Ta vare på det du har, eller lag noe du ønsker å ta vare på

Er det bare jeg som kjenner på en frustrasjon over Black day som nå har blitt black week? Noen aktører har også warm up week, altså en uke med tilbud før Black week. Misforstå meg rett, trenger du noe er det for de fleste av oss velkomment å kunne spare penger på noe vi ville ha kjøpt uansett. Men for mindre aktører er denne kjøpefesten noe de sjelden har råd til å være med på. Marginen er ofte små, og flere har nok med å få det til å gå rundt selv med vanlige priser. I systuen er det ingen black week, der kjører jeg heller green week hele året, " Ta vare på det du har, eller lag noe du ønsker å ta vare på." 

Tid og ro! Nyter søndagen og finværet med en kopp te på verandaen. 

Det som kanskje overrasker mest er at i en tid hvor verdens ledere har sittet i Glascow og diskutert klimamål, demonstranter har stilt spørsmål om vi går langt nok eller gjør nok, så ser det ut til at bekymringen over miljøtiltakene er av kort varighet. Ikke før blekket er tørt så er tiden inne for en kjøpefest uten like. I følge en FN rapport står klesindustrien for hele 8 prosent av alle utslipp. Over 80 prosent er knyttet til selve produksjonen av klærne. Dårlige lønns- og arbeidsforhold for de som lager klærne gir oss rimelige varer. Og hvordan verdsetter vi det vi nesten ikke betaler noe for? De voksende kleshaugene forteller sitt språk. Vi får et forbruk som ikke ligner noen ting. Fretex sliter med å ta unna tekstilene de får inn, og alt er ikke en gang brukt. Nye kjoler og sko leveres med prislappene hengende på. 

Slitesnor var noe man sydde nederst på stakken. Den beskyttet kanten på tekstilet mot slitasje og hull, og kunne enkelt byttes ut når den ikke lenger gjorde nytten. 

Sweatshops

Flere har sett dokumentarer om arbeidsforholdene i fabrikkene som produserer klærne vi bruker. I min tidligere karriere var miljø og samfunnsansvar et av de emnene vi arbeidet med. På et seminar fortalte en tidligere innkjøper for en av de store kleskjedene om hvordan de reiste rundt og sjekket arbeidsforhold og for å avdekke mulig barnearbeid på fabrikkene. På en inspeksjonsrunde på en fabrikk hadde de fått omvisning over alt bortsett fra i ett produksjonslokale. De insisterte på å få undersøke også denne delen dersom fabrikken skulle få sin godkjennelse. Først forsøkte fabrikkledelsen seg med en forklaring om at kvinner ikke kunne ha adgang til denne delen, de utsendte fra kleskjeden var alle kvinner. Etter mye diskusjon måtte ledelsen gi seg, med et krav. Alle kvinnen måtte først skrive under på at de ikke var gravide. Da de kom inn i lokalet ble de slått av så sterke løsemidler at en av inspektørene begynte å blø neseblod. I det samme lokalet satt en mengde kvinner i fruktbar alder og arbeidet med å lage trykk på gensere. Fabrikken ble godkjent . 

Hvorfor skal vi lappe?

Alt var ikke bedre før, men forbruket av tekstiler var mer bærekraftig. I min oppvekst fikk noe når vi trengte noe nytt, vi brukte klær til de ikke lenger passet eller var noe å lappe på. Om vi går lengre tilbake var tekstil så kostbart at en god del av familiens verdier var investert i tekstiler. Bøting eller lapping var en helt nødvendig kunnskap, og selv strikkeplagg ble lappet etter alle kunstens regler for å få dem til å vare. Kunnskap som i dag er mangelvare. Hvorfor skal vi bruke tid på å reparerer noe som nesten er gratis? Når man heller ikke forstår hvor mye arbeid som ligger bak å sy en bukse eller strikke en genser, hvordan skal man da kunne forstå at det ligger både tid og kompetanse bak et produkt. 

Små og store hull kan lappes så plaggets levetid forlenges, og gjøres klart il nye opplevelser. 

Alle som strikker har vel fått spørsmålet om de ikke "bare" kan strikke en genser til noen andre. Bak spørsmålet ligger det liten kjennskap til hvor mange timers jobb de egentlig ber den andre om å sette av for å strikke denne genseren. Eller de som antar at det er mindre jobb når en bunad "bare" skal sys ut 2 cm, enn om den skulle sys ut 4 cm. Det hender at jeg må spørre om hvilke sømmer de tenker at jeg slipper å sprette og sy på nytt når det bare er 2 og ikke 4 eller 10 cm som skal endres på? Svaret er at jobben er nøyaktig like stor. 

