Like god som ny

Selv om jeg for det meste syr om og reparerer bunader, må jeg innrømme at jeg har vært flinkere til å hente frem et helt nytt tekstil fremfor å redesigne gamle klesplagg. Nå skal det samtidig sies at jeg jeg gjennom årene har opparbeidet meg et anselig lager med både tekstil og garn, som jeg gjerne også vil gjøre noe ut av. Tid til ego-søm og egne prosjekter er en begrenset ressurs, så jeg prioriterer de prosjektene som føles lystbetont, og om det er noe jeg har lyst til å bruke og ta vare på. 

Skjorten har fått trukne knapper og små blomster plassert litt hist og her. Om jeg blir lei dem er det relativt enkelt å sprette og ta bort. 

Jeg synes det kan være noe herk å sprette sømmer på skjorter og kjoler, og være bundet av ferdige klippete biter og deler når jeg skal lage noe nytt. Men så var det dette med å ta vare på det man har og kaste mindre. Det er antageligvis flere enn meg som har sett horrible bilder av gigantiske berg i Chile bestående av kasserte klær, bare det siste året har rundt 40 000 tonn havnet der, og kanskje det som inspirerte til å frem sprettekniven på en skjorte som egentlig skulle kasseres. 

Trygt og godt

Rosa er i utgangspunktet ikke en av mine yndlingsfarger. Jeg liker fargen, men bruker den sjelden da fargen fremhever "vinterblek" selv midt på sommeren. De fleste av oss ender opp med de samme fargene vi føler oss komfortable og trygge med. Ofte kler vi dem, eller så tror jeg at vi også ubevisst tiltrekkes av noe vi søker eller trenger. Lenge før jeg satte meg litt inn i fargenes betydning brukte jeg farger helt bevisst i forhold til humør, behov for påfyll av energi eller for å roe meg ned. 

For en del år siden malte jeg en kveld i uken. I likhet med mine medstudenter hadde jeg en fast palett som jeg malte med. Noen malte bare med pasteller, mens jeg hadde gjerne rødt og oransje som hovedfarger i mine bilder. Læreren utfordret oss på å måtte male med farger vi ikke likte, og det var en krevende øvelse for flere enn meg. En kommenterte at hun ble nesten uvel av å male med sterke farger. Men det var også en lærerik øvelse. Jeg forsto at en del av de fargene jeg ubevisst hadde unngått gjorde bildene mine mer interessante, og ga dem en ny balanse. Det er noe i utrykket "Der hvor alle tenker likt tenker ingen". Om det blir for mye harmoni kan det bli litt kjedelig.

Ingrids kofte. Jeg tilførte brunt og en liten stripe med grønt for å balansere rosafargen. Jeg synes fargene harmonerte godt.  Oppskriften ligger på Ravelry. Foto: Are Knudsen.  

Det er likevel et stykke fra å tilføre en uvant farge i et bilde eller strikkedesign til å kun arbeide med dem. For en tid tilbake hadde jeg en kollega som elsket rosa, og i motsetning til meg kledde hun fargen svært godt. Hun utfordret meg på fargebruken i strikkedesignene mine, som har en overvekt av rødt og oransje. Nå er det ikke sånn at jeg ikke liker fargen rosa, den gir meg bare ingen energi. Men jeg tok utfordringen med å strikke med rosa, og resultatet ble koften Ingrid. 

Skjorten før. Lang og vid i ryggen. Jeg glemte å ta bilde av ryggen før jeg satte sprettekniven i skjorten.

Et impulskjøp

Så var det denne skjorten da. Jeg har ingen annen forklaring på kjøpet enn at jeg var litt i siget etter å ha strikket Ingrid, en kofte jeg stort sett aldri bruker fordi jeg føler meg blek i den. Den rosa rutede skjorten ble brukt til litt uvørent bruk over en t-skjorte, inntil den fikk en omgang i tørketrommelen og ble litt kort på ermene. Den kunne fort ha endt opp som ny malerskjorte, men av en eller annen grunn holdt noe meg igjen fra å innvie den til et liv med malingsflekker. 

På toppen av det hele syntes syntes jeg også at skjorten var litt lang og uformelig, (nå med litt for korte ermer), og ønsket en mer feminin fasong. Så hva skulle jeg gjøre? Gi den til Fretex, bruke den til oppussing, eller gi den en sjanse til? Det at den var laget i 100 prosent bomull, og TV-innslaget om søppelhaugene ble avgjørende for at jeg bestemte meg for at den kunne bli et hyggelig helgeprosjekt. 

