Bak kulissene til Strikk til alle tider

Å lage en bok kan være en lang prosess. Avhengig av hvor ferdig ideen er når den dukker opp, hvor mye research må til, og hvor mye skal det strikkes opp om det er en strikkebok. For min del tok det 3 år fra ideen dukket opp i råformat til boken ligger klar i bokhandelen. Strikk til alle tider, kommer i butikk i slutten av februar, men kan allerede forhåndsbestilles i nettbokhandel.

Strikketøyet var med på reise over hele Norge. Med natur så mektig at man føler seg ganske liten.

Denne boken hadde neppe sett dagens lys med mindre jeg hadde støtt på de riktige menneskene underveis. Betydningen av noen som tror på deg, og som raust heier deg frem kan ikke fremsnakkes nok. De er rett og slett gull verdt. En kommentar fra rett person om at "dette kan du godt, dette bør du gå videre med", kan utløse uante konsekvenser. Eller at noen pusher deg, når du sitter svanger med en idé, men er redd for avslaget. Jeg var blant annet heldig som støtte på Tove Fevang, som ga meg det nødvendige dyttet til å kontakte Cappelen Damm. Og da begynte ballen å rulle.

Omgitt av gode og flinke hjelpere. 

Boken er inndelt i 5 landsdeler, hvor jeg har laget design inspirert av norsk tradisjon, folklore og historier. Det har fordret mye reisevirksomhet, museumsbesøk, og ikke minst mye prøving og feiling. Arbeidet med boken har bokstavelig dratt oss landet rundt på jakt etter inspirasjon. Å reise på jakt etter gamle tekstiler for en som er midt i en bunadtilvirkeutdannelse skulle vise seg som en god kombinasjon. Derfor har jeg også lagt inn en sømbeskrivelse på hvordan du kan sy din egen stakk, og kanskje lage din egen festdrakt?

Jeg har nesten ikke tall på hvor mange museum og utstillinger jeg har besøkt i løpet av de siste 2 årene. Jeg har fått mulighet til å fordype meg i noe av det jeg synes er mest interessant og sett utrolig mye vakkert håndverk. 

Arbeidsfordelingen var klar, husbonden kjørte mens jeg strikket. Det skulle snart vise seg at å strikke land og strand rundt ikke alltid var like lett. Veinettet på Vestlandet hadde få likheter med veinettet rundt Oslo, og forsiktig sagt ikke alltid like egnet til å sitte med nesen dypt konsentrert i et strikketøy. Til stor frustrasjon for enkelte. Jeg lærte meg etterhvert å sette pris på ferje-venting.

Mektig natur, her over fjellet fra Hardanger folkemuseum på vei mot Setesdal. 

Selve ideen gikk gjennom den berømte trakten før jeg endte på noe som var gjennomførbart. Den første ideen var antageligvis omfattende nok til seks bøker, noe som var litt mye for en debutant. Det skulle vise seg å være krevende nok med en bok, for selv om jeg tidligere har ledet store prosjekter og laget store trykksaker var dette noe ganske annet. Full av optimisme hadde jeg laget en detaljert prosjektplan med en god "buffer". Trodde jeg. Allerede i mai skjønte jeg at den var brukt opp på uforutsette hendelser.

I Setesdal måtte jeg selvfølgelig ta frem Blomstring i Setedal med rundfelling. Ps. En revidert versjon av Blomstring i Setesdal hvor ermene strikkes sammen med bolen kommer i boken 

Fra kontrakten ble skrevet med forlaget før jul i 2016 gikk det 9 måneder til manuskript og modeller skulle være klart til 15. august. På det tidspunktet hadde jeg allerede flere design klart, og hadde fortsatt en ambisjon om å strikke alt selv. Som sagt, litt optimistisk.

En av de første utstillingene jeg besøkte var Selbuvott-utstilingen på Sverresborg i Trondheim. 

Å strikke alt selv forsto jeg etterhvert at jeg ikke ville klare ved siden av deltidsjobb og bunadsøm. For noe av utfordringen med bok-skriving er at utviklingsprosessen består kun av kostnader, så inntektene må skaffes på annet vis. Med mindre man har fått et forfatterstipend, noe som ikke var tilfellet for min del.

