Den lille tradisjonshåndverkeren – en idealist?

Dette innlegget har jeg begynt på flere ganger. Om det å være en liten tradisjonshåndverker innenfor et smalt fagfelt. Det jeg savner er en saklig debatt om det er viktig at vi beholder kunnskapen om ulike former for tradisjonshåndverk. Om de har en verdi i seg selv. For det handler om mye mer enn bare håndverket, det handler om å bevare immateriell-kulturarv. 

Selv om bunadbruk er meldt inn på Unescos verdensarvliste så er kunnskapen om håndverksteknikkene som ligger bak de ulike bunadene våre et i ferd med å bli borte.   

Betegnelsen på immateriell kulturarv er levende tradisjoner og tradisjonell kunnskap som blir overført mellom folk. Kunnskapen blir praktisert i dag og ført videre gjennom kreative uttrykksmåter, som håndverk, musikk, dans, mattradisjoner, ritualer og muntlige fortellinger. Kulturrådet, https://www.kulturradet.no/immateriell-kulturarv

Rødlistet

At noe er rødlistet innebærer at kunnskapen om noe er i ferd med å bli borte. Man snakker ofte om truede dyrearter, men det gjelder også håndverksteknikker og yrker. Norsk håndverksinstitutt hadde hele 44 yrker på listen over verneverdige fag i 2022. Alt fra trebåtbygger, bøkker, urmaker, vever, skomaker til bunadtilvirkere. Det er fag hvor rekrutteringen er såpass liten at man ser at kunnskapen om faget kan forsvinne helt i Norge. 

Urmakere, trebåtbyggere, smed. treskjærer, nautisk instrumentmaker ....

Hva skjer om de blir borte

En del fag er veldig smale og påvirker oss lite i hverdagen. Men vi blir sårbare og helt avhengige av å importere kompetansen fra utlandet når vi trenger den. Med tanke på at 2/3 av alle nye bunader i dag produseres i utlandet er vi allerede godt i gang. Men med denne effektiviseringen mister vi ikke bare kunnskapen om hvordan noe skal lages, men også repareres. Utfordringen er for mange av disse yrkene er at det ikke nødvendigvis eksisterer en reell mulighet til å livnære seg av dem. Så da blir ansvaret for å videreføre kunnskapen overlatt til ildsjeler og dugnadsånd. Men det har også en annen side, når det ikke lenger er noen som kan reparere det gamle, så øker forbruket vårt. Det er dårlig nytt for miljøet.

Det hender jo at jeg lurer på om de av oss som bruker tid på å sette seg inn i håndverksteknikker, besøker museer - gjerne arkiver om vi har mulighet, utstillinger, fordyper oss i faget - om vi er en utdøende rase og faget med oss. Jeg hadde gjerne sett at ulike former for håndverk fikk en større plass som en del av pensum i skolen.  

Gammelt håndverk, og kunnskap. 

Den lille tradisjonshåndverkeren

Jeg har etter hvert stiftet bekjentskap med spesielt mange kvinnelige håndverkere som driver for seg selv. Noe av det vi har felles er at vi jobber sten på sten, sparer før vi kjøper og gjør mest mulig selv for å spare penger. Det kan være gullsmeder, skomakere, kjole- og draktsyere, bunadtilvirkere mm. Vi blir allsidige, vi er IT-ansvarlige, sekretærer, ordner regnskap, innkjøp og er som regel bedriftens eneste ressurs. Mange av oss har verkstedene i tilknytning til egne hjem, ikke fordi vi synes det er så koselig å være hjemme og pusle med hva det nå enn det er vi driver med, men for å holde kostnadene nede. Det handler stort sett alltid om økonomi! Partnerne våre er gjerne ubetalte sjåfører og vaktmestere. Jeg pleier å tulle med at om jeg hadde vært mann ville jeg antageligvis ha tatt opp lån fremfor å bruke tre år på å spare til noe jeg trenger i systuen. Å være avhengige av partneren økonomisk for å få endene til å møtes er dessverre også et kjent faktum for mange av oss. 

Er immateriell-kulturarv = Dugnadsarbeid?

Jeg har tenkt mer enn en gang at vi om driver for oss selv i små håndverksfag må være idealister - eller? Som en mannlig håndverkervenn sa, om det virkelig er sånn at du må jobbe 50-60 timer i uken, for å få en lønn du kan leve av, er det noe riv ruskende galt med prisene dine. Og han har rett. Samtidig kjenner jeg på at vi kjemper mot en etablert sannhet om at bunad er dyrt, uten at man ser på tidsbruken som ligger bak det vi produserer. Sammenligner du bunadtilvirkerens timelønn med en snekkers eller hva du ville måtte betale for tilsvarende tid i frisørestolen, så tror jeg flere ville få seg en liten aha-opplevelse. 

En del av utfordringen er at klær og sko har blitt så billig at vi har mistet av syne hva som kreves for å lage det. Ei heller at det nødvendigvis må være noen i produksjonskjeden som ikke får en lønn til å leve av. Når selv kvalitets-sko blir så billige at det ikke lønner seg å reparere dem hos en skomaker, fordi det blir billigere å kjøpe nye. Det blir litt som når jeg tidligere fikk inn forespørsler om å sy om rimelige klær, og en forventning om at jobben ikke skulle koste mer enn plagget. Men for den som skal utføre arbeidet spiller det ingen rolle om noe har kostet 50 -500 -5000 – eller 50 000, om jobben er den samme. Du får ikke rabatt i vaskehallen selv om du kjører en gammel bil.

Selv velger jeg dessverre å takke nei til stadig flere oppdrag, rett og slett fordi de ikke er økonomisk bærekraftige. Jeg synes det er leit, fordi det strider mot mitt ønske om å ta vare på og bevare det vi allerede har. Men de færreste kan leve av dugnadsarbeid, eller gode ord. Hvordan skal vi da kunne forsvare å rekruttere unge til et yrket de egentlig ikke har en reell mulighet til å livnære seg av? 

Kunststopping, lapping av hull i gamle plagg. Ta var på det vi har, eller lager noe vi ønsker å ta vare på.

Så har jeg jo undret meg over at vi villig vekk bruker penger hos frisøren, noen hver 6.uke, på noe som kun varer noen uker. Men å bruke penger på å reparere et par gode støvletter du kan ha i ennå 5-8 år, trekke om en god stol du kan bruke i nye 50 år, eller sy om bunaden som du kanskje gjør hvert 20. år og skal bruke resten av ditt liv, det blir av en eller annen grunn ansett som mye dyrere? 

Flere faller fra

Flere i min håndverkerkrets har gitt opp. De har gått lei av å drive håndverket sitt på "dugnad". Stadig prispress som følge utenlandsproduksjon gjør det vanskeligere for den norske håndverkeren å ta seg skikkelig betalt. Bekymringen for rekrutteringen til tradisjonshåndverkene er reell og noe vi skal ta på alvor om vi ønsker å bevare den immaterielle-kulturarven håndverkene favner. Eller tenker vi at det ikke spiller noen rolle om noen kan reparere klokker, bygge trebåter, reparere sko eller sy bunader lenger?

Bunad eller festdrakt?

