Deling, læring og overføring av kunnskap

Vi mangler håndverkere, og sliter med rekruttering innenfor spesielt de små håndverksfagene. Rekrutteringen i rundt 40 små håndverksfag er så liten, og kunnskapen fordelt på så få hoder, at de er rødlistet. Det vil si at kunnskapen står i fare for å forsvinne. Det er på høy tid at vi hever håndverkerens status om vi ønsker å bevare kompetansen som fag i generasjoner fremover. Om alt skal formidles via YouTube risikerer vi at mye taus kunnskap går tapt på veien.

Det ligger mye taus kunnskap i håndverk. Hvor hard, hvor mye etc. 

Å leve av håndverk kan være utfordrende. Vi har utviklet en kultur med en forventning om at alt er gratis eller billig. Det er små marginer, og ikke alle lykkes med å få økonomi i prosjektene sine. Å ta til seg en lærling betyr at du må skaffe arbeid til to, noe som gjør deg sårbar ved sykdom og fravær. For oppdraget må likevel leveres til avtalt tid. I tillegg er arbeidet ofte fysisk krevende, slitasjeskader er ikke uvanlig blant eldre håndverkere. Man kan jo innimellom lure på om det bare er idealister som søker seg til en del av disse yrkene, som også ofte dårlig lønnet.

Hobbymarkedet

Noen syr og strikker på hobbybasis og selger produktene sine til nærmest for materialenes kostpris. Når vi ikke ta oss betalt for selve arbeidet, er det med på å forringe verdien av håndverket, og kompetansen som kreves for å utføre det. Vi kan skylde på fast fashion og at klær ikke koster penger, men om du går i en garnbutikk vil du fort oppdage at materialene koster mer enn hva du betaler for en maskinstrikket genser på HM. Det gir ikke mening. 

Gratis-kulturen har gjort at det er også en forventning om å få ting ferdig servert. Hver vår i den travleste perioden dumpet det ofte inn spørsmål om søm. Jeg lærte på den harde måten at å si ja til ett spørsmål, betød litt for ofte 100 nye. Det ble et kræsj-kurs i å sette grenser, og ta vare på seg selv og egen energi. 

I dag kan de fleste Google seg frem til mye av det de lurer på. Jeg Googler selv når jeg lurer på ting, og tenker at med litt egeninnsats og tilgang til internett kan mye løses. Men noe kunnskap sitter i hendene, og det er vanskelig å formidle noe som bare sitter som minner i hendene. Jeg vet f.eks. hvor lang tråden må være når jeg legger opp masker til et nytt strikketøy, men kan vanskelig forklare hvordan beregningen foregår. For det er stor forskjell på hvor mye garn du trenger for å legge opp på 2,5 mm og 4 mm pinne. Eller hvor hardt jeg må holde og dra når jeg syr spilesøm, osv osv. Det formidles enklest når vi jobber sammen.

Noe kunnskap går fortsatt mellom generasjoner. I skolen er det veldig tilfeldig hva man lærer av håndverk da det ikke er et prioritert område. Mange skoler har verken strikkepinner eller garn til alle elevene. Det er ikke lett å lære noen å strikke eller sy uten nok  utstyr. 

Fellesskap

Som håndverker hadde jeg også et nettverk av kollegaer hvor vi forøkte å hjelpe hverandre etter beste evne. Det handlet om kollegialitet, om å hjelpe hverandre til å bli enda bedre håndverkere. Det lå en gjensidighet i det, og en respekt for den andres tid og kompetanse. 

Jeg tar meg i å savne det faglige fellesskapet, samtidig som arbeidshverdagen min for det meste ble utført med assistenten Albert som eneste selskap. Han er forøvrig fortsatt assistent med de samme oppgavene som før, jage nabolagets katter, varsle på alle som kommer og tilby terapi i form av kos og turer i nabolaget. Det er unektelig litt rart å ikke være en del av fellesskapet lenger, samtidig som jeg hadde et behov for å gå videre når ting ble som de ble. Det var jo ikke noe poeng i å tviholde på noe som ikke lenger var en mulighet når kroppen sa stopp.

Med ting litt på avstand kjenner på at jeg på at jeg ikke på noen måte er ferdig med tekstil. Jeg elsker jo tekstiler! Nå handler det mer om å finne nye måter å bruke kompetansen min på. Etterhvert håper jeg også å finne tilbake til søm på ren hobbybasis, uten tunge løft, håndsøm og tidsfrister. Finne tilbake til rekreasjonen som jeg tidligere hadde i sømmen. Det er dessverre et stykke igjen dit kjenner jeg. 

Strikking er et av de tingene jeg fortsatt gjør med måte. Holder skulderen i ro, mens jeg nyter terapien som ligger i å flytte en maske fra en pinne til en annen, mens jeg ser at arbeidet vokser litt etter litt. 

For misforstå meg rett. Jeg ser med optimisme på at interessen håndarbeid fortsetter å stige. Jeg digger at unge kjøper brukt, syr, reparerer og tilpasser til seg selv. Tradisjonelt ble denne type kunnskap overført fra generasjon til generasjon. Nå finnes diverse apper, digitale sy-leksikon og YouTube - og tro meg med litt egeninnsats og disse hjelpemidlene kan du lære det du trenger å vite om søm uten bestemor som fasit. 

Eller så er fysiske kurs et godt alternativ. De er min favoritt, muligens fordi jeg liker den undervisningsformen best. Jeg liker dynamikken i små grupper, og muligheten for å være tettere på. Da får man også mulighet til å stille spørsmål underveis, og en hånd som viser deg akkurat hvordan du holder nålen, hvor stram tråden skal være etc.. Det er dessuten hyggelig, å sy eller strikke sammen med andre. Bare se på interessen for strikke - og syfestivaler. Folk reiser fra nord til sør, eller over landegrensene for å ta del i disse arrangementene. 

Vi er mange som kan fortelle om gode møter, fellesskap eller nye vennskap som har blitt til over strikketøy og en kopp kaffe. Å kunne dele gleden med andre over hvor mykt er fiber er, eller kjenne på mestringen over å ha produsert et plagg helt på egenhånd, den er nesten ubetalelig. Eller hva sier du?