30. oktober 2020

Kosesøm og ullkjole i høstfarger

Ruter og ull! Hvorfor jeg aldri går lei vet jeg ikke. Men jeg bruker det gjerne i bukser, skjørt og kjoler. Kommer jeg over en fin kvalitet i varme toner er sannsynligheten stor for at en stoffbit blir med meg hjem. Så har jeg det vel som mange andre, lysten til å gjøre ting overstiger tiden jeg har til å utføre dem. Så ender stoffbitene fort opp som hyllevarmere i godt selskap med mange andre planlagte prosjekter. Lekre tekstiler, men like fullt hyllevarmere. Heldigvis  er det innimellom tid til å sy noe nytt til seg selv. Uten tidsfrister, uten ferdig maler og bare for gøy. For jeg kan vel egentlig ikke hevde å ha noen akutt mangel på verken det ene eller andre i garderoben. Men når tekstilene allerede ligger i hyllene, og mer enn lenge har gjort jobben som hyllevarmere kjennes det nesten som en liten ekstra bonus å få tid til litt kosesøm. 
Det er viktig å sette av tid til det som gir en energi. Spesielt i disse tider hvor alt er annerledes og mye kan oppleves som krevende.
Det er både viktig og godt å sette av tid til å gjøre noe som gir deg påfyll. Spesielt viktig er det kanskje i en tid som kan oppleves som uforutsigbar og krevende for mange. 
Et av tekstilene jeg har hatt liggende lenge er en rutet ullkvalitet i høstfarger. Så fin at jeg har vegret meg litt for å klippe i stoffet. Men inspirert av at høstfarger endelig er tilbake i motebildet igjen fant jeg at tiden var inne til å finne et prosjekt for stoffet på knappe 0,9 m. Tekstilet som er kjøpt på Lillestrøm sysenter, har jeg uten hell lett etter mer av. For 0,9 m er, selv for en som ikke er av de høyeste, litt snaut til en kjole. Men jeg hadde en nødløsning klar. En rysjekant på et skjørt sydd for mange år siden hadde en rysjekant i samme stoff. Selve skjørtet hadde på merkelig vis krympet, men rysjekappen var fult brukbar. Så her var det bare å ta frem sprettekniven med god samvittighet.
Jeg angret litt etterpå at jeg hadde sydd den i paneler. Min favorittgrunnform er et skjørt som er delt i to på midten, og kuttet under bysten både foran og bak. Nå har jeg kun kuttet den under bysten foran.
Jeg hadde først sett for meg en modell med legg i toppen rundt halsen. Ermene hadde jeg tenkt å lage i et annet materiale. Delene klippet jeg først ut i lerrettstoff for å lage mønsteret. Utfordringen var at det ble ikke sånn som jeg hadde sett for meg når jeg modellerte det ferdig i ullstoffet. Ferdig klippet, men fortsatt mulig å gjøre noe med. Ulike muligheter ble vurdert, halsen var klippet så vid fordi den skulle rynkes/legges legg  i halsen, så en form for åpning måtte bli en del av løsningen. En knappestolpe ble vurdert, men valget falt på en åpning med splitt. 
Jeg savnet lommer på kjolen, men har kun små stoffrester igjen. Hadde gjerne klippet til rutene på skrå for å få en effekt, men tekstilmangel gjør at jeg må tenke nytt. Enn så lenge er den lommeløs.
Ermene som skulle lages i et annet materiale ble også droppet da jeg syntes den ble kjedelig med brune ensfargede ermer. Rustrødt var en fin farge til, men de tok hele oppmerksomheten fra resten av kjolen. Så jeg endte opp med en ermeløs variant, da står jeg fritt til å variere hva jeg bruker under også blir den enklere å pynte opp og ned. Jeg merker at det går litt for lenge mellom hver gang jeg syr vanlige klær. Bunader har jeg i fingrene, mye håndsøm og stødige tekstiler. Kontrasten blir stor til sy alt på maskin, tekstiler som sklir og glidelåser. Men jeg endte opp med litt håndsøm likevel. Kanskje rett og slett fordi jeg liker det. Det er noe med kontrollen og muligheten til å forme mens du syr. Og følelsen av å være i kontakt med arbeidet.
Selv om kjolen ikke ble fullt så morsom som jeg hadde sett for meg så hindrer det ikke for å ha det gøy i kjolen!
Jeg vurderte å sette på en kant i et annet stoff nederst for å piffe opp og gjøre kjolen litt morsommere, men kom da til at det ville dra all oppmerksomhet ned til kanten. Så rysjekanten ble behold i samme tekstil som planlagt. Da jeg var ferdig med kjolen ga jeg den terningkast fire. Kanskje ble jeg litt skuffet over at det tekstilet som jeg har gått å klappet på i flere år likevel ikke helt ble det jeg hadde sett for meg. For selv om kjolen er i høstfarger, mine favoritter, så synes jeg den ble litt mindre morsom eller sprek enn det jeg hadde sett for meg. Men, det får ikke være noen hindring for å ha det morsomt mens man bruker kjolen. 
Albert strikker kanskje ikke så mye, men han setter pris på garn på sin egen måte. 
Neste kosesømprosjekt er allerede tatt frem. Vurderer sterkt å få skaffet et par ekstra armer, for jeg holder jo også på å strikke noe som det er fryktelig vanskelig å legge fra seg. Noe sier meg at det kan bli lite søvn denne helgen. Ha en fin dag! Og til dere som finner glede i det, ikke glem å sette av nok tid til håndarbeid!

21. september 2020

One size - passer alle?

Er det mulig? Selvsagt ikke. Jeg husker datteren og jeg kom over en butikk som het nettopp dette på en av turene våre. Jeg kunne raskt konstatere at det var lite eller ingenting i den butikken som ville passet på min kropp.  

Håndverk som søm og strikk var tidligere nødvendige ferdigheter i hverdagen. Det var derfor også en viktig del av skolegangen, for det å kunne produsere egne klær var nødvendig. Etter hvert som masseproduksjon av klær ble mer og mer vanlig, og ga oss tilgang på rimelige klær, ble også behovet for opplæring redusert. Kunnskapen om hvordan lager klær var ikke lenger en nødvendig ferdighet, og de praktisk estetiske fagene har de siste årene stadig måtte vike på bekostning av realfagene. Personlig mener jeg at vi undervurderer verdien av kunnskapen som ligger i disse fagene. Hvordan den fint også kan flettes inn i hverdagslige situasjoner. Alle som har forsøkt seg på å gjøre om en strikkeoppskrift har erfart hvor mye matematikk som egentlig ligger bak de ferdige tallene.

