Jeg har også erfart at når du først er åpen for at veien kan ta en uventet sving, så dukker det også opp nye muligheter du ellers ikke ville vært åpen for. Sånn sett har jeg vel kommet frem til at dersom armen ikke er bra innen jul så må jeg muligens revurdere yrkesvalget mitt. For satt helt på spissen, om jeg må velge mellom å være håndverker uten mulighet til å være kreativ på fritiden min, vs å ha en annen form for arbeid med mulighet til å være kreativ er valget enkelt. Valget står i bunn og grunn om å kunne leve helhjertet eller ikke. Dessuten, å fortsette med smerter og dårlig nattesøvn er uansett ikke et alternativ. 

Tross motgang de siste årene, ser jeg lyst på fremtiden. Jeg har tro på at det ordner seg på et eller annet vis. Den høyst ufrivillige restitusjonstiden får jeg bruke noe hyggelig. Som å gå tur, lese bøker, gå på museum, planlegge kurs, teste ut det nye maleskrinet mitt, ringe en venn, dra på cafè, meditere (har pt treningsforbud), planlegge ferie.....  

I første omgang vurderer jeg å holde ulike sykurs. Jeg må bare tenke litt mer over hva, hvor, når og hvordan. Det vil gjøre at jeg vil kunne fortsette å kunne sy bunader, bare i et mindre omfang, samtidig som jeg kan arbeide med formidling som jeg også liker. Målet er å ha friske armer til kreativ utfoldelse. Alt i alt tenker jeg at det ordner seg på et eller annet vis. Dessuten ligger det også viktig læring i kjipe opplevelser. Det nyttet ikke å surmule over det som har vært, gjort er gjort. Da tenker jeg at det er bedre å se fremover. Den som sitter stille kommer seg som kjent ikke av flekken! Akkurat nå ser jeg heller frem mot en hverdag i høst med litt mer tid til lek, nysgjerrighet, bevegelse, pågangsmot og mye annet gøy! 

Ps. enn så lenge har jeg opprettet en ny instagramprofil for å motivere meg selv til å tegne og trene litt yoga hver dag. (Det siste må jeg vente litt med, men den som venter på noe godt..) helle kunst og yoga 

Den lille tradisjonshåndverkeren – en idealist?

Dette innlegget har jeg begynt på flere ganger. Om det å være en liten tradisjonshåndverker innenfor et smalt fagfelt. Det jeg savner er en saklig debatt om det er viktig at vi beholder kunnskapen om ulike former for tradisjonshåndverk. Om de har en verdi i seg selv. For det handler om mye mer enn bare håndverket, det handler om å bevare immateriell-kulturarv. 

Selv om bunadbruk er meldt inn på Unescos verdensarvliste så er kunnskapen om håndverksteknikkene som ligger bak de ulike bunadene våre et i ferd med å bli borte.   

Betegnelsen på immateriell kulturarv er levende tradisjoner og tradisjonell kunnskap som blir overført mellom folk. Kunnskapen blir praktisert i dag og ført videre gjennom kreative uttrykksmåter, som håndverk, musikk, dans, mattradisjoner, ritualer og muntlige fortellinger. Kulturrådet, https://www.kulturradet.no/immateriell-kulturarv

Rødlistet

At noe er rødlistet innebærer at kunnskapen om noe er i ferd med å bli borte. Man snakker ofte om truede dyrearter, men det gjelder også håndverksteknikker og yrker. Norsk håndverksinstitutt hadde hele 44 yrker på listen over verneverdige fag i 2022. Alt fra trebåtbygger, bøkker, urmaker, vever, skomaker til bunadtilvirkere. Det er fag hvor rekrutteringen er såpass liten at man ser at kunnskapen om faget kan forsvinne helt i Norge. 

Urmakere, trebåtbyggere, smed. treskjærer, nautisk instrumentmaker ....