Når det er sagt er min kunnskap om for eksempel byggkonstruksjoner omtrent null. Alt må læres. Men spørsmålet er om ved å fjerne oss fra produksjonen, og kutte ned på praktiske fag i skolen også har gått glipp av noe annet viktig, nemlig forståelse og respekt for produktet og arbeidet som ligger bak. Og kanskje viljen til å ta vare på det, eller betale hva det egentlig bør koste?  Hvor lang tid tror du at det tar å sy en bukse, gang det opp med en ok-timelønn, legg til prisen på tekstil og en liten fortjeneste til den som selger det. Saken er at vi tar som regel bedre vare på det vi har betalt litt mer for, eller har laget selv. Det sitter langt inne å kaste en kofte du kanskje har brukt et halvt år på, (noen bruker en uke, andre 2 år), å strikke selv. 

Bunad og bærekraft

Bunad er bærekraftig selv om en klesindustri -lobby i EU  mener å påstå at ull er dårligere for miljøet enn plast. Nei, det er ikke en 1.april spøk, selv om jeg først trodde det. Bunaden er bærekraftig fordi det er et av de plaggene som du tar vare på og som brukes gjennom et helt livsløp. Noen ganger flere livsløp. De eldste bunadene jeg har hatt inne her til reparasjon er over 100 år gamle! Noen bunader går i arv i flere ledd, fra oldemor til oldebarn. 

Det arbeides nå for at bunadsbruk skal inn på Unescos liste over kulturarv det er viktig å ta vare på. 

Selv om det er hyggelig å lage en helt ny bunad, synes jeg reparasjon av eldre bunader er de mest faglig interessante. Der må jeg oftere dykke ned på leting etter nye teknikker eller metoder i "verktøykassen" min. Ikke sjelden må jeg ut på leting etter litteratur, kikke i digitale museumsarkiver, eller finne andre ressurser i miljøet som kan fortelle meg enda mer om historie og bruk. For meg er det å sette i stand bunader for videre bruk bærekraft i praksis. 

Så ved inngangen til en av årets store kjøpefester kan det være greit å stille seg selv noen kontrollspørsmål: Trenger jeg dette, kommer jeg til å bruke det, eller ta vare på/reparere det om det blir slitt?  

For jeg snakker ikke om at vi ikke skal kunne unne oss noe nytt, eller ønske oss en ny julekjole. Men istedenfor å  alltid kjøpe noe kun fordi det er billig eller på tilbud, heller legger penger i noe man tenker at man har lyst til å ta vare på. Om vi alle gjør litt kan det til sammen gi store utslag. 

For haugen av ubrukte tekstiler vokser ubønnhørlig. Og produksjonen av dem er foreløpig ikke godt nytt for en planet som trenger en grønn pause. 

En ullvest og restegarnsprosjekt

Tidligere var søndagsblogging en av ukens høydestunder. Det var mitt første møte med andre strikkere i en tid hvor strikking ikke var blitt trendy ennå. Strikkebloggen føltes nesten som en inngang til et eget samfunn. Så skjedde en del ting som gjorde at bloggen føltes som en plikt, og i lengre perioder noe jeg bare ikke har prioritert. Ved å frigjøre litt tid forsøker jeg også finne tilbake til litt av skrivegleden jeg hadde med bloggen, for jeg har savnet den. Så får tiden vise om det blir mandags- eller fredagsblogg fremover.

Bettys vest på restegarn. Jeg har fortsatt litt garn igjen, nok til et nytt prosjekt? 

Jeg føler at man begir seg ut på en form for balansekunst når man gjør deler av det som tidligere var hobby til jobb. Å sy bunader for andre har riktignok aldri vært hobbyen min, men søm av egne klær var i mange år ren terapi. Hver søndag lukket jeg meg inne på syrommet og nøt alenetid med symaskinen. Så fulgte håndarbeidsblogg som en avslutning på helgen. 

Utfordringen og balansekunsten ligger i at rekreasjonen i aktiviteten forsvinner når det blir jobb. Når du innfører tidsfrister, administrasjon og inntektskrav må du endre fokus fullstendig, og det kreves både selvdisiplin og bevissthet for å ikke ende opp med å jobbe hele tiden. Da går man fort lei, uansett hvor kjekt man har syntes det vært tidligere. 

Balanse kan være så mangt

Nå har balanse alltid vært noe jeg har søkt, enten det er i et strikkedesigndesign, male et bilde eller livet ellers. Så når jeg lager nye design, er balanse i fargene eller mønsteret noe av det jeg synes er gøy. For heldigvis så har jeg klart å beholde rekreasjonen i selve strikkingen, selv om jeg i aller høyeste grad opplever skalering av størrelser og skrive selve oppskriften som arbeid. Er det et ett hundre prosent hobby-prosjekt finnes det nemlig verken notater eller oppskrift til arbeidet. Enten det er strikk eller søm. Da er det bare mitt!

