Bunadbruk i endring

At bunadbruken har endret seg gjennom tidene er ingen overraskelse, men kommer den til å bestå i nye 100 år? Bunadbruken i Norge er unik på verdensbasis, og dermed er den nominert som immateriell-kulturarv til Unesco. Bunaden, det elskede og hatede plagget som få stiller seg helt likegyldige til. Det er få ting som er en så effektiv ice-breaker, i selskap med ukjente, som å fortelle at du syr bunader. Noen hater plagget fordi de synes det er varmt, upraktisk og føler seg bumsete. Men det er rart med det, ryggen og holdningen blir litt rakere i bunad. Selv med tre meter tykk ull rundt livet, er det paradoksalt nok også det plagget de fleste føler seg absolutt finest i. Undertegnede er intet unntak. 

 

Denne festdrakten har fulgt med meg gjennom flere ti-år, og brukes på samme måte som bunaden. 

Bunaden var opprinnelig et plagg som ble brukt til hverdag og fest i rurale strøk, hvor man gjerne hadde en fin-stakk og en hverdagsstakk. I byene ble det brukt klær som var inspirert av moten i Europa. Det er mye takket være unionsoppløsning at det ble utviklet et vell av bunader. Fra Nasjonalen, en variant av hardangerbunaden,  som ble et allemannseie, til nye bunader fra hvert distrikt – og dalføre. Bunadene er delt opp i fem kategorier som sier noe om hvor mye bunaden er basert på drakttradisjon. Desto lavere tall, desto mindre er bunaden basert på lokale drakttradisjoner. Mange av de mest populære bunadene har lave tall, det vil si at de er konstruert basert på få draktdeler, eller mønstre funnet på alt fra rosemalte skap, til hestedekke.  

Om vi bruker litt tid på å sette oss inn i drakthistorien vil vi oppdage at mangfoldet til mange av bunadene våre er langt større og mer spennende enn det vi kanskje trodde. 

Man brukte det man hadde

Utsagnet, Man brukte det man hadde, er en sannhet med modifikasjoner. For også tidligere var man opptatt av mote og et ønske om å passe inn. Å få innpass i gruppen har alltid vært viktig for vår overlevelse. Klærne fortalte om geografisk-tilhørighet, sosial- og sivilstatus, ut fra f.eks. materialer, snitt, farger etc. Men det var normer og regler som ble fulgt for hva som passet seg. Det kunne også være kongelige forordninger som la restriksjoner på hva du hadde lov til å bruke av materialer og farger etc. 

 

Eksempler på å bruke det man hadde for hånden har jeg sett i skoneringer, -(innsiden på falden) laget av alt fra dongeri til noe som kan minne om kjøkkenhåndklær. Mange ulike former for tekstiler brukt i liv, til både rondastakk og beltestakken. Begge var hverdagsklær i bruk frem til nyere tid. Så bruken ble også en del av den levende drakttradisjonen. 

 

Politikk og mote

Bunaden har hatt ulik rolle og viktighet, og den har vært både politisk og moderne. Under andre verdenskrig var det ikke lov å feire 17.mai, og bunadbruk var omdiskutert og ansett som litt oppviglersk. Nazistene brukte små bunadskledde jenter i propagandaen, men lykkes heldigvis ikke med å ødelegge dens betydning.  Mange av de bunadene jeg har hatt inne til reparsjon i verkstedet fra slutten av 40-tallet og frem til midten av 50-tallet er ofte laget i andre materialer, og farger. Disse bunadene er på alle måter et godt eksempel på å bruke det man hadde. 

Om vi spoler frem til nyere tid skjedde det en endring på 90-tallet, etter OL på Lillehammer. Jeg debuterte som syerske på samme tid, da etterspørselen etter festdrakter eksploderte. Plutselig ble bunaden moderne igjen, i alle fall mer interessant enn på 80-tallet hvor den ble ansett som litt traust. I mange år var det et ganske tydelig skille mellom festdrakter og bunader, selv om festdraktene kunne være like kostbare som en bunad. Dyktige designere som Eva Lie og Lise sjåk Brek laget individuelle og vakre drakter. Noen av dem reneste kunstverk! Om jeg blir spurt om bunad eller festdrakt, sier jeg ja takk begge deler. En festdrakt kan være et rimelig alternativ til bunaden og lages helt personlig. Men det er også mulig å gjøre bunaden rimeligere ved f.eks. å lage hele eller deler av bunaden selv.

 

Med litt egeninnsats og tålmodighet kan du lage hele eller deler av bunaden selv. 

Fra tilhørighet til individualisme

Mens det tidligere var mer opplest og vedtatt at du valgte en bunad du hadde tilhørighet til, så er det langt vanligere i dag å velge bunad basert på smak. Nå skal det sies at mange kan ha lett langt bak i anegalleriet for å finne en tipp med opphav fra et område med en bunad som falt i smak. Men det kan synes som om at individualitet er blitt vel så viktig som tilhørighet for mange. 

Kommersialisering har effektivisert produksjonen av bunadene. Bunader har både blitt mote og et statusplagg, men på veien har også effektiviseringen medført at enkelte ting har blitt mer standardiserte. Mangfoldet innen f.eks. bringeduker - og betydningen av motivene, ulike mønstringer etc. har blitt tapt på veien, samtidig som andre aktører har sett sitt snitt i å finne nye markeder. Mangfoldet har endret seg fra den lokale syersken til store kommersielle aktørers produksjoner. 

I 2018 var det en utstilling av bringekluter på Utne utenfor Bergen. Det viser litt av mangfoldet. 

For noen år siden startet noen større kommersielle aktører trenden med silkeskjorter i alle slags mønstringer og farger, inspirert av Telemarksbunaden, til bruk i alle bunader. En trend som får noen til å juble, og andre til å gremme seg. De hvite skjortene som var symbolet på fest, og som det tar utallige timer å brodere, var for mange ikke like trendy lenger. Å bruke hvitt var noe man tidligere kun brukte til høytidelige anledninger, eller om du var rik. Hvitt var ikke en farge du jobbet i, den var også krevende å holde ren. Klær er kommunikasjon. Klærne forteller både noe om oss og om tiden vi lever i. 