Hva skjer om de blir borte

En del fag er veldig smale og påvirker oss lite i hverdagen. Men vi blir sårbare og helt avhengige av å importere kompetansen fra utlandet når vi trenger den. Med tanke på at 2/3 av alle nye bunader i dag produseres i utlandet er vi allerede godt i gang. Men med denne effektiviseringen mister vi ikke bare kunnskapen om hvordan noe skal lages, men også repareres. Utfordringen er for mange av disse yrkene er at det ikke nødvendigvis eksisterer en reell mulighet til å livnære seg av dem. Så da blir ansvaret for å videreføre kunnskapen overlatt til ildsjeler og dugnadsånd. Men det har også en annen side, når det ikke lenger er noen som kan reparere det gamle, så øker forbruket vårt. Det er dårlig nytt for miljøet.

Det hender jo at jeg lurer på om de av oss som bruker tid på å sette seg inn i håndverksteknikker, besøker museer - gjerne arkiver om vi har mulighet, utstillinger, fordyper oss i faget - om vi er en utdøende rase og faget med oss. Jeg hadde gjerne sett at ulike former for håndverk fikk en større plass som en del av pensum i skolen.  

Gammelt håndverk, og kunnskap. 

Den lille tradisjonshåndverkeren

Jeg har etter hvert stiftet bekjentskap med spesielt mange kvinnelige håndverkere som driver for seg selv. Noe av det vi har felles er at vi jobber sten på sten, sparer før vi kjøper og gjør mest mulig selv for å spare penger. Det kan være gullsmeder, skomakere, kjole- og draktsyere, bunadtilvirkere mm. Vi blir allsidige, vi er IT-ansvarlige, sekretærer, ordner regnskap, innkjøp og er som regel bedriftens eneste ressurs. Mange av oss har verkstedene i tilknytning til egne hjem, ikke fordi vi synes det er så koselig å være hjemme og pusle med hva det nå enn det er vi driver med, men for å holde kostnadene nede. Det handler stort sett alltid om økonomi! Partnerne våre er gjerne ubetalte sjåfører og vaktmestere. Jeg pleier å tulle med at om jeg hadde vært mann ville jeg antageligvis ha tatt opp lån fremfor å bruke tre år på å spare til noe jeg trenger i systuen. Å være avhengige av partneren økonomisk for å få endene til å møtes er dessverre også et kjent faktum for mange av oss. 

Er immateriell-kulturarv = Dugnadsarbeid?

Jeg har tenkt mer enn en gang at vi om driver for oss selv i små håndverksfag må være idealister - eller? Som en mannlig håndverkervenn sa, om det virkelig er sånn at du må jobbe 50-60 timer i uken, for å få en lønn du kan leve av, er det noe riv ruskende galt med prisene dine. Og han har rett. Samtidig kjenner jeg på at vi kjemper mot en etablert sannhet om at bunad er dyrt, uten at man ser på tidsbruken som ligger bak det vi produserer. Sammenligner du bunadtilvirkerens timelønn med en snekkers eller hva du ville måtte betale for tilsvarende tid i frisørestolen, så tror jeg flere ville få seg en liten aha-opplevelse. 

En del av utfordringen er at klær og sko har blitt så billig at vi har mistet av syne hva som kreves for å lage det. Ei heller at det nødvendigvis må være noen i produksjonskjeden som ikke får en lønn til å leve av. Når selv kvalitets-sko blir så billige at det ikke lønner seg å reparere dem hos en skomaker, fordi det blir billigere å kjøpe nye. Det blir litt som når jeg tidligere fikk inn forespørsler om å sy om rimelige klær, og en forventning om at jobben ikke skulle koste mer enn plagget. Men for den som skal utføre arbeidet spiller det ingen rolle om noe har kostet 50 -500 -5000 – eller 50 000, om jobben er den samme. Du får ikke rabatt i vaskehallen selv om du kjører en gammel bil.

