11. februar 2018

Bak kulissene til Strikk til alle tider

Å lage en bok kan være en lang prosess. Avhengig av hvor ferdig ideen er når den dukker opp, hvor mye research må til, og hvor mye skal det strikkes opp om det er en strikkebok. For min del tok det 3 år fra ideen dukket opp i råformat til boken ligger klar i bokhandelen. Strikk til alle tider, kommer i butikk i slutten av februar, men kan allerede forhåndsbestilles i nettbokhandel.
Strikketøyet var med på reise over hele Norge. Med natur så mektig at man føler seg ganske liten.
Denne boken hadde neppe sett dagens lys med mindre jeg hadde støtt på de riktige menneskene underveis. Betydningen av noen som tror på deg, og som raust heier deg frem kan ikke fremsnakkes nok. De er rett og slett gull verdt. En kommentar fra rett person om at "dette kan du godt, dette bør du gå videre med", kan utløse uante konsekvenser. Eller at noen pusher deg, når du sitter svanger med en idé, men er redd for avslaget. Jeg var blant annet heldig som støtte på Tove Fevang, som ga meg det nødvendige dyttet til å kontakte Cappelen Damm. Og da begynte ballen å rulle.
Omgitt av gode og flinke hjelpere. 
Boken er inndelt i 5 landsdeler, hvor jeg har laget design inspirert av norsk tradisjon, folklore og historier. Det har fordret mye reisevirksomhet, museumsbesøk, og ikke minst mye prøving og feiling. Arbeidet med boken har bokstavelig dratt oss landet rundt på jakt etter inspirasjon. Å reise på jakt etter gamle tekstiler for en som er midt i en bunadtilvirkeutdannelse skulle vise seg som en god kombinasjon. Derfor har jeg også lagt inn en sømbeskrivelse på hvordan du kan sy din egen stakk, og kanskje lage din egen festdrakt?
Jeg har nesten ikke tall på hvor mange museum og utstillinger jeg har besøkt i løpet av de siste 2 årene. Jeg har fått mulighet til å fordype meg i noe av det jeg synes er mest interessant og sett utrolig mye vakkert håndverk. 
Arbeidsfordelingen var klar, husbonden kjørte mens jeg strikket. Det skulle snart vise seg at å strikke land og strand rundt ikke alltid var like lett. Veinettet på Vestlandet hadde få likheter med veinettet rundt Oslo, og forsiktig sagt ikke alltid like egnet til å sitte med nesen dypt konsentrert i et strikketøy. Til stor frustrasjon for enkelte. Jeg lærte meg etterhvert å sette pris på ferje-venting.
Mektig natur, her over fjellet fra Hardanger folkemuseum på vei mot Setesdal. 
Selve ideen gikk gjennom den berømte trakten før jeg endte på noe som var gjennomførbart. Den første ideen var antageligvis omfattende nok til seks bøker, noe som var litt mye for en debutant. Det skulle vise seg å være krevende nok med en bok, for selv om jeg tidligere har ledet store prosjekter og laget store trykksaker var dette noe ganske annet. Full av optimisme hadde jeg laget en detaljert prosjektplan med en god "buffer". Trodde jeg. Allerede i mai skjønte jeg at den var brukt opp på uforutsette hendelser.
I Setesdal måtte jeg selvfølgelig ta frem Blomstring i Setedal med rundfelling. Ps. En revidert versjon av Blomstring i Setesdal hvor ermene strikkes sammen med bolen kommer i boken 
Fra kontrakten ble skrevet med forlaget før jul i 2016 gikk det 9 måneder til manuskript og modeller skulle være klart til 15. august. På det tidspunktet hadde jeg allerede flere design klart, og hadde fortsatt en ambisjon om å strikke alt selv. Som sagt, litt optimistisk.
En av de første utstillingene jeg besøkte var Selbuvott-utstilingen på Sverresborg i Trondheim. 
Å strikke alt selv forsto jeg etterhvert at jeg ikke ville klare ved siden av deltidsjobb og bunadsøm. For noe av utfordringen med bok-skriving er at utviklingsprosessen består kun av kostnader, så inntektene må skaffes på annet vis. Med mindre man har fått et forfatterstipend, noe som ikke var tilfellet for min del.
