10. april 2024

Et avsluttet kapittel

Jeg vil alltid være takknemlig for alle dere som gjorde det mulig å drive verkstedet Helles Syskrin, og skape min egen arbeidsplass. Det har vært nervepirrende, hektisk, slitsom og morsomt. Men ikke minst, veldig lærerikt. Det skal ikke stikkes under en stol at det å være håndverker og bunadsyerske krever sin kvinne. Foruten å være bedriftseier, med alt hva det medfører av ansvar, er det er fysisk tungt med mange repetitive bevegelser som kroppen vår ikke er laget for. Jeg vil anslå at omtrent 80 prosent av all sømmen jeg gjorde ble gjort for hånd. Og alle som har brukt en bunad vet at den er tung. 

Allerede høsten 2022 startet prosessen med å nedskalere arbeidet i systuen. Kroppen hadde lenge gitt kraftige signaler om at alt ikke var som det skulle være. Så skulle det også komme til et punkt hvor nedskalering ikke var nok, strategien med å bite tennene sammen fungerte ikke lenger, og et virke med nål og tråd var et avsluttet kapittel. 

Det har vært både lærerikt og interessant å arbeide med kulturhistorie og det mest miljøvennlige plagget vi har i garderoben. Jeg er jo like glad i bunader selv om jeg ikke jobber med dem lenger. 

I løpet av det siste året har jeg formidlet på nettsider og i sosiale medier at jeg først kom til å ta en lang pause, så stengt på ubestemt tid, og nå før jul at eventyret er over. Jeg har lagt ut informasjon på Google om at bedriften er stengt, endret kategori på Gulesider og fjernet nettsiden til systuen. Likevel kommer det inn henvendelser om bunadsøm. Noen tar også kontakt for å høre hvordan det går. Svaret på det er at verkstedet er stengt, utover det har jeg ikke behov for å dele verken diagnoser eller dårlige dager. Jeg ber om forståelse for at det tilhører privatlivet.

For å ta vare på meg selv har jeg valgt å ikke være tilgjengelig for spørsmål som tilhører systuen. Den er stengt og nedlagt. Har du behov for hjelp med bunaden din må du selv Google, ringe rundt og sjekke hvem som har ledig kapasitet og mulighet til å hjelpe deg.

Igjen, tusen takk til alle dere som har vært kunder hos oss, men nå er det dessverre noen andre som må overta stafettpinnen med nål og tråd.


6. april 2024

Forbruk som lykkepille

Shopper vi oss lykkelige? Det er uklart om det var renteoppgangen eller bekymringen for miljøet som sto for 2 prosent reduksjon i antall korttransaksjoner i 2023 (1). Etter en sterk vekst innen netthandel over flere år kan man nå se en nedgang, bortsett fra i den yngste aldersgruppen. 

«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.»  - Henrik Ibsen, Villanden. 

Fast fashion suksess ligger i at den spiller på folks behov for å tilhøre (2). Vi kjøper nye ting fordi vi er blitt fortalt at nytt er bedre, og slik oppnå målet om andres anerkjennelse. Vi kan spørre om vi søker individualitet uten å stille spørsmål ved hva det vil si å måle egenverdi ut fra en snever definisjon av hva det vil si å være vellykket. Å måle egenverdi basert på andres overfladiske bekreftelse, målt i klikk og likes i sosiale medier, eller beundring fra en kollega. Forbruket blir en lykkepille. En del av prisen vi betaler blir til overforbruk og sånn fortsetter vi å fore et system som ikke fungerer. 

Når vi vet at hvert 5. klesplagg enten aldri er brukt eller nesten ikke, er det legitimt å spørre hvorfor vi kjøpte det i utgangspunktet. Hvilket behov skulle det egentlig dekke?

Pynter vi bare på bruden?

Vi forsøker å reparere et system som ikke fungerer med en medisin som tillater det samme systemet å fortsette i en ny og litt mer spiselig innpakning. Såkalt eco-friendly. Men før vi innser at så lenge vi fortsetter å støtte overproduksjon som løsningen, vil vi ikke klare å få til de nødvendige endringene. Endringene vi står overfor består ikke bare i endrede produksjonsmetoder, men i endret verdisyn. 

