Slitesnor

En slitesnor, ikke å forveksle med en sliten snor, (beklager dårlig humor), kan både være pynt og ha en praktisk funksjon langs en skjørtekant. Kantene på de lange skjørtene som man brukte tidligere kunne utsettes for mye slitasje. Men en slitesnor kunne ta støyten for slitasjen på skjørtekanten, og kunne byttes ut når den ble slitt. Vi bruker fortsatt slitesnor på flere bunader og folkedrakter.

Jeg har laget en slitesnor til ett av mine sommerprosjekter, og her skal jeg forklare hvordan du kan lage din egen slitesnor.

En slitesnor kan være både praktisk og dekorativ. Her har jeg brukt til sammen 6 tråder. 

Du husker kanskje at du fingerheklet som barn? En slitesnor kan du lage som en fingret snor, eller fingerhekling. Om du bruker et hardt tvunnet garn får du en god og fast snor som du kan sy fast nederst på kanten av stakken.

Det enkleste er å hekle med to farger. Da ser du veldig tydelig hvilken snor du skal hekle med neste gang. Det gjør det også enklere å sy fast i kanten uten å vri snoren.
Selv foretrekker jeg snor i en farge, men viser i eksempelet mitt 4 tråder og to farger.

Materialer 
Jeg bruker gjerne 2 tråds vevgarn fra Rauma Ullvarefabrikk. Hvor tykk du vil ha snoren avgjør du selv. Det kan være litt mer styrete med mange tråder, men går fint om du legger halvparten på hver side av deg mens du hekler.

Beregn ca 8 ganger så mye tråd som ferdig lengde. Det er et romslig mål, men det er utrolig kjedelig å gå tom når det bare gjenstår noen få cm igjen.

Lag gjerne små nøster, ev om du skal ha 4 tråder kan du hente en tråd fra utsiden og en innsiden av nøstet. Da står du også friere mht lengden på snoren.  

Det hekles med to grupper/tråder.
I eksempelet bruker jeg 4 tråder, 2 tråder i hver gruppe. Prinsippet er det samme om du hekler med 2, 4 ,6 , etc. tråder. I ferieprosjektet mitt har jeg brukt 6 tråder, 3 tråder i hver gruppe.

Lag en renneløkke med den første tråden. 

Knyt endene sammen. Lag en renneløkke med den ene tråden.

Lag den første løkken med den ene tråden/tråd nr 1. Hold med venstre hånd.

Jeg holder snoren i hånden mens jeg henter opp den nye tråden. 

Stikk pekefinger inn i løkken og hent tråd nr 2 som en ny løkke. Jeg bruker gjerne både pekefinger og tommel da jeg synes det går raskest.

Flytt snoren over til høyre hånd, og dra til med den første snoren så du strammer til rundt den nye løkken.

Stikk nå pekefingeren på høyre hånd inn i løkken og hent tråd nr 1.
Flytt snoren over til venstre hånd og stram løkken til igjen.

Det er lett å se om du har vridd snoren når du bruker 2 farger. 

Du skal alltid hente tråd i motsatt farge av løkken. Om du vrir trådene vil du se dette ved at stripene langs snoren vil bli brutt. Snoren skal ha fire sider, hvor du har fargene annenhver gang oppover langs snoren. Fortsett slik fra høyre og venstre annen hver gang til snoren har ønsket lengde. Avslutt med å trekke tråden helt igjennom løkken.

Snoren bør være ca 10 -15 cm lengre enn stakkelengden. NB, pass på at du ikke drar i snoren når du måler den.

Nål snoren fast til kanten fra baksiden på stakken. Begynn ved den ene enden. Snoren kan sys fast med prikkesting til stakken. Sy fast først gjennom snoren, så i stakken.