Så hender det at noe som er ment som ego-strikk likevel ender opp med oppskrift. Bettys vest skulle strikkes opp av restegarn, og jeg hadde ikke planlagt at den skulle bli noe mer enn et egostrikk- og restegarnsprosjekt. Jeg hadde fortsatt en del sølje i fargen #femøringen fra Værbitt garn, etter å ha strikket reveenkas kofte i lyse farger. Og fargen var jo lekker, den spenner fra lys gul, til svak rosa og brent oransje. Fargene glir fint i hverandre og gir en litt melert effekt. 

Rosene i Revevekas kofte er strikket i fargen Femøringen fra Værbitt garn. 

Som hovedfarge hadde jeg plukket frem noen nøster med koksgrå Finull. Selv om bandolærene var borte kom jeg frem til at de var like nok til at innfarging fikk være underordnet. Det at både bunn og mønsterfarge var litt melerte gjorde at mønsteret ble mer dempet. Mønsteret hadde jeg først tenkt å bruke i en kofte, men fant ut at det like godt kunne brukes i en vest. - Det er noe takknemlig med å strikke en vest, man slipper å strikke ermet nummer to som alltid tar fryktelig lang tid!

Snittet i vesten er inspirert av 40/50-talls mote. Kort, høy ribb, feminin og figurnær. V-halsen lagde jeg ganske dyp for å forsterke det feminine. De litt røffe materialene og fargene synes jeg gir en fin kontrast til snittet. Vesten er laget med en negativ overvidde for at den skal sitte godt på. Det vil si at vestens ferdige mål godt kan være litt mindre enn ditt eget. Den har fått mange knapper i front for at den ikke skal sprike om den er litt trang. Nå er den såpass fleksibel at det ikke har vært noe problem at min vest var flere cm mindre enn min overvidde.  Jeg holder på å strikke den opp i nye farger, - men herlighet den strikkelisten begynner å bli ganske urealistisk lang, så det kan ta litt tid før den blir klar. Men det stopper en jo ikke fra å få nye ideer, og at kreativiteten bobler litt er vel tross alt et godt tegn.

På vei hjem fra Strikkhelg på Geilo fikk jeg øye på denne gården. Jeg svingte bilen til siden og fikk knipset et bilde. Jeg ble betatt av fargene, teksturen og roen som hvilte rundt. Balanse. 💗

Oppskriften på Bettys vest finner du på både norsk og engelsk Ravelry. På oppskriftsiden finner du også informasjon om garn og størrelser. 

Oppskriften på Reveenkas kofte finner du også på både norsk og engelsk Ravelry. 

Har du andre spørsmål om strikkeoppskriftene mine, ta en kikk på siden under rettelser.

Tilgjengelighetens tyranni

Dette innlegget har jeg begynt på flere ganger, og hatt i tankene enda flere. Det har kommet etter episoder hvor jeg mest av alt har vært lei av følelsen av forventingen om å være tilgjengelig. Eller en  erkjennelse over hvor mye tid jeg har brukt på mobilen, når ukens oversikt plinger inn i innboksen hver mandag! Da hender det jeg spør meg selv om det kan være på tide med en liten digital detox? Ironisk nok sitter jeg altså og blogger om dette. - Nå skal det sies at blogging er noe jeg har savnet å ha tid og overskudd til, men ja - jeg ser ironien.

Jeg er ikke tvil om at en god del av den tiden jeg har vært på sosiale medier kunne ha vært brukt mer fornuftig. Enkelte ganger har jeg lekt med ideen om å kjøpe meg en telefon som kun kan brukes til å ringe og sende meldinger med. Utfordringen er hvor avhengig jeg har gjort meg av apper. De brukes til å booke tid på treningssenter, kjøpe bussbilletter, betale med vipps, BankID, førerkort, Covid-sertifikat eller ta bilder for å nevne noe.

De gamle telefonene hadde sin begrensing, men også noen fordeler. Du ble ikke distrahert av stadige lyder, lys og påminnelse fra noen apper som gjerne vil lokke deg tilbake. 

Men hva gjør denne tilgjengeligheten med oss?

Mister vi evnene til å holde fokus av alle avbrytelsene? For min egen del merker jeg at jeg i aller høyeste grad blir distrahert av at det plinger og durer i mobilen. Når jeg sitter fordypet i noe er avbrytelser som dette det jeg vil beskrive som tidstyver av de helt store - Jeg har skrudd av nesten alt av varsler for å få arbeidsro, og putter ofte mobilen et stykke unna med flaten ned. Og jeg er ikke alene om å bli distrahert.

