3. april 2021

Lag skråbånd selv

Hvordan skjuler vi sårkantene på en oppklippet jakke? De fleste av oss strikker som regel jakker i to eller flere farger rett opp og klipper opp til slutt. Hvordan vi velger å skjule sårkanter er det ulike metoder for. Du kan enten plukke opp masker langs kanten på innsiden av knappestolpen, og strikke en kant som du bretter over oppklippskanten. Om du har en  knappestolpe som går oppover langs jakkekanten kan du legge opp noen ekstra masker til knappestolpen. De ekstra maskene blir da et belegg som du syr på til slutt. En annen metode er å strikke doble knappestolper, hvor oppklippskanten blir liggende inni selve knappestolpen. Eller så kan du sy på et bånd på innsiden av jakken. Mange velger da et dekorativt ullbånd, fløyelsbånd eller lignende. Jeg bruker selv disse båndene, da de ofte kan ta opp igjen fargene i jakken og bli en lekker dekor når du har jakken åpen. Den eneste utfordringen med det er at disse båndene ikke er elastiske. Jeg har sett mer enn en jakke som har fått satt på litt for korte bånd, og hvor kanten foran føles stram. 

På Reveenkas jakke har jeg latt skråbåndet gå rundt hele kanten. Det er ikke nødvendig, men jeg syntes det ble penere enn å avslutte ved skuldrene som jeg ofte gjør ved bruk av stivere bånd. 

Et skråbånd er elastisk, det er som navnet sier klippet skrått. Gjerne laget av et bomullsstoff. Jeg bruker innimellom heller skråbånd enn ullbånd, nettopp for å unngå at jakken føles litt stiv og stram i fronten. Her viser jeg hvordan du kan lage ditt eget skråbånd av et bomullsstoff. 

Jeg bruker et vevet stoff, ikke et strikket. Et strikket stoff er allerede elastisk. Det finnes også vevede stoffer med elastikk, da inneholder de gjerne elastan som gjør dem elastiske. Det er en fordel å bruke et stoff som ikke er for tykt, vanlige bomullsstoffer, quiltestoffer og lignende er fine å bruke. 

I dette tilfellet hadde jeg et tekstil som var ca 50 cm langt og 110 cm bredt. Klipp remser på skrå av tekstilet, ca 3-4 cm brede.  Til min skråbåndsbretter er 3,5 cm akkurat passe.  - Jeg klippet dem 4 cm, og det var akkurat litt for bredt, men det gikk likevel fint. 

For å få lang nok remse kan det godt hende at du må lage noen skjøter. Når du skjøter et skråbånd må skjøten gjøres på skrå. Dette gjør du før du begynner å brette og stryke. 


Strykejern er et must! Bruk gjerne også en skråbåndsbretter. Den gjør jobben mye enklere for deg. Da putter du tekstilet inn på baksiden og drar det ut på andre siden. Bruk et strykejern til å presse brettene ned. Om du ikke har en skråbåndsbretter kan du lage det kun ved hjelp av å brette kantene og stryke dem ned. 

Når båndet er langt nok og ferdig brette setter jeg det fast med knappenåler over sårkantene. Et skråbånd kan fortsatt stramme opp en litt slapp kant, og du kan fortsatt sy det så det strammer. Men om du legger arbeidet flatt og passer på at det ikke drar seg så skal det gå fint. Jeg syr fast båndet med sytråd. 


Om du har lyst til å gå tilbake til dette innlegget ved en senere anledning så finner du det også under tutorials. Eller så kan du bruke søkefunksjonen på bloggen og søke etter skråbånd. 

28. mars 2021

Å lære av sine feil

Noen ganger går ting absolutt ikke som jeg har planlagt. Så lenge det handler som egosøm er det i og for seg greit, jeg setter det på kontoen for læring. Det er få ting jeg lærer så mye av som de feilene jeg gjør. Skinn et er av de materialene jeg egentlig liker å arbeide med, men jeg har kommet frem til at jeg har et stykke igjen før jeg synes at jeg mestrer det. Jeg liker mykheten, lukten og fleksibiliteten i materialet. Men å arbeide med skinn innebærer noen utfordringer, du bør blant annet sy riktig første gang, ellers risikerer du får hull i skinnet der du må sprette opp sømmen.

Også er det ulike kvaliteter. Og man kan snakke om mykt og fint skinn, men det er ikke det samme som sterkt skinn. At noe er kostbarter ikke ensbetydende med at det tåler hard behandling. Og det er vel noe av det andre jeg synes er litt fascinerende med en del kvaliteter, de er har mange styrker og fordeler, men er lette å ødelegge. Som for eksempel skinn, ull og silke. Denne gangen hadde jeg lyst til å sy et brunt skinnskjørt med lommer.

I området har vi noen gode forhandlere på skinn, men da alt er nedstengt passet det fint å dykke ned i esken med skinn til et eller annet for lengst glemt prosjekt. Jeg fant flere skinnbiter i brunt som jeg tenkte kunne passe til formålet. Som regel må jeg finne to som er ganske like i fargen, men denne biten var ganske stor. Skinnet var både mykt og tynt.  Ulempen var at den hadde en god del skjøre partier som jeg egentlig ikke hadde så lyst til å bruke. Men dette skinnet hadde den fineste fargen, og jeg hadde antageligvis beregnet at det holdt til et skjørt når jeg kjøpte det inn. Jeg var litt betenkt i forhold til tykkelsen, om det ville krølle eller dra seg.

Tidligere erfaringer
Det ble raskt klart at det ikke var mulig  å unngå alle skjøre partier når jeg klippet ut skjørtet. Delene ble spredt utover, og en av fordelene med skinn er at her trenger man ikke tenke på mønster eller trådretning. Men noen av delene var såpass stygge at jeg forsøkte å bruke dem på innsiden av linningen og inni lommen. Et tips jeg har fått tidligere er å stryke på et limstoff på baksiden av skinn. Den første gangen jeg gjorde det glemte jeg å ta hensyn til at stretchen i skinnet forsvant med limstoffet. Så der lærte jeg at å stryke vliselin på hele baksiden gjorde skinnet veldig stabilt å arbeide med, men det ble til gjengjeld veldig stivt og lite fleksibelt. 

Og noen nye...
Siden har jeg klippet strimler som jeg setter på der hvor jeg har tenkt å sy. Når jeg forsterker skinnet ved sømmen med et limstoff kan det bli litt lettere å sy. Og her skjedde den første feilen. Det er mulig at det skyldes at jeg har et annet annet strykejern enn tidligere, men det ble for varmt for skinnet som krøllet seg sammen. Delene var bare å kaste. Noen biter måtte klippes til på nytt, men da var jeg henvist til de områdene jeg ikke ønsket å bruke. 
Jeg bruker gjerne klyper eller noe annet til å holde skinnet sammen for å unngå å lage hull med nåler.

Jeg bruker enten en teflonfot eller rullefot når jeg syr på skinn, sammen med en (alltid ny) skinn-nål. Likevel hender det at skinnet blir for seigt. Noen ganger legger jeg et tynt papir over der hvor jeg skal sy, men jeg synes det er vanskelig å få full oversikt med et papir om jeg for eksempel skal sy en stikning. Jeg har brukt det en del tidligere, men synes det også kan være litt plunder å plukke ut små papirrester fra sømmen etterpå. I god tro på at vliselin ville gjøre susen alene droppet jeg papiret. Det var kanskje ikke så lurt. 

Foret gjør skjørtet behageligere å ha på. Ikke at det spilte så stor rolle etter hvert, da jeg fullførte prosjektet på ren trass. Ikke med tanke på videre bruk. 

