Blitt for gammel for?

Jeg har fulgt designeren Tina Haagensen en stund. En del vil kjenne henne fra Designerspirene på TV, hvor hun var en av tre deltagere som kom til finalen. Hun utmerket seg med sine fargerike klær og blåe hår og var min personlige favoritt. I dag holder hun blant annet på med en master hvor hun fordyper seg i aldersdiskriminering i moteindustrien. Jeg synes emnet er spennende fordi det handler om mer enn bare klær, det handler også om holdninger og makt. 

Vi blir overøst med artikler fra ukepressen om hvordan en kvinne over 40, 50 eller 60 bør kle seg. De over 70 nevnes sjelden. En venninne av meg fortalte at hun følte at hun var blitt helt usynlig som kvinne etter at hun fylte 50. For meg helt uforståelig, fordi hun er en feiende flott dame, med en unik utstråling. 

Når blir vi for gamle for en hårfrisyre, eller for å bruke blonder, rysjer og fargerike klær?

Jeg var faktisk ikke mer enn i midten av 30 årene da en frisør, (hun nærmet seg pensjonsalder selv), mente at jeg nå var blitt så gammel at jeg ikke burde ha langt hår lenger. Det var mer passende for kvinner på min alder å ha kortere hår fikk jeg vite. Hun klippet mer på lengden enn det jeg pleide, det var ingen stor krise for jeg har alltid hatt en tykk og hurtigvoksende hårmanke. Jeg har heller ingenting i mot kort hår, og har hatt det flere ganger. Men at noen skulle fortelle meg at jeg var blitt for gammel for langt hår var langt vanskeligere å akseptere. Jeg byttet frisør og lot lokkene vokse i ren trass. 

Men når blir vi for gamle til å kle oss i blonder, rysjer og fargerike klær? Aldri håper nå jeg. Det handler vel også om at skjønnhet er linket til ungdom. I flere artikler jeg kom over sammenlignet man eldre og yngre kvinner i samme antrekk. Dette er selvsagt subjektivt, men det slo meg at jeg flere ganger tenkte "Wow for en utrolig flott dame!" Og skjønte ikke alltid helt "problemet" med at hun ikke så ut som om hun var 20? Hvorfor skal noen andre få bestemme og definere hva jeg skal synes er fint?

Tips fra KK. Legg merke til at innlegget er merket med "alderdom". Et ord sagt i forbindelse med /om en kvinnes utseende oppfattessjelden som noe positivt. Og her vanker tipsene om alt du bør styre unna. Er ukepressen med på å befeste holdninger om at voksne damer skal være engstelige for å fremstå med sin virkelige alder? 

En annen utfordring er at vi er engstelige for å skille oss for mye ut, av frykt for å bli utstøtt av flokken. Samholdet til flokken ligger dypt i oss. Ur-kvinnen hadde dårlige odds om hun sto helt alene. Flokken sto sammen og beskyttet hverandre mot ytre farer. Og for å holde flokken på plass så må det herske en viss intern justis, gruppens normer og holdninger.

I noen yrker er terskelen for "eksentrisitet" i klesveien høyere enn i andre, som for eksempel i kreative yrker. Men som i alle andre grupper er det en viss uniformitet som går igjen. Jeg husker fra min tid på kontor at landskapet av kolleger kunne være merkelig grått og sort, altså fargene (eller mangel på det) brukt i klær. Selv hadde jeg en ganske fargerik garderobe, eller i alle fall en som signaliserte at jeg var kreativ, da jeg begynte som regnskapemedarbeider i et reisebyrå for x-antall år siden. Litt etter litt ble garderoben mer og mer konservativ. Først sort, så mørkeblå. Drakter, bluser og riktig tilbehør. For vi ønsker å passe inn i gruppen vi tilhører. Det kan være signalplagg som designerklær eller -vesker som forteller resten av gruppen noe om din status og tilhørighet. Deler av den første bonusen jeg noen sinne hadde fått ble brukt til å finansiere en slik veske.  

Så har du de som bare tør. Fotografen og forfatteren Ari Seth Cohen står bak bloggen Advanced Style. Den er absolutt verdt en titt om du trenger litt inspirasjon. Rett og slett befriende! Han har i flere år tatt bilder av eldre kvinner i New York som kler seg akkurat slik de har lyst til. 

“I feature people who live full creative lives. They live life to the fullest, age gracefully and continue to grow and challenge themselves.”

Bortsett fra kommentaren om lengden på håret mitt har jeg stort sett unngått kommentarer om valg av klær, nå har jeg også hatt en ganske "konservativ" garderobe de siste 15 årene som følge av yrke. Men jeg hører om andre kvinner som tør å være både fargerike og godt synlige som forteller om både leie kommentarer og fordommer. Og da kommer elementet "makt" inn. For frykten for møtet med andres normer og holdninger gjør at en del vil kvie seg for å kjøpe den røde kjolen, eller farge håret rosa selv om det er det de egentlig har lyst til å gjøre. Terskelen for å skille seg ut blir høyere dersom du er redd for å møte skepsis og fordømmelse. Det jeg lurer på er om vi er mer redd for å møte negative reaksjoner enn vi har grunnlag for. At vi tillegger andre holdninger de kanskje ikke har? 

Jeg tror lek og nysgjerrighet er viktig for å ha det bra. Fortsette å utvikle oss, og kjenne på gleden over å oppdage eller lære noe nytt. Og noen ganger kan det å lage snøengler være akkurat det man trenger. 

Spørsmålet om "for gammel til" dukket opp i forbindelse med at jeg har ryddet og funnet frem til en del eldre klær som jeg ikke har klart å kvitte meg med. Hvor jeg sto med min egen garderobe og tenkte, dette har jeg kanskje blitt for gammel til å bruke, for en dame på min alder er da ikke så morsom? Bare tanken gjorde at jeg hengte plagget inn i klesskapet og tenkte, "Jo det kan hun hun faktisk være". Så får heller andre tenke det de vil. Omgivelsene mine får heller forberede seg på at jeg som 90-åring kan finne på å gå med oransje fjærboa, paljettopp og langt rosa hår! Det høres jo faktisk veldig gøy ut.