21. mai 2022

Den lille tradisjonshåndverkeren – en idealist?

Dette innlegget har jeg begynt på flere ganger. Om det å være en liten tradisjonshåndverker innenfor et smalt fagfelt. Det jeg savner er en saklig debatt om det er viktig at vi beholder kunnskapen om ulike former for tradisjonshåndverk. Om de har en verdi i seg selv. For det handler om mye mer enn bare håndverket, det handler om å bevare immateriell-kulturarv. 

Selv om bunadbruk er meldt inn på Unescos verdensarvliste så er kunnskapen om håndverksteknikkene som ligger bak de ulike bunadene våre et i ferd med å bli borte.   

Betegnelsen på immateriell kulturarv er levende tradisjoner og tradisjonell kunnskap som blir overført mellom folk. Kunnskapen blir praktisert i dag og ført videre gjennom kreative uttrykksmåter, som håndverk, musikk, dans, mattradisjoner, ritualer og muntlige fortellinger. Kulturrådet, https://www.kulturradet.no/immateriell-kulturarv

Rødlistet

At noe er rødlistet innebærer at kunnskapen om noe er i ferd med å bli borte. Man snakker ofte om truede dyrearter, men det gjelder også håndverksteknikker og yrker. Norsk håndverksinstitutt hadde hele 44 yrker på listen over verneverdige fag i 2022. Alt fra trebåtbygger, bøkker, urmaker, vever, skomaker til bunadtilvirkere. Det er fag hvor rekrutteringen er såpass liten at man ser at kunnskapen om faget kan forsvinne helt i Norge. 

Urmakere, trebåtbyggere, smed. treskjærer, nautisk instrumentmaker ....

Hva skjer om de blir borte

En del fag er veldig smale og påvirker oss lite i hverdagen. Men vi blir sårbare og helt avhengige av å importere kompetansen fra utlandet når vi trenger den. Med tanke på at 2/3 av alle nye bunader i dag produseres i utlandet er vi allerede godt i gang. Men med denne effektiviseringen mister vi ikke bare kunnskapen om hvordan noe skal lages, men også repareres. Utfordringen er for mange av disse yrkene er at det ikke nødvendigvis eksisterer en reell mulighet til å livnære seg av dem. Så da blir ansvaret for å videreføre kunnskapen overlatt til ildsjeler og dugnadsånd. Men det har også en annen side, når det ikke lenger er noen som kan reparere det gamle, så øker forbruket vårt. Det er dårlig nytt for miljøet.

Det hender jo at jeg lurer på om de av oss som bruker tid på å sette seg inn i håndverksteknikker, besøker museer - gjerne arkiver om vi har mulighet, utstillinger, fordyper oss i faget - om vi er en utdøende rase og faget med oss. Jeg hadde gjerne sett at ulike former for håndverk fikk en større plass som en del av pensum i skolen.  

Gammelt håndverk, og kunnskap. 

Den lille tradisjonshåndverkeren

Jeg har etter hvert stiftet bekjentskap med spesielt mange kvinnelige håndverkere som driver for seg selv. Noe av det vi har felles er at vi jobber sten på sten, sparer før vi kjøper og gjør mest mulig selv for å spare penger. Det kan være gullsmeder, skomakere, kjole- og draktsyere, bunadtilvirkere mm. Vi blir allsidige, vi er IT-ansvarlige, sekretærer, ordner regnskap, innkjøp og er som regel bedriftens eneste ressurs. Mange av oss har verkstedene i tilknytning til egne hjem for å holde kostnadene nede. Partnerne våre er gjerne ubetalte sjåfører og vaktmestere. Jeg pleier å tulle med at om jeg hadde vært mann ville jeg antageligvis ha tatt opp lån fremfor å bruke tre år på å spare til noe jeg trenger i systuen. Å være avhengige av partneren økonomisk for å få endene til å møtes er dessverre også et kjent faktum for mange av oss. 

Er immateriell-kulturarv = Dugnadsarbeid?

Jeg har tenkt mer enn en gang at vi om driver for oss selv i små håndverksfag må være idealister - eller? Som en mannlig håndverkervenn sa, om det virkelig er sånn at du må jobbe 50-60 timer i uken, for å få en lønn du kan leve av, er det noe riv ruskende galt med prisene dine. Og han har rett. Samtidig kjenner jeg på at vi kjemper mot en etablert sannhet om at bunad er dyrt, uten at man ser på tidsbruken som ligger bak det vi produserer. Sammenligner du bunadtilvirkerens timelønn med en snekkers eller hva du ville måtte betale for tilsvarende tid i frisørestolen, så tror jeg flere ville få seg en liten aha-opplevelse. 

En del av utfordringen er at klær og sko har blitt så billig at vi har mistet av syne hva som kreves for å lage det. Ei heller at det nødvendigvis må være noen i produksjonskjeden som ikke får en lønn til å leve av. Når selv kvalitets-sko blir så billige at det ikke lønner seg å reparere dem hos en skomaker, fordi det blir billigere å kjøpe nye. Det blir litt som når jeg tidligere fikk inn forespørsler om å sy om rimelige klær, og en forventning om at jobben ikke skulle koste mer enn plagget. Men for den som skal utføre arbeidet spiller det ingen rolle om noe har kostet 50 -500 -5000 – eller 50 000, om jobben er den samme. Du får ikke rabatt i vaskehallen selv om du kjører en gammel bil.

Selv velger jeg dessverre å takke nei til stadig flere oppdrag, rett og slett fordi de ikke er økonomisk bærekraftige. Jeg synes det er leit, fordi det strider mot mitt ønske om å ta vare på og bevare det vi allerede har. Men de færreste kan leve av dugnadsarbeid, eller gode ord. Hvordan skal vi da kunne forsvare å rekruttere unge til et yrket de egentlig ikke har en reell mulighet til å livnære seg av? 

Kunststopping, lapping av hull i gamle plagg. Ta var på det vi har, eller lager noe vi ønsker å ta vare på.

Så har jeg jo undret meg over at vi villig vekk bruker penger hos frisøren, noen hver 6.uke, på noe som kun varer noen uker. Men å bruke penger på å reparere et par gode støvletter du kan ha i ennå 5-8 år, trekke om en god stol du kan bruke i nye 50 år, eller sy om bunaden som du kanskje gjør hvert 20. år og skal bruke resten av ditt liv, det blir av en eller annen grunn ansett som mye dyrere? 

Flere faller fra

Flere i min håndverkerkrets har gitt opp. De har gått lei av å drive håndverket sitt på "dugnad". Stadig prispress som følge utenlandsproduksjon gjør det vanskeligere for den norske håndverkeren å ta seg skikkelig betalt. Bekymringen for rekrutteringen til tradisjonshåndverkene er reell og noe vi skal ta på alvor om vi ønsker å bevare den immaterielle-kulturarven håndverkene favner. Eller tenker vi at det ikke spiller noen rolle om noen kan reparere klokker, bygge trebåter, reparere sko eller sy bunader lenger?