Om lag 80 prosent av miljøpåvirkningen fra et klesplagg avgjøres i designprosessen. Er det laget av nedbrytbart et materiale, er det tidløst så det føles aktuelt i mange år, vil tekstilene være egnet for gjenbruk og en del av sirkulærøkonomien etc. Men selv om produsenter som HM tester ut klær laget av ananas og andre nedbrytbare materialer, så endrer det kun på materialene. Ikke på overproduksjonen som er det største problemet. Greenpeace (3) pekte også på at også sirkulærøkonomien er basert på det gamle systemet med overproduksjon. Og kan nedbrytbare materialer laget av tang og ananas brukes på nytt? Og vil kundene egentlig ha det? En av utfordringene i dag er at vi har et system som er rigget og laget for å vokse inn i det uendelige. Selve målet er økonomisk vekst. Og gjerne inn i himmelen. For når er nok egentlig nok? 

Mange av tiltakene som settes i gang nå handler om å lappe på et gammelt system. Problemet er at det støtter overproduksjon. Vi gjenbruker fibre, men hva hjelper det om produksjonen i den andre enden foregår med samme intensitet? Vi vil fortsette å produsere avfall som må håndteres på et eller annet vis. Hvem skal håndtere det i fremtiden? I dag sluses det meste av avfallet fra tekstilindustrien til lavkostland som ikke har systemer for å håndtere avfallet. Lenge har ute av øye ut av sinn fungert for vesten, men hvor lenge kan de fortsette med det?

Ringvirkninger. De valgene vi tar her hjemme har en påvirkning på hva som skjer andre steder i verden.

Glocal

Da jeg arbeidet i American Express brukte vi utrykket "Glocal". Think Global, Act Local. Tenk helhetlig, men husk hvilket marked du opererer i. Vi har på grunn av klimaet alltid måtte importere en del råvarer og tekstiler, som bomull og silke. Om vi skulle være fullstendig selvforsynte ville vi raskt merke at en god del råvarer forsvant ut av sortimentet vårt. Så er vi kanskje enige om at en del import er nødvendig, men hvor skal de forurensende prosessene utføres? 

Flere vil hevde at vi egentlig ikke trenger å produsere mer klær i det hele tatt. Det er produsert mer enn nok for flere generasjoner fremover. Gjenbruk av eksisterende klær er løftet frem som en av løsningene. Nå visere tallene at søkelyset på gjenbruk foreløpig har dempet lite på våre handlevaner. Vi liker fortsatt å kjøpe nytt. Gjenbruk krever bedre tid, du må saumfare flere butikker for å finne noe som er i din størrelse, kanskje krever det at du kan sy, eller er villig til å betale noen andre for å gjøre det. 

Arbeidsplasser

Vi støter på flere etiske dilemmaer i miljødebatten. En av dem er arbeidsplasser. Det meste av klesproduksjonen er i dag satt ut til land som trenger arbeidsplasser. Det gjør inntrykk når vi vet at  tekstilindustrien står for ca 84 % av de samlede eksportinntektene i Bangladesh. I tillegg sysselsetter industrien rundt 4,4 millioner, hovedsakelig kvinner fra landlige områder. Om vi skulle legge ned industrien i morgen ville vi sende millioner av sårbare mennesker ut i fattigdom. De blir verken møtt av et NAV med arbeidsledighetstrygd, eller gode muligheter for utdanning. Vi må med andre ord klare å ha det globale overblikket, samtidig som vi vurderer de lokale konsekvensene. 

På samme tid som industrien er viktig for land som Bangladesh kommer den andre siden av regnestykket inn i form av forurensning. Industrien forurenser matjord, og en vannkrevendeindustri legger beslag på en viktig ressurs i et område hvor tilgang på rent vann er mangelvare. 

