31. desember 2021

Det året det var så bratt

"Det året det var så bratt", var noe av det første jeg tenkte når jeg skulle gjøre opp status for 2021. Tittelen på et av Øystein Sundes albumer kunne nesten ikke ha passet bedre. I likhet med mange andre hadde jeg store forhåpninger om at alt skulle bli så mye bedre i 2021. Egentlig er jeg glad for at jeg ikke visste hva dette året ville bringe da vi skålte i bobler nyttårsaften 2020. Takk og pris er fortsatt noe som før, i god romjulstradisjon tilbringer jeg tid med egne prosjekter mens jeg reflekter over året som har gått. 

Noen tanker og refleksjoner på årets siste dag.

Litt normalitet og dårlig pakking

I motbakke er det lett å glemme at det også har vært mye bra, for vi har fått reist både innlands og utenlands, truffet familie og venner. Jeg har vært ute på strikkefestivaler, holdt kurs og foredrag i en periode hvor livet nesten føltes normalt. I høst hadde en god venninne invitert meg med på Huseiernes landsmøte i Kristiansand.  Jeg stilte som delegat for Romerike. Litt ute av trening i halvformelle arrangementer, forsto jeg ganske raskt at jeg hadde pakket litt dårlig. Mine nåværende jobbklær er preget av komfort og om det er greit å børste tråder av dem. Men den største utfordringen var når jeg oppdaget at kjolene jeg hadde tatt med til den formelle middagen enten ikke var pyntet nok, eller hadde en flekk og måtte strykes. Skeptisk til hotellets strykejern, (noe jeg hadde grunn til), ble løsningen å ordne et antrekk i en pause. I en koselig butikk med god service fant jeg festantrekket, hvorpå jeg ble spesielt begeistret for et midi-langt skjørt med stikklommer. Selv om det var enkelt så var det kult. Vi var faktisk fire kvinner som endte opp med det samme antrekket mens jeg var i butikken. Vi skulle heldigvis ikke i samme selskap. 

Og sånn begynte det

Noe av det første jeg tenkte var at denne modellen likte jeg så godt at dette vil jeg gjerne ha flere av. Det virket som et godt prosjekt for en grønn kordfløyel som hadde ligget lenge i vent på inspirasjon og tid til egosøm. 

Etter å ha tegnet av delene gjorde jeg noen justeringer. Stoffet i originalskjørtet fra Inwear var kraftig og litt stivt, men tynnere enn kordfløyelen. Frontpartiet laget jeg litt bredere, samtidig som jeg laget bakstykket litt smalere for å unngå at det ble klumpete med strikk i ryggen. Linningen gjorde jeg litt smalere av samme grunn.  Allerede under klippingen begynte jeg å bli i tvil om materialvalget var helt optimalt til modellen. Modellen er materialkrevende fordi alle delene må klippes i samme lengderetning i fløyel. Fordi jeg ville ha et helt bakstykke ble det lite avskjær igjen, men nå syr jeg såpass lite til eget bruk så rester ble mindre viktig.

  • Noen timer til egne prosjektert hører romjulen til. Lapping og reparasjon av familiens klær gjøres også på fridager. Kanskje ikke like morsomt, men like viktig å ta vare på det man har. 

Når ingenting går som planlagt

Etter litt justering frem og tilbake fikk jeg justert bredden på forstykket til noe jeg syntes fungerte, men da jeg hadde sydd på linningen, og tredd i strikken bak ble det åpenbart at dette ikke kom til å fungere. Bakstykket la seg ikke pent med rynkene i ryggen. Etter litt frustrasjon, og noen timer hvor jeg heller prioriterte å rydde og gjøre kontorarbeid, hentet jeg frem sprettekniven og rykket tilbake til start. Jeg tok alle delene fra hverandre, og brukte litt tid på å vurdere om jeg skulle fullføre prosjektet eller ei. 

Selv om jeg hadde sydd ned foldene i strikken syntes jeg ikke at rynkene ble fine. 

Kanskje det ville være bedre å hente frem et annet prosjekt som det var større mulighet for at jeg ville bli fornøyd med? Tid til egosøm er tross alt en sjelden ressurs, så den bør brukes til noe lystbetont. Etter litt overveielse kom jeg frem til at jeg likte fargen så godt at jeg hadde lyst til å gi prosjektet en sjanse til. Å gi opp var fortsatt ikke et alternativ. 

Det opprinnelige skjørtet var egentlig veldig enkelt med strikk i ryggen og helt forstykket. Det fungerte med den blanke satengen, men i kordfløyel ble det tamt og kjedelig. 

Fra bakstykke klippet jeg ut et bredt felt midt bak, der forsvant også ønsket om å ikke ville ha en søm midt bak. To innsnitt ble plassert før jeg satt inn en glidelås midt bak. Linningen ble tilpasset på ny, nå uten strikk bak.  Forstykket voldte meg nå problemer. Uten innsnitt satt den ikke pent over magen, men uttrykket fungerte ikke med innsnitt.  Forstykket trengte strikken bak i ryggen for å sitte pent. Kompromisset ble å gjøre livlinjen foran litt mer buet. Det fungerte. 

Du har trukket kortet, "Rykk tilbake til start" og tenk deg godt om...

I linningen satte jeg en knapp bak, da glidelåsen var litt for kort til at den kunne strekkes helt opp linningen. Lengden på skjørtet er litt lengre enn det jeg pleier å bruke, men kom frem til at det er alltids en mulighet å gjøre skjørtet kortere om jeg blir lei av at det er langt. Men saken var at skjørtet var verken kult eller morsomt. Kanskje trendy med midi-lengde. Men like fullt kjedelig. En stund vurderte jeg å sette en rysjekappe nederst på skjørtet, men syntes ikke det hjalp. Nytt dilemma. gi opp, eller forsøke en gang til?

Stryk det som ikke passer. Den som gir seg er klok, har tapt, er en lort. ..

Heldigvis var det nok stoffrester igjen til å klippe en kappe i fire deler.

Ut fra stoffrestene klarte jeg å lage en bred kappe i 4 deler. Jeg klippet så av ca 30 cm av skjørtet før jeg delte opp forstykket og sydde en søm midt foran. Jeg syntes skjørtet trengte det for å få en linje helt ned  fra linning til sømmen midt foran i kappen. Og endelig begynte skjørtet å ligne på noe jeg syntes var feminint og litt kult. Helt annerledes enn hva jeg hadde sett for meg, men det er ikke alltid den første ideen er den beste.  

Jeg er glad for at jeg ga prosjektet en sjanse til, dette skjørtet tror jeg kommer til å bli brukt.

Året det var så bratt

I likhet med sømprosjektet mitt har jeg flere ganger lurt på om jeg skal fortsette med det jeg holder på med dette året. Når jeg ser tilbake på det siste året er jeg fornøyd med hva jeg har klart å få til. Gode venner og kollegaer har vært med på å holde motet oppe. Men for første gang siden jeg valgte en ny retning har jeg seriøst vurdert å gi opp, og heller gjøre noe annet. Tidligere kan jeg ha kjent på savnet etter en fast lønnslipp, men når jeg har kjent etter vært trygg på at jeg har valgt riktig. Den følelsen har fått seg en alvorlig knekk. 

"Det var det året det var spiseplikt på Briskebytrikken...
.....og jeg snublet mens jeg falt...."
Øystein Sunde, Det året det var så bratt

Rundt meg har bekjente gått konkurs, andre har gått lei og gitt opp. Mange har falt mellom alle stoler og sett lite til støtteordninger, vært avhengig av at partnere forsørger en, og fått et anstrengt forhold til ordet DUGNAD. Når en enkelt pressekonferanse kan ta fra deg både kunde- og livsgrunnlag på et blunk, så får ordet uforutsigbarhet en ny mening. Det er krevende å holde motivasjonen oppe og lete etter noe positivt i en enhver situasjon. 

Mange selvstendig næringsdrivende har i perioder jobbet nærmest døgnet rundt for å ta igjen for tapt arbeidsfortjeneste, uvitende om når neste smell kommer. Etter en nødvendig time out i høst kjente jeg på at jeg knapt orket å gå inn i systuen, og måtte stille meg selv spørsmålet om hvorfor jeg holdt på med det jeg gjorde. Uten overskudd eller lyst til å være kreativ hadde jeg det ikke bra, og noe måtte endres.  

"...motvind er den verste å seile i..." 
Øystein Sunde, Det året det var så bratt

Heldigvis har jeg gode folk rundt meg, og noen minnet meg om hvorfor jeg begynte for meg selv. Fleksibilitet. Jeg lever ikke for å jobbe, men jobber for å leve. Jeg ville ha tid og overskudd til å være kreativ. Ha tid til familie og venner, tid til å trene og reise (når det er mulighet for det).  Istedenfor har det meste av energien min gått med til bekymringer, brannslukking, eller lange kvelder for å ta igjen det tapte som følge smittevernstiltak. 