Passer alle
Men hvorfor er det så vanskelig å lage noe som passer alle? Spørsmålet er vanskelig å besvare med et lite svar, fordi det er flere årsaker. Men et av dem er masseproduksjon basert på en mal som tilsvarer et gjennomsnitt. Men hvem er gjennomsnittet? Det er litt som en (dårlig) statistikkvits. En mann druknet da han gikk over en elv. Han hadde lest at gjennomsnittsdybden på elven var 0,5 m.

Og for å komplisere eller forvirre ytterligere. Det er ikke sånn at disse tabellene er hugget i stein. For noen aktører operer med helt egne mål. Noen kleskjeder er kjent for små størrelser, andre for romslige. Innen f.eks sportstøy så kan jeg selv varierer mellom tre ulike størrelser avhengig av leverandør. Med andre ord, å bare se på merkelappen gir deg ikke alltid full informasjon om plaggets mål. Målet på plagget, om det er en strikkeoppskrift, vil gi deg bedre informasjon om plaggets størrelse og om det vil passe deg enn selve størrelsen. Så må det også tas hensyn til om plagget er ment å være løst eller tettsittende. Hvor mye ekstra vidde bør beregnes? Også kommer vi dessverre ikke utenom strikkefasthet.

Ulike kroppsformer
Vi deler ofte inn i ulike kroppsformer. Engelske Trinny og Susannah deler inn i hele 12 kroppsfomer, ellers deler vi gjerne inn i  pære, eple, rektangel, omvendt triangel og timeglass. Mange kan passe inn i varianter av disse, men de kan være til hjelp når du skal finne din fasong. Disse grunnformene kommer i alle høyder og størrelser. Men det innebærer også at to personer som har samme størrelse, har nødvendigvis heller ikke samme mål over det hele. Den ene kan være lang i overkroppen med korte ben, den andre det motsatte. Den ene kan ha en stor byste, men smal midje. Mens den andre igjen kan ha en bred ryggtavle, men mer beskjeden byste. Men begge har den samme overvidden. Samme størrelse, likevel vil plagget sitte ulikt på disse to. For noe går tapt når man skal lage noe som skal passe «alle».  

Som strikkedesigner er jeg helt avhengig av å ha et utgangspunkt når jeg beregner størrelser. Det er her  måletabellene kommer inn. Mange tabeller tar også utgangpunkt i en gjennomsnittshøyde på 168 cm. (Allerede her begynner jo jeg å slite, som ikke kan skryte av å måle mer enn 157,5 cm på strømpelisten).

Personlig tilpasning har derfor vært en ferdighet jeg har hatt god bruk for. Så er spørsmålet, hvordan tilpasser man en oppskrift så lengde og bredde passer dine mål? Eller endre en oppskrift fra isydde ermer til raglan, eller endre fra v-hals til rund hals for å sette ditt personlige preg på plagget. Til helgen reiser jeg til Bergen Strikkefestival for å dele noen av mine erfaringer med hvordan du kan tilpasse en oppskrift så den passer til deg og dine behov. 
Ps. Jeg skal også holde foredrag og et kurs i pynt på strikk. Kanskje vi sees?

2. august 2020

Slitesnor

En slitesnor, ikke å forveksle med en sliten snor, (beklager dårlig humor), kan både være pynt og ha en praktisk funksjon langs en skjørtekant. Kantene på de lange skjørtene som man brukte tidligere kunne utsettes for mye slitasje. Men en slitesnor kunne ta støyten for slitasjen på skjørtekanten, og kunne byttes ut når den ble slitt. Vi bruker fortsatt slitesnor på flere bunader og folkedrakter.

Jeg har laget en slitesnor til ett av mine sommerprosjekter, og her skal jeg forklare hvordan du kan lage din egen slitesnor.
Slitesnoren er dekorativ nederst på stakken
En slitesnor kan være både praktisk og dekorativ. Her har jeg brukt til sammen 6 tråder. 

Du husker kanskje at du fingerheklet som barn? En slitesnor kan du lage som en fingret snor, eller fingerhekling. Om du bruker et hardt tvunnet garn får du en god og fast snor som du kan sy fast nederst på kanten av stakken.

Det enkleste er å hekle med to farger. Da ser du veldig tydelig hvilken snor du skal hekle med neste gang. Det gjør det også enklere å sy fast i kanten uten å vri snoren.
Selv foretrekker jeg snor i en farge, men viser i eksempelet mitt 4 tråder og to farger.

Materialer 
Jeg bruker gjerne 2 tråds vevgarn fra Rauma Ullvarefabrikk. Hvor tykk du vil ha snoren avgjør du selv. Det kan være litt mer styrete med mange tråder, men går fint om du legger halvparten på hver side av deg mens du hekler.

Beregn ca 8 ganger så mye tråd som ferdig lengde. Det er et romslig mål, men det er utrolig kjedelig å gå tom når det bare gjenstår noen få cm igjen.

Lag gjerne små nøster, ev om du skal ha 4 tråder kan du hente en tråd fra utsiden og en innsiden av nøstet. Da står du også friere mht lengden på snoren.  

Det hekles med to grupper/tråder.
I eksempelet bruker jeg 4 tråder, 2 tråder i hver gruppe. Prinsippet er det samme om du hekler med 2, 4 ,6 , etc. tråder. I ferieprosjektet mitt har jeg brukt 6 tråder, 3 tråder i hver gruppe.
Lag en renneløkke med den første tråden. 

Knyt endene sammen. Lag en renneløkke med den ene tråden.
Lag den første løkken med den ene tråden/tråd nr 1. Hold med venstre hånd.
Jeg holder snoren i hånden mens jeg henter opp den nye tråden. 

Stikk pekefinger inn i løkken og hent tråd nr 2 som en ny løkke. Jeg bruker gjerne både pekefinger og tommel da jeg synes det går raskest.
Flytt snoren over til høyre hånd, og dra til med den første snoren så du strammer til rundt den nye løkken.

Stikk nå pekefingeren på høyre hånd inn i løkken og hent tråd nr 1.
Flytt snoren over til venstre hånd og stram løkken til igjen.
Det er lett å se om du har vridd snoren når du bruker 2 farger. 

Du skal alltid hente tråd i motsatt farge av løkken. Om du vrir trådene vil du se dette ved at stripene langs snoren vil bli brutt. Snoren skal ha fire sider, hvor du har fargene annenhver gang oppover langs snoren. Fortsett slik fra høyre og venstre annen hver gang til snoren har ønsket lengde. Avslutt med å trekke tråden helt igjennom løkken.