Akerdrakten fra OSlo

Under parolen, man brukte det man hadde, er det åpnet opp for fullt frislipp. Her er det ingenting som tyder på at regelen om, less is more, gjelder. Etterhvert så må jeg innrømme at jeg ikke lenger vet hva som skal være det viktigste ved antrekket, men dette er opp til hver og en. Samtidig blir det et spørsmål om hvor går grensen fra når noe er en bunad til å bli en festdrakt basert på en bunad? Når man mikser med elementer fra ulike drakter, låner litt her og der, vanner man samtidig ut det opprinnelige. Mens festdrakten er helt fri, har (hadde?) bunaden et utgangspunkt og noen rammer. Eller tenker vi at det ikke spiller noen rolle? At det er et uttrykk for tiden vi lever i, ting går fort, vi bruker og kaster, og er ikke så opptatt av historie eller opprinnelse. Eller blir vi paradoksalt litt fattigere uten historien? 

Når jeg ser reklame for at du kan få bunader i alle farger du måtte ønske, sort, lilla, rosa, turkis – You name it, we´ve got it. Da hender det jeg tenker at den opprinnelige bunaden kan være tapt for kommersielle aktørers interesser. Det er også en av de gangene jeg håper jeg tar grundig feil. Jeg heier på at vi fortsetter å bruke bunadene og festdraktene våre, for bunaden er det mest bærekraftige plagget i garderoben vår. Spesielt når den får gå i arv i generasjoner, og bli en del av din egen historie. 

Bunad eller festdrakt?

Festdrakter er skikkelig i vinden. Ikke at det er noe nytt, men det nye er at flere nå syr dem selv. Og alt som kan få opp interessen for, og kunnskapen om søm synes jeg er positivt. En festdrakt kan i prinsippet være laget av hva som helst, og designet er opp til en selv. En bunad er derimot basert på drakttradisjoner, draktdeler, broderier etc. fra bestemte distrikter. Så mens festdrakten er helt fri, er bunad knyttet opp til tradisjon og geografi. 

En festdrakt kan være laget av alle typer materialer, inspirert av bunader, eller fri fantasi. 

Bunaden som glapp

Som mange andre skulle jeg få bunad til konfirmasjonsdagen. Men etter å ha tenkt gjennom saken fant jeg ut at det å stå til konfirmasjon ble feil for meg. Jeg følte meg ikke hjemme i kirken, og ønsket heller å konfirmere meg borgerlig - noe min far ettertrykkelig satte foten ned for. Fordi en eldre bror hadde tatt det samme valget om å avstå fra konfirmasjon visste jeg at selskap og presanger var noe jeg måtte se langt etter. Men at bunaden også skulle ryke hadde jeg ikke tenkt så nøye over. Men, jeg sto fast ved valget jeg hadde tatt. 

Etter hvert har det blitt flere bunader. Flere skjorter og forklær gir meg variasjonsmuligheter. 

Jeg hadde ønsket meg en bunad så lenge jeg kan huske. Men som for mange andre var en bunad for meg noe som var uoverkommelig i mange år på grunn av kostnaden. På 90-tallet ble festdrakter for alvor en mote-dille. Jeg klippet ut artikler fra ukeblader, fikk dreisen på symaskinen, og fikk etter hvert sømoppdrag på festdrakter. Det var et deilig eldorado av lek med farger, form og tekstiler. Allerede den gang sydde jeg stakker og strikket dekorative jakker som jeg pyntet opp med bunadsølv. Jeg broderte og sydde bånd på strikkejakkene, ikke så ulikt det jeg gjør i dag. Og jeg følte meg alltid fin i draktene mine. 

Drømmen om en bunad

Med tiden økte selvtilliten og troen på egne sømferdigheter, og så kom stunden hvor jeg endelig kunne kjøpe en materialpakke til bunad. Jeg husker ennå høytidsstemningen da jeg pakket den opp, og frykten for å gjøre noe feil. Min erfaring med brodering var begrenset, og  arbeidsbeskrivelsen var langt fra selvforklarende. Heldigvis var det råd å få, og med mye innsats og tålmodighet fikk jeg satt sammen bunaden. Den første bunaden min har jeg delvis vokst ut av, og som en følge av en spesiell interesse for bunader har det blitt flere etter hvert. Jeg kaller det en yrkesskade. Noen brukes til utstilling i systuen, andre brukes når jeg har anledning. Noen av oss er ganske kreative når det gjelder å finne anledninger til å ta frem bunaden.

En arvebunad, fra mor til datter, eller bestemor til barnebarn. Og noen ganger fra oldemor til oldebarn.

Ikke alle føler seg hjemme i bunad

En bunad kan også betraktes som et statussymbol. "Alle" vet at de er dyre i innkjøp. Den har også en funksjon i å signalisere tilhørighet. Mange er stolte over å fortelle om aner langt tilbake i tid, bunaden blir noe mer enn bare et plagg. Men det kan også gjøre at noen føler seg utenfor. 

Det kan gjøres enkelt eller mer avansert. En strikket jakke over et skjørt med bånd.
Foto: Eivind Røhne fra boken Strikk til alle tider.  

For noen vil bunad også være en utopi, for de er en stor investering. En investering ikke bare for en generasjon om den er stelt og oppbevart riktig, men like fullt en kostbar investering. Noen gjør kupp på Finn, andre er så heldige at de arver. Men ikke alle. Nå skal det sies at enkelte festdrakter er på samme prisnivå som flere bunader. Men en festdrakt kan være noe du kjøper på f.eks. Sparkjøp, hos en designer som Eva Lie, Lise Sjåk Bræk, eller lager selv. 

En av mine tidlige festdrakter. Stakken er laget i en fantastisk ulldamask. Tekstilet kjøpte jeg for snart ca 25 år siden. Vesten er sydd i brokade inspirert av liv fra 1700-tallet. . 

Det kan være mange grunner for hvorfor man ikke føler seg komfortabel i bunad. Noen har ingen klar følelse av tilhørighet til et bestemt sted, andre liker ikke den bunaden man har geografisk/familiær tilknytning til. Det kan være farger og snitt som føles helt feil. - Når det er sagt så anser jeg at valg av bunad etter utseende eller tilhørighet er noe andre ikke har noe med. Man må gjøre de valgene som kjennes riktig for en selv. En annen tilbakemelding jeg har fått er at noen føler de blir uniformert i en bunad, samtidig som de har et sterkt behov for å ha sin egen individuelle stil. Da kan det kjennes riktigere å velge seg en festdrakt som man synes er fin og føler seg mer vel i.

