26. november 2021

Den lille gründerdrømmen

Bloggen har fått en litt annen form. Det blir litt mindre prosessbeskrivelser om tilvirkningen av kjolesøm fra A til Å, og litt mer fra innsiden av systuen og bedriften Helles Syskrin. Det skyldes ikke at jeg er lei av å nerde litt om prosessbeskrivelser av strikk eller søm, det er bare så sjelden at jeg setter meg ned foran symaskinen og lager noe til meg selv lenger. Såkalt "ego-strikk" er det heller ikke flust av lenger. Det står på den berømmelige «to-do»-listen, som begynner å ligne en liten vits.

Bunadsyersken og assistenten tar en liten pause på trappen. 

Gründerdrømmen

Nylig møtte jeg på en nydelig dame jeg ikke hadde truffet på flere år. Det var et hyggelig gjensyn hvor vi minnet hverandre på at siste gang vi traff hverandre så befant vi oss begge fortsatt på drømmestadiet. Verken hun eller jeg forsto den gangen hvor stor påvirkning drømmene vi hadde skulle ha på livene våre. Hun kommenterte at hun aldri forsto at det jeg drømte om var å starte for meg selv og bli helt selvstendig. Men det var det heller ikke til å begynne med, ikke før flere år senere når jeg hadde begynt å smake på friheten i å være min egen sjef. Til å begynne med handlet det primært om et ønske om mer fleksibilitet og tid til å være kreativ.

Hva er suksess

Nå består ikke gründerlivet av bare fryd og fleksibilitet. Det er lite champagnelunsjer og dyre reiser i Helles Syskrin. Knekkebrød ved kjøkkenbordet og tur i nærmiljøet med assistenten er mer realistisk. År med hardt arbeid og en god del motbakker er ikke uvanlig på veien til «suksess». Når jeg leter etter litteratur og artikler om det å være en suksessfull gründer leser jeg stort sett alltid historier om noen som har lykkes stort. De har kommet på et eller annet lurt og bedriften vokst fra en person til mange ansatte. Stor bedrift = suksess.

Så hva med alle de som kun har seg selv som ressurs for bedriften, som heller ikke har noen ambisjoner om å vokse seg til en stor bedrift? De ønsker ikke å ha ansvar for ansatte, og målet er primært å skape sin egen arbeidsplass hvor de selv kan styre tiden sin. For meg handler suksess om mer enn bare volum. Det handler om å skape den bedriften og det livet du selv ønsker. Og suksess kommer sjelden uten å ha gjort noen feil underveis. De erfaringene jeg lært mest av kommer fra feil eller når ting har gått skeis.

Tur ut med assistenten er en god pause i en travel hverdag. I helgene og om kvelden skur jeg nå av
jobbtelefon for å hjelpe meg selv med å koble helt av. 
Gründerslitasje

Nå følger det uansett med mye ansvar å være bedriftseier, stor eller liten. Og for alle de som driver et Enkeltpersonsforetak (Enk) så har de også under pandemien for alvor fått kjenne litt på ulempene. Jeg har tenkt mer enn en gang at de som driver et Enk må være ukuelige optimister, for vi er sårbare. Om ideen eller prosjektet ditt ikke lykkes har du ikke krav på arbeidsledighetstrygd, du kan heller ikke permittere deg selv om bedriften har en tøff periode. Blir du syk får du først 75 prosent av inntekten din etter 16 dager.  – Jobber du ikke får du ikke lønn! Vi er med andre ord sjelden syke. Så kom pandemien, noen måtte stenge, andre mistet kundegrunnlaget sitt. Jeg tviler på at mange bedrifter hadde gjort en stress-test på en pandemi og et nedlukket samfunn. Men Pandemi er vel nå ført opp på listen over mulige scenarioer man må ta høyde for.