I følge en undersøkelse fra Virgin Pulse melder 45% av de spurte at avbrytelser fra epost, meldinger og og varsler fra telefon og PC  gjør at de har vanskelig for å fullføre oppgavene de arbeider med. Nesten like mange kunne fortelle at trangen til å holde seg oppdatert på sosiale medier gikk ut over evnene til å utføre arbeidsoppgavene. (Ref. smartendring.no)

For når var siste gangen du så en hel film uten å sjekke mobilen din? Appene vi har på mobilen er designet for å belønne hjernen vår. De små varslene som forteller deg at noen har likt innlegget ditt, en snap fra en kollega som forteller at du er med i gjengen. Så utløses selve belønningen - dopamin,  problemet er bare at det ikke varere så lenge før du gjerne sjekker om det har kommet inn noe nytt? Noe på Instgram, Facebook, kanskje en ny snap? Men hadde det egentlig vært noen stor krise om du ikke fikk med deg siste nytt på facebook en dag eller to?

Også de unge som har vokst opp med teknologien påvirkes på ulike vis. I følge forskning påvirkes ungdom negativt av sosiale medier, og paradoksalt har ført til at mange er mindre sosiale! De er mindre ute med venner på fritiden, mens mobilen nesten har blitt en integrert del av dem. Det siste gjelder forresten ikke bare ungdom. Har du glemt mobilen så reiser de fleste hjem for å hente den, ung eller middelaldrene. 

Forskning har også påvist sammenheng mellom 100 prosent tilgjengelighet og depresjon og utbrenthet. Nå er det utilgjengelighet mange av oss heller søker. Jeg hører om flere unge som gjør opprør og sletter Facebook og Instagram-kontoer. De orker ikke være med på racet lenger. Før kunne vi reise på hytta og være fullstendig avsondret fra omverdenen. Det er ikke så lett å skylde på at vi ikke har tilgang til mail lenger. I dag må vi ta et aktivt valg om å skru av og å være logget av. Det er for øvrig en stund siden jeg sluttet å ta med mobilen når jeg går tur med bikkja. De turene er blitt ett av mine digitale pusterom.

Strikking skal være bra for hjernen, du må konsentrere deg. Forskning har også vist at det kan hjelpe mot depresjon, stress og smerter - fordi du blir så opptatt av det du holder på med!

Hvor tilgjengelig skal, må eller bør en være? 

Det er selvsagt opp til hver og en, vi er ulikt skrudd sammen. Mens noen lever fint med et grenseløst skille mellom jobb og privatliv, har andre behov for klarere grenser for å unngå å bli utbrent. 

For de av oss som vokste opp med en hustelefon som satt fast i veggen, og som det var restriksjoner på å bruke fordi det var dyrt å ringe, så er det et lite paradoks at det er blitt veldig viktig at alle er tilgjengelige hele tiden. Og det er det jo ikke. Men mange sliter med det de opplever med å ikke leve opp til andres forventninger. - Om de er reelle eller ikke,  spiller nødvendigvis ingen rolle. For stresset det skaper kan bli en påkjenning for den som opplever det 

Sette egne grenser

Selv om jeg har forståelse for at det er lett å sende en melding når et problem oppstår, så fikk jeg meg en vekker da jeg oppdaget det også gjaldt om man satt og strikket på nattevakt. Klokken tre om natten kunne det tikke inn meldinger med spørsmål om man hadde forstått oppskriften riktig! Det var bare å skru lyden av mobilen like godt først som sist. Så lurer jeg jo på om vi har blitt så vant til at alt er tilgjengelig at vi glemmer at det befinner seg en person i den andre enden. En person med et privatliv? Eller er vi så vant med Immediate gratification - umiddelbar tilfredstillelse. Å få dekket sine egne behov umiddelbart at man mister av syne at man må differensiere hva som bør/skal/kan løses umiddelbart og ikke? 

Når det er sagt så er det opp til den enkelte å sette grenser, og selv bestemme når man kan og vil besvare henvendelser. Dette innlegget er vel mer et ønske om en bevisstgjøring om hvordan og når man sender meldinger eller kontakter andre. Hva er innafor og hva er ikke.  

Respekt for andres privatliv

Da jeg vokste opp husker jeg at det var noen uskrevne regler om når man ringte andre. Privatlivets fred var noe man ikke tullet med. Og jeg må innrømme at fortsatt når noen sender meg en SMS sent om kvelden er min første tanke at nå har noe skjedd med noen i familien! Til info så er telefonen til systuen nå alltid avslått om kvelden og i helgene. 