Ryggen måtte heises opp i tillegg til at jeg laget flere innsnitt. 

Det første jeg måtte overvinne var behovet for å få rutene til å stemme. Det stemte verken med hvor midt bak var plassert, eller i sidesømmene. Det var ikke nok tekstil til å rette på dette. - Ting som dette er kanskje en av grunnene til at jeg foretrekker å gjøre tilskjæringen selv. 

Sprettekniven ble flittig brukt. Jeg løsnet ryggstykket som hadde en motfold midt bak. Beklager, jeg glemte å ta bilde av ryggen før jeg begynte å sprette den fra hverandre. Lommen foran ble sprettet av, så åpnet jeg kraven og mansjettene. I tillegg kuttet jeg av ca 8 - 9 cm på lengden av skjorten. Bredden på ryggstykket var såpass bredt at jeg laget fire innsnitt, to som gikk fra toppen og helt ned, og to litt mindre på hver side. Ryggstykket måtte i tillegg heises litt opp, da det var  skåret i en bue opp for å få ekstra volum i ryggen.  

Kraven ble sprettet opp for å få satt inn en liten rysje. Det ga skjorten et feminint uttrykk. Det samme ble gjort på ermene for å forlenge dem med et par cm. 

På forstykkene laget jeg et par innsnitt før jeg la opp skjorten i sin nye lengde. De avskårne delene ble skåret opp i mindre remser som jeg brettet og sydde fast som en rysje på kraven. For å få nok tekstil til å lage rysjer til mansjettene laget jeg dem litt smalere enn på kraven. Her brukte jeg den av sprettede  lommen, i tillegg til siste rest fra den avskårne lengden. 

Nesten ferdig med omsøm, men har man en spennende lydbok man gjerne vil høre slutten på....

De aller siste stoffrestene brukte jeg til å lage trukne knapper da jeg synes det kledde skjorten. De siste detaljene får jeg forklare med avslutningen på en spennende lydbok, for jeg broderte til slutt noen små blomster tilfeldig plassert i rutene før jeg anså meg som ferdig. Nå er det bare tiden som vil vise om den igjen blir tatt i bruk til hverdags, eller om den ender sitt liv som malerskjorte. Men den ble i alle fall et hyggelig helgeprosjekt. 

Jeg satte et bånd i overgangen mellom skulder- og ryggdel da tekstilet virket litt skjørt etter oppspretting. Båndet ga litt stødighet. Det samme båndet ble satt øverst på mansjettene. 

På riktig vei

Det nye året har startet godt med tanke på at jeg har vært mer bevisst tiden jeg bruker på arbeid og blitt litt flinkere til å sette grenser. For det vil alltid være noen som har behov som er "mye viktigere" enn mine. Balansen handler om å finne løsninger uten å sitte igjen med en følelse av å bli utnyttet, eller gå på akkord med egne behov og verdier. Det positive er at bevisstgjøring og noen enkle grep har gitt mer tid til egne prosjekter. En bedre "work life balance" bærer frukter for energien og kreativiteten, som var på sparebluss i fjor høst, er nå på god vei tilbake. Det samme er lysten til å finne tilbake til aktiviteter som tidligere fylte meg med energi. 

Et lite utvalg av tekstiler og strikk som jeg håper å få gjort om til noen nye plagg i løpet av vinteren.

Noe av det jeg har savnet er gleden ved å planlegge nye tilskudd til garderoben. Gleden over å finne det perfekte stoffet, forventningen til timene som skulle tilbringes på syrommet, og noen dyrebare timer i flytsonen. Om sommeren kjøpte jeg både garn og tekstiler som matchet og kunne brukes om hverandre til høstens garderobe. Hver helg satte jeg av noen timer, (de var hellige), til å sy høstens nye klær. 

Strikke gjorde jeg på toget, om kvelden etter at barna hadde lagt seg, eller mens jeg satt og ventet utenfor dansestudioet mens datteren trente. Det å lage mine egne oppskrifter ble for meg en måte å koble ut omverden på samtidig som jeg fikk brukt kreativiteten min. Nå tilhører jeg vel de som helst aldri leser bruksanvisninger eller oppskrifter. Jeg har nå hentet frem både garn og tekstiler med et lite håp om å få gjort noe ut av dem i løpet av vinteren. Neste prosjekt er allerede klippet! Og det er om jeg skal si det selv, en ganske god gulrot for å fortsette med de nye gode vanene og rutinene.