Et besøk på Selbu museum ble det også tid til på vei fra Røros til Trondheim. 
Prøving og feiling er en del av prosessen, vanskeligere blir det når andre skal strikke for deg og det meste helst bør være klart når du sender det fra deg. Det ble en god læring på hva som kunne misforstås, og hvor verdifulle gode tilbakemeldinger er. Til sammen 4 par ekstra hender måtte til for at boken skulle komme i mål, Anne Sofie Fjorden Lysheim, Mette Algrim, Laila Ims og Berit Synnøve Olden Brandvik stilte sporty opp til modellstrikk.
Barn og dyr kjempet om oppmerksomhet og jordbær. 
Uforutsette hendelser kunne bestå av så mye. Noe kunne man med litt erfaring forberede seg på. Men av og til blir en modell ikke helt som du har sett for deg, og må forkastes. Mer frustrerende er det når du oppdager at du har strikket opp noen av modellene dine i farger som har gått ut. Eller enda verre, garnet har gått ut! Jeg opplevde både versjon en, to og tre.
Også en bolero til brud er med i boken. Designerspiren sydde kjolen kvelden før fotografering.
En av modellene vi hadde strikket opp i en utgående farge ble forkastet, en annen besluttet vi to uker før fotografering å strikke opp i en ny farge. Skjørt og jakke, skulle strikkes, monteres og dekoreres ved siden av en del søm som skulle gjøres klart. For det vi ikke fant i butikken det sydde vi selv. Når jeg sier vi, så mener jeg designerspiren og jeg. Designerspiren fikk oppdraget med å både dekorere, brodere, sy på perler og sy klær til fotograferingen. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha klart meg uten hennes hjelp.
Barna , William og Joahnne, ble fort varme i trøya, og sto for for mye ablegøyer underveis. Nye vennskap ble knyttet.
Da Eivind Røhne takket ja til å fotografere for boken min visste jeg at jeg var i trygge hender. Jeg hadde arbeidet med Eivind flere ganger tidligere, riktignok i helt andre settinger, men visste at han har en egen evne til å løse de oppgavene han får. Noe han beviste også denne gangen.
Selv om det ikke ser sånn ut var pakkingen nøye planlagt. Helt ned til  hårbånd, strømpebukser og sko. 
Fotograferingen var satt opp over to helger for at vi skulle være sikre på å rekke alt. Å fotografere ute i Norge er uansett årstid en risikosport. Den første helgen kunne vi ikke ha vært heldigere med været. Barn og bikkjer lekte mellom gamle hus på idylliske Hadeland Folkemuseum. Modellene gjorde en fantastisk jobb. Joar Bergan Kvernbakken, Tina Knudsen, Cathrine Sofie Siggerud, William Knudsen, Johanne Siggerud og lille Albert stilte alle sporty opp for prosjektet mitt.
En litt spesiell stillingsbeskrivelse, men man gjør det man må for å få et bra bilde. 
Husbonden var med som sjåfør, innkjøper, lunsjansvarlig,  hjelpemann for fotografen og endte til slutt opp som stand-in for en hest. Man kan trygt si at oppdraget hans bød på varierte arbeidsoppgaver. Selv satt jeg og broderte ferdig ermene på Blomstring i Setesdal i bilen på vei oppover. Min lille røde "postmann Pat bil" var fylt til randen med klær og utstyr, og designerspiren og jeg balanserte strykebrettet over hodene våre.
Hår og make-up forsøkes reddes mens regnet formelig spruter. Fotografen gjorde jobben under paraply. Selv har jeg sjelden vært så søkkvåt da paraplyen min ble brukt til å redde klærne fra å bli våte 
Den andre helgen holdt vi oss i Oslo, den første dagen på Torshov. Denne gang var vi ikke like heldige med været. Selv sto jeg med bena godt plantet i noe jeg opplevde som en liten elv mens jeg holdt paraplyen over klærne som skulle fotograferes.  
Fotomodellene benyttet pausene til å strikke. Her ble også forsidebildet tatt. 
Modellene søkte tilflukt under tak der det var mulig for å berge hår og make-up. Et par av bildene ble slik improvisert mens fotografen fotograferte med en hånd, under paraply. Dag to var vi heldigvis heldigere med været, og beveget oss nedover mot Vulcan og Akerselven.