I møte med andre selvstendig næringsdrivende, hører jeg nå om stor slitasje etter over et år i konstant kriseberedskap. «Usikkerhet» har fått en ny betydning etter 11.mars 2020. Klumpen i magen hver gang det er en varslet pressekonferanse, kan vi holde åpent og hvilke konsekvenser har dette for min bedrift.

Mange av oss har jobbet så remmer og tøy holder i perioder for å dekke inn for andre perioder hvor kundegrunnlaget plutselig nesten forsvant som følge av smittevernstiltak. Flere av oss har også tatt på oss mye ekstra jobb i perioder fordi vi ikke har visst når eller om det ville bli en ny nedstegning, eller andre inngripende smittevernstiltak med konsekvenser for bedriften.

Tidlig og sent

Som selvstendignæringsdrivende og ene-eiere har vi noen fallgruver som en del av oss går i. I en oppstartsfase står vi på tidlig og sent. De fleste av oss er også opptatt av at alle skal bli fornøyde, og strekker oss langt. Noen ganger for langt. Problemet blir når dette blir normalen. Det kan være vanskelig å sette grenser, og vite når man bør og kan sette dem. For du må selv sette grensene for hva du tenker er greit, for de som forventer at du skal besvare mail sent på kveld i helgene eller kontakter deg på helligdager uten tanke for at bedriften din har en åpningstid, vil ikke sette de grensene. Det vil alltid være noen som får deg til å føle at uansett hvor mye du arbeider eller strekker deg så er det likevel aldri nok. Da er det greit å minne seg om at deres holdninger og mangel på respekt for din tid ikke handler om deg, men om dem.

Det er ikke noe galt i å ønske seg et godt liv. De aller fleste har behov for rekreasjon, og et privatliv. Jeg har aldri møtt noen som på slutten av livet sier at det de angrer aller mest på at de ikke jobbet mer!

Som troll i eske. Assistenten er aldri langt unna og representerer en liten dose "god helse" i seg selv. Han minner meg om at vi skal ha pauser, leke, gå turer, kose og tilbringe tid med noen vi er glade i. 

I en oppstartsfase er det ikke uvanlig å jobbe lange dager for å få hjulene til å gå rundt. Kanskje har du investert i kostbart utstyr, og har lite oppsparte midler. Etter hvert som driften blir mer stabil, kommer tiden for å gå over til mer normal drift. Selv kjente jeg etter hvert på at jeg syntes at hele livet mitt besto av jobb. I perioder følte jeg at jeg aldri var mentalt til stede, følte meg dratt i alle retninger, og ble stresset av forventingen om å skulle være tilgjengelig 24/7. Det fungerer dårlig å skulle være fokusert på produksjon samtidig som du konstant blir avbrutt. Når jeg etter hvert erkjente at den ekstra fleksibiliteten ble brukt til jobb, måtte jeg også innse hvorfor jeg holdt på å gå lei. Mangel på overskudd, tid og bekymringer forsterket av den pågående pandemien, virket direkte drepende på kreativiteten. Om kvelden hadde jeg ikke en gang lyst til å strikke! Det var jo ikke dette som var drømmen. Systuen skulle være dagjobb - ikke døgnjobb!

Balanse

De siste årene har bydd på bratte læringskurver og mange læringspunkter. En av de viktigste læringspunktene for meg har vært hvor viktig det er å sette grenser. Avklare tidlig hva som er greit, legge inn pauser for rekreasjon og gjøre endringer når ting ikke lenger er lystbetont. I tiden fremover har jeg lagt til rette for andre (bedre) prioriteringer, og tatt noen grep som forhåpentligvis vil lede til balanse mellom jobb og fritid. For meg handler det om å verne bedre om tiden min! Jeg trenger det for å få arbeidsro - for å arbeide mer effektivt, for rekreasjon og for å ha rom for kreativitet. Uten det klarer jeg ikke å nå målet om «balanse», og fleksibiliteten som var den viktigste motivasjonen for å starte for meg selv. Men om jeg klarer å få til dette, da har jeg etter min definisjon lykkes med mitt lille gründerprosjekt. Så kryss fingrene for meg,

