Bak kulissene til Strikk til alle tider

Å lage en bok kan være en lang prosess. Avhengig av hvor ferdig ideen er når den dukker opp, hvor mye research må til, og hvor mye skal det strikkes opp om det er en strikkebok. For min del tok det 3 år fra ideen dukket opp i råformat til boken ligger klar i bokhandelen. Strikk til alle tider, kommer i butikk i slutten av februar, men kan allerede forhåndsbestilles i nettbokhandel.

Strikketøyet var med på reise over hele Norge. Med natur så mektig at man føler seg ganske liten.

Denne boken hadde neppe sett dagens lys med mindre jeg hadde støtt på de riktige menneskene underveis. Betydningen av noen som tror på deg, og som raust heier deg frem kan ikke fremsnakkes nok. De er rett og slett gull verdt. En kommentar fra rett person om at "dette kan du godt, dette bør du gå videre med", kan utløse uante konsekvenser. Eller at noen pusher deg, når du sitter svanger med en idé, men er redd for avslaget. Jeg var blant annet heldig som støtte på Tove Fevang, som ga meg det nødvendige dyttet til å kontakte Cappelen Damm. Og da begynte ballen å rulle.

Omgitt av gode og flinke hjelpere. 

Boken er inndelt i 5 landsdeler, hvor jeg har laget design inspirert av norsk tradisjon, folklore og historier. Det har fordret mye reisevirksomhet, museumsbesøk, og ikke minst mye prøving og feiling. Arbeidet med boken har bokstavelig dratt oss landet rundt på jakt etter inspirasjon. Å reise på jakt etter gamle tekstiler for en som er midt i en bunadtilvirkeutdannelse skulle vise seg som en god kombinasjon. Derfor har jeg også lagt inn en sømbeskrivelse på hvordan du kan sy din egen stakk, og kanskje lage din egen festdrakt?

Jeg har nesten ikke tall på hvor mange museum og utstillinger jeg har besøkt i løpet av de siste 2 årene. Jeg har fått mulighet til å fordype meg i noe av det jeg synes er mest interessant og sett utrolig mye vakkert håndverk. 

Arbeidsfordelingen var klar, husbonden kjørte mens jeg strikket. Det skulle snart vise seg at å strikke land og strand rundt ikke alltid var like lett. Veinettet på Vestlandet hadde få likheter med veinettet rundt Oslo, og forsiktig sagt ikke alltid like egnet til å sitte med nesen dypt konsentrert i et strikketøy. Til stor frustrasjon for enkelte. Jeg lærte meg etterhvert å sette pris på ferje-venting.

Mektig natur, her over fjellet fra Hardanger folkemuseum på vei mot Setesdal. 

Selve ideen gikk gjennom den berømte trakten før jeg endte på noe som var gjennomførbart. Den første ideen var antageligvis omfattende nok til seks bøker, noe som var litt mye for en debutant. Det skulle vise seg å være krevende nok med en bok, for selv om jeg tidligere har ledet store prosjekter og laget store trykksaker var dette noe ganske annet. Full av optimisme hadde jeg laget en detaljert prosjektplan med en god "buffer". Trodde jeg. Allerede i mai skjønte jeg at den var brukt opp på uforutsette hendelser.

I Setesdal måtte jeg selvfølgelig ta frem Blomstring i Setedal med rundfelling. Ps. En revidert versjon av Blomstring i Setesdal hvor ermene strikkes sammen med bolen kommer i boken 

Fra kontrakten ble skrevet med forlaget før jul i 2016 gikk det 9 måneder til manuskript og modeller skulle være klart til 15. august. På det tidspunktet hadde jeg allerede flere design klart, og hadde fortsatt en ambisjon om å strikke alt selv. Som sagt, litt optimistisk.

En av de første utstillingene jeg besøkte var Selbuvott-utstilingen på Sverresborg i Trondheim. 

Å strikke alt selv forsto jeg etterhvert at jeg ikke ville klare ved siden av deltidsjobb og bunadsøm. For noe av utfordringen med bok-skriving er at utviklingsprosessen består kun av kostnader, så inntektene må skaffes på annet vis. Med mindre man har fått et forfatterstipend, noe som ikke var tilfellet for min del.

Et besøk på Selbu museum ble det også tid til på vei fra Røros til Trondheim. 

Prøving og feiling er en del av prosessen, vanskeligere blir det når andre skal strikke for deg og det meste helst bør være klart når du sender det fra deg. Det ble en god læring på hva som kunne misforstås, og hvor verdifulle gode tilbakemeldinger er. Til sammen 4 par ekstra hender måtte til for at boken skulle komme i mål, Anne Sofie Fjorden Lysheim, Mette Algrim, Laila Ims og Berit Synnøve Olden Brandvik stilte sporty opp til modellstrikk.

Barn og dyr kjempet om oppmerksomhet og jordbær. 

Uforutsette hendelser kunne bestå av så mye. Noe kunne man med litt erfaring forberede seg på. Men av og til blir en modell ikke helt som du har sett for deg, og må forkastes. Mer frustrerende er det når du oppdager at du har strikket opp noen av modellene dine i farger som har gått ut. Eller enda verre, garnet har gått ut! Jeg opplevde både versjon en, to og tre.

Også en bolero til brud er med i boken. Designerspiren sydde kjolen kvelden før fotografering.

