Trikkestrikk i Lisboa

Det er en god stund siden jeg lovet et innlegg om tekstiljakt i Lisboa, så det er vel på høy tid at jeg får skrevet det. Det er godt mulig andre først Googler "Top 10 severdigheter" når de planlegger en reise, selv Googler jeg etter "yarn- og fabric shopping". (Som om noen hadde trodd noe annet.) Nå skal det  samtidig sies at reisen til Lisboa bar nok mer preg av impulsivitet enn av lang planlegging. Opprinnelig hadde jeg tenkt å bruke uken på en ekstra  samling i bunadtilvirkerutdanningen. Men etter å ha brukt både kvelder, helger og sommerferie til et bokprosjekt, (den kommer ut neste år), så ble det i innspurten klart at det var langt mer fornuftig med en ukes "time Out".

Det ble mye trikkekjøring i Lisboa. Noen gjorde store øyne da jeg trakk frem strikketøyet. Andre nikket anerkjennende.

Lisboa er en av de byene jeg tenkt på å besøke lenge. Det er et eller annet med trikk, trange bratte gater og flislagte hus som tiltaler meg. Jeg må samtidig innrømme at min kunnskap om Lisboa var ganske begrenset utover en forestilling om en by med mange bakker og trikk. Noe som også skulle vise seg å holde stikk. Lisboa er bygget opp over to høyder, med den følge at den også har to gamlebyer. Den er trang, koselig og gjestfri. Jeg opplevde at selv om mange ikke kunne engelsk var det ingen hindring for hverken gjestfrihet eller god service.

Jeg pakker alltid med meg strikketøy på tur. Det må helst ikke være for stort, eller komplisert.

Vi bodde midt mellom de to høydene, egentlig midt i smørøyet med gangavstand til mye. Ellers kjørte vi trikk om vi skulle lengre avgårde. De mer modige satte på med en av de mange Tuk tuk-ene som raste rundt ut i byen. Her hadde Solan Gundersens mopedkjøring vært helt normal. Innenfor et relativt lite område i sentrum var  mange av tekstilforretningene samlet. Noen hadde spesialisert seg på bomullsstoffer som Casa Tavares, en annen butikk Feira dos Tecidos hadde rimelige og ferdigklipte tekstiler. Mine favorittbutikker har gjerne et godt utvalg av ull og silke i vevede kvaliteter.

Denne butikken lå i en av gågatene midt i sentrum. Store deler av feriebudsjettet forsvant her.

Akkurat som i Italia er det ikke fritt frem til å ta på, dra ut av hyller etc. Noen steder har de alle varene plassert bak disken, som hos Casa Frazão. Her fant jeg heldigvis en dame som kunne litt engelsk. I motsetning til Italia hvor jeg ofte har endt opp med noe helt annet enn det jeg hadde tenkt fordi strenge ekspeditriser legger føringer for hva jeg får kjøpe, var det litt lettere å handle her. Sett i ettertid har det stort sett vært gode råd jeg har fått, men likevel en litt merkelig opplevelse.

Bukse, bluse og jakkestoff. Mulig det blir en ny høstgarderobe?

Men, det manglet ikke på gode råd om hva jeg burde velge. For om jeg forøkte meg på noe ekspeditrisen tydelig ikke likte fikk jeg raskt høre at det virket altfor gammelt til meg. Hun var da raskt på pletten med å foreslå noe annet som virket mer ungt. Det var igrunnen argumentasjon nok til at jeg revurderte førstevalget mitt. Så når sant skal sies så endte jeg nok opp med et litt annet utvalg enn hva jeg først hadde sett for meg.

Selv om tekstilene lå fremme var det ikke fritt frem for å dra ut og se  nærmere på

Besøket hos den andre "skattekisten", Ouro Texteis ble en enda dyrere fornøyelse. Her lå stoffene mer fremme, men man skulle fortsatt være litt forsiktig med å gjøre den antagelse at det var fritt frem å kjenne eller ta for mye på stoffene uten tillatelse. Også her fant jeg en dame som kunne litt engelsk. I motsetning hos Caza Frazao, fikk jeg derimot ingen hint om at noe ikke passet eller virket gammelt. Kanskje det derfor  ble ekstra dyrt? Men det beste av alt, i kjelleretasjen hadde de også en egen avdeling for sytilbehør. (Her måtte jeg puste dypt og samle meg litt før jeg handlet.)

