Å ha riktig og godt utstyr er et viktig element ved alle former for håndarbeid, uavhengig av om du er erfaren eller nybegynner. Ikke at utstyret behøver å være så avansert, men at det må fungere og gjøre arbeidet enklere. Og samtidig kan det være med på å øke gleden over å drive med håndarbeid. Fremfor å bruke energi på å jobbe i motbakke, og miste lysten til å fortsette. For alle som har strikket med en knirkende rundpinne vet hvor frustrerende det kan være. For å ikke snakke om det å skulle klippe tekstiler med en sløv saks.
Nøstepinner lages gjerne av tre.
Om du spør husbonden vil han antageligvis fortelle at en av hans beste investeringer er en garnvinde. Han var en smule lei av å sitte med armene rett ut, og likevel få irettesettelser for at han fulgte mer med på sporten på TV, enn på om det ble kluss med garnet. Noen ganger synes han likevel grensen er nådd for strikkegalskapen, og setter foten ned for nøsting av garn på kafé når vi er på ferie. Det samme gjorde han til mitt forslag for noen dager siden, om å ta med strikketøy og hodelykt da vi skulle på kino. (Filmen var egentlig litt kjedelig og kunne fint ha blitt strikket til.)
En garnvinde ansees som en av husbondens bedre investeringer. Selv er jeg også blitt svært glad i garnbollen.
Husbondens hobby i tre innebærer heldigvis at det drypper litt på undertegnede. Først ute var han med en garnbolle, som har blitt nesten uunnværlig. Spesielt ved strikking på verandaen. Sist ut var en nøstepinne. – Hva den brukes til? Den brukes til å nøste opp garnet i et pent nøste når du kveiler opp garnet fra garnvinden.
fest tråden ved håndtaket på pinnen, og lag en liten kjerne som er kun noen cm bred før du begynner å forme nøstet.
Nøstepinner var mye brukt før. De var gjerne kunstferdig utskåret, og de flinkeste laget små kuler i håndtaket. Det hadde en dobbel effekt. For slike nøstepinner kunne gjerne være en gave fra en frier. Et flott utført håndverk var en god attest. Om jenta beholdt gaven var det et tegn på at hun var interessert i den unge beileren. Kulene i håndtaket lager lyder, som fortalte omgivelsene at jenta var flittig og arbeidet når hun satt og nøstet opp garn.
Nøstepinne. Foto: Norsk didgitalmuseum.no
Når du skal bruke en nøstepinne kan du starte med å feste tråden ved håndtaket. Du lager først en liten kjerne, som du fortsetter å vikle garnet rundt, hvor du arbeider ved å legge tråden opp mot tuppen av staven som du vrir litt på. I videoen nederst i innlegget viser hun hvordan hun gjør viklingen rundt pinnen, - spol deg frem til ca 7 minutter ut. I videoen bruker hun venstre hånd når hun nøster. Selv syntes jeg det var mer naturlig å holde den i høyre hånd. Når nøstet er ferdig er det bare å dra det av pinnen.
Slik ser det ut når det er ferdig. Klar til bruk, og kan enkelt hektes på en nøstekrok om du gjerne vil strikke mens du går?
Jeg foretrekker å starte med tråden innenfra, da den allerede ligger klar. Fra gammelt av hadde denne måten å nøste på også en praktisk funksjon, da de ofte gikk og strikket samtidig. De hektet nøstet på en nøstekrok, hvor det da var greit at det allerede var et hull som gjorde at nøstet ville rulle uhindret på kroken mens de strikket.
Arne og Carlos henter mye inspirasjon fra hjemstedet sitt, og hagen i særdeleshet.
Strikketreff i Oslo
I helgen tok jeg meg tid til å klemme inn en dag på Strikketreff Oslo 2016. Med 150 påmeldte over gjennomsnittet strikkeinteresserte må det bli hyggelig. Dette er første gang treffet holdes, men mitt inntrykk er at erfaringene fra treffet har vært så gode at det forhåpentligvis gjentas som en årlig begivenhet. Lørdagens store begivenhet, om man ser bort fra markedet, var foredrag med to designere bosatt på Valdres. Arne & Carlos delte generøst om hvordan det er å leve på en nedlagt jernbanestasjon, et stykke fra sivilisasjonen og hvordan og hva de lar seg inspirere av. Etter foredraget gikk jeg bort for å hilse på, og fikk kjenne på en ørliten blanding av stolthet og forlegenhet over å bli gjenkjent. Arne utbrøt henrykt: Åh, er du en slik groupie! I tillegg til en god latter, fikk vi i alle fall en veldig hyggelig prat.
Garnet heter Tulliball og Kos. Det var likevel fargene som var det største salgsargumentet.
Utbytte av lørdagen, foruten mange nye hyggelige bekjentskaper, var kanskje ikke overraskende et lite tilskudd til et allerede velfylt garnlager. - Den rasjonelle forklaringen var at jeg trengte en ny garntype til å teste ut nøstepinnen på. Husbonden bet ikke helt på den, men aksepterte derimot forklaringen om at fargene var fantastisk flotte... Men hvem kan nå motstå et garn som heter både Tulliball og «Kos». For at strikking er kos, det er det ingen tvil om.
Jeg hadde litt problemer med å skjule min begeistring da jeg
oppdaget at vi på min nye arbeidsplass hadde et samarbeid med Arne &
Carlos. For å toppe nyheten om samarbeidet, så skulle de to herrene komme på
besøk i forbindelse med et arrangement på arbeidsplassen.
Noen var litt vel opptatt av gjestene.
Jeg oppdaget ganske raskt at min reaksjon kom litt uventet
på kollegene. Vi driver nemlig hverken med strikk eller garn på min nye arbeidsplass, og det ble
tydelig at dette ikke var stedet hvor jeg ville finne noe stort fellesskap i
strikk og håndarbeid. Akkurat der og da tror jeg ikke at jeg kunne ha følt meg rarere enn om jeg hadde hatt et tredje øye plassert midt i pannen. Jeg holdt
følgelig klokelig munn om antall produserte strikkedukker og rosa påskekaniner.
Inspirasjon mellom 2 permer. I alle fall hagelektyre
Dagen kom, og endelig kunne jeg møte mennene
bak strikkedukker, julekuler, påskekaniner, og nå til sist en hagebok. Designerspiren
hadde vært veldig klar på at jeg ikke fikk dra med meg strikkedukker eller
annet strikketøy, det fikk være måte på å være fan. Hun hadde lest om en hvordan
strikkeduoen hadde møtt på en dame som hadde fortalt dem at hun hadde stått
utenfor huset deres og luktet at de stekte vafler. – Der gikk grensen fikk jeg
vite, sammen med det å ta med seg strikkedukker på jobb!
Nye strikkedukker er med, nå som hippier i hagestil.
Uten strikketøy klarte jeg antageligvis likevel å formidle
entusiasmen for guttas kreasjoner som raskt dro frem «håndarbeid fra hagen»,
signert med en hyggelig hilsen. Det viste seg, - ikke overraskende, at dette var verdens hyggeligste fyrer. De
kunne også røpe at en ny bok kommer allerede til høsten med spennende tradisjonsstrikk,
selvsagt med Arne & Carlos vri. Jeg gleder meg allerede. – Men nå blir det
sommerstrikk, kanskje litt hagevin (Arne & Carlos) og en aldri så liten
hagemus eller hippie på pinnene. Hva er vel mer naturlig sommerstrikk?
Mulig Magnus hagemus blir å se i hagen hos oss også?