Selv velger jeg dessverre å takke nei til stadig flere oppdrag, rett og slett fordi de ikke er økonomisk bærekraftige. Jeg synes det er leit, fordi det strider mot mitt ønske om å ta vare på og bevare det vi allerede har. Men de færreste kan leve av dugnadsarbeid, eller gode ord. Hvordan skal vi da kunne forsvare å rekruttere unge til et yrket de egentlig ikke har en reell mulighet til å livnære seg av? 

Kunststopping, lapping av hull i gamle plagg. Ta var på det vi har, eller lager noe vi ønsker å ta vare på.

Så har jeg jo undret meg over at vi villig vekk bruker penger hos frisøren, noen hver 6.uke, på noe som kun varer noen uker. Men å bruke penger på å reparere et par gode støvletter du kan ha i ennå 5-8 år, trekke om en god stol du kan bruke i nye 50 år, eller sy om bunaden som du kanskje gjør hvert 20. år og skal bruke resten av ditt liv, det blir av en eller annen grunn ansett som mye dyrere? 

Flere faller fra

Flere i min håndverkerkrets har gitt opp. De har gått lei av å drive håndverket sitt på "dugnad". Stadig prispress som følge utenlandsproduksjon gjør det vanskeligere for den norske håndverkeren å ta seg skikkelig betalt. Bekymringen for rekrutteringen til tradisjonshåndverkene er reell og noe vi skal ta på alvor om vi ønsker å bevare den immaterielle-kulturarven håndverkene favner. Eller tenker vi at det ikke spiller noen rolle om noen kan reparere klokker, bygge trebåter, reparere sko eller sy bunader lenger?

Plass i skapet

Denne våren og sommeren har en del minner trengt seg på. Det har vært småting som har dratt meg tilbake til situasjoner og personer, uten sentimentalitet, men gitt meg muligheten til å se ting i et nytt perspektiv.

Som for eksempel. Hadde du klart deg med det samme klesskapet du hadde som barn? Når jeg er på besøk i barndomshjemmet og ser størrelsen på klesskapet mitt, som rommet både vinter- og sommerklær vet jeg jo svaret på det. Ok, i tillegg hadde jeg en liten kommode til undertøy og noen gensere. Men jeg hadde måttet gjøre en skikkelig opprydning for å klare meg med samme plass i dag. Og trenger jeg alt? Det vil jeg helst ikke svare på. Men jeg kan ikke huske at jeg manglet noe da jeg vokste opp. Nye klær til 17.mai, og nytt når jeg trengte det med mindre det var noe som kunne arves. 

For selv om jeg ikke kjøper klær i hytt og pine, så har jeg opparbeidet meg en anselig samling av klær. En del kan jeg skrive på kontoen over fornuftige kjøp, tidløst og av god kvalitet. Med andre ord, de kan brukes så lenge jeg får dem på meg. Egentlig burde jeg ha innført, en ting inn = en ting ut. Også kommer det lille tilleggselementet at jeg innimellom syr noe nytt til meg selv fordi jeg har lyst til å sy noe bare for kosens skyld. Også ser jeg at jeg har et lite fargeskifte i garderoben. I mange år brukte jeg rolige farger som brunt og blått. Praktiske, litt konservative, og de passet liksom til en «seriøs» jobb.

En liten haug med brunt. Jeg har store problemer med å gi bort ting jeg har strikket og sydd selv, men må vurdere om jeg likevel må gi slipp på noe for å få bedre plass i klesskapet. 

I tenårene nektet jeg å bruke marineblått. Jeg hadde en eldre bror, og arvet klær etter ham, det vil si det han ikke hadde slitt ut. Mørkeblå pologensere, syntetiske og tette. Bare tanken på marineblå gensere gjorde meg helt svett. De gjorde meg også bortimot «allergisk» mot bruk av nylon og polyester. Dessuten så syntes jeg at så fort jeg fikk på meg marineblått så det ut som jeg skulle smile og si, «Kaffe» «Te», selv om jeg aldri har nådd høydekravet for flyvertinner. For mange år siden mens jeg arbeidet i et reisebyrå var vi på et seminar og skulle presentere oss etter tur. Før jeg hadde rukket å si noe utbrøt konferansieren «Du trenger ikke si noe, du jobber i SAS». Noe jeg altså ikke gjorde. Men glad i marineblått ble jeg med tiden.