VESLEMØY PÅ BALL

Jeg har fått litt dilla på å strikke votter og pulsvarmere. Som regel kaster jeg meg over store prosjekter, som jeg bruker mye tid på. Et av disse litt større prosjektene ga meg ideen til Veslemøy-votten. Nå skal det også sies at noe av det forløsende skyldtes at jeg var i beit for en julegave. Under en hyggelig strikkeprat med min tante hadde hun delt sin begeistring for garnpakker, dermed var veien fra ide til handling kort. Så jeg satte meg ned og begynte å tegne et vottemønster, før jeg fant frem passende garn. Mønsteret falt i smak til og med hos designerspiren, så jeg hadde store forhåpninger om å treffe blink med julegaven.

 

Veslemøy, strikket i Tumi, 50 % ull og 50 % alpakka.

Designerspiren er mitt viktigste smaks-råd. Hun er rask til å se om jeg beveger meg mot «kjerring», og gir dertil tydelig beskjed. Disse vottene falt imidlertid i god smak, hvorpå hun tilbød seg å teststrikke et par votter. Mens undertegnede valgte litt rolige farger valgte designerspiren en røffere fargepalett, som også harmonerte bedre med inspirasjonskilden! Designerspirens farger, og votter er fortsatt under produksjon så bilder får komme på Instagram senere.

De burgunder vottene var det første paret ut. Først med 2 høyrevotter! 

Når jeg utvikler nye mønstre, bestreber jeg meg på å få noen andre til å lese igjennom manuskriptene mine før de utgis. Om jeg har mulighet får jeg også andre til å strikke igjennom oppskriften, og på det viset få verdifulle tilbakemeldinger. Å tegne et vottemønster regnet jeg egentlig som en relativt overkommelig oppgave. Jeg har tegnet et vottemønster tidligere, hvor jeg fikk hjelp til å strikke igjennom mønsteret, uten at det kom tilbakemeldinger på det.

Mansjetten på de blå vottene er strikket i to farger. Vottene er dekorert med maskesting og glassperler. 

Det jeg ikke hadde tenkt på da jeg selv skulle strikke meg igjennom mønsteret var hvor «vanskelig» det var å huske å strikke speilvendt! (I alle fall om du hadde et øye på TV-en samtidig, og forsøkte å få med deg "Love Actually", et must i julen). Jeg holdt dermed på å ende opp med 2 høyrevotter. Designerspiren som er en langt mer erfaren vottestrikker enn sin mor, flirte godt av opphavet. Dermed innså jeg at diagrammer til både høyre- og venstrevott måtte med i oppskriften. Det kunne jo hende at det var flere enn meg som ikke fulgte like godt med i timen?

Mansjetten er strikket i en farge, her har jeg til gjengjeld gått litt amok i perleboksen. Vottene er i tillegg dekorert med maske- og kjedesting. 

Dekorering
Mønsteret inviterer til dekorering. Det var i alle fall det jeg sa til meg selv mens jeg strikket det første paret med votter. Både maske- og kjedesting ble tatt i bruk, og et skikkelig dykk i perleboksen. Dykket var så omfattende at designerspiren kommenterte: Mamma, har du tenkt å bruke dem på ball? Det neste votteparet tonet jeg ned dekoren på. Med kun noen maskesting, og en langt mer beskjeden bruk av perler syntes jeg de også ble flotte. Kanskje ikke helt klare for ball, men i alle fall klare til bruk.

Veslemøy er allerede tatt i bruk. Riktig nok ikke på ball.

Godt nytt år
Det nye året er godt i gang med både prosjekter, og nye muligheter. 2016 kan man si mye om: Om den politiske situasjonen på verdensbasis, om krig og terror, om flyktningkrisen, om sosial uro, om mangel på medmenneskelighet, og om alle musikerne vi elsket som uventet tok farvel .. Men det var også historier om personlig mot, medmenneskelighet og starten på den emosjonelle revolusjon i 2016.