Snoren bør være ca 10 -15 cm lengre enn stakkelengden. NB, pass på at du ikke drar i snoren når du måler den.

Nål snoren fast til kanten fra baksiden på stakken. Begynn ved den ene enden. Snoren kan sys fast med prikkesting til stakken. Sy fast først gjennom snoren, så i stakken.

22. juli 2020

Sommerstrikk og farmors sukkerkopp

Tidligere i sommer deltok jeg på et kurs i Indigofarging hos Hege Dagestad, eller @gullhespa som hun kaller seg på Instagram. Jeg har tidligere plantefarget litt, med varierende resultat. Noe av det jeg har syntes vært utfordringen med plantefarging er at jeg ikke har fått mange nok like nøster til en hel genser. Også skal det medgis at jeg synes det er mye jobb, spesielt når jeg kanskje ikke er helt fornøyd med resultatet. For en som er ihuga plantefarger tror jeg det er selve prosessen, å se magien i hvordan fargene oppstår og endres, som er noe av motivasjonen. For min del handler det kanskje mer om å finne akkurat den magiske fargen som jeg har lyst til å strikke med. Men med indigo kan du få større partier med lik farge.
Deilig indigofarget garn, kombinert med perler og feriekos. 
Etter en morsom og lærerik dag satt jeg igjen med 400 gram indigofarget garn, 300 gram Ask, 50 gram alpakka fra Isager og 50 gram Soft Silk Mohair. I og med at jeg hadde testet ut litt ulik tid i indigobadet satt jeg igjen med 150 gram Ask så likt du kan få det. Resterende var i litt ulike blåtoner, men jeg kom frem til at jeg i alle fall hadde minst 200 -250 gram som fint kunne brukes i samme prosjekt. Om jeg tilsatte tilsvarende i en annen farge burde jeg ha nok til en kort jakke. Da gjenstod bare å bestemme designet. 
Resultatet av en dag på kurs. Tiden fløy av gårde. Fargen blir mørkere for hvert dypp/opphold i kjelen. Det er mye å passe på. tid og temperatur må være riktig. Så skal fargen fremkalles like lenge som den oppholdt seg i gryten. 
Designet
Designet jeg først hadde sett for meg fungerte ikke.  Noen ganger stemmer ikke "skissen i hodet" overens med virkeligheten. Sånn er det bare. Etterhvert måtte jeg innse at her var det bare en ting å gjøre, rykk tilbake til start og tegn et nytt diagram. Fordi jeg ikke var sikker på hvor mye garn jeg ville trenge la jeg opp til at det skulle være naturlige overganger i mønsteret, slik at jeg lett kunne bytte mellom ulike innfarginger. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt keramikkfliser med blå og hvite mønstre. Jeg så for meg en tre-deling av jakken for å få til skifte av ev. innfarging. Jeg hadde sett for meg inndelingen ved at den nederste delen skulle ha mørk bunn, og at den øverste delen skulle ha lys bunn. Utfordringen var midtpartiet. 

Først testet jeg ut ulike blomster, men jeg syntes ikke de fungerte sammen med kubene jeg hadde valgt til "hovedmønster". Jeg vurderte ulike former for lus, mindre kuber, lengre avstand mellom kubene osv. Men landet på at de jeg hadde tegnet først var de beste, da de var passe repetive og hadde korte trådsprang. 

Løsningen kom inn døren med en blivende konfirmant. En gammel Trønderbunad med et forkle jeg ikke hadde sett før hadde mønster som lignet en stjerne. Og da var det bare å sette seg ned og tegne på nytt. 
Jeg får en "ferdig" følelse i det jeg setter ermene sammen med bolen. Uvant farge å arbeide med, men denne fargen synes jeg var lekker! Albert la som vanlig sin elsk på garnet, da all ubehandlet ull lukter godt. 
Mens jeg satt og strikket fikk jeg mer og mer assosiasjon til ferier på de greske øyer, blått hav, hvite hus og ro i sjelen. Jeg kan selvfølgelig ha blitt påvirket av reiseråd og bilder av tomme strender på nyhetene. Underveis sendte jeg bilder av arbeidet til en venninne, jeg trengte tilbakemelding på om jeg var på rett vei eller ikke. Hun ga tommelen opp, med assosiasjoner til vinter og snøkrystaller. 

Noen design har jeg en god følelse på under hele prosessen. Andre tviler jeg mer på. Ofte er det fargene som ikke "snakker til meg". Andre ganger ser jeg at proporsjonene i skissen ikke harmonerer godt nok med virkeligheten, og jeg føler på det jeg kaller en ubalanse i designet. Da er det godt med ekstra øyne som kan hjelpe meg å se ting på en annen måte.

Strikkefasthet.
Jeg messer om og om igjen hvor viktig det er for resultatet at strikkefastheten stemmer. Så hender det at jeg går fem på selv! Jeg har vært litt tilbakeholden med å strikke med Ask fra Hillesvåg. Av en eller annen grunn har jeg slitt med å holde strikkefastheten, jeg har strikket altfor løst. Men jeg tok sjansen og regnet ut oppskriften med en strikkefasthet på 24 masker på 10 cm på 3 mm pinne. Mens jeg satt og strikket syntes jeg at jakken kanskje så litt smal ut. Noe som viste seg å være en korrekt observasjon. En ting er sikkert, mine problemer med å strikke for løst med Ask er over! Jakken hadde blitt strikket med en strikkefasthet på 26 masker på 10 cm. Heldigvis har jeg fått strukket ut jakken noe, men det er en liten størrelse. 
For å få litt bedre plass til skulderen strikket jeg en raglan hvor jeg primært feller på ermesiden. Det er flere metoder for å strikke ermet direkte på bolen. Jeg synes jeg har best kontroll på resultatet når jeg syr fast toppen på ermet til slutt. 
Raglan
Jeg hadde opprinnelig tenkt å strikke jakken med en tradisjonell raglanfelling. Men da fadesen med strikkefastheten ble oppdaget, måtte jeg tenke nytt. For sjansen var stor for at jakken ville bli trang over skuldrene med en vanlig raglan. Jeg valgte derfor å strikke ermene på med en form for raglan med ermetopp. Da gjøres det meste av fellingen kun på ermet. Jeg strikker da kun de to siste cm på skuldrene frem og tilbake. 
Jeg valgte å ikke la den rustfargede kanten gå helt rundt da jeg følte at det lukket jakken for mye. Jeg har derfor også kun heklet en enkel kant i fronten, mens jeg har heklet en større kant nederst på ermene for å dra frem fargen mer.
Dekorasjon
Når jakken endelig var ferdig skuet jeg mot Rørstrand-serviset vårt. Sukkerskålen og fløtemuggen etter farmor sto og lyste mot meg. Finserviset som jeg er så glad i, men bruker så altfor sjeldent. Ostindiaserviset har lys bunn med blå tegninger, med en liten rustfarget kant rundt. Less is more er det noe som heter. Jeg ønsket å beholde den enkle følelsen, samtidig som jeg ønsket å tilføre noe varme og liv slik som den rustfargede kanten gjør med serviset. 
Jeg valgte knapper i ekte swarovski. Ren luksus, men de er et smykke i seg selv. Jeg syntes de også trekker frem og forsterker sølvperlene  på en fin måte. Kjøpt hos Lille Lotte i Lillestrøm. 
Det viste seg å være en balansegang. Veien er kort fra kjedelig, elegant, morsom og til helt sirkus. Flere hjelpefarger ble testet ut, før jeg landet på en litt syrlig grønn som jeg syntes ga jakken et retro-preg. For å gjøre den litt varmere, tok jeg opp rustfargen fra serviset, og heklet en kant i fronten og nederst på ermene. 

