Rondastakk, fra hverdag til fest

Dette prosjektet begynte i sommer, da jeg hadde satt i gang med en (som vanlig totalt urealistisk) "har lyst til å gjøre"- liste. En rondastakk hadde lenge stått på listen over bunader jeg hadde lyst til å sy for å ha til utstilling i systuen. Som sagt så gjort, vel kanskje ikke helt. Det er riktigere å si at jeg kom godt i gang. For listen over prosjekter var som sagt i overkant ambisiøs, og det var mange andre prosjekter som skulle sjongleres på en og samme tid.

Til rondastakken kan du ha både mønstrede og hvite forklær. 

Kjært barn, mange navn

Rondastakk, råndastakk, rondakjol, snørlivkjol er blant navnene som denne bunaden lyder. Rånd/rond/rand betyr stripe på dialekt, så navnet referer kun til selve stakken. En vakker bunad som flere nå begynner å få øynene opp for igjen. Det er mulig at den ikke har blitt ansett den som så interessant eller fin da den ikke har broderier? Mange forbinder den også med barnebunader, da det er mange som har vokst med en arvet rondastakk. Men det er kanskje nettopp den utbredte bruken som har gjort den til "allemannseie"? 

Håndsøm og lydbok. I ryggen har jeg sydd spilesøm. 

 

Råndastakken er en livkjole fra Nord-Gudbrandsdalen som kom i bruk rundt 1830-tallet. En livkjole vil si at liv og stakk var sydd sammen. I følge min 25 år gamle monteringsanvisning skulle sys den på symaskin, noe jeg også ser at det gjøres flere steder. Men siden de første må ha blitt sydd for hånd, da symaskinen først gjorde sitt inntog rundt1860, har jeg valgt å sy bunaden for hånd. Litt lenger ned i innlegget kan du lese litt mer om rondastakken, (Kort om Rondastakk/Råndastakk) . 

Stakken har fått skonering og slitesnor, mens livet mangler noen timer med håndsøm før det kan sys fast til stakken. Stakken går i grønt, med litt rødt. Livet er en silkedamask. Å sy ferdig livet blir nok en del av "søndagskosen  i januar. 

Prosjektet begynte med...

I systuen har jeg bokstavelig talt hele landet på besøk, Nordland, Vestlandet, Hardanger, Oppland, Østfold, Agder osv. Nå snakker jeg selvfølgelig om bunadene jeg får inn i systuen. Og noe av det jeg aldri slutter å bli forundret/begeistret over er hvor mange ulike varianter det finnes av en og samme bunad. I utgangspunktet er det ikke så mange bunader jeg syr fra bunnen av, min hovedgeskjeft består i  å justere/sy ut eller inn og reparere eldre bunader. Det tar nemlig en del tid å bli godt kjent med en bunad, kjenne til muligheter, historie og variasjoner. 

Nå er bunader fra Gudbrandsdalen er blant de bunadene jeg gjerne syr, og i den forbindelse hadde jeg blitt nysgjerrig på rondastakken. Denne enkle, men likevel så mangfoldige bunaden. For den har så mye mer å by på enn det vi gjerne forbinder den med. En av utfordringene med masseproduksjon er at ting blir standardisert og variasjonsmulighetene forsvinner. Men en rondastakk kan gjøres personlig i farger og uttrykk. 

Det har vært brukt ulike skjorter til rondastakken. De hvite skjortene ble helst brukt til fint. 

Mangfold

Variasjonen i stakkestoffer er større enn man først kan få inntrykk av. Flere ildsjeler har brukt mye tid på å gå gjennom gammelt draktmateriale, og rekonstruert tekstiler. Dyktige veversker har håndvevet vakre og unike tekstiler, i tillegg har husfliden på Lillehammer produsert egne stakkestoffer hos Gudbrandsdalen Ullvarefabrikk.  

Ulike forklær til bunaden kan gi mange variasjonsmuligheter med en og samme bunad. Her er tekstil til et forkle og garn til et sjal. 

Til livene kan du foruten rutete tekstiler velge mellom ulike kvaliteter i silke- eller ulldamask.  Mønstrede skjorter er også en mulighet. De ble gjerne brukt mer til hverdags tidligere.  Av annet tilbehør er også forklær som kan varieres, og silketørklær - her har du med andre ord flere muligheter til å skape litt variasjon i bunaden din. 

Slitesnoren ble satt nederst på stakken for å spare stoffet når skjørtene var lange. Snoren kunne skiftes ut når den var utslitt. I dag fungerer den mer som pynt, og kan f.eks. forsterke en av fargene i stakken. Snoren er fingerheklet med to farger, da er det enklere å sy den på uten at den vrir seg.  