Jeg har sydd i skinn tidligere, men aldri i så tynt og mykt skinn. Og det var en stor forskjell, et tykkere skinn er stødigere å arbeide med. Selv med rullefot og limstoff formelig "tygget" symaskinen min flere sømmer. Tidligere har jeg brukt litt tykkere tråd til for eksempel stikninger, det viste seg helt umulig i denne kvaliteten. Flere partier hadde nålen gått igjennom skinnet uten at det ble en søm. Andre ganger stoppet den plutselig opp og "tygget" av hjertens lyst. Et parti ble så stygt etter at maskinen hadde gjort sitt, at jeg endte opp med å maskere noe av det med maling for skinn. Løsningen ble å bruke tynnere tråd. I tillegg oppdaget jeg at de skjøre partiene dro seg, og ville ikke falle pent. De var for lette, og om de først var blitt krøllete var det vanskelig å rette ut.

Spesielt det nederste feltet på skjørtet forble krøllete. Det nederste feltet dro seg, og jeg synes ikke det falt pent. Jeg har limt kanten nederst fremfor å sy en søm. Jeg hadde på dette tidspunktet kommet frem til at jeg ikke orket å sy flere sømmer i dette skinnet. 

Lim vs ikke lim.
Jeg er ikke så glad i lim. For i det du har limt har du mistet muligheten til å gjøre endringer. Du får ofte fine og flate sømmer med lim, men har du limt risikerer du å rive i stykker skinnet om du må ta det opp igjen. Det er heller ikke uten videre å anbefale å sy stikninger over, da symaskinen ikke er spesielt glad i å sy i virkelig seigt materiale. Det hender jeg limer, men ikke om jeg skal ha en stikning over. 
Jeg krysser fingrene for at jeg har et par litt tykkere skinnbiter i skuffene, og plukker heller små papirrester heller enn å få ennå et prosjekt tygget i stykker av symaskinen. 

Egentlig hadde jeg mest lyst til å legge bort hele prosjektet, men bestemte meg for å fullføre nesten bare for å ha gjort det. Kjente at jeg ble litt trassig av all motgangen. 

Selv om jeg liker modellen tviler jeg på at dette er et skjørt som kommer til å bli brukt. Jeg synes det ikke faller pent, og krøller lett. Jeg ser også for meg at siden de tynneste partiene dro seg vil det antageligvis fort bli utvidet, og få uønsket fasong i skjørtet. Men, det er et greit "test and learn"-prosjekt. Tynt og skjørt skinn egner seg ikke til alt og det blir neppe noen gjentagelse. Men det er en del som tyder på at jeg tar frem papirrullen igjen til neste prosjekt, i en litt tykkere kvalitet. For modellen likte jeg godt og da er det bare å gi søm i skinn et nytt forsøk. Det gjelder å ikke gi seg. 

21. mars 2021

Reveenkas kofte

Har du det også sånn at en lukt, farge, et navn eller ord kan sette deg langt tilbake i tid? For kort tid siden fant min første beste-venninne, som flyttet da jeg var åtte år, og jeg tilbake til hverandre igjen via noen omveier på sosiale medier. Hun husket en mengde historier som jeg hadde glemt. Hun husket både rampestreker og mye moro. Det var greit med en liten korreksjon, for jeg hadde lullet meg inn i et minne om en liten uskyldig lyslugg som tilhørte kategorien "englebarn".  

Å arbeide med dette designet har brakt frem mange hyggelige minner. 

Men det var gode og hyggelige minner, og noe av det beste var at det dro frem minner fra en tid hvor livet var enklere. Du vet den tiden før du blir veldig selvbevisst og redd for å skille deg ut. Hvor du fordyper deg i leken og ser en trehytte, som består av gammel plank og rustne spiker, som en stor borg som skal beskytte deg mot krokodiller i bekken. - Min eldste bror hadde klart å innbille flere av barna i nabolaget at det bodde krokodiller i bekken, så den hadde vi respekt for. Krokodiller i bekken eller ikke, resultatet av hyggelige minner kombinert med en vakker julepresang fra min sønn ble starten på et nytt design. 

Designet

Jeg har blitt bitt av gleden over å strikke med flerfarget garn. En ekte barnlig glede over å se hvordan tråden endrer farge underveis, og glede seg til neste parti med favorittfargen. I de partiene strikker jeg gjerne litt ekstra fort. Som en konsekvens har jeg eksperimentert med ulike design, former, størrelser etc. for å finne hvor jeg synes at fargeskiftene kommer best frem uten å bli for dominerende. En aldri så liten balansekunst. Nå var det fargen "Mikkel Rev" fra Værbitt garn som sto for tur. 

Jeg hadde sett for meg en kort modell, litt innsvinget, raglansfelling med flere mønsterborder opp til bysten og en form for lus eller mønsterborder oppover. 

Oppskriften på Reveenkas kofte ligger på Ravelry. Der ligger også all informasjon om størrelser, garn, etc. Jeg kommer til å legge ut noen små videoer under Tutorials, noen ligger allerede ute på Instagram, som viser hvordan jeg lager heklekanter, strikker med perler og lager skråbånd. 

Prøvelapper og harmoni

Flere ulike fargeprøver ble laget før jeg endte på noe som jeg opplevede som høstfarger i en harmonisk kombinasjon. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at dette skulle være et design som skulle dekoreres, så jeg var forberedt på at jeg kanskje måtte tilføre noen kontrastfarger i tilfelle fargene ble for harmoniske. Til tross for flere prøvelapper oppdaget jeg etter å ha strikket et stykke oppover bolen at mønsterfargen ikke kom frem slik jeg ønsket. Det ble for lite kontrast. Jeg sjekket det ut i både dags- og kveldslys, men det ble for tamt. Litt frustrert måtte jeg innse at målet om å kun kjøpe 20 % nytt garn til nye design i år, resten skal brukes fra eget lager, ikke holdt her. 

Lysebrun, vs mørkere brun. Fargene blir annerledes med den mørkere bakgrunnen, men jeg valgte å beholde den lyse rosa fordi jeg syntes den harmonerte så fint med det melerte garnet uten å bli for lik.

Valget sto mellom lys bakgrunn eller mørkere. Etter å ha strikket Albertas jakke i to omganger kjente jeg veldig på at jeg var klar for noe mørkere. Sort syntes jeg ble for hardt, og flere av mønsterfargene ville måtte byttes ut for å kompensere for den økte kontrasten. Og jeg var fast bestemt på å bruke de mønsterfargene jeg allerede hadde plukket ut. Koksgrå i Finull synes jeg er litt blass, så valget falt på mørkebrun (422) Finull. På fargekartet ser den nesten "mokka" ut, men jeg vil vel egentlig beskrive den som mørk brun, og et stykke fra mokka. Og det løftet helt klart designet, for mønsteret kom tydeligere frem, uten at det ble for store kontraster. - Det var fortsatt høstfarger.

Ofte kan båndene som brukes til å dekke over sårkantene etter oppklipping bli litt stramme. Et skråbånd er langt mer elastisk og det er mindre risiko for at kanten vil føles stram. Her har jeg latt skråbåndet gå rundt hele jakken selv om det ikke var nødvendig. Det var kun av estetiske årsaker. Skråbåndet har jeg laget av et bomullsstoff som jeg har skråklippet for å få elastisiteten i båndet. 

Etter litt vingling frem og tilbake kom jeg frem til at jeg syntes uavbrutte mønsterborder etter blomstermotivet gjorde jakken for stripete, og slo blomsterbordene litt i hjel. Jeg valgte derfor et mindre mønster som dro fargen oppover hele jakken, uten at det ble harde "linjeskift" oppover hele jakken. På ermene diskuterte jeg mye med meg selv om hvor mange mønsterrapporter jeg skulle plassere etter hverandre. Tre som på bolen eller en. - Jeg vet fortsatt ikke om jeg er helt enig med meg selv, men landet på en. Av den enkle grunn at disse ville uansett ikke korrespondere vertikalt, så det ville bli et brudd i linjen mellom ermer og bol uansett. 