En redusert produksjon vil være et gode for miljøet, men ha store konsekvenser for kvinnene som mister levebrødet sitt. Det er lite trolig at Bangladesh alene vil være i stand til å løse dette problemet uten at det internasjonale samfunnet bidrar til løsninger som kan sikre andre arbeidsplasser. Samtidig støter vi fort på et nytt etisk dilemma, hva om endringer i utdanning og høynet levestandard fører til at stadig flere får økt kjøpekraft og ønsker å være med på forbruksfesten? Hvordan kan vi i vesten trekke opp stigen etter oss og si, beklager, men vi har brukt opp alt, men vi vil gjerne fortsette som før fordi vi er blitt godt vant. 

Vi trenger ikke se lengre enn til eget land for å se hvor langt vi er villige til å strekke oss for noen få arbeidsplasser. Viser store aktører interesse er skog lite verdt. Hytteutbygging har gått fra kos til protest og lokalpolitikere står i spagat mellom ønsket om arbeidsplasser og behovet for vern av uerstattelig natur. Mange har også fått øynene opp for at oppdrettsnæringen ikke bare betyr vekst og arbeidsplasser, men også død og ødelagt havbunn.  

Longing for less

Som et motsvar til ønsket om ukontrollert vekst har den Nederlandske kunstneren Arne Hendriks (4)  de siste åtte årene arbeidet med en utstilling hvor han snakker om «Longing for less». En lengsel etter å bli mindre. Mennesket har takket være den medisinske utviklingen og bedre ernæring blitt både eldre og større. Det innebærer også at vi vi krever mer ressurser både i form av mat, plass og klær. Fordi det er store forskjeller på størrelse blir det også større variasjon i hva som må være standard. Hendriks spør, hva om vi vi gikk inn for å heller ha et ideal om å bli mindre og ønske oss mindre. Det ville kreve mindre ressurser, i tekstilindustrien ville man kunne ha mer standardiserte størrelser med redusert svinn, mindre matproduksjon etc. 

Hva kan du klare deg uten? 

Fra ego til Eco

Det er likevel ikke til å komme fra at verdiene våre må justeres om vi skal lykkes med å få nedforbruket vårt. Vi må ønske oss mindre ting, se etter andre måter å måle suksess på, og andre måter å måle egenverdi på. Gå bort fra ideen om at nytt alltid er bedre. 

«Ta vare på det du har, eller lag noe du har lyst til å ta vare på (5)»

I 2014 gjorde de et prosjekt i forbindelse med en kunstutstilling på Art Tower Mito and the Marugame Genichiro Inokuma Museum of Contemporary Art i Japan, hvor museumsvaktene skulle lage sine egne uniformer som en del av en kunstutstilling. Det ble satt opp flere workshops for vaktene som fikk opplæring innen søm. De lærte blant annet hvordan de satte et erme i en jakke, ulike sømteknikker etc. De hadde relativt frie hender til å utvikle sine egne uniformer, og gikk inn for oppgaven med stor entusiasme. De oppdaget at de langt oftere ble kontaktet av publikum og fikk langt flere spørsmål som følge av de personlige draktene. Museumsvaktene, alle kvinner, rapporterte også om stor stolthet over hva de hadde fått til. De fortsatte å arbeide med uniformene sine lenge etter at de egentlig var tatt i bruk, tilførte personlige broderier, tekstiler med affeksjonsverdi etc. 

Mye tyder på at om du har en emosjonell tilknytning til det du bruker tar du også bedre på det. Dette kjenner jeg godt igjen fra tiden som bunadtilvirker. Bunaden brodert av bestemor, båret av en tante og mor er uerstattelig. Det var de bunadene jeg sto med andakt og litt redsel, før jeg skulle sette sprettekniven i plagget. For jeg visste at uansett hvor god forsikring jeg hadde, så ville aldri en ny bunad kunne erstatte den som var fylt med 100 års historie. Det var de bunadene jeg elsket å jobbe med, reparere og restaurere for nye 50 års bruk. Bunaden er antageligvis det mest bærekraftige plagget vi har, så kan vi heller ta debatten om behovet for å pimpe opp og fornye den en annen gang.