Festdrakter er skikkelig i vinden. Ikke at det er noe nytt, men det nye er at flere nå syr dem selv. Og alt som kan få opp interessen for, og kunnskapen om søm synes jeg er positivt. En festdrakt kan i prinsippet være laget av hva som helst, og designet er opp til en selv. En bunad er derimot basert på drakttradisjoner, draktdeler, broderier etc. fra bestemte distrikter. Så mens festdrakten er helt fri, er bunad knyttet opp til tradisjon og geografi. 

En festdrakt kan være laget av alle typer materialer, inspirert av bunader, eller fri fantasi. 

Bunaden som glapp

Som mange andre skulle jeg få bunad til konfirmasjonsdagen. Men etter å ha tenkt gjennom saken fant jeg ut at det å stå til konfirmasjon ble feil for meg. Jeg følte meg ikke hjemme i kirken, og ønsket heller å konfirmere meg borgerlig - noe min far ettertrykkelig satte foten ned for. Fordi en eldre bror hadde tatt det samme valget om å avstå fra konfirmasjon visste jeg at selskap og presanger var noe jeg måtte se langt etter. Men at bunaden også skulle ryke hadde jeg ikke tenkt så nøye over. Men, jeg sto fast ved valget jeg hadde tatt. 

Etter hvert har det blitt flere bunader. Flere skjorter og forklær gir meg variasjonsmuligheter. 

Jeg hadde ønsket meg en bunad så lenge jeg kan huske. Men som for mange andre var en bunad for meg noe som var uoverkommelig i mange år på grunn av kostnaden. På 90-tallet ble festdrakter for alvor en mote-dille. Jeg klippet ut artikler fra ukeblader, fikk dreisen på symaskinen, og fikk etter hvert sømoppdrag på festdrakter. Det var et deilig eldorado av lek med farger, form og tekstiler. Allerede den gang sydde jeg stakker og strikket dekorative jakker som jeg pyntet opp med bunadsølv. Jeg broderte og sydde bånd på strikkejakkene, ikke så ulikt det jeg gjør i dag. Og jeg følte meg alltid fin i draktene mine. 

Drømmen om en bunad

Med tiden økte selvtilliten og troen på egne sømferdigheter, og så kom stunden hvor jeg endelig kunne kjøpe en materialpakke til bunad. Jeg husker ennå høytidsstemningen da jeg pakket den opp, og frykten for å gjøre noe feil. Min erfaring med brodering var begrenset, og  arbeidsbeskrivelsen var langt fra selvforklarende. Heldigvis var det råd å få, og med mye innsats og tålmodighet fikk jeg satt sammen bunaden. Den første bunaden min har jeg delvis vokst ut av, og som en følge av en spesiell interesse for bunader har det blitt flere etter hvert. Jeg kaller det en yrkesskade. Noen brukes til utstilling i systuen, andre brukes når jeg har anledning. Noen av oss er ganske kreative når det gjelder å finne anledninger til å ta frem bunaden.

En arvebunad, fra mor til datter, eller bestemor til barnebarn. Og noen ganger fra oldemor til oldebarn.

Ikke alle føler seg hjemme i bunad

En bunad kan også betraktes som et statussymbol. "Alle" vet at de er dyre i innkjøp. Den har også en funksjon i å signalisere tilhørighet. Mange er stolte over å fortelle om aner langt tilbake i tid, bunaden blir noe mer enn bare et plagg. Men det kan også gjøre at noen føler seg utenfor. 

Det kan gjøres enkelt eller mer avansert. En strikket jakke over et skjørt med bånd.
Foto: Eivind Røhne fra boken Strikk til alle tider.  

For noen vil bunad også være en utopi, for de er en stor investering. En investering ikke bare for en generasjon om den er stelt og oppbevart riktig, men like fullt en kostbar investering. Noen gjør kupp på Finn, andre er så heldige at de arver. Men ikke alle. Nå skal det sies at enkelte festdrakter er på samme prisnivå som flere bunader. Men en festdrakt kan være noe du kjøper på f.eks. Sparkjøp, hos en designer som Eva Lie, Lise Sjåk Bræk, eller lager selv. 

En av mine tidlige festdrakter. Stakken er laget i en fantastisk ulldamask. Tekstilet kjøpte jeg for snart ca 25 år siden. Vesten er sydd i brokade inspirert av liv fra 1700-tallet. . 

Det kan være mange grunner for hvorfor man ikke føler seg komfortabel i bunad. Noen har ingen klar følelse av tilhørighet til et bestemt sted, andre liker ikke den bunaden man har geografisk/familiær tilknytning til. Det kan være farger og snitt som føles helt feil. - Når det er sagt så anser jeg at valg av bunad etter utseende eller tilhørighet er noe andre ikke har noe med. Man må gjøre de valgene som kjennes riktig for en selv. En annen tilbakemelding jeg har fått er at noen føler de blir uniformert i en bunad, samtidig som de har et sterkt behov for å ha sin egen individuelle stil. Da kan det kjennes riktigere å velge seg en festdrakt som man synes er fin og føler seg mer vel i.

Samme stakk men strikket vest og pulsvanter. Jeg føler meg like fin i begge variantene. 

Miljøperspektivet 

Ta vare på det du har, eller lag noe du har lyst til å ta vare på. 

Gode materialer og godt håndverk blir til sammen noe man ønsker å ta vare på. Utfordringen oppstår vel heller når det går litt inflasjon i noe. En bunad syr man ut og inn, reparerer og går i arv så lenge den kan brukes. En godt utført festdrakt og gode materialer vil man også ta vare på, men jeg er mer usikker på om hvor mye vedlikehold man vil legge i festdrakter laget av rimelige materialer? For jeg forstår dem så altfor godt, de som gjerne vil lage mer enn en. Fordi de er skikkelig artige å lage! Men blir de da egentlig en kjole som bare blir brukt en gang, eller blir den noe man tar frem år etter år? 

Jeg tror vi tar bedre vare på det vi legger ned mye tid på å lage. Slow fashion. I bunaden ligger det mye kunnskap om gamle håndverkstradisjoner. 

Jeg har ikke svaret, men har en teori om at vi tar bedre vare på det vi bruker tid og penger på. På den annen side, så tror jeg at det vi liker og som har en god passform, det bruker vi fordi vi føler oss vel. Uansett håper jeg at sy-gleden fortsetter og utvikler seg til en interesse for også å fikse, lappe og ta vare på gode klær.  Det ligger både god økonomi og miljø i å lappe en bukse, eller fikse på en kåpe som bare trenger litt kjærlighet for å holde et par sesonger til. 

Nasjonaldagen blir fin enten det gjøres i dress, penkjole, bunad eller festdrakt. 

Bunad eller festdrakt? Jeg sier som Ole Brumm, Ja takk begge deler. Det viktigste er at vi kan være sammen med de som står oss nær, feire frihet og selvstendighet. Fred er dessverre ingenting vi kan ta for gitt. Ha en fin nasjonaldag!

Et sikket vårtegn?