Et besøk på Selbu museum ble det også tid til på vei fra Røros til Trondheim. 

Prøving og feiling er en del av prosessen, vanskeligere blir det når andre skal strikke for deg og det meste helst bør være klart når du sender det fra deg. Det ble en god læring på hva som kunne misforstås, og hvor verdifulle gode tilbakemeldinger er. Til sammen 4 par ekstra hender måtte til for at boken skulle komme i mål, Anne Sofie Fjorden Lysheim, Mette Algrim, Laila Ims og Berit Synnøve Olden Brandvik stilte sporty opp til modellstrikk.

Barn og dyr kjempet om oppmerksomhet og jordbær. 

Uforutsette hendelser kunne bestå av så mye. Noe kunne man med litt erfaring forberede seg på. Men av og til blir en modell ikke helt som du har sett for deg, og må forkastes. Mer frustrerende er det når du oppdager at du har strikket opp noen av modellene dine i farger som har gått ut. Eller enda verre, garnet har gått ut! Jeg opplevde både versjon en, to og tre.

Også en bolero til brud er med i boken. Designerspiren sydde kjolen kvelden før fotografering.

En av modellene vi hadde strikket opp i en utgående farge ble forkastet, en annen besluttet vi to uker før fotografering å strikke opp i en ny farge. Skjørt og jakke, skulle strikkes, monteres og dekoreres ved siden av en del søm som skulle gjøres klart. For det vi ikke fant i butikken det sydde vi selv. Når jeg sier vi, så mener jeg designerspiren og jeg. Designerspiren fikk oppdraget med å både dekorere, brodere, sy på perler og sy klær til fotograferingen. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha klart meg uten hennes hjelp.

Barna , William og Joahnne, ble fort varme i trøya, og sto for for mye ablegøyer underveis. Nye vennskap ble knyttet.

Da Eivind Røhne takket ja til å fotografere for boken min visste jeg at jeg var i trygge hender. Jeg hadde arbeidet med Eivind flere ganger tidligere, riktignok i helt andre settinger, men visste at han har en egen evne til å løse de oppgavene han får. Noe han beviste også denne gangen.

Selv om det ikke ser sånn ut var pakkingen nøye planlagt. Helt ned til  hårbånd, strømpebukser og sko. 

Fotograferingen var satt opp over to helger for at vi skulle være sikre på å rekke alt. Å fotografere ute i Norge er uansett årstid en risikosport. Den første helgen kunne vi ikke ha vært heldigere med været. Barn og bikkjer lekte mellom gamle hus på idylliske Hadeland Folkemuseum. Modellene gjorde en fantastisk jobb. Joar Bergan Kvernbakken, Tina Knudsen, Cathrine Sofie Siggerud, William Knudsen, Johanne Siggerud og lille Albert stilte alle sporty opp for prosjektet mitt.

En litt spesiell stillingsbeskrivelse, men man gjør det man må for å få et bra bilde. 

Husbonden var med som sjåfør, innkjøper, lunsjansvarlig,  hjelpemann for fotografen og endte til slutt opp som stand-in for en hest. Man kan trygt si at oppdraget hans bød på varierte arbeidsoppgaver. Selv satt jeg og broderte ferdig ermene på Blomstring i Setesdal i bilen på vei oppover. Min lille røde "postmann Pat bil" var fylt til randen med klær og utstyr, og designerspiren og jeg balanserte strykebrettet over hodene våre.

Hår og make-up forsøkes reddes mens regnet formelig spruter. Fotografen gjorde jobben under paraply. Selv har jeg sjelden vært så søkkvåt da paraplyen min ble brukt til å redde klærne fra å bli våte 

Den andre helgen holdt vi oss i Oslo, den første dagen på Torshov. Denne gang var vi ikke like heldige med været. Selv sto jeg med bena godt plantet i noe jeg opplevde som en liten elv mens jeg holdt paraplyen over klærne som skulle fotograferes.  