Jeg bruker fortsatt mye blått, men jeg har de siste årene i tillegg introdusert mer grønt inn i garderoben Så er jo nå utfordringen, hvor skal alle de nye grønne klærne som jeg nå lager få plass. Og hvilke skal ut? 

De senere årene har jeg blitt mer og mer glad i grønt. Problemet er at jeg har innført det i tillegg til...

Jeg forsøkte å overtale min bedre halvdel til å dele litt av sin skapplass med meg, men han var ikke ubetinget begeistret for ideen. Ikke det at det hadde vært rom for en liten opprydning der også.  Men jeg talte for døve ører, og må belage meg på en runde med «Alt som ikke er brukt de siste 2 årene gis bort». Eller, det var kanskje å ta litt hardt i. Hva med de siste 5 årene? Poser fra røde kors er bestilt, så det er ingen vei utenom. Nå skal det ryddes plass skapene. 

Trikkestrikk i Lisboa

Det er en god stund siden jeg lovet et innlegg om tekstiljakt i Lisboa, så det er vel på høy tid at jeg får skrevet det. Det er godt mulig andre først Googler "Top 10 severdigheter" når de planlegger en reise, selv Googler jeg etter "yarn- og fabric shopping". (Som om noen hadde trodd noe annet.) Nå skal det  samtidig sies at reisen til Lisboa bar nok mer preg av impulsivitet enn av lang planlegging. Opprinnelig hadde jeg tenkt å bruke uken på en ekstra  samling i bunadtilvirkerutdanningen. Men etter å ha brukt både kvelder, helger og sommerferie til et bokprosjekt, (den kommer ut neste år), så ble det i innspurten klart at det var langt mer fornuftig med en ukes "time Out".

Det ble mye trikkekjøring i Lisboa. Noen gjorde store øyne da jeg trakk frem strikketøyet. Andre nikket anerkjennende.

Lisboa er en av de byene jeg tenkt på å besøke lenge. Det er et eller annet med trikk, trange bratte gater og flislagte hus som tiltaler meg. Jeg må samtidig innrømme at min kunnskap om Lisboa var ganske begrenset utover en forestilling om en by med mange bakker og trikk. Noe som også skulle vise seg å holde stikk. Lisboa er bygget opp over to høyder, med den følge at den også har to gamlebyer. Den er trang, koselig og gjestfri. Jeg opplevde at selv om mange ikke kunne engelsk var det ingen hindring for hverken gjestfrihet eller god service.

Jeg pakker alltid med meg strikketøy på tur. Det må helst ikke være for stort, eller komplisert.

Vi bodde midt mellom de to høydene, egentlig midt i smørøyet med gangavstand til mye. Ellers kjørte vi trikk om vi skulle lengre avgårde. De mer modige satte på med en av de mange Tuk tuk-ene som raste rundt ut i byen. Her hadde Solan Gundersens mopedkjøring vært helt normal. Innenfor et relativt lite område i sentrum var  mange av tekstilforretningene samlet. Noen hadde spesialisert seg på bomullsstoffer som Casa Tavares, en annen butikk Feira dos Tecidos hadde rimelige og ferdigklipte tekstiler. Mine favorittbutikker har gjerne et godt utvalg av ull og silke i vevede kvaliteter.

Denne butikken lå i en av gågatene midt i sentrum. Store deler av feriebudsjettet forsvant her.