Like sikkert som et de første hestehovene spirer øker pågangen av forespørsler til systuen desto nærmere vi kommer nasjonaldagen. Etter 2 år med avlyst 17.mai-feiring er det duket for at vi endelig kan samles og feire dagen igjen. Vi har også fått en ubehagelig påminnelse om at fred ikke er noe vi kan ta for gitt. Ei heller at vi kan feire nasjonaldagen vår. Ikke siden 2. verdenskrig har 17.mai blitt avlyst, før vi nylig stiftet bekjentskap med et virus. I to år har vi nærmest vært beleiret av en usynlig fiende som har hindret oss fra å være sammen med familie og venner. Vi har gått i improviserte 17.mai-tog med en meters avstand og vært samlet i kohorter med meter'n rundt grillen - for inne kunne vi jo ikke møtes! En vanlig 17.mai-feiering kjennes som et stort steg mot en normal hverdag. Og når vi skal feire da vil vi jo gjerne ta på oss det fineste vi har.

Mange gleder seg til å kunne bruke bunaden igjen. Vi lengter etter hverdag og normalitet.

Men det var egentlig ikke det dette innlegget skulle handle om. Det skulle handle om vi har fjernet oss for mye fra de praktiske oppgavene til at vi har mistet forståelsen for hva de innebærer? Lite fokus på praktiske fag på skolen gjør at mange unge går gjennom hele grunnskolen uten å ha verken stiftet bekjentskap med tresløyd, eller tatt i et par strikkepinner. 

Den lille håndverkeren = idealisten?

Som håndverker møter jeg mange andre håndverkere som driver for seg selv. Det kan være bunadtilvirkere, skomakere, gullsmeder, snekkere eller frisører. Vi utøver ulike håndverk, men opplever likevel en del felles utfordringer. Som at de som skal kjøpe tjenestene våre har ofte liten kjennskap/kunnskap om hva de egentlig kjøper eller ber om. Det er dermed liten forståelse for arbeidet og tiden som ligger bak en tilsynelatende "enkel" bestilling. Vi skal takle kundens irritasjon over å ikke få dekket sitt behov, kanskje fordi forventingen om tid er urealistisk, samtidig som vi skal håndtere vår egen frustrasjon over å bli møtt med liten forståelse over at arbeidet vi gjør ikke kan løses med et par tastetrykk. Der igjen en liten forståelse for verdien av kompetansen som kreves og arbeidet vi utfører. 

En kjent tilbakemelding er en følelse av å drive nærmest dugnadsarbeid fordi man brenner for håndverket. Med det er en dårlig forretningsidé. Man trenger ikke flere år på BI for å forstå det. Jeg ser med bekymring på at flere gir opp, fordi de strever med å kunne leve av å utøve sitt håndverk. 

Mange har verkstedet sitt i tilknytning til eget hjem for å holde kostnadene nede. En ikke ideell situasjon da det blir mer krevende å opprettholde et sunt skille mellom jobb og privatliv. 

Det er et faktum at en del håndverksteknikker er rødlistet. Det vil si at kunnskapen om dem er i ferd med å forsvinne. Noe skyldes at kunnskapen om håndverk ikke lenger formidles mellom generasjonene. Min mor lærte meg å sy, strikke og hekle, noe jeg har videreformidlet til min datter. Men det hadde jeg neppe gjort om det ikke var for at jeg er spesielt interessert. Et annet moment er at det ofte ikke er mulig å ta seg godt nok betalt for tiden man bruker, dermed forsvinner også muligheten til å ha det som yrke. Man blir avhengig av ildsjeler, og at en del gjør ting på hobbybasis fordi sko og vanlige bruksklær er blitt så billige at det ikke er lønnsomt å reparere, det er billigere å kjøpe nytt, med mindre man kan gjøre reparasjonene selv. Sett fra et miljøperspektiv er det problematisk. Her er bunaden i en særstilling fordi den er kostbar i innkjøp, samtidig er den en investering for fremtidige generasjoner dersom den er behandlet og oppbevart riktig. Jeg har hatt flere over 80 år gamle bunader inne til reparasjon og tilpasning til nye eiere. Jeg kaller det bærekraft i praksis.

Positiv trend

Det er noen lyspunkter. Det er en trender som viser at flere unge har blitt opptatt av å sy selv og fattet interesse for redesign. En kombinasjon av YouTube, digitale kurs og påtvungen hjemmesitting har gjort at flere både har fått øynene opp for og fattet interesse for søm og strikk. Husflidslag og andre aktører arrangerer "lær å reparere" eller lappe klær -kurs, noe som forhåpentligvis gjør at flere vil bruke tid på å fikse på en god bukse fremfor å kjøpe en ny. Men vi har fortsatt en lang vei å gå. 

"Vet jeg er litt sent ute, men..."

Mange av henvendelsene som kommer inn til systuen de siste ukene før nasjonaldagen starter ofte med de ordene. Jeg har flere ganger forsøkt å finne en pedagogisk formulering på at de er ikke bare litt sent ute, men flere måneder for sent ute. I en bunadsyerskes hverdag er det aldri lenge til 17.mai - eller til neste konfirmasjonssesong. De fleste av oss begynner som regel å sy til vårsesongen på høsten etter at vi er ferdige med levering til høstens konfirmasjoner. Men, jeg ender som regel opp med å bare svare at det dessverre er helt fullt. For et slår meg at den som spør antageligvis ikke har forutsetning for å forstå hvor mye tid og arbeid som ligger bak forespørselen de kommer med. For det hjelper ikke at bunaden skal bare sys ut littegrann, eller at den skal bare legges opp 2 cm. 

Om du har en bunad som du ønsker å gjøre endringer på kan det innbefatte at det må gjøres endringer på mange deler. Syr du ut eller inn bunaden må som regel også tilhørende belter justeres. 

Et eksempel på å «bare» legge opp en Romeriksbunad.

For å illustrere prosessen, det spiller ingen rolle om jeg klipper av 2 eller 10 cm. 

• Først må jeg sprette stakken/skjørtet fra livet/overdelen. 
• Sprette av hekter etc på linningen før jeg spretter den av stakken.  
• Før jeg kan gå videre må jeg renplukke delene for tråder, (gjøres ofte med pinsett). 
• Så dras stakken ut i full bredde og dampe ut foldene så den ligger helt flatt, før jeg måler og klipper. 
• Har bunaden hengt lenge kan det ligge støvlag i foldene, dette må også fjernes. 
• Som regel må jeg forlenge splitten/åpningen, sprette av Skråbånd dersom det er brukt, gjøre splitten dypere, og sy på et nytt Skråbånd. 
• Kanten på stakken bør nå kastes over før den foldelegges på nytt. 
• Neste skritt er å sy fast linningen, før den sys fast til livet. 
• Nå må trådhemper, trykknapper, hekter, etc sys på og tilpasses på nytt. 
• Et det forkle til bunaden må det også justeres på lengden før jeg er i mål. 

Tiden det tar

Jobben er også den samme om jeg legger ut eller inn en bunad. Det spiller heller ingen rolle om den skal sys ut 2 eller 8 cm. Det er like mange sømmer som skal sprettes opp og sys sammen igjen, foldene må også legges på nytt.

I bunadsøm er mye håndsøm og mange små prosesser som tar tid. Et håndsydd knapphull kan f.eks ta ca 20 minutter å sy. Tenk deg så at du skal sy 30, eller 50, altså to dagers full jobb i bare å sy knapphull, noe som ikke er uvanlig på en herrebunad. 