Fotomodellene benyttet pausene til å strikke. Her ble også forsidebildet tatt. 

Modellene søkte tilflukt under tak der det var mulig for å berge hår og make-up. Et par av bildene ble slik improvisert mens fotografen fotograferte med en hånd, under paraply. Dag to var vi heldigvis heldigere med været, og beveget oss nedover mot Vulcan og Akerselven.

Modellene hadde 6 meter å gå på før solen ga feil skygger. Frem og tilbake, helst i takt. Mye skal klaffe. 

Så skulle man kanskje tro at jobben så er gjort, men etter fotografering starter jobben med korrektur, og grafisk utforming av boken. Jeg var heldig og fikk May-Britt Bjella Zamori  til å ta oppdraget som teknisk redaktør på manuskriptet. Jeg har underveis hatt ikke mindre enn tre redaktører hos Cappelen Damm. (Jeg håper det er helt tilfeldig). Inger Margrethe Karlsen og Kaja Kvernbakken var de som tente på designet mitt, og sørget for at boken ble antatt hos Cappelen Damm. De fulgte meg frem til fotograferingen, frem til Toril Blomqvist over-tok stafettpinnen og loset meg trygt gjennom den siste delen av prosessen.

Det ble en del venting, og modellene måtte gjennom mange klesskift iløpet av dagen. 

Lise Mosveen fra Mosveen design fikk oppdraget av forlaget til å gjøre den grafiske utformingen, et valg jeg er takknemlig for. Det er i sannhet et stort apparat som aktiviseres på bakgrunn av det som startet som en liten idé for tre år siden.

Strikk til alle tider, jeg håper å kunne inspirere til mer strikk!

Nå er det virkelig nedtelling til 26. februar! Det er nesten så jeg holder pusten, hvordan vil mottagelsen bli? Det gjenstår å se. Heldigvis har prosessen vært både morsom og lærerik, og noe jeg ikke ville vært foruten.

PÅ FRIERFERD

Over 500 forskjellige par med selbuvotter henger utstilt på Sverresborg i Trondheim frem til 22. januar 2017. Om du skulle være både strikkeinteressert og i området ville jeg varmt anbefale å ta turen innom utstillingen. Lenge hadde jeg tenkt å besøke en god venninne i Trondheim, og da det i samme by ble satt opp en utstilling med Selbuvotter - vel da hadde jeg dobbelt så god grunn for å snarest komme meg avgårde.   

Over 500 forskjellige selbuvotter er utstilt på Sverresborg frem til 22. januar 2017.

I flere år arbeidet jeg i en bedrift hvor vi hadde kontor i Trondheim, en by jeg jeg etterhvert ble svært glad i. Byen er litt roligere enn Oslo, sjarmerende, vakker og full av historie. Spesielt begeistret har jeg vært for gamlebyen i Trondheim, Bakklandet hvor jeg har hentet inspirasjon til flere av mine design. Men nå var det altså votter som var formålet for dette besøket.

De gamle bryggehusene er et kjent syn langs Nidelven i Trondheim. 

Seterjenta Marit
I følge historien var det Marit Emstad, ei ung jente fra Selbu, som var opphavet til det vi kaller totrådsbinding, og som har fått æren for å ha strikket de første "rosevottene". Historien forteller videre at Marit og hennes søstre vakte oppsikt på kirkebakken med de vakre vottene sine. Totrådsbindingen spredte seg følgelig som en farsott i bygda, og det samme gjorde mønsterutviklingen. Flere mønstre fikk navn etter personer og gårder. Etterhvert ble imidlertid mange av mønstrene kraftig forenklet.

68 damer og 5,5 kg garn. Selbuvotten fikk sin plass i Guinnes Book of Records som verdens største selbuvott i 2014. 