En av modellene vi hadde strikket opp i en utgående farge ble forkastet, en annen besluttet vi to uker før fotografering å strikke opp i en ny farge. Skjørt og jakke, skulle strikkes, monteres og dekoreres ved siden av en del søm som skulle gjøres klart. For det vi ikke fant i butikken det sydde vi selv. Når jeg sier vi, så mener jeg designerspiren og jeg. Designerspiren fikk oppdraget med å både dekorere, brodere, sy på perler og sy klær til fotograferingen. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha klart meg uten hennes hjelp.

Barna , William og Joahnne, ble fort varme i trøya, og sto for for mye ablegøyer underveis. Nye vennskap ble knyttet.

Da Eivind Røhne takket ja til å fotografere for boken min visste jeg at jeg var i trygge hender. Jeg hadde arbeidet med Eivind flere ganger tidligere, riktignok i helt andre settinger, men visste at han har en egen evne til å løse de oppgavene han får. Noe han beviste også denne gangen.

Selv om det ikke ser sånn ut var pakkingen nøye planlagt. Helt ned til  hårbånd, strømpebukser og sko. 

Fotograferingen var satt opp over to helger for at vi skulle være sikre på å rekke alt. Å fotografere ute i Norge er uansett årstid en risikosport. Den første helgen kunne vi ikke ha vært heldigere med været. Barn og bikkjer lekte mellom gamle hus på idylliske Hadeland Folkemuseum. Modellene gjorde en fantastisk jobb. Joar Bergan Kvernbakken, Tina Knudsen, Cathrine Sofie Siggerud, William Knudsen, Johanne Siggerud og lille Albert stilte alle sporty opp for prosjektet mitt.

En litt spesiell stillingsbeskrivelse, men man gjør det man må for å få et bra bilde. 

Husbonden var med som sjåfør, innkjøper, lunsjansvarlig,  hjelpemann for fotografen og endte til slutt opp som stand-in for en hest. Man kan trygt si at oppdraget hans bød på varierte arbeidsoppgaver. Selv satt jeg og broderte ferdig ermene på Blomstring i Setesdal i bilen på vei oppover. Min lille røde "postmann Pat bil" var fylt til randen med klær og utstyr, og designerspiren og jeg balanserte strykebrettet over hodene våre.

Hår og make-up forsøkes reddes mens regnet formelig spruter. Fotografen gjorde jobben under paraply. Selv har jeg sjelden vært så søkkvåt da paraplyen min ble brukt til å redde klærne fra å bli våte 

Den andre helgen holdt vi oss i Oslo, den første dagen på Torshov. Denne gang var vi ikke like heldige med været. Selv sto jeg med bena godt plantet i noe jeg opplevde som en liten elv mens jeg holdt paraplyen over klærne som skulle fotograferes.  

Fotomodellene benyttet pausene til å strikke. Her ble også forsidebildet tatt. 

Modellene søkte tilflukt under tak der det var mulig for å berge hår og make-up. Et par av bildene ble slik improvisert mens fotografen fotograferte med en hånd, under paraply. Dag to var vi heldigvis heldigere med været, og beveget oss nedover mot Vulcan og Akerselven.

Modellene hadde 6 meter å gå på før solen ga feil skygger. Frem og tilbake, helst i takt. Mye skal klaffe. 

Så skulle man kanskje tro at jobben så er gjort, men etter fotografering starter jobben med korrektur, og grafisk utforming av boken. Jeg var heldig og fikk May-Britt Bjella Zamori  til å ta oppdraget som teknisk redaktør på manuskriptet. Jeg har underveis hatt ikke mindre enn tre redaktører hos Cappelen Damm. (Jeg håper det er helt tilfeldig). Inger Margrethe Karlsen og Kaja Kvernbakken var de som tente på designet mitt, og sørget for at boken ble antatt hos Cappelen Damm. De fulgte meg frem til fotograferingen, frem til Toril Blomqvist over-tok stafettpinnen og loset meg trygt gjennom den siste delen av prosessen.

Det ble en del venting, og modellene måtte gjennom mange klesskift iløpet av dagen. 

Lise Mosveen fra Mosveen design fikk oppdraget av forlaget til å gjøre den grafiske utformingen, et valg jeg er takknemlig for. Det er i sannhet et stort apparat som aktiviseres på bakgrunn av det som startet som en liten idé for tre år siden.

Strikk til alle tider, jeg håper å kunne inspirere til mer strikk!

Nå er det virkelig nedtelling til 26. februar! Det er nesten så jeg holder pusten, hvordan vil mottagelsen bli? Det gjenstår å se. Heldigvis har prosessen vært både morsom og lærerik, og noe jeg ikke ville vært foruten.

Bruker du Ravelry?

Selv har jeg vært bruker av Ravelry i flere år.  Her er en kort forklaring til deg som ikke kjenner til, eller allerede bruker tjenesten. Ravelry er et  internasjonalt nettsted, eller samfunn, med flere millioner brukere. Her kan du både kjøpe og selge strikke- og heklemønstre. At nettstedet er på engelsk gjør at mange antar at mønstrene kun er på engelsk, noe som ikke stemmer. Selv bruker jeg Ravelry som utsalgssted, og alle mine mønstre finnes på norsk. Noen design har jeg riktignok også fått oversatt til engelsk, men de er fortsatt i et fåtall. Du kan egentlig gå ut i fra at om designeren er norsk, er mønsteret sannsynligvis også på norsk!