Det handler om balanse. Noen endringer er på plass, andre planlegges og energien er på vei tilbake. Jeg har når det kommer til stykke mye å være takknemlig for.

  • Jeg har folk rundt meg som jeg er glad i og som er glad i meg.⁠
  • Jeg holder på å skape den tilværelsen jeg alltid har ønsket meg. ⁠
  • Og det som ikke ordner seg går som regel over
  • Når man har lyst til å gi opp så er det greit å minne en selv om hvorfor man begynte. Hva var det egentlige målet, motivasjonen.? Og gjøre opp en status på om det er realistisk, gjøre en kursendring eller gjøre seg klar for å gjøre noe nytt som kan få en tilbake på rett spor og nærmere målet. 

De gode øyeblikkene

Jeg vil samtidig takke for følget i året som har gått. Takk til alle dere som har valgt meg til å sy på  bunaden deres. For alle gode møter, for at jeg har fått være en del av høytid, viktige øyeblikk, og være med på å ta vare på viktig familie-arv. De har vært gode øyeblikk i en tid hvor vi har seilt i motvind.. Takk til alle dere som har kjøpt bøker og enkeltoppskrifter, og takk til dere som følger og heier på meg i sosiale medier. Dere aner ikke hvor mye en hyggelig kommentar kan bety. 

Med ønsker om at 2022 skal by på mer forutsigbarhet, reiser, møter med mennesker, overskudd og tid til kreativitet. 

25. desember 2021

En mysig genser

Romjulen forbinder jeg med mye god mat, julefilmer, tid med familien og tid til å kjede seg litt. Å kjede seg er noe jeg i grunnen gjør for lite av. Det skal nemlig ikke så mye stillstand til før det fører til at nye ideer popper opp, og det beste er om jeg også har tid til å gjøre noe med dem. Men bare det å ha tid til å senke skuldrene litt og gjøre noe annet enn det man pleier, eller gjøre mer av noe man liker veldig godt (som å strikke) er en gave i seg selv. Spesielt i en tid hvor mye skal gå fort.
Garnet til genseren ble innkjøpt i sommer. Heldigvis hadde jeg det rette prosjektet klart. 
Og strikke gjør jeg jo gjerne hele året
Da vi i sommer besøkte København hadde jeg planlagt besøk både hos Sommerfuglen og Knitting for Olive. For de som ikke er lokalkjent kan jeg fortelle at det er garnbutikker som er verdt et besøk. Jeg kan være litt sensibel for mohairgarn, noe av det synes jeg stikker eller klør litt, men Soft Silk Mohair fra Knitting for Olive lever opp til navnet sitt. Det er mykt! Det er også en kvalitet jeg har brukt mye, gjerne sammen med en tråd Merino fra samme leverandør. Nå hadde jeg sett frem til en mulighet for å kjenne og se på alle farger og kvaliteter i virkeligheten. 

Som vanlig var vi på biltur, fortsatt i en liten rød bil med minimalt med bagasjeplass. Men perfekt for bykjøring, og når man er passasjer med strikketøy så går det meste greit. Litt dårlig reserach hadde jeg gjort, for vi kom en halvtime før åpningstid. Så mens min bedre halvdel sirklet rundt i området etter et sted bilen kunne stå parkert i mer enn 30 minutter, sto jeg som vanlig med nesen trykket inntil butikkvinduet mens gledet meg. Når det er sagt, jeg var ikke den eneste som var tidlig ute, etter hvert var vi fire damer som sto og ventet på at butikken åpne. En riktig hyggelig prat på trappen ble det, alle ute i samme ærend.
God og myk er den i alle fall. 
Jeg hadde en plan da jeg ramlet inn døren. Fargen "Ny rust" sto på handlelisten sammen med burgunder. Etter å ha plukket frem noen burgunderrøde nøster falt blikket mitt på en for meg ny grønnfarge, Skifergrønn. Valgets kval, grønn eller rust? Mens jeg sto og beundret grønnfargen, og muligens klappet litt på garnnøstet, kommenterte en dame at den fargen bare måtte jeg ha. Mer overtalelse skulle det ikke til før jeg ba om 5 + 5 (Soft Silk Mohair + Merino) nøster i Skifergrønn. Men hva skulle jeg strikke?
Den første genseren som ble utgangspunktet for Mysiggenser. 
Den første genseren
Tidligere hadde jeg strikket en genser med et flettemønster midt foran som jeg nesten har brukt opp. Den er strikket i ren cashmere, ganske enkel i snittet, men feminin og fin til både bukser og skjørt. Historien om hvorfor jeg endte opp med akkurat denne fargen har jeg fortalt om tidligere. Men kort fortalt var jeg i Roma på garn- og tekstiljakt. (Gjør man noe annet når man er på ferie liksom?) Inne i en undertøys/garnbutikk fikk jeg øye på noen esker det sto cashmere på. Jeg hadde fått et glimt av noen burgunder nøster, pekte og fikk forklart hva jeg ønsket ved hjelp av noen få italienske gloser. Damen bak disken mønstret meg nøye, "Er det til Dem" spurte hun. "Ja" svarte jeg som sant var. "Vel, da skal De ha denne rødfargen", og plukket så frem noen nøster i en langt lysere rød. Jeg forsøkte å forklare at jeg foretrakk den mørkere røde, men til ingen nytte. Min erfaring er at italienske garnselgere kan være svært bestemte. Mitt ordforråd strakk heller ikke til en diskusjon. Litt slukøret kom jeg derfor ut av butikken med 10 nøster med cashmere garn i en lysere rød farge enn jeg hadde ønsket. 
Mysig genser har fått litt løsere og ledigere ermer og liten puff øverst på ermene . Det er også en annen flette på hver side. Knutene er også forenklet litt, men det er ikke så lett å se. 
Vi vendte tilbake til butikken et par dager senere. "Det er til min datter" sa jeg da jeg på ny pekte mot det burgunderrøde garnet. Damen bak disken sendte meg et åpenbart mistroisk blikk, men valgte heldigvis å ikke forfølge saken videre. Småskjelven kom jeg meg ut av butikken, nesten redd for å bli stoppet og avslørt som falsk garnkjøper. Det morsomme er at genseren som jeg strikket i det burgunderrøde garnet er det min datter som bruker. Jeg syntes den ble for mørk. Den lyse genseren har jeg derimot brukt til den bærer preg av slitasje. Så garnselgersken i Roma visste nok hva hun gjorde.

Mysig og grønn
Tilbake til det grønne garnet. Litt for ivrig satte jeg i gang uten skikkelig opptegnet diagram. Det måtte jo holde å bare kikke på den gamle genseren? Litt dumt, for jeg kunne heller ikke bare "Copy Paste" på mønsteret fordi strikkefastheten ikke var lik. Det ble en del tull, jeg hadde også endret på flettene på sidene, og for å gjøre det komplett endret jeg også litt på fletten i midten. I den første genseren var det en kombinasjon av å flytte på 3 eller 4 masker. Nå endret jeg det til at de alltid var 4 masker. Hva gjør man da? Det lure hadde vært å lage en strikkeprøve, det mindre lure å strikke forstykket fire ganger. Jeg valgte av årsaker jeg ikke kan forstå nå det siste alternativet. Heldigvis er garnet av såpass god kvalitet at det er vanskelig å se at det har vært gjennom opptil flere runder med returstrikk. 
Ikke så lett å se, men en liten "blingtråd" er strikket inn i kanten på kraven. 
Ermene hadde jeg lyst til å gjøre litt annerledes enn på den røde genseren, litt mer puff nederst ved håndleddet, samtidig som det var vanlig bredde ved overarm. En liten puff på toppen var med på å gi genseren en feminint uttrykk. Halsen strikket jeg ganske lang, da jeg ønsket en kosegenser. Jeg bruker gjerne en form for skjerf fra høst til vår, og ville at halsen skulle gi litt av den samme gode og lune følelsen. Med andre ord, en skikkelig Mysig genser!
Jeg vet ikke om det er nok bling til at det kvalifiserer til "party"genser, men fin nok til et blankt skjørt. 
Jeg vurderte å gjøre noen små endringer ved halsen, og justere litt på ermene. Det betød at jeg måtte strikke opp genseren en gang til for å se om dette fungerer i praksis eller bare i teorien. Etter å ha strikket opp deler av genser nummer to er svaret at halsen blir som prototypen, men at endringene på ermene fungerer greit. På den hvite genseren har jeg også strikket inn en effekttråd på de 2 første pinnene i vrangborden på ermer og bol, og på de to siste omgangene på kraven. Om det gir nok ekstra "bling"- effekt er jeg litt usikker på, men feil blir det uansett ikke. Så nå venter jeg bare på at oppskriften skal korrekturleses ferdig så den kan publiseres på Ravelry på nyåret. Men en riktig god og Mysig genser har det blitt. Med ønske om en fortsatt god romjul!