Under andre omstendigheter ville jeg ha reist rundt på knappejakt, men nå måtte jeg benytte meg av det jeg allerede hadde liggende. Jeg hadde enten lyst på en litt blank knapp som trakk frem perlene i rosene, eller en knapp med et litt "mykt" utseende. Jeg trakk om flere knapper før jeg landet på farge. Jeg vurderte også å ha flere farger, men syntes det ble for "morsomt". 
Som jeg hadde mistenkt ble det hele litt for harmonisk, samtidig som jeg var redd for å dra for mange nye farger inn i designet. Jeg kom til at blått ville bli en god kontrast til designet, samtidig som jeg så at den fort overtok hele oppmerksomheten. Løsningen ble noen små subtile blå perler i dekoreringen. Knapper synes jeg alltid er vanskelig, og nå måtte jeg nøye meg med eget lager. Med alt steng i mils omkrets, og en anbefaling om å ikke være shopping-flykning så ble løsningen å lage sine egne knapper. Alt i alt synes jeg det ble en søt modell. Og navnet, det måte bli Reveenka. Og hvorfor det skal jeg fortelle om nå. 

Så er Reveenkas kofte endelig klar til bruk. Ullkjolen som jeg sydde i fjor høst passer fint i fargene sammen med jakken. Selv følte jeg meg nesten litt rampete med rutete kjole med rysjer og en så fargeglad jakke. Eller så er det kanskje bare minnet om en liten pike med livlig fantasi?

Tilbake til julespillet og Reveenka

Navnet Mikkel rev bragte meg rett tilbake til første klasse på skolen. Jeg elsket å synge, noe jeg absolutt ikke bør gjøre offentlig, og spille skuespill. Vi sang Mikkel Rev av full hals, og var lite bekymret for hvordan det lød. I første klasse debuterte jeg som Maria i klassens julespill. Jeg kom ridende inn på min yngre brors gyngehest, og med en babyborn-dukke i armene opplevede jeg mine første "15 minutes of fame". Applausen og "rosende kritikker " for rolletolkningen må ha satt mersmak. For da læreren min i andre klasse ba om frivillige til å spille Reveenka i julespillet, strakte jeg armen nesten til taket og ropte "Meg! Meg!"  Jeg fikk ikke rollen som Reveenka, men fikk tildelt rollen som hushjelpen Korse. 

Jakken er lett innsvinget for å gjøre den litt mykere og mer feminin i linjene. 

Eventyret

For dere som ikke husker hovedtrekkene i historien fra Asbjørnsen og Moe er kortversjonen at Reveenka, hun ble enke etter at hennes forrige mann hadde hatt et ublidt møte med bonden i hønsehuset, får ukentlige besøk av friere. Hun avviser dem alle, bjørnen, ulven og haren, før  Reven kommer og gjør sin entre. Og Snipp snapp snute, så levde de lykkelige i alle sine dager. Hushjelpen Korse, var den som åpnet døren hver gang en av frierne kom på besøk, og min mor sydde et kostyme som var Korse verdig. Med kattelue, malt snute, forkle og hale gikk jeg inn for å gjøre det beste ut av rollen. Vi hadde som forventet et vennligsinnet publikum, og forestillingen ble ikke uventet en suksess. Og det viktigste, for selv om jeg først hadde vært litt lei for å ikke få spille Reveenka, så hadde jeg kost meg og var når det kom til stykke storfornøyd med å ha fått tildelt rollen som Korse. 

Nå mange år etter takket være et vakkert garn og mimring tilbake til en tid hvor selve lykken i livet besto i å få en rolle i julespillet, opplever jeg at arbeidet med Reveenkas kofte har gitt meg en liten påminnelse om å være takknemlig for, og gjøre det beste ut av det vi har fremfor å alltid hige etter noe annet eller mer. For når jeg tenker etter så har jeg ganske mye jeg kan være takknemlig for.

Ta vare på deg selv. Snart kan vi forhåpentligvis møtes igjen til både julespill og strikktreff. 

22. februar 2021

Blitt for gammel for?

Jeg har fulgt designeren Tina Haagensen en stund. En del vil kjenne henne fra Designerspirene på TV, hvor hun var en av tre deltagere som kom til finalen. Hun utmerket seg med sine fargerike klær og blåe hår og var min personlige favoritt. I dag holder hun blant annet på med en master hvor hun fordyper seg i aldersdiskriminering i moteindustrien. Jeg synes emnet er spennende fordi det handler om mer enn bare klær, det handler også om holdninger og makt. 

Vi blir overøst med artikler fra ukepressen om hvordan en kvinne over 40, 50 eller 60 bør kle seg. De over 70 nevnes sjelden. En venninne av meg fortalte at hun følte at hun var blitt helt usynlig som kvinne etter at hun fylte 50. For meg helt uforståelig, fordi hun er en feiende flott dame, med en unik utstråling. 

Når blir vi for gamle for en hårfrisyre, eller for å bruke blonder, rysjer og fargerike klær?

Jeg var faktisk ikke mer enn i midten av 30 årene da en frisør, (hun nærmet seg pensjonsalder selv), mente at jeg nå var blitt så gammel at jeg ikke burde ha langt hår lenger. Det var mer passende for kvinner på min alder å ha kortere hår fikk jeg vite. Hun klippet mer på lengden enn det jeg pleide, det var ingen stor krise for jeg har alltid hatt en tykk og hurtigvoksende hårmanke. Jeg har heller ingenting i mot kort hår, og har hatt det flere ganger. Men at noen skulle fortelle meg at jeg var blitt for gammel for langt hår var langt vanskeligere å akseptere. Jeg byttet frisør og lot lokkene vokse i ren trass. 

Men når blir vi for gamle til å kle oss i blonder, rysjer og fargerike klær? Aldri håper nå jeg. Det handler vel også om at skjønnhet er linket til ungdom. I flere artikler jeg kom over sammenlignet man eldre og yngre kvinner i samme antrekk. Dette er selvsagt subjektivt, men det slo meg at jeg flere ganger tenkte "Wow for en utrolig flott dame!" Og skjønte ikke alltid helt "problemet" med at hun ikke så ut som om hun var 20? Hvorfor skal noen andre få bestemme og definere hva jeg skal synes er fint?


Tips fra KK. Legg merke til at innlegget er merket med "alderdom". Et ord sagt i forbindelse med /om en kvinnes utseende oppfattessjelden som noe positivt. Og her vanker tipsene om alt du bør styre unna. Er ukepressen med på å befeste holdninger om at voksne damer skal være engstelige for å fremstå med sin virkelige alder? 

En annen utfordring er at vi er engstelige for å skille oss for mye ut, av frykt for å bli utstøtt av flokken. Samholdet til flokken ligger dypt i oss. Ur-kvinnen hadde dårlige odds om hun sto helt alene. Flokken sto sammen og beskyttet hverandre mot ytre farer. Og for å holde flokken på plass så må det herske en viss intern justis, gruppens normer og holdninger.

I noen yrker er terskelen for "eksentrisitet" i klesveien høyere enn i andre, som for eksempel i kreative yrker. Men som i alle andre grupper er det en viss uniformitet som går igjen. Jeg husker fra min tid på kontor at landskapet av kolleger kunne være merkelig grått og sort, altså fargene (eller mangel på det) brukt i klær. Selv hadde jeg en ganske fargerik garderobe, eller i alle fall en som signaliserte at jeg var kreativ, da jeg begynte som regnskapemedarbeider i et reisebyrå for x-antall år siden. Litt etter litt ble garderoben mer og mer konservativ. Først sort, så mørkeblå. Drakter, bluser og riktig tilbehør. For vi ønsker å passe inn i gruppen vi tilhører. Det kan være signalplagg som designerklær eller -vesker som forteller resten av gruppen noe om din status og tilhørighet. Deler av den første bonusen jeg noen sinne hadde fått ble brukt til å finansiere en slik veske.  

Så har du de som bare tør. Fotografen og forfatteren Ari Seth Cohen står bak bloggen Advanced Style. Den er absolutt verdt en titt om du trenger litt inspirasjon. Rett og slett befriende! Han har i flere år tatt bilder av eldre kvinner i New York som kler seg akkurat slik de har lyst til. 