Flagget på høyre side indikerer hvilke språk mønsteret kommer i. Her er det kun et norsk flagg noe som forteller at mønsteret kun er på norsk. 

Kjøpe mønstre på Ravelry
Å registrere seg som bruker på Ravelry er gratis. Det er mulig å handle på Ravelry som gjest, men jeg ville anbefale for videre bruk å ha opprettet en egen bruker.

I midten står informasjon om hvor mønsteret er utgitt. Om det er en bok, magasin, eller i en Ravelry-"store" (butikk). På høyre side ser du om mønsteret kan kjøpes direkte på Ravelry, eller på et annet nettsted. Alle mønstre som kjøpes på Ravelry lastes ned digitalt. Du får en epost, med en link til PDF-en. Papirkopien må du med andre ord sørge for selv ved å skrive den ut.

Under languages ser de hvilke språk oppskriften kommer i. Når du kjøper oppskriften vil du det se at det står to filer. Velg den filen med norsk flagg når du skal velge hvilken du vil laste ned. Har du ventet for lenge med å laste ned oppskriften, be om en ny link via Ravelry. Sjekk ev. først om du finner oppskriften under notes og i biblioteket ditt. - For å ha tilgang på dette må du ha en bruker på Ravelry. 

Bibliotek

En av funksjonene jeg setter stor pris på er "biblioteket" på Ravelry. Alt du kjøper og laster ned lagres automatisk der. Noen nettsteder som Brooklyn Tweed har faktisk en funksjon hvor de tilbyr at du kan lagre mønstre du kjøper på deres nettsted direkte i biblioteket. Ellers kan du rett og slett laste opp PDF-ene dine i biblioteket manuelt. På det viset har du alle filene dine samlet på et sted. Smart hva? Her kan du også lagre favorittene dine, altså oppskrifter du har lyst til å strikke senere og vet da hvor du kan finne dem igjen senere. En herlig "har lyst til å strikke sted". 

På bokhyllen din finner du alle mønstrene du har kjøpt eller lastet opp til Ravelry. Om det kommer oppdateringer på et mønster  kjøpt på Ravelry, vil det automatisk komme inn i biblioteket ditt. 

Søk
Du kan filtrere søket ditt etter akkurat hva du er ute etter, som: kort jakke, med rysjer, strikkefasthet, vanskelighetsgrad og språk for å nevne noe. Flere av kategoriene har flere underkategorier, så du kan være ganske spesifikk i dine søk. Du kan søke på en designer, eller på et design øverst på siden. Men har du flere ønsker er det bare å krysse av. Disse kategoriene kan virke litt overveldende første gang du bruker dem, samtidig gir det deg større sannsynlighet for å finne akkurat det du søker, desto mer spesifikk du kan være i søket ditt.

Skroll deg nedover på siden, ganske langt nede ligger språk om det er noe du ønsker å søke etter. 

Det kan ta litt tid å gjøre seg kjent med Ravelry. Med millioner av strikke- og hekleoppskrifter, samt brukere er utvalget og mulighetene enorme. Selv lærer jeg stadig nye ting, men det er jo litt av moroa, eller hva? For deg som synes at Ravelry fortsatt virker litt skummelt, kan  jeg berolige med at det er det ikke. Det gjelder så se mulighetene, også er det alltid en fordel å vite hva man er på utkikk etter før man begynner å lete. Det gjelder vel stort sett alltid. Så om du er på utkikk etter: nye ideer, et bestemt design, fargekombinasjoner, teknikker..? Så vet du hvor du kan lete.

HelleSiggerud.no på Ravelry

KOFTEFEBER PÅ SØRLANDET

Det har skjedd en liten revolusjon når det gjelder antall strikketreff som arrangeres i løpet av året bare her i Norge. I motsetning til for noen år siden kan man reise på strikketreff flere ganger i måneden om man virkelig vil. Nå er det ikke mange strikketreff jeg prioriterer å delta på, til det er tiden for knapp og innholdet i lommeboken for tynt. Men koftetreffet, eller koftefesten, det prioriterer jeg. Man kan på mange måter si at det første steget mot å utgi egne design startet på koftefesten i Trondheim i fjor. I år samlet kofteinteressen drøyt 160 over gjennomsnittet kofteglade damer. Jeg er med andre ord langt fra den eneste som er bitt av denne lidenskapen og interessen.

Drøyt 160 koftekledde damer foran Sjølingstad Uldvarefabrikk. 

Koftefesten er et vandrearrangement hvor stafett/strikkepinnen blir overlevert til neste års arrangør som avgjør hvor neste treff skal holdes. Lindesnes var i år valgt som destinasjon, da det ikke lenger er hotell i Mandal. Selv om en del nok gjerne hadde besøkt en av våre sjarmerende sørlandsbyer, kunne ingen klage på omgivelsene på Norges sydligste punkt. Sjøutsikt fra hotellrommet, turmuligheter langs svaberg og besøk på Lindesnes Fyr veide langt på vei opp for mangelen på småbysjarm. For å ikke snakke om hva hyggelige deltagere kan gjøre med trivsel.

Dyp konsentrasjon over strikketøyet i hyggelig selskap.