Jeg hadde gjerne lagt inn flere farger og brodert mer, men så at da mistet jeg retrofølelsen. Løsningen ble å sy på små glassperler. De fungerer mer som et hint av at noe skjer, uten at de tar all oppmerksomhet. Jeg hadde strikket inn noen litt større perler i mønsteret, men syntes ikke disse kom godt frem før de fikk litt hjelp av flere små perler rundt. 
Sykkelen trenger en oppjustering, men man tar i bruk det man har. Det er det fortsatt sommerferie og livet kan godt gå i sakte tempo en stund til. Og kanskje tid for mer sommerstrikk?
Jakken har fått navnet Judiths kofte etter farmor. Spørsmålet nå er om jeg skal ta jobben med å lage en oppskrift på sommerstrikken min eller ikke. For kanskje det er flere enn meg som har gode assosiasjoner til en sukkerkopp eller et gammelt servise?

18. juli 2020

Sommerblusen

Jeg har nesten ikke sydd bluser siden jeg var gravid med sønnen min, og det begynner å bli noen år siden. Det var den tiden hvor gravide-klær ofte besto av store gensere, bluser og tights eller snekkerbukser. Dette var fortsatt på den tiden hvor det kunne lønne seg å sy klær selv, (med fare for å høres ut som om jeg er 100 år), så jeg kjøpte rimelige bomullsstoffer som jeg sydde romslige bluser av. Etter som klær har blitt rimeligere og rimeligere er det stort sett kun klær jeg ikke kan få tak i butikken jeg syr selv. Skjorter er en av de tingene som det er en del arbeide med å sy, de består som regel av mange deler, og er fristende å kjøpe ferdige. Unntaket er feminine og nette bluser som jeg sjelden finner. I alle fall i de fargene jeg ønsker. Jeg har kun et par som begynner å bære preg av god bruk, og uten hell har funnet erstatninger for.
Sommerblusen. Stoffet ble innkjøpt til en ny kjole, men i kjent stil blitt til noe annet enn først planlagt. En bluse, et underskjørt og en pute har foreløpig blitt til av et nydelig bomullstoff. 
Og da har jeg jo egentlig bare et valg om jeg ønsker nye bluser, å sy dem selv. Som sagt så gjort. Tekstilene kjøpte jeg på Lillestrøm Sysenter. 100 prosent bomull, stødige og gode tekstiler å  arbeide med. Kjærkomment å arbeide med etter å ha kjempet med skråklippet silke. Utgangspunktet var et Burda mønster, (7831), som jeg tenkte kunne være et godt grunnmønster for en slik bluse. Det viste seg å stemme, jeg endte opp med å sy to bluser på rappen av dette mønsteret, selv om det var behov for litt justeringer.
Jeg la 2 innsnitt på forstykket fremfor et veldig stort. Jeg syntes stoffet la seg penere da. 
Endringene jeg gjorde i forhold til mønsteret. 
I mønsteret er det lagt opp til et veldig stort innsnitt. Antageligvis for at blusen skal vippe litt ut nede. Jeg syntes det var et for stort innsnitt, og valgte på den første blusen og heller lage 2 mindre innsnitt da jeg syntes stoffet falt penere med den løsningen. På den første blusen hadde jeg ikke fått med meg, når jeg klippet og tilpasset delene, at det skulle skråklippes en kant til å ha på innsiden i nakken.

Jeg brukte da et skråbånd, da jeg ikke hadde nok stoff til å skråklippe den siste delen. Rysjekappen, som skulle brettes dobbelt, valgte jeg heller å brette inn på hver side, og rynke på midten. Jeg satte den så oppå kanten nede, fremfor bak kanten.
Forstatt puff, men litt mindre fremtredende. Da syntes jeg rysjen  nederst fikk spille hovedrollen, og det ble ikke for mange designelementer som skulle konkurrere om oppmerksomheten. 
Ermene skulle hatt en større puff, men jeg reduserte puffen, da jeg syntes de var i største laget. Jeg satt så en strikk nederst på ermene fremfor å lage en kant. En strikk gir mer bevegelse for ermene.
Innsnittene i ryggen er gjort litt dypere enn i mønsteret. 
Lengden er den samme som i mønsteret. Som regel må jeg legge litt opp, men denne lengden syntes jeg var fin til bruk for både bukser og skjørt. Det eneste jeg er usikker på er om jeg husket å vaske dette stoffet før jeg sydde i det. Stoffet ble innkjøpt i fjor høst og har ligget på vent siden da. Så det kan hende blusen kan bli litt kortere ved neste vask, men noen krise blir det neppe.
Jeg syntes lengden ble nett og fin, og kommer nok til å bruke den til både skjørt og bukser. 
Endringer på bluse nr 2.
På bluse nr to gjorde jeg noen andre justeringer. Det første var at jeg delte forstykket i to. Jeg la kun inn ett litt dypere innsnitt denne gangen, men mindre enn anvist i mønsteret. Men for å kompensere for dette tok jeg den litt mer inn i sidesømmen rundt midjen. Istedenfor innsnitt i den øverste delen valgte jeg å lage rynker under bysten.
Belegget ga mulighet for en mer utbrettet krave. 
I mønsteret var det en påsydd knappestolpe. Den syntes jeg var veldig smal, noe som var en utfordring når jeg skulle sy knapphull. Så på bluse nr to laget jeg forstykkene bredere, og klippet et løst belegg som også gjorde det mulig å ha blusen åpen i halsen.