5. desember 2021

Skille ut strikkeoppskrifter fra bøkene mine

Jeg får med jevne mellomrom spørsmål om jeg kan skille ut oppskrifter fra bøkene mine. Det korte svaret på det er, nei det kan jeg ikke sånn uten videre. Dette handler om hvilke rettigheter og avtaler man har med forlaget sitt. Noen har friere avtaler med forlaget sitt enn andre, her kan det også være ulik praksis mellom forlagene og hva slags avtaler man har inngått. Men det er naturlig at forlaget som har investert mye i å utgi boken din ønsker å selge så mange bøker de kan. 

Det gjør jo  jeg også. Jeg har tross alt investert mye tid og penger i bøkene mine og jeg ønsker selvfølgelig også å få noe igjen for alt arbeidet. Bare så det er sagt. Å lage bøker eller strikkeoppskrifter er ikke noe jeg gjør av idealisme! Den dagen jeg anser at jeg bruker mer tid og ressurser på å utvikle nye design enn det som jeg kan forsvare i forhold til ressursbruk, tid, konsulent- og materialkostnader, - så kommer jeg heller ikke til å bruke tid på å skalere opp design i flere størrelser, skrive ned arbeidsbeskrivelsen, eller bekoste teknisk redigering og grafisk design. Å strikke kommer jeg derimot til å fortsette med så lenge hendene holder.  

Foto: Eivind Røhne
En baby 
En strikkebok er en samling av oppskrifter, du får mange oppskrifter i forhold til om du skulle ha kjøpt dem enkeltvis. For strikkebokforfatteren ligger det ofte en idé bak, og et ønske om å få presentert det de har laget på en best mulig måte innenfor en gitt ramme. Det ligger "blod, svette og tårer" bak en bok. En av redaktørene mine beskrev seg selv som fødselshjelper for forfatterne, og hadde stor respekt for at det vi holdt på med var viktig for oss, selv om det kunne virke trivielt for andre. Og det er et godt bilde, for man går på sett og vis svanger med en idé over lengre tid, som resulterer i en bok/baby. 

Ressursbruk 

Jeg har ikke orket å sette meg ned å regne på hvor mange timers arbeid som ligger bak en bok, men jeg kan gjøre et forsiktig estimat på mine tall. Utgiftene på materialer og ev. grafisk bistand er enklere å få oversikt over: Et forsiktig anslag ligger et sted  40-50 000 kr. Så var det tiden. Gjennomsnittet på et genser eller koftedesign ligger et sted rundt 80 -100 timer, votter og luer en del mindre, men tegning av diagram og brodering tar antageligvis langt mer tid enn selve strikkingen. Forberedelser til fotografering - skaffe modeller, location, kjøreplan etc., søm av klær, fotografering, tekster og flere runder med korrektur hos forlaget - jeg vil derfor anslå at det fort ligger et helt årsverk bak en bok, altså et sted mellom 1700 - 2000 timer. Jeg forstår at dette er ukjent for de fleste, men det er alltid litt sårt når noen sier, men kan ikke du bare. Det er babyen vår. 

For min del må jeg vente i minst to år etter utgivelse før kan jeg begynne å skille ut noen oppskrifter, men jeg kan ikke gjenbruke bildene fra boken. Jeg må selv sørge for å ordne nye bilder, enten ta dem selv med hjelp av en sømbyste - ikke så attraktivt om det skal forestille en brud, eller betale en fotograf.  I den første boken min bidro også forlaget med å ren-tegne diagrammene i et annet program, noe som innebærer at jeg også må bekoste ny opptegning av disse. 

I tillegg så er det tidsbruken. Tid er for min del en begrenset ressurs. Tiden jeg har til å bruke på dette er begrenset. Jeg må være svært bevisst på hvordan jeg forvalter tiden min mellom systue, administrasjon (dette faller inn under administrasjon/kontorarbeid), kreativt arbeid, restitusjon, familie og det å ha et sosialt liv for å få kabalen til å gå opp. Som de fleste andre har jeg kun 24 timer i døgnet. Så må det også sies at jeg bruker heller tid på å lage nye oppskrifter, (det gir meg energi), fremfor å sitte med kontorarbeid (det gir ikke energi). 

Kan ikke du bare

Jeg forstår at dersom man ikke kjenner prosessen så virker det sikkert som en enkel sak å skille ut en oppskrift, og man har sikkert gode grunner for å spørre. Selv om jeg av og til lurer når noen forteller at de skal holde bryllup, men har ikke råd til å kjøpe boken min. Da kan jeg ikke la være å undre på, dersom en bok til litt over 300 kr er med på å velte hele budsjettet, om ikke hele bryllupet henger i en tynn tråd? Eller forklaringen om at siden garn er så dyrt så må jeg jo skjønne at de ikke har råd til å kjøpe boken. Ikke at jeg skjønner hva prisen på garn har med meg å gjøre? Men ok, vi har alle vårt. Selv sitter jeg jo igjen med et inntrykk av at de som spør ikke liker boken min. 

Men den korte oppsummeringer er at det hjelper ikke å mase på at jeg skal skille ut oppskrifter!

Samtidig må jeg si tusen takk til alle dere som har kjøpt bøkene mine, enkeltoppskrifter og gode tilbakemeldinger. Dere er grunnen til at jeg fortsatt kan lage nye strikkedesign. 




26. november 2021

Den lille gründerdrømmen

Bloggen har fått en litt annen form. Det blir litt mindre prosessbeskrivelser om tilvirkningen av kjolesøm fra A til Å, og litt mer fra innsiden av systuen og bedriften Helles Syskrin. Det skyldes ikke at jeg er lei av å nerde litt om prosessbeskrivelser av strikk eller søm, det er bare så sjelden at jeg setter meg ned foran symaskinen og lager noe til meg selv lenger. Såkalt "ego-strikk" er det heller ikke flust av lenger. Det står på den berømmelige «to-do»-listen, som begynner å ligne en liten vits.

Bunadsyersken og assistenten tar en liten pause på trappen. 

Gründerdrømmen

Nylig møtte jeg på en nydelig dame jeg ikke hadde truffet på flere år. Det var et hyggelig gjensyn hvor vi minnet hverandre på at siste gang vi traff hverandre så befant vi oss begge fortsatt på drømmestadiet. Verken hun eller jeg forsto den gangen hvor stor påvirkning drømmene vi hadde skulle ha på livene våre. Hun kommenterte at hun aldri forsto at det jeg drømte om var å starte for meg selv og bli helt selvstendig. Men det var det heller ikke til å begynne med, ikke før flere år senere når jeg hadde begynt å smake på friheten i å være min egen sjef. Til å begynne med handlet det primært om et ønske om mer fleksibilitet og tid til å være kreativ.

Hva er suksess

Nå består ikke gründerlivet av bare fryd og fleksibilitet. Det er lite champagnelunsjer og dyre reiser i Helles Syskrin. Knekkebrød ved kjøkkenbordet og tur i nærmiljøet med assistenten er mer realistisk. År med hardt arbeid og en god del motbakker er ikke uvanlig på veien til «suksess». Når jeg leter etter litteratur og artikler om det å være en suksessfull gründer leser jeg stort sett alltid historier om noen som har lykkes stort. De har kommet på et eller annet lurt og bedriften vokst fra en person til mange ansatte. Stor bedrift = suksess.

Så hva med alle de som kun har seg selv som ressurs for bedriften, som heller ikke har noen ambisjoner om å vokse seg til en stor bedrift? De ønsker ikke å ha ansvar for ansatte, og målet er primært å skape sin egen arbeidsplass hvor de selv kan styre tiden sin. For meg handler suksess om mer enn bare volum. Det handler om å skape den bedriften og det livet du selv ønsker. Og suksess kommer sjelden uten å ha gjort noen feil underveis. De erfaringene jeg lært mest av kommer fra feil eller når ting har gått skeis.