Noen oppdrag på omsøm er så omfattende at det hadde vært mindre arbeid å sy nytt. Men med gode materialer og vakre broderier er det likevel lønnsomt å ta vare på det eksisterende. I en arvebunad ligger det også en ekstra affeksjonsverdi som gjør plagget til noe langt mer enn bare et vanlig plagg. 

Hva skal gjøres - forventingsstyring 

Det meste av det jeg gjør er å sy om og reparere eldre bunader. Akkurat som med nye bunader blir mye av det rutine, men innimellom kommer det inn oppdrag som gjør at jeg kan grave litt ekstra i verktøykassen før jeg finner en løsning som gir bunaden nytt liv! Men omsøm og reparasjon er også de oppdragene hvor det er vanskelig å vurdere tidsbruken før jeg har fått bunaden inn til en vurdering. Akkurat som frisøren er jeg avhengig av en god beskrivelse av oppdraget før jeg vet om jeg har nok ledig kapasitet til å kunne hjelpe. 

Om du bestiller tid til å klippe panneluggen hos frisøren så er det kun det frisøren har satt av tid til. At det ikke nytter å forvente at denne også skal legge striper, klippe hele håret og sette i en hårkur på den tiden som er satt av til å klippe en pannelugg. For at håndverkene skal slippe å bli en partykiller, er det viktig at han eller hun på forhånd har fått en så god forståelse som mulig av oppdragets omfang. 

Det blir 17.mai i år, enten du feirer den med eller uten bunad. 

Har glemt å sjekke bunaden..

Om du nå kommer på at bunaden var trang sist du brukte den, eller utsatt for krymp i klesskapet, så er du dessverre med  stor sannsynlighet for sent ute til å få ordnet den til nasjonaldagen. Men da kan det være lurt å være tidlig ute så du får ordnet den til neste års feiring. For som tidligere nevnt, for en bunadsyerske er det aldri lenge til nasjonaldagen. Uansett, en etterlengtet 17.mai-feiring blir det i år uavhengig av om du har bunad eller ikke. De siste tids hendelser har minnet oss på at det er noe vi ikke kan ta for gitt. 

Olivs snippsjal

Jeg har alltid syntes at en variert arbeidsdag er en god arbeidsdag.  Mange ganger ender jeg opp med å ha brukt arbeidsdagen på noe helt annet enn planlagt. Ting skjer, så forsøker man å gjøre det beste ut av det. Å være sin egen sjef gir jo også mulighet for fleksibilitet, selv om dagen tilpasses kundemøter og planlagte arbeidsoppgaver. Jeg var faktisk litt spent på om jeg ville synes at arbeidsdagen ville bli for ensformig og forutsigbar da jeg begynte for meg selv. Men etter Korona  kommer forutsigbarhet til å bli noe jeg kommer til å sette langt mer pris på enn tidligere. 

Olivs snippsjal, det kan knytes bak så du har armene fri til å gjøre andre ting. 

Men noe består. Det blir ekstra tydelig hvilken posisjon bunaden har i en tid hvor lite kan planlegges, og mye må improviseres. Vi er mange nå som lever nesten fra dag til dag basert på nye beskjeder, ned-stengninger, kan vi samles eller ikke? Får vi ha besøk, eller ikke? I systuen syr og tilpasser jeg bunader til konfirmanter og gjestene deres. Og noen satser på at det blir en form for 17.mai-feiring, selv om den bli annerledes i år også.  Bunaden er et plagg mange av de unge konfirmantene har ønsket seg i årevis. Noen får sydd ny bunad, andre kommer med et arvestykke etter en slektning som skal tilpasses en ny eier og generasjon. - Bærekraft så det holder! Det er litt høytidsstemning når den unge får på seg bunaden for første gang. I slike stunder kan både mor, bestemor og bunadsyersken bli litt blanke i øynene. Så til tross for mye usikkerhet, byr også hverdagen på gode møter og dager i systuen. 

Flere som har kommet på besøk i systuen har kommentert sjalene jeg har på utstillingsdukkene mine. Det er ingen garanti for 20 grader og sol i mai og flere ønsker noe å ha over skuldrene! Noen får sydd en cape, eller jakke, andre ønsker seg et lett sjal. Sjalet har den fordelen utover at det er lunt og mykt, at det er lett, det kan vaskes, og du kan bruke det til andre ting.

Sjalet går et stykke ned over skuldre og armer og luner godt på litt kjølige dager. 

Jeg har derfor laget en oppskrift på et snippsjal som du kan bruke til bunaden. Fordelen med et snippsjal er nettopp snippene, de er som lange spisser som gjør at det er enkelt å knyte bak. Da sitter det godt samtidig som du har armene fri til å gjøre andre ting. Du slipper også knuten og snippene hengende foran som kan komme i veien for is-spising på den store dagen. 

Oppskriften på Olivs Snippsjal finner du på Ravelry. Der finner du også informasjon om materialer, pinner og mål. :) 

Livet på systuen

Håndverk rommer så mye. Gleden av å skape. Det sanselige, berøringen og kontakten med materialene, følelsen av tekstilene mot fingrene, synet, fargene, formene og noen ganger også lukt. Jeg tilhører vel dem som elsker lukten av en ny bok, lukten av ren ull, og kan stoppe opp hos en skinnforhandler og bare snuse (til min datters store fortvilelse) og kjenne på gleden/ forventningen til å arbeide med materialene. Og kanskje skape noe vakkert? Så handler det også om forståelsen og kjennskap til materialene og oppgaven som skal løses.

Hverdagene er varierte, ulike oppgaver skal løses. Et mangfold av bunader og historie gjør arbeidet både morsomt og interessant. Noen av bunadene bærer med seg historier fra flere generasjoner.

Men også små håndverksbedrifter har kontorarbeid, selv om det egentlig aldri passer. De første ukene på nyåret hvor vi var oppfordret til å holde oss mest mulig hjemme passet det fint å benytte tiden til å fordype seg i forefallende arbeid, blant annet en ny nettside for systuen. Fanen "systue" linker nå til et nytt nettsted, hellessyskrin.no. Den nye nettsiden har noen funksjoner som jeg har savnet på bloggen, samtidig som jeg ikke har hatt hjerte til å legge ned bloggen. Det var jo her det hele startet, og det var her Helles Syskrin første gang oppsto. En blogg som kun var ment som en hobby , og som aldri skulle bli noe mer enn hobby. Men det er noe med når snøballen først har begynt å rulle.

At det fortsatt også er en god del besøk på bloggen, er i seg selv en god motivasjon til å både beholde og fortsette bloggen. Jeg har derfor valgt å linke til denne bloggen fra den nye nettsiden. Men ta gjerne en kikk på den nye nettsiden selv. 

Denne uken fikk jeg også inn en lenge etterlengtet informasjonsbrosjyre. Det har stått på ønskelisten lenge, men tiden har liksom ikke strukket til. Det er alltid noe annet som haster mer.

Det er godt med noen pusterom innimellom, men nå venter vår og mange hyggelige møter i systuen. Og ikke minst mange timer med nål og tråd. Det er klart for en ny dag i systuen, og en god dag på jobben. 🥰

Søndagsblogg eller bare noen tanker på en søndag?

