Over 500 forskjellige par med selbuvotter henger utstilt på Sverresborg i Trondheim frem til 22. januar 2017. Om du skulle være både strikkeinteressert og i området ville jeg varmt anbefale å ta turen innom utstillingen. Lenge hadde jeg tenkt å besøke en god venninne i Trondheim, og da det i samme by ble satt opp en utstilling med Selbuvotter - vel da hadde jeg dobbelt så god grunn for å snarest komme meg avgårde.
 |
| Over 500 forskjellige selbuvotter er utstilt på Sverresborg frem til 22. januar 2017. |
I flere år arbeidet jeg i en bedrift hvor vi hadde kontor i Trondheim, en by jeg jeg etterhvert ble svært glad i. Byen er litt roligere enn Oslo, sjarmerende, vakker og full av historie. Spesielt begeistret har jeg vært for gamlebyen i Trondheim,
Bakklandet hvor jeg har hentet inspirasjon til flere av mine design. Men nå var det altså votter som var formålet for dette besøket.
 |
| De gamle bryggehusene er et kjent syn langs Nidelven i Trondheim. |
Seterjenta Marit
I følge historien var det Marit Emstad, ei ung jente fra Selbu, som var opphavet til det vi kaller totrådsbinding, og som har fått æren for å ha strikket de første "rosevottene". Historien forteller videre at Marit og hennes søstre vakte oppsikt på kirkebakken med de vakre vottene sine. Totrådsbindingen spredte seg følgelig som en farsott i bygda, og det samme gjorde mønsterutviklingen. Flere mønstre fikk navn etter personer og gårder. Etterhvert ble imidlertid mange av mønstrene kraftig forenklet.
 |
| 68 damer og 5,5 kg garn. Selbuvotten fikk sin plass i Guinnes Book of Records som verdens største selbuvott i 2014. |
Vottestrikk som næring
Vottestrikkingen utviklet seg til en viktig næring for det som hadde vært ei fattig bygd. Produksjonen i 1937 utgjorde 90 000 vottepar, noe som tilsvarer at Husflidsentralen på Selbu mottok omtrent 290 vottepar per dag. Husflidsentralen hadde blitt opprettet rundt 1934 for å sørge for kvalitetskontroll av Selbuvottene. Etter å ha opplevd at kvaliteten hadde vært ymse hos enkelte produsenter, noe som kunne true merkevarens gode navn og rykte, så man seg nødt til å sette inn kvalitets-tiltak.
 |
| Rekonstruksjon av gamle votter og funn ligger til grunn for utstillingen. |
Åttebladsrosen
De fleste av oss forbinder nok Selbuvotter med den tradisjonelle åttebladsrosen. Åttebladsrosen symboliserer forøvrig "Det evige liv", og var et populært motiv. Før krigen var også selbuvotter med dyremotiv svært populære. Noen av dem må sies å være ganske eksotiske, se for eksempel votten helt til høyre på midterste rad!
 |
| Prisen strikkerne fikk for et par strikkede votter i 1958 var 80 øre per stk. 90 øre dersom de hadde dyremotiv. |
Bryllupsfeiring
Votter hadde tradisjonelt en viktig rolle til både hverdag og høytid. Til bryllup gjaldt det å begynne strikkingen i god tid før den store dagen. For bruden skulle strikke strømper til sin kommende mann, svigerfar, brødre, svogere og alle fadderbarn. Svigermor og svigerinner skulle ha nytt kjoletøy, noe den kommende bruden måtte bytte i butikken mot strikkede varer. Alle mannlige gjester skulle ha hvert sitt vottepar. Dette slapp heldigvis bruden å strikke.
 |
| Ingen tvil om at selbuvotter kan være så mye mer enn bare sorte og hvite. |
Dette skulle de kvinnelige gjestene sørge for. Vottene ble hengt opp på brudens sengekammer til beskuelse for alle gjestene under bryllupsfeiringen. Det var selvfølgelig viktig å gjøre et godt inntrykk, kanskje hadde man en spesiell ung mann i tankene når man strikket, så det ble lagt ned mye arbeid i mønster og utførelse i strikkingen. Denne skikken bidro sterkt til at strikketradisjonene ble vedlikeholdt og at nye mønstre oppsto. Utenom bryllup fungert også votter som kjærestegaver, hvor det selvfølgelig var viktig å imponere med intrikate mønstre og godt håndverk.
 |
| Vottene kunne strikkes i ubleket hvitt og sort før de ble farget røde til fest. Brudeklær som stakk og trøye var også ofte røde. Disse ble derimot ofte farget sorte etter bryllupet. |
Røde stasvotter
På slutten av 1800-tallet var det tradisjon med røde stasvotter til høytid og fest, som bryllup og dåp. Vottene ble i hovedsak farget røde etter at de var strikket i ubleket hvitt og sort garn. Farger kom sterkere inn i Selbuvottestrikkingen utover 1930-tallet, da fortrinnsvis i rødt, hvitt og blått.
 |
| Vottene ble fortrinnsvis strikket i nasjonalfargene. |
Mønstre
Det er et utall av mønstre og kombinasjoner som er laget. I forbindelse med utstillingen ble det strikket opp 500 par med votter, rekonstruksjoner eller som man hadde funnet mønstre på. Mønsteret inni vottene,
grepsmønstre, er mindre enn på utsiden av votten. Disse er også ofte symmetriske. Tommelen har derimot et eget mønster. På mansjetten, så er det kun mønster dersom det er en herrevott. Damevottene har en vrangbord, gjerne med striper, og kanskje en blondekant?
 |
| Variasjonen i det som kalles gripeflaten er stor. Blant mønstene finner man fargerike navn som Litj - H-en og Spyttklysa! |
Håndstrikkede votter, vanter, strømper og skjerf omsettes fortsatt av Selbu Husflidsentral AS. Om du på bakgrunn av dette innlegget føler for å teste ut en potensiell svigerdatters strikkeferdigheter, eller om du føler deg inspirert til å strikke deg et nytt par votter vet jeg ikke? Men forhåpentligvis syntes du som meg at det var litt interessant?
 |
| Påfyll og inspirasjon langs pilgrimsleden til Nidaros, ved Lade i Trondheim. |