Tur ut med assistenten er en god pause i en travel hverdag. I helgene og om kvelden skur jeg nå av
jobbtelefon for å hjelpe meg selv med å koble helt av. 
Gründerslitasje

Nå følger det uansett med mye ansvar å være bedriftseier, stor eller liten. Og for alle de som driver et Enkeltpersonsforetak (Enk) så har de også under pandemien for alvor fått kjenne litt på ulempene. Jeg har tenkt mer enn en gang at de som driver et Enk må være ukuelige optimister, for vi er sårbare. Om ideen eller prosjektet ditt ikke lykkes har du ikke krav på arbeidsledighetstrygd, du kan heller ikke permittere deg selv om bedriften har en tøff periode. Blir du syk får du først 75 prosent av inntekten din etter 16 dager.  – Jobber du ikke får du ikke lønn! Vi er med andre ord sjelden syke. Så kom pandemien, noen måtte stenge, andre mistet kundegrunnlaget sitt. Jeg tviler på at mange bedrifter hadde gjort en stress-test på en pandemi og et nedlukket samfunn. Men Pandemi er vel nå ført opp på listen over mulige scenarioer man må ta høyde for.

I møte med andre selvstendig næringsdrivende, hører jeg nå om stor slitasje etter over et år i konstant kriseberedskap. «Usikkerhet» har fått en ny betydning etter 11.mars 2020. Klumpen i magen hver gang det er en varslet pressekonferanse, kan vi holde åpent og hvilke konsekvenser har dette for min bedrift.

Mange av oss har jobbet så remmer og tøy holder i perioder for å dekke inn for andre perioder hvor kundegrunnlaget plutselig nesten forsvant som følge av smittevernstiltak. Flere av oss har også tatt på oss mye ekstra jobb i perioder fordi vi ikke har visst når eller om det ville bli en ny nedstegning, eller andre inngripende smittevernstiltak med konsekvenser for bedriften.

Tidlig og sent

Som selvstendignæringsdrivende og ene-eiere har vi noen fallgruver som en del av oss går i. I en oppstartsfase står vi på tidlig og sent. De fleste av oss er også opptatt av at alle skal bli fornøyde, og strekker oss langt. Noen ganger for langt. Problemet blir når dette blir normalen. Det kan være vanskelig å sette grenser, og vite når man bør og kan sette dem. For du må selv sette grensene for hva du tenker er greit, for de som forventer at du skal besvare mail sent på kveld i helgene eller kontakter deg på helligdager uten tanke for at bedriften din har en åpningstid, vil ikke sette de grensene. Det vil alltid være noen som får deg til å føle at uansett hvor mye du arbeider eller strekker deg så er det likevel aldri nok. Da er det greit å minne seg om at deres holdninger og mangel på respekt for din tid ikke handler om deg, men om dem.

Det er ikke noe galt i å ønske seg et godt liv. De aller fleste har behov for rekreasjon, og et privatliv. Jeg har aldri møtt noen som på slutten av livet sier at det de angrer aller mest på at de ikke jobbet mer!

Som troll i eske. Assistenten er aldri langt unna og representerer en liten dose "god helse" i seg selv. Han minner meg om at vi skal ha pauser, leke, gå turer, kose og tilbringe tid med noen vi er glade i. 

I en oppstartsfase er det ikke uvanlig å jobbe lange dager for å få hjulene til å gå rundt. Kanskje har du investert i kostbart utstyr, og har lite oppsparte midler. Etter hvert som driften blir mer stabil, kommer tiden for å gå over til mer normal drift. Selv kjente jeg etter hvert på at jeg syntes at hele livet mitt besto av jobb. I perioder følte jeg at jeg aldri var mentalt til stede, følte meg dratt i alle retninger, og ble stresset av forventingen om å skulle være tilgjengelig 24/7. Det fungerer dårlig å skulle være fokusert på produksjon samtidig som du konstant blir avbrutt. Når jeg etter hvert erkjente at den ekstra fleksibiliteten ble brukt til jobb, måtte jeg også innse hvorfor jeg holdt på å gå lei. Mangel på overskudd, tid og bekymringer forsterket av den pågående pandemien, virket direkte drepende på kreativiteten. Om kvelden hadde jeg ikke en gang lyst til å strikke! Det var jo ikke dette som var drømmen. Systuen skulle være dagjobb - ikke døgnjobb!

Balanse

De siste årene har bydd på bratte læringskurver og mange læringspunkter. En av de viktigste læringspunktene for meg har vært hvor viktig det er å sette grenser. Avklare tidlig hva som er greit, legge inn pauser for rekreasjon og gjøre endringer når ting ikke lenger er lystbetont. I tiden fremover har jeg lagt til rette for andre (bedre) prioriteringer, og tatt noen grep som forhåpentligvis vil lede til balanse mellom jobb og fritid. For meg handler det om å verne bedre om tiden min! Jeg trenger det for å få arbeidsro - for å arbeide mer effektivt, for rekreasjon og for å ha rom for kreativitet. Uten det klarer jeg ikke å nå målet om «balanse», og fleksibiliteten som var den viktigste motivasjonen for å starte for meg selv. Men om jeg klarer å få til dette, da har jeg etter min definisjon lykkes med mitt lille gründerprosjekt. Så kryss fingrene for meg,

21. november 2021

Ta vare på det du har, eller lag noe du ønsker å ta vare på

Er det bare jeg som kjenner på en frustrasjon over Black day som nå har blitt black week? Noen aktører har også warm up week, altså en uke med tilbud før Black week. Misforstå meg rett, trenger du noe er det for de fleste av oss velkomment å kunne spare penger på noe vi ville ha kjøpt uansett. Men for mindre aktører er denne kjøpefesten noe de sjelden har råd til å være med på. Marginen er ofte små, og flere har nok med å få det til å gå rundt selv med vanlige priser. I systuen er det ingen black week, der kjører jeg heller green week hele året, " Ta vare på det du har, eller lag noe du ønsker å ta vare på." 

Tid og ro! Nyter søndagen og finværet med en kopp te på verandaen. 

Det som kanskje overrasker mest er at i en tid hvor verdens ledere har sittet i Glascow og diskutert klimamål, demonstranter har stilt spørsmål om vi går langt nok eller gjør nok, så ser det ut til at bekymringen over miljøtiltakene er av kort varighet. Ikke før blekket er tørt så er tiden inne for en kjøpefest uten like. I følge en FN rapport står klesindustrien for hele 8 prosent av alle utslipp. Over 80 prosent er knyttet til selve produksjonen av klærne. Dårlige lønns- og arbeidsforhold for de som lager klærne gir oss rimelige varer. Og hvordan verdsetter vi det vi nesten ikke betaler noe for? De voksende kleshaugene forteller sitt språk. Vi får et forbruk som ikke ligner noen ting. Fretex sliter med å ta unna tekstilene de får inn, og alt er ikke en gang brukt. Nye kjoler og sko leveres med prislappene hengende på. 

Slitesnor var noe man sydde nederst på stakken. Den beskyttet kanten på tekstilet mot slitasje og hull, og kunne enkelt byttes ut når den ikke lenger gjorde nytten. 

Sweatshops

Flere har sett dokumentarer om arbeidsforholdene i fabrikkene som produserer klærne vi bruker. I min tidligere karriere var miljø og samfunnsansvar et av de emnene vi arbeidet med. På et seminar fortalte en tidligere innkjøper for en av de store kleskjedene om hvordan de reiste rundt og sjekket arbeidsforhold og for å avdekke mulig barnearbeid på fabrikkene. På en inspeksjonsrunde på en fabrikk hadde de fått omvisning over alt bortsett fra i ett produksjonslokale. De insisterte på å få undersøke også denne delen dersom fabrikken skulle få sin godkjennelse. Først forsøkte fabrikkledelsen seg med en forklaring om at kvinner ikke kunne ha adgang til denne delen, de utsendte fra kleskjeden var alle kvinner. Etter mye diskusjon måtte ledelsen gi seg, med et krav. Alle kvinnen måtte først skrive under på at de ikke var gravide. Da de kom inn i lokalet ble de slått av så sterke løsemidler at en av inspektørene begynte å blø neseblod. I det samme lokalet satt en mengde kvinner i fruktbar alder og arbeidet med å lage trykk på gensere. Fabrikken ble godkjent . 


Hvorfor skal vi lappe?

Alt var ikke bedre før, men forbruket av tekstiler var mer bærekraftig. I min oppvekst fikk noe når vi trengte noe nytt, vi brukte klær til de ikke lenger passet eller var noe å lappe på. Om vi går lengre tilbake var tekstil så kostbart at en god del av familiens verdier var investert i tekstiler. Bøting eller lapping var en helt nødvendig kunnskap, og selv strikkeplagg ble lappet etter alle kunstens regler for å få dem til å vare. Kunnskap som i dag er mangelvare. Hvorfor skal vi bruke tid på å reparerer noe som nesten er gratis? Når man heller ikke forstår hvor mye arbeid som ligger bak å sy en bukse eller strikke en genser, hvordan skal man da kunne forstå at det ligger både tid og kompetanse bak et produkt. 