Akkurat som i Italia er det ikke fritt frem til å ta på, dra ut av hyller etc. Noen steder har de alle varene plassert bak disken, som hos Casa Frazão. Her fant jeg heldigvis en dame som kunne litt engelsk. I motsetning til Italia hvor jeg ofte har endt opp med noe helt annet enn det jeg hadde tenkt fordi strenge ekspeditriser legger føringer for hva jeg får kjøpe, var det litt lettere å handle her. Sett i ettertid har det stort sett vært gode råd jeg har fått, men likevel en litt merkelig opplevelse.

Bukse, bluse og jakkestoff. Mulig det blir en ny høstgarderobe?

Men, det manglet ikke på gode råd om hva jeg burde velge. For om jeg forøkte meg på noe ekspeditrisen tydelig ikke likte fikk jeg raskt høre at det virket altfor gammelt til meg. Hun var da raskt på pletten med å foreslå noe annet som virket mer ungt. Det var igrunnen argumentasjon nok til at jeg revurderte førstevalget mitt. Så når sant skal sies så endte jeg nok opp med et litt annet utvalg enn hva jeg først hadde sett for meg.

Selv om tekstilene lå fremme var det ikke fritt frem for å dra ut og se  nærmere på

Besøket hos den andre "skattekisten", Ouro Texteis ble en enda dyrere fornøyelse. Her lå stoffene mer fremme, men man skulle fortsatt være litt forsiktig med å gjøre den antagelse at det var fritt frem å kjenne eller ta for mye på stoffene uten tillatelse. Også her fant jeg en dame som kunne litt engelsk. I motsetning hos Caza Frazao, fikk jeg derimot ingen hint om at noe ikke passet eller virket gammelt. Kanskje det derfor  ble ekstra dyrt? Men det beste av alt, i kjelleretasjen hadde de også en egen avdeling for sytilbehør. (Her måtte jeg puste dypt og samle meg litt før jeg handlet.)

Mer buksestoff, en kjole og noe " måtte ha med". 

Her var det derimot ingen som kunne et eneste ord engelsk, og alle varene lå bak disk. Men er man innstilt på å gjøre en handel så ordner det meste seg med litt innsats. Damen som hjalp meg var velvilligheten selv, vi fant både forstoffer, glidelåser i tre ulike størrelser, tråd og bånd som passet til tekstilene jeg hadde plukket ut i etasjen over. Det sies at lykke ikke kan kjøpes for penger, men tekstilkjøp er jammen ikke så langt unna!

I bratte gater bruker man funicolaren for å komme seg opp om man vil slippe trappene. Denne lå like ved garnbutikken.

Sytilbehør
I flere av tekstilbutikkene hadde de ofte lite eller intet sytilbehør, dette ble som regel solgt i egne små butikker. I gaten Rua da Conceicão lå sytilbehørsbutikkene tett i tett. Her fant jeg en butikk med både tekstiler og sytilbehør, mens de fleste sytilbørsbutikkene hadde knapper, tråd, glidelåser mm. og litt garn. Felles for dem alle var at det meste av kommunikasjonen foregikk med en form for tegnspråk (peke på knapper og tråd bak disken), tålmodighet og mye godvilje hos alle parter.

Ikke så store lokaler, men stor nok til at jeg fant et par skatter. 

Garnbutikker

Rene garnbutikker var det derimot ikke flust av. Jeg hadde på forhånd Googlet meg frem til to, en av dem lå i sentrum, og hadde bestemt meg for å avlegge Retrosaria et lite besøk. Jeg hadde allerede fått beskjed om at den hadde et lite vareutvalg, i alle fall om vi sammenlignet det med hva vi er vant til her hjemme. Heldigvis hadde jeg også fått beskjed om at den lå i andre etasje. 

I tillegg til garn hadde butikken et lite utvalg av sko!

Takket være denne kunnskapen kombinert med Google Maps fant jeg frem til butikken. I Portugal er forøvrig andre etasje det samme som vår tredje etasje. Inngangen lå i noe jeg syntes så ut som en litt shady bygning, med et skilt som viste veien opp en smal mørk trapp. I (vår) andre etasjen lå en mann og sov på gulvet. Fortsatt fast bestemt på å handle garn klemte jeg vesken litt ekstra fast under armen, listet meg forbi den sovende mannen og fortsatte i hurtig tempo opp trappen. Mulig jeg til tross for listing vekket ham, for han var borte da jeg gikk ned igjen.

