20. november 2016

ET VILMA-SKJERF

I forbindelse med Kirkens Bymisjons oransje-skjerf kampanje spurte Tusenideer.no om jeg ville være med på kampanjen ved å strikke et skjerf, og å blogge om det hos dem. En forespørsel jeg vanskelig kunne takke nei til. Selv om kirkens bymisjon har en oppskrift på skjerfene, fikk vi frie hender til å utforme våre egne skjerf. Vi ble oppfordret til å bruke skjerfene i november og desember i solidaritet med dem som gruer seg til jul. Alle skjerfene skulle være ferdige til 1. november, dagen da Kirkens Bymisjon farget flere byer over hele landet oransje.
Det oransje skjerfet mitt, strikket i forbindelse med #gledensomgruersegtiljul kapanjen.
Stort sett strikker jeg gjerne større ting som jakker og gensere, selv om jeg i det siste også har laget mindre plagg. Som votter, hals og pulsvanter. Skjerf kunne jeg faktisk ikke huske sist jeg strikket. Oppgaven ble ikke mindre morsom av den grunn.
1.november knøt man skjerf rundt stolper og statuer slik at dem som trengte det kunne ta det. 
Materialer
Vi fikk tilsendt 4 knall-oransje nøster med Freestyle fra House of Yarn som var med som sponsor. Så var det opp til oss bloggerne å se hva vi kunne få ut av dem. - Nå har jeg i ettertid sett at flere av oss som deltok heller brukte eget garn, noe jeg også kommer til å gjøre ved neste års kampanje. Skjerf er nemlig et perfekt prosjekt for restegarn!
Skjerfet var lettstrikket, morsomt  og relativt raskt å strikke. Hyggelig var det også å kunne bidra til en god sak.
Designet
Så det store spørsmålet, for med kun 4 nøster og ca 300 meter til rådighet var det begrenset hva jeg kunne finne på. Materialkrevende mønstre som flettestrikk ble derfor raskt utelukket. Patentstrikk synes jeg er kjedelig å strikke, og kunne følgelig heller ikke se for meg at jeg skulle strikke 1.5 meter med den teknikken. - Men det burde være enkelt, noe som kunne strikkes foran TV-en, samtidig som det hadde litt variasjon i seg. I alle fall nok til at du ser at det vokser, ellers kan et skjerf fort føles som et evighetsprosjekt.
Det røde skjerfet er strikket i et annet garn, og holdt ikke helt samme strikkefasthet. Det ble derfor litt mindre. 
Jeg vurderte også hullstrikk for å gjøre det litt feminint, men syntes ikke garnet og fargen fungerte godt med den strukturen. Oppgaven gjenstod fortsatt: hvordan kunne jeg gjøre det litt feminint og morsomt? En form for rysjekant med en svak økning ble løsningen. Den lille økningen gjorde at jeg fikk en opplevelse at arbeidet vokste: du vet når du er halvveis og nesten ferdig. Valg av garn, og rysjekanten syntes jeg nå harmonerte godt med hverandre. Litt rufsete i kantene, men likevel flott! Skjerfet ble et både hyggelig, morsomt og meningsfylt arbeide. Å strikke for en god sak kommer jeg garantert til å gjøre igjen.
Det røde skjerfet blir nok favoritten blant de to, men flere skjerf er allerede underveis. 
Mønsteret
Jeg ble så begeistret for fasongen at jeg ønsket å strikke opp ett til. I tillegg fikk jeg god strikkehjelp av Siv fra bloggen "Snertne Sneller" som hjalp meg med tips og gode innspill på hvordan jeg kunne forenkle forklaringen. - Det er noe med at når man har strikket siden man er 5 år, så ligger det en del "taus kunnskap" bak det man gjør. Det er litt som å kjøre bil, det er mye du gjør på automatikk som du ikke alltid ville tenkt på å forklare til en nybegynner. Ekstra øyne er derfor gull verdt!
Perler og glitter, kanskje det likevel blir litt hullstrikk i Vilma etterhvert?
Da jeg syntes at Freestyle ble litt stivt, strikket jeg det neste i en blanding av Isager alpakka og et håndfarget garn fra Malabrigo, en liten skatt jeg fikk med meg fra San Fransisco. Dette skjerfet ble mykere, og fikk et annet spill da det håndfargede garnet sørget for at det ble litt liv i fargene. Jeg har allerede plukket ut garn til to nye skjerf. I det ene blir det eksperimentering med perler og gulltråder? Det andre skjerfet blir strikket i et håndfarget garn som igjen skal sørge for litt ekstra liv i skjerfet. Det beste er vel at også dette er et garn som ble tatt med som et ferieminne hvor jeg nå endelig har funnet det rette prosjektet! Du vet, den følelsen ...