Samme stakk men strikket vest og pulsvanter. Jeg føler meg like fin i begge variantene. 

Miljøperspektivet 

Ta vare på det du har, eller lag noe du har lyst til å ta vare på. 

Gode materialer og godt håndverk blir til sammen noe man ønsker å ta vare på. Utfordringen oppstår vel heller når det går litt inflasjon i noe. En bunad syr man ut og inn, reparerer og går i arv så lenge den kan brukes. En godt utført festdrakt og gode materialer vil man også ta vare på, men jeg er mer usikker på om hvor mye vedlikehold man vil legge i festdrakter laget av rimelige materialer? For jeg forstår dem så altfor godt, de som gjerne vil lage mer enn en. Fordi de er skikkelig artige å lage! Men blir de da egentlig en kjole som bare blir brukt en gang, eller blir den noe man tar frem år etter år? 

Jeg tror vi tar bedre vare på det vi legger ned mye tid på å lage. Slow fashion. I bunaden ligger det mye kunnskap om gamle håndverkstradisjoner. 

Jeg har ikke svaret, men har en teori om at vi tar bedre vare på det vi bruker tid og penger på. På den annen side, så tror jeg at det vi liker og som har en god passform, det bruker vi fordi vi føler oss vel. Uansett håper jeg at sy-gleden fortsetter og utvikler seg til en interesse for også å fikse, lappe og ta vare på gode klær.  Det ligger både god økonomi og miljø i å lappe en bukse, eller fikse på en kåpe som bare trenger litt kjærlighet for å holde et par sesonger til. 

Nasjonaldagen blir fin enten det gjøres i dress, penkjole, bunad eller festdrakt. 

Bunad eller festdrakt? Jeg sier som Ole Brumm, Ja takk begge deler. Det viktigste er at vi kan være sammen med de som står oss nær, feire frihet og selvstendighet. Fred er dessverre ingenting vi kan ta for gitt. Ha en fin nasjonaldag!

Et sikket vårtegn?

Like sikkert som et de første hestehovene spirer øker pågangen av forespørsler til systuen desto nærmere vi kommer nasjonaldagen. Etter 2 år med avlyst 17.mai-feiring er det duket for at vi endelig kan samles og feire dagen igjen. Vi har også fått en ubehagelig påminnelse om at fred ikke er noe vi kan ta for gitt. Ei heller at vi kan feire nasjonaldagen vår. Ikke siden 2. verdenskrig har 17.mai blitt avlyst, før vi nylig stiftet bekjentskap med et virus. I to år har vi nærmest vært beleiret av en usynlig fiende som har hindret oss fra å være sammen med familie og venner. Vi har gått i improviserte 17.mai-tog med en meters avstand og vært samlet i kohorter med meter'n rundt grillen - for inne kunne vi jo ikke møtes! En vanlig 17.mai-feiering kjennes som et stort steg mot en normal hverdag. Og når vi skal feire da vil vi jo gjerne ta på oss det fineste vi har.

Mange gleder seg til å kunne bruke bunaden igjen. Vi lengter etter hverdag og normalitet.

Men det var egentlig ikke det dette innlegget skulle handle om. Det skulle handle om vi har fjernet oss for mye fra de praktiske oppgavene til at vi har mistet forståelsen for hva de innebærer? Lite fokus på praktiske fag på skolen gjør at mange unge går gjennom hele grunnskolen uten å ha verken stiftet bekjentskap med tresløyd, eller tatt i et par strikkepinner. 

Den lille håndverkeren = idealisten?

Som håndverker møter jeg mange andre håndverkere som driver for seg selv. Det kan være bunadtilvirkere, skomakere, gullsmeder, snekkere eller frisører. Vi utøver ulike håndverk, men opplever likevel en del felles utfordringer. Som at de som skal kjøpe tjenestene våre har ofte liten kjennskap/kunnskap om hva de egentlig kjøper eller ber om. Det er dermed liten forståelse for arbeidet og tiden som ligger bak en tilsynelatende "enkel" bestilling. Vi skal takle kundens irritasjon over å ikke få dekket sitt behov, kanskje fordi forventingen om tid er urealistisk, samtidig som vi skal håndtere vår egen frustrasjon over å bli møtt med liten forståelse over at arbeidet vi gjør ikke kan løses med et par tastetrykk. Der igjen en liten forståelse for verdien av kompetansen som kreves og arbeidet vi utfører. 

En kjent tilbakemelding er en følelse av å drive nærmest dugnadsarbeid fordi man brenner for håndverket. Med det er en dårlig forretningsidé. Man trenger ikke flere år på BI for å forstå det. Jeg ser med bekymring på at flere gir opp, fordi de strever med å kunne leve av å utøve sitt håndverk. 

Mange har verkstedet sitt i tilknytning til eget hjem for å holde kostnadene nede. En ikke ideell situasjon da det blir mer krevende å opprettholde et sunt skille mellom jobb og privatliv. 

Det er et faktum at en del håndverksteknikker er rødlistet. Det vil si at kunnskapen om dem er i ferd med å forsvinne. Noe skyldes at kunnskapen om håndverk ikke lenger formidles mellom generasjonene. Min mor lærte meg å sy, strikke og hekle, noe jeg har videreformidlet til min datter. Men det hadde jeg neppe gjort om det ikke var for at jeg er spesielt interessert. Et annet moment er at det ofte ikke er mulig å ta seg godt nok betalt for tiden man bruker, dermed forsvinner også muligheten til å ha det som yrke. Man blir avhengig av ildsjeler, og at en del gjør ting på hobbybasis fordi sko og vanlige bruksklær er blitt så billige at det ikke er lønnsomt å reparere, det er billigere å kjøpe nytt, med mindre man kan gjøre reparasjonene selv. Sett fra et miljøperspektiv er det problematisk. Her er bunaden i en særstilling fordi den er kostbar i innkjøp, samtidig er den en investering for fremtidige generasjoner dersom den er behandlet og oppbevart riktig. Jeg har hatt flere over 80 år gamle bunader inne til reparasjon og tilpasning til nye eiere. Jeg kaller det bærekraft i praksis.