Det er noe med å treffe andre likesinnede. Utgangspunkt som alder og yrke spiller liten rolle i disse møtene som preges av en genuin interesse for håndarbeide. I tre dager strikkes det, diskuteres kofter, farger, garn og strikketeknikker. Og litt annet, for de fleste knytter nye bekjentskaper og vennskapsbånd på slike treff. Som tidligere nevnt så var det på forrige koftetreff jeg traff andre som ga meg nok tro på egne design til å utgi dem.

Tone Loeng og Vanja Blix Langsrud, initiativtagere til den første koftefesten og to vennskapsbånd som ble knyttet i Trondheim. Vanja har igjen tatt over stafett/strikkepinnen for neste års arrangement. 

Denne gangen fikk jeg også endelig anledningen til møte to bloggere jeg har fulgt gjennom flere år, Lone og Gitte. Selv om man føler at man nesten kjenner hverandre etter å ha lest hverandres blogger og kommentarer, så er det spesielt og hyggelig å endelig møtes ansikt til ansikt. Som Lone sa, Selv om vi presenterer et redigert bilde av oss selv i bloggen, så er det ikke til å unngå at vi også deler mye  av hvem vi er.

Karmin hadde tilbud til koftefest-deltagere som tok turen innom. 

Selv var jeg en del av et tre-spann som dro ned allerede på torsdag. Vanja som var sjåfør ønsket å reise innom Kristiansand og Karmin. For de uinvidde er Karmin antageligvis Kristiansands største garnbutikk, og livsfarlig for alle med dårlig impulskontroll i møte med farger og fibre. Ellen, en del av trekløveret og jeg sto raskt med hver våre nøster i okergult, og kjempet innbitt mot fornuften. Det ble selvfølgelig styggdyrt. En pose fylt med alpakka fra Isager kan fort bli det. Men lykkefølelsen mens jeg planla prosjektet, fant nøkkelen til fargefordeling mens mønsteret tok form, og den barnlige gleden da jeg tok i mot posen over disken - vel den var verdt hver krone. Det er i alle fall det jeg har forklart Husbonden.

Flotte omgivelser rundt Lindesnes Fyr. 

Fredag rakk vi en tur ut til Lindesnes Fyr, mens resten av dagen gikk med til strikking og mingling før Vanja Blix Langsrud og Tone Loeng presenterte boken Koftefest, som er et direkte resultat av forrige koftetreff. Boken inneholder blant annet nye utgivelser av etterlysninger etter modeller fra deltagerne i Facebook-gruppen Koftegruppa.

Lykke kan ikke kjøpes for penger, men jakten på (g)ull er ikke så langt unna. 

Besøket på Sjølingstad Uldvarefabrikk på lørdagen var utvilsomt et av treffets høydepunkter. Fabrikken er en del av Vest-Agdermuseet, som fortsatt har garn og teppeproduksjon. Fabrikken både karder, spinner og farger eget garn. I museumsbutikken hersket det bortimot paniske tilstander da drøyt 160 damer saumfarte hyller etter sitt neste prosjekt. I jakten på (g)ull ble kurver fylt opp, andre måtte gå to ganger da en favn med garn skulle vise seg likevel å ikke være nok. Ca 100 kg garn ble revet ut av hyllene på bare noen timer, noe som tilsvarer ca 600 g per person. Undertegnede kan ha vært med på å dra opp gjennomsnittet noe...

Midt i mellom spinnemaskiner holdt strikkeekspert Annemor Sundbø foredrag for interesserte koftefest-deltagere. 

Mellom spinnemaskiner fikk deltagerne høre foredrag med Annemor Sundbø om strikking i billedkunsten. Norske malere har festet til lerretet de første utgavene av det som siden ble Fana- og Setesdalsgensere. Mellom spinnemaskinene ble det også arrangert Catwalk, hvor deltagere fra koftetreffet stilte opp som modeller. Det ble vist kofter i nye versjoner basert på trender fra 1920-2010, designet av Tone Loeng. Lørdagen ble som vanlig avsluttet med en festmiddag, kåring i en designkonkurranse og overlevering av stafett/strikkepinnen.

Catwalk-modellene iført modeller basert på mote fra 1920-210. Undertegnede som nr 2 i rekken iført 1930-modellen. 

For de som holdt ut til "the bitter end", dro de videre til Lindesnes Fyr på søndagen for å fortsette strikkingen, Mens andre tok fatt på den lange veien hjem, og var selv som passasjer så heldig at jeg kunne fortsette strikkingen i hyggelig selskap enda noen timer. Jeg har for lengst kommet til den konklusjon at folk som strikker må være ualminnelig hyggelige!

Hvor strikkepinnen går neste år? Drammen er valgt som åsted for våren 2017- vakreste eventyr. Vel i alle fall om du er over gjennomsnittet interessert i kofter. Vi er lovet både spennende foredragsholdere og kofte-tog! Selv har jeg allerede påbegynt planleggingen av neste års kofte-garderobe. Over gjennomsnittet interessert med andre ord.

For flere oppdateringer kan du like og følge Helles Syskrin på Facebook.  