“I feature people who live full creative lives. They live life to the fullest, age gracefully and continue to grow and challenge themselves.”

Bortsett fra kommentaren om lengden på håret mitt har jeg stort sett unngått kommentarer om valg av klær, nå har jeg også hatt en ganske "konservativ" garderobe de siste 15 årene som følge av yrke. Men jeg hører om andre kvinner som tør å være både fargerike og godt synlige som forteller om både leie kommentarer og fordommer. Og da kommer elementet "makt" inn. For frykten for møtet med andres normer og holdninger gjør at en del vil kvie seg for å kjøpe den røde kjolen, eller farge håret rosa selv om det er det de egentlig har lyst til å gjøre. Terskelen for å skille seg ut blir høyere dersom du er redd for å møte skepsis og fordømmelse. Det jeg lurer på er om vi er mer redd for å møte negative reaksjoner enn vi har grunnlag for. At vi tillegger andre holdninger de kanskje ikke har? 

Jeg tror lek og nysgjerrighet er viktig for å ha det bra. Fortsette å utvikle oss, og kjenne på gleden over å oppdage eller lære noe nytt. Og noen ganger kan det å lage snøengler være akkurat det man trenger. 

Spørsmålet om "for gammel til" dukket opp i forbindelse med at jeg har ryddet og funnet frem til en del eldre klær som jeg ikke har klart å kvitte meg med. Hvor jeg sto med min egen garderobe og tenkte, dette har jeg kanskje blitt for gammel til å bruke, for en dame på min alder er da ikke så morsom? Bare tanken gjorde at jeg hengte plagget inn i klesskapet og tenkte, "Jo det kan hun hun faktisk være". Så får heller andre tenke det de vil. Omgivelsene mine får heller forberede seg på at jeg som 90-åring kan finne på å gå med oransje fjærboa, paljettopp og langt rosa hår! Det høres jo faktisk veldig gøy ut. 

19. februar 2021

Flerfarget og litt retro

Det er utrolig hvor fort utviklingen har gått. Det er nesten litt rart å tenke på at for 10 -15 år siden var strikking noe man ofte forbandt med bestemødre og gamle tanter. Jeg husker at jeg fikk en litt forbauset kommentar om at jeg ikke så ut som en strikker. Jeg så jo ung og sprek ut! Flere ganger ble jeg møtt med reaksjoner som "Strikker du! Er ikke det noe bare bestemødre gjør da?". Det gjorde at jeg i mange sammenhenger var tilbakeholden med å fortelle om hvor mye tid jeg brukte på å strikke. Siden den gang har både interessen og respekten for håndverket økt betraktelig. 
Gudrunsstasvotter, oppskrift fra boken Strikk til alle anledninger, i finull og #bjørnehjerte fra Værbitt.
Det samme kan man si om interessen for ulike typer garn. Utvalget av garntyper har nærmest eksplodert de siste årene. "Oppvåkningen" har brakt med seg en interesse for det unike og genuine. Små spinnerier og dyktige håndfargere er med på å utvide utvalg og en forståelse for at garn er håndverk! 

Nå må jeg innrømme at jeg ikke har vært en storbruker av mangefarget garn selv. For en som egentlig er veldig glad i symmetri kan det bli litt i overkant utfordrende når uttrykket blir litt rotete. Og selv om jeg ikke har noe problem med å se gleden i å strikke med et garn som stadig endrer farge, og at det kan bli nærmest umulig å legge strikketøyet fra seg fordi fargeskiftene er så morsomme. Ok, jeg forstår at man skal være veldig glad i å strikke for å forstå hvordan man kan bli helt oppslukt av at "snart blir tråden grønn". Dere andre får unnskylde nerdingen. 
Denne halsen ble strikket i forbindelse med et besøk på Tranøy Fyr i fjor høst. Den ble godt brukt. 

Det var først da datteren min og jeg var på Vogue Knit Live i New York for noen år siden, at jeg for alvor fikk øynene opp for mangfold og muligheter i håndfarget garn. Vi endte opp med med garn som antageligvis kostet mer enn alle måltidene våre under hele oppholdet. Men er man på strikketur så er vel det å fylle kofferten med garn en del av opplevelsen. Heldigvis oppdaget jeg ganske raskt at flerfarget garn var perfekt til strikking av sjal. Du kunne ha ganske enkle mønstre som ble reneste "magi" med rett garn.   

Fargemagi
Ved en tilfeldighet kom jeg over Værbitt garn som holder til i Oslo. Dessverre har jeg ikke fått besøkt de fysiske lokalene ennå, men det står på "skal gjøre i 2021"- listen, i mens er nettbutikken et godt alternativ til godtebutikk for garnelskere. Laila, damen bak Værbitt, mikser og matcher med de lekreste fargekombinasjoner og skaper den reneste fargemagi med gode norske garnsorter, som gjør det enkelt å kombinere med andre kvaliteter. Jeg har gjerne endt opp med håndfarget Sølje fra Hillesvåg som jeg har kombinert med ensfarget Finull eller Tumi fra Rauma. 

En av de første fargene jeg testet ut het Nøttnøtting. Fargen kan best beskrives som bruntoner som går fra mokka til nesten gammelrosa. Jeg testet det først på småstrikk, og oppdaget at det ga en fin effekt dersom mønsteret var passe stort til at du fikk med fargenyansene, uten at det ble for dominerende. Jeg testet også ut andre farger som #bjørnehjerte, med et større fargespill i ulike mønsterformer, og fant ut at på småstrikk som votter, halser, luer etc. fungerte det veldig godt som mønsterfarge. Men jeg foretrakk at det var noen litt større elementer, som en stjerne eller blomst for at det ikke skulle virke rotete. Det er morsom testing, og jeg holder fortsatt på å teste ut nye fargekombinasjoner og mønstre. 
Uskyldig blikk, men denne karen har tygget seg gjennom både gensere og sjal. 
Jeg fant ut at en lys melert beige var en fin base å kombinere flerfarget garn med, så jeg hadde kjøpt en hel pose med fargen for å ha mye å eksperimentere med. Det jeg oppdaget etter hvert var at akkurat dette partiet hadde litt mer lukt enn vanlig. Med den følge at Albert, min firbente assistent, har lagt sin store elsk på garnet. Han har ligget oppå, stjålet plagg strikket med garnet og gjemt det under godstolen i stuen. I og med at han har en historie med å tygge litt på, (les tygger store hull), strikketøy som han synes lukter godt har det vært en til tider nervepirrende opplevelse. 
Albertas jakke. Vet ikke hvorfor, men jeg får nesten assosiasjoner til Pippi når jeg tar på meg jakken. 
Albertas jakke 
Etter litt testing med ulike mønstre ønsket jeg å teste ut det flerfargede garnet som mønsterfarge i en kort litt retro jakke. Det vil si at den er litt 40-talls inspirert i snittet. Kort, med en litt høy vrangbord og fin til kjoler og skjørt. Den passer også fint til bukser med høyt liv. Jeg strikket den først med korte ermer, fordi jeg syntes det passet det feminine og litt retrosnittet. Tanken var at de ensfargede ermene skulle også roe ned mønsteret litt. Men jeg kom til at det var en ubegrunnet bekymring, og strikket den opp på nytt med lange ermer. Selv om jeg kanskje liker jakken med rødtoner #bjørnehjerte best, bruker jeg den langermede jakken i bruntoner #nøttnøtting mest. På den langermede jakken har jeg strikket ermene direkte på bolen, og valgt en litt annen kant.
Den første jakken fikk korte ensfargede ermer fordi jeg syntes det passet stilen. Men jeg kommer nok til å strikke lange ermer på den etter hvert, da jeg ser at jeg bruker den langermede jakken mest. 
Jakken fikk det passende navnet Alberta, etter Alberts intense kosing med garnet. Og klok av skade, legges jakkene høyt. Eller i alle fall over "Albert-høyde". Om du har du lyst til å strikke Albertas jakke finner du oppskriften her

Alberta med korte ermer
For deg som har lyst til å teste ut den kortermede varianten må du strikke bol og ermer hver for seg, klippe opp og sy delene sammen til slutt. Du må ta utgangspunkt i oppskriften på den langermede jakken og notere litt underveis. 

