Tilgjengelighetens tyranni

Dette innlegget har jeg begynt på flere ganger, og hatt i tankene enda flere. Det har kommet etter episoder hvor jeg mest av alt har vært lei av følelsen av forventingen om å være tilgjengelig. Eller en  erkjennelse over hvor mye tid jeg har brukt på mobilen, når ukens oversikt plinger inn i innboksen hver mandag! Da hender det jeg spør meg selv om det kan være på tide med en liten digital detox? Ironisk nok sitter jeg altså og blogger om dette. - Nå skal det sies at blogging er noe jeg har savnet å ha tid og overskudd til, men ja - jeg ser ironien.

Jeg er ikke tvil om at en god del av den tiden jeg har vært på sosiale medier kunne ha vært brukt mer fornuftig. Enkelte ganger har jeg lekt med ideen om å kjøpe meg en telefon som kun kan brukes til å ringe og sende meldinger med. Utfordringen er hvor avhengig jeg har gjort meg av apper. De brukes til å booke tid på treningssenter, kjøpe bussbilletter, betale med vipps, BankID, førerkort, Covid-sertifikat eller ta bilder for å nevne noe.

De gamle telefonene hadde sin begrensing, men også noen fordeler. Du ble ikke distrahert av stadige lyder, lys og påminnelse fra noen apper som gjerne vil lokke deg tilbake. 

Men hva gjør denne tilgjengeligheten med oss?

Mister vi evnene til å holde fokus av alle avbrytelsene? For min egen del merker jeg at jeg i aller høyeste grad blir distrahert av at det plinger og durer i mobilen. Når jeg sitter fordypet i noe er avbrytelser som dette det jeg vil beskrive som tidstyver av de helt store - Jeg har skrudd av nesten alt av varsler for å få arbeidsro, og putter ofte mobilen et stykke unna med flaten ned. Og jeg er ikke alene om å bli distrahert.

I følge en undersøkelse fra Virgin Pulse melder 45% av de spurte at avbrytelser fra epost, meldinger og og varsler fra telefon og PC  gjør at de har vanskelig for å fullføre oppgavene de arbeider med. Nesten like mange kunne fortelle at trangen til å holde seg oppdatert på sosiale medier gikk ut over evnene til å utføre arbeidsoppgavene. (Ref. smartendring.no)

For når var siste gangen du så en hel film uten å sjekke mobilen din? Appene vi har på mobilen er designet for å belønne hjernen vår. De små varslene som forteller deg at noen har likt innlegget ditt, en snap fra en kollega som forteller at du er med i gjengen. Så utløses selve belønningen - dopamin,  problemet er bare at det ikke varere så lenge før du gjerne sjekker om det har kommet inn noe nytt? Noe på Instgram, Facebook, kanskje en ny snap? Men hadde det egentlig vært noen stor krise om du ikke fikk med deg siste nytt på facebook en dag eller to?

Også de unge som har vokst opp med teknologien påvirkes på ulike vis. I følge forskning påvirkes ungdom negativt av sosiale medier, og paradoksalt har ført til at mange er mindre sosiale! De er mindre ute med venner på fritiden, mens mobilen nesten har blitt en integrert del av dem. Det siste gjelder forresten ikke bare ungdom. Har du glemt mobilen så reiser de fleste hjem for å hente den, ung eller middelaldrene. 

Forskning har også påvist sammenheng mellom 100 prosent tilgjengelighet og depresjon og utbrenthet. Nå er det utilgjengelighet mange av oss heller søker. Jeg hører om flere unge som gjør opprør og sletter Facebook og Instagram-kontoer. De orker ikke være med på racet lenger. Før kunne vi reise på hytta og være fullstendig avsondret fra omverdenen. Det er ikke så lett å skylde på at vi ikke har tilgang til mail lenger. I dag må vi ta et aktivt valg om å skru av og å være logget av. Det er for øvrig en stund siden jeg sluttet å ta med mobilen når jeg går tur med bikkja. De turene er blitt ett av mine digitale pusterom.

Strikking skal være bra for hjernen, du må konsentrere deg. Forskning har også vist at det kan hjelpe mot depresjon, stress og smerter - fordi du blir så opptatt av det du holder på med!

Hvor tilgjengelig skal, må eller bør en være? 

Det er selvsagt opp til hver og en, vi er ulikt skrudd sammen. Mens noen lever fint med et grenseløst skille mellom jobb og privatliv, har andre behov for klarere grenser for å unngå å bli utbrent. 

For de av oss som vokste opp med en hustelefon som satt fast i veggen, og som det var restriksjoner på å bruke fordi det var dyrt å ringe, så er det et lite paradoks at det er blitt veldig viktig at alle er tilgjengelige hele tiden. Og det er det jo ikke. Men mange sliter med det de opplever med å ikke leve opp til andres forventninger. - Om de er reelle eller ikke,  spiller nødvendigvis ingen rolle. For stresset det skaper kan bli en påkjenning for den som opplever det 

Sette egne grenser

Selv om jeg har forståelse for at det er lett å sende en melding når et problem oppstår, så fikk jeg meg en vekker da jeg oppdaget det også gjaldt om man satt og strikket på nattevakt. Klokken tre om natten kunne det tikke inn meldinger med spørsmål om man hadde forstått oppskriften riktig! Det var bare å skru lyden av mobilen like godt først som sist. Så lurer jeg jo på om vi har blitt så vant til at alt er tilgjengelig at vi glemmer at det befinner seg en person i den andre enden. En person med et privatliv? Eller er vi så vant med Immediate gratification - umiddelbar tilfredstillelse. Å få dekket sine egne behov umiddelbart at man mister av syne at man må differensiere hva som bør/skal/kan løses umiddelbart og ikke? 

