16. oktober 2022

Ikke bare én dårlig hårdag nei

 Jeg har hatt høstferie og tid til å stoppe opp, gjøre opp status og reflektere over smått og stort. Av og til må jeg forflytte meg fysisk for å få nok avstand til å se ting i et annet perspektiv. Vekk fra hverdag og alt som lager støy. Så sammen med en gruppe bestående av nordmenn og dansker, hvor de fleste var helt ukjente for meg, har jeg vandret i raviner, på fjell, trent yoga og meditert. Det har vært et opphold fylt av kontraster, med latter, alvor, frustrasjon og inspirasjon. Noe av det som er spennende med å reise på turer hvor de fleste er ukjente for deg er møtene med menneskene, og deres perspektiv på ting. Jeg opplever at det ligger mye læring i å se en sak med helt nye eller andre briller. Forstå resonnementene og verdiene som ligger bak. Man kan være enig eller uenig, samtidig er det en fin mulighet til å reflektere over egne standpunkt. Kanskje blir du sikrere, eller så endrer du oppfatning. Ingen skade skjedd.

Å møte andre som ser ting på en annen måte kan utfordre oss på både godt og vondt. Vi kan provoseres, møte oss selv i døren, eller lære noe nytt og endre standpunkt. Jeg tror på å møte det med nysgjerrighet, vilje og evne til å se ting fra flere sider. Det åpner opp for å lære om både oss selv og andre. 

Men hva i all verden har dette med hår å gjøre? 

Vel, det handler kanskje mest om å se saken fra ulike sider. Å endre hårfarge har for meg handlet om en form for selvaksept. I tenårene og helt frem til midten av 30 årene har jeg slitt med mye akne. Det har egentlig vært en greie til helt for noen år siden. Spesielt i tenårene hadde jeg store utbrudd. I motsetning til i dag, leste akkurat i VG at økningen i bruk av isotretinoin har mangedoblet seg på få år,  var det ikke akne noe man tok særlig seriøst. I alle fall ikke den psykiske effekten det hadde. Jeg opplevede å møte hudleger som lo godt når jeg klaget over å ha hatt alvorlig akne i 7- 8 år, og følte meg sosialt utilpass i møte med nye mennesker. Herregud, jeg var jo bare noen og 20. Jeg kunne ha akne i mange år til. Lykke til! 

Jeg vet ikke hvilke kremer og remedier jeg ikke forsøkte. Finleste alt jeg kom over om tips og triks, av en lege fikk jeg en antibiotikakur i 2 år! Da sluttet den å virke. At mange anså akne det som selvforskyldt ble en ekstra belastning. Jeg måtte jo spise usunt! Så jeg kuttet ut godteri, potetgull og sjokolade i over ett år uten at det hjalp. Likevel følte jeg på et stigma i møte med nye mennesker. Jeg ble hun litt reserverte, og unngikk klemming før jeg ble godt kjent. Fryktet for at andre skulle synes at det var ekkelt å klemme en med akne. 

Håret ble min redning. Jeg har alltid hatt et tykt og sterkt hår. Så strategien ble at håret og klærne skulle ta oppmerksomheten bort fra det jeg ønsket å skjule. Man blir jo også etter hvert god på å skjule røde kuler med sminke. Håret ble mitt varemerke, hun med det store bustete røde håret. Så kom dagen hvor jeg ikke lenger hadde behov for å gjemme huden min lenger. 

Jeg skal ikke stikke under en stol at avgjørelsen om å la det grå få vokse fritt og vilt satt langt inne. Håret var på en måte det jeg oppfattet som mitt beste trekk. Skulle jeg virkelig gi avkall på det? Men en veldig befriende avgjørelse når den først var tatt. Etter hvert har jeg vent meg til den nye hårfargen, og gleder meg faktisk til det er helt utvokst. 

Er du sikker på at det er lurt?

Foran speilet har jeg forsøkt å regne ut hvor lang tid det vil ta, og kom frem til at jeg kom til å ha en dårlig hårdag i omtrent ett år til. Så hadde jeg et interessant møte som minnet meg om det å se ting fra en annen side, og samtidig utfordre valget mitt.

Jeg hadde bedt om et innspill på om jeg kledde en farge, - når du endrer hårfarge påvirker det også hvilke farger du kler. Joda, den fargen kunne jeg fint ha, for jeg hadde vel ikke tenkt å fortsette å la det grå fortsette å gro? Jeg skulle vel farge håret igjen snart? Resten av samtalen forløp omtrent slik:

Jeg, litt lattermildt, "Dessverre, nei det skal ikke farges opp i den gamle fargen igjen."

NN, bestyrtet, "Hva, hvorfor i all verden vil du det?"

- "Jeg er lei av å farge håret, og synes denne fargen er helt ok."

- "Hva! Nei, nei, også du som alltid har hatt så flott hår. Hvorfor vil du gjøre dette." 

- "Men du, håret mitt var jo nesten helt oransje etter hvert. Og det blir jo ikke mindre oransje etterhvert som det grå overtar helt. Jeg liker det."

"Ja, ja", du kan jo alltids farge håret opp igjen i en annen farge når du har latt det grå vokse ut."

Jeg måtte smil av hele samtalen, den var forfriskende oppriktig. 

Jeg skjønte da at mens jeg har tenkt at mine dårlige hårdager ville være over om et års tid, ville andre synes at det var da de for alvor begynte. Noen ganger er man enige, andre ganger uenig. I dette tilfellet ble jeg overraskende nok tryggere i den avgjørelsen jeg har tatt. Litt sånn, hvem i all verden har bestemt at grått hår ikke kan være fint? Så møtet ble for meg en inspirasjon til å fortsette. Og skulle jeg nå om et års tid synes at gråfargen er kjipere enn kjip, så er det fullt mulig å gi lokkene litt ekstra piff. Ingen skade skjedd, og den tid den sorg. Det som er sikkert er at kinnene mine skal slippe tungt pudder, de skal få sol, flere rynker, og de skal ikke lenger gjemmes.