Selv om vi ikke kan forvente at alle skal begynne å sy, kan vi muligens klare å skape en relasjon mellom produsent og forbruker. Utvidet bruk av Åpenhetsloven kan være et første skritt i å spore produsent slik vi ser forsøkt i matindustrien. Enkelte ullprodusenter på New Zealand har QR-koder i klær slik at forbrukeren kan gå inn og se hvilken gård ulla i klærne er produsert på. Du ser sauene og blir kjent med bonden og hens familie. Jeg vet ikke hva du synes, selv hadde jeg fått en ekstra tilknytning til plagget.

Om alle gjør litt vil det ha en stor effekt.

Kommunikasjon og tilhørighet

Utfordringene vi står overfor er komplekse, og uten to streker under svaret. Mange ønsker å gjøre noe, men synes det er vanskelig å vite hvor de skal begynne.  Klær er kommunikasjon, de forteller om tilhørighet og status. De forteller både om hvem vi vil være, og hvor vi og hvem ønsker å identifisere oss med i samfunnet. Vi higer etter aksept og tilhørighet. Behovet for dette vil være størst for de unge som skal ut og finne seg selv og sin plass i den. Hva da med oss som har kommet forbi den fasen.

Vi må begynne med oss selv, tørre å være modige. Ta oppgaven som rollemodeller på alvor. Oppfordre lovgivere til å være modige. Som Dagfinn Høybråten, røykelovens far. Han sto imot latterliggjøring og hets fordi han kjempet for folkehelsen. Jeg kjenner ikke noen som kunne tenke seg å gå tilbake til tiden da halve flyet var røykeavdeling. Vi trenger modige politikere som tør å se forbi neste valg, og vi må være villige til å gå inn i oss selv og ta livet av en livsløgn eller to. For blir du egentlig lykkeligere av den nye blusen? Hva betyr det egentlig at kollegaen beundrer den nye vesken din? Om du fikk vite at du hadde 2 måneder igjen å leve ville du shoppet som en gal for å føle lykke? Eller handler din egenverdi og livsglede om noe helt annet? Om å være et ansvarlig, godt, reflekterende, raust, kreativt, snilt, klokt menneske. Tenk fort, for planeten vår trenger en pause nå. 

Kilder: 

  • [1] https://www.dnb.no/portalfront/nedlast/no/om-oss/Aarsrapport_2023.pdf
  • [2] Danielle Bruggeman, dissolving the Ego Fashion
  • [3] Greenpeace, Fashion at the Crossroads” (2017) 
  • [4] http://kvadratinterwoven.com/arne-hendriks-and-the-incredible-shrinking-man
  • [5] Siggerud, Helle, Strikk til alle anledninger 2020 

16. mars 2024

Grå og ferdig?

Det er en stund siden jeg kunne kalle meg ung og lovende. Etter det har jeg halvt spøkefullt sagt at nå er jeg bare lovende. De gode nyhetene er at vi lærer så lenge vi lever. Det dannes nye forbindelser i hjernen, og vi slutter aldri å utvikle oss. Med alder kommer den kompetansen og erfaringen du får gjennom et levd liv. Paradokset er at den kompetansen ser ut til å miste litt av sin verdi fordi det eksisterer en del fordommer mot eldre i arbeidslivet, også kalt Alderisme. Og det er et problem når vi alle forventes å stå i jobb lengre, spesielt om man ansees som gått ut på dato etter fylte 55! Den triste realiteten er at undersøkelser viser at man defineres og oppfattes som eldre i arbeidslivet når man har rundet dette magiske tallet. 

Grå i håret, men langt fra ferdig!

Selv om vi kanskje ikke vil innrømme det, utseende har en betydning. Forskning viser at høye og pene mennesker ofte tjener mer enn sine lavere og mindre attraktive "brødre og søstre". Likevel skvatt jeg litt da jeg for kort tid siden kom over et innlegg som handlet om eldre i arbeidslivet. 