Den emosjonelle revolusjon, ref- Arendalsuka, Yale University 

For egen del var 2016 et begivenhetsrikt år, som for alvor viste at når snøballen først har begynt å rulle så kan det skje mye uventet. 2016 var også året hvor jeg virkelig for alvor forsto hvor ettertrykkelig jeg har lukket noen dører, og i ferd med å stake ut en helt ny kurs. Det har sjelden kjentes så riktig, selv om alt fortsatt flyter, kombinert med en kropp som fortsatt setter noen begrensninger. Hvem hadde trodd at frihet skulle kunne gi indre ro? En situasjon som egentlig burde være en selvmotsigelse for en selverklært kontrollfrik.

Liten tvil om hva som har vært og er favoritt og energifargen. Mon tro om 2017 har andre planer?

Om et par uker er vi klare med ny photo-shoot av flere nye strikkemodeller. Jeg gleder meg til å kunne utgi dem utover våren. Våren og i og for seg hele 2017 kommer nok også til å bære preg av Bunadssøm, da jeg allerede begynner å få fylt opp ordrebøkene, har planlagte samlinger i forbindelse med påbegynte fagbrev, samtidig som jeg snuser på ytterligere videreutdannelse til høsten. Snøballen ruller videre. Godt nytt år, og takk for følget i 2016. Jeg håper dere også blir med i 2017.

MODELL OG MATERIALER
Design: Veslemøy-votter
Materialer: Tumi fra Rauma garn
Fra lager: ja
Farge: Burgunder, gammelrose og naturhvit /Petrol, lys blågrønn og naturhvit
Strikkefasthet: 24 m x 32omg 3,5 mm = 10 x 10 cm
Materialer kjøpt hos: Sponset fra Rauma garn
Tilbehør: glassperler kjøpt hos Panduro
Størrelse: dame

DET SPØKER PÅ ROM 17

Det gikk nylig opp for meg at jeg ikke har blogget siden vi mistet vår umistelige Maja. Alt sto i stampe, og den lille ferien vi hadde planlagt var i ferd med å gå i vasken på grunn av flere uforutsette hendelser. Jeg hadde mest lyst til å legge meg ned og dra dynen godt over hodet noen dager. Mens det meste av ferien kunne avbestilles, sto den dyreste delen igjen: en tur på Telemarkskanalen og opphold på Dalen Hotell. Kvelden før den planlagte turen på Telemarkskanalen bråbestemte vi oss: vi pakket på 20 minutter (har aldri reist med en så merkelig sammensetning av klær før), og kom oss i bilen på vei mot Dalen Hotell før det ble mørkt.

Dalen hotell ligger idyllisk til i naturskjønne omgivelser, omringet av fjell på alle sider.

Reiselederen hadde gjort få, om noen, forundersøkelser før turen ble bestilt. Vi hadde tross allerede vært på langtur i mai, og hadde kun planlagt en liten rundreise i Telemark denne sommeren. Dalen hotell var plukket ut på bakgrunn av at det lå greit til i forhold til Telemarkskanalen, samt at det var et greit utgangspunkt uansett hvor vi skulle videre. Vi oppdaget ganske raskt at Dalen var langt fra et vanlig hotell Det er en del av en samling hoteller som klassifiseres som historiske hotell. Det er det eldste trehotellet i Norge, bygget i dragestil i 1894, og kan skilte med en spennende historie. Hotellet var et av de første som hadde både innlagt strøm og bad til hvert rom. Det ble derfor flittig besøkt av både kongelige og sosieteten.

Hotellets transport. Litt uvanlig, men i god stil med resten av interiøret. 

Under krigen ble det okkupert av tyskerne som ribbet alt av inventar, de bokstavelig talt rev fastmonterte skap ned fra veggene, og sendte alt nedover til Tyskland. En av de ansatte hadde i siste liten klart å gjemme unna noen bilder, av de kongelige, ved å grave dem ned under noen maurtuer. Siden den gang har hotellet skiftet eiere flere ganger. Nåværende eier har satt hotellet tilbake til svunnen tid. Du føler bokstavelig talt at du entrer en tidligere tidsepoke i det du går inn dørene. Det er hverken TV eller telefoner på rommene, og bussen som kjører deg ned til båten er en veteranbil.

