Sommerstrikk og farmors sukkerkopp

Tidligere i sommer deltok jeg på et kurs i Indigofarging hos Hege Dagestad, eller @gullhespa som hun kaller seg på Instagram. Jeg har tidligere plantefarget litt, med varierende resultat. Noe av det jeg har syntes vært utfordringen med plantefarging er at jeg ikke har fått mange nok like nøster til en hel genser. Også skal det medgis at jeg synes det er mye jobb, spesielt når jeg kanskje ikke er helt fornøyd med resultatet. For en som er ihuga plantefarger tror jeg det er selve prosessen, å se magien i hvordan fargene oppstår og endres, som er noe av motivasjonen. For min del handler det kanskje mer om å finne akkurat den magiske fargen som jeg har lyst til å strikke med. Men med indigo kan du få større partier med lik farge.

Deilig indigofarget garn, kombinert med perler og feriekos. 

Etter en morsom og lærerik dag satt jeg igjen med 400 gram indigofarget garn, 300 gram Ask, 50 gram alpakka fra Isager og 50 gram Soft Silk Mohair. I og med at jeg hadde testet ut litt ulik tid i indigobadet satt jeg igjen med 150 gram Ask så likt du kan få det. Resterende var i litt ulike blåtoner, men jeg kom frem til at jeg i alle fall hadde minst 200 -250 gram som fint kunne brukes i samme prosjekt. Om jeg tilsatte tilsvarende i en annen farge burde jeg ha nok til en kort jakke. Da gjenstod bare å bestemme designet. 

Resultatet av en dag på kurs. Tiden fløy av gårde. Fargen blir mørkere for hvert dypp/opphold i kjelen. Det er mye å passe på. tid og temperatur må være riktig. Så skal fargen fremkalles like lenge som den oppholdt seg i gryten. 

Designet

Designet jeg først hadde sett for meg fungerte ikke.  Noen ganger stemmer ikke "skissen i hodet" overens med virkeligheten. Sånn er det bare. Etterhvert måtte jeg innse at her var det bare en ting å gjøre, rykk tilbake til start og tegn et nytt diagram. Fordi jeg ikke var sikker på hvor mye garn jeg ville trenge la jeg opp til at det skulle være naturlige overganger i mønsteret, slik at jeg lett kunne bytte mellom ulike innfarginger. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt keramikkfliser med blå og hvite mønstre. Jeg så for meg en tre-deling av jakken for å få til skifte av ev. innfarging. Jeg hadde sett for meg inndelingen ved at den nederste delen skulle ha mørk bunn, og at den øverste delen skulle ha lys bunn. Utfordringen var midtpartiet. 

Først testet jeg ut ulike blomster, men jeg syntes ikke de fungerte sammen med kubene jeg hadde valgt til "hovedmønster". Jeg vurderte ulike former for lus, mindre kuber, lengre avstand mellom kubene osv. Men landet på at de jeg hadde tegnet først var de beste, da de var passe repetive og hadde korte trådsprang. 

Løsningen kom inn døren med en blivende konfirmant. En gammel Trønderbunad med et forkle jeg ikke hadde sett før hadde mønster som lignet en stjerne. Og da var det bare å sette seg ned og tegne på nytt. 

Jeg får en "ferdig" følelse i det jeg setter ermene sammen med bolen. Uvant farge å arbeide med, men denne fargen synes jeg var lekker! Albert la som vanlig sin elsk på garnet, da all ubehandlet ull lukter godt. 

Mens jeg satt og strikket fikk jeg mer og mer assosiasjon til ferier på de greske øyer, blått hav, hvite hus og ro i sjelen. Jeg kan selvfølgelig ha blitt påvirket av reiseråd og bilder av tomme strender på nyhetene. Underveis sendte jeg bilder av arbeidet til en venninne, jeg trengte tilbakemelding på om jeg var på rett vei eller ikke. Hun ga tommelen opp, med assosiasjoner til vinter og snøkrystaller. 

Noen design har jeg en god følelse på under hele prosessen. Andre tviler jeg mer på. Ofte er det fargene som ikke "snakker til meg". Andre ganger ser jeg at proporsjonene i skissen ikke harmonerer godt nok med virkeligheten, og jeg føler på det jeg kaller en ubalanse i designet. Da er det godt med ekstra øyne som kan hjelpe meg å se ting på en annen måte.