Jeg har hatt mange blogginnlegg i hodet den siste tiden, men innen jeg har hatt tid til å sette meg ned foran pc-en er de borte som dugg for solen! Heldigvis har jeg ikke lenger dårlig samvittighet for at bloggen tidvis kan bli litt stemoderlig behandlet. For er det ikke lystbetont, så bør man finne noe annet å bruke tiden sin på. Men bloggen var en av mine faste lystbetonte søndagsaktiviteter i flere år. Og innimellom kan jeg savne det faste ritualet med å sette noen ord og tanker ned på tastaturet, søndagsblogging.

Søndagsblogg, og kosestund med assistenten (Albert). 

 Jeg har vurdert bloggens fremtid mange ganger underveis i dens levetid. Den er, til tross for sjelden oppdatering, fortsatt høyst levende takket være besøk fra interesserte lesere. Jeg kan bli litt nostalgisk når jeg tenker på hvordan det hele begynte. Jeg har strikket og sydd så lenge jeg kan huske. Men det har ikke alltid vært like trendy å strikke. I alle fall ikke i alle miljøer, og jeg befant meg i et av dem hvor det ikke ga plusspoeng å kunne strikke. Jeg ble ofte møtte med: "Er ikke det noe bare gamle tanter gjør?" eller " Du ser ikke ut som en strikker?" eller " Er ikke det litt dølt?". Bloggen Helles Syskrin ble min inngang til å møte andre som delte den samme interessen uten å måtte fortelle om det på jobben.

Herlige arvestykker skal sys og tilpasses til en ny eier. 

Siden den gang har det blitt trendy å strikke, i tillegg til at min arbeidssituasjon har endret seg totalt. Den er fortsatt i endring, men mer om det kommer i et senere blogginnlegg. Men arbeidsledig er jeg ikke.

Manuskriptet til bok nr 2 er levert, og skal ut våren 2020 på Cappelen Damm forlag. Igjen er det strikking det handler om, og bittelitt søm. Mer enn det får jeg ikke fortelle ennå. Men jeg håper du kommer til å like den. I systuen sys det bunader jevnt og trutt. Ferden går fra Akershus til Vestlandet, Nordland, en liten tur innom Gudbrandsdalen. Jeg snakker selvsagt om bunadene jeg er så heldig å få tilliten til å sy på.

Den neste boken er fotografert i Gamlebyen Fredrikstad.

På toppen av dette arbeider jeg med en ny nettside. Det er her bloggens fremtid vurderes. Bloggen har noen klare begrensninger når det gjelder mulighet til å laste ned filer og andre smarte løsninger når man driver for seg selv. Foreløpig har jeg landet på at jeg beholder denne bloggen en stund til, rett og slett fordi det er en del besøk på siden.  - Hvem vet, kanskje jeg får tid til å blogge noen av de innleggene som plutselig dukker opp før de forsvinner igjen?

Underskjørt til bunader lages i systuen, og kommer i webhopen som lanseres på nyåret. 

Jeg kan ikke love noen fast søndagblogging fremover, men om du kan ha litt tålmodighet meg meg så kommer det mer om ny jobbtilværelse, bok og web-planer senere! Og kjenner jeg meg selv rett så blir det litt blogging om strikking og bunader også.

Knapphull i en Setesdal

Av og til tenker jeg at jeg må ha verdens beste jobb. Riktig nok ikke hver dag, det er dager og perioder da alt går motstrøms og jeg lurer på hva i all verden jeg holder på med. Men jeg opplever det som en verdi i seg selv å ha muligheten til å bruke mye tid på noe jeg synes er interessant, og i tillegg ha fleksibilitet til å styre mye av tiden min selv. (Selv om det ikke alltid resulterer i nye blogginnlegg). Jakten etter gamle "filler" har brakt meg fra nord til sør, og fra øst til vest i landet. Jeg har vært heldig å få treffe på mange flotte og engasjerte mennesker, og som har møtt meg med mye raushet og vilje til å dele av sin kunnskap. For det er dessverre sånn at mye av det jeg holder på med er kompetanse vi er engstelige for at skal bli borte som en følge av utflagging av industri.

Setesdal i ny versjon.

Det ligger mange gamle strikkede plagg i magasinene på høyskoler og museer, gjemt bort som godt bevarte hemmeligheter. En mulig årsak til at disse plaggene ikke er utstilt kan skyldes at mye er i dårlig forfatning. Jeg har sett gensere og votter som knapt henger sammen. For andre er det kanskje ikke så interessant, men for en som er spesielt interessert ligger det mye informasjon i en slik "fillehaug".

En skatt fra et arkivbesøk, viser hvordan genseren har bitt lappet med tekstil. 

 De strikkede plaggene kunne bli "bøtet" eller lappet med vanlig tekstil. En genser jeg kom over hadde fått påsydd flere store stoffstykker på ermene fordi de var så fillete. Dette har jeg også sett på votter, hvor man har lappet i flere omganger, gjerne da på innsiden av vottene hvor slitasjen var størst. Kanter i tekstil, gjerne rundt halsen og nederst rundt ermene har jeg også ofte sett brukt. Det forlenget levetiden til plagget, samtidig pyntet det opp en flott strikket genser. Bånd var dyrt, så det var også en fin måte å kunne vise seg litt frem på. Pynte oss har vi gjort til alle tider.

Overskuddsmateriale
Da jeg reiste Norge-rundt med strikketøyet for å gjøre research til boken Strikk til alle tider, endte jeg opp med langt mer materiale enn det vi hadde plass til i boken. Eller rakk å strikke ferdig. For jeg skal ikke legge skjul på at det var hektisk i sluttfasen. Foreløpig har det resultert i 4 nye utgitte design, sist i ut rekken en ny moderne variant av Setesdalsgenseren som har fått en knappestolpe istedenfor den tradisjonelle halssplitten.

Fot Eivind Rhøne

Sist utgitt til tross for at det allerede ble påbegynt i oktober 2017. Men designet har vært gjennom en lang modningsprosess. I snitt regner jeg fort 100 timer i utvikling av et nytt design, så det er ingen liten prosess designet skal igjennom før det er ferdig. Men når man oppdager at fargen man holder på å strikke med går ut av produksjon så kan følelsen av å arbeide "motstrøms" ta luften ut av selv den mest tålmodige! I tillegg har det vært et par andre hensyn som har gjort at jeg har latt det hvile i perioder.

Innhenting av informasjon foregår både via et etterhvert rikholdig bibliotek og utflukter til steder med "gamle filler".

Det finnes utallige versjoner av gensere med inspirasjon fra Setesdalsmønsteret. Ikke bare er det populært, men det har også lange tradisjoner for bruk. Genseren hører også til mannsbunaden fra Setesdal. På museet i Rysstad (Setesdal) fant jeg mye spennende, men det var genseren fra bildet Ørnejegerne som ble det utløsende for designet. Annemor Sundbø har en imponerende samling av gamle gensere og har utgitt flere bøker på bakgrunn av de funnene hun har gjort, deriblant Strikking i billedkunsten. Her har hun tatt for seg strikkede plagg i billedkunsten og rekonstruert flere av dem. Ett av dem er et bilde av kunstneren Carl Sundt-Hansen, Ørnejegerne fra 1907.  Mannen på dette bildet ser ut til å være den samme som er avbildet i Setesdøl med pipe,

Det er strikket inn perler i mønsteret ved hjelp av en tynn heklenål. Jeg har lagt ut en video på Instagram som viser hvordan.