Ermene forminsket jeg enda mer på bluse nr to. Igjen valgte jeg å sette strikk nederst på ermene da jeg syntes det ble en fin avslutning.
 Her har jeg vasket stoffet før jeg sydde og føler meg trygg på at den ikke kommer til å krympe .
Rysjen laget jeg denne gang dobbel, og satt på baksiden av kanten nede. Det ble en mye tyngre og tettere kant, og mindre håndterbar på en måte. Så jeg måtte kutte litt av på lengden på rysjen for at blusens kant ikke skulle bli for stiv. Den sto først veldig ut, og ville ikke falle ned.
Favoritten? I alle fall modellen. Ikke umulig at det blir en 3.bluse innen sommeren er over. 
Hvilken bluse som ble favoritten? Det vet jeg ikke. Nå er jeg veldig glad i rødt, samtidig så likte jeg kanskje rysjen på den gule blusen best. Men, det gjenstår fortsatt å se hvem som blir mest brukt i sommer.

16. juli 2020

Feriesøm og litt gull?

For en håndarbeidsnerd er ikke gråvær i ferien nødvendigvis noe man klager høyt og lenge over. I full feriemodus har jeg begynt på listen over ting jeg lenge har hatt lyst til å lage. Jeg må bare erkjenne at om jeg skal ha noe håp om å bli ajour med den listen så kreves det ikke bare to uker, men snarere et par år med ferie. Men ok, vi får ta det vi har og arbeide med det. Denne sommerferien blir uansett veldig annerledes enn det vi hadde planlagt. I januar drømte jeg fortsatt om bilferie til Italia. Etterhvert har ferieplanene våre endret seg til mer hjemlige trakter. Eller sagt på en annen måte, å fikse opp hjemme og starte på listen over det jeg har lyst til å lage. Og det er en omfattende liste! En del av det håper jeg at jeg får vist frem også her. Ellers er Instagram blitt det stedet hvor jeg er mest aktiv med å dele glimt fra systuen og strikkeprosjekter.  
Den første ferieuken har store deler av tiden blitt tilbragt foran symaskinen. Nye prosjektposer til strikketøyet hjelper til med å rydde opp i mange pågående prosjekter. 
På den berømmelige og omfattende listen finnes både store og små prosjekter. Denne sommeren har jeg fokusert mest på søm, selv om strikkepinnene her i huset sjelden blir helt kalde. Jeg begynte nemlig så vidt å plukke på stofflagrene mine for noen uker siden, og hva kan jeg si, det har gitt mersmak. Alt fra bunadsøm, til små prosjektposer, vesker, og annet småtteri. 
Til og med et par gamle og slitte  par sko har fått ny finish. Og gull er vel årets farge?
Jeg har savnet noen enkle sommertopper, og har hatt planer for flere. Først ut var en topp jeg hadde sett for meg med en drapert front. Jeg hadde tidligere hatt noe lignende, helt enkel uten innsnitt. Helt superenkelt å lage altså! - Og da går det som det ofte gjør, jeg ryker på noen utfordringer.
Superenkel, men likevel nok jobb. 
Jeg tok utgangspunkt i et grunnmønster  som jeg tilpasset for å få nok vidde til at draperingen skulle henge fint. Til prosjektet hadde jeg plukket ut en tynn silke charmeuse, kjøpt på Mood Designer fabrics. Fargen heter gull, og den er ganske «gullete». Greit nok, da bør den passe til både hverdag og fest. Stoffet er elastisk, og svalt og behagelig å ha på.
Enkelt forklart hvordan jeg tilpasset grunnmønsteret med den ekstra vidden foran. 
For å få et pent og tungt heng foran valgte jeg å skråklippe forstykke. Det jeg hadde glemt siden forrige gang jeg sydde i samme stoff er at det er bortimot levende. Og skråklippet blir det nesten så det kryper bortover bordet av seg selv. Det sklir og drar seg, og er rett og slett lite samarbeidsvillig. 

Det var egentlig ganske åpenbart at skråklippingen ikke hadde vært nødvendig på dette stoffet, men gjorde at forstykket la seg på en måte over magen som ikke var heldig. Først så hele forstykket ut som en sekk. Så gjorde jeg det mindre, men da satt det for stramt over magen. Og det til tross for at det ikke var tettsittende. Vel, klippet er klippet. Løsningen ble å bue forstykket under bysten og sette inn et litt større stykke under som ikke ble skråklippet. Da falt det pent over magen. 
Helt enkel i ryggen, uten innsnitt. 
Jeg veide for og i mot om jeg skulle legge inn innsnitt i ryggen, men kom frem til at dette stoffet la seg mer enn villig inn mot alle kroppens kriker og kroker uten hjelp. Så jeg lot det være. Og da beholdt jeg også det enkle uttrykket og snittet som var utgangspunktet for toppen.
Joda, den krøller seg fortsatt over magen når jeg sitter. Men det gjør også magen under genseren. Så det er vel som det skal. Stående henger den  rett over magen uten for mye "klemming" som den skal. 
Ermene gjorde jeg helt enkle, og muligens litt kortere enn jeg hadde tenkt. Jeg har fortsatt litt mer stoff igjen, men tviler på om jeg kommer til å ta jobben med å klippe og lage nye. Lengden på toppen derimot syntes jeg ble litt for lang til skjørt, men fin til bukser. Så da blir vel dette en topp til bukser. Og da er det vel  bare å fortsette der jeg slapp, å arbeide meg videre ned på listen og fortsette å nyte noen kjærkomne feriedager. 
God sommer!

4. juli 2020

Skjorteblusekjole

Vi har utsatt ferien vår en uke. Da varmebølgen i juni slo ned over oss som et varmt og klamt teppe, gikk produksjonshastigheten i systuen merkbart ned. Desto varmere det ble desto tregere gikk nålen. Ull er blant mine desiderte favorittmaterialer, så jeg skal ikke klage. Men å sitte med fanget fullt  av tunge bunader i 30 varmegrader kan ta piffen fra selv den mest entusiastiske. Svetten rant og hodet kokte. Så for å få en litt lettere start etter ferien i august, har assistenten og jeg bestemt oss for at vi heller satser på litt ekstra fri utover høsten.
Assistenten, (Albert), og undertegnede nyter en dag i solen før et varslet værskifte. 
I helgene har jeg derimot allerede startet nedtrappingen mot ferietid, og setter meg gjerne ned noen timer foran den nye symaskinen som jeg får brukt altfor lite i min vanlige jobb. Det er også både godt og hyggelig å sy noe helt annet innimellom. Ikke minst å sy bare for kos. Denne gang hadde jeg plukket frem et tekstil som jeg hadde tenkt å sy en skjortebluse av. Forskjellen på en skjorte og en bluse kan være litt diffus. 