Argumentet handlet om grått hår, å være eldre og en del av en kjedelig grå masse. Fritt gjengitt, «Mange velger å farge det, så ikke så mye som et grått hår synes». Utsagnet fremsto som om det å farge håret langt opp i 80 årene var et svar på å ikke fremstå utdatert. Hva i all verden har hårfargen med faglig kompetanse å gjøre? Eller om man er kjedelig? Hva med utstråling, personlighet og personlig energi? Mange får de første grå hårene allerede i 30 -årene. Etter covid var det mange som kom tilbake fra hjemmekontoret med en grå manke. «This is me now», lånt fra Jlo Men til forskjell fra Jlo lever de færreste oss av utseende vårt. Eller gjør vi det? 

Å akseptere og omfavne prosessen i å bli eldre synes å være en bedre løsning enn å være i konstant kamp mot det uunngåelige. 

Vi pynter oss for oss selv, for andre og for å fremstå i et best mulig lys. Du stiller ikke i joggebukse på jobbintervju, og pynter deg når du ønsker å gjøre et godt inntrykk. Likevel, på dette punktet synes likestillingen å ha kommet kort. Jeg har aldri oppfattet at det er noen stor diskusjon blant menn om de bør farge håret når de begynner å bli grå? Selv om jeg har blitt fortalt at hårfarge blant menn er blitt vanligere enn før. 

Jeg ble overrasket over hvor mye utsagnet stakk, antageligvis fordi avgjørelsen om å droppe hårfargen for 1,5 år siden satt langt inne. Nettopp av frykt for å bli møtt med holdninger om at jeg hadde latt meg selv forfalle, hun har gitt opp, eller hun har gått ut på dato. Eller det verste av alt, se eldre ut enn min biologiske alder. Det største av alle tabuer. 

Jeg trålet nettet etter inspirerende forbilder. Kvinner som sier «this is who I am», med grått hår, rynker, styrke og stolthet. Og jeg fant mange! Herlige, fulle av energi, passion og tøffere enn noen sinne. For å ha sagt det, i dag bærer jeg mine velfortjente grå hår med stolthet. Jeg er mest av alt frustrert over at kvinners naturlige hårfarge i det hele tatt er et tema i denne forbindelse.

Jeg aksepterer ikke premisset om at grått hår er det samme som gått ut på dato. 

Diskusjonen om eldre i arbeidslivet er for viktig til at den kan dreie seg om hårfarge. For om vi ikke kan se forbi grått hår når vi skal ansette, da har vi et virkelig stort problem. Kosmetikkindustrien kan derimot gni seg i hendene hele veien til banken. 

Holder vi oss selv tilbake?

For tre år siden skrev jeg innlegget "blitt for gammel for" i frustrasjon over å bli møtt med fordommer i kraft av å være kvinne over 50. Jeg har siden fulgt med på voksne kvinner som nekter å bli usynlige selv om samfunnet mener vi ikke burde ta plass. Vi har fått barn, jobbet, ervervet oss en masse kunnskap og erfaringer og når det endelig blir vår tur har vi plutselig gått ut på dato. Litt sånn, Takk for dine tjenester, men nå er det fint om du ikke synes så mye eller tar plass. Og nåde deg om du lar håret blir grått, for da faller du automatisk inn i kategorien grå og kjedelig. Eller i alle fall ferdig. Men kanskje holder vi oss selv litt tilbake også? En form for selvsensur.

Jeg har verken planer om å slutte å synes, eller slutte å bruke røde kjoler med det første.