Jeg hadde falt for de kvadratiske, eller rombeformede figurene nederst på ermene, og hadde lyst til å bruke dem videre. I tillegg liker jeg godt en halssplitt, som jeg har funnet på mange eldre gensere, da jeg ofte kan synes at ullgensere kan bli litt tette. Jeg ønsket å bruke det samme mønsteret i ulike størrelser på ulike steder på genseren, samtidig som jeg ønsket å gjøre genseren litt mer feminin enn de gamle genserene. Dette løste jeg ved å strikke inn perler i mønsteret på ermene hvor mønsteret ble en slags mansjett. I tillegg gjorde jeg den innsvinget i livet, for å gi den en litt mer feminin passform.

Raglanfellingen bød på noen utfordringer. Store ark med hver størrelse måtte tegnes ut. 

Raglanfelling hadde jeg lyst til å teste ut, da det er langt vanligere med isydde ermer, eller nå rundfelling. Det viste seg å være langt mer å tenke på i utregningen enn jeg først hadde tenkt nettopp fordi jeg valgte å bruke mønsteret i ulike størrelser. Dermed ble det også mange ulike  mønsterrapporter som skulle passe sammen. Det hadde vært langt enklere å kun velge en mønsterrapport, men da ville jeg ikke fått lekt med mønstret ulike størrelser.

Halssplitt
Da jeg la på tekstil for å lage halssplitten ble det klart at genseren da ikke ville få det moderne preget jeg ønsket. Behovet, eller ønsket om en halssplitt var likevel noe jeg ønsket å gå videre med. En smalere knapphullstolpe ble en god løsning på halssplitten.

Rundt knappestolpen har jeg lagt fløyelsbånd isteden for tekstilen rundt splitten som jeg først hadde planlagt. 

Fargevalget var heller ikke helt tilfeldig. Flere av "fillene" jeg har kommet over har vært strikket i det vi kaller jordfarger. Det kan skyldes både brune sauer og at garnet er farget med plantefarger. Uansett syntes jeg det var flott med bruken av disse fargene i et tradisjonsmønster. Også må det innrømmes at jeg har en svakhet for jord-og høstfarger. For å forsterke dette har jeg brodert inn striper med kjedesting i brunrødt, og med Mille Fleur sting i okergult. Kantene er heklet i en litt lysere bruntone enn bunnfargen som er melert. Navnet på genseren ble Frøya. Et gammelt navn, på en moderne variant av noe tradisjonelt. Jeg syntes det passet godt til genseren.

Knapphull og blingknapper.

Knapphull
Tl slutt har jeg lyst til å gi en kort beskrivelse på hvordan jeg strikker tette knapphull i doble knappestolper. Jeg bruker ofte doble knappestolper i plaggene mine. Jeg synes det er praktisk da du får gjemt sårkanter etter oppklipping inni kanten. Utfordringen da er at det er åpent mellom knapphullene, og det er fort gjort at det kan forskyve seg litt eller bli litt løst rundt dem. Dette kan løses ved å sy en liten søm rundt knapphullet, eller å strikke dem sammen, altså tette med en gang. I eksempelet mitt har jeg tatt utgangspunkt i at knapphullet skal gå over 2 masker.

 1. Merk av hvor du vil ha knapphullene dine på knappestolpen. Lag like mange biter, ca 10 cm lange, av restegarn som du har knapphull. Pass på at trådene ikke blir for lange, da vil de være i veien når du strikker videre. Det er også enklere å dra ut tråden når du er ferdig.

2. Fra rettsiden. Strikk frem til første knapphull. Strikk 2 masker med restegarnet (hjelpetråd). Sett disse maskene tilbake på venstre pinne, og strikk dem som vanlig. Gjenta dette ved alle knapphullene. Strikk kanten så lang som beskrevet, brettekant og fortsett til du har strikket til du er på samme høyde som knapphullet på baksiden av knappestolpen. Du skal nå begynne sammenstrikkingen fra vrangsiden.

3. Strikk til du er rett over første knapphull. Plukk opp "løkken" på høyre side av maskene som er strikket med hjelpetråd. løft den opp på venstre pinne og strikk den sammen med neste maske. Gjenta, ved å plukke opp løkken mellom de to maskene på hjelpetråden, strikk den sammen med neste maske. Men nå feller du av ved å legge den forrige masken over. Gjenta dette en gang til når du plukker opp den siste løkken på venstre side av hjelpetråden. Du har da felt av 2 maskene, og samtidig lukket knappestolpen ved knapphullet. Gjenta dette ved de neste knapphullene bortover.

4. På neste p, fra rettsiden,  strikk frem til første knapphull. Du plukker nå opp de 2 maskene som står på hjelpetråden og strikker videre. Du har nå et ett knapphull. Du kan nå dra ut hjelpetråden. Gjenta ved de andre knapphullene, og strikk resten av knappestolpen som anvist.

Med ønske om en fortsatt god morsdag!

MODELL OG MATERIALER
Design: Frøya
Materialer: Finull, fargekoder og materialer er oppgitt i oppskriften.
Kjøpt hos: Lille Lotte As, Lillestrøm
Tilbehør: 5 knapper, 1,5 m fløyelsbånd, 4 mm glassperler med sølvkjerne fra Panduro
Ps, på siden Tutorials har jeg laget ulike videoer for sting og andre tips. 

Kjenner du til Akerdrakten?

Visste du at Oslo har sin helt egne perle av en bunad basert på gammelt draktmateriale? Som Oslo-jente, riktig nok nå utflyttet til Akershus, synes jeg det er litt ekstra stas å ha en bunad fra hjemstedet. Akerdrakten er utarbeidet av Tone Tollefsen og Anette Solberg Andresen, og så dagens lys rundt 1997. Den har frem til nå vært i salg på Vevevriet på Folkemuseet i Oslo. I dag har Husfliden i Oslo tatt over produksjonen, og drakten produseres nå i sin helhet i Estland.

Akerdrakten står utstilt på Folkemuseet i Oslo. 

Det er ca 15 år siden jeg første gang var i kontakt med Anette angående Akerdrakten. Den gang fikk jeg tilbud om å gå på kurs for å lære å sy den, noe som ikke passet inn i timeplanen til en travel småbarnsmor. Planene om ny Oslo-bunad ble dermed lagt på is. Men, en tilfeldighet gjorde at jeg så et bilde på Instagram fra Husfliden hvor jeg kjente igjen Akerdrakten. En henvendelse til Husfliden sendte meg videre til Anette og Tone. Noe som skulle vise seg å være et lykketreff. For makan til to flotte, engasjerte og kunnskapsrike damer skal du lete lenge etter. Dessverre er tiden kommet for at damene overlater stafettpinnen for produksjonen videre, og da måtte det bli noen med en større økonomisk kapasitet. For alle stakkestoffene er spesialproduksjoner.

Veveriet på Folkemuseet. Her har de garn, garnpakker og vevde tekstiler. 