Jobb og privat

Overraskende ofte har jeg møtt og møter forventninger om grenseløs arbeidstid. Jeg  kjente på det tidlig i jobbsammenheng hvor jeg ble stresset av kolleger som sendte mail til alle døgnets tider. Når ventet de egentlig svar når de sendte mail etter ti om kvelden eller i helgene? Svært få av disse mailene hadde et innhold som tilsa at de ikke kunne vente til dagen etter, eller enda lenger. Eller ferier hvor jeg følte meg forpliktet til å sjekke epost flere ganger om dagen. Det var flere grunner for at jeg sa stopp, og valgte å gjøre noe annet.

Det grenseløse skillet mellom jobb og privat som oppstår om man ikke klarer å sette grenser. Spesielt om man er av den ekstra samvittighetsfulle og perfeksjonistiske typen. En del har nok kjent en del på dette under pålagt hjemmekontor. Hvor vanskelig det er å ta helt fri når jobben (pc-en) ligger på spisebordet hele tiden. Permanent hjemmekontor, eller å ha bedriften i egen bolig kan ha noen uheldige konsekvenser. Man må sette grenser for å ikke være på jobb hele tiden. 

Vi var antageligvis flere som tidvis syndet i å sende mail til alle døgnets tider. Men på de fleste stedene ble vi enige om at mail kan vente, haster det sender du SMS eller ringer. Fordi jeg arbeidet i en avdeling som potensielt måtte involveres ved en krise var det en grei regel å forholde seg til. Det er en regel jeg fortsatt praktiserer. Kunder forholdt seg til åpnings - vanlig arbeidstid.

Nå har jeg erfart at sånn er det nødvendigs ikke i alle bransjer. Jeg kan likevel ikke la være å undre meg over hva er det som ligger bak forventingen om at bedrifter drives av 1 - en person, som ikke tilbyr tjenester som handler om liv og helse, skal være tilgjengelig 24 timer i døgnet? Er det en realistisk eller rimelig forventing? Jeg pleier å si at jeg arbeider med slow fashion, det er ingenting av det jeg holder på med som haster så veldig at det ikke kan vente til neste arbeidsdag. 

Øyeblikkets tyranni

Hvordan vi takler avbrytelser, trang til å sjekke meldinger og være pålogget vil variere. Vi har vel alle sett paret på restaurant som virker mer opptatt av telefonene sine enn hverandre? Forskning viser  at vi er på vei mot noe som ikke nødvendigvis er sunt. Thomas Hylland Eriksen har skrevet en bok om dette temaet,  Øyeblikkets tyranni. FOM, fear of missing out. Det som gjør det så vanskelig å logge av. Hvordan følelsen av å ikke strekke til når "alle andre " legger ut bilder av sine vellykkede liv, venneturer, toppturer og nytrent kropp kan ende med utbrenthet.

"Samtidig viser den at noe er i ferd med å gå helt galt. Hvem hadde vel trodd at all den tidsbesparende teknologien — fra filofaxen til e-posten og mobiltelefonen — skulle føre til at alle fikk dårligere tid enn noensinne? Tilgjengeligheten nærmer seg hundre prosent; nå er det utilgjengeligheten vi må slåss for, retten til å tenke en tanke som er lenger enn fem centimeter. 

Den viktigste årsaken er kanskje at det blir mer av alt: Elektroniske medier har ikke gjort at det blir færre bøker. Internett har ikke medført at folk reiser mindre med fly. Fax og epost har ikke bidratt til at det ringes mindre. Tvert imot stables alt dette og mye annet oppå hverandre. Det som skal skje snart, gjør det vanskelig å konsentrere seg om det som skjer nå."

Thomas Hylland Eriksen, fra Øyeblikkets tyranni.  

Hverdagsluksus, legge bort mobilen en liten stund, lage seg en god kopp te, kanskje sette på musikk eller en podcast,  ta frem strikkepinnen og kjenne at stresset slipper. 

Tilstede og utilgjengelig

Hva som passer for den ene, kan bli for mye for den andre. Alt haster ikke, alt er ikke viktig, alt trenger ikke gå fort. Jeg tenker vi kommer langt med å vise litt hensyn. Det er nesten blitt luksus å være utilgjengelig, men tilstede. Bare være tilstede i øyeblikket og lukke alt annet ute om så bare for en liten stund. Kunne konsentrere seg om en oppgave uten å bli forstyrret, eller være tilstede for de som du faktisk tilbringer tid sammen med. Å være litt utilgjengelig fra den digitale verden. Det er nesten så jeg vurderer å få tilbake den gamle hustelefonen. 

Systuen tar høstferie i uke 41

Det er tid for en etterlengtet høstferie. Det innebærer at systuen holder stengt i uke 41 (11. -17. oktober).