På rom 17 skal man ha stødige nerver for å bo. 

Det spøker
Vi ble ikke veldig overraset da vi fant hotellet på listen over de skumleste hotellene i Norge. Hotellet kan skilte med et eget spøkelse på rom 17, The English Lady. Dette er et rom du forøvrig må be spesielt om å få bo på. I følge historien skal en gravid engelsk kvinne ha sjekket inn på hotellet, men den samme kvinnen var ikke gravid da hun sjekket ut. Etter at hun hadde reist fant betjeningen et dødt barn gjemt i en koffert på rommet hennes. Det skal være både registrert og dokumentert uforklarlige lysglimt og temperaturendringer på rommet. Vi bodde ikke på rom 17.

Telemarkskanalen kjennetegnes av de mange slusene. Den største slusen har en høydeforskjell på 21 m.

Telemarkskanalen var en hyggelig, og langsom tur. Perfekt for en dag med strikking. Jeg er invitert med på en utstilling blant norske strikkedesignere på Hadeland Glassverk #strikk2016, 3. september til 30. oktober, og strikker i hver ledige stund. Som om jeg ikke gjør det ellers... Kanalen kjennetegnes av de mange slusene man må igjennom, og går fra Dalen i nord til Skien i sør.

På Raulandsakademiet ligger Telemarkstunet. Her selges lefser, brød og rømmegrøt. Om kvelden var vi på konsert, og fikk omvising på skolen. skolen tilbyr overnatting for tilreisende og klassifiseres som et vandrerhjem. 

Raulandsakademiet
Etter to netter på Dalen og spøkselesjakt tok vi turen videre oppover mot Nutheim gjestgiveri, og rakk et kort besøk innom galleriet, før vi satte kursen videre opp til Raulandsakademiet. I og med at undertegnede nå har startet på fagbrevet som bunadsyerske og skal tilbringe et par uker her  i året, var det en fin måte å gjøre seg litt kjent på. Raulandsakademiet er en del av Høgskolen i Telemark og har sommerkurs i kunst og håndverksfag. Mange av fagene de underviser i er rødlistet. Det vil si at det er håndverk som nesten ingen behersker lenger.

Kniplingskunst er et av de rødlistede håndverkene. Kniplinger har stort sett vært laget i lin, noe ull og metall. 

Vi besøkte også Rjukan, og Vemorksruten og fikk frisket opp i historien om tungtvannsaksjonen under 2. verdenskrig. En tur med  Krossobanen, nord Eurpoas første kabelbane, anbefales om man ikke har høydeskrekk. De to vognene "Tyttebæret" og "Blåbæret frakter folk fra nedre stasjon Krosso på 404 meter over havet til øvre stasjon Gvepseborg 886 meter over havet, i løpet av 4 og et halvt minutt.Og når man først er i området kan man også ta med seg strikketøyet og komme seg opp til Gaustadtoppen (1883 moh)!

Aldri en dag uten. Strikketøyet er en selvfølge i tursekken, sammen med kaffe og sjokolade. 

På hjemveien rakk vi en liten svipptur innom Telespinn som nå hadde åpen butikk. Egentlig skulle jeg bare innom for å sikre meg et par fargekart, men alle som kjenner meg vet jo at det var et usannsynlig scenario i møte med hyller med nydelig mohairgarn.

På Telespinn, fikk vi utenom en pose full av garn også hilse på de søte mohairgeitene. 

Hjemme ventet det bunadsøm. Det er snart konfirmasjon, og unge konfirmanter skal inn i mors eller bestemors gamle bunad. Jeg kan ikke være annet enn takknemlig for å få kunne være med på å gi en bunad en både nytt og lengre liv, når jeg tilpasser og gjør omsøm på et arvestykke til en ny og stolt eier.  - Jeg kan vel like godt advare, dette blir ikke den siste bunaden dere kommer til å se her.