Jeg så ingen andre som tok frem strikketøyet i offentlighet. Et franskt par reagerte med vantro, himlet med øynene og ristet på hodet. Lokalbefolkningen var  heldigvis langt mer vennlig innstilt og nikket anerkjennende til håndarbeidet. 

Butikken lå plassert i en leilighet. Koselig innredet med kurslokale, et lite utvalg av sko og en del håndfarget garn. Jeg vil tippe at butikken var omtrent tre eller fire ganger fire meter. Men nok til at jeg kunne bruke litt tid på å finne et par skatter. Jeg kom selvsagt ikke tomhendt ut av butikken, selv om det kun ble et par nøster til et par sokker og et sjal.

Denne gangen gikk stort sett alt i oransje og burgunder, en god kombinasjon for en som er glad i rødtoner. 

Helhetsinntrykket av Lisboa? 
Koselig, passe stort og et lite eldorado for tekstiljegere. Mulig vi var litt uheldige med en del av restaurantene vi besøkte, men mathallen ved havnen er verdt et besøk om man setter pris på god mat og drikke. Vaniljekaker er en av de lokale spesialitetene, og ble raskt en favoritt under frokosten.

Fliser  er brukt på husfasadene i alle former og farger.

Til tross for både hyggelige folk og by, står den likevel ikke på listen over steder jeg veldig gjerne vil reise tilbake til. Jeg tror jeg rett og slett synes byen virket litt skitten, nedslitt og dårlig bevart. Noe som er utrolig synd når mange av husene er dekorert med de mest fantastiske fliser. Rene kunstverk! Men verdt et besøk, det er Lisboa så absolutt! Dessuten er det veldig hyggelig med trikkestrikk.

Ps. Sjekk gjerne fanen Shopping-tips for adresser til garn- og tekstilbutikker i flere byer og land.

VESLEMØY PÅ BALL

Jeg har fått litt dilla på å strikke votter og pulsvarmere. Som regel kaster jeg meg over store prosjekter, som jeg bruker mye tid på. Et av disse litt større prosjektene ga meg ideen til Veslemøy-votten. Nå skal det også sies at noe av det forløsende skyldtes at jeg var i beit for en julegave. Under en hyggelig strikkeprat med min tante hadde hun delt sin begeistring for garnpakker, dermed var veien fra ide til handling kort. Så jeg satte meg ned og begynte å tegne et vottemønster, før jeg fant frem passende garn. Mønsteret falt i smak til og med hos designerspiren, så jeg hadde store forhåpninger om å treffe blink med julegaven.

 

Veslemøy, strikket i Tumi, 50 % ull og 50 % alpakka.

Designerspiren er mitt viktigste smaks-råd. Hun er rask til å se om jeg beveger meg mot «kjerring», og gir dertil tydelig beskjed. Disse vottene falt imidlertid i god smak, hvorpå hun tilbød seg å teststrikke et par votter. Mens undertegnede valgte litt rolige farger valgte designerspiren en røffere fargepalett, som også harmonerte bedre med inspirasjonskilden! Designerspirens farger, og votter er fortsatt under produksjon så bilder får komme på Instagram senere.

De burgunder vottene var det første paret ut. Først med 2 høyrevotter! 

Når jeg utvikler nye mønstre, bestreber jeg meg på å få noen andre til å lese igjennom manuskriptene mine før de utgis. Om jeg har mulighet får jeg også andre til å strikke igjennom oppskriften, og på det viset få verdifulle tilbakemeldinger. Å tegne et vottemønster regnet jeg egentlig som en relativt overkommelig oppgave. Jeg har tegnet et vottemønster tidligere, hvor jeg fikk hjelp til å strikke igjennom mønsteret, uten at det kom tilbakemeldinger på det.