Jeg  møtte meg selv i døren før jul. Jeg hadde behov for å oppgradere selskapstøy og hadde fått øye på en lekker lang rød kjole. I prøverommet følte jeg meg som "a millon dollars", men butikken hadde ikke kjolen i min størrelse, men tipset meg om en annen avdeling. Så reiste jeg videre for å kapre drømmekjolen. I den andre butikken hadde de den i både rødt og sort. Jeg dro med meg begge inn i prøverommet. Den røde fikk meg til å se litt morsom og frekk ut, den sorte var mer elegant og seriøs (og kjedelig). Jeg valgte den sorte fordi jeg følte den passet bedre til aldren min. Jeg fortalte meg selv at jeg var blitt for gammel til å sprade rundt i en rød kjole som ville vekke oppsikt. I mitt indre kunne jeg høre kommentarene som Pørni (TV-serie) fikk når hun var på date med en yngre mann, "herregud, hva er det hun tror hun er. Hun er jo aaaalt for gammel", etterfulgt av fnising og latter.  

Jeg angret etterpå, men da var det for sent. Den sorte kjolen ligger til salgs ute på Finn. Jeg skriver det på kontoen for læring over hva som skjer når du legger dustete begrensinger for deg selv. Å akseptere og omfavne prosessen i å bli eldre synes å være en langt bedre løsning enn å være i konstant kamp mot det uunngåelige. Alternativet til å bli et år eldre hvert år er ikke noe å trakte etter. Som skuespilleren Emma Thompson så klart uttrykte det, "Jeg skal altså bruke all min energi, kompetanse og alle mine ressurser på å bekymre meg over hvordan jeg ser ut." Eller så kan vi akseptere at vi blir eldre og bruke kreftene våre på å fylle livene våre med gode opplevelser, gode venner, kjærlighet til oss selv og andre. Paradokset er at jeg på mange måter har en indre trygghet i de fleste situasjoner som jeg ville gitt mye for å ha som 25 åring. 

I blogginnlegget Blitt for gammel for, for antyder jeg at jeg gjerne møter 90 årene med oransje hår og rosa fjærboa. Hva kan jeg si, jeg gleder meg! I mellomtiden skal jeg fortsette å øve på å ta plass med mitt naturlige grå hår. For kampen mot alderismen den er ikke over. Men kanskje vi må begynne med oss selv først, og gi mer beng i hva andre måtte mene om at vi både synes og tar plass. For selv om lokkene er blitt grå føler jeg meg langt fra ferdig!

8. januar 2024

Skaperkraft i Strikkekraft

Har du hørt om Strikkekraft? Det hadde ikke jeg heller da jeg ble kontaktet av Anne Bjørke for et par år siden. Hun hadde lyst til å gjøre noe ut av de flotte designene til den lokale ullvareprodusenten, Norlender. For de som ikke kjenner til Norlender, er det en familieeid og -drevet bedrift ute på Osterøy utenfor Bergen. Anne var inspirert av hvordan gamle og kjente design gjenoppsto i ny form, og hadde lyst til å gjøre det samme med de maskinstrikkede genserne fra Norlender. Ønsket var å samle dem i en bok. 

Utrolig glad for å få være en del av denne kreative gjengen som utgjør Strikkekraft. Fra venstre bakfra: Laroslava, Tina, Elin, Sylvia, Helle, Alex, Terri og Julie. Vi mangler Anne, Ann-Kristin og Robert. 

Ikke bare fikk hun Norlender med på laget, men også 10 designere, Julie Débreux aka Julie Knits in Paris, Tina Hauglund aka Strikkezilla , Terri Laura, Sylvia Watts-Cherry, Alex Byrd, Laroslava Rud, Robert aka Hardbarka, Elin aka Skeindeer Knits, Ann-Kristin Rande og undertegnede! Med designer fra Norge, Shetland, England, Skottland, Ukrania og Frankrike er det åpnet opp for mange ulike uttrykk og tolkninger. Jeg opplever sammensetningen som en berikelse for oss som er med i bokprosjektet. Det er spennende å se hvordan andre kan se våre tradisjonsmønstre med sine kulturelle briller. Det ligger mye kraft i samlet skaperkraft, og nå også i Strikkekraft!