Albertas jakke med korte ermer strikket i Finull og Sølje i fargen Bjørnehjerte . Oppskriften på jakken finner du her.  På Oppskriftsiden finner du også informasjon om garnmengde og størrelser. 
Kort erme
Legg opp 10 masker mindre enn det du skal ha etter alle økningene øverst på ermet,  på 2,5 mm pinne med farge 1. Strikk rillekant i 2 cm. Bytt til 3 mm pinne og øk 10 masker. Strikk glattstrikk i 2 cm. Gjør de samme fellingene du gjør på ermet som beskrevet for den langermede jakken. 

På Bolen strikker du som oppgitt i oppskriften frem til ermehullene. Etter å ha felt av til ermehull legger du opp på neste omg 5 klippemasker, (2 vr 1 r 2vr) over hvert ermehull. Gjør fellingen på bolen ved ermehullene som det er oppgitt i oppskriften. Når bolen er ferdig strikket fester du tråder, syr to sømmer på hver side av den rette m på klippemaskene. Du skal klippe opp i rettmasken. Klipp opp foran, og til ermehullene. Sy skuldersømmer før du syr ermene fast til bolen med madrassting. (YouTube har mange gode tips).

Knappestolpen er strikket i rillestrikk. Begynn på venstre side. Plukk opp ca 26 m per 10 cm på 2,5 mm p og strikk 6 riller. Fell av. Marker knapper langs knappetolpen før du plukker opp og strikker knappestolpe på høyre side Fell til knapphull etter 3 riller. Jeg har laget knapphullene små da jeg har mange og små knapper, ved så strikke 2 masker sammen og lage et kast. 

Kanten i halsen er en rullekant. Plukk opp masker som beskrevet i oppskriften, men strikk glattstrikk med vrangsiden inn i 3 cm. Fell av.

12. februar 2021

Olivs snippsjal

Jeg har alltid syntes at en variert arbeidsdag er en god arbeidsdag.  Mange ganger ender jeg opp med å ha brukt arbeidsdagen på noe helt annet enn planlagt. Ting skjer, så forsøker man å gjøre det beste ut av det. Å være sin egen sjef gir jo også mulighet for fleksibilitet, selv om dagen tilpasses kundemøter og planlagte arbeidsoppgaver. Jeg var faktisk litt spent på om jeg ville synes at arbeidsdagen ville bli for ensformig og forutsigbar da jeg begynte for meg selv. Men etter Korona  kommer forutsigbarhet til å bli noe jeg kommer til å sette langt mer pris på enn tidligere. 

Olivs snippsjal, det kan knytes bak så du har armene fri til å gjøre andre ting. 

Men noe består. Det blir ekstra tydelig hvilken posisjon bunaden har i en tid hvor lite kan planlegges, og mye må improviseres. Vi er mange nå som lever nesten fra dag til dag basert på nye beskjeder, ned-stengninger, kan vi samles eller ikke? Får vi ha besøk, eller ikke? I systuen syr og tilpasser jeg bunader til konfirmanter og gjestene deres. Og noen satser på at det blir en form for 17.mai-feiring, selv om den bli annerledes i år også.  Bunaden er et plagg mange av de unge konfirmantene har ønsket seg i årevis. Noen får sydd ny bunad, andre kommer med et arvestykke etter en slektning som skal tilpasses en ny eier og generasjon. - Bærekraft så det holder! Det er litt høytidsstemning når den unge får på seg bunaden for første gang. I slike stunder kan både mor, bestemor og bunadsyersken bli litt blanke i øynene. Så til tross for mye usikkerhet, byr også hverdagen på gode møter og dager i systuen. 

Flere som har kommet på besøk i systuen har kommentert sjalene jeg har på utstillingsdukkene mine. Det er ingen garanti for 20 grader og sol i mai og flere ønsker noe å ha over skuldrene! Noen får sydd en cape, eller jakke, andre ønsker seg et lett sjal. Sjalet har den fordelen utover at det er lunt og mykt, at det er lett, det kan vaskes, og du kan bruke det til andre ting.

Sjalet går et stykke ned over skuldre og armer og luner godt på litt kjølige dager. 

Jeg har derfor laget en oppskrift på et snippsjal som du kan bruke til bunaden. Fordelen med et snippsjal er nettopp snippene, de er som lange spisser som gjør at det er enkelt å knyte bak. Da sitter det godt samtidig som du har armene fri til å gjøre andre ting. Du slipper også knuten og snippene hengende foran som kan komme i veien for is-spising på den store dagen. 

Oppskriften på Olivs Snippsjal finner du på Ravelry. Der finner du også informasjon om materialer, pinner og mål. :) 

10. februar 2021

Livet på systuen

Håndverk rommer så mye. Gleden av å skape. Det sanselige, berøringen og kontakten med materialene, følelsen av tekstilene mot fingrene, synet, fargene, formene og noen ganger også lukt. Jeg tilhører vel dem som elsker lukten av en ny bok, lukten av ren ull, og kan stoppe opp hos en skinnforhandler og bare snuse (til min datters store fortvilelse) og kjenne på gleden/ forventningen til å arbeide med materialene. Og kanskje skape noe vakkert? Så handler det også om forståelsen og kjennskap til materialene og oppgaven som skal løses.

Hverdagene er varierte, ulike oppgaver skal løses. Et mangfold av bunader og historie gjør arbeidet både morsomt og interessant. Noen av bunadene bærer med seg historier fra flere generasjoner.

Men også små håndverksbedrifter har kontorarbeid, selv om det egentlig aldri passer. De første ukene på nyåret hvor vi var oppfordret til å holde oss mest mulig hjemme passet det fint å benytte tiden til å fordype seg i forefallende arbeid, blant annet en ny nettside for systuen. Fanen "systue" linker nå til et nytt nettsted, hellessyskrin.no. Den nye nettsiden har noen funksjoner som jeg har savnet på bloggen, samtidig som jeg ikke har hatt hjerte til å legge ned bloggen. Det var jo her det hele startet, og det var her Helles Syskrin første gang oppsto. En blogg som kun var ment som en hobby , og som aldri skulle bli noe mer enn hobby. Men det er noe med når snøballen først har begynt å rulle.

At det fortsatt også er en god del besøk på bloggen, er i seg selv en god motivasjon til å både beholde og fortsette bloggen. Jeg har derfor valgt å linke til denne bloggen fra den nye nettsiden. Men ta gjerne en kikk på den nye nettsiden selv. 

Denne uken fikk jeg også inn en lenge etterlengtet informasjonsbrosjyre. Det har stått på ønskelisten lenge, men tiden har liksom ikke strukket til. Det er alltid noe annet som haster mer.

Det er godt med noen pusterom innimellom, men nå venter vår og mange hyggelige møter i systuen. Og ikke minst mange timer med nål og tråd. Det er klart for en ny dag i systuen, og en god dag på jobben. 🥰



3. februar 2021

Gjenbruk og omsøm

Fra tid til annen tar jeg noen ordentlige opprydninger i klesskapet. For til tross for at jeg egentlig ikke er noen stor-shopper av klær så har jeg overaskende mye av dem. Men sånn blir det kanskje når jeg fortsatt bruker klær som er 15-20 år gamle. God kvalitet betyr holdbart, noe som er bra for miljøet, men det betyr antageligvis at jeg verken trenger å kjøpe noe nytt hvert år, eller vurdere å innføre, en ting inn = en ting ut? På toppen av det, så har jeg i perioder tilført store bidrag til økning av garderoben ved hjelp av symaskin og strikkepinner. Sannheten er at jeg mangler lite, og en opprydning var høyst nødvendig for å få bedre oversikt over hva jeg faktisk har i skuffer og skap. Et av målene for 2021 er å kun kjøpe ting jeg trenger, - med unntak av å lage noe basert på eget tekstil- og garnlager.... 