Mansjetten på de blå vottene er strikket i to farger. Vottene er dekorert med maskesting og glassperler. 

Det jeg ikke hadde tenkt på da jeg selv skulle strikke meg igjennom mønsteret var hvor «vanskelig» det var å huske å strikke speilvendt! (I alle fall om du hadde et øye på TV-en samtidig, og forsøkte å få med deg "Love Actually", et must i julen). Jeg holdt dermed på å ende opp med 2 høyrevotter. Designerspiren som er en langt mer erfaren vottestrikker enn sin mor, flirte godt av opphavet. Dermed innså jeg at diagrammer til både høyre- og venstrevott måtte med i oppskriften. Det kunne jo hende at det var flere enn meg som ikke fulgte like godt med i timen?

Mansjetten er strikket i en farge, her har jeg til gjengjeld gått litt amok i perleboksen. Vottene er i tillegg dekorert med maske- og kjedesting. 

Dekorering
Mønsteret inviterer til dekorering. Det var i alle fall det jeg sa til meg selv mens jeg strikket det første paret med votter. Både maske- og kjedesting ble tatt i bruk, og et skikkelig dykk i perleboksen. Dykket var så omfattende at designerspiren kommenterte: Mamma, har du tenkt å bruke dem på ball? Det neste votteparet tonet jeg ned dekoren på. Med kun noen maskesting, og en langt mer beskjeden bruk av perler syntes jeg de også ble flotte. Kanskje ikke helt klare for ball, men i alle fall klare til bruk.

Veslemøy er allerede tatt i bruk. Riktig nok ikke på ball.

Godt nytt år
Det nye året er godt i gang med både prosjekter, og nye muligheter. 2016 kan man si mye om: Om den politiske situasjonen på verdensbasis, om krig og terror, om flyktningkrisen, om sosial uro, om mangel på medmenneskelighet, og om alle musikerne vi elsket som uventet tok farvel .. Men det var også historier om personlig mot, medmenneskelighet og starten på den emosjonelle revolusjon i 2016.

Den emosjonelle revolusjon, ref- Arendalsuka, Yale University 

For egen del var 2016 et begivenhetsrikt år, som for alvor viste at når snøballen først har begynt å rulle så kan det skje mye uventet. 2016 var også året hvor jeg virkelig for alvor forsto hvor ettertrykkelig jeg har lukket noen dører, og i ferd med å stake ut en helt ny kurs. Det har sjelden kjentes så riktig, selv om alt fortsatt flyter, kombinert med en kropp som fortsatt setter noen begrensninger. Hvem hadde trodd at frihet skulle kunne gi indre ro? En situasjon som egentlig burde være en selvmotsigelse for en selverklært kontrollfrik.

Liten tvil om hva som har vært og er favoritt og energifargen. Mon tro om 2017 har andre planer?

Om et par uker er vi klare med ny photo-shoot av flere nye strikkemodeller. Jeg gleder meg til å kunne utgi dem utover våren. Våren og i og for seg hele 2017 kommer nok også til å bære preg av Bunadssøm, da jeg allerede begynner å få fylt opp ordrebøkene, har planlagte samlinger i forbindelse med påbegynte fagbrev, samtidig som jeg snuser på ytterligere videreutdannelse til høsten. Snøballen ruller videre. Godt nytt år, og takk for følget i 2016. Jeg håper dere også blir med i 2017.

MODELL OG MATERIALER
Design: Veslemøy-votter
Materialer: Tumi fra Rauma garn
Fra lager: ja
Farge: Burgunder, gammelrose og naturhvit /Petrol, lys blågrønn og naturhvit
Strikkefasthet: 24 m x 32omg 3,5 mm = 10 x 10 cm
Materialer kjøpt hos: Sponset fra Rauma garn
Tilbehør: glassperler kjøpt hos Panduro
Størrelse: dame