Når det er sagt så er det opp til den enkelte å sette grenser, og selv bestemme når man kan og vil besvare henvendelser. Dette innlegget er vel mer et ønske om en bevisstgjøring om hvordan og når man sender meldinger eller kontakter andre. Hva er innafor og hva er ikke.  

Respekt for andres privatliv

Da jeg vokste opp husker jeg at det var noen uskrevne regler om når man ringte andre. Privatlivets fred var noe man ikke tullet med. Og jeg må innrømme at fortsatt når noen sender meg en SMS sent om kvelden er min første tanke at nå har noe skjedd med noen i familien! Til info så er telefonen til systuen nå alltid avslått om kvelden og i helgene. 

Jobb og privat

Overraskende ofte har jeg møtt og møter forventninger om grenseløs arbeidstid. Jeg  kjente på det tidlig i jobbsammenheng hvor jeg ble stresset av kolleger som sendte mail til alle døgnets tider. Når ventet de egentlig svar når de sendte mail etter ti om kvelden eller i helgene? Svært få av disse mailene hadde et innhold som tilsa at de ikke kunne vente til dagen etter, eller enda lenger. Eller ferier hvor jeg følte meg forpliktet til å sjekke epost flere ganger om dagen. Det var flere grunner for at jeg sa stopp, og valgte å gjøre noe annet.

Det grenseløse skillet mellom jobb og privat som oppstår om man ikke klarer å sette grenser. Spesielt om man er av den ekstra samvittighetsfulle og perfeksjonistiske typen. En del har nok kjent en del på dette under pålagt hjemmekontor. Hvor vanskelig det er å ta helt fri når jobben (pc-en) ligger på spisebordet hele tiden. Permanent hjemmekontor, eller å ha bedriften i egen bolig kan ha noen uheldige konsekvenser. Man må sette grenser for å ikke være på jobb hele tiden. 

Vi var antageligvis flere som tidvis syndet i å sende mail til alle døgnets tider. Men på de fleste stedene ble vi enige om at mail kan vente, haster det sender du SMS eller ringer. Fordi jeg arbeidet i en avdeling som potensielt måtte involveres ved en krise var det en grei regel å forholde seg til. Det er en regel jeg fortsatt praktiserer. Kunder forholdt seg til åpnings - vanlig arbeidstid.

Nå har jeg erfart at sånn er det nødvendigs ikke i alle bransjer. Jeg kan likevel ikke la være å undre meg over hva er det som ligger bak forventingen om at bedrifter drives av 1 - en person, som ikke tilbyr tjenester som handler om liv og helse, skal være tilgjengelig 24 timer i døgnet? Er det en realistisk eller rimelig forventing? Jeg pleier å si at jeg arbeider med slow fashion, det er ingenting av det jeg holder på med som haster så veldig at det ikke kan vente til neste arbeidsdag. 

Øyeblikkets tyranni

Hvordan vi takler avbrytelser, trang til å sjekke meldinger og være pålogget vil variere. Vi har vel alle sett paret på restaurant som virker mer opptatt av telefonene sine enn hverandre? Forskning viser  at vi er på vei mot noe som ikke nødvendigvis er sunt. Thomas Hylland Eriksen har skrevet en bok om dette temaet,  Øyeblikkets tyranni. FOM, fear of missing out. Det som gjør det så vanskelig å logge av. Hvordan følelsen av å ikke strekke til når "alle andre " legger ut bilder av sine vellykkede liv, venneturer, toppturer og nytrent kropp kan ende med utbrenthet.

"Samtidig viser den at noe er i ferd med å gå helt galt. Hvem hadde vel trodd at all den tidsbesparende teknologien — fra filofaxen til e-posten og mobiltelefonen — skulle føre til at alle fikk dårligere tid enn noensinne? Tilgjengeligheten nærmer seg hundre prosent; nå er det utilgjengeligheten vi må slåss for, retten til å tenke en tanke som er lenger enn fem centimeter. 

Den viktigste årsaken er kanskje at det blir mer av alt: Elektroniske medier har ikke gjort at det blir færre bøker. Internett har ikke medført at folk reiser mindre med fly. Fax og epost har ikke bidratt til at det ringes mindre. Tvert imot stables alt dette og mye annet oppå hverandre. Det som skal skje snart, gjør det vanskelig å konsentrere seg om det som skjer nå."

Thomas Hylland Eriksen, fra Øyeblikkets tyranni.  

Hverdagsluksus, legge bort mobilen en liten stund, lage seg en god kopp te, kanskje sette på musikk eller en podcast,  ta frem strikkepinnen og kjenne at stresset slipper. 

Tilstede og utilgjengelig

Hva som passer for den ene, kan bli for mye for den andre. Alt haster ikke, alt er ikke viktig, alt trenger ikke gå fort. Jeg tenker vi kommer langt med å vise litt hensyn. Det er nesten blitt luksus å være utilgjengelig, men tilstede. Bare være tilstede i øyeblikket og lukke alt annet ute om så bare for en liten stund. Kunne konsentrere seg om en oppgave uten å bli forstyrret, eller være tilstede for de som du faktisk tilbringer tid sammen med. Å være litt utilgjengelig fra den digitale verden. Det er nesten så jeg vurderer å få tilbake den gamle hustelefonen.