Boleroen på bildet var ikke blant de som havnet hos Røde Kors. Strikkeplagg har som regel lang levetid hos meg. Ting jeg har laget selv husker jeg hvor mye tid og arbeide som ligger bak. 

Jeg synes det er fint å pakke ned tidløse plagg for å ta dem frem igjen etter noen år. Og det beste er at de da føles nesten som nye. Men så er det noen plagg som passet for 10 år siden som ikke sitter like fint lenger. En liten omskrivning av at de har blitt for trange. Det skjer noe med en kropp gjennom et liv, og det er vel egentlig bare å akseptere at endring er en del av livet. Like fullt føltes det litt sårt å innse at de fineste sommerbuksene antageligvis aldri ville komme til nytte i mitt klesskap igjen. 

En bunke med klær hentet fra glemselen i kjellerboden. Noe som tyder på at brunt har vært en mye brukt farge lenge. Heldigvis er jeg fortsatt glad i fargen. 

Rydding i gamle skatter

Røde kors hadde en kampanje før jul hvor de sendte ut fire poser du kunne putte klær og sko i for så å få dem hentet, mot et lite gebyr (kr 35) via HeltHjem, når de var fulle (2 + 2) . Ok, det var noen klikk på pc-en, men alt i alt superenkelt. Så gjensto jobben med å rydde ut av kjellerboden og finne frem det jeg måtte innse var blitt for lite, noen bomkjøp, og klær jeg av en eller annen grunn ikke bruker selv om det både passer og er fint. Sko er et kapittel for seg. Lekre og høyhælte "kontorsko", føles bare vonde på føttene etter flere år med Birkenstock og gode tursko. Strikkejakker, vesker og sko ble pakket vekk og gitt bort. Men så er det deler av garderoben min jeg har laget selv, og den er alltid vanskeligere å gi slipp på. Det vet hvor mye tid og arbeide som liger bak et plagg du har laget selv. 

Etter å ha sortert bort det som skulle gis bort tok jeg frem et sett som jeg hadde sydd til jobb-bruk for flere år siden, 2012 tror jeg? Jeg laget gjerne ting som matchet, da det var praktisk både med hensyn til pakking på reise, også passet det gjerne til andre ting som allerede var i garderoben. 

En liten kolleksjon

Det var først funnet av en vest som fikk meg til å stoppe opp. Jeg husket alle plaggene godt, hvordan jeg hadde storkost meg under innkjøp, planlegging, mønstertegning, strikket og sydd. Jeg hadde valgt materialer som ull og silke, alt i bruntoner. Det ble nesten en liten kolleksjon, en jakke, vest, bukse, kjole, genser og et silkeskjørt. Den strikkede genseren og silkeskjørtet har jeg brukt hele tiden, men det var hyggelig å ta alt frem igjen og mimre over gode stunder ved symaskinen. 

Vesten åpnes og lukkes med en glidelås i sidene. På buksene savner jeg lommer, men jeg har ikke klart å finne stoffrester som kunne løst dette ønsket. - Et alternativ er å lage lommer i et annet stoff. 

Vesten tilhørte kategorien fin, men lite brukt. Buksen har jeg brukt mer, da den var laget i ull og praktisk i fargen. De var som mye annet litt trangere enn før, men ikke verre enn at det gikk fint å sitte uten å frykte for lyden av stoff som spjærer. Både vesten og buksen ble dermed hengt inn i klesskapet igjen. Jakken til drakten har jeg også tatt frem igjen, den har noen småting som jeg ønsker å fikse litt på, men tror den fortsatt kan brukes. Den passer i alle fall. 

Børstet støv av jakken som har ligger som en skrukk i flere år.  Jeg kan huske at den var i bruk, men tror jeg vil ta ut skulderputer og sette inn "ermefisker" da det gir en mykere overgang enn bare skulderputer. 

Kjolen var sydd i et rutete ullstoff, og alle som har fulgt med meg en stund vet at det er få ting som får meg til å bli mer ivrig enn et rutete ullstoff! (Jeg leter ikke etter forklaringer, men har akseptert at det er en svakhet som jeg lever godt med). Men til tross for rutene ble kjolen aldri noen suksess. Jeg syntes den var for utringet til en kjole til vinterbruk. Den kunne selvsagt brukes over en hvit skjorte, men det ble ikke som jeg hadde tenkt. Spørsmålet ble da om kjolen kunne sys om til et skjørt. 

Jeg følte kjolen for åpen til vinterbruk. En skjorte kunne alltids bruke inni, men kjolen ble ikke brukt. Beltet som hørte til har jeg ikke klart å finne, heller ikke huske hvordan det så ut.

Feil passform

I utgangspunktet var alt feil. Når noe er klippet så er det klippet, og valgmulighetene begrenser seg etter det. Kjolen var klippet i en ganske kroppsnær fasong, smal over hoftene, og rimelig rett ned. Jeg følte den nesten skrådde inn mot knærne. En lite flatterende fasong for undertegnede som i utgangspunktet sverger til A-fasong, altså en litt utskrådd fasong. Nå ønsket jeg ikke å innføre et annet tekstil som jeg ev. kunne lagt inn som kiler i sidene. 

Kjolen er delt i to, og det største stykket som skal sys fast i foret under splitten er klippet til. 

En gå-splitt

En annen utfordring med et trangt skjørt er bevegeligheten. Ikke at jeg har planer om å sprinte i, eller bruke skjørtet til jogging, men det er godt å ikke ha begrensninger på skrittlengden uten å være redd for at skjørtet vil revne. Jeg hadde to valg, å lage en splitt foran eller bak. Den enkleste ville vært å lagt den bak, da det allerede var en søm midt bak. Men, jeg hadde lyst til å utfordre snittet, ved å gi et inntrykk av at det var mindre smalt. Jeg laget derfor en splitt helt ned foran fra toppen der hvor det ene innsnittet var plassert. Ut fra overdelen på kjolen fikk jeg klippet ut en lengre bit som jeg sydde fast på foret, - rett under splitten. Jeg spanderte et nytt for, da foret i kjolen var like smalt som kjolen. I tillegg fikk jeg fra overdelen klippet ut et belegg til innsiden av livet for mer stabilitet og hold. 

Genseren har vært i bruk hele tiden, og tilhører kategorien, Mye brukt og håper den varer lenge. Nå håper jeg kjolen får en ny "vår" som skjørt. 

Jeg sydde på et stoffstykke, ca 20 cm ned, bak på begge sider av splitten foran så jeg fikk et belegg til å lagge en knappelukning i fronten over splitten. Bak på skjørtet satt jeg inn en mindre glidelås tilpasset skjørtet, så lukningen er fortsatt bak. Kantene langs splitten foran og nede la jeg opp for hånd, da jeg synes det gir en penere finish enn en maskinsøm. 

Splitten på skjørtet gjør at det føles mindre trangt. Kjolen var litt trang akkurat over hoftene, og den nye splitten gjør at jeg ikke er redd for at sømmer skal revne, samtidig som jeg har god gå-vidde.  

Ny bruk?

Sant og si så vet jeg ikke helt ennå. Det jeg hadde glemt var hvor mye stoffet krøller. Det passer dårlig for en som er opp og ned stolen hele dagen. Jeg skal gi det en sjanse, og har faktisk brukt det et par dager før jeg hang det inn i klesskapet. Og det er liten tvil om at jeg har et godt utvalg av strikkejakker som vil passe fint til skjørtet. Nå gjenstår det å se om jeg får gjort de endringene som skal til for at jeg også tar jakken i bruk. Også ser jeg frem til å fortsette leting i kjellerboden for å se om jeg har gjemt eller glemt flere skatter til bruk i andre tider. Jeg søker oversikt, bærekraft og litt kreativ moro.