Små og store hull kan lappes så plaggets levetid forlenges, og gjøres klart il nye opplevelser. 

Alle som strikker har vel fått spørsmålet om de ikke "bare" kan strikke en genser til noen andre. Bak spørsmålet ligger det liten kjennskap til hvor mange timers jobb de egentlig ber den andre om å sette av for å strikke denne genseren. Eller de som antar at det er mindre jobb når en bunad "bare" skal sys ut 2 cm, enn om den skulle sys ut 4 cm. Det hender at jeg må spørre om hvilke sømmer de tenker at jeg slipper å sprette og sy på nytt når det bare er 2 og ikke 4 eller 10 cm som skal endres på? Svaret er at jobben er nøyaktig like stor. 

Når det er sagt er min kunnskap om for eksempel byggkonstruksjoner omtrent null. Alt må læres. Men spørsmålet er om ved å fjerne oss fra produksjonen, og kutte ned på praktiske fag i skolen også har gått glipp av noe annet viktig, nemlig forståelse og respekt for produktet og arbeidet som ligger bak. Og kanskje viljen til å ta vare på det, eller betale hva det egentlig bør koste?  Hvor lang tid tror du at det tar å sy en bukse, gang det opp med en ok-timelønn, legg til prisen på tekstil og en liten fortjeneste til den som selger det. Saken er at vi tar som regel bedre vare på det vi har betalt litt mer for, eller har laget selv. Det sitter langt inne å kaste en kofte du kanskje har brukt et halvt år på, (noen bruker en uke, andre 2 år), å strikke selv. 

Bunad og bærekraft

Bunad er bærekraftig selv om en klesindustri -lobby i EU  mener å påstå at ull er dårligere for miljøet enn plast. Nei, det er ikke en 1.april spøk, selv om jeg først trodde det. Bunaden er bærekraftig fordi det er et av de plaggene som du tar vare på og som brukes gjennom et helt livsløp. Noen ganger flere livsløp. De eldste bunadene jeg har hatt inne her til reparasjon er over 100 år gamle! Noen bunader går i arv i flere ledd, fra oldemor til oldebarn. 

Det arbeides nå for at bunadsbruk skal inn på Unescos liste over kulturarv det er viktig å ta vare på. 

Selv om det er hyggelig å lage en helt ny bunad, synes jeg reparasjon av eldre bunader er de mest faglig interessante. Der må jeg oftere dykke ned på leting etter nye teknikker eller metoder i "verktøykassen" min. Ikke sjelden må jeg ut på leting etter litteratur, kikke i digitale museumsarkiver, eller finne andre ressurser i miljøet som kan fortelle meg enda mer om historie og bruk. For meg er det å sette i stand bunader for videre bruk bærekraft i praksis. 

Så ved inngangen til en av årets store kjøpefester kan det være greit å stille seg selv noen kontrollspørsmål: Trenger jeg dette, kommer jeg til å bruke det, eller ta vare på/reparere det om det blir slitt?  

For jeg snakker ikke om at vi ikke skal kunne unne oss noe nytt, eller ønske oss en ny julekjole. Men istedenfor å  alltid kjøpe noe kun fordi det er billig eller på tilbud, heller legger penger i noe man tenker at man har lyst til å ta vare på. Om vi alle gjør litt kan det til sammen gi store utslag. 

For haugen av ubrukte tekstiler vokser ubønnhørlig. Og produksjonen av dem er foreløpig ikke godt nytt for en planet som trenger en grønn pause. 



12. november 2021

En ullvest og restegarnsprosjekt

Tidligere var søndagsblogging en av ukens høydestunder. Det var mitt første møte med andre strikkere i en tid hvor strikking ikke var blitt trendy ennå. Strikkebloggen føltes nesten som en inngang til et eget samfunn. Så skjedde en del ting som gjorde at bloggen føltes som en plikt, og i lengre perioder noe jeg bare ikke har prioritert. Ved å frigjøre litt tid forsøker jeg også finne tilbake til litt av skrivegleden jeg hadde med bloggen, for jeg har savnet den. Så får tiden vise om det blir mandags- eller fredagsblogg fremover.

Bettys vest på restegarn. Jeg har fortsatt litt garn igjen, nok til et nytt prosjekt? 

Jeg føler at man begir seg ut på en form for balansekunst når man gjør deler av det som tidligere var hobby til jobb. Å sy bunader for andre har riktignok aldri vært hobbyen min, men søm av egne klær var i mange år ren terapi. Hver søndag lukket jeg meg inne på syrommet og nøt alenetid med symaskinen. Så fulgte håndarbeidsblogg som en avslutning på helgen. 

Utfordringen og balansekunsten ligger i at rekreasjonen i aktiviteten forsvinner når det blir jobb. Når du innfører tidsfrister, administrasjon og inntektskrav må du endre fokus fullstendig, og det kreves både selvdisiplin og bevissthet for å ikke ende opp med å jobbe hele tiden. Da går man fort lei, uansett hvor kjekt man har syntes det vært tidligere. 

Balanse kan være så mangt

Nå har balanse alltid vært noe jeg har søkt, enten det er i et strikkedesigndesign, male et bilde eller livet ellers. Så når jeg lager nye design, er balanse i fargene eller mønsteret noe av det jeg synes er gøy. For heldigvis så har jeg klart å beholde rekreasjonen i selve strikkingen, selv om jeg i aller høyeste grad opplever skalering av størrelser og skrive selve oppskriften som arbeid. Er det et ett hundre prosent hobby-prosjekt finnes det nemlig verken notater eller oppskrift til arbeidet. Enten det er strikk eller søm. Da er det bare mitt!

Så hender det at noe som er ment som ego-strikk likevel ender opp med oppskrift. Bettys vest skulle strikkes opp av restegarn, og jeg hadde ikke planlagt at den skulle bli noe mer enn et egostrikk- og restegarnsprosjekt. Jeg hadde fortsatt en del sølje i fargen #femøringen fra Værbitt garn, etter å ha strikket reveenkas kofte i lyse farger. Og fargen var jo lekker, den spenner fra lys gul, til svak rosa og brent oransje. Fargene glir fint i hverandre og gir en litt melert effekt. 

Rosene i Revevekas kofte er strikket i fargen Femøringen fra Værbitt garn. 
Som hovedfarge hadde jeg plukket frem noen nøster med koksgrå Finull. Selv om bandolærene var borte kom jeg frem til at de var like nok til at innfarging fikk være underordnet. Det at både bunn og mønsterfarge var litt melerte gjorde at mønsteret ble mer dempet. Mønsteret hadde jeg først tenkt å bruke i en kofte, men fant ut at det like godt kunne brukes i en vest. - Det er noe takknemlig med å strikke en vest, man slipper å strikke ermet nummer to som alltid tar fryktelig lang tid!

Snittet i vesten er inspirert av 40/50-talls mote. Kort, høy ribb, feminin og figurnær. V-halsen lagde jeg ganske dyp for å forsterke det feminine. De litt røffe materialene og fargene synes jeg gir en fin kontrast til snittet. Vesten er laget med en negativ overvidde for at den skal sitte godt på. Det vil si at vestens ferdige mål godt kan være litt mindre enn ditt eget. Den har fått mange knapper i front for at den ikke skal sprike om den er litt trang. Nå er den såpass fleksibel at det ikke har vært noe problem at min vest var flere cm mindre enn min overvidde.  Jeg holder på å strikke den opp i nye farger, - men herlighet den strikkelisten begynner å bli ganske urealistisk lang, så det kan ta litt tid før den blir klar. Men det stopper en jo ikke fra å få nye ideer, og at kreativiteten bobler litt er vel tross alt et godt tegn.

På vei hjem fra Strikkhelg på Geilo fikk jeg øye på denne gården. Jeg svingte bilen til siden og fikk knipset et bilde. Jeg ble betatt av fargene, teksturen og roen som hvilte rundt. Balanse. 💗

Oppskriften på Bettys vest finner du på både norsk og engelsk Ravelry. På oppskriftsiden finner du også informasjon om garn og størrelser. 

Oppskriften på Reveenkas kofte finner du også på både norsk og engelsk Ravelry. 

Har du andre spørsmål om strikkeoppskriftene mine, ta en kikk på siden under rettelser.

