BRODERER DU BUNADEN SELV?

Det er travle tider for alle som holder på med bunadsøm. Det nærmer seg seg 17. mai og konfirmasjonstid. Noen oppdager at bunaden har "krympet" og skulle gjerne ha fått sydd den ut, konfirmanter skal inn i en arvet bunad og trenger å få sydd den inn, mens andre skal få sin aller første bunad. Mellom fulle ordrebøker og deltidsjobb skulle det også klemmes inn fem dager med brodering på Raulandsakademiet.

Gausdalsbunaden har kun små broderier i noen av rutene på stakken. 

Oppholdet er en del av en modulbasert opplæring, som kombinert med relevant praksis kan gi mulighet for å ta et svennebrev som bunadtilvirker. Med målet klart i sikte så er det med andre ord bare å fortsette å sy. Og denne uken skulle det broderes, noe som ikke har vært blant mine favoritthåndverk.

Lærerikt og morsomt. Og ja, jeg koste meg med broderingen. 

Pakkingen gikk unna på en time samme dag som vi skulle avgårde. Optimistisk hadde jeg pakket flere strikketøy, og priset meg lykkelig over å få være passasjer. Det skulle imidlertid vise seg å være en liten uforutsett detalj som satte en stopper for den planen. Albert, familiens firbente, hadde fått tak i strikketøyet og tygget opp en strikkepinne og sørget samtidig for at de andre strømpepinnene var blitt flere cm kortere. Heldigvis skulle det senere vise seg at jeg hadde pakket med meg en lang rundpinne, så magic loop ble løsningen. Men bilturen opp ble ufrivillig strikkefri.

Albert har en egen evne til å stikke nesen sin borti ting han ikke skal. Som en følge av det har jeg måttet bytte ut det meste av beholdningen av trepinner med pinner i karbon. De har foreløpig overlevd møtet med Albert!

Nå skal det mye til for at det ikke blir et flott opphold når man kan fordype seg i noe man er mer enn middels interessert i. Kombinerer du det med flotte omgivelser og hyggelig selskap med likesinnede,
så blir det uansett bra. Og veldig lærerikt. Vi var så heldige å ha to svært dyktige lærere,
Barbro Storlien, også kjent som "fru Storlien, og Torild Ankersdatter Fossnes.

Rauland ligger vakkert plassert i Telemark. Ypperlig for rekreasjon, turmuligheter og håndarbeid. 

Det var ikke småtteri vi skulle igjennom på disse dagene, kastesting, faldesting, sparesøm, plattsøm, uttrekksøm, kastesting med prikk, prikkesting, loring, piperynking, spilesøm, grunnsøm ... for å nevne noe. Mens jeg satt og øvde meg på ulike sting, måtte jeg smile litt av broderiene på min første bunad som jeg sydde for 25 år siden.

Med i bagasjen hadde jeg med et liv fra Østfold som skulle syes for hånd. Østfoldbunaden har røtter tilbake til 1930 tallet, den er delvis basert på gammelt draktmateriale samt fritt komponert av de som utarbeidet den. Utgangspunktet for livet var et stoffstykke fra Unneberg ved Halden, hvor mønsteret er brukt i livet. Stoffet kjøpt på Husfliden i Moss er håndvevet. 

Jeg hadde med hensikt valgt en bunad fra Gudbrandsdalen med få broderier, da jeg ikke hadde stor tro på egne broderingsferdigheter. En gang må være den første, og den var sikkert et greit nybegynnerprosjekt innen brodering. Men nå kan jeg ikke annet enn å få fornyet respekt for dem som sitter og broderer hele bunader, hvor det kan gå med mellom 200 -300 timer for å få den ferdig. Det er i sannhet et tålmodighetsarbeid.

Brodering lot seg godt kombinere med sosialt samvær om kvelden. 