21. november 2021

Ta vare på det du har, eller lag noe du ønsker å ta vare på

Er det bare jeg som kjenner på en frustrasjon over Black day som nå har blitt black week? Noen aktører har også warm up week, altså en uke med tilbud før Black week. Misforstå meg rett, trenger du noe er det for de fleste av oss velkomment å kunne spare penger på noe vi ville ha kjøpt uansett. Men for mindre aktører er denne kjøpefesten noe de sjelden har råd til å være med på. Marginen er ofte små, og flere har nok med å få det til å gå rundt selv med vanlige priser. I systuen er det ingen black week, der kjører jeg heller green week hele året, " Ta vare på det du har, eller lag noe du ønsker å ta vare på." 

Tid og ro! Nyter søndagen og finværet med en kopp te på verandaen. 

Det som kanskje overrasker mest er at i en tid hvor verdens ledere har sittet i Glascow og diskutert klimamål, demonstranter har stilt spørsmål om vi går langt nok eller gjør nok, så ser det ut til at bekymringen over miljøtiltakene er av kort varighet. Ikke før blekket er tørt så er tiden inne for en kjøpefest uten like. I følge en FN rapport står klesindustrien for hele 8 prosent av alle utslipp. Over 80 prosent er knyttet til selve produksjonen av klærne. Dårlige lønns- og arbeidsforhold for de som lager klærne gir meg oss rimelige varer. Og hvordan verdsetter vi det vi nesten ikke betaler noe for? De voksende kleshaugene forteller sitt språk. Vi får et forbruk som ikke ligner noen ting. Fretex sliter med å ta unna tekstilene de får inn, og alt er ikke en gang brukt. Nye kjoler og sko leveres med prislappene hengende på. 

Slitesnor var noe man sydde nederst på stakken. Den beskyttet kanten på tekstilet mot slitasje og hull, og kunne enkelt byttes ut når den ikke lenger gjorde nytten. 

Sweatshops

Flere har sett dokumentarer om arbeidsforholdene i fabrikkene som produserer klærne vi bruker. I min tidligere karriere var miljø og samfunnsansvar et av de emnene vi arbeidet med. På et seminar fortalte en tidligere innkjøper for en av de store kleskjedene om hvordan de reiste rundt og sjekket arbeidsforhold og for å avdekke mulig barnearbeid på fabrikkene. På en inspeksjonsrunde på en fabrikk hadde de fått omvisning over alt bortsett fra i ett produksjonslokale. De insisterte på å få undersøke også denne delen dersom fabrikken skulle få sin godkjennelse. Først forsøkte fabrikkledelsen seg med en forklaring om at kvinner ikke kunne ha adgang til denne delen, de utsendte fra kleskjeden var alle kvinner. Etter mye diskusjon måtte ledelsen gi seg, med et krav. Alle kvinnen måtte først skrive under på at de ikke var gravide. Da de kom inn i lokalet ble de slått av så sterke løsemidler at en av inspektørene begynte å blø neseblod. I det samme lokalet satt en mengde kvinner i fruktbar alder og arbeidet med å lage trykk på gensere. Fabrikken ble godkjent . 


Hvorfor skal vi lappe?

Alt var ikke bedre før, men forbruket av tekstiler var mer bærekraftig. I min oppvekst fikk noe når vi trengte noe nytt, vi brukte klær til de ikke lenger passet eller var noe å lappe på. Om vi går lengre tilbake var tekstil så kostbart at en god del av familiens verdier var investert i tekstiler. Bøting eller lapping var en helt nødvendig kunnskap, og selv strikkeplagg ble lappet etter alle kunstens regler for å få dem til å vare. Kunnskap som i dag er mangelvare. Hvorfor skal vi bruke tid på å reparerer noe som nesten er gratis? Når man heller ikke forstår hvor mye arbeid som ligger bak å sy en bukse eller strikke en genser, hvordan skal man da kunne forstå at det ligger både tid og kompetanse bak et produkt. 