Jeg har vært så heldig å få tilbringe noen formiddager ute på Folkemuseet sammen med Anette og Tone og slik fått kunnskap om hvordan jeg kan sy drakten. Sånn i siste liten, for alt av stoffer og bånd er nå sendt avgårde til Estland. I systuen holde jeg derfor nå på å sy min egen Akerdrakt. 

Selv har jeg valgt et liv i silkebrokade. Litt mer rosa enn hva jeg vanligvis ville valgt, men syntes det var et feststoff!

Oppdagelsen av tekstilene brukt i drakten ble gjort ved en feiltagelse. Anette og Tone hadde nesten gitt opp både håpet og arbeidet med å få laget en drakt for Oslo, basert på gammelt draktmateriale, da de oppdaget at de hadde fått med seg en feil eske i forbindelse med et jubileum på Veveriet. Oppi esken fant de fargelagte tegninger av stoffprøver fra gårdene i Aker fra 1808-1810. Det skulle vise seg at Folkemuseet selv satt på de originale prøvene.

De originale tekstilprøvene. Rokken skal ha tilhørt Generaldinne Andrea Butenschøn

Drakten er utarbeidet fra en tid hvor tilgangen på materialer var knappe, rundt 1808 -1810. Krig og importstans gjorde at kvinnene ble oppfordret til å veve sine egne tekstiler. John Collett stiftet i 1807 Selskabet for Agger Sogns Vel, hvor formålet var å oppfordre til mer rasjonell egeninnsats i ervervelse av blant annet tekstiler. Blant incentivene var flotte premier, som en ny rokk eller vevstol. Det var vanlig at tjenestefolk fikk ett sett med klær i året som en del av lønnen. Det gikk nok litt sport i dette på grunn av de flotte premiene, for det er dokumentert via premieprotokoller at det ikke bare var koner og tjenestepiker som vevet, men også madammer!

Slitesnoren er fingerheklet med vevgarn. Jeg har valgt det vinrøde stoffet fra Maridalen, laget av Malene Pedersen.

Stakkestoffene i Akerdrakten er alle laget av premierte veversker. Alle stoffene er stripete som var datidens mote. Konen Cathrine Jacobsdatter (brunt stoff) fra Ulsrud, konen Oline Nilsdatter (grønt stoff) fra Furuset, konen Malene Pedersen (vinrød) fra Maridalen, Fru Kaptein Nes (blått med smale striper) fra Vøien (ved Akerselven), Fru Martine Collett (blått med stripper i turkis, rødt og gult) fra Ullevold, konen Marit Mortensdatter (blått med røde og grønne striper) fra Nedre Ullern. Dette står beskrevet i premieprotokollen som ligger i Byarkivet.

Livet er håndsydd med fine detaljer i ryggen. Stakken er løs og holdes oppe med seler.

Snittet på drakten er i empirestil, noe som passer for tidsperioden. Høyt liv og rynker i stakken gjør den behagelig å ha på, også under store middager. Isteden for den vanlige korte bunadskjorten har man  valgt en serk som var langt vanligere på den tiden. Serken har vært i bruk siden vikingtiden, kanskje lenger, og er et plagg lite påvirket av motesvingninger. Praktisk, brukt gjerne både dag og natt. Også fordi den er så lang at den gjør nytten som et underskjørt. Den kommer med flere løsninger til hals og krave. Selv har jeg valgt en serk med liten krave, om det blir tid blir får den etterhvert også litt broderi.

I miniatyr, noen av de mange kombinasjonene Akerdrakten kan lages i. 

Hjelp med riktig historisk utforming av drakten fikk Tone og Anette via Danmark og Annet Laursen Sjelsager, eller Silkeannet og dansk tekstilhistorisk forening. Norge var fortsatt i union med Danmark i 1808-1810, hvor borgerskapet måtte reise til København for å studere. Ikke helt uvanlig var det at de om hjem med en dansk hustru, godt influert av Europeisk mote. Moten kom tidligere til København, som lå nærmere kontinentet, enn til Christiania.

Det er flere halsåpninger å velge mellom. Det er kun utarbeidet denne søljen til drakten. Selv har jeg tenkt å bruke en lignende nål  med fugler fra Huldresølv til min Akerdrakt. 

Livet i drakten kan lages i ullstoff eller silkedamask. Det er kort som empirestilen tilsier, og lukkes med hemper og en sløyfe i front. Det håndsys, blant annet for å understreke preget på drakten. Men det er også viktig for å få fasongen på livet pent formet rundt bysten som er laget helt uten innsnitt.

Livet er lukket med trådhemper og silkebånd. 

Til Akerdrakten for dame hører det til hvite strømper, forkle i kattun (trykt bomullsstoff), en spencer (kort jakke) i ullklede og tobladslue eller stråhatt knytt med silkebånd.

Redigert: På bakgrunn av dette innlegget har jeg fått mange henvendelser om Akerdrakten. Men svaret er at spørsmål om Akerdrakten må sendes til Heimen i Oslo, da de har rettighetene til denne. Det innebærer materialer, (stakken/skjørtet er en blant annet spesialproduksjon) og tilhørende arbeidsbeskrivelser. 

Kilde: Kvinnehåndverk, Akerdrakten og dens forhistorie. Særtrykk fra Akers Sogneselskaps 200-års jubileumsskrift i 2007
Ps. Om du er spesielt interessert i prosessen kan du finne bilder underveis i FB-gruppen Helles Syskrin 

OMSØM AV BUNAD

Tusen takk! Jeg er veldig takknemlig for alle som har vist meg tillit! Det er stort å få arbeide med arvestykker, og noe det er forbundet så mye følelser til. Men, det har den følge at det fylles opp med omsøm av bunader i systuen. Jeg har derfor sett meg nødt til å sette opp venteliste, og kan ikke garantere at jeg rekker å få nye oppdrag ferdig til 17. mai 2018.

Om du ønsker å bli satt på venteliste kan du sende en melding via Facebooksiden til Helles Syskrin og oppgi hvilken bunad du har. Kom gjerne med spørsmål om du har det. 

Jeg prøver å hjelpe flest mulig innen 17. mai, men om du trenger bunaden din til en annen dato enn 17. mai er det fint om du skriver det i meldingen. I tiden frem til 17.mai er jeg ikke like tilgjengelig da jeg må prioritere å sy bunader. Det hjelper dessverre ikke å sende flere meldinger for å komme høyere på ventelisten.

En liten norgesreise i systuen

Selv om søndag er fri-dag, har jeg brukt noen timer med spretting og klargjøring til en liten syøkt i morgen. Samtidig reflekterer jeg over gleden det ligger i å arbeide med tekstiler, og i å utøve et håndverk. Lukten av ull- og linstoff, kjenne hvordan tekstilene former seg når man arbeider med dem, og på samme tid finne roen i håndsømmen. Bonusen er alle historiene som ligger bak folkedraktene og bunadene, som gjør bunadsøm til noe mer enn bare søm. Med omlag 450 registrerte bunader er det mye å velge mellom. Ingen er like, og alle har sin egen historie. 