I følge Wikipedia er en "bluse  er en betegnelse som har vært brukt om flere typer klesplagg i form av tynne, livlange overdeler. I dag brukes ordet hovedsakelig om visse typer plagg for kvinner. " En skjortebluse ligner en manns kneppeskjorte. Den tradisjonelle skjorten har gjerne knepping foran med krave og mansjetter. Her skiller skjorteblusen seg fra den vanlige skjorten med at den kan være mer pyntet med kraver, blonder, draperinger etc. Så jeg velger å kalle det planlagte prosjektet for en skjortebluse.
Det er mulig jeg bytter ut knappene etterhvert. Men når man sitter og syr på kvelden tar man det man har.
Som vanlig litt snaut 
Tekstilet som jeg hadde kjøpt i Quilte-avdelingen  på Lillestrøm Sysenter, var av typen litt stiv trykket bomull. Et godt egnet stoff til både skjortebluser og kjoler. Og etterhvert som jeg satt og funderte over modellen dukket ideen opp til en lengre kneppet skjorteblusekjole.  Utfordringen var at jeg kun hadde ca 140 cm til rådighet. Jeg hadde kjøpt 150 cm, men tekstilet var kun 110 cm bredt. Så hadde hadde jeg allerede brukt litt av det til å sy en lue, til en baby, i forbindelse med den siste boken min. Så igjen så sto jeg overfor utfordringen med knapt med materiell. Det var såpass lenge siden jeg hadde kjøpt tekstilet så jeg anså sjansen for å få tak i mer som lite sannsynlig. Men ok, er man løsnings-orientert så finner man en løsning.
I utkastet mitt hadde jeg både lommer og krave samt paneler nedover kjolen. Dette var det ikke nok materialer til å få til.  
Modellen
På grunn av mønsteret måtte alle delene legges samme vei. Etter å ha forkastet mønsteret jeg tegnet først brukte jeg et enkelt kjolemønster fra Burda som utgangspunkt og la til ekstra bredde på forstykkene for å få med knappestolpen. For å få det til å gå opp måtte jeg dele forstykket en gang ekstra under bysten. Jeg synes den ekstra sømmen ikke spiller så stor rolle, men valgte å legge en bise med skråbånd rett under bysten for å trekke oppmerksomheten litt bort fra den ekstra sømmen.

To-delte ermer
Flere kompromisser måtte gjøres underveis. Jeg hadde lyst på korte ermer, men uansett hvordan jeg snudde og vendte på mønsterdelene så ble det ikke plass til et helt erme. Løsningen ble å klippe ermet med en søm på midten. For at sømmen skulle ha en hensikt lagde jeg en splitt nederst. Jeg sydde til slutt en knapp over for å forme ermet litt mer.
Splitten ble lagt omtrent midt på ermet så det traff skuldersømmen. Jeg la til maks bredde for å få en liten puff på ermene.
Lommer eller krave?
Jeg hadde lyst på både lommer og krave, men innså fort at jeg måtte velge. Jeg hadde sett for meg lommer som lå litt mer synlige på forstykkene. Da jeg først tegnet mønsteret hadde jeg tegnet det i flere paneler foran og bak. Det gikk ikke av hensyn til stofforbruket. Jeg valgte derfor å gjøre den mye enklere med færre deler og bruk av innsnitt, derav bruken av Burdamønsteret som utgangspunkt.

Lommen som jeg hadde plassert på sidepanelene falt dermed også ut. Og inn kom mulighet for en liten krave. En krave som ble til ved hjelp av klipp og lim. Undersiden av kraven er satt sammen av tre deler. Overkraven har en søm midt bak. For å gjøre kraven litt bredere la jeg igjen inn en bise av kantebånd. Det ble også en fin gjentagelse fra båndet under bysten.
Kjolen ble vurdert både med og uten krave. Jeg landet på at krave ville gi kjolen det uttrykket jeg ønsket fremfor lommene.
I ryggen vurderte jeg både biser og knytebånd, men fant ut at jeg likte at den var så enkel som mulig. Da alle delene var klippet med så snaue mål som mulig var det lite sømmon igjen til opplegg. Så kanten nederst på kjolen, i halsen og ermene er skonert og lagt opp med kantebånd.
I mønsteret fra Burda er det søm i ryggen på overdelen også. Den droppet jeg for å spare stoff, men har lagt inn et par innsnitt for å kompensere for en liten kromming inn mot nakken. (Stripen midt bak var stoffold, og er nå presset bort). 
Jeg hadde tenkt å bruke trukne knapper, noe jeg fortsatt tror hadde vært fint, men kom til at jeg ønsket en knapp som lå mer nedpå stoffet for å holde delene mer sammen. Heldigvis hadde jeg 12 like knapper, som jeg også syntes passet i fargen, blant fjorårets suvenir-innsamling fra Isager Garn. Enda godt at jeg kjøper litt ekstra når jeg først er ute på garnsafari....

Neste prosjekt, vel det ligger allerede på klippebordet. Men denne gangen har jeg kjøpt rikelig med stoff. Tror jeg da. Med mindre jeg finner på at jeg skal lage noe helt annet enn det jeg først hadde tenkt...
Snart ferie, nå har vi bare en liten uke igjen før vi setter oss i hammocken med strikketøy!
Ha en fortsatt god helg, og god sommer om du allerede er på ferie.

Ps. En liten rettelse til forrige innlegg. Tekstilet var en stoffrest som jeg hadde kjøpt på Lillestrøm sysenter. Det var grunnen til at målet var så snaut.