MODELL OG MATERIALER
Design: Vilma, tilgjengelig for gratis nedlasting på Ravelry ut desember 2016
Materialer: Freestyle, evt Mitu, Isager alpakka og Malabrigo
Fra lager: ja
Farge: Oransje eller rød
Strikkefasthet: 18 m og 22 omg på p 5 mm = 10 x 10 cm
Materialer kjøpt hos: Sponset fra House of Yarn/Sommerfuglen i København og IKnit i San Franssisco
Tilbehør: -
Størrelse: 150 cm lengde, ca 32 cm bredde

13. november 2016

PÅ FRIERFERD

Over 500 forskjellige par med selbuvotter henger utstilt på Sverresborg i Trondheim frem til 22. januar 2017. Om du skulle være både strikkeinteressert og i området ville jeg varmt anbefale å ta turen innom utstillingen. Lenge hadde jeg tenkt å besøke en god venninne i Trondheim, og da det i samme by ble satt opp en utstilling med Selbuvotter - vel da hadde jeg dobbelt så god grunn for å snarest komme meg avgårde.   
Over 500 forskjellige selbuvotter er utstilt på Sverresborg frem til 22. januar 2017.
I flere år arbeidet jeg i en bedrift hvor vi hadde kontor i Trondheim, en by jeg jeg etterhvert ble svært glad i. Byen er litt roligere enn Oslo, sjarmerende, vakker og full av historie. Spesielt begeistret har jeg vært for gamlebyen i Trondheim, Bakklandet hvor jeg har hentet inspirasjon til flere av mine design. Men nå var det altså votter som var formålet for dette besøket.
De gamle bryggehusene er et kjent syn langs Nidelven i Trondheim. 
Seterjenta Marit
I følge historien var det Marit Emstad, ei ung jente fra Selbu, som var opphavet til det vi kaller totrådsbinding, og som har fått æren for å ha strikket de første "rosevottene". Historien forteller videre at Marit og hennes søstre vakte oppsikt på kirkebakken med de vakre vottene sine. Totrådsbindingen spredte seg følgelig som en farsott i bygda, og det samme gjorde mønsterutviklingen. Flere mønstre fikk navn etter personer og gårder. Etterhvert ble imidlertid mange av mønstrene kraftig forenklet.
68 damer og 5,5 kg garn. Selbuvotten fikk sin plass i Guinnes Book of Records som verdens største selbuvott i 2014. 
Vottestrikk som næring
Vottestrikkingen utviklet seg til en viktig næring for det som hadde vært ei fattig bygd. Produksjonen i 1937 utgjorde 90 000 vottepar, noe som tilsvarer at Husflidsentralen på Selbu mottok omtrent 290 vottepar per dag. Husflidsentralen hadde blitt opprettet rundt 1934 for å sørge for kvalitetskontroll av Selbuvottene. Etter å ha opplevd at kvaliteten hadde vært ymse hos enkelte produsenter, noe som kunne true merkevarens gode navn og rykte, så man seg nødt til å sette inn kvalitets-tiltak.
Rekonstruksjon av gamle votter og funn ligger til grunn for utstillingen. 
Åttebladsrosen
De fleste av oss forbinder nok Selbuvotter med den tradisjonelle åttebladsrosen.  Åttebladsrosen symboliserer forøvrig "Det evige liv", og var et populært motiv. Før krigen var også selbuvotter med dyremotiv svært populære. Noen av dem må sies å være ganske eksotiske, se for eksempel votten helt til høyre på midterste rad!
Prisen strikkerne fikk for et par strikkede votter i 1958 var 80 øre per stk. 90 øre dersom de hadde dyremotiv.
Bryllupsfeiring
Votter hadde tradisjonelt en viktig rolle til både hverdag og høytid. Til bryllup gjaldt det å begynne strikkingen i god tid før den store dagen. For bruden skulle strikke strømper til sin kommende mann, svigerfar, brødre, svogere og alle fadderbarn. Svigermor og svigerinner skulle ha nytt kjoletøy, noe den kommende bruden måtte bytte i butikken mot strikkede varer. Alle mannlige gjester skulle ha hvert sitt vottepar. Dette slapp heldigvis bruden å strikke.
Ingen tvil om at selbuvotter kan være så mye mer enn bare sorte og hvite. 
Dette skulle de kvinnelige gjestene sørge for. Vottene ble hengt opp på brudens sengekammer til beskuelse for alle gjestene under bryllupsfeiringen. Det var selvfølgelig viktig å gjøre et godt inntrykk, kanskje hadde man en spesiell ung mann i tankene når man strikket, så det ble lagt ned mye arbeid i mønster og utførelse i strikkingen. Denne skikken bidro sterkt til at strikketradisjonene ble vedlikeholdt og at nye mønstre oppsto. Utenom bryllup fungert også votter som kjærestegaver, hvor det selvfølgelig var viktig å imponere med intrikate mønstre og godt håndverk.
Vottene kunne strikkes i ubleket hvitt og sort før de ble farget røde til fest. Brudeklær som stakk og trøye var også ofte røde. Disse ble derimot ofte farget sorte etter bryllupet.  
Røde stasvotter
På slutten av 1800-tallet var det tradisjon med røde stasvotter til høytid og fest, som bryllup og dåp. Vottene ble i hovedsak farget røde etter at de var strikket i ubleket hvitt og sort garn. Farger kom sterkere inn i Selbuvottestrikkingen utover 1930-tallet, da fortrinnsvis i rødt, hvitt og blått.
Vottene ble fortrinnsvis strikket i nasjonalfargene. 
Mønstre
Det er et utall av mønstre og kombinasjoner som er laget. I forbindelse med utstillingen ble det strikket opp 500 par med votter, rekonstruksjoner eller som man hadde funnet mønstre på. Mønsteret inni vottene, grepsmønstre, er mindre enn på utsiden av votten. Disse er også ofte symmetriske. Tommelen har derimot et eget mønster. På mansjetten, så er det kun mønster dersom det er en herrevott. Damevottene har en vrangbord, gjerne med striper, og kanskje en blondekant?
Variasjonen i det som kalles gripeflaten er stor. Blant mønstene finner man fargerike navn som Litj - H-en og Spyttklysa!
Håndstrikkede votter, vanter, strømper og skjerf omsettes fortsatt av Selbu Husflidsentral AS. Om du på bakgrunn av dette innlegget føler for å teste ut en potensiell svigerdatters strikkeferdigheter, eller om du føler deg inspirert til å strikke deg et nytt par votter vet jeg ikke? Men forhåpentligvis syntes du som meg at det var litt interessant?
Påfyll og inspirasjon langs pilgrimsleden  til Nidaros, ved Lade i Trondheim. 