7. november 2021

Tilgjengelighetens tyranni

Dette innlegget har jeg begynt på flere ganger, og hatt i tankene enda flere. Det har kommet etter episoder hvor jeg mest av alt har vært lei av følelsen av forventingen om å være tilgjengelig. Eller en  erkjennelse over hvor mye tid jeg har brukt på mobilen, når ukens oversikt plinger inn i innboksen hver mandag! Da hender det jeg spør meg selv om det kan være på tide med en liten digital detox? Ironisk nok sitter jeg altså og blogger om dette. - Nå skal det sies at blogging er noe jeg har savnet å ha tid og overskudd til, men ja - jeg ser ironien.

Jeg er ikke tvil om at en god del av den tiden jeg har vært på sosiale medier kunne ha vært brukt mer fornuftig. Enkelte ganger har jeg lekt med ideen om å kjøpe meg en telefon som kun kan brukes til å ringe og sende meldinger med. Utfordringen er hvor avhengig jeg har gjort meg av apper. De brukes til å booke tid på treningssenter, kjøpe bussbilletter, betale med vipps, BankID, førerkort, Covid-sertifikat eller ta bilder for å nevne noe.

De gamle telefonene hadde sin begrensing, men også noen fordeler. Du ble ikke distrahert av stadige lyder, lys og påminnelse fra noen apper som gjerne vil lokke deg tilbake. 

Men hva gjør denne tilgjengeligheten med oss?

Mister vi evnene til å holde fokus av alle avbrytelsene? For min egen del merker jeg at jeg i aller høyeste grad blir distrahert av at det plinger og durer i mobilen. Når jeg sitter fordypet i noe er avbrytelser som dette det jeg vil beskrive som tidstyver av de helt store - Jeg har skrudd av nesten alt av varsler for å få arbeidsro, og putter ofte mobilen et stykke unna med flaten ned. Og jeg er ikke alene om å bli distrahert.

I følge en undersøkelse fra Virgin Pulse melder 45% av de spurte at avbrytelser fra epost, meldinger og og varsler fra telefon og PC  gjør at de har vanskelig for å fullføre oppgavene de arbeider med. Nesten like mange kunne fortelle at trangen til å holde seg oppdatert på sosiale medier gikk ut over evnene til å utføre arbeidsoppgavene. (Ref. smartendring.no)

For når var siste gangen du så en hel film uten å sjekke mobilen din? Appene vi har på mobilen er designet for å belønne hjernen vår. De små varslene som forteller deg at noen har likt innlegget ditt, en snap fra en kollega som forteller at du er med i gjengen. Så utløses selve belønningen - dopamin,  problemet er bare at det ikke varere så lenge før du gjerne sjekker om det har kommet inn noe nytt? Noe på Instgram, Facebook, kanskje en ny snap? Men hadde det egentlig vært noen stor krise om du ikke fikk med deg siste nytt på facebook en dag eller to?

Også de unge som har vokst opp med teknologien påvirkes på ulike vis. I følge forskning påvirkes ungdom negativt av sosiale medier, og paradoksalt har ført til at mange er mindre sosiale! De er mindre ute med venner på fritiden, mens mobilen nesten har blitt en integrert del av dem. Det siste gjelder forresten ikke bare ungdom. Har du glemt mobilen så reiser de fleste hjem for å hente den, ung eller middelaldrene. 

Forskning har også påvist sammenheng mellom 100 prosent tilgjengelighet og depresjon og utbrenthet. Nå er det utilgjengelighet mange av oss heller søker. Jeg hører om flere unge som gjør opprør og sletter Facebook og Instagram-kontoer. De orker ikke være med på racet lenger. Før kunne vi reise på hytta og være fullstendig avsondret fra omverdenen. Det er ikke så lett å skylde på at vi ikke har tilgang til mail lenger. I dag må vi ta et aktivt valg om å skru av og å være logget av. Det er for øvrig en stund siden jeg sluttet å ta med mobilen når jeg går tur med bikkja. De turene er blitt ett av mine digitale pusterom.

Strikking skal være bra for hjernen, du må konsentrere deg. Forskning har også vist at det kan hjelpe mot depresjon, stress og smerter - fordi du blir så opptatt av det du holder på med!

Hvor tilgjengelig skal, må eller bør en være? 

Det er selvsagt opp til hver og en, vi er ulikt skrudd sammen. Mens noen lever fint med et grenseløst skille mellom jobb og privatliv, har andre behov for klarere grenser for å unngå å bli utbrent. 

For de av oss som vokste opp med en hustelefon som satt fast i veggen, og som det var restriksjoner på å bruke fordi det var dyrt å ringe, så er det et lite paradoks at det er blitt veldig viktig at alle er tilgjengelige hele tiden. Og det er det jo ikke. Men mange sliter med det de opplever med å ikke leve opp til andres forventninger. - Om de er reelle eller ikke,  spiller nødvendigvis ingen rolle. For stresset det skaper kan bli en påkjenning for den som opplever det 

Sette egne grenser

Selv om jeg har forståelse for at det er lett å sende en melding når et problem oppstår, så fikk jeg meg en vekker da jeg oppdaget det også gjaldt om man satt og strikket på nattevakt. Klokken tre om natten kunne det tikke inn meldinger med spørsmål om man hadde forstått oppskriften riktig! Det var bare å skru lyden av mobilen like godt først som sist. Så lurer jeg jo på om vi har blitt så vant til at alt er tilgjengelig at vi glemmer at det befinner seg en person i den andre enden. En person med et privatliv? Eller er vi så vant med Immediate gratification - umiddelbar tilfredstillelse. Å få dekket sine egne behov umiddelbart at man mister av syne at man må differensiere hva som bør/skal/kan løses umiddelbart og ikke? 

Når det er sagt så er det opp til den enkelte å sette grenser, og selv bestemme når man kan og vil besvare henvendelser. Dette innlegget er vel mer et ønske om en bevisstgjøring om hvordan og når man sender meldinger eller kontakter andre. Hva er innafor og hva er ikke.  

Respekt for andres privatliv

Da jeg vokste opp husker jeg at det var noen uskrevne regler om når man ringte andre. Privatlivets fred var noe man ikke tullet med. Og jeg må innrømme at fortsatt når noen sender meg en SMS sent om kvelden er min første tanke at nå har noe skjedd med noen i familien! Til info så er telefonen til systuen nå alltid avslått om kvelden og i helgene. 

Jobb og privat

Overraskende ofte har jeg møtt og møter forventninger om grenseløs arbeidstid. Jeg  kjente på det tidlig i jobbsammenheng hvor jeg ble stresset av kolleger som sendte mail til alle døgnets tider. Når ventet de egentlig svar når de sendte mail etter ti om kvelden eller i helgene? Svært få av disse mailene hadde et innhold som tilsa at de ikke kunne vente til dagen etter, eller enda lenger. Eller ferier hvor jeg følte meg forpliktet til å sjekke epost flere ganger om dagen. Det var flere grunner for at jeg sa stopp, og valgte å gjøre noe annet.

Det grenseløse skillet mellom jobb og privat som oppstår om man ikke klarer å sette grenser. Spesielt om man er av den ekstra samvittighetsfulle og perfeksjonistiske typen. En del har nok kjent en del på dette under pålagt hjemmekontor. Hvor vanskelig det er å ta helt fri når jobben (pc-en) ligger på spisebordet hele tiden. Permanent hjemmekontor, eller å ha bedriften i egen bolig kan ha noen uheldige konsekvenser. Man må sette grenser for å ikke være på jobb hele tiden. 

Vi var antageligvis flere som tidvis syndet i å sende mail til alle døgnets tider. Men på de fleste stedene ble vi enige om at mail kan vente, haster det sender du SMS eller ringer. Fordi jeg arbeidet i en avdeling som potensielt måtte involveres ved en krise var det en grei regel å forholde seg til. Det er en regel jeg fortsatt praktiserer. Kunder forholdt seg til åpnings - vanlig arbeidstid.

Nå har jeg erfart at sånn er det nødvendigs ikke i alle bransjer. Jeg kan likevel ikke la være å undre meg over hva er det som ligger bak forventingen om at bedrifter drives av 1 - en person, som ikke tilbyr tjenester som handler om liv og helse, skal være tilgjengelig 24 timer i døgnet? Er det en realistisk eller rimelig forventing? Jeg pleier å si at jeg arbeider med slow fashion, det er ingenting av det jeg holder på med som haster så veldig at det ikke kan vente til neste arbeidsdag. 

Øyeblikkets tyranni

Hvordan vi takler avbrytelser, trang til å sjekke meldinger og være pålogget vil variere. Vi har vel alle sett paret på restaurant som virker mer opptatt av telefonene sine enn hverandre? Forskning viser  at vi er på vei mot noe som ikke nødvendigvis er sunt. Thomas Hylland Eriksen har skrevet en bok om dette temaet,  Øyeblikkets tyranni. FOM, fear of missing out. Det som gjør det så vanskelig å logge av. Hvordan følelsen av å ikke strekke til når "alle andre " legger ut bilder av sine vellykkede liv, venneturer, toppturer og nytrent kropp kan ende med utbrenthet.