Brudepar fra Setesdal. "Natteløben" kalte prestene det når de unge var ute for å skaffe seg en ektefelle, og mente det var farlig. Setesdølene derimot  syntes det var greit. Selve feiringen av bryllupet var derimot underlagt egne regler, som de fleste unge valgte å holde seg innenfor.  Til bryllupet ble nær og fjern invitert, hele grenda, venner, naboer,  og slektninger fra andre bygder. Ref. Setesdal Folkemuseum. 

Folkedrakt vs. bunad. 
Jeg har sagt det før, men nevner det gjerne igjen. Vi skiller mellom folkedrakter og bunader. I følge Ågot Noss er en bunad en fest- og høytidsdrakt med rot i en tradisjons-drakt. Mens en folkedrakt har røtter direkte tilbake til hverdagsklær. Eksempler på det er Setesdalsbunaden. Andre bunader er rene nye design, hvor man gjerne har hentet inspirasjon fra lokale tekstiler eller lignende. Utformingen av disse er  mer basert på hva som var moderne da de ble utviklet, enn den tiden de skal representere. Nordlandsbunaden er et godt eksempel på dette. 

Kjolen til venstre var en brudekjole fra Vefsn. Livet  var inspirasjon for utforming av Nordlandsbunaden. De broderte tekstilene i midten er fra gården Røyto i Vefsn, og er antageligvis en bringeduk og lomme. De hadde blitt oppbevart i en lekestue på gården, bunaden ble komponert rundt disse tekstilene. 

Man tok hva man hadde, eller?
Byer og urbane områder var mer preget av å følge moten enn mindre bynære områder, som har større folkedrakttradisjoner. Det handlet om handel, tilgang på tekstiler, og bruk. Selv om man på 1800-tallet levde fjernt fra dagens forbrukersamfunn, var man på ingen måte likegyldig til hvordan man gikk kledd. 1800-tallets menn og kvinner var som oss motebevisste. Klær var symbol på velstand, og din sosiale status. Den viste hvor du hørte hjemme, så du skulle være forsiktig med å kle deg "høyere" enn din sosiale rang tilsa. Tekstiler var svært kostbart, og det kunne være restriksjoner på hvor mange plagg du kunne ha i hver kvalitet. Importerte tekstiler hadde høyere status enn hjemmeproduserte vevde stoffer. Og de fleste strakk seg langt for å kunne følge moten.

Nydelig håndverk. Her fra bunadutstillingen på Heddal Bygdetun.

Endringer med tiden
Bunadene har også endret seg gjennom tiden. Det kan være måten de blir laget på eller utseende. Et eksempel er lengden på stakken (skjørtet). Med jevne mellomrom får jeg inn bunader som er helt fotside. Om vi ser på gamle tegninger eller bilder ser vi at folkedraktene ikke var så lange. Det hadde vært lite praktisk ved arbeide ute på markene, eller når man gikk på grusveier for den saks skyld. I dag er noen bunader så lange at man nærmest feier gatene med stakken, som også utgjør en reel snublefare i trapper. En grei huskeregel kan være at stakken ikke bør gå lenger ned enn til knoken på ankelen.

Skjørt som subbet i bakken var lite praktisk da som nå. N. Fron 13/8 1896. Fullmektig Brynhildsen med fam. Gruppebilde, mann, kvinner i folkedrakt, gutt og jente i folkedrakt. SS-HHL-03172 Foto Lie, Hans H. / Maihaugen

De første bunadene var ofte sydd på maskin. Noen er det ennå, mens på andre har man gått fra maskin- til håndsøm. Østfoldbunaden er et eksempel på det. De første livene var klippet annerledes enn i dag. De var maskin-sydd, og hadde gjerne innsnitt til byste. I dag syes livet for hånd med blant annet spilesøm i ryggen, og uten innsnitt.

Bunaden til høyre sydde jeg til 17.mai i år. Den er klippet og sydd etter dagens standard. Den er håndsydd med spilesøm i ryggen. Livet i midten er antageligvis fra 40-tallet, da det tilhørte oldemoren til dagens eier. Det var maskinsydd med innsnitt til byste. Begge livene er sydd av et håndvevet stoff.   

Brodering vs. montering

Jeg får av og til spørsmål om hvorfor det koster mer å få montert enn bunad enn å få den brodert. Det er flere årsaker til det. Det ene er behovet for forkunnskaper og kompetanse. På mange bunader holder det å kunne 3-4 ulike type brodersting. Kravet er egentlig at du syr pent, er tålmodig og nøyaktig. Noen velger å brodere sin egen bunad, eller har en bestemor eller tante som mestrer teknikken. Det andre er tiden som brukes på arbeidet, som det er vanskelig å ta seg betalt for. Det er ikke uvanlig å bruke 200-300 timer på en bunad med mye broderi. Her vil det selvfølgelig være stor forskjell på om du har brodert mange bunader, eller om det er din første.

Både skjorte, forklær, jakker , bukser og stakker kan et broderes på. Det kreves både kunnskap og tålmodighet.

Montering av en bunad krever at du har kjennskap til hvordan akkurat denne bunaden skal syes. I tillegg bør du kunne en del om tilpasning, for at den skal sitte pent. I systuen får jeg med jevne mellomrom inn bunader som ikke er sydd av bunadtilvirkere. Ofte har det lite å si for hvordan bunaden fremstår utad, men kan medføre litt ekstraarbeid for den som skal sy den om. Andre ganger er man ikke like heldig, hvor feilmonteringen er godt synlig og påvirker passformen. Men så lenge tidligere syere ikke har klippet bort tekstiler kan mye rettes opp, både med hensyn til utseende og passform.

Da jeg har tilhold på Romerike er det ikke unaturlig at det kommer inn mange Romerriksbunader i systuen. 

En liten bit norsk drakthistorie
Omsøm av bunader er det jeg gjør mest av, noe jeg synes er veldig greit. Store aktører som sender produksjonen utenlands gjør det utfordrende å konkurrere på pris om man er en liten aktør. Det krever dessuten mye tid å lære seg en bunad godt, og dermed spesialiserer man seg ofte kun i noen få bunader om man driver lite. Mange velger av den grunn bare å sy bunader fra et bestemt distrikt.

Våren må planlegges.  Bunader skal syes til 17.mai, kurs, foredrag, strikketreff og en bokutgivelse står på planen.

Omsøm av gamle bunader gir også mulighet til å bli kjent med langt flere bunader enn om jeg hadde spesialisert meg i kun noen få. Det blir en egen liten Norges-reise i drakthistorie i systuen. På kort tid kan jeg ta turen fra Nordland, via Rogaland, og Telemark til Østfold, en svipptur opp til Gudbrandsdalen og tilbake til Romerike igjen.

Kombinasjonen av Strikk og søm kunne knapt ha passet meg bedre. Om jeg vil klare å følge drømmen om å leve av å være håndverker gjenstår å se. Men jeg må i alle fall forsøke. 

En gammel bunad inneholder også spor etter tidligere syere, og kanskje en historie om en oldemor som sydde den til bestemor? For hver nye bunad som kommer inn følger det med en liten historie, om hvor tekstilene har sin opprinnelse fra, hvordan den ble utviklet, og gjerne en familietilknytning som gjør den helt spesiell for den som bærer den. - Jammen har jeg en fin jobb som får være en del av dette. Men nå må jeg strikke litt, det er tross alt søndag!