Positiv trend

Det er noen lyspunkter. Det er en trender som viser at flere unge har blitt opptatt av å sy selv og fattet interesse for redesign. En kombinasjon av YouTube, digitale kurs og påtvungen hjemmesitting har gjort at flere både har fått øynene opp for og fattet interesse for søm og strikk. Husflidslag og andre aktører arrangerer "lær å reparere" eller lappe klær -kurs, noe som forhåpentligvis gjør at flere vil bruke tid på å fikse på en god bukse fremfor å kjøpe en ny. Men vi har fortsatt en lang vei å gå. 

"Vet jeg er litt sent ute, men..."

Mange av henvendelsene som kommer inn til systuen de siste ukene før nasjonaldagen starter ofte med de ordene. Jeg har flere ganger forsøkt å finne en pedagogisk formulering på at de er ikke bare litt sent ute, men flere måneder for sent ute. I en bunadsyerskes hverdag er det aldri lenge til 17.mai - eller til neste konfirmasjonssesong. De fleste av oss begynner som regel å sy til vårsesongen på høsten etter at vi er ferdige med levering til høstens konfirmasjoner. Men, jeg ender som regel opp med å bare svare at det dessverre er helt fullt. For et slår meg at den som spør antageligvis ikke har forutsetning for å forstå hvor mye tid og arbeid som ligger bak forespørselen de kommer med. For det hjelper ikke at bunaden skal bare sys ut littegrann, eller at den skal bare legges opp 2 cm. 

Om du har en bunad som du ønsker å gjøre endringer på kan det innbefatte at det må gjøres endringer på mange deler. Syr du ut eller inn bunaden må som regel også tilhørende belter justeres. 

Et eksempel på å «bare» legge opp en Romeriksbunad.

For å illustrere prosessen, det spiller ingen rolle om jeg klipper av 2 eller 10 cm. 

• Først må jeg sprette stakken/skjørtet fra livet/overdelen. 
• Sprette av hekter etc på linningen før jeg spretter den av stakken.  
• Før jeg kan gå videre må jeg renplukke delene for tråder, (gjøres ofte med pinsett). 
• Så dras stakken ut i full bredde og dampe ut foldene så den ligger helt flatt, før jeg måler og klipper. 
• Har bunaden hengt lenge kan det ligge støvlag i foldene, dette må også fjernes. 
• Som regel må jeg forlenge splitten/åpningen, sprette av Skråbånd dersom det er brukt, gjøre splitten dypere, og sy på et nytt Skråbånd. 
• Kanten på stakken bør nå kastes over før den foldelegges på nytt. 
• Neste skritt er å sy fast linningen, før den sys fast til livet. 
• Nå må trådhemper, trykknapper, hekter, etc sys på og tilpasses på nytt. 
• Et det forkle til bunaden må det også justeres på lengden før jeg er i mål. 

Tiden det tar

Jobben er også den samme om jeg legger ut eller inn en bunad. Det spiller heller ingen rolle om den skal sys ut 2 eller 8 cm. Det er like mange sømmer som skal sprettes opp og sys sammen igjen, foldene må også legges på nytt.

I bunadsøm er mye håndsøm og mange små prosesser som tar tid. Et håndsydd knapphull kan f.eks ta ca 20 minutter å sy. Tenk deg så at du skal sy 30, eller 50, altså to dagers full jobb i bare å sy knapphull, noe som ikke er uvanlig på en herrebunad. 

Noen oppdrag på omsøm er så omfattende at det hadde vært mindre arbeid å sy nytt. Men med gode materialer og vakre broderier er det likevel lønnsomt å ta vare på det eksisterende. I en arvebunad ligger det også en ekstra affeksjonsverdi som gjør plagget til noe langt mer enn bare et vanlig plagg. 

Hva skal gjøres - forventingsstyring 

Det meste av det jeg gjør er å sy om og reparere eldre bunader. Akkurat som med nye bunader blir mye av det rutine, men innimellom kommer det inn oppdrag som gjør at jeg kan grave litt ekstra i verktøykassen før jeg finner en løsning som gir bunaden nytt liv! Men omsøm og reparasjon er også de oppdragene hvor det er vanskelig å vurdere tidsbruken før jeg har fått bunaden inn til en vurdering. Akkurat som frisøren er jeg avhengig av en god beskrivelse av oppdraget før jeg vet om jeg har nok ledig kapasitet til å kunne hjelpe. 

Om du bestiller tid til å klippe panneluggen hos frisøren så er det kun det frisøren har satt av tid til. At det ikke nytter å forvente at denne også skal legge striper, klippe hele håret og sette i en hårkur på den tiden som er satt av til å klippe en pannelugg. For at håndverkene skal slippe å bli en partykiller, er det viktig at han eller hun på forhånd har fått en så god forståelse som mulig av oppdragets omfang. 

Det blir 17.mai i år, enten du feirer den med eller uten bunad. 

Har glemt å sjekke bunaden..

Om du nå kommer på at bunaden var trang sist du brukte den, eller utsatt for krymp i klesskapet, så er du dessverre med  stor sannsynlighet for sent ute til å få ordnet den til nasjonaldagen. Men da kan det være lurt å være tidlig ute så du får ordnet den til neste års feiring. For som tidligere nevnt, for en bunadsyerske er det aldri lenge til nasjonaldagen. Uansett, en etterlengtet 17.mai-feiring blir det i år uavhengig av om du har bunad eller ikke. De siste tids hendelser har minnet oss på at det er noe vi ikke kan ta for gitt. 

Olivs snippsjal

Jeg har alltid syntes at en variert arbeidsdag er en god arbeidsdag.  Mange ganger ender jeg opp med å ha brukt arbeidsdagen på noe helt annet enn planlagt. Ting skjer, så forsøker man å gjøre det beste ut av det. Å være sin egen sjef gir jo også mulighet for fleksibilitet, selv om dagen tilpasses kundemøter og planlagte arbeidsoppgaver. Jeg var faktisk litt spent på om jeg ville synes at arbeidsdagen ville bli for ensformig og forutsigbar da jeg begynte for meg selv. Men etter Korona  kommer forutsigbarhet til å bli noe jeg kommer til å sette langt mer pris på enn tidligere. 