"Samtidig viser den at noe er i ferd med å gå helt galt. Hvem hadde vel trodd at all den tidsbesparende teknologien — fra filofaxen til e-posten og mobiltelefonen — skulle føre til at alle fikk dårligere tid enn noensinne? Tilgjengeligheten nærmer seg hundre prosent; nå er det utilgjengeligheten vi må slåss for, retten til å tenke en tanke som er lenger enn fem centimeter. 

Den viktigste årsaken er kanskje at det blir mer av alt: Elektroniske medier har ikke gjort at det blir færre bøker. Internett har ikke medført at folk reiser mindre med fly. Fax og epost har ikke bidratt til at det ringes mindre. Tvert imot stables alt dette og mye annet oppå hverandre. Det som skal skje snart, gjør det vanskelig å konsentrere seg om det som skjer nå."

Thomas Hylland Eriksen, fra Øyeblikkets tyranni.  

Hverdagsluksus, legge bort mobilen en liten stund, lage seg en god kopp te, kanskje sette på musikk eller en podcast,  ta frem strikkepinnen og kjenne at stresset slipper. 

Tilstede og utilgjengelig

Hva som passer for den ene, kan bli for mye for den andre. Alt haster ikke, alt er ikke viktig, alt trenger ikke gå fort. Jeg tenker vi kommer langt med å vise litt hensyn. Det er nesten blitt luksus å være utilgjengelig, men tilstede. Bare være tilstede i øyeblikket og lukke alt annet ute om så bare for en liten stund. Kunne konsentrere seg om en oppgave uten å bli forstyrret, eller være tilstede for de som du faktisk tilbringer tid sammen med. Å være litt utilgjengelig fra den digitale verden. Det er nesten så jeg vurderer å få tilbake den gamle hustelefonen. 

8. oktober 2021

Systuen tar høstferie i uke 41

Det er tid for en etterlengtet høstferie. Det innebærer at systuen holder stengt i uke 41 (11. -17. oktober).

I denne perioden er telefonen ikke betjent. SMS besvares derfor heller ikke i denne perioden.
Alle henvendelser leses og besvares når jeg er tilbake i systuen 18.oktober.

Jeg har dessverre ikke ledig kapasitet til hasteoppdrag og har inntaksstopp av nye oppdrag frem til slutten av november. Det tas da en ny vurdering av ledig kapasitet for våren 2022.
Tusen takk til alle mine kunder som er med på å gjøre Helles Syskrin til en god arbeidsplass.



2. august 2021

Plass i skapet

Denne våren og sommeren har en del minner trengt seg på. Det har vært småting som har dratt meg tilbake til situasjoner og personer, uten sentimentalitet, men gitt meg muligheten til å se ting i et nytt perspektiv.

Som for eksempel. Hadde du klart deg med det samme klesskapet du hadde som barn? Når jeg er på besøk i barndomshjemmet og ser størrelsen på klesskapet mitt, som rommet både vinter- og sommerklær vet jeg jo svaret på det. Ok, i tillegg hadde jeg en liten kommode til undertøy og noen gensere. Men jeg hadde måttet gjøre en skikkelig opprydning for å klare meg med samme plass i dag. Og trenger jeg alt? Det vil jeg helst ikke svare på. Men jeg kan ikke huske at jeg manglet noe da jeg vokste opp. Nye klær til 17.mai, og nytt når jeg trengte det med mindre det var noe som kunne arves. 

For selv om jeg ikke kjøper klær i hytt og pine, så har jeg opparbeidet meg en anselig samling av klær. En del kan jeg skrive på kontoen over fornuftige kjøp, tidløst og av god kvalitet. Med andre ord, de kan brukes så lenge jeg får dem på meg. Egentlig burde jeg ha innført, en ting inn = en ting ut. Også kommer det lille tilleggselementet at jeg innimellom syr noe nytt til meg selv fordi jeg har lyst til å sy noe bare for kosens skyld. Også ser jeg at jeg har et lite fargeskifte i garderoben. I mange år brukte jeg rolige farger som brunt og blått. Praktiske, litt konservative, og de passet liksom til en «seriøs» jobb.

En liten haug med brunt. Jeg har store problemer med å gi bort ting jeg har strikket og sydd selv, men må vurdere om jeg likevel må gi slipp på noe for å få bedre plass i klesskapet. 

I tenårene nektet jeg å bruke marineblått. Jeg hadde en eldre bror, og arvet klær etter ham, det vil si det han ikke hadde slitt ut. Mørkeblå pologensere, syntetiske og tette. Bare tanken på marineblå gensere gjorde meg helt svett. De gjorde meg også bortimot «allergisk» mot bruk av nylon og polyester. Dessuten så syntes jeg at så fort jeg fikk på meg marineblått så det ut som jeg skulle smile og si, «Kaffe» «Te», selv om jeg aldri har nådd høydekravet for flyvertinner. For mange år siden mens jeg arbeidet i et reisebyrå var vi på et seminar og skulle presentere oss etter tur. Før jeg hadde rukket å si noe utbrøt konferansieren «Du trenger ikke si noe, du jobber i SAS». Noe jeg altså ikke gjorde. Men glad i marineblått ble jeg med tiden.

Jeg bruker fortsatt mye blått, men jeg har de siste årene i tillegg introdusert mer grønt inn i garderoben Så er jo nå utfordringen, hvor skal alle de nye grønne klærne som jeg nå lager få plass. Og hvilke skal ut? 

De senere årene har jeg blitt mer og mer glad i grønt. Problemet er at jeg har innført det i tillegg til...
Jeg forsøkte å overtale min bedre halvdel til å dele litt av sin skapplass med meg, men han var ikke ubetinget begeistret for ideen. Ikke det at det hadde vært rom for en liten opprydning der også.  Men jeg talte for døve ører, og må belage meg på en runde med «Alt som ikke er brukt de siste 2 årene gis bort». Eller, det var kanskje å ta litt hardt i. Hva med de siste 5 årene? Poser fra røde kors er bestilt, så det er ingen vei utenom. Nå skal det ryddes plass skapene. 

18. juli 2021

Kjolesøm i varmen

Sommerferie! Når jeg har ferie passer jeg alltid på å få lagt inn tid til egne prosjekter, det være seg søm eller strikk. Etter å ha brukt hele dagen på å ha sydd for andre er det ikke så mye overskudd eller lyst for den saks skyld til å sette seg ned med verken strikkepinner eller symaskin. Så "egosøm" gjør jeg både for å kjenne på kreativiteten, og ikke minst rekreasjonen som kan ligge i sømmen når den ikke er forbundet med jobb og tidsfrister. 

Kjolesøm i varmen, denne tror jeg kommer til å bli en godt brukt sommerkjole. 

De to siste sommerferiene har vært veldig annerledes, med mindre reising og mer hjemmetid. Nå har vi gjerne hatt mer enn nok å henge fingrene i, i fjor bygget vi blant annet en ny inngang til systuen. I år har det vært mer hagearbeid, og litt mer tid ved symaskinen enn i fjor. Jeg har nemlig måtte holde meg en del innendørs, og ute av solen. Nå skal det også sies at etter at jeg kom i overgangsalderen er varme det samme som å sette i gang en innvendig trykkoker. Med andre ord, når det først er varmt så blir det skikkelig varmt! Ikke at jeg skal klage, for jeg har hatt få plager i forbindelse med overgangsalder, men varme dager er blitt en utfordring å håndtere. Den andre grunnen til at jeg holder meg i skyggen er at jeg har hatt en behandling for en hudsykdom, hyperplasi, som gjør at jeg helst skal holde meg unna sterk sol i to måneder. Og om jeg så mye som beveger nesa utenfor døren er det iført solfaktor 50! Så nå venter jeg bare på at det blir trendy å være vinterblek hele året. 

Som vanlig har jeg en ganske ambisiøs liste over ting jeg har lyst til å lage i løpet av noen få tilmålte uker eller dager. Men en tidligere sjef var alltid opptatt av at man skulle a litt "hårete mål" så man hadde litt å strekke seg etter. 

Inne i systuen er det heldigvis ganske behagelig temperatur frem til rundt 16-tiden, så formiddagene tilbringes gjerne der med ett eller flere prosjekter. Jeg tegner en del sømmønstre selv, men hadde plukket ut en del Burdamønstre som jeg har hatt lyst til å teste ut. For som vanlig har jeg rimelig fulle hyller som bare venter på det rette prosjektet, (og tiden til å lage det). Først ut var et kjolemønster (Burda 6133) med høyt liv og en del vidde i skjørtet. Til prosjektet hadde jeg funnet frem en tung viskose i fargen mørk oliven. 