Små og store hull kan lappes så plaggets levetid forlenges, og gjøres klart il nye opplevelser. 

Alle som strikker har vel fått spørsmålet om de ikke "bare" kan strikke en genser til noen andre. Bak spørsmålet ligger det liten kjennskap til hvor mange timers jobb de egentlig ber den andre om å sette av for å strikke denne genseren. Eller de som antar at det er mindre jobb når en bunad "bare" skal sys ut 2 cm, enn om den skulle sys ut 4 cm. Det hender at jeg må spørre om hvilke sømmer de tenker at jeg slipper å sprette og sy på nytt når det bare er 2 og ikke 4 eller 10 cm som skal endres på? Svaret er at jobben er nøyaktig like stor. 

Når det er sagt er min kunnskap om for eksempel byggkonstruksjoner omtrent null. Alt må læres. Men spørsmålet er om ved å fjerne oss fra produksjonen, og kutte ned på praktiske fag i skolen også har gått glipp av noe annet viktig, nemlig forståelse og respekt for produktet og arbeidet som ligger bak. Og kanskje viljen til å ta vare på det, eller betale hva det egentlig bør koste?  Hvor lang tid tror du at det tar å sy en bukse, gang det opp med en ok-timelønn, legg til prisen på tekstil og en liten fortjeneste til den som selger det. Saken er at vi tar som regel bedre vare på det vi har betalt litt mer for, eller har laget selv. Det sitter langt inne å kaste en kofte du kanskje har brukt et halvt år på, (noen bruker en uke, andre 2 år), å strikke selv. 

Bunad og bærekraft

Bunad er bærekraftig selv om en klesindustri -lobby i EU  mener å påstå at ull er dårligere for miljøet enn plast. Nei, det er ikke en 1.april spøk, selv om jeg først trodde det. Bunaden er bærekraftig fordi det er et av de plaggene som du tar vare på og som brukes gjennom et helt livsløp. Noen ganger flere livsløp. De eldste bunadene jeg har hatt inne her til reparasjon er over 100 år gamle! Noen bunader går i arv i flere ledd, fra oldemor til oldebarn. 

Det arbeides nå for at bunadsbruk skal inn på Unescos liste over kulturarv det er viktig å ta vare på. 

Selv om det er hyggelig å lage en helt ny bunad, synes jeg reparasjon av eldre bunader er de mest faglig interessante. Der må jeg oftere dykke ned på leting etter nye teknikker eller metoder i "verktøykassen" min. Ikke sjelden må jeg ut på leting etter litteratur, kikke i digitale museumsarkiver, eller finne andre ressurser i miljøet som kan fortelle meg enda mer om historie og bruk. For meg er det å sette i stand bunader for videre bruk bærekraft i praksis. 

Så ved inngangen til en av årets store kjøpefester kan det være greit å stille seg selv noen kontrollspørsmål: Trenger jeg dette, kommer jeg til å bruke det, eller ta vare på/reparere det om det blir slitt?  

For jeg snakker ikke om at vi ikke skal kunne unne oss noe nytt, eller ønske oss en ny julekjole. Men istedenfor å  alltid kjøpe noe kun fordi det er billig eller på tilbud, heller legger penger i noe man tenker at man har lyst til å ta vare på. Om vi alle gjør litt kan det til sammen gi store utslag. 

For haugen av ubrukte tekstiler vokser ubønnhørlig. Og produksjonen av dem er foreløpig ikke godt nytt for en planet som trenger en grønn pause. 