Olivs snippsjal, det kan knytes bak så du har armene fri til å gjøre andre ting. 

Men noe består. Det blir ekstra tydelig hvilken posisjon bunaden har i en tid hvor lite kan planlegges, og mye må improviseres. Vi er mange nå som lever nesten fra dag til dag basert på nye beskjeder, ned-stengninger, kan vi samles eller ikke? Får vi ha besøk, eller ikke? I systuen syr og tilpasser jeg bunader til konfirmanter og gjestene deres. Og noen satser på at det blir en form for 17.mai-feiring, selv om den bli annerledes i år også.  Bunaden er et plagg mange av de unge konfirmantene har ønsket seg i årevis. Noen får sydd ny bunad, andre kommer med et arvestykke etter en slektning som skal tilpasses en ny eier og generasjon. - Bærekraft så det holder! Det er litt høytidsstemning når den unge får på seg bunaden for første gang. I slike stunder kan både mor, bestemor og bunadsyersken bli litt blanke i øynene. Så til tross for mye usikkerhet, byr også hverdagen på gode møter og dager i systuen. 

Flere som har kommet på besøk i systuen har kommentert sjalene jeg har på utstillingsdukkene mine. Det er ingen garanti for 20 grader og sol i mai og flere ønsker noe å ha over skuldrene! Noen får sydd en cape, eller jakke, andre ønsker seg et lett sjal. Sjalet har den fordelen utover at det er lunt og mykt, at det er lett, det kan vaskes, og du kan bruke det til andre ting.

Sjalet går et stykke ned over skuldre og armer og luner godt på litt kjølige dager. 

Jeg har derfor laget en oppskrift på et snippsjal som du kan bruke til bunaden. Fordelen med et snippsjal er nettopp snippene, de er som lange spisser som gjør at det er enkelt å knyte bak. Da sitter det godt samtidig som du har armene fri til å gjøre andre ting. Du slipper også knuten og snippene hengende foran som kan komme i veien for is-spising på den store dagen. 

Oppskriften på Olivs Snippsjal finner du på Ravelry. Der finner du også informasjon om materialer, pinner og mål. :) 

Livet på systuen

Håndverk rommer så mye. Gleden av å skape. Det sanselige, berøringen og kontakten med materialene, følelsen av tekstilene mot fingrene, synet, fargene, formene og noen ganger også lukt. Jeg tilhører vel dem som elsker lukten av en ny bok, lukten av ren ull, og kan stoppe opp hos en skinnforhandler og bare snuse (til min datters store fortvilelse) og kjenne på gleden/ forventningen til å arbeide med materialene. Og kanskje skape noe vakkert? Så handler det også om forståelsen og kjennskap til materialene og oppgaven som skal løses.

Hverdagene er varierte, ulike oppgaver skal løses. Et mangfold av bunader og historie gjør arbeidet både morsomt og interessant. Noen av bunadene bærer med seg historier fra flere generasjoner.

Men også små håndverksbedrifter har kontorarbeid, selv om det egentlig aldri passer. De første ukene på nyåret hvor vi var oppfordret til å holde oss mest mulig hjemme passet det fint å benytte tiden til å fordype seg i forefallende arbeid, blant annet en ny nettside for systuen. Fanen "systue" linker nå til et nytt nettsted, hellessyskrin.no. Den nye nettsiden har noen funksjoner som jeg har savnet på bloggen, samtidig som jeg ikke har hatt hjerte til å legge ned bloggen. Det var jo her det hele startet, og det var her Helles Syskrin første gang oppsto. En blogg som kun var ment som en hobby , og som aldri skulle bli noe mer enn hobby. Men det er noe med når snøballen først har begynt å rulle.

At det fortsatt også er en god del besøk på bloggen, er i seg selv en god motivasjon til å både beholde og fortsette bloggen. Jeg har derfor valgt å linke til denne bloggen fra den nye nettsiden. Men ta gjerne en kikk på den nye nettsiden selv. 

Denne uken fikk jeg også inn en lenge etterlengtet informasjonsbrosjyre. Det har stått på ønskelisten lenge, men tiden har liksom ikke strukket til. Det er alltid noe annet som haster mer.

Det er godt med noen pusterom innimellom, men nå venter vår og mange hyggelige møter i systuen. Og ikke minst mange timer med nål og tråd. Det er klart for en ny dag i systuen, og en god dag på jobben. 🥰

Slitesnor

En slitesnor, ikke å forveksle med en sliten snor, (beklager dårlig humor), kan både være pynt og ha en praktisk funksjon langs en skjørtekant. Kantene på de lange skjørtene som man brukte tidligere kunne utsettes for mye slitasje. Men en slitesnor kunne ta støyten for slitasjen på skjørtekanten, og kunne byttes ut når den ble slitt. Vi bruker fortsatt slitesnor på flere bunader og folkedrakter.

Jeg har laget en slitesnor til ett av mine sommerprosjekter, og her skal jeg forklare hvordan du kan lage din egen slitesnor.

En slitesnor kan være både praktisk og dekorativ. Her har jeg brukt til sammen 6 tråder. 

Du husker kanskje at du fingerheklet som barn? En slitesnor kan du lage som en fingret snor, eller fingerhekling. Om du bruker et hardt tvunnet garn får du en god og fast snor som du kan sy fast nederst på kanten av stakken.

Det enkleste er å hekle med to farger. Da ser du veldig tydelig hvilken snor du skal hekle med neste gang. Det gjør det også enklere å sy fast i kanten uten å vri snoren.
Selv foretrekker jeg snor i en farge, men viser i eksempelet mitt 4 tråder og to farger.

Materialer 
Jeg bruker gjerne 2 tråds vevgarn fra Rauma Ullvarefabrikk. Hvor tykk du vil ha snoren avgjør du selv. Det kan være litt mer styrete med mange tråder, men går fint om du legger halvparten på hver side av deg mens du hekler.

Beregn ca 8 ganger så mye tråd som ferdig lengde. Det er et romslig mål, men det er utrolig kjedelig å gå tom når det bare gjenstår noen få cm igjen.