29. januar 2021

Varme votter - varme hender

Jeg er en skikkelig frysepinn! Varme votter, varme gensere, under ullpledd i stuen, gjerne med bikkja på fanget og lurer fortsatt på om det er fyr i ovnen. Når vi skal gå tur med bikkja om kvelden ser jeg antageligvis ut som om jeg skal på en polekspedisjon i forhold til resten av turfølget. Jeg har ennå minner fra barndommen om hvordan broren min og jeg lå med føttene på varmeovnen i stuen etter lek ute om vinteren. Og hvor vondt neglesprett kunne være. Så votter som er varme nok til å holde mine frysepinnhender varme de får jeg ikke for mange av. 
Noe varmt i koppen og varm på hendene. Det gjør godt for en frysepinn. 

"Prøvelappen"

Tykke ullgarn er av naturlige årsaker ikke det jeg arbeider mest med, da 3 mm pinne er den foretrukne pinnestørrelsen. Og jeg må innrømme at jeg var litt lunken til Alafosslopi, da jeg synes den virket både stiv og tykk. Men så ønsket jeg å teste den ut før jeg gjøv løs på større prosjekter, (jeg hadde lovet Villmarsgenseren i julepresang), og jeg ble mer begeistret for garnet enn jeg hadde forventet. 

Isteden for den vanlige prøvelappen tenkte jeg at det var morsommere med vottestrikk. På pinne 5 mm strikket jeg et par på en kveld, og hadde tenkt å tove dem når de var ferdige. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn jeg hadde trodd. Inn i vaskemaskinen på 40 c. Resultat, null toving. Inn i vaskemaskin på 40 grader og annet program. Resultat, null toving. Puttet dem i tørketrommel. Litt toving. Vaske dem på vaskebrett. Resultat, litt mer fluff, men egentlig null toving. Nå var vottene i og for seg passe i størrelsen og det skulle vise seg at de også var gode og varme selv uten toving. Jeg har testet dem ute i -8 uten å kjenne på den beryktede neglespretten. Så prøvelappene må sies å være svært vellykkede!

For å gjøre dem litt mer spennende applikerte jeg på et hjerte som jeg dekorerte med kjedesting og perler. Under forklarer jeg hvordan jeg gikk frem. 

Vottene ble strikket som prøvelapper før genserstrikk. 

Arbeidsbeskrivelsen på Frysepinn-vottene er som følger: 

  • 1 nøste Alafosslopi
  • Strømpepinner 5 mm
  • En rest tekstil, ca 8 x 20 cm
  • Glassperler, ca 2,5 /3 mm, kan kjøpes hos Panduro
  • Restegarn, ev. brodergarn. 

Votten

Legg opp 30 m på 5 mm og strikk 1 r 1 vr i 6 cm. Strikk glattstrikk etter det. Fortsett med 6 cm glattstrikk. Strikk nå inn en tråd til tommel over de 6 første m på omg. Det gjør du vet å strikke 6 m med en annen tråd, sett de samme 6 m tilbake på venstre p, og strikk dem som vanlig og fortsett med glattstrikk. Begynn å felle av til toppen når votten er på høyde med pekefingeren. 

Felling:

Strikk 2 m sm, 10 m, ta 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m, 2 m sm, 10 m, a 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m.

Strikk 2 m sm,  8 m, ta 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m, 2 m sm, 8 m, a 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m.

Strikk 2 m sm, 6 m, ta 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m, 2 m sm, 6 m, a 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m.

Strikk 2 m sm, 4 m, ta 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m, 2 m sm, 4 m, a 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m. 

Strikk 2 m sm, 2 m, ta 1 m løs av, strikk. 1 m, legg den løse m over, 1 m, 2 m sm, 2 m, a 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m.

Strikk 2 m sm, ta 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m, 2 m sm, a 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m.

Du har nå 6 m igjen på p, ryk tråden og tre den gjennom de resterende m. 

Tommel

Plukk opp 6 m fra tråden, 6 m over tråden, og 1 m i hver side = 14 m. Strikk glattstrikk til du har 0,5 cm igjen til toppen av tommelen slik:

Strikk 2 m sm, 2 m, ta 1 m løs av, strikk1 m, legg den løse m over, 1 m, 2 m sm, 2 m, ta 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m.

Strikk 2 m sm, ta 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m, 2 m sm, ta 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m.

Du har nå 6 m igjen på p, ryk tråden og tre den gjennom de resterende m. 

Strikk en vott til, men plasser tommelen etter 7 m på omg, så den kommer på den andre siden, så du får en høyre- og venstrevott. Fest trådene på innsiden av votten. 

Applikering. 

Jeg nåler fast før jeg tråkler applikeringen fast. Da sklir det mindre  og jeg har bedre kontroll når jeg begynner å brodere på votten. 

Jeg har brukt et tekstil som ligner på skinn, men kunne ha brukt et vanlig tekstil for at de skal tåle vask. Tekstil er også letter å sy på enn skinn, og mindre krevende å brodere på. 

1. Kjedestingene ligger som en kjede oppå arbeidet. 2.  Attersting med perle, sy gjennom perlen, sy et sting tilbake, da får du festet perlen. Stram litt til så perlen ikke virker løs. Bruk vanlig sytråd, ev. silketråd om du har det. Fortsett med perler rundt hele kanten. Sy en ny rad med kjedesting med en tynn tråd. 

Du kan selvsagt også applikere andre former, sy på et bånd isteden for å sy en rad med kjedesting. Her er det din fantasi og restelager som avgjør. 

En rute = 1 cm. 

Til brodering har jeg brukt Alpakka silke fra Sandnes garn og tynn gulltråd (broderitråd), og sydd med kjedesting langs kanten på hjertet. Perlene er sydd fast med attersting. Det kan lønne seg å feste hjertet med knappenåler før du tråkler hjertet fast med noen tråklesting, bruk vanlig sytråd, før du syr hjertet helt fast med kjedestingene. 

Om du har behov for nærmere forklaring på for eksempel stingtyper er YouTube et godt sted å lete etter eksempler og forklaringer.  

Lykke til!

Ps. Dette er kun til privat bruk. Det er ikke lov å kopiere og mangfoldiggjøre oppskriften. 

6. januar 2021

Rondastakk, fra hverdag til fest

Dette prosjektet begynte i sommer, da jeg hadde satt i gang med en (som vanlig totalt urealistisk) "har lyst til å gjøre"- liste. En rondastakk hadde lenge stått på listen over bunader jeg hadde lyst til å sy for å ha til utstilling i systuen. Som sagt så gjort, vel kanskje ikke helt. Det er riktigere å si at jeg kom godt i gang. For listen over prosjekter var som sagt i overkant ambisiøs, og det var mange andre prosjekter som skulle sjongleres på en og samme tid.

Til rondastakken kan du ha både mønstrede og hvite forklær. 

Kjært barn, mange navn
Rondastakk, råndastakk, rondakjol, snørlivkjol er blant navnene som denne bunaden lyder. Rånd/rond/rand betyr stripe på dialekt, så navnet referer kun til selve stakken. En vakker bunad som flere nå begynner å få øynene opp for igjen. Det er mulig at den ikke har blitt ansett den som så interessant eller fin da den ikke har broderier? Mange forbinder den også med barnebunader, da det er mange som har vokst med en arvet rondastakk. Men det er kanskje nettopp den utbredte bruken som har gjort den til "allemannseie"? 
Håndsøm og lydbok. I ryggen har jeg sydd spilesøm. 
 
Råndastakken er en livkjole fra Nord-Gudbrandsdalen som kom i bruk rundt 1830-tallet. En livkjole vil si at liv og stakk var sydd sammen. I følge min 25 år gamle monteringsanvisning skulle sys den på symaskin, noe jeg også ser at det gjøres flere steder. Men siden de første må ha blitt sydd for hånd, da symaskinen først gjorde sitt inntog rundt1860, har jeg valgt å sy bunaden for hånd. Litt lenger ned i innlegget kan du lese litt mer om rondastakken, (Kort om Rondastakk/Råndastakk) . 