Den grønne fabrikken

Det ble raskt klart at det var et behov for et fysisk møte. Det er noe med at det er så mye enklere å be om hjelp, stille spørsmål eller tilby hjelp dersom det er noen du kjenner som sitter i den andre enden. En helg i juni klarte vi å samle 9 av 10 deltagere med Anne, og hennes mann Christian, som vertskap. Vi ble innlosjert lokalt hos dem som hadde et ekstra rom. Selv hadde jeg fått tildelt et rom på loftet i en gammel fabrikk, sammen med kollega Tina (Strikkezilla). Og vi er faktisk litt usikre på om vi var alene på fabrikken eller ikke. Mystiske fottrinn i trappen kl. 5.45 hver morgen gjorde at vi låste døren og dro dynen litt ekstra godt ned over ørene. 

Rett utenfor den Grønne fabrikken, hvor strikkefestivalen ble arrangert kunne man også besøke den flytende badstuen Flabbulina. Vi har senere forstått at Badstue er seriøse greier med ritualer. Et par karer i badstuen lurte på hvordan det i all verden det kunne ha seg at folk dro langveis bare på grunn av strikking? Selv reiste de to fra Oslo, landet rundt, for å teste ut ulike badstuer. 

Strikkekraft og strikketreff

Er det ikke forunderlig hvordan en enkelt liten idé endres til en snøball som begynner å rulle. Vel, samlingen vår gikk fra å være en samling og møte med Norlender og det lokale næringslivet, til å bli et strikketreff med mannekengoppvisning. En opplevelse som kalte på latter, nerver, prestasjonsangst og samtidig oppmuntrende støtte fra de andre deltagerne, som kunne være like engstelige. Kort fortalt ble helgen en så stor suksess at Strikkefestivalen gjentas i 2024. 

Vi tilbragte en hel dag ute på Norlender for å bli kjent med historien, design og for inspirasjon.

Det vi alle hadde gledet oss mest til var besøket hos Hillesvåg ullvarefabrikk. Jeg tror jeg trygt kan si at gleden enkelte av designerene viste over rosa ull kom som en overraskelse på vertskapet vårt. Men slik glede er jo bare fantastisk, for den er smittende. Vi var 8 elleville damer og en mann som gikk i gledesrus mellom garnhyllene for å plukke med oss garn til å lage strikkcprøver av. Både Rauma og Hillesvåg sponser oss med garn til bokprosjektet. Stikkordene er ikke uventet: norsk ull, og fornyelse av tradisjonsmønstre.

Hvem sier at det å omgi seg med ull kan fremkalle en følelse av lykke? I alle fall mye glede.

Alle skal bidra med 2 design hver. Et stort og et lite prosjekt. Mine bidrag til boken er under arbeid. De første oppskriftene er sendt av gårde og skal nå ferdigstilles, før de sendes til teststrikk. Noen utfordringer har jeg støtt på, blant annet det å strikke med et ukjent garn, gjør at selv om jeg har strikket prøvelapper så må det erfares før jeg kjenner det godt. Jeg vil gjerne strikke med en kvalitet 2-3 ganger før jeg lander helt på strikkefasthet og hvordan jeg liker å jobbe med det. Testing og erfaring er en del av prosessen som jeg liker godt, utfordringen er bare at den er tidkrevende. 

Jeg har allerede gitt beskjed om at modellen ikke bør være allergisk mot hundehår. Albert setter sitt preg på mye av det jeg gjør. Klesrullen må gi tapt i møte med en dachs som elsker lukten av ull. 

Det morsomme, eller kanskje litt overraskende var at fargene jeg har valgt til det største designet mitt matcher de nye profilfargene i Din Historie. Garnet valgte jeg flere måneder før vi satte i gang med prosessen og nye fargekart, og bestillingen til grafikeren var blå og kobber. Men av fire forslag endte jeg likevel opp med grønt, i tre ulike nyanser og litt gyllent.... Ikke at det et er problem, for jeg synes grønt er en fin farge. Også symboliserer det nokså passende, nye muligheter. 

Boken skal etter planen utgis høsten 2024. Så følg med i sosiale medier, for oppdatering på både strikkefestivaler og snik-kikk på hva du kan finne i boken. på Instagram @strikke_kraft og på Facebook @strikkekraft