Lag gjerne små nøster, ev om du skal ha 4 tråder kan du hente en tråd fra utsiden og en innsiden av nøstet. Da står du også friere mht lengden på snoren.  

Det hekles med to grupper/tråder.
I eksempelet bruker jeg 4 tråder, 2 tråder i hver gruppe. Prinsippet er det samme om du hekler med 2, 4 ,6 , etc. tråder. I ferieprosjektet mitt har jeg brukt 6 tråder, 3 tråder i hver gruppe.

Lag en renneløkke med den første tråden. 

Knyt endene sammen. Lag en renneløkke med den ene tråden.

Lag den første løkken med den ene tråden/tråd nr 1. Hold med venstre hånd.

Jeg holder snoren i hånden mens jeg henter opp den nye tråden. 

Stikk pekefinger inn i løkken og hent tråd nr 2 som en ny løkke. Jeg bruker gjerne både pekefinger og tommel da jeg synes det går raskest.

Flytt snoren over til høyre hånd, og dra til med den første snoren så du strammer til rundt den nye løkken.

Stikk nå pekefingeren på høyre hånd inn i løkken og hent tråd nr 1.
Flytt snoren over til venstre hånd og stram løkken til igjen.

Det er lett å se om du har vridd snoren når du bruker 2 farger. 

Du skal alltid hente tråd i motsatt farge av løkken. Om du vrir trådene vil du se dette ved at stripene langs snoren vil bli brutt. Snoren skal ha fire sider, hvor du har fargene annenhver gang oppover langs snoren. Fortsett slik fra høyre og venstre annen hver gang til snoren har ønsket lengde. Avslutt med å trekke tråden helt igjennom løkken.

Snoren bør være ca 10 -15 cm lengre enn stakkelengden. NB, pass på at du ikke drar i snoren når du måler den.

Nål snoren fast til kanten fra baksiden på stakken. Begynn ved den ene enden. Snoren kan sys fast med prikkesting til stakken. Sy fast først gjennom snoren, så i stakken.

Knapphull i en Setesdal

Av og til tenker jeg at jeg må ha verdens beste jobb. Riktig nok ikke hver dag, det er dager og perioder da alt går motstrøms og jeg lurer på hva i all verden jeg holder på med. Men jeg opplever det som en verdi i seg selv å ha muligheten til å bruke mye tid på noe jeg synes er interessant, og i tillegg ha fleksibilitet til å styre mye av tiden min selv. (Selv om det ikke alltid resulterer i nye blogginnlegg). Jakten etter gamle "filler" har brakt meg fra nord til sør, og fra øst til vest i landet. Jeg har vært heldig å få treffe på mange flotte og engasjerte mennesker, og som har møtt meg med mye raushet og vilje til å dele av sin kunnskap. For det er dessverre sånn at mye av det jeg holder på med er kompetanse vi er engstelige for at skal bli borte som en følge av utflagging av industri.

Setesdal i ny versjon.

Det ligger mange gamle strikkede plagg i magasinene på høyskoler og museer, gjemt bort som godt bevarte hemmeligheter. En mulig årsak til at disse plaggene ikke er utstilt kan skyldes at mye er i dårlig forfatning. Jeg har sett gensere og votter som knapt henger sammen. For andre er det kanskje ikke så interessant, men for en som er spesielt interessert ligger det mye informasjon i en slik "fillehaug".

En skatt fra et arkivbesøk, viser hvordan genseren har bitt lappet med tekstil. 

 De strikkede plaggene kunne bli "bøtet" eller lappet med vanlig tekstil. En genser jeg kom over hadde fått påsydd flere store stoffstykker på ermene fordi de var så fillete. Dette har jeg også sett på votter, hvor man har lappet i flere omganger, gjerne da på innsiden av vottene hvor slitasjen var størst. Kanter i tekstil, gjerne rundt halsen og nederst rundt ermene har jeg også ofte sett brukt. Det forlenget levetiden til plagget, samtidig pyntet det opp en flott strikket genser. Bånd var dyrt, så det var også en fin måte å kunne vise seg litt frem på. Pynte oss har vi gjort til alle tider.

Overskuddsmateriale
Da jeg reiste Norge-rundt med strikketøyet for å gjøre research til boken Strikk til alle tider, endte jeg opp med langt mer materiale enn det vi hadde plass til i boken. Eller rakk å strikke ferdig. For jeg skal ikke legge skjul på at det var hektisk i sluttfasen. Foreløpig har det resultert i 4 nye utgitte design, sist i ut rekken en ny moderne variant av Setesdalsgenseren som har fått en knappestolpe istedenfor den tradisjonelle halssplitten.

Fot Eivind Rhøne

Sist utgitt til tross for at det allerede ble påbegynt i oktober 2017. Men designet har vært gjennom en lang modningsprosess. I snitt regner jeg fort 100 timer i utvikling av et nytt design, så det er ingen liten prosess designet skal igjennom før det er ferdig. Men når man oppdager at fargen man holder på å strikke med går ut av produksjon så kan følelsen av å arbeide "motstrøms" ta luften ut av selv den mest tålmodige! I tillegg har det vært et par andre hensyn som har gjort at jeg har latt det hvile i perioder.

Innhenting av informasjon foregår både via et etterhvert rikholdig bibliotek og utflukter til steder med "gamle filler".

Det finnes utallige versjoner av gensere med inspirasjon fra Setesdalsmønsteret. Ikke bare er det populært, men det har også lange tradisjoner for bruk. Genseren hører også til mannsbunaden fra Setesdal. På museet i Rysstad (Setesdal) fant jeg mye spennende, men det var genseren fra bildet Ørnejegerne som ble det utløsende for designet. Annemor Sundbø har en imponerende samling av gamle gensere og har utgitt flere bøker på bakgrunn av de funnene hun har gjort, deriblant Strikking i billedkunsten. Her har hun tatt for seg strikkede plagg i billedkunsten og rekonstruert flere av dem. Ett av dem er et bilde av kunstneren Carl Sundt-Hansen, Ørnejegerne fra 1907.  Mannen på dette bildet ser ut til å være den samme som er avbildet i Setesdøl med pipe,

Det er strikket inn perler i mønsteret ved hjelp av en tynn heklenål. Jeg har lagt ut en video på Instagram som viser hvordan.