Strikkefasthet.

Jeg messer om og om igjen hvor viktig det er for resultatet at strikkefastheten stemmer. Så hender det at jeg går fem på selv! Jeg har vært litt tilbakeholden med å strikke med Ask fra Hillesvåg. Av en eller annen grunn har jeg slitt med å holde strikkefastheten, jeg har strikket altfor løst. Men jeg tok sjansen og regnet ut oppskriften med en strikkefasthet på 24 masker på 10 cm på 3 mm pinne. Mens jeg satt og strikket syntes jeg at jakken kanskje så litt smal ut. Noe som viste seg å være en korrekt observasjon. En ting er sikkert, mine problemer med å strikke for løst med Ask er over! Jakken hadde blitt strikket med en strikkefasthet på 26 masker på 10 cm. Heldigvis har jeg fått strukket ut jakken noe, men det er en liten størrelse. 

For å få litt bedre plass til skulderen strikket jeg en raglan hvor jeg primært feller på ermesiden. Det er flere metoder for å strikke ermet direkte på bolen. Jeg synes jeg har best kontroll på resultatet når jeg syr fast toppen på ermet til slutt. 

Raglan

Jeg hadde opprinnelig tenkt å strikke jakken med en tradisjonell raglanfelling. Men da fadesen med strikkefastheten ble oppdaget, måtte jeg tenke nytt. For sjansen var stor for at jakken ville bli trang over skuldrene med en vanlig raglan. Jeg valgte derfor å strikke ermene på med en form for raglan med ermetopp. Da gjøres det meste av fellingen kun på ermet. Jeg strikker da kun de to siste cm på skuldrene frem og tilbake. 

Jeg valgte å ikke la den rustfargede kanten gå helt rundt da jeg følte at det lukket jakken for mye. Jeg har derfor også kun heklet en enkel kant i fronten, mens jeg har heklet en større kant nederst på ermene for å dra frem fargen mer.

Dekorasjon

Når jakken endelig var ferdig skuet jeg mot Rørstrand-serviset vårt. Sukkerskålen og fløtemuggen etter farmor sto og lyste mot meg. Finserviset som jeg er så glad i, men bruker så altfor sjeldent. Ostindiaserviset har lys bunn med blå tegninger, med en liten rustfarget kant rundt. Less is more er det noe som heter. Jeg ønsket å beholde den enkle følelsen, samtidig som jeg ønsket å tilføre noe varme og liv slik som den rustfargede kanten gjør med serviset. 

Jeg valgte knapper i ekte swarovski. Ren luksus, men de er et smykke i seg selv. Jeg syntes de også trekker frem og forsterker sølvperlene  på en fin måte. Kjøpt hos Lille Lotte i Lillestrøm. 

Det viste seg å være en balansegang. Veien er kort fra kjedelig, elegant, morsom og til helt sirkus. Flere hjelpefarger ble testet ut, før jeg landet på en litt syrlig grønn som jeg syntes ga jakken et retro-preg. For å gjøre den litt varmere, tok jeg opp rustfargen fra serviset, og heklet en kant i fronten og nederst på ermene. 

Jeg hadde gjerne lagt inn flere farger og brodert mer, men så at da mistet jeg retrofølelsen. Løsningen ble å sy på små glassperler. De fungerer mer som et hint av at noe skjer, uten at de tar all oppmerksomhet. Jeg hadde strikket inn noen litt større perler i mønsteret, men syntes ikke disse kom godt frem før de fikk litt hjelp av flere små perler rundt. 

Sykkelen trenger en oppjustering, men man tar i bruk det man har. Det er det fortsatt sommerferie og livet kan godt gå i sakte tempo en stund til. Og kanskje tid for mer sommerstrikk?

Jakken har fått navnet Judiths kofte etter farmor. Spørsmålet nå er om jeg skal ta jobben med å lage en oppskrift på sommerstrikken min eller ikke. For kanskje det er flere enn meg som har gode assosiasjoner til en sukkerkopp eller et gammelt servise?