Feriesøm

I sommer begynte jeg altså å sy et liv i silkedamask, men ble ikke ferdig før ferien var over. - Hvor ble tiden av? Stakken, som jeg fikk tak i på Husfliden i Gjøvik, er gjort klar. Men livet som håndsys mangler fortsatt noen timer før jeg får satt stakk og liv sammen. Det som torpederte alle planene mine om å gjøre den ferdig i romjulen var var et innlegg på Instagram hvor Husfliden på Lillehammer hadde fått produsert opp noen håndvevde stakkestoffer. Jeg får legge til at et par av dem var i typiske høstfarger, og da var jeg solgt. For dette er akkurat det jeg synes er så fantastisk med denne bunaden, nemlig mangfoldet og variasjonsmulighetene. Og jeg har ivret etter en mulighet til å kunne få vist frem noen av dem. 

Det hører ikke veske til rondastakken. Da er det praktisk med en lomme sydd på innsiden av splitten i stakken. Det bør være såpass dyp så du ikke får alle eiendelene dine liggende rett over magen, samtidig som du enkelt får tak i det du skal ha. 

Det ble dermed mitt romjulsprosjekt, håndsydd med "andakt". Bunaden er sydd så den passer meg, men med mulighet for at den skal kunne tilpasses en høyere person. Enn så lenge skal den få stå til utstilling i systuen sammen med den andre rondastakken - når den blir klar. Jeg trenger bare litt lengre og flere ferier... Nå gjenstår det bare å se om flere enn meg lar seg begeistre over en god gammel favoritt. 

Et underskjørt er også godt å ha under bunaden. Stakkestoff kan av og til klø, og da er det godt med et ekstra lag mellom stakk og bare ben. Kappen nederst hjelper også til med å gi volum nederst i stakken. 

Kort om rondastakk/råndastakk

Det bevarte folkedraktmaterialet viser en stor variasjon og mangfold i materialer og farger. Det ble brukt silkedamask, ulldamask, trykt bomull og ull. Kjøpte og hjemmevevde tekstiler ble brukt side om side. Mange forbinder rondastakken med et ruteteliv/rutaliv, men den har langt flere variasjonsmuligheter enn som så. 

Håndvevde rutete tekstiler var mote under ny-rokokkoen midt på 1800-tallet, og ble tatt inn i folkedraktskikken. Rutete hjemmevevde tekstiler var også brukt i verkenskjolene som var moderne på midten av 1800-tallet. 

"Ruter har vært moderne til mange ulike tider gjennom flere hundreår, og omkring 1850 kom de for fullt tilbake. Det sies at dronning Victoria av Storbritannia var med på å gjøre rutene populære, ettersom hun benyttet skotskrutede stoffer i sine kjoler og gjorde dem akseptert som ballantrekk. På landsbygda i Norge førte denne moten til en oppblomstring av verkensvevnader.

Kunsthistorikerne har avgrenset perioden og kalt den nyrokokko, fordi mange elementer ble tatt

opp igjen fra hundre år tidligere. De samme verkensstoffene opptrer både i kvinnenes kjoler,

stakker og livstykker – og i mennenes vester. Ofte var stoffet lagt på skrå i livstykker og vester, slik

at rutene står på høgkant, og både de og stripene danner skrånende linjer fra brystpartiet og ned

mot midjen. Dermed virker livet smalere og brystkassa/bysten større."

(Pyntesjuke og nøysomme romerikinger, Bjørn Sverre Hol)

Det er stor variasjon i både rutemønstre og i stripene på stakkene. Likevel foregikk bruken innenfor definerte grenser med fargesetting og mønsterkonstruksjon. Det var store variasjoner i stripene ut fra hvilken gård eller bygd de kom fra. Men fargene ble gjerne holdt i en skala av rødt, brent brunt, lilla, grønt og svart.

Stakkestoffene ble som regel vevd med ensfarget renning, og striper i innslagene. Bredden på veven satte begrensninger på bredden på tekstilene, og var ikke bred nok til lengden på stakken. Dermed måtte man skjøte, noe man ganske lurt skjulte under hengefolden. Nå var det på andre halvdel av1800-tallet mote med hengefalder, så dette bredte om seg til flere bunader fra samme område. - En slik hengefold er også praktisk til barnebunader hvor man kan slippe ned folder etter hvert som man vokser til. 

Rondastakken kan brukes både med og uten forkle. 

Rondastakken ble brukt til både hverdag og som søndag/kirkeklær. Til hverdags brukte man gjerne med en trøye i bomull, gjerne mønstret. Til fest hadde man et finere forkle, kanskje et silketørkle, hvit skjorte og svarttrøye. Til hodeplagg var det mange som brukte en botthuve, et hodeplagg 

vanlig for distriktet. Rondastakken har blitt brukt som et hverdagsplagg blant eldre kvinner frem til rundt 1940. Gjennom tiden har rondastakken gått igjennom flere variasjoner for både lengde på stakk, foldelegging og vidde. 

 

Kilder: 

Norsk bunadsleksikon bind 1, Bjørn Sverre Hol Haugen 

www.stakkestugu.no 

www.husfliden.no

Pyntesjuke og nøysomme romerikinger, Romerike i dampens tid, 1850-1900, Bjørn Sverre Hol