Ikke et nerdetreff, men et koftetreff

Det kan jo ikke bli helt galt når 200 damer (og en mann) med stor interesse for kofter møtes? Det at jeg har et lidenskapelig forhold til garn og tekstiler er ikke noe jeg alltid flagger like høyt, da jeg normalt ikke omgås andre som deler denne interessen. Strikking regnes dessverre heller ikke som viktig kompetanse eller noe som kan gi et karrière-boost i mitt miljø. Jeg har egentlig få venninner som strikker, det går mer i felles interesse for god mat og drikke, og litt for dyre sko. Så når jeg meldte meg inn i Koftegruppen på Facebook falt det ikke inn under kategorien som et mulig lunsj-tema med hverken kolleger eller venninner. Jeg ville jo ikke fremstå som helt nerd heller.

(Foto: Ole Jørgen Finnes, NRK)

Koftegruppen startet vel strengt tatt som en "nerdegruppe" på FB, med et veldig smalt interessefelt innenfor strikking, men interessen for kofter skulle vise seg å være enorm. Det tok ikke lang tid før gruppen hadde godt over 20 000 medlemmer, og i dag teller gruppen over 40 000 medlemmer. Nå kan det sies mye om grupper på FB, men denne gruppen har maktet det mange andre grupper ikke har klart: de har holdt den fri fra surmagede kommentarer og lite konstruktive diskusjonstråder. 

Vanja Blix Langsrud og Tone Loeng, arrangører av koftefesten 2015.

Men når så mange mennesker møtes over en felles interesse så hender det at det også kommer noe veldig bra ut av det. I dette tilfellet tidenes første strikketreff med kun kofter som tema. Tone Loeng og Vanja Blix Langsrud tok utfordringen, og allerede september 2014 var Koftefesten-2015 i Trondheim et faktum.

Setesdalskoftne, en av de tre koftene som fikk være med i en etterhvert ganske overfylt koffert.

Selv om jeg har hatt strikking som hobby hele livet, har jeg aldri prioritert å delta på strikketreff. Men den varslede koftefesten; den kunne jeg simpelthen ikke gå glipp av! Husbonden som kun har "liket" et bilde jeg har lagt ut noensinne på FB ymtet frempå at nerdefaktoren kanskje var litt i overkant. Men han så antageligvis også en mulighet til å slippe å vente på sin kone mens hun handlet garn og ønsket meg god tur til Trondheim. 

Skjønner fortsatt ikke helt hva som er problemet..?

Som nybegynner på strikketreff visste jeg lite om hva som kom til å vente meg annet enn at jeg ville treffe andre med minst en felles interesse. Arrangørene hadde lagt ned et imponerende stykke arbeid bak denne helgen, og kunne presentere et både interessant og hyggelig arrangement for 200 damer (og en mann). Faglige seminarer blandet med salgs-stands, her kunne du både lære om Selbustrikk og strikketradisjoner, kjøpe (strikke)bøker, eller stifte bekjentskap med et lite lokalt spinneri. - Akkurat det bekjentskapet ble litt dyrt.

Nybegynner tabbe på strikketreff: å reise med altfor liten koffert.

Stemningen var høy da tidenes første Koftetog gikk gjennom Trondheim sentrum. 200 damer og nå 3 menn hadde stilt opp i sine stasplagg. Mange hadde reist langt, noen helt fra Danmark, og de fleste hadde strikket seg ny kofte til denne anledningen. De som ikke hadde rukket å få ferdig koftestrikken sin fikk låne en av de som hadde med seg flere. Selv hadde jeg opprinnelig planlagt å ha med fire kofter, (frokost-kofte, opptogs-kofte, middags-kofte, etc.), men forkastet en for å få plass til mer garn. - Jeg ser at jeg burde ha tatt ut en kofte til for glidelåsen på kofferten sprakk opp på vei hjem. 

(Foto: Ole Jørgen Finnes, NRK)

Etter kofteopptoget opplevde Trondheims strikkebutikker antageligvis et av de større lørdags-rushene de har hatt noen sinne. For når 200 koftekledde damer som har spart penger i et halvt år for å dra på Koftetreff, ja da tømmes fort hyllene for ull. Det vil si, de fleste garnforretningene hadde forberedt seg godt som Strikke-bua, Husfliden og Jens Hoff. Jeg stiftet et litt dyrt bekjentskap med en av dem, men fikk i bytte favnen full av nøster i oransje og tomatrød Ask fra Hifa. - En byttehandel jeg ikke kan klage på.

Foto: Nina Granlund Sæther

Noe av det jeg satte mest pris ved å delta på koftetreffet var, foruten det å møte utrolig mange hyggelige mennesker, det å treffe andre strikkebloggere som jeg har fulgt med på i flere år. Det var også erfaringsutveksling på flere plan; alt fra strikketeknikker til deling av ideer. - Og: det er for eksempel helt normalt å Google strikkebutikker før man reiser på ferie, (om noen hadde lurt på det). Det er også helt normalt å bli litt blank i øynene i møte med myke fibre. Jeg fikk også erfare at strikking egentlig er en veldig sosial aktivitet. 

Det mangler hverken på garn eller inspirasjon etter en slik tur, mon tro hvor mange nye kofter vi får se i 2015?

Koftefesten 2016 er allerede planlangt og skal gå av stabelen i Mandal i samarbeid med Sjølingstad Uldvarefabrikk. Jeg har selvfølgelig satt av helgen, og har ikke helt overraskende en ny kofte på pinnene. Kanskje treffer jeg deg på neste koftetreff?  