6. november 2016

EN SKATT I GARASJEN

De fleste nordmenn har et forhold til bunader. Du har hele spekteret fra dem som elsker dem, til de som ikke kan fordra dem. Selv hører jeg naturlig nok til i den første kategorien. Men bunad har også blitt et moteplagg og statussymbol, og delvis storindustri. For mange handler det mye om følelser, tradisjon og arv. Spesielt de som har arvet sin bunad har ofte et spesielt forhold til bunaden sin. Når jeg gjør omsøm på gamle bunader ser jeg også hvordan man har modernisert og gjort endringer på bunadene i utførelse, valg av materialer og teknikker. Og om det er flere som har gjort omsøm på den. Hver sydame setter nemlig sitt eget preg på bunaden.
Gamle skatter finnes ikke bare på loft og i kjellere, men også i garasjer!
Nå er det lett å blande sammen bunader og folkedrakter. I følge Ågot Noss' definisjon, er bunad en fest- og høytidsdrakt, med rot i tradisjonsdrakter. En folkedrakt har derimot rot direkte tilbake til hverdagsklær. Innenfor drakttradisjonen var mangfoldet og variasjonen stor. Man ville gjerne sette sitt eget preg på drakten, hvor snitt og passformen var det viktigste innenfor datidens motebilde. Valg av tekstil, eller bruk av silketørkle og lignende, hang direkte sammen med hva man fikk tak i.
Flotte broderier på livet. Båndene er sydd på med symaskin. 
I en Coop bærepose!
Det blir mye bunadsprat om dagen, noe som ikke er helt unaturlig da jeg er i ferd med å etablere meg som bunadssyerske på deltid. Så mye må jeg ha pratet om det at en nabo kom på at han hadde liggende noe gamle "stakke-greier" i garasjen sin. Kanskje jeg var interessert? Et par dager senere kom han innom med en gammel Coop-plastpose og lurte på om jeg fortsatt var interessert? Jeg holdt å å miste pusten da jeg begynte å forstå hva de gamle greiene han hadde hatt liggende i garasjen i bortimot 30 år var!
Liv og bringeduk fra Hardanger. Disse delene turte jeg ikke gjøre noe med av frykt for at de skulle gå i oppløsning. 
Bukseseler, datert 1890. Et liv med belte og bringeklut fra Hardanger, antageligvis fra samme tidsperiode. En stakk, linskjorte og belte fra Telemark, antageligvis fra 1910 -1920? I tillegg fulgte det med et silkesjal, antageligvis brukt til stakken fra Telemark.
De nederste broderte selene er broderte bukseseler, datert 1890. Øverst er et belte, antageligvis tilhørende hardangerlivet. Tidligere var det også vanlig å ha blomster i belter, da det symboliserte fruktbarhet. 
Selv etter å ha arbeidet med tekstiler i mange år, var jeg svært usikker på hvordan jeg skulle gå frem for å behandle tekstilene. Klærne var støvete og flekkete, men feil behandling ville kunne ødelegge tekstilene. I verste fall kunne de gå i oppløsning, eller miste fargen. En del gamle tekstiler kan være farget med naturfarger, som kan være mindre holdbare ved vask enn kjemiske farger.
Etter å ha ligget i kaldt vann, med 2 utskiftninger forsvant nesten alle flekkene på skjorten. 
Linskjorten ble lagt i bløt i kaldt vann for å få fjernet de største flekkene. En del gjør feilen at de vasker lin i Milo fordi det er så mildt, noe som er helt feil. Milo er mildt mot silke og ull som er dyrefibre. Lin er et plantefiber og trenger et mer basisk vaskemiddel, enn ull og silke som trenger et vaskemiddel med høyere syreinnhold.

