31. desember 2021

Det året det var så bratt

"Det året det var så bratt", var noe av det første jeg tenkte når jeg skulle gjøre opp status for 2021. Tittelen på et av Øystein Sundes albumer kunne nesten ikke ha passet bedre. I likhet med mange andre hadde jeg store forhåpninger om at alt skulle bli så mye bedre i 2021. Egentlig er jeg glad for at jeg ikke visste hva dette året ville bringe da vi skålte i bobler nyttårsaften 2020. Takk og pris er fortsatt noe som før, i god romjulstradisjon tilbringer jeg tid med egne prosjekter mens jeg reflekter over året som har gått. 

Noen tanker og refleksjoner på årets siste dag.

Litt normalitet og dårlig pakking

I motbakke er det lett å glemme at det også har vært mye bra, for vi har fått reist både innlands og utenlands, truffet familie og venner. Jeg har vært ute på strikkefestivaler, holdt kurs og foredrag i en periode hvor livet nesten føltes normalt. I høst hadde en god venninne invitert meg med på Huseiernes landsmøte i Kristiansand.  Jeg stilte som delegat for Romerike. Litt ute av trening i halvformelle arrangementer, forsto jeg ganske raskt at jeg hadde pakket litt dårlig. Mine nåværende jobbklær er preget av komfort og om det er greit å børste tråder av dem. Men den største utfordringen var når jeg oppdaget at kjolene jeg hadde tatt med til den formelle middagen enten ikke var pyntet nok, eller hadde en flekk og måtte strykes. Skeptisk til hotellets strykejern, (noe jeg hadde grunn til), ble løsningen å ordne et antrekk i en pause. I en koselig butikk med god service fant jeg festantrekket, hvorpå jeg ble spesielt begeistret for et midi-langt skjørt med stikklommer. Selv om det var enkelt så var det kult. Vi var faktisk fire kvinner som endte opp med det samme antrekket mens jeg var i butikken. Vi skulle heldigvis ikke i samme selskap. 

Og sånn begynte det

Noe av det første jeg tenkte var at denne modellen likte jeg så godt at dette vil jeg gjerne ha flere av. Det virket som et godt prosjekt for en grønn kordfløyel som hadde ligget lenge i vent på inspirasjon og tid til egosøm. 

Etter å ha tegnet av delene gjorde jeg noen justeringer. Stoffet i originalskjørtet fra Inwear var kraftig og litt stivt, men tynnere enn kordfløyelen. Frontpartiet laget jeg litt bredere, samtidig som jeg laget bakstykket litt smalere for å unngå at det ble klumpete med strikk i ryggen. Linningen gjorde jeg litt smalere av samme grunn.  Allerede under klippingen begynte jeg å bli i tvil om materialvalget var helt optimalt til modellen. Modellen er materialkrevende fordi alle delene må klippes i samme lengderetning i fløyel. Fordi jeg ville ha et helt bakstykke ble det lite avskjær igjen, men nå syr jeg såpass lite til eget bruk så rester ble mindre viktig.

  • Noen timer til egne prosjektert hører romjulen til. Lapping og reparasjon av familiens klær gjøres også på fridager. Kanskje ikke like morsomt, men like viktig å ta vare på det man har. 

Når ingenting går som planlagt

Etter litt justering frem og tilbake fikk jeg justert bredden på forstykket til noe jeg syntes fungerte, men da jeg hadde sydd på linningen, og tredd i strikken bak ble det åpenbart at dette ikke kom til å fungere. Bakstykket la seg ikke pent med rynkene i ryggen. Etter litt frustrasjon, og noen timer hvor jeg heller prioriterte å rydde og gjøre kontorarbeid, hentet jeg frem sprettekniven og rykket tilbake til start. Jeg tok alle delene fra hverandre, og brukte litt tid på å vurdere om jeg skulle fullføre prosjektet eller ei. 

Selv om jeg hadde sydd ned foldene i strikken syntes jeg ikke at rynkene ble fine. 

Kanskje det ville være bedre å hente frem et annet prosjekt som det var større mulighet for at jeg ville bli fornøyd med? Tid til egosøm er tross alt en sjelden ressurs, så den bør brukes til noe lystbetont. Etter litt overveielse kom jeg frem til at jeg likte fargen så godt at jeg hadde lyst til å gi prosjektet en sjanse til. Å gi opp var fortsatt ikke et alternativ. 

Det opprinnelige skjørtet var egentlig veldig enkelt med strikk i ryggen og helt forstykket. Det fungerte med den blanke satengen, men i kordfløyel ble det tamt og kjedelig. 

Fra bakstykke klippet jeg ut et bredt felt midt bak, der forsvant også ønsket om å ikke ville ha en søm midt bak. To innsnitt ble plassert før jeg satt inn en glidelås midt bak. Linningen ble tilpasset på ny, nå uten strikk bak.  Forstykket voldte meg nå problemer. Uten innsnitt satt den ikke pent over magen, men uttrykket fungerte ikke med innsnitt.  Forstykket trengte strikken bak i ryggen for å sitte pent. Kompromisset ble å gjøre livlinjen foran litt mer buet. Det fungerte. 

Du har trukket kortet, "Rykk tilbake til start" og tenk deg godt om...