Vottestrikk som næring
Vottestrikkingen utviklet seg til en viktig næring for det som hadde vært ei fattig bygd. Produksjonen i 1937 utgjorde 90 000 vottepar, noe som tilsvarer at Husflidsentralen på Selbu mottok omtrent 290 vottepar per dag. Husflidsentralen hadde blitt opprettet rundt 1934 for å sørge for kvalitetskontroll av Selbuvottene. Etter å ha opplevd at kvaliteten hadde vært ymse hos enkelte produsenter, noe som kunne true merkevarens gode navn og rykte, så man seg nødt til å sette inn kvalitets-tiltak.

Rekonstruksjon av gamle votter og funn ligger til grunn for utstillingen. 

Åttebladsrosen
De fleste av oss forbinder nok Selbuvotter med den tradisjonelle åttebladsrosen.  Åttebladsrosen symboliserer forøvrig "Det evige liv", og var et populært motiv. Før krigen var også selbuvotter med dyremotiv svært populære. Noen av dem må sies å være ganske eksotiske, se for eksempel votten helt til høyre på midterste rad!

Prisen strikkerne fikk for et par strikkede votter i 1958 var 80 øre per stk. 90 øre dersom de hadde dyremotiv.

Bryllupsfeiring
Votter hadde tradisjonelt en viktig rolle til både hverdag og høytid. Til bryllup gjaldt det å begynne strikkingen i god tid før den store dagen. For bruden skulle strikke strømper til sin kommende mann, svigerfar, brødre, svogere og alle fadderbarn. Svigermor og svigerinner skulle ha nytt kjoletøy, noe den kommende bruden måtte bytte i butikken mot strikkede varer. Alle mannlige gjester skulle ha hvert sitt vottepar. Dette slapp heldigvis bruden å strikke.

Ingen tvil om at selbuvotter kan være så mye mer enn bare sorte og hvite. 

Dette skulle de kvinnelige gjestene sørge for. Vottene ble hengt opp på brudens sengekammer til beskuelse for alle gjestene under bryllupsfeiringen. Det var selvfølgelig viktig å gjøre et godt inntrykk, kanskje hadde man en spesiell ung mann i tankene når man strikket, så det ble lagt ned mye arbeid i mønster og utførelse i strikkingen. Denne skikken bidro sterkt til at strikketradisjonene ble vedlikeholdt og at nye mønstre oppsto. Utenom bryllup fungert også votter som kjærestegaver, hvor det selvfølgelig var viktig å imponere med intrikate mønstre og godt håndverk.

Vottene kunne strikkes i ubleket hvitt og sort før de ble farget røde til fest. Brudeklær som stakk og trøye var også ofte røde. Disse ble derimot ofte farget sorte etter bryllupet.  

Røde stasvotter
På slutten av 1800-tallet var det tradisjon med røde stasvotter til høytid og fest, som bryllup og dåp. Vottene ble i hovedsak farget røde etter at de var strikket i ubleket hvitt og sort garn. Farger kom sterkere inn i Selbuvottestrikkingen utover 1930-tallet, da fortrinnsvis i rødt, hvitt og blått.

Vottene ble fortrinnsvis strikket i nasjonalfargene. 

Mønstre
Det er et utall av mønstre og kombinasjoner som er laget. I forbindelse med utstillingen ble det strikket opp 500 par med votter, rekonstruksjoner eller som man hadde funnet mønstre på. Mønsteret inni vottene, grepsmønstre, er mindre enn på utsiden av votten. Disse er også ofte symmetriske. Tommelen har derimot et eget mønster. På mansjetten, så er det kun mønster dersom det er en herrevott. Damevottene har en vrangbord, gjerne med striper, og kanskje en blondekant?

Variasjonen i det som kalles gripeflaten er stor. Blant mønstene finner man fargerike navn som Litj - H-en og Spyttklysa!

Håndstrikkede votter, vanter, strømper og skjerf omsettes fortsatt av Selbu Husflidsentral AS. Om du på bakgrunn av dette innlegget føler for å teste ut en potensiell svigerdatters strikkeferdigheter, eller om du føler deg inspirert til å strikke deg et nytt par votter vet jeg ikke? Men forhåpentligvis syntes du som meg at det var litt interessant?

Påfyll og inspirasjon langs pilgrimsleden  til Nidaros, ved Lade i Trondheim.