Hvor lang tid?
Jeg får av og til spørsmål om hvor lang tid det tar å sy en bunad. Svaret på det er hvilken bunad, og har du sydd den før? Det er stor forskjell på om du syr en bunad for første gang, eller har sydd den samme bunaden 10 ganger, eller at dette kanskje er noe du gjør hver dag? Og regner du broderingen inn så kan du begynne med 100 - 300 timer, avhengig av bunaden. Noen er selvfølgelig raskere å brodere, som min fra Gausdalen. Så har du for eksempel stoffet til Setesdalsbunaden skal ligge i press i et år. I filmen under kan du få vite litt mer om arbeidet som ligger bak en Setesdalsbunad.

Så kommer montering og tilpasning. Det er egne normer for hvordan hver enkelt bunad skal monteres som må læres. Hvor dype skal foldene være, skal den rynkes, hvor mange rynketråder, varianter rundt lukning, skal livet håndsyes eller syes på maskin osv.. Skjorte og tilbehør som veske, belter og luer skal vel også regnes med? Ting tar tid, og bunader er intet unntak. Men det er kanskje noe av det som gjør at vi også tar vare på bunadene og lar dem gå i arv. Spesielt de vi har vært med på å lage selv, eller fordi man husker hvor mye tid mor eller bestemor brukte på å brodere den?

Utsnitt fra en barnejakke fra Setesdal sydd av Torild Ankersdatter Fossnes. 

Brodering av bunader har jeg kommet frem til er en for omfattende jobb til at jeg har mulighet til å begynne med det, selv om dette er noe jeg kun gjør på deltid. De fleste har brodering som hobby, eller som en liten biinntekt ved siden av annen inntekt. Nå har jeg likevel bestemt meg for å brodere ferdig en Romerriksbunad som har ligget påbegynt siden før designerspirens konfirmasjon. Historien bak er som følger.

"Jeg liker grønt"
Et par år før designerspirens konfirmasjon hadde jeg tatt opp igjen studier for å fullføre en bachelorgrad. Jeg arbeidet kun sporadisk deltid med den følge at økonomien var ganske stram, og hvert minste innkjøp måtte planlegges i god tid. Datteren hadde ymtet frempå at hun ønsket seg bunad, så to år før den store begivenheten hadde jeg spart opp til en materialpakke og var fullt ut innstilt på å sy den selv. Heldigvis hadde jeg vært forutseende nok til å regne god tid, for ikke langt ut i broderingen skjønte jeg at jeg kom til å trenge minst to år for å bli ferdig. Ikke syntes jeg det var spesielt morsomt arbeid heller. Jeg ville da mye heller ha strikket!

Konturstingene på Østfoldbunaden er i sannhet et tålmodighetsarbeid. 

Bunaden var innkjøpt i en periode hvor rødt var en av designerspirens yndlingsfarger. Men er det en ting som er sikkert med 14 åringer, er det at det meste er omskiftelig og uforutsigbart. Rødt var ikke yndlingsfargen i mer enn noen måneder før den skiftet til grønt. Heller ikke ønsket om bunad skulle vise seg å være av det varige slaget. Litt fortvilet, (og litt lettet), pakket jeg ned den påbegynte bunaden mens designerspiren tegnet kjolen hun ønsket seg. Som lovet sydde jeg kjolen hennes, en kul, moderne og feminin modell som satt som støpt på henne. Og det viktigste av alt, at datteren var fornøyd på sin dag. - Det morsomme er at kjolen var rød og sort.

Som Albert hadde jeg håpet på at vi skulle kunne sitte å sy solveggen denne påsken. Vi får ha det til gode til en annen gang. 

Inspirert til en utfordring
Om noen skulle synes at jeg burde holdt på mitt og gitt henne bunaden, så var jeg antageligvis ganske lettet over å slippe resten av broderingen. Og dermed heller ikke så vanskelig å overtale, selv om den har blitt liggende som en dårlig samvittighet i systuen i flere år. Glad er jeg derfor for at oppholdet på Rauland har inspirert meg til å utfordre meg selv til å fullføre broderingen av bunaden. Og hvem vet om den da kanskje kan falle i smak hos en annen konfirmant som både liker bunader og fargen rød?