Jeg hadde falt for de kvadratiske, eller rombeformede figurene nederst på ermene, og hadde lyst til å bruke dem videre. I tillegg liker jeg godt en halssplitt, som jeg har funnet på mange eldre gensere, da jeg ofte kan synes at ullgensere kan bli litt tette. Jeg ønsket å bruke det samme mønsteret i ulike størrelser på ulike steder på genseren, samtidig som jeg ønsket å gjøre genseren litt mer feminin enn de gamle genserene. Dette løste jeg ved å strikke inn perler i mønsteret på ermene hvor mønsteret ble en slags mansjett. I tillegg gjorde jeg den innsvinget i livet, for å gi den en litt mer feminin passform.

Raglanfellingen bød på noen utfordringer. Store ark med hver størrelse måtte tegnes ut. 

Raglanfelling hadde jeg lyst til å teste ut, da det er langt vanligere med isydde ermer, eller nå rundfelling. Det viste seg å være langt mer å tenke på i utregningen enn jeg først hadde tenkt nettopp fordi jeg valgte å bruke mønsteret i ulike størrelser. Dermed ble det også mange ulike  mønsterrapporter som skulle passe sammen. Det hadde vært langt enklere å kun velge en mønsterrapport, men da ville jeg ikke fått lekt med mønstret ulike størrelser.

Halssplitt
Da jeg la på tekstil for å lage halssplitten ble det klart at genseren da ikke ville få det moderne preget jeg ønsket. Behovet, eller ønsket om en halssplitt var likevel noe jeg ønsket å gå videre med. En smalere knapphullstolpe ble en god løsning på halssplitten.

Rundt knappestolpen har jeg lagt fløyelsbånd isteden for tekstilen rundt splitten som jeg først hadde planlagt. 

Fargevalget var heller ikke helt tilfeldig. Flere av "fillene" jeg har kommet over har vært strikket i det vi kaller jordfarger. Det kan skyldes både brune sauer og at garnet er farget med plantefarger. Uansett syntes jeg det var flott med bruken av disse fargene i et tradisjonsmønster. Også må det innrømmes at jeg har en svakhet for jord-og høstfarger. For å forsterke dette har jeg brodert inn striper med kjedesting i brunrødt, og med Mille Fleur sting i okergult. Kantene er heklet i en litt lysere bruntone enn bunnfargen som er melert. Navnet på genseren ble Frøya. Et gammelt navn, på en moderne variant av noe tradisjonelt. Jeg syntes det passet godt til genseren.

Knapphull og blingknapper.

Knapphull
Tl slutt har jeg lyst til å gi en kort beskrivelse på hvordan jeg strikker tette knapphull i doble knappestolper. Jeg bruker ofte doble knappestolper i plaggene mine. Jeg synes det er praktisk da du får gjemt sårkanter etter oppklipping inni kanten. Utfordringen da er at det er åpent mellom knapphullene, og det er fort gjort at det kan forskyve seg litt eller bli litt løst rundt dem. Dette kan løses ved å sy en liten søm rundt knapphullet, eller å strikke dem sammen, altså tette med en gang. I eksempelet mitt har jeg tatt utgangspunkt i at knapphullet skal gå over 2 masker.

 1. Merk av hvor du vil ha knapphullene dine på knappestolpen. Lag like mange biter, ca 10 cm lange, av restegarn som du har knapphull. Pass på at trådene ikke blir for lange, da vil de være i veien når du strikker videre. Det er også enklere å dra ut tråden når du er ferdig.

2. Fra rettsiden. Strikk frem til første knapphull. Strikk 2 masker med restegarnet (hjelpetråd). Sett disse maskene tilbake på venstre pinne, og strikk dem som vanlig. Gjenta dette ved alle knapphullene. Strikk kanten så lang som beskrevet, brettekant og fortsett til du har strikket til du er på samme høyde som knapphullet på baksiden av knappestolpen. Du skal nå begynne sammenstrikkingen fra vrangsiden.

3. Strikk til du er rett over første knapphull. Plukk opp "løkken" på høyre side av maskene som er strikket med hjelpetråd. løft den opp på venstre pinne og strikk den sammen med neste maske. Gjenta, ved å plukke opp løkken mellom de to maskene på hjelpetråden, strikk den sammen med neste maske. Men nå feller du av ved å legge den forrige masken over. Gjenta dette en gang til når du plukker opp den siste løkken på venstre side av hjelpetråden. Du har da felt av 2 maskene, og samtidig lukket knappestolpen ved knapphullet. Gjenta dette ved de neste knapphullene bortover.

4. På neste p, fra rettsiden,  strikk frem til første knapphull. Du plukker nå opp de 2 maskene som står på hjelpetråden og strikker videre. Du har nå et ett knapphull. Du kan nå dra ut hjelpetråden. Gjenta ved de andre knapphullene, og strikk resten av knappestolpen som anvist.

Med ønske om en fortsatt god morsdag!

MODELL OG MATERIALER
Design: Frøya
Materialer: Finull, fargekoder og materialer er oppgitt i oppskriften.
Kjøpt hos: Lille Lotte As, Lillestrøm
Tilbehør: 5 knapper, 1,5 m fløyelsbånd, 4 mm glassperler med sølvkjerne fra Panduro
Ps, på siden Tutorials har jeg laget ulike videoer for sting og andre tips. 

Kjenner du til Akerdrakten?

Visste du at Oslo har sin helt egne perle av en bunad basert på gammelt draktmateriale? Som Oslo-jente, riktig nok nå utflyttet til Akershus, synes jeg det er litt ekstra stas å ha en bunad fra hjemstedet. Akerdrakten er utarbeidet av Tone Tollefsen og Anette Solberg Andresen, og så dagens lys rundt 1997. Den har frem til nå vært i salg på Vevevriet på Folkemuseet i Oslo. I dag har Husfliden i Oslo tatt over produksjonen, og drakten produseres nå i sin helhet i Estland.

Akerdrakten står utstilt på Folkemuseet i Oslo. 

