Tidligere var søndagsblogging en av ukens høydestunder. Det var mitt første møte med andre strikkere i en tid hvor strikking ikke var blitt trendy ennå. Strikkebloggen føltes nesten som en inngang til et eget samfunn. Så skjedde en del ting som gjorde at bloggen føltes som en plikt, og i lengre perioder noe jeg bare ikke har prioritert. Ved å frigjøre litt tid forsøker jeg også finne tilbake til litt av skrivegleden jeg hadde med bloggen, for jeg har savnet den. Så får tiden vise om det blir mandags- eller fredagsblogg fremover.
 |
| Bettys vest på restegarn. Jeg har fortsatt litt garn igjen, nok til et nytt prosjekt? |
Jeg føler at man begir seg ut på en form for balansekunst når man gjør deler av det som tidligere var hobby til jobb. Å sy bunader for andre har riktignok aldri vært hobbyen min, men søm av egne klær var i mange år ren terapi. Hver søndag lukket jeg meg inne på syrommet og nøt alenetid med symaskinen. Så fulgte håndarbeidsblogg som en avslutning på helgen.
Utfordringen og balansekunsten ligger i at rekreasjonen i aktiviteten forsvinner når det blir jobb. Når du innfører tidsfrister, administrasjon og inntektskrav må du endre fokus fullstendig, og det kreves både selvdisiplin og bevissthet for å ikke ende opp med å jobbe hele tiden. Da går man fort lei, uansett hvor kjekt man har syntes det vært tidligere.
Balanse kan være så mangt
Nå har balanse alltid vært noe jeg har søkt, enten det er i et strikkedesigndesign, male et bilde eller livet ellers. Så når jeg lager nye design, er balanse i fargene eller mønsteret noe av det jeg synes er gøy. For heldigvis så har jeg klart å beholde rekreasjonen i selve strikkingen, selv om jeg i aller høyeste grad opplever skalering av størrelser og skrive selve oppskriften som arbeid. Er det et ett hundre prosent hobby-prosjekt finnes det nemlig verken notater eller oppskrift til arbeidet. Enten det er strikk eller søm. Da er det bare mitt!
Så hender det at noe som er ment som ego-strikk likevel ender opp med oppskrift. Bettys vest skulle strikkes opp av restegarn, og jeg hadde ikke planlagt at den skulle bli noe mer enn et egostrikk- og restegarnsprosjekt. Jeg hadde fortsatt en del sølje i fargen #femøringen fra Værbitt garn, etter å ha strikket reveenkas kofte i lyse farger. Og fargen var jo lekker, den spenner fra lys gul, til svak rosa og brent oransje. Fargene glir fint i hverandre og gir en litt melert effekt.
 |
| Rosene i Revevekas kofte er strikket i fargen Femøringen fra Værbitt garn. |
Snittet i vesten er inspirert av 40/50-talls mote. Kort, høy ribb, feminin og figurnær. V-halsen lagde jeg ganske dyp for å forsterke det feminine. De litt røffe materialene og fargene synes jeg gir en fin kontrast til snittet. Vesten er laget med en negativ overvidde for at den skal sitte godt på. Det vil si at vestens ferdige mål godt kan være litt mindre enn ditt eget. Den har fått mange knapper i front for at den ikke skal sprike om den er litt trang. Nå er den såpass fleksibel at det ikke har vært noe problem at min vest var flere cm mindre enn min overvidde. Jeg holder på å strikke den opp i nye farger, - men herlighet den strikkelisten begynner å bli ganske urealistisk lang, så det kan ta litt tid før den blir klar. Men det stopper en jo ikke fra å få nye ideer, og at kreativiteten bobler litt er vel tross alt et godt tegn.
 |
| På vei hjem fra Strikkhelg på Geilo fikk jeg øye på denne gården. Jeg svingte bilen til siden og fikk knipset et bilde. Jeg ble betatt av fargene, teksturen og roen som hvilte rundt. Balanse. 💗 |
Oppskriften på Bettys vest finner du på både norsk og engelsk Ravelry. På oppskriftsiden finner du også informasjon om garn og størrelser.
Oppskriften på Reveenkas kofte finner du også på både norsk og engelsk Ravelry.
Har du andre spørsmål om strikkeoppskriftene mine, ta en kikk på siden under rettelser.