12. november 2021

En ullvest og restegarnsprosjekt

Tidligere var søndagsblogging en av ukens høydestunder. Det var mitt første møte med andre strikkere i en tid hvor strikking ikke var blitt trendy ennå. Strikkebloggen føltes nesten som en inngang til et eget samfunn. Så skjedde en del ting som gjorde at bloggen føltes som en plikt, og i lengre perioder noe jeg bare ikke har prioritert. Ved å frigjøre litt tid forsøker jeg også finne tilbake til litt av skrivegleden jeg hadde med bloggen, for jeg har savnet den. Så får tiden vise om det blir mandags- eller fredagsblogg fremover.

Bettys vest på restegarn. Jeg har fortsatt litt garn igjen, nok til et nytt prosjekt? 

Jeg føler at man begir seg ut på en form for balansekunst når man gjør deler av det som tidligere var hobby til jobb. Å sy bunader for andre har riktignok aldri vært hobbyen min, men søm av egne klær var i mange år ren terapi. Hver søndag lukket jeg meg inne på syrommet og nøt alenetid med symaskinen. Så fulgte håndarbeidsblogg som en avslutning på helgen. 

Utfordringen og balansekunsten ligger i at rekreasjonen i aktiviteten forsvinner når det blir jobb. Når du innfører tidsfrister, administrasjon og inntektskrav må du endre fokus fullstendig, og det kreves både selvdisiplin og bevissthet for å ikke ende opp med å jobbe hele tiden. Da går man fort lei, uansett hvor kjekt man har syntes det vært tidligere. 

Balanse kan være så mangt

Nå har balanse alltid vært noe jeg har søkt, enten det er i et strikkedesigndesign, male et bilde eller livet ellers. Så når jeg lager nye design, er balanse i fargene eller mønsteret noe av det jeg synes er gøy. For heldigvis så har jeg klart å beholde rekreasjonen i selve strikkingen, selv om jeg i aller høyeste grad opplever skalering av størrelser og skrive selve oppskriften som arbeid. Er det et ett hundre prosent hobby-prosjekt finnes det nemlig verken notater eller oppskrift til arbeidet. Enten det er strikk eller søm. Da er det bare mitt!

Så hender det at noe som er ment som ego-strikk likevel ender opp med oppskrift. Bettys vest skulle strikkes opp av restegarn, og jeg hadde ikke planlagt at den skulle bli noe mer enn et egostrikk- og restegarnsprosjekt. Jeg hadde fortsatt en del sølje i fargen #femøringen fra Værbitt garn, etter å ha strikket reveenkas kofte i lyse farger. Og fargen var jo lekker, den spenner fra lys gul, til svak rosa og brent oransje. Fargene glir fint i hverandre og gir en litt melert effekt. 

Rosene i Revevekas kofte er strikket i fargen Femøringen fra Værbitt garn. 
Som hovedfarge hadde jeg plukket frem noen nøster med koksgrå Finull. Selv om bandolærene var borte kom jeg frem til at de var like nok til at innfarging fikk være underordnet. Det at både bunn og mønsterfarge var litt melerte gjorde at mønsteret ble mer dempet. Mønsteret hadde jeg først tenkt å bruke i en kofte, men fant ut at det like godt kunne brukes i en vest. - Det er noe takknemlig med å strikke en vest, man slipper å strikke ermet nummer to som alltid tar fryktelig lang tid!

Snittet i vesten er inspirert av 40/50-talls mote. Kort, høy ribb, feminin og figurnær. V-halsen lagde jeg ganske dyp for å forsterke det feminine. De litt røffe materialene og fargene synes jeg gir en fin kontrast til snittet. Vesten er laget med en negativ overvidde for at den skal sitte godt på. Det vil si at vestens ferdige mål godt kan være litt mindre enn ditt eget. Den har fått mange knapper i front for at den ikke skal sprike om den er litt trang. Nå er den såpass fleksibel at det ikke har vært noe problem at min vest var flere cm mindre enn min overvidde.  Jeg holder på å strikke den opp i nye farger, - men herlighet den strikkelisten begynner å bli ganske urealistisk lang, så det kan ta litt tid før den blir klar. Men det stopper en jo ikke fra å få nye ideer, og at kreativiteten bobler litt er vel tross alt et godt tegn.