I denne perioden er telefonen ikke betjent. SMS besvares derfor heller ikke i denne perioden.

Alle henvendelser leses og besvares når jeg er tilbake i systuen 18.oktober.

Jeg har dessverre ikke ledig kapasitet til hasteoppdrag og har inntaksstopp av nye oppdrag frem til slutten av november. Det tas da en ny vurdering av ledig kapasitet for våren 2022.

Tusen takk til alle mine kunder som er med på å gjøre Helles Syskrin til en god arbeidsplass.

Plass i skapet

Denne våren og sommeren har en del minner trengt seg på. Det har vært småting som har dratt meg tilbake til situasjoner og personer, uten sentimentalitet, men gitt meg muligheten til å se ting i et nytt perspektiv.

Som for eksempel. Hadde du klart deg med det samme klesskapet du hadde som barn? Når jeg er på besøk i barndomshjemmet og ser størrelsen på klesskapet mitt, som rommet både vinter- og sommerklær vet jeg jo svaret på det. Ok, i tillegg hadde jeg en liten kommode til undertøy og noen gensere. Men jeg hadde måttet gjøre en skikkelig opprydning for å klare meg med samme plass i dag. Og trenger jeg alt? Det vil jeg helst ikke svare på. Men jeg kan ikke huske at jeg manglet noe da jeg vokste opp. Nye klær til 17.mai, og nytt når jeg trengte det med mindre det var noe som kunne arves. 

For selv om jeg ikke kjøper klær i hytt og pine, så har jeg opparbeidet meg en anselig samling av klær. En del kan jeg skrive på kontoen over fornuftige kjøp, tidløst og av god kvalitet. Med andre ord, de kan brukes så lenge jeg får dem på meg. Egentlig burde jeg ha innført, en ting inn = en ting ut. Også kommer det lille tilleggselementet at jeg innimellom syr noe nytt til meg selv fordi jeg har lyst til å sy noe bare for kosens skyld. Også ser jeg at jeg har et lite fargeskifte i garderoben. I mange år brukte jeg rolige farger som brunt og blått. Praktiske, litt konservative, og de passet liksom til en «seriøs» jobb.

En liten haug med brunt. Jeg har store problemer med å gi bort ting jeg har strikket og sydd selv, men må vurdere om jeg likevel må gi slipp på noe for å få bedre plass i klesskapet. 

I tenårene nektet jeg å bruke marineblått. Jeg hadde en eldre bror, og arvet klær etter ham, det vil si det han ikke hadde slitt ut. Mørkeblå pologensere, syntetiske og tette. Bare tanken på marineblå gensere gjorde meg helt svett. De gjorde meg også bortimot «allergisk» mot bruk av nylon og polyester. Dessuten så syntes jeg at så fort jeg fikk på meg marineblått så det ut som jeg skulle smile og si, «Kaffe» «Te», selv om jeg aldri har nådd høydekravet for flyvertinner. For mange år siden mens jeg arbeidet i et reisebyrå var vi på et seminar og skulle presentere oss etter tur. Før jeg hadde rukket å si noe utbrøt konferansieren «Du trenger ikke si noe, du jobber i SAS». Noe jeg altså ikke gjorde. Men glad i marineblått ble jeg med tiden.

Jeg bruker fortsatt mye blått, men jeg har de siste årene i tillegg introdusert mer grønt inn i garderoben Så er jo nå utfordringen, hvor skal alle de nye grønne klærne som jeg nå lager få plass. Og hvilke skal ut? 

De senere årene har jeg blitt mer og mer glad i grønt. Problemet er at jeg har innført det i tillegg til...

Jeg forsøkte å overtale min bedre halvdel til å dele litt av sin skapplass med meg, men han var ikke ubetinget begeistret for ideen. Ikke det at det hadde vært rom for en liten opprydning der også.  Men jeg talte for døve ører, og må belage meg på en runde med «Alt som ikke er brukt de siste 2 årene gis bort». Eller, det var kanskje å ta litt hardt i. Hva med de siste 5 årene? Poser fra røde kors er bestilt, så det er ingen vei utenom. Nå skal det ryddes plass skapene. 

Kjolesøm i varmen

Sommerferie! Når jeg har ferie passer jeg alltid på å få lagt inn tid til egne prosjekter, det være seg søm eller strikk. Etter å ha brukt hele dagen på å ha sydd for andre er det ikke så mye overskudd eller lyst for den saks skyld til å sette seg ned med verken strikkepinner eller symaskin. Så "egosøm" gjør jeg både for å kjenne på kreativiteten, og ikke minst rekreasjonen som kan ligge i sømmen når den ikke er forbundet med jobb og tidsfrister. 

Kjolesøm i varmen, denne tror jeg kommer til å bli en godt brukt sommerkjole. 