Stakken har fått skonering og slitesnor, mens livet mangler noen timer med håndsøm før det kan sys fast til stakken. Stakken går i grønt, med litt rødt. Livet er en silkedamask. Å sy ferdig livet blir nok en del av "søndagskosen  i januar. 

Prosjektet begynte med...
I systuen har jeg bokstavelig talt hele landet på besøk, Nordland, Vestlandet, Hardanger, Oppland, Østfold, Agder osv. Nå snakker jeg selvfølgelig om bunadene jeg får inn i systuen. Og noe av det jeg aldri slutter å bli forundret/begeistret over er hvor mange ulike varianter det finnes av en og samme bunad. I utgangspunktet er det ikke så mange bunader jeg syr fra bunnen av, min hovedgeskjeft består i  å justere/sy ut eller inn og reparere eldre bunader. Det tar nemlig en del tid å bli godt kjent med en bunad, kjenne til muligheter, historie og variasjoner. 

Nå er bunader fra Gudbrandsdalen er blant de bunadene jeg gjerne syr, og i den forbindelse hadde jeg blitt nysgjerrig på rondastakken. Denne enkle, men likevel så mangfoldige bunaden. For den har så mye mer å by på enn det vi gjerne forbinder den med. En av utfordringene med masseproduksjon er at ting blir standardisert og variasjonsmulighetene forsvinner. Men en rondastakk kan gjøres personlig i farger og uttrykk. 
Det har vært brukt ulike skjorter til rondastakken. De hvite skjortene ble helst brukt til fint. 

Mangfold
Variasjonen i stakkestoffer er større enn man først kan få inntrykk av. Flere ildsjeler har brukt mye tid på å gå gjennom gammelt draktmateriale, og rekonstruert tekstiler. Dyktige veversker har håndvevet vakre og unike tekstiler, i tillegg har husfliden på Lillehammer produsert egne stakkestoffer hos Gudbrandsdalen Ullvarefabrikk.  
Ulike forklær til bunaden kan gi mange variasjonsmuligheter med en og samme bunad. Her er tekstil til et forkle og garn til et sjal. 
Til livene kan du foruten rutete tekstiler velge mellom ulike kvaliteter i silke- eller ulldamask.  Mønstrede skjorter er også en mulighet. De ble gjerne brukt mer til hverdags tidligere.  Av annet tilbehør er også forklær som kan varieres, og silketørklær - her har du med andre ord flere muligheter til å skape litt variasjon i bunaden din. 
Slitesnoren ble satt nederst på stakken for å spare stoffet når skjørtene var lange. Snoren kunne skiftes ut når den var utslitt. I dag fungerer den mer som pynt, og kan f.eks. forsterke en av fargene i stakken. Snoren er fingerheklet med to farger, da er det enklere å sy den på uten at den vrir seg.  

Feriesøm
I sommer begynte jeg altså å sy et liv i silkedamask, men ble ikke ferdig før ferien var over. - Hvor ble tiden av? Stakken, som jeg fikk tak i på Husfliden i Gjøvik, er gjort klar. Men livet som håndsys mangler fortsatt noen timer før jeg får satt stakk og liv sammen. Det som torpederte alle planene mine om å gjøre den ferdig i romjulen var var et innlegg på Instagram hvor Husfliden på Lillehammer hadde fått produsert opp noen håndvevde stakkestoffer. Jeg får legge til at et par av dem var i typiske høstfarger, og da var jeg solgt. For dette er akkurat det jeg synes er så fantastisk med denne bunaden, nemlig mangfoldet og variasjonsmulighetene. Og jeg har ivret etter en mulighet til å kunne få vist frem noen av dem. 
Det hører ikke veske til rondastakken. Da er det praktisk med en lomme sydd på innsiden av splitten i stakken. Det bør være såpass dyp så du ikke får alle eiendelene dine liggende rett over magen, samtidig som du enkelt får tak i det du skal ha. 
Det ble dermed mitt romjulsprosjekt, håndsydd med "andakt". Bunaden er sydd så den passer meg, men med mulighet for at den skal kunne tilpasses en høyere person. Enn så lenge skal den få stå til utstilling i systuen sammen med den andre rondastakken - når den blir klar. Jeg trenger bare litt lengre og flere ferier... Nå gjenstår det bare å se om flere enn meg lar seg begeistre over en god gammel favoritt. 
Et underskjørt er også godt å ha under bunaden. Stakkestoff kan av og til klø, og da er det godt med et ekstra lag mellom stakk og bare ben. Kappen nederst hjelper også til med å gi volum nederst i stakken. 

Kort om rondastakk/råndastakk
Det bevarte folkedraktmaterialet viser en stor variasjon og mangfold i materialer og farger. Det ble brukt silkedamask, ulldamask, trykt bomull og ull. Kjøpte og hjemmevevde tekstiler ble brukt side om side. Mange forbinder rondastakken med et ruteteliv/rutaliv, men den har langt flere variasjonsmuligheter enn som så. 

Håndvevde rutete tekstiler var mote under ny-rokokkoen midt på 1800-tallet, og ble tatt inn i folkedraktskikken. Rutete hjemmevevde tekstiler var også brukt i verkenskjolene som var moderne på midten av 1800-tallet. 

"Ruter har vært moderne til mange ulike tider gjennom flere hundreår, og omkring 1850 kom de for fullt tilbake. Det sies at dronning Victoria av Storbritannia var med på å gjøre rutene populære, ettersom hun benyttet skotskrutede stoffer i sine kjoler og gjorde dem akseptert som ballantrekk. På landsbygda i Norge førte denne moten til en oppblomstring av verkensvevnader.

Kunsthistorikerne har avgrenset perioden og kalt den nyrokokko, fordi mange elementer ble tatt
opp igjen fra hundre år tidligere. De samme verkensstoffene opptrer både i kvinnenes kjoler,
stakker og livstykker – og i mennenes vester. Ofte var stoffet lagt på skrå i livstykker og vester, slik
at rutene står på høgkant, og både de og stripene danner skrånende linjer fra brystpartiet og ned
mot midjen. Dermed virker livet smalere og brystkassa/bysten større."
(Pyntesjuke og nøysomme romerikinger, Bjørn Sverre Hol)

Det er stor variasjon i både rutemønstre og i stripene på stakkene. Likevel foregikk bruken innenfor definerte grenser med fargesetting og mønsterkonstruksjon. Det var store variasjoner i stripene ut fra hvilken gård eller bygd de kom fra. Men fargene ble gjerne holdt i en skala av rødt, brent brunt, lilla, grønt og svart.

Stakkestoffene ble som regel vevd med ensfarget renning, og striper i innslagene. Bredden på veven satte begrensninger på bredden på tekstilene, og var ikke bred nok til lengden på stakken. Dermed måtte man skjøte, noe man ganske lurt skjulte under hengefolden. Nå var det på andre halvdel av1800-tallet mote med hengefalder, så dette bredte om seg til flere bunader fra samme område. - En slik hengefold er også praktisk til barnebunader hvor man kan slippe ned folder etter hvert som man vokser til. 
Rondastakken kan brukes både med og uten forkle. 
Rondastakken ble brukt til både hverdag og som søndag/kirkeklær. Til hverdags brukte man gjerne med en trøye i bomull, gjerne mønstret. Til fest hadde man et finere forkle, kanskje et silketørkle, hvit skjorte og svarttrøye. Til hodeplagg var det mange som brukte en botthuve, et hodeplagg 
vanlig for distriktet. Rondastakken har blitt brukt som et hverdagsplagg blant eldre kvinner frem til rundt 1940. Gjennom tiden har rondastakken gått igjennom flere variasjoner for både lengde på stakk, foldelegging og vidde. 
 

Kilder: 
Norsk bunadsleksikon bind 1, Bjørn Sverre Hol Haugen 
www.stakkestugu.no 
www.husfliden.no
Pyntesjuke og nøysomme romerikinger, Romerike i dampens tid, 1850-1900, Bjørn Sverre Hol