På vei hjem fra Strikkhelg på Geilo fikk jeg øye på denne gården. Jeg svingte bilen til siden og fikk knipset et bilde. Jeg ble betatt av fargene, teksturen og roen som hvilte rundt. Balanse. 💗

Oppskriften på Bettys vest finner du på både norsk og engelsk Ravelry. På oppskriftsiden finner du også informasjon om garn og størrelser. 

Oppskriften på Reveenkas kofte finner du også på både norsk og engelsk Ravelry. 

Har du andre spørsmål om strikkeoppskriftene mine, ta en kikk på siden under rettelser.

7. november 2021

Tilgjengelighetens tyranni

Dette innlegget har jeg begynt på flere ganger, og hatt i tankene enda flere. Det har kommet etter episoder hvor jeg mest av alt har vært lei av følelsen av forventingen om å være tilgjengelig. Eller en  erkjennelse over hvor mye tid jeg har brukt på mobilen, når ukens oversikt plinger inn i innboksen hver mandag! Da hender det jeg spør meg selv om det kan være på tide med en liten digital detox? Ironisk nok sitter jeg altså og blogger om dette. - Nå skal det sies at blogging er noe jeg har savnet å ha tid og overskudd til, men ja - jeg ser ironien.

Jeg er ikke tvil om at en god del av den tiden jeg har vært på sosiale medier kunne ha vært brukt mer fornuftig. Enkelte ganger har jeg lekt med ideen om å kjøpe meg en telefon som kun kan brukes til å ringe og sende meldinger med. Utfordringen er hvor avhengig jeg har gjort meg av apper. De brukes til å booke tid på treningssenter, kjøpe bussbilletter, betale med vipps, BankID, førerkort, Covid-sertifikat eller ta bilder for å nevne noe.

De gamle telefonene hadde sin begrensing, men også noen fordeler. Du ble ikke distrahert av stadige lyder, lys og påminnelse fra noen apper som gjerne vil lokke deg tilbake. 

Men hva gjør denne tilgjengeligheten med oss?

Mister vi evnene til å holde fokus av alle avbrytelsene? For min egen del merker jeg at jeg i aller høyeste grad blir distrahert av at det plinger og durer i mobilen. Når jeg sitter fordypet i noe er avbrytelser som dette det jeg vil beskrive som tidstyver av de helt store - Jeg har skrudd av nesten alt av varsler for å få arbeidsro, og putter ofte mobilen et stykke unna med flaten ned. Og jeg er ikke alene om å bli distrahert.

I følge en undersøkelse fra Virgin Pulse melder 45% av de spurte at avbrytelser fra epost, meldinger og og varsler fra telefon og PC  gjør at de har vanskelig for å fullføre oppgavene de arbeider med. Nesten like mange kunne fortelle at trangen til å holde seg oppdatert på sosiale medier gikk ut over evnene til å utføre arbeidsoppgavene. (Ref. smartendring.no)

For når var siste gangen du så en hel film uten å sjekke mobilen din? Appene vi har på mobilen er designet for å belønne hjernen vår. De små varslene som forteller deg at noen har likt innlegget ditt, en snap fra en kollega som forteller at du er med i gjengen. Så utløses selve belønningen - dopamin,  problemet er bare at det ikke varere så lenge før du gjerne sjekker om det har kommet inn noe nytt? Noe på Instgram, Facebook, kanskje en ny snap? Men hadde det egentlig vært noen stor krise om du ikke fikk med deg siste nytt på facebook en dag eller to?

Også de unge som har vokst opp med teknologien påvirkes på ulike vis. I følge forskning påvirkes ungdom negativt av sosiale medier, og paradoksalt har ført til at mange er mindre sosiale! De er mindre ute med venner på fritiden, mens mobilen nesten har blitt en integrert del av dem. Det siste gjelder forresten ikke bare ungdom. Har du glemt mobilen så reiser de fleste hjem for å hente den, ung eller middelaldrene. 