Har du lyst til å lese litt mer om koftetreffet: 

Nrk Trøndelag: Sjekk ut dette koftetoget

Adressa: Derfor gikk det Kofteopptog gjennom Midtbyen

Koftefeberen fortsetter

Med fare for å gjenta meg selv, det er ikke helt usannsynlig at kofter kommer til å være tema for mer enn ett innlegg fremover. Den store Koftefesten nærmer seg, og det sprengstrikkes for å få ferdig  festkofter i flere hjem i disse dager. Boleroen fra forrige innlegg ga mersmak til å både strikke mønster og til å pynte opp et strikkeplagg. Pyntingen er nesten den morsomste delen av jobben spør du meg, selv om den faktisk kan være nesten like tidkrevende som å strikke selve jakken.

Bolero, denne gangen i feststemning. 

Jeg hadde heldigvis et veldig godt påskudd for å sette i gang med en bolero til; jeg irriterte meg nemlig fryktelig over at jeg ikke fikk brukt opp det naturhvite alpakkagarnet fra Sandnes. Derfra var veien kort til å hente opp posen med restegarnet fra Sandnes, og til å finne frem ett nytt mønster som egnet seg godt til pynt og stæsjing.

Boleroen slik den så ut før pyntingen startet. 

Modellen
Igjen er det Sidsel J. Høiviks boleroer som har vært en del av inspirasjonskilden til selve modellen, selv om jeg gjorde en god del endringer på denne. Endringene besto blant annet i modellen er mer fasongstrikket og at ermekuppelen er gjort rundere ved skulderen. Jeg har også lagt fellingen til hals høyere opp.

De opprinnelige fargene plukket ut til boleroen. Det røde garnet ble senere byttet ut med et mer rust-oransje.

Mønsterbordene har jeg hentet fra flere kofter og satt sammen. Denne gangen hadde jeg gitt meg selv oppgaven med at jeg kun fikk bruke opp rester fra lageret. Med andre ord, her var det ikke rom for påfyll av nye farger dersom noe ikke passet. Rester i brunt, beige, rødt og oransje, alle i kvaliteten Alpaca Silk fra Blue Sky Alpacas, var utgangspunktet for "oppgaven". Garnmengden ga også noen begrensninger i forhold til størrelse på plagget, - det måtte bli en bolero, den kunne ikke ha lus, - da jeg ikke hadde nok brunt garn.

På ermene har jeg lagt til litt ekstra perler i en av bordene, mens det på bolen i samme bord er sydd med gull-tråd.

Fem ulike partier
Jeg måtte ut for å fylle på med mer garn! Riktig nok ikke med en ny farge, men med et ekstra nøste med naturhvit.Noe som medførte at jakken ikke består av fire, men av fem ulike innfargninger. Om jeg skal si det selv er jeg ganske overrasket over at det har gått så bra som det gjorde. Det er kun ved overgangen mellom skulder og erme jeg kan se en nyanseforskjell, men vil tro at denne forskjellen vil være usynlig for de aller fleste.

Flere fargealternativer ble vurdert før jeg landet på rød-brun. 

Pyntingen
Nesten den morsomste, men også en tidkrevende del av jobben. Det er rart hvordan farger forandrer seg når de kommer sammen. Du kan oppleve at farger fungerer fint sammen når du ser dem i en "bukett" av garn, bare for å oppleve at de kan virke tamme, krasje, eller rett og slett ikke matcher når det kommer til stykket. For akkurat som ved forrige bolero erfarte jeg at farger oppførte seg annerledes, og forandret karakter når de ble satt sammen i et strikketøy. Etter noe prøving og feiling kom jeg frem til at den røde måtte byttes ut med en brunere og mer oransje tone. - Noe jeg heldigvis hadde i lageret. Etterhvert ble også gullgarn funnet frem for å piffe jakken ytterligere litt opp. Det var jo tross alt en festkofte jeg skulle lage.

Boleroen er fasongstrikket, det vil si at det er en differanse på ca 112 cm fra "høy midje" til byste.
Økningen er lagt i stripene i mellom mønsterbordene for å sikre at mønstrene går opp med hensyn til maskeantall.  

Resultatet
Ja, jeg er fullstendig klar over det: Det kan se ut som om jeg har gått amok i perleboksen. Men du verden så morsomt det har vært å holde på med å pynte den. Et par minus er det likevel ved det ferdige resultatet. Etter å ha strikket i tynnere alpakka, så synes jeg denne ble litt stiv og tykk i sammenligning med den forrige. - Men, nå skal det sies at jeg antageligvis ikke ville ha tenkt over det om jeg ikke hadde strikket med det andre garnet først.

Fargene går i gull til brunt og rust-oransje. Alt i alt er jeg godt fornøyd med fargesammensetningen.

Et annet lite minus er at jeg antageligvis ikke har overholdt strikkefastheten, noe som er et lite problem. Målene til modellen ble utregnet til "akkurat" for å spare garn; jeg skulle tross alt holde meg til en ganske begrenset mengde med rester, og har dermed endt opp med å strikke den litt i miste laget. Mye brodering på plagget har heller ikke hjulpet positivt i forhold til å gjøre plagget mer elastisk. Jeg håper likevel at den vil gå seg litt til ved bruk, slik som den forrige boleroen har gjort. - Den har forøvrig ikke blitt liggende i skapet som jeg først fryktet.