Lundebybunaden ble komponert av kunstmaleren Alf Lundeby rundt 1930. Motivet er rokokkoinspirert, (gjerne leken og litt overdådig, men også lys og elegant), med stilisert blomstermotiv.. Den kommer opprinnelig fra Hedmark og er en svært populær bunad. Ikke så rart da den er svært vakker!

PS Trenger du hjelp med ømsøm eller montering av bunaden din, ta gjerne kontakt med meg på helle (@) hellessyskrin.no.

BRUKER DU NØSTEPINNE?

Å ha riktig og godt utstyr er et viktig element ved alle former for håndarbeid, uavhengig av om du er erfaren eller nybegynner. Ikke at utstyret behøver å være så avansert, men at det må fungere og gjøre arbeidet enklere. Og samtidig kan det være med på å øke gleden over å drive med håndarbeid. Fremfor å bruke energi på å jobbe i motbakke, og miste lysten til å fortsette. For alle som har strikket med en knirkende rundpinne vet hvor frustrerende det kan være. For å ikke snakke om det å skulle klippe tekstiler med en sløv saks.

Nøstepinner lages gjerne av tre. 

Om du spør husbonden vil han antageligvis fortelle at en av hans beste investeringer er en garnvinde. Han var en smule lei av å sitte med armene rett ut, og likevel få irettesettelser for at han fulgte mer med på sporten på TV, enn på om det ble kluss med garnet. Noen ganger synes han likevel grensen er nådd for strikkegalskapen, og setter foten ned for nøsting av garn på kafé når vi er på ferie. Det samme gjorde han til mitt forslag for noen dager siden, om å ta med strikketøy og hodelykt da vi skulle på kino. (Filmen var egentlig litt kjedelig og kunne fint ha blitt strikket til.)

En garnvinde ansees som en av husbondens bedre investeringer. Selv er jeg også blitt svært glad i garnbollen. 

Husbondens hobby i tre innebærer heldigvis at det drypper litt på undertegnede. Først ute var han med en garnbolle, som har blitt nesten uunnværlig. Spesielt ved strikking på verandaen. Sist ut var en nøstepinne. – Hva den brukes til? Den brukes til å nøste opp garnet i et pent nøste når du kveiler opp garnet fra garnvinden.

fest tråden ved håndtaket på pinnen, og lag en liten kjerne som er kun noen cm bred før du begynner å forme nøstet.

Nøstepinner var mye brukt før. De var gjerne kunstferdig utskåret, og de flinkeste laget små kuler i håndtaket. Det hadde en dobbel effekt. For slike nøstepinner kunne gjerne være en gave fra en frier. Et flott utført håndverk var en god attest. Om jenta beholdt gaven var det et tegn på at hun var interessert i den unge beileren. Kulene i håndtaket lager lyder, som fortalte omgivelsene at jenta var flittig og arbeidet når hun satt og nøstet opp garn.

Nøstepinne. Foto: Norsk didgitalmuseum.no

Når du skal bruke en nøstepinne kan du starte med å feste tråden ved håndtaket. Du lager først en liten kjerne, som du fortsetter å vikle garnet rundt, hvor du arbeider ved å legge tråden opp mot tuppen av staven som du vrir litt på. I videoen nederst i innlegget viser hun  hvordan hun gjør viklingen rundt pinnen, - spol deg frem til ca 7 minutter ut. I videoen bruker hun venstre hånd når hun nøster. Selv syntes jeg det var mer naturlig å holde den i høyre hånd. Når nøstet er ferdig er det bare å dra det av pinnen.

Slik ser det ut når det er ferdig. Klar til bruk, og kan enkelt hektes på en nøstekrok om du gjerne vil strikke mens du går?

Jeg foretrekker å starte med tråden innenfra, da den allerede ligger klar. Fra gammelt av hadde denne måten å nøste på også en praktisk funksjon, da de ofte gikk og strikket samtidig. De hektet nøstet på en nøstekrok, hvor det da var greit at det allerede var et hull som gjorde at nøstet ville rulle uhindret på kroken mens de strikket.

Arne og Carlos henter mye inspirasjon fra hjemstedet sitt, og hagen i særdeleshet. 