Kilde: Wikipedia_bluse

28. juni 2020

Sommerkjolen og rosa vidundere

Det pågår en innbitt kamp i systuen i disse dager. Årsaken skyldes at det har kommet inn et nytt element  i systuen. Og assistenten er i utgangspunktet lite begeistret for nye ting. Han misliker ommøbleringer, og tull med rutiner, med mindre de kan inneholde et snev av leverpostei. Men kilden til kampen er en industrioverlockmaskin som raser avgårde og lager nye og ukjente lyder. Assistenten protesterer høylydt hver gang den er i bruk. "Brr brrr", "bjeff bjeff". Og sånn har vi det gående. De første dagene lå han foran symaskinen og furtet. Liksom skulte mot den. Den hadde nemlig tatt plassen hans. Så la han seg en halv meter lenger og lenger bort til den nye plasseringen han har fått. Fortsatt under strykebordet, men antageligvis litt for langt unna sjefen? Ikke godt å vite, for er han i dårlig humør legger han seg nå rett ned foran bena mine under sybordet, med flere nestenulykker til følge. Fortsettelse følger sier jeg bare, jeg er faktisk ikke helt sikker på hvem som vinner denne stillingskrigen.
Sommerkjole i tung viskose. Stoffet faller pent, også uten underkjole. 
Så kan du saktens spørre om hvor mye en bunadsyerske har behov for en overlock. For det er ikke den mest brukte maskinen innen bunadsøm. Jeg syr jo egentlig mest for hånd. Men innimellom har vi behov for å kaste over en søm eller to, og under-skjørtene jeg syr tilhører så absolutt den kategorien. Og takket være god interesse for dem ble det sydd en hel del av dem under koronanedstegningen. Og da kjente jeg mer enn en gang på at min gamle overlock antageligvis var mer egnet for hobby enn for storproduksjon. En testkjøring med det nye rosa vidunderet på Lillestrøm Sysenter var alt jeg trengte for å overbevises om at min gamle maskin kunne sendes over til  pensjonisttilværelsen. Det vil si, jeg har sørget for at den får et nytt godt hjem.
Den nye rosa har fått den gamle plassen til assistenten som er både furten og frustrert over endringene.
Bare for kosens skyld?
Det er ikke så ofte at jeg syr klær til meg selv lenger. Tidligere var mesteparten av garderoben selvsydd. Jeg elsket å kjøpe inn garn og tekstiler for så å planlegge vår - og høstgarderoben som skulle tilvirkes på syrommet eller på toget på vei til jobb. Men etter å ha sydd for andre hele uken har jeg som regel behov for å gjøre noe helt annet når helgen kommer. Det er noe av ulempen med å ha gjort hobbyen sin til jobb. Jeg har det litt på samme måte med strikking, etter å ha levert en hel bok med oppskrifter har jeg behov for en pause. Da trenger jeg å strikke på noe jeg ikke behøver å notere ned alt jeg gjør underveis, eller tenke på at den må kunne regnes ut i mange størrelser. Rett og slett bruke litt tid på å strikke eller sy noe bare fordi det er hyggelig.

Feriesying
Og sy bare fordi det er kos er det jo tid til når man har ferie. Og jeg gleder meg nok, for i det som må sees på som mental nedtrapping mot sommerferien, har jeg begynt å dra frem tekstiler som jeg har samlet på lenge. (Jo da, jeg har både anseelige tekstil- og garnlagre). Spesielt ett tekstil har jeg gått å klemt på mange ganger i løpet av de siste årene og tenkt at dette må jeg lage noe av. Så i litt tidlig feriemodus, (vi begynner ikke ferien helt ennå), dro jeg endelig frem tekstilet og tenkte at her skal det bli en ny sommerkjole!

Bunnfargen er mørkeblå, men kan oppfattes som sort. Rustoransje detaljer gjør at den passer til mange av de korte strikkejakkene jeg er så glad i. Her med Olivia over, strikket med 3/4 lange ermer.
Tekstilets opprinnelse har jeg ingen erindring om, men jeg sitter med en følelse av at det kan være kjøpt på Mood Designer Fabrics pga målet, ca 90 cm. Normalt ville jeg kjøpt 60 - 70 cm til et skjørt, men alltid et stykke over meteren til en bluse, kjole eller bukse. 90 cm tilsvarer en yard, som jeg fort kan ha bedt om fordi jeg ikke ante hva jeg skulle lage av stoffet når jeg kjøpte det. Og det er et litt snaut mål til alt annet enn et skjørt, en shorts eller topp. Utfordringen var bare at jeg hadde bestemt meg for å lage en kjole.

Heldigvis var stoffet 140 cm bredt som ga meg noe å arbeide med i bredden. Jeg mer eller mindre frihåndsklippet flere av delene. Neste gang tegner jeg et mønster før jeg klipper, for det ble en del justeringer underveis. Da hadde jeg antageligvis også sett at jeg gjerne skulle ha klippet skjørtedelen litt høyere, og toppen litt kortere. For at det ikke skulle bli rotete på grunn av mønsteret i tekstilet, måtte alle delene klippes samme vei, noe som også satte begrensinger for vidden på skjørtet. Delen som bandt over- og underdelen sammen fikk jeg klippet loddrett ned mellom forstykkene, uten at jeg syntes det gjorde så mye med hensyn til mønsteret. 
Det var lite eller ingenting som gikk til spill. Antageligvis har planen vært å sy et skjørt  av tekstilet. 
Jeg oppdaget raskt at stoffet som jeg antar er en tung viskose var av typen, "sklir og lever sitt eget liv mens det klippes og sys". Med andre ord en liten tålmodighetsprøve. Selve fasongen hadde jeg klart for meg, selv om jeg måtte gjøre noen kompromisser på grunn av den knappe mengden med tekstil. Men jeg ville ha en splitt foran satt fast i en kant i halsen. Opprinnelig hadde jeg sett for meg rynker under bysten, men det fungerte ikke da jeg hadde klippet det øverste stykket for langt. Og det fantes ikke nok stoff til å forlenge skjørtet. Å heve skjørtelengden var uaktuelt. Mine dager i korte skjørt er forlengst forbi.
Bak satte jeg inn en usynlig glidelås. Jeg sydde innsnitt i skjørtet og i ryggen på overdelen for å få mer fasong. 
Innsnitt under bysten fungerte heldigvis like greit. Vidden på skjørtet ble også helt grei. Ermene hadde jeg gjerne gjort litt mer ut av, men det var akkurat nok stoff til at jeg klarte å klemme dem inn i det hele tatt. Jeg makset det jeg kunne på bredden så det ble en bitteliten puff for å gjøre kjolen litt mer feminin.  
Som mange andre skal vi ha "hjemmsommer" i år. Det blir mye sy - og strikketid! 
Om det blir denne kjolen jeg kommer til å bruke mest i sommer vet jeg ikke, men det var godt å få satt seg ned og sydd litt bare fordi det var hyggelig igjen. Ingen tidsfrister, bare kos. Også fikk jeg brukt den nye rosa  "brrr brrr". Jeg lever fortsatt i håpet om at assistenten og rosa skal finne tonen. 