Modellen er ikke helt ulik den forrige, men denne gangen i jordfarger. 

En helt alminnelig søndag
Noen ganger så må jeg minne meg selv om å se ting i perspektiv når kroppen setter begrensninger for det jeg har lyst til å gjøre. Spesielt når jeg har perioder med mye hodepine, eller om rygg- eller nakkevondt gir andre begrensinger i hverdagen. Da tenker jeg at jeg likevel er heldig som har en hobby som gir mye glede, og kan flytte fokus bort fra det som ikke er konstruktivt å fylle hodet med.

Husbonden har fått ny dreibenk, dermed ble det ny garnbolle til undertegnede. Kan nå knapt klare meg uten. = Hverdagslykke.

Det er noe som heter at det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det. I dag skinner solen, det er varmt, nytt strikketøy har kommet på pinnene, (ingen kofte denne gangen), husbonden har funnet frem grillen, og familien var samlet rundt middagsbordet. Det høres for meg ut som oppskriften på hverdagslykke en helt alminnelig søndag.


Modell og materialer

Heklet ring av garnrestene fra forrige bolero. 

Design: Modellen er inspirert etter Sidsel J. Høiviks boloer, men jeg har gjort en del endringer iht. passform: økning mellom midje og bryst, fellinger til ermer og skuldre, for å nevne det viktigste.
Mønsterbordene har jeg hentet og satt sammen fra flere koftemønstre.
Materialer: 300 g Alpakka fra Sandnes ,50 g = 110 m , 50 g Alpaca Silk fra Blue Sky Alpacas, 50 g = 133 m/ (793 m),  pluss litt rester av hver av pyntefargene.
Fra lager: ja
Farge: Sandnes Alpakka, naturhvit, Alpaca Silk: Chestnut
Kjøpt hos: ?
Pinner: 2,5 mm og 3 mm
Strikkefasthet: 22 m = 10 cm på p 3 mm
Tilbehør: 4 knapper, perler og paljetter
Størrelse: (X)S

Bolero fritt etter Bøvertun

Det er liten tvil om at det farer en strikkebølge over landet, hvorpå det strikkes skappel-gensere, hønsestrikk, babytepper og ullsokker i stor skala. I tillegg har en koftefeber spredd seg over kongeriket, hvor det meldes om at de som er hardt angrepet gjerne strikker på både to og tre kofter , - og gjerne kjøper inn garn til en ny kofte, alt på samme tid. Selv ble jeg rammet av koftefeberen i fjor høst, og forsynte mer enn en niese med tradisjonsstrikk til jul. Gamle tradisjonsrike mønstre har fått kommet frem fra glemselen, nå gjerne i en ny og mer moderne vri og fargekombinasjon.

Bolero fritt etter Bøvertun, strikket i alpakka fra Du store Alpakka

Inspirasjonskilden
Ideen til prosjektet sprang ut i fra behovet for å redusere et anseelig garnlager. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men selv så tar jeg sjelden jobben med å bytte inn garn som er til overs. Ofte husker jeg ikke hvor jeg har kjøpt garnet, eller så kan det ha praktiske årsaker til manglende innbytte, nemlig at garnet kan ha vært et ferieminne. Dermed sitter jeg på store mengder med garn i ulike innfargninger, ofte to eller tre nøster i hver farge. Denne gangen hadde jeg samlet sammen naturhvit Sandnes alpakka i fire innfargninger som jeg håpet å finne en løsning på. Inspirasjonen til fargene kom fra et bilde av en lilla husvegg med en palme foran. Lillafargen på husveggen var magisk, varm og innbydende.

Noen vil garantert heller ha foretrukket den slik, uten all pynt. Selv så synes jeg pyntingen er noe av det morsomste... 

Fargene
For å løse kabalen med innfargningene fant jeg det best å lage en bolero. Mønsteret til Bøvertun-koften ble valgt rett og slett fordi det er en av mine favoritter blant kofter. Jeg hadde liggende tre nøster med en nydelig og varm lilla, ganske lik husveggen på bildet, og satte straks i gang. - Men det var noe som ikke stemte, - for fargen endret seg når jeg strikket med den. Man skulle ikke tro det var mulig, men fra å være litt frisk ble den brun og litt "daff" i møte med det naturhvite garnet. Jeg trodde først det var lampelyset om kvelden, men det fungerte heller ikke i dagslys. Det var ikke annet å gjøre enn å innse fakta.

Jeg økte 3 ganger underveis mellom mønsterbordene for å få den litt mer fasongstrikket. Slik unngikk jeg også at mønsteret ikke gikk opp i sidene underveis i økningen. Jeg økte tilsammen ca 12 cm mellom midje og byste på dette viset.

Jeg forsøkte så å finne en mørkere lilla som en hjelpefarge, for å stramme den brunlige lillafargen litt opp. Håpet var at en annen og mørkere lilla ville forsterke det blå som allerede fantes i lillafargen jeg hadde plukket ut. På Husfliden i Oslo fant jeg det jeg lette etter, Fin fra Du store alpakka, en blanding av alpakka og silke. Det jeg hadde undervurdert var tykkelsen på garnet. Fin fra Du store alpakka ble altfor tynt sammen med Sandnes alpakka. Ikke så langt unna gråtkvalt, men fortsatt ikke motløs. Et dypdykk i lageret avslørte opptil flere nøster med Tynn alpakka, fortsatt i fire ulike innfargninger, men en løsning var innen rekkevidde. Jeg måtte riktig nok rekke opp alt og begynne på helt på nytt.... Nå uten den opprinnelige lillafargen.