I linningen satte jeg en knapp bak, da glidelåsen var litt for kort til at den kunne strekkes helt opp linningen. Lengden på skjørtet er litt lengre enn det jeg pleier å bruke, men kom frem til at det er alltids en mulighet å gjøre skjørtet kortere om jeg blir lei av at det er langt. Men saken var at skjørtet var verken kult eller morsomt. Kanskje trendy med midi-lengde. Men like fullt kjedelig. En stund vurderte jeg å sette en rysjekappe nederst på skjørtet, men syntes ikke det hjalp. Nytt dilemma. gi opp, eller forsøke en gang til?

Stryk det som ikke passer. Den som gir seg er klok, har tapt, er en lort. ..

Heldigvis var det nok stoffrester igjen til å klippe en kappe i fire deler.

Ut fra stoffrestene klarte jeg å lage en bred kappe i 4 deler. Jeg klippet så av ca 30 cm av skjørtet før jeg delte opp forstykket og sydde en søm midt foran. Jeg syntes skjørtet trengte det for å få en linje helt ned  fra linning til sømmen midt foran i kappen. Og endelig begynte skjørtet å ligne på noe jeg syntes var feminint og litt kult. Helt annerledes enn hva jeg hadde sett for meg, men det er ikke alltid den første ideen er den beste.  

Jeg er glad for at jeg ga prosjektet en sjanse til, dette skjørtet tror jeg kommer til å bli brukt.

Året det var så bratt

I likhet med sømprosjektet mitt har jeg flere ganger lurt på om jeg skal fortsette med det jeg holder på med dette året. Når jeg ser tilbake på det siste året er jeg fornøyd med hva jeg har klart å få til. Gode venner og kollegaer har vært med på å holde motet oppe. For første gang siden jeg valgte en ny retning har jeg seriøst vurdert å gi opp, og heller gjøre noe annet. Tidligere kan jeg ha kjent på savnet etter en fast lønnslipp, men når jeg har kjent etter vært trygg på at jeg har valgt riktig. Den følelsen har fått seg en liten knekk. 

"Det var det året det var spiseplikt på Briskebytrikken...
.....og jeg snublet mens jeg falt...."
Øystein Sunde, Det året det var så bratt

Rundt meg har bekjente gått konkurs, andre har gått lei og gitt opp. Mange har falt mellom alle stoler og sett lite til støtteordninger, vært avhengig av at partnere forsørger en, og fått et anstrengt forhold til ordet DUGNAD. Når en enkelt pressekonferanse kan ta fra deg både kunde- og livsgrunnlag på et blunk, så får ordet uforutsigbarhet en ny mening. Det er krevende å holde motivasjonen oppe og lete etter noe positivt i en enhver situasjon. 

Mange selvstendig næringsdrivende har i perioder jobbet nærmest døgnet rundt for å ta igjen for tapt arbeidsfortjeneste, uvitende om når neste smell kommer. Etter en nødvendig time out i høst kjente jeg på at jeg knapt orket å gå inn i systuen, og måtte stille meg selv spørsmålet om hvorfor jeg holdt på med det jeg gjorde. Uten overskudd eller lyst til å være kreativ hadde jeg det ikke bra, og noe måtte endres.  

"...motvind er den verste å seile i..." 
Øystein Sunde, Det året det var så bratt

Heldigvis har jeg gode folk rundt meg, og noen minnet meg om hvorfor jeg begynte for meg selv. Fleksibilitet. Jeg lever ikke for å jobbe, men jobber for å leve. Jeg ville ha tid og overskudd til å være kreativ. Ha tid til familie og venner, tid til å trene og reise (når det er mulighet for det).  Istedenfor har det meste av energien min gått med til bekymringer, brannslukking, eller lange kvelder for å ta igjen det tapte som følge smittevernstiltak. 

Det handler om balanse. Noen endringer er på plass, andre planlegges og energien er på vei tilbake. Jeg har når det kommer til stykke mye å være takknemlig for.

  • Jeg har folk rundt meg som jeg er glad i og som er glad i meg.⁠
  • Jeg holder på å skape den tilværelsen jeg alltid har ønsket meg. ⁠
  • Og det som ikke ordner seg går som regel over
  • Når man har lyst til å gi opp så er det greit å minne en selv om hvorfor man begynte. Hva var det egentlige målet, motivasjonen.? Og gjøre opp en status på om det er realistisk, gjøre en kursendring eller gjøre seg klar for å gjøre noe nytt som kan få en tilbake på rett spor og nærmere målet. 

De gode øyeblikkene

Jeg vil samtidig takke for følget i året som har gått. Takk til alle dere som har valgt meg til å sy på  bunaden deres. For alle gode møter, for at jeg har fått være en del av høytid, viktige øyeblikk, og være med på å ta vare på viktig familie-arv. De har vært gode øyeblikk i en tid hvor vi har seilt i motvind.. Takk til alle dere som har kjøpt bøker og enkeltoppskrifter, og takk til dere som følger og heier på meg i sosiale medier. Dere aner ikke hvor mye en hyggelig kommentar kan bety. 

Med ønsker om at 2022 skal by på mer forutsigbarhet, reiser, møter med mennesker, overskudd og tid til kreativitet. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Tusen takk for besøket. Ekstra glad blir jeg om du legger igjen en hilsen.