7. juni 2020

Uten montering

Trangen og ønsket om å lære noe nytt blir heldigvis ikke mindre med årene. For min egen del er det viktig å ha rom for å være nysgjerrig, for å prøve og feile. Så denne våren og høsten har jeg meldt meg på litt ulike kurs for å få det jeg kaller faglig påfyll og inspirasjon. For en som kun har en firbent lodden lite kar som kollega, kjennes det også godt å møte andre til faglig nerding og sosialt samvær. Misforstå meg rett. Det er alltid hyggelig med kundebesøk i systuen, men det kan til tider være litt stusslig å ikke ha andre kolleger i systuen enn bikkja. For selv om Albert er godt selskap og mye kos, så har vi ikke akkurat de dype faglige samtalene. Men før jeg har fått begynt på sommerens kurs fikk jeg et tips av en god venninne og strikkebok-kollega, om en strikkemetode jeg burde kikke litt nærmere på. Cocoknits -metoden.
Myk og god, prøvekluten kommer til å bli en mye brukt genser i sommer. 
Vi snakker her om en metode innen strikking. Metoden har som hensikt at du skal kunne lage et sømløst plagg med god passform. Med andre ord, minimalt med montering. Cocoknits-metoden er utviklet av Julie Weisenberger, som nå er bosatt og driver Cocoknits i California.
Sømløst eller uten montering. 
Jeg ser flere strikkedesignere som benytter denne eller lignende teknikker for å lage sømløse strikkeplagg. Selv har jeg vært litt tilbakeholden med å teste ut mye ovenfra og ned strikking, da jeg generelt opplever å miste litt kontroll med passformen på plagget. Cocoknits-metoden virket likevel så lovende at jeg ønsket å gi den et forsøk.

Men det ble ingen god start da den første hindringen kom allerede ved bokkjøpet. På Amazon kom det nemlig ikke tydelig frem at akkurat den boken jeg kjøpte var på tysk! Da flere av forhandlerne som var listet opp ikke sendte varer til Norge foreslo Amazon behjelpelig en annen leverandør. Og hjelp setter man jo pris på. Men her må det ha gått litt fort i svingene!
Det gikk nok litt fort da jeg skulle bestille boken, men sendt fra en leverandør i USA på tysk, den så jeg ikke komme!
Da fadesen var klar, var det ikke annet å gjøre enn å bruke Google Translate på deler av teksten. Heldigvis har boken gode bildeillustrasjoner. Jeg valgte å se på den ekstra utfordringen som både en fordel og ulempe. Fordelen var at nå kunne jeg enklere fri meg fra et fast oppsett og bruke grunnmetoden til å finne min beste måte å løse den på. Ulempen er jo at jeg fort kan ha gått glipp av et viktig poeng.

Når du strikker etter en ferdig oppskrift behøver du ikke tenke på om hals og ermehull passer. Det skal den som ha laget oppskriften allerede ha tenkt på for deg. Men når du strikker uten mønster må du selv finne ut av disse tingene. Jeg kunne selvfølgelig ha forsøkt å følge et av mønstrene i boken, men jeg fant ikke noe jeg hadde lyst til å strikke, ei heller som samsvarte med det garnet jeg hadde lyst til å bruke. Noen hadde kanskje syntes at det å bale med en forklaring på et språk man overhodet ikke mestrer burde være utfordring nok? Men, er man ivrig nok på å lære noe nytt så gyver man på med et "Hvor vanskelig kan det egentlig være?".  (Av en eller annen grunn alltid litt vanskeligere enn det ser ut som.)
Så var det å avgjøre tidspunktet for å begynne på økning til hals, og hvor raskt skulle det økes?
Delene strikkes i etapper, så plukker du opp masker underveis. Den skiller seg slik fra rundøkning eller raglan hvor økningen skjer i jevne intervaller. 
Med ukjent garn og metode ble det en del opprekk underveis. Men, når du tester noe nytt, enten teknikk eller garn må du uansett regne med opprekk. For at testarbeidet skulle bli litt mindre omfattende enn en vanlig kofte på 3 mm pinne, valgte jeg et litt tykkere garn. Valget falt på Snefnugg fra CaMa Rose, i en nydelig grønnfarge. Med det litt mindre sprudlende navnet, vissengrønn. Genseren kalte jeg bare for "Prøvekluten".
Grønt har blitt den nye yndlingsfargen. I alle fall i sommer.  Jeg vet ikke om Albert er enig i fargevalget, men han la sin elsk på garnet jeg strikket med. Det ble en real kamp om strikketøyet, strikke eller pute til en litt misfornøyd "assistent". 
Som jeg hadde forutsett mistet jeg raskt følelsen av kontroll med plasseringen av hals og ermehull fordi alt foregår opp ned. Jeg er fullstendig klar over at om jeg hadde strikket mye ovenifra og ned, så ville jeg vært langt mer rutinert på det. Øvelse gjør mester som alt annet. Etter å ha fått plassert ermehull og hals var resten plankekjøring. Små justeringer ble gjort underveis, en bortkommen maske førte til omfattende bakoverstrikk, men det hadde ikke noe med teknikken gjøre.
Allerede i gang med nye test-prosjekter. Tester ut ulike måter å øke og hente opp masker på. 
Konklusjonen er at jeg ser potensiale i teknikken, men jeg er ikke helt overbevist ennå. Jeg har antageligvis en svært lav terskel, om jeg har noen, for montering. Jeg liker stødigheten en søm rundt et ermehull gir et plagg. For meg er montering noe av det som kan stramme opp og gi plagget en ekstra finish. Når det er sagt, passformen over skuldrene var overraskende bra.
Genseren sitter pent over skulderen. Det er årsaken til at jeg tar jobben med nye testprosjekter. 
 Teknikken kan også benyttes til mindre tettsittende plagg, og brukes til mer oversized plagg. Hun viser eksempler på også dette i boken. For å se om det var garnet, teknikken eller bare det faktum at jeg ikke er begeistret for å strikke ovenfra og ned som gjør at jeg ikke er overbevist, har jeg allerede begynt på neste testprosjekt. Da med et kjent garn, flere kjente tall og strikkefasthet. Det tar litt lenger tid enn prøvekluten, men da kan jeg i alle fall krysse ut en av de ukjente i ligningen når jeg skal gjøre en ny evaluering av metoden.
Vi fortsetter frihelgen med kos og strikketøy. Og kanskje lærer vi også noe nytt?

Ps. Har du lyst til å lære litt mer om montering? 

Jeg holder kurs i montering hos Lana Norge på Holmen senter  5.september om du har lyst til å lære noen av mine tips og triks om montering. Ta kontakt med dem for mer informasjon om tidspunkt, påmelding m.m..