Modellene hadde 6 meter å gå på før solen ga feil skygger. Frem og tilbake, helst i takt. Mye skal klaffe. 
Så skulle man kanskje tro at jobben så er gjort, men etter fotografering starter jobben med korrektur, og grafisk utforming av boken. Jeg var heldig og fikk May-Britt Bjella Zamori  til å ta oppdraget som teknisk redaktør på manuskriptet. Jeg har underveis hatt ikke mindre enn tre redaktører hos Cappelen Damm. (Jeg håper det er helt tilfeldig). Inger Margrethe Karlsen og Kaja Kvernbakken var de som tente på designet mitt, og sørget for at boken ble antatt hos Cappelen Damm. De fulgte meg frem til fotograferingen, frem til Toril Blomqvist over-tok stafettpinnen og loset meg trygt gjennom den siste delen av prosessen.
Det ble en del venting, og modellene måtte gjennom mange klesskift iløpet av dagen. 
Lise Mosveen fra Mosveen design fikk oppdraget av forlaget til å gjøre den grafiske utformingen, et valg jeg er takknemlig for. Det er i sannhet et stort apparat som aktiviseres på bakgrunn av det som startet som en liten idé for tre år siden.
Strikk til alle tider, jeg håper å kunne inspirere til mer strikk!
Nå er det virkelig nedtelling til 26. februar! Det er nesten så jeg holder pusten, hvordan vil mottagelsen bli? Det gjenstår å se. Heldigvis har prosessen vært både morsom og lærerik, og noe jeg ikke ville vært foruten.

5. februar 2018

En bit av Vogue Knitting Live

I tre år har jeg drømt om å reise til New York for å oppleve Vogue Knitting Live. Det hele startet for tre år siden da husbonden og undertegnede hadde en januar-tur til den samme byen. Dette var midt i en periode hvor jeg fortsatt slet med kronisk migrene og en prolaps. Så gjennomføring av turen var en liten seier i seg selv. Nå klarte "vi" likevel å legge en tur innom en av mine favorittbutikker, Purl Soho hvor vi tilfeldigvis støtte på to norske damer som hadde besøkt Vogue Knitting den samme helgen. Husbonden ristet iherdig på hodet, der gikk grensen! Besøk i garn- og tekstilbutikker var mer enn nok, om han ikke skulle måtte delta på strikkemesser også. Men drømmen, den var plantet.
Til og med trollene var strikket på Vouge Knitting Live. Hyggelige var de også. 
Om noen hadde fortalt meg for tre år siden at jeg skulle ha hoppet av en god karrière og straks være klar med en bokutgivelse, så hadde jeg antageligvis ledd godt. Men etter tre år så er det et faktum. Da vi i fjor fikk tak i billige flybilletter til New York, var veien kort til å bestemme at den årlige jenteturen i 2018 skulle gå til New York, og Vogue Knitting Live.
Markedshallen var over 2 etasjer. I tillegg var det utstillinger, og en etasje hvor kursene ble holdt. PÅ The Marriot i NYC.
Vogue Knitting Live er en årlig foreteelse som arrangeres i ulike byer i USA: Chicago, Minneapolis, New York og San Francisco. Det sies at alt er større i USA. I fjor var vi på The Knitting and Stiching Show i London, og syntes det var et stort arrangement. Vel det kommer an på hva du sammenligner det med. Vogue Knitting Live var sett med våre øyne enormt. Første dagen gikk vi over 18 000 skritt!
Marvels sueperhelter hadde sin egen strikkede kolleksjon. 
Markeds-haller over flere etasjer, show, moteshow, kunstutstillinger, kurs og strikk for superhelter var noe av det arrangementet kunne by på. I samme etasje som kafeen var det også en balkong hvor det satt damer, (vi så nesten ingen menn), og strikket mens de kikket ned på showscenen. Og det stemte godt med vårt inntrykk, her var folk kommet for å bli underholdt. Og underholdt ble man.
Kunstutstillingene bød på mye humor. 
Under dag to av arrangementet hadde vi meldt oss på kurs og foredrag. Vi ble kurset i design av sjal, av Veera Välimäki. Et veldig praktisk og godt kurs. Jeg holder fortsatt på å strikke meg gjennom grunnformene, og har kommet frem til at strikking av sjal er overraskende morsomt.