Folkemuseet i Valdres, også sted for Institutt for Bunad og Folkedrakt. 
Så langt har jeg ikke bestemt meg for om jeg vil forsøke å reparere skattene, eller om de nå skal få hvile blant silkepapir og møllkuler, og heller kun ta dem frem ved spesielle anledninger. Alle draktdelene er nå behørig registrert som funn hos Institutt for Bunad og folkedrakt, noe også naboen vår syntes var et hyggelig utkomme på hans uventede garasje-skatt.
Fra Folkemuseet. Et dåpsfølge forteller en historie om en annen tid. Barnet skulle helst døpes innen 3-8 dager, mens mor ikke fikk bli med i dåpen da hun ble ansett som uren i 40 dager etter fødselen. Barnet skulle helst ha 5 faddere, og skulle bæres til dåpen av en gudmor som måtte være en gift og ærbar kvinne.
Bunadsmodulene
Gleden over å kunne gjøre hobbyen sin til et fag, blir ikke mindre av at jeg endelig har fått begynt på den første av 6 moduler på vei mot et fagbrev som bunadstilvirker. Det innebærer at jeg reiser bort en uke to ganger i året og får undervisning. Denne gangen foregikk undervisningen på Fagernes, eller nærmere bestemt Valdres Folkemuseum hvor Drakt - og materiallære sto på timeplanen.
På timeplanen: Tvebandstrikking. En strikketeknikk brukt til bl.a. votter og sokker, da det blir både stødig, sterkt og varmt. 
Og for min del som trodde at vi kun skulle sitte og notere, så kunne jeg ikke tatt mer feil! Det meste av dagene gikk med til praktiske øvelser: som sy, strikke, brodere og hekle. Til og med leksene besto av for eksempel strikking! - Jeg skal innrømme at jeg var mer enn litt sliten innen uken var omme, men oppdaget at jeg satt og gledet meg til neste samling da jeg kjørte hjemover.
Et utstnitt av en brudedrakt. Disse var overdådig pyntet dersom man hadde råd til det, og klærne var ofte røde. En grunn til dette kan ha vært at bruden for en kort stund fremsto som en verdslig eller himmelsk dronning. Skikken gikk ut av bruk omkring 1850. Etter bryllupet var det vanlig å farge stakken sort slik at den kunne brukes til hverdags igjen. 
Etter en kurshelg i montering av strikkeplagg, og en påfølgende uke med en seig forkjølelse, er jeg omsider klar igjen for noen dager med bunadssøm. Forhåpentligvis blir det også tid til litt utregningsarbeid på ventende strikkedesign, før jeg setter nesen mot Trondheim neste helg. Hva som skjer i Trondheim? Bortsett fra et veldig hyggelig venninnebesøk: besøk på en strikkeutstilling på Sverresborg, med Selbuvotter. Ja hva skulle det nå ellers ha vært?
Ikke selbuvotter, men flotte broderte og dekorerte votter fra Hallingdal.