Å leve Helhjertet

Jeg liker ordet helhjertet. Det er liksom et sånt ord som forteller at du er tro mot deg selv, hjertelig, gledelig, kjærlighet og livsglede. Jeg får kanskje stoppe før jeg tar helt av, men det har vært et mål for meg å leve et liv hvor jeg er tro mot meg selv, egen verdier og behov. Det siste har jeg ikke vært så flink til, der går jeg på en smell rett som det er. For det til tider fryktelig vanskelig å sette grenser og si nei. Det kan være situasjoner hvor du vet at du burde si nei av hensyn til egen trivsel eller helse, men rett og slett ikke orker å være den kjipe eller har råd til å si nei. Men prisen kan bli høy. 

Kroppen sier som regel i fra når vi går på akkord med oss selv. Jeg merker at desto eldre jeg blir, desto viktigere blir det å lytte til hva den forteller meg. 

Med hue under armen, og armen i bind

Så satt jeg her da. Senebetennelse i armen er ingen ukjent tilstand for undertegnede. I innspurten på begge bøkene mine knasket jeg betennelsesdempende og bet i meg smertene. Etter en hvileperiode ble armen helt bra igjen, og dermed var det bare å kjøre på. (Hallo er det noen hjemme?) Men de siste årene med fulltid i systuen kombinert med strikking har ikke vært heldig. Kombinert med et uvanlig stort trykk i enkelte perioder har det vært veldig uheldig. Som i fjor høst hvor vi skulle gjøre unna to sesonger på en, førte til en overbelastning som antageligvis ikke var leget før årets vårsesong var i gang. Så kom alle utsettelsene, som følge av sykdom på nyåret, som førte til at jobbene akkumulerte seg til det nesten uhåndterlige. Tror jeg nesten endte opp med å gjøre unna 4,5 måneders jobb på 2,5. Resultatet er mange måneder med smerter og dårlig nattesøvn. 

Trekk pusten, det ordner seg som regel på et eller annet vis. 

Håpet var at sommerferien og tablettkur nummer seks dette året skulle gjøre susen. Men den gang ei, det er oppstått endringer i skulderen som følge av alle betennelsene. Heldigvis har jeg nå kommet til en lege som forstår problemet og følger meg opp, så jeg har forstått et håp om å kunne bli smertefri. Men det betyr at jeg fortsatt må la strikketøyet ligge urørt og ta på meg færre oppdrag i systuen en god stund fremover. 

Dyttet jeg trengte

Så hva hadde dette med helhjertet å gjøre? For å spole litt tilbake. I fjor reiste jeg til Kreta på en vandringstur med åtte andre damer. Forfatter og coach Gitte Jørgensen var reiseleder. Noen kjente hverandre fra før, andre ikke, det ble en god miks og vi ble godt kjent i løpet av uken. Vi vandret i fjellene, mediterte, lærte om urter og oljer, badet og spiste mye god mat. Men det var møtet med menneskene, og energien som oppsto, som ble avgjørende for endringer jeg var klar for da jeg kom hjem igjen. I bunn og grunn handler det jo om prioritering og grensesetting. 

Det må til om jeg skal kunne ta gode valg for meg selv, og bruke mer tid på det jeg har lyst til. For det er egentlig det jeg har ønsket og arbeidet for hele tiden. Forskjellen var at jeg kom hjem med en besluttsomhet og energi som jeg ikke har kjent på før. Etter nesten to år med nedstenging begynte jeg å trene yoga igjen, spise mer grønt og kortreist, gå inn en i prosess på å la håret gråne naturlig (denne var faktisk vanskelig) og ha mindre dårlig samvittighet for det jeg ikke rekker eller får til. Det var befriende å bare gjøre! Spesielt etter to år med uforutsigbarhet og tidvis handlingslammelse. 

Yoga handler om så mye mer enn å være myk. Pust, balanse, fokus... Jeg kaller det egenkjærlighet.

Bare fordi jeg har lyst til

Et av de punktene jeg hadde på "har lyst til" - listen var å ta frem tegne- og malersakene igjen. Jeg har malt litt med akrylmaling, men har syntes at jeg måtte ha tid for å male. Det krever også plass, og en del rydding om du ikke har et eget atelier. Så slo det meg i våres at jeg kunne bruke dette som en mulighet til å lære noe nytt, male med akvarellmaling. Teknikken er ny for meg. Men et lite malerskrin og noen blyanter er langt enklere å ta frem og rydde vekk enn staffeli og en haug med tuber og blandeplate. 

Som sagt så gjort. Etter litt Googling fant jeg en akvarellmaler som jeg likte utrykket til, som også holdt kurs med få deltagere. Første mailen hennes fortalte meg at jeg også likte tilnærmingen hennes, så fra slutten av september kommer jeg til å male akvareller en dag i uken. Om jeg kommer til å like det, eller om jeg vil foretrekke akrylens egenskaper gjenstår og se. Uansett så er det morsomt å lære noe nytt. Det beste er at det har fått meg til å ta frem skisseblokken igjen. Det ser heldigvis ut til at det er en aktivitet armen min tåler greit. 

Jeg er ute av trening, men som en tidligere lærer sa, Du får ikke god kondis av å jogge en gang i året. En ferdighet må holdes vedlike. Men det første steget er tatt, tegneblyanter og skisseblokk er hentet frem.

Hvor går veien videre

Det er ikke første gang at jeg opplever at det skjer ting i livet som gjør at jeg må endre retning. Jeg har også erfart at når du først er åpen for at veien kan ta en uventet sving, så dukker det også opp nye muligheter du ellers ikke ville vært åpen for. Sånn sett har jeg vel kommet frem til at dersom armen ikke er bra innen jul så må jeg muligens revurdere yrkesvalget mitt. For satt helt på spissen, om jeg må velge mellom å være håndverker uten mulighet til å være kreativ på fritiden min, vs å ha en annen form for arbeid med mulighet til å være kreativ er valget enkelt. Valget står i bunn og grunn om å kunne leve helhjertet eller ikke. Dessuten, å fortsette med smerter og dårlig nattesøvn er uansett ikke et alternativ. 

Tross motgang de siste årene, ser jeg lyst på fremtiden. Jeg har tro på at det ordner seg på et eller annet vis. Den høyst ufrivillige restitusjonstiden får jeg bruke noe hyggelig. Som å gå tur, lese bøker, gå på museum, planlegge kurs, teste ut det nye maleskrinet mitt, ringe en venn, dra på cafè, meditere (har pt treningsforbud), planlegge ferie.....  

I første omgang vurderer jeg å holde ulike sykurs. Jeg må bare tenke litt mer over hva, hvor, når og hvordan. Det vil gjøre at jeg vil kunne fortsette å kunne sy bunader, bare i et mindre omfang, samtidig som jeg kan arbeide med formidling som jeg også liker. Målet er å ha friske armer til kreativ utfoldelse. Alt i alt tenker jeg at det ordner seg på et eller annet vis. Dessuten ligger det også viktig læring i kjipe opplevelser. Det nyttet ikke å surmule over det som har vært, gjort er gjort. Da tenker jeg at det er bedre å se fremover. Den som sitter stille kommer seg som kjent ikke av flekken! Akkurat nå ser jeg heller frem mot en hverdag i høst med litt mer tid til lek, nysgjerrighet, bevegelse, pågangsmot og mye annet gøy! 

Ps. enn så lenge har jeg opprettet en ny instagramprofil for å motivere meg selv til å tegne og trene litt yoga hver dag. (Det siste må jeg vente litt med, men den som venter på noe godt..) helle kunst og yoga