Fra Steven Bees stand. I 2. etg var det  kontinuerlige Show i tillegg til markedshall.
Foredraget, Unexpected Knitting tok opp viktigheten av å gjøre feil og lære av dem. Og leke i prosessen. En god påminnelse om hvor viktig lek er i utvikling og læring. Xandy Peters hadde strikket noen helt fantastiske mønstre, som jeg fortsatt ikke har knekket koden på hvordan hun har gått frem for å få til. Noe av det mest imponerende er at baksiden er nesten like flott som forsiden .
Unexpected Knitting av Xandy Peters. For- og bakside. 
Markedshallene var en godtebutikk for garnglade, men også fryktelig dyre. Det var vanskelig å finne nøster til under 12 $ stykke, så det å kjøpe til en genser hadde fort blitt dyrt. Det ble derfor kun kjøpt inn garn til sjal og pulsvanter. Men det var mye flotte kvaliteter, som håndfarget, perler, kasjmir og silke. Men det hjelper ikke når et nøste koster 88 $!Både designerspiren og jeg falt for et sjal hos Twisted Fiber Arts, og kjøpte mønster og garn. Selv sto jeg uten briller og var praktisk talt blind for all skrift i normal størrelse.
På en av standene var garnet så ubehandlet at jeg nesten lurte på om jeg ville få det med meg hjem. Det luktet "fjøs" lang vei.
Designerspiren som skulle være mine øyne blingset på et 5-tall og et dollartegn. Jeg følte meg som Bjarte Tjøstheim i TV-serien Presten da jeg fikk regningen. Isteden for å ta ydmykelsen i å si at dette var altfor dyrt, feiget jeg ut og betalte for garnet mens priset meg lykkelig for at det bare var 2 nøster. Etterhvert ventet jeg nesten at MasterCard ville ringe og spørre meg om "usedvanlig aktivitet" på kortet mitt etter første dag på arrangementet.
Knapt noen timer fikk jeg beveget meg ut den ene dagen. Full av feber fikk jeg med med 2 skarve nøster fra Purl Soho. Resten av dagen ble tilbragt i sengen. 12 dager tok det før feberen omsider slapp taket. Hoster gjør jeg fortsatt.
Den tredje dagen lå jeg rett ut med det jeg etterhvert forsto var influensa. Jeg klarte å stable meg på bena de to siste dagene av oppholdet vårt, og fikk med meg både Mood Designer Fabrics, Purl Soho og Annie & Company. Sistnevnte har fått status som ny favorittbutikk i New York!
En sånn butikk hvor designerspiren sier litt strengt, Mamma ikke begynn å grin nå! En sånn butikk hvor jeg antageligvis går og puster litt tungt, blank i blikket, sukker, mens jeg kjemper en intens indre kamp mellom fornuft og lettsindighet. Du kan si det endte med et kompromiss. Det ble dyrt, men kunne fort gått langt verre.
Fra Annie & Company, et must for alle garnelskere på besøk i byen. Advarsel, det blir dyrt!
Dette er mitt fjerde besøk i metropolen. Og først denne gangen gikk det opp for meg hvor mye støy og mas det er i byen. Første gang jeg besøkte NYC ble jeg antageligvis fullstendig blendet av å endelig ha kommet til New York, noe jeg hadde drømt om siden jeg var barn. Andre gang holdt vi oss stort sett i Greenwich Willage og Soho, og tredje gang gikk vi mye turer i Central Park, samtidig som vi besøkte en del kunstmuseer.
Vi rakk innom Garment District og besøkte flere tekstilbutikker. Favoritten av fortsatt Mood Designer Fabrics. 
Denne gang tilbragte vi mer tid rundt Times Square da arrangementet ble holdt rett i nærheten. Flere av stedene vi hadde gledet oss til å besøke igjen, fantes ikke lenger, og Soho var i større grad inntatt av hipsters, og unge folk med penger. - Jeg har sjelden følt meg så ukul, og gammel i møte med en del av dem. Den koselige kafeen "vår" var erstattet med en Detox -bar, og det var ikke den eneste. Sånn sett, kjente jeg vel på at jeg ikke har det like travelt med å skulle fort tilbake igjen, selv om Vogue Knitting Live absolutt kan gjentas! - Hm, men kanskje i San Francisco?