Bøvertun med lus. Jeg syntes dette ble litt rotetete og valgte å strikke på nytt uten lus.

På grunn av de store kontrastene i fargene var jeg redd for at boleroen ville virke litt tung nederst dersom jeg ikke dro med meg lillafargen helt opp. Rutemønsteret som hører til Bøvertun syntes jeg ikke fungerte her. Jeg har tidligere strikket Bøvertun med lus og syntes at det fungerte godt, og valgte den samme løsningen her.

Bøvertun strikket i Finull fra Rauma. Her har jeg strikket med lus, fremfor rutene som er karakteristisk for Bøvertunkoften.

Nesten ferdig med bolen måtte jeg innse at i dette tilfellet syntes jeg det ikke fungerte like godt med lus. - Ja, dere skjønner vel hvor det bar. Opprekk.... Jeg pustet ikke mindre tungt da jeg oppdaget at jeg ved en feiltagelse hadde brukt feil innfargning på et 3-4 cm stort felt like over mønsterborden. Jeg ga perfeksjonisten sparken, jeg var nemlig ikke klar for flere opprekk.

Jeg var i stor tvil om fargevalget. Den rosa syntes jeg ble for snill og tam, selv om det var den fargen jeg hadde plukket ut for å få ton i ton- effekten jeg egentlig er veldig glad i. - Det vil si så lenge det går i høstfarger..?

Dekor
Litt av motivasjonen bak, foruten å arbeide med lilla som farge, var å dekorere boleroen. Og her jobbet jeg mye før jeg kom i havn. Når man arbeider med detaljer kan man av og til glemme helheten. Å stoppe opp underveis og å se ting på avstand er viktig for å få et inntrykk av hvordan resultatet kommer til å bli. Jeg hadde plukket ut rosa-lilla-toner med en grønn som enn frisk kontrastfarge til dekorasjonene.

Ikke så mye ton i ton lenger, men litt mer høst og forhåpentligvis også litt morsom - og ikke bare bråkete?

Det jeg oppdaget var at flere av fargene jeg hadde plukket ut forsvant, de virket blasse, eller ble for skarpe osv når du fikk dem på avstand. Jeg holdt på å gi opp hele prosjektet under broderingen, rett og slett fordi jeg syntes det hele ble litt for snilt og kjedelig. Jeg slet med motivasjonen, og først når jeg begynte å vurdere å starte på nytt og hente opp oransje og turkis begynte det å løsne. Selv om jeg var i sterk tvil til om også dette ville fungere.

Jeg er  godt fornøyd med passformen på boleroen og vil gjerne benytte samme mal til et neste prosjekt.

Resultatet
Jeg kan jo si at resultatet er langt unna hva jeg hadde forestilt meg. Litt morsomt å ha startet på noe som skulle bli delikat og ton i ton, for så å ende opp med kontraster istedenfor. Om jeg er fornøyd, - ikke helt. Jeg hadde som sagt noe helt annet i tankene, og er litt usikker på om jeg synes den ble litt for bråkete. Dekoreringen synes jeg likevel nesten er den morsomste jobben, hvor jeg virkelig kan leke med perler, "bånd" og border. Jeg er vel kanskje også litt ubekvem med lilla som farge på klær. Jeg bruker den gjerne i interiør, men opplever at fargen er hverken fugl eller fisk i forhold til energi eller ro. Lilla skal forøvrig representere: fred i sinnet, spirituell fullendthet, mysterier, hensikt, fri vilje og magi. Kanskje derfor den fungere så godt i syrommet?

Ikke så mye planer, det går overraskende greit. 

Påsken
Påsken nærmer seg definitivt slutten. For min del har den vært preget av forkjølelse og migrene, - alt er med andre ord som det pleier. Men nå skal jeg ikke klage, for om jeg ser et halvt år tilbake har mye endret seg til det bedre. Det mest uvante er at jeg har måttet slippe litt kontroll, noe som er en krevende øvelse for en kontrollfrik. Jeg kan da samtidig gledelig konstatere at det fungerer over all forventning når det gjelder å redusere stress i hverdagen. Jeg tror det er første gang på 20 år at jeg ikke har planlagt sommerferien minst et halvt år i forveien. Det jeg derimot har planlagt, det er koftetreff i Trondheim i slutten av april. - Jeg har selvfølgelig allerede et nytt kofteprosjekt på pinnene om noen lurte....

Faktaboks
Design: Utarbeidet eget boleromønster med Bøvertun som mal. Modellen er inspirert av Sidsel J. Høiviks boloer, men jeg har gjort en del endringer iht. passform: økning mellom midje og bryst, fellinger til ermer og skuldre, for å nevne det viktigste.
Materialer: 250 g Tynn alpakka 50 g = 265 m /100 g Fin 50 g = 165 m, rester til de andre fargene /1155 m
Fra lager: ja
Farge: Tynn alpakka/naturhvit, Fin/aubergine 208
Kjøpt hos: ?
Pinner: 2,5 mm og 3 mm
Strikkefasthet: 25m = 10 cm på p 3 mm
Tilbehør: 4 knapper, perler og paljetter
Størrelse: S