Strikketreff i Oslo
I helgen tok jeg meg tid til å klemme inn en dag på Strikketreff Oslo 2016. Med 150 påmeldte over gjennomsnittet strikkeinteresserte må det bli hyggelig. Dette er første gang treffet holdes, men mitt inntrykk er at erfaringene fra treffet har vært så gode at det forhåpentligvis gjentas som en årlig begivenhet. Lørdagens store begivenhet, om man ser bort fra markedet, var foredrag med to designere bosatt på Valdres. Arne & Carlos delte generøst om hvordan det er å leve på en nedlagt jernbanestasjon, et stykke fra sivilisasjonen og hvordan og hva de lar seg inspirere av. Etter foredraget gikk jeg bort for å hilse på, og fikk kjenne på en ørliten blanding av stolthet og forlegenhet over å bli gjenkjent. Arne utbrøt henrykt: Åh, er du en slik groupie! I tillegg til en god latter, fikk vi i alle fall en veldig hyggelig prat.

Garnet heter Tulliball og Kos. Det var likevel fargene som var det største salgsargumentet. 

Utbytte av lørdagen, foruten mange nye hyggelige bekjentskaper, var kanskje ikke overraskende et lite tilskudd til et allerede velfylt garnlager. - Den rasjonelle forklaringen var at jeg trengte en ny garntype til å teste ut nøstepinnen på. Husbonden bet ikke helt på den, men aksepterte derimot forklaringen om at fargene var fantastisk flotte...  Men hvem kan nå motstå et garn som heter både Tulliball og «Kos». For at strikking er kos, det er det ingen tvil om.

17.mai og andre bunadsforberedelser

Hva er det med dette antrekket som får oss til å miste alle tidligere bekymringer om å se tykk ut i en kjole? Med minst 4 meter ullstoff surret rundt livet føler de fleste av oss mer staselig og sjelden flottere enn i noe annet stasplagg. Hver 17.mai og andre høytidelige anledninger drar vi frem dette stasplagget, stryker skjorter, svetter i x-antall kilo ull, og for å ikke glemme skoene. Uansett hvor store de er kommer de alltid til å være trange på slutten av dagen, merk: lenge før det er anledning til å skifte til andre sko.


Garantert trange på slutten av dagen

Etter endt dag hvor vi har fortært mer is og pølser enn vi gjør tilsammen ellers i året, sitter vi med ualminnelige såre føtter, svette og slitne etter å ha gått med altfor trange klær hele dagen (for bunader har en merkelig tendens til å krympe fra år til år). Så må jeg konstantere at dette er et plagg vi har mye følelser rundt! Selv er jeg såpass bitt av bunadsbasillen at jeg har sikret meg 2 utgaver av dette fantastiske plagget. I likhet med mange andre bunadskledde kvinner har jeg måtte lete litt etter en slektning med riktig bakgrunn, for å finne min bunad.

Gausdalsbunaden

De fleste får sin bunad i forbindelse med konfirmasjon. Nå droppet jeg hele konfirmasjonen og gikk dermed glipp av hele bunaden. Noe som jeg faktisk hadde ønsket meg veldig til tross for mine 14 år, i en tid hvor det meste var ukult. Ønsket om en bunad vokste etterhvert seg så stort at jeg til slutt bestemte meg for at dette fikk jeg saktens ordne selv. Som ung småbarnsmor var imidlertid budsjettet relativt trangt, så det ble klart at her måtte jeg satse på selvlaget for at bunadsdrømmen skulle kunne gå i oppfyllelse.


Veske eller lomme følger med til de fleste bunader

Første utfordring var hvilken bunad skulle jeg velge? På morssiden er jeg enten 4. generasjons Oslo innbygger, noe som ikke gir de helt store valgene på bunadsfronten, eller så kunne jeg velge noe fra et av Agderfylkene. Problemet var egentlig at jeg ikke følte den minste tilhørighet til dette området, og alt ble feil. På farssiden kom de fleste fra Buskerud /Bærum, noe som heller ikke ga det helt store utvalget. - Eller det vil si, ikke noe som helt falt i smak. Løsningen på bunadsvalget ble en "tipp" fra Gudbrandsdalen hvor jeg også følte en stor tilhørighet til området. 