Forskning har også påvist sammenheng mellom 100 prosent tilgjengelighet og depresjon og utbrenthet. Nå er det utilgjengelighet mange av oss heller søker. Jeg hører om flere unge som gjør opprør og sletter Facebook og Instagram-kontoer. De orker ikke være med på racet lenger. Før kunne vi reise på hytta og være fullstendig avsondret fra omverdenen. Det er ikke så lett å skylde på at vi ikke har tilgang til mail lenger. I dag må vi ta et aktivt valg om å skru av og å være logget av. Det er for øvrig en stund siden jeg sluttet å ta med mobilen når jeg går tur med bikkja. De turene er blitt ett av mine digitale pusterom.

Strikking skal være bra for hjernen, du må konsentrere deg. Forskning har også vist at det kan hjelpe mot depresjon, stress og smerter - fordi du blir så opptatt av det du holder på med!

Hvor tilgjengelig skal, må eller bør en være? 

Det er selvsagt opp til hver og en, vi er ulikt skrudd sammen. Mens noen lever fint med et grenseløst skille mellom jobb og privatliv, har andre behov for klarere grenser for å unngå å bli utbrent. 

For de av oss som vokste opp med en hustelefon som satt fast i veggen, og som det var restriksjoner på å bruke fordi det var dyrt å ringe, så er det et lite paradoks at det er blitt veldig viktig at alle er tilgjengelige hele tiden. Og det er det jo ikke. Men mange sliter med det de opplever med å ikke leve opp til andres forventninger. - Om de er reelle eller ikke,  spiller nødvendigvis ingen rolle. For stresset det skaper kan bli en påkjenning for den som opplever det 

Sette egne grenser

Selv om jeg har forståelse for at det er lett å sende en melding når et problem oppstår, så fikk jeg meg en vekker da jeg oppdaget det også gjaldt om man satt og strikket på nattevakt. Klokken tre om natten kunne det tikke inn meldinger med spørsmål om man hadde forstått oppskriften riktig! Det var bare å skru lyden av mobilen like godt først som sist. Så lurer jeg jo på om vi har blitt så vant til at alt er tilgjengelig at vi glemmer at det befinner seg en person i den andre enden. En person med et privatliv? Eller er vi så vant med Immediate gratification - umiddelbar tilfredstillelse. Å få dekket sine egne behov umiddelbart at man mister av syne at man må differensiere hva som bør/skal/kan løses umiddelbart og ikke? 

Når det er sagt så er det opp til den enkelte å sette grenser, og selv bestemme når man kan og vil besvare henvendelser. Dette innlegget er vel mer et ønske om en bevisstgjøring om hvordan og når man sender meldinger eller kontakter andre. Hva er innafor og hva er ikke.  

Respekt for andres privatliv

Da jeg vokste opp husker jeg at det var noen uskrevne regler om når man ringte andre. Privatlivets fred var noe man ikke tullet med. Og jeg må innrømme at fortsatt når noen sender meg en SMS sent om kvelden er min første tanke at nå har noe skjedd med noen i familien! Til info så er telefonen til systuen nå alltid avslått om kvelden og i helgene. 

Jobb og privat

Overraskende ofte har jeg møtt og møter forventninger om grenseløs arbeidstid. Jeg  kjente på det tidlig i jobbsammenheng hvor jeg ble stresset av kolleger som sendte mail til alle døgnets tider. Når ventet de egentlig svar når de sendte mail etter ti om kvelden eller i helgene? Svært få av disse mailene hadde et innhold som tilsa at de ikke kunne vente til dagen etter, eller enda lenger. Eller ferier hvor jeg følte meg forpliktet til å sjekke epost flere ganger om dagen. Det var flere grunner for at jeg sa stopp, og valgte å gjøre noe annet.