De to siste sommerferiene har vært veldig annerledes, med mindre reising og mer hjemmetid. Nå har vi gjerne hatt mer enn nok å henge fingrene i, i fjor bygget vi blant annet en ny inngang til systuen. I år har det vært mer hagearbeid, og litt mer tid ved symaskinen enn i fjor. Jeg har nemlig måtte holde meg en del innendørs, og ute av solen. Nå skal det også sies at etter at jeg kom i overgangsalderen er varme det samme som å sette i gang en innvendig trykkoker. Med andre ord, når det først er varmt så blir det skikkelig varmt! Ikke at jeg skal klage, for jeg har hatt få plager i forbindelse med overgangsalder, men varme dager er blitt en utfordring å håndtere. Den andre grunnen til at jeg holder meg i skyggen er at jeg har hatt en behandling for en hudsykdom, hyperplasi, som gjør at jeg helst skal holde meg unna sterk sol i to måneder. Og om jeg så mye som beveger nesa utenfor døren er det iført solfaktor 50! Så nå venter jeg bare på at det blir trendy å være vinterblek hele året. 

Som vanlig har jeg en ganske ambisiøs liste over ting jeg har lyst til å lage i løpet av noen få tilmålte uker eller dager. Men en tidligere sjef var alltid opptatt av at man skulle a litt "hårete mål" så man hadde litt å strekke seg etter. 

Inne i systuen er det heldigvis ganske behagelig temperatur frem til rundt 16-tiden, så formiddagene tilbringes gjerne der med ett eller flere prosjekter. Jeg tegner en del sømmønstre selv, men hadde plukket ut en del Burdamønstre som jeg har hatt lyst til å teste ut. For som vanlig har jeg rimelig fulle hyller som bare venter på det rette prosjektet, (og tiden til å lage det). Først ut var et kjolemønster (Burda 6133) med høyt liv og en del vidde i skjørtet. Til prosjektet hadde jeg funnet frem en tung viskose i fargen mørk oliven. 

Den tunge viskosen syntes jeg ga kjolen et litt eksklusivt preg, selv om den kanskje var litt kjedelig i fargen. Nå kler jeg fargen er , og bruker gjerne litt bling til for å friske den opp. Ellers kan jeg sikkert alltids strikke en jakke eller et sjal som passer-til?

Høy - lav- eller middels?

Mønsteret skulle være av den enkle typen, men jeg fikk meg en liten aha-opplevelse da jeg tidligere stort sett har kjøpt Burdamønstre fra Petit-serien. Petit betyr egentlig bare at det er beregnet til personer lavere enn gjennomsnittet, rundt 158-162 cm, med de samme bredde-målene som vanlig. Fordelen med disse, når du ikke er så høy, er at du får plassert livet riktig og slipper å klippe av en halvmeter på bukselengden. På de ordinære mønstrene er det tatt utgangspunkt i et høyere gjennomsnittshøyde. Dermed blir lengdene på det meste feil. Det som overrasket var at det som ble mest feil var snittet under bysten. 

Det er mulig den hadde sittet bedre på en med større byste, men jeg måtte forkorte den med til sammen 6 cm før den satt ok. Det samme med skjørtelengden selv om jeg ikke hadde beregnet til oppleggskant når jeg klippet. Men med disse justeringene syntes jeg resultatet ble bra, selv om jeg kanskje synes den trenger tilbehør av litt "bling" for å ikke bli for tung og kjedelig i uttrykket. Men jeg likte modellen at så godt at jeg ønsket å sy den en gang til i en helt annen kvalitet. 

Kjole nummer to, i denim med litt stretch. 

Denimkjolen

Til kjole nummer 2 hadde jeg valgt meg ut en lett kvalitet i denim med sommerfugl-print. Det var litt stretch i stoffet, men ikke mer enn at det kjentes stødig og godt å arbeide med. Det jeg oppdaget når jeg var i gang med kjole nummer to var at den tunge viskosen hadde så tungt fall at den gjorde kjolen lengre enn den ble i denimstoff. Heldigvis hadde jeg ikke klippet like mye før jeg satte i gang, og så at tilsvarende justering i forhold til opprinnelig mønster i denimkjolen ble 3 cm i overdelen, og 3 cm i skjørtet. Noe som var nyttig informasjon da jeg har mer av samme type viskose, bare i en annen farge. - Det venter fortsatt på det rette prosjektet. På denimkjolen gjorde jeg et par endringer. Fremfor rynker under bysten laget jeg heller et innsnitt fordi tekstilet var stivere og jeg syntes at det ble penere. Jeg ønsket ønsket også å piffe den litt opp for å gjøre den litt ekstra søt og satte på en liten rysjekappe helt nederst. 