Mer buksestoff, en kjole og noe " måtte ha med". 

Her var det derimot ingen som kunne et eneste ord engelsk, og alle varene lå bak disk. Men er man innstilt på å gjøre en handel så ordner det meste seg med litt innsats. Damen som hjalp meg var velvilligheten selv, vi fant både forstoffer, glidelåser i tre ulike størrelser, tråd og bånd som passet til tekstilene jeg hadde plukket ut i etasjen over. Det sies at lykke ikke kan kjøpes for penger, men tekstilkjøp er jammen ikke så langt unna!

I bratte gater bruker man funicolaren for å komme seg opp om man vil slippe trappene. Denne lå like ved garnbutikken.

Sytilbehør
I flere av tekstilbutikkene hadde de ofte lite eller intet sytilbehør, dette ble som regel solgt i egne små butikker. I gaten Rua da Conceicão lå sytilbehørsbutikkene tett i tett. Her fant jeg en butikk med både tekstiler og sytilbehør, mens de fleste sytilbørsbutikkene hadde knapper, tråd, glidelåser mm. og litt garn. Felles for dem alle var at det meste av kommunikasjonen foregikk med en form for tegnspråk (peke på knapper og tråd bak disken), tålmodighet og mye godvilje hos alle parter.

Ikke så store lokaler, men stor nok til at jeg fant et par skatter. 

Garnbutikker

Rene garnbutikker var det derimot ikke flust av. Jeg hadde på forhånd Googlet meg frem til to, en av dem lå i sentrum, og hadde bestemt meg for å avlegge Retrosaria et lite besøk. Jeg hadde allerede fått beskjed om at den hadde et lite vareutvalg, i alle fall om vi sammenlignet det med hva vi er vant til her hjemme. Heldigvis hadde jeg også fått beskjed om at den lå i andre etasje. 

I tillegg til garn hadde butikken et lite utvalg av sko!

Takket være denne kunnskapen kombinert med Google Maps fant jeg frem til butikken. I Portugal er forøvrig andre etasje det samme som vår tredje etasje. Inngangen lå i noe jeg syntes så ut som en litt shady bygning, med et skilt som viste veien opp en smal mørk trapp. I (vår) andre etasjen lå en mann og sov på gulvet. Fortsatt fast bestemt på å handle garn klemte jeg vesken litt ekstra fast under armen, listet meg forbi den sovende mannen og fortsatte i hurtig tempo opp trappen. Mulig jeg til tross for listing vekket ham, for han var borte da jeg gikk ned igjen.

Jeg så ingen andre som tok frem strikketøyet i offentlighet. Et franskt par reagerte med vantro, himlet med øynene og ristet på hodet. Lokalbefolkningen var  heldigvis langt mer vennlig innstilt og nikket anerkjennende til håndarbeidet. 

Butikken lå plassert i en leilighet. Koselig innredet med kurslokale, et lite utvalg av sko og en del håndfarget garn. Jeg vil tippe at butikken var omtrent tre eller fire ganger fire meter. Men nok til at jeg kunne bruke litt tid på å finne et par skatter. Jeg kom selvsagt ikke tomhendt ut av butikken, selv om det kun ble et par nøster til et par sokker og et sjal.

Denne gangen gikk stort sett alt i oransje og burgunder, en god kombinasjon for en som er glad i rødtoner. 

Helhetsinntrykket av Lisboa? 
Koselig, passe stort og et lite eldorado for tekstiljegere. Mulig vi var litt uheldige med en del av restaurantene vi besøkte, men mathallen ved havnen er verdt et besøk om man setter pris på god mat og drikke. Vaniljekaker er en av de lokale spesialitetene, og ble raskt en favoritt under frokosten.

Fliser  er brukt på husfasadene i alle former og farger.

Til tross for både hyggelige folk og by, står den likevel ikke på listen over steder jeg veldig gjerne vil reise tilbake til. Jeg tror jeg rett og slett synes byen virket litt skitten, nedslitt og dårlig bevart. Noe som er utrolig synd når mange av husene er dekorert med de mest fantastiske fliser. Rene kunstverk! Men verdt et besøk, det er Lisboa så absolutt! Dessuten er det veldig hyggelig med trikkestrikk.

Ps. Sjekk gjerne fanen Shopping-tips for adresser til garn- og tekstilbutikker i flere byer og land.