Det grenseløse skillet mellom jobb og privat som oppstår om man ikke klarer å sette grenser. Spesielt om man er av den ekstra samvittighetsfulle og perfeksjonistiske typen. En del har nok kjent en del på dette under pålagt hjemmekontor. Hvor vanskelig det er å ta helt fri når jobben (pc-en) ligger på spisebordet hele tiden. Permanent hjemmekontor, eller å ha bedriften i egen bolig kan ha noen uheldige konsekvenser. Man må sette grenser for å ikke være på jobb hele tiden. 

Vi var antageligvis flere som tidvis syndet i å sende mail til alle døgnets tider. Men på de fleste stedene ble vi enige om at mail kan vente, haster det sender du SMS eller ringer. Fordi jeg arbeidet i en avdeling som potensielt måtte involveres ved en krise var det en grei regel å forholde seg til. Det er en regel jeg fortsatt praktiserer. Kunder forholdt seg til åpnings - vanlig arbeidstid.

Nå har jeg erfart at sånn er det nødvendigs ikke i alle bransjer. Jeg kan likevel ikke la være å undre meg over hva er det som ligger bak forventingen om at bedrifter drives av 1 - en person, som ikke tilbyr tjenester som handler om liv og helse, skal være tilgjengelig 24 timer i døgnet? Er det en realistisk eller rimelig forventing? Jeg pleier å si at jeg arbeider med slow fashion, det er ingenting av det jeg holder på med som haster så veldig at det ikke kan vente til neste arbeidsdag. 

Øyeblikkets tyranni

Hvordan vi takler avbrytelser, trang til å sjekke meldinger og være pålogget vil variere. Vi har vel alle sett paret på restaurant som virker mer opptatt av telefonene sine enn hverandre? Forskning viser  at vi er på vei mot noe som ikke nødvendigvis er sunt. Thomas Hylland Eriksen har skrevet en bok om dette temaet,  Øyeblikkets tyranni. FOM, fear of missing out. Det som gjør det så vanskelig å logge av. Hvordan følelsen av å ikke strekke til når "alle andre " legger ut bilder av sine vellykkede liv, venneturer, toppturer og nytrent kropp kan ende med utbrenthet.

"Samtidig viser den at noe er i ferd med å gå helt galt. Hvem hadde vel trodd at all den tidsbesparende teknologien — fra filofaxen til e-posten og mobiltelefonen — skulle føre til at alle fikk dårligere tid enn noensinne? Tilgjengeligheten nærmer seg hundre prosent; nå er det utilgjengeligheten vi må slåss for, retten til å tenke en tanke som er lenger enn fem centimeter. 

Den viktigste årsaken er kanskje at det blir mer av alt: Elektroniske medier har ikke gjort at det blir færre bøker. Internett har ikke medført at folk reiser mindre med fly. Fax og epost har ikke bidratt til at det ringes mindre. Tvert imot stables alt dette og mye annet oppå hverandre. Det som skal skje snart, gjør det vanskelig å konsentrere seg om det som skjer nå."

Thomas Hylland Eriksen, fra Øyeblikkets tyranni.  

Hverdagsluksus, legge bort mobilen en liten stund, lage seg en god kopp te, kanskje sette på musikk eller en podcast,  ta frem strikkepinnen og kjenne at stresset slipper. 

Tilstede og utilgjengelig

Hva som passer for den ene, kan bli for mye for den andre. Alt haster ikke, alt er ikke viktig, alt trenger ikke gå fort. Jeg tenker vi kommer langt med å vise litt hensyn. Det er nesten blitt luksus å være utilgjengelig, men tilstede. Bare være tilstede i øyeblikket og lukke alt annet ute om så bare for en liten stund. Kunne konsentrere seg om en oppgave uten å bli forstyrret, eller være tilstede for de som du faktisk tilbringer tid sammen med. Å være litt utilgjengelig fra den digitale verden. Det er nesten så jeg vurderer å få tilbake den gamle hustelefonen.