Det er ca 15 år siden jeg første gang var i kontakt med Anette angående Akerdrakten. Den gang fikk jeg tilbud om å gå på kurs for å lære å sy den, noe som ikke passet inn i timeplanen til en travel småbarnsmor. Planene om ny Oslo-bunad ble dermed lagt på is. Men, en tilfeldighet gjorde at jeg så et bilde på Instagram fra Husfliden hvor jeg kjente igjen Akerdrakten. En henvendelse til Husfliden sendte meg videre til Anette og Tone. Noe som skulle vise seg å være et lykketreff. For makan til to flotte, engasjerte og kunnskapsrike damer skal du lete lenge etter. Dessverre er tiden kommet for at damene overlater stafettpinnen for produksjonen videre, og da måtte det bli noen med en større økonomisk kapasitet. For alle stakkestoffene er spesialproduksjoner.

Veveriet på Folkemuseet. Her har de garn, garnpakker og vevde tekstiler. 

Jeg har vært så heldig å få tilbringe noen formiddager ute på Folkemuseet sammen med Anette og Tone og slik fått kunnskap om hvordan jeg kan sy drakten. Sånn i siste liten, for alt av stoffer og bånd er nå sendt avgårde til Estland. I systuen holde jeg derfor nå på å sy min egen Akerdrakt. 

Selv har jeg valgt et liv i silkebrokade. Litt mer rosa enn hva jeg vanligvis ville valgt, men syntes det var et feststoff!

Oppdagelsen av tekstilene brukt i drakten ble gjort ved en feiltagelse. Anette og Tone hadde nesten gitt opp både håpet og arbeidet med å få laget en drakt for Oslo, basert på gammelt draktmateriale, da de oppdaget at de hadde fått med seg en feil eske i forbindelse med et jubileum på Veveriet. Oppi esken fant de fargelagte tegninger av stoffprøver fra gårdene i Aker fra 1808-1810. Det skulle vise seg at Folkemuseet selv satt på de originale prøvene.

De originale tekstilprøvene. Rokken skal ha tilhørt Generaldinne Andrea Butenschøn

Drakten er utarbeidet fra en tid hvor tilgangen på materialer var knappe, rundt 1808 -1810. Krig og importstans gjorde at kvinnene ble oppfordret til å veve sine egne tekstiler. John Collett stiftet i 1807 Selskabet for Agger Sogns Vel, hvor formålet var å oppfordre til mer rasjonell egeninnsats i ervervelse av blant annet tekstiler. Blant incentivene var flotte premier, som en ny rokk eller vevstol. Det var vanlig at tjenestefolk fikk ett sett med klær i året som en del av lønnen. Det gikk nok litt sport i dette på grunn av de flotte premiene, for det er dokumentert via premieprotokoller at det ikke bare var koner og tjenestepiker som vevet, men også madammer!

Slitesnoren er fingerheklet med vevgarn. Jeg har valgt det vinrøde stoffet fra Maridalen, laget av Malene Pedersen.

Stakkestoffene i Akerdrakten er alle laget av premierte veversker. Alle stoffene er stripete som var datidens mote. Konen Cathrine Jacobsdatter (brunt stoff) fra Ulsrud, konen Oline Nilsdatter (grønt stoff) fra Furuset, konen Malene Pedersen (vinrød) fra Maridalen, Fru Kaptein Nes (blått med smale striper) fra Vøien (ved Akerselven), Fru Martine Collett (blått med stripper i turkis, rødt og gult) fra Ullevold, konen Marit Mortensdatter (blått med røde og grønne striper) fra Nedre Ullern. Dette står beskrevet i premieprotokollen som ligger i Byarkivet.

Livet er håndsydd med fine detaljer i ryggen. Stakken er løs og holdes oppe med seler.

Snittet på drakten er i empirestil, noe som passer for tidsperioden. Høyt liv og rynker i stakken gjør den behagelig å ha på, også under store middager. Isteden for den vanlige korte bunadskjorten har man  valgt en serk som var langt vanligere på den tiden. Serken har vært i bruk siden vikingtiden, kanskje lenger, og er et plagg lite påvirket av motesvingninger. Praktisk, brukt gjerne både dag og natt. Også fordi den er så lang at den gjør nytten som et underskjørt. Den kommer med flere løsninger til hals og krave. Selv har jeg valgt en serk med liten krave, om det blir tid blir får den etterhvert også litt broderi.

I miniatyr, noen av de mange kombinasjonene Akerdrakten kan lages i. 

Hjelp med riktig historisk utforming av drakten fikk Tone og Anette via Danmark og Annet Laursen Sjelsager, eller Silkeannet og dansk tekstilhistorisk forening. Norge var fortsatt i union med Danmark i 1808-1810, hvor borgerskapet måtte reise til København for å studere. Ikke helt uvanlig var det at de om hjem med en dansk hustru, godt influert av Europeisk mote. Moten kom tidligere til København, som lå nærmere kontinentet, enn til Christiania.

Det er flere halsåpninger å velge mellom. Det er kun utarbeidet denne søljen til drakten. Selv har jeg tenkt å bruke en lignende nål  med fugler fra Huldresølv til min Akerdrakt. 

Livet i drakten kan lages i ullstoff eller silkedamask. Det er kort som empirestilen tilsier, og lukkes med hemper og en sløyfe i front. Det håndsys, blant annet for å understreke preget på drakten. Men det er også viktig for å få fasongen på livet pent formet rundt bysten som er laget helt uten innsnitt.

Livet er lukket med trådhemper og silkebånd. 

Til Akerdrakten for dame hører det til hvite strømper, forkle i kattun (trykt bomullsstoff), en spencer (kort jakke) i ullklede og tobladslue eller stråhatt knytt med silkebånd.

Redigert: På bakgrunn av dette innlegget har jeg fått mange henvendelser om Akerdrakten. Men svaret er at spørsmål om Akerdrakten må sendes til Heimen i Oslo, da de har rettighetene til denne. Det innebærer materialer, (stakken/skjørtet er en blant annet spesialproduksjon) og tilhørende arbeidsbeskrivelser. 

Kilde: Kvinnehåndverk, Akerdrakten og dens forhistorie. Særtrykk fra Akers Sogneselskaps 200-års jubileumsskrift i 2007
Ps. Om du er spesielt interessert i prosessen kan du finne bilder underveis i FB-gruppen Helles Syskrin