Den tunge viskosen syntes jeg ga kjolen et litt eksklusivt preg, selv om den kanskje var litt kjedelig i fargen. Nå kler jeg fargen er , og bruker gjerne litt bling til for å friske den opp. Ellers kan jeg sikkert alltids strikke en jakke eller et sjal som passer-til?

Høy - lav- eller middels?

Mønsteret skulle være av den enkle typen, men jeg fikk meg en liten aha-opplevelse da jeg tidligere stort sett har kjøpt Burdamønstre fra Petit-serien. Petit betyr egentlig bare at det er beregnet til personer lavere enn gjennomsnittet, rundt 158-162 cm, med de samme bredde-målene som vanlig. Fordelen med disse, når du ikke er så høy, er at du får plassert livet riktig og slipper å klippe av en halvmeter på bukselengden. På de ordinære mønstrene er det tatt utgangspunkt i et høyere gjennomsnittshøyde. Dermed blir lengdene på det meste feil. Det som overrasket var at det som ble mest feil var snittet under bysten. 

Det er mulig den hadde sittet bedre på en med større byste, men jeg måtte forkorte den med til sammen 6 cm før den satt ok. Det samme med skjørtelengden selv om jeg ikke hadde beregnet til oppleggskant når jeg klippet. Men med disse justeringene syntes jeg resultatet ble bra, selv om jeg kanskje synes den trenger tilbehør av litt "bling" for å ikke bli for tung og kjedelig i uttrykket. Men jeg likte modellen at så godt at jeg ønsket å sy den en gang til i en helt annen kvalitet. 

Kjole nummer to, i denim med litt stretch. 

Denimkjolen

Til kjole nummer 2 hadde jeg valgt meg ut en lett kvalitet i denim med sommerfugl-print. Det var litt stretch i stoffet, men ikke mer enn at det kjentes stødig og godt å arbeide med. Det jeg oppdaget når jeg var i gang med kjole nummer to var at den tunge viskosen hadde så tungt fall at den gjorde kjolen lengre enn den ble i denimstoff. Heldigvis hadde jeg ikke klippet like mye før jeg satte i gang, og så at tilsvarende justering i forhold til opprinnelig mønster i denimkjolen ble 3 cm i overdelen, og 3 cm i skjørtet. Noe som var nyttig informasjon da jeg har mer av samme type viskose, bare i en annen farge. - Det venter fortsatt på det rette prosjektet. På denimkjolen gjorde jeg et par endringer. Fremfor rynker under bysten laget jeg heller et innsnitt fordi tekstilet var stivere og jeg syntes at det ble penere. Jeg ønsket ønsket også å piffe den litt opp for å gjøre den litt ekstra søt og satte på en liten rysjekappe helt nederst. 

Sommer i hagen, i den skyggefulle delen. Albert er sjelden langt unna, selv om han nok gjerne skulle ha både badet og lekt mer i varmen enn det matmor orker. Men kveldsbad, det får vi til. 

Kjolen er allerede tatt i bruk, og jeg tror dette blir en super helårskjole. For jeg tror den kan fungere like fint med en bluse inni og tykke strømpebukser til vinteren. Men nå håper jeg på noen dager med litt svalere temperaturer så Albert og jeg igjen kan sitte i hammocken med strikketøy og iste uten at den innvendige trykkokeren slår seg på for fullt. 

Kjolemønster Burda 6133, tilgjengelig i størrelse 34 -44. 

24. mai 2021

Lapp en dongeribukse

Jeg forsøker å leve etter "Ta vare på det du har, eller lag noe du ønsker å ta vare på". Nå skal jeg ikke påstå at jeg aldri kjøper noe nytt, men jeg velger ofte klær i god kvalitet og fasong som jeg vet at jeg kommer til å bruke i mange år. Klær jeg kommer til å ønske å ta vare på. En av utfordringene med klær i dag er at de er så rimelige at det i mange tilfeller ikke lønner seg å dem sende til reparasjon, fordi det vil være billigere å kjøpe nytt. Men saken blir en litt annen om du tar saksen i egne hender. Beklager dårlig sy-humor. 

Lapping er godt for både lommebok og miljø. 

Skomakerens barn

Det er et gammelt uttrykk som sier at skomakerens barn har de dårligste skoene. Og det kan jeg godt kjenne meg igjen i. Med mindre jeg har ordnet min egen bunad før nyttår er det som regel liten sjans for at jeg får ordnet den før nasjonaldagen. Eller når mannen i huset kommer med klær som trenger å fikses på og lurer på om jeg kan anbefale en systue i nærheten, ivrer jeg ikke akkurat etter å sette meg ned med ekstra sømarbeid om kvelden. 

Men, lapping og reparasjon er en del av det å ta vare på. Og for en jeans er det så absolutt verdt jobben å sette seg ned ved symaskinen og lappe på den. Nå er jeg klar over at det blant unge er mote å gå med hullete jeans. Jeg snakker om de hullene vi ikke ønsker oss, som kommer etter slitasje eller uhell. 

Mange veier til mål

La meg også si med en gang. Det finnes utallige måter du kan lappe en dongeribukse på. Du kan sette en stoffbit bak og sy over med sikksakk, du kan applikere med annet stoff over, du kan kjøpe ferdige merker som du setter over hullet. Også har det litt å si om det er buksen til et barn eller voksen som har fått hull på kneet. Kanskje vil eieren sette pris på en fotball eller et tog på hvert kne! Denne metoden er den jeg synes blir minst synlig, men det kan godt hende at du benytter andre metoder som du synes fungerer bedre enn min. Da er jeg takknemlig for dine tips i kommentarfeltet. 

Når jeg lapper en dongeribukse bruker jeg gjerne 2 farger som jeg finner i tekstilet. 

Om hullet er stort og det ikke er mulig å dekke helt bør du legge et tekstil under. En bit med tekstil under hullet vil også gi mer stabilitet når du syr. Jeg pleier å bruke jeansstoff fra andre avklippede jeans. Kanskje har du en bukse som du har gjort om til en knebukse, lagt opp og har litt avskjær? Om du ikke er av typen kjekt å ha, og sparer på de meste av stoffrester kan du kjøpe 10 cm med dongeristoff, ev et blått litt kraftig bomullsstoff. Dette kan kjøpes på f.eks. Lillestrøm Sysenter, eller Stoff og Stil. 

Jeg glemt å ta et skikkelig før bilde. Men pilene viser hvor det er hull og slitasje. Det var hull på begge side av sømmen, samt flere partier hvor det var veldig tynnslitt. 
Du trenger
1. Av verktøy bruker jeg bruker ofte en "Tailor's ham", eller et strykebrett for ermer. Du trenger en saks, litt tekstil, gjerne tråder i to farger. Da blir lappingen litt mindre synlig. Du kan bruke en vanlig symaskinfot. Jeg bruker ofte en glidelåsfot, da jeg synes at jeg kommer litt bedre til. Og en jeansnål i symaskinen! Da brekker ikke nålen så fort. 

Jeg har ikke et norsk ord for Tailors ham. Den kan du lage selv eller kjøpe ferdig. Jeg har sydd min og fylt den med trespon. Praktisk  når du skal presse på noe som ikke er flatt, en overgang ved en skulder eller lignende. Biten er lang og bred nok til å dekke hele det slitte området og festes med nåler. 

2. Klipp til en bit tekstil som dekker hele hullet og alle områder som er slitte. Legg Tailor's hamen under hullet og se hvor stort hullet egentlig er. Hvor mye kan dekkes av frynser, og hva ligger åpent. Vær også oppmerksom på at stoffet kan ha strukket seg ved bruk, pass på at du ikke får bulker. Legg stoffbiten under hullet og nål fast fra oversiden. 

Her har jeg begynt å sy på den ene siden og dekket hullet på oversiden av sømmen med en tråd. Jeg går over etterpå med tråd nr 2 for å få litt mer spill i fargene. 
3. Sy langs trådretningen i buksen med vanlig rettsøm, stinglengde f.eks 2,5. Sy frem og tilbake. Gjenta dette på alle områdene hvor det er slitasje. Sy ekstra over hvor hullet må dekkes over med et annet tekstil. Skift tråd når du begynner å synes at du er ferdig. Da får du litt mer spill, og det ligner litt mer på fargene i dongeristoffet. 

4. Og før du vet ordet av det et buksen ferdig lappet, og klar til bruk. I alle fall nesten like god som før. Godt for lommeboken og godt for miljøet. 

Red.anm. Innlegget er redigert 14.08.21