Selv de enkleste blomster kan være en utfordring for en nybegynner

 Neste utfordring var mine manglende broderingsferdigheter. Her var gode råd dyre. Hvordan kunne dette løses uten at det ruinerte et allerde stramt budsjett? Bøker ble lånt og studert med stor interesse, og på en jentetur til Lillehammer fant jeg løsningen. Gausdalsbunaden kom i flere farger, deriblant rustrødt som er en av mine yndlingsfarger, og det viktigste: den hadde minimalt med broderier! På skjørtet som er rutete så skulle det broderes små markblomster. Vel innstallert med broderibok satte jeg i gang. De små markblomstene tok meg imidlertid utrolig lang tid å brodere. Løsningen ble å jukse litt i mellomtiden.


Mor og datter i matchende damaskkjoler

 Jeg fikk tak i ulldamask fra Husfliden på Lillehammer, sammen med en vevet silkebrokade hvor jeg sydde damaskkjoler til meg og min datter. For ja, disse små blomstene tok meg virkelig en evighet å brodere. Jeg har nå gjort en, kremt, kreativ endring på damaskkjolen da jeg opplevde at den ble veldig lik i fargene som på Gausdalsbunaden, når den omsider ble ferdig. Her har jeg nå sydd et løst liv til skjørtet.

Damaskkjole med løst liv

Ryggen i livet er sydd etter et 1700-talls liv fra Gudbrandsdalen. Forstykket er beholdt i den karakteristiske Gudbrandsdalsskjæringen. Det meste av livet er håndsydd etter en egen teknikk jeg fant i en bok om søm av bunader. På skjørtet satte jeg noen border. - Noe jeg fikk tips om fra Husfliden i Oslo. Det er faktisk lov til mer enn man tror av egne varianter enn man kan få inntrykk av fra Bunadspolitiet.

Det er en liten fold eller rysj bak i livet som en fin effekt.

Min nå snart voksne datter som høflig, men veldig tydelig takket nei til bunad ved sin konfirmasjon har nå angret seg. Denne gangen er det altså Romeriksbunaden som må til pers, og den har noe helt vanvittig med broderier. Jeg kjenner mine begrensninger og forstår når jeg må melde meg på kurs. Moro blir det sikkert likevel. Gleder meg mest til å se avkommet i en vakker bunad om noen års tid. - for selv om jeg går på kurs kommer det neppe til å gå fort.  :)

Bunadssøm

En av mine lidenskaper er søm. Jeg har sydd noen bunader til meg selv og datteren min. Bunadssøm skiller seg fra vanlig kjolesøm i forhold til praktiske løsninger, og blir derfor av mange sett på som litt vanskelig.

Det mest kompliserte er egentlig å skulle håndtere de store mengdene med stoff som det ofte er i stakkene. Bunader krever også en del håndsøm, selv om det avvikes en del fra denne regelen. Har man ikke en pen håndsøm, bør man kanskje velge den enkle måten.

Til mine barn har jeg laget barnebunad designet av Tine Solheim, Lillestrømdrakten og en damaskkjole fra Gudbrandsdalen. Jeg var med på å utvikle barnemodellene (både gutt og jente) for Lillestrømdrakten da denne skulle lanseres, noe som var en morsom utfordring. Draktene skulle både være komfortable samtidig som barna skulle kunne vokse i dem. Resultatet ble ganske bra.

Til meg selv har jeg laget Gausdalsbunaden som avbildet, en damaskkjole fra Gudbrandsdalen samt en rekonstuksjon av Gudbrandsdalsbunad fra 1700-tallet. Neste bunadsprosjekt blir Akershusbunaden, - bare min datter ombestemmer seg med hensyn til å ville bruke eller eie en bunad.