Sommer i hagen, i den skyggefulle delen. Albert er sjelden langt unna, selv om han nok gjerne skulle ha både badet og lekt mer i varmen enn det matmor orker. Men kveldsbad, det får vi til. 

Kjolen er allerede tatt i bruk, og jeg tror dette blir en super helårskjole. For jeg tror den kan fungere like fint med en bluse inni og tykke strømpebukser til vinteren. Men nå håper jeg på noen dager med litt svalere temperaturer så Albert og jeg igjen kan sitte i hammocken med strikketøy og iste uten at den innvendige trykkokeren slår seg på for fullt. 

Kjolemønster Burda 6133, tilgjengelig i størrelse 34 -44. 

Lapp en dongeribukse

Jeg forsøker å leve etter "Ta vare på det du har, eller lag noe du ønsker å ta vare på". Nå skal jeg ikke påstå at jeg aldri kjøper noe nytt, men jeg velger ofte klær i god kvalitet og fasong som jeg vet at jeg kommer til å bruke i mange år. Klær jeg kommer til å ønske å ta vare på. En av utfordringene med klær i dag er at de er så rimelige at det i mange tilfeller ikke lønner seg å dem sende til reparasjon, fordi det vil være billigere å kjøpe nytt. Men saken blir en litt annen om du tar saksen i egne hender. Beklager dårlig sy-humor. 

Lapping er godt for både lommebok og miljø. 

Skomakerens barn

Det er et gammelt uttrykk som sier at skomakerens barn har de dårligste skoene. Og det kan jeg godt kjenne meg igjen i. Med mindre jeg har ordnet min egen bunad før nyttår er det som regel liten sjans for at jeg får ordnet den før nasjonaldagen. Eller når mannen i huset kommer med klær som trenger å fikses på og lurer på om jeg kan anbefale en systue i nærheten, ivrer jeg ikke akkurat etter å sette meg ned med ekstra sømarbeid om kvelden. 

Men, lapping og reparasjon er en del av det å ta vare på. Og for en jeans er det så absolutt verdt jobben å sette seg ned ved symaskinen og lappe på den. Nå er jeg klar over at det blant unge er mote å gå med hullete jeans. Jeg snakker om de hullene vi ikke ønsker oss, som kommer etter slitasje eller uhell. 

Mange veier til mål

La meg også si med en gang. Det finnes utallige måter du kan lappe en dongeribukse på. Du kan sette en stoffbit bak og sy over med sikksakk, du kan applikere med annet stoff over, du kan kjøpe ferdige merker som du setter over hullet. Også har det litt å si om det er buksen til et barn eller voksen som har fått hull på kneet. Kanskje vil eieren sette pris på en fotball eller et tog på hvert kne! Denne metoden er den jeg synes blir minst synlig, men det kan godt hende at du benytter andre metoder som du synes fungerer bedre enn min. Da er jeg takknemlig for dine tips i kommentarfeltet. 

Når jeg lapper en dongeribukse bruker jeg gjerne 2 farger som jeg finner i tekstilet. 

Om hullet er stort og det ikke er mulig å dekke helt bør du legge et tekstil under. En bit med tekstil under hullet vil også gi mer stabilitet når du syr. Jeg pleier å bruke jeansstoff fra andre avklippede jeans. Kanskje har du en bukse som du har gjort om til en knebukse, lagt opp og har litt avskjær? Om du ikke er av typen kjekt å ha, og sparer på de meste av stoffrester kan du kjøpe 10 cm med dongeristoff, ev et blått litt kraftig bomullsstoff. Dette kan kjøpes på f.eks. Lillestrøm Sysenter, eller Stoff og Stil. 

Jeg glemt å ta et skikkelig før bilde. Men pilene viser hvor det er hull og slitasje. Det var hull på begge side av sømmen, samt flere partier hvor det var veldig tynnslitt. 

Du trenger

1. Av verktøy bruker jeg bruker ofte en "Tailor's ham", eller et strykebrett for ermer. Du trenger en saks, litt tekstil, gjerne tråder i to farger. Da blir lappingen litt mindre synlig. Du kan bruke en vanlig symaskinfot. Jeg bruker ofte en glidelåsfot, da jeg synes at jeg kommer litt bedre til. Og en jeansnål i symaskinen! Da brekker ikke nålen så fort. 

Jeg har ikke et norsk ord for Tailors ham. Den kan du lage selv eller kjøpe ferdig. Jeg har sydd min og fylt den med trespon. Praktisk  når du skal presse på noe som ikke er flatt, en overgang ved en skulder eller lignende. Biten er lang og bred nok til å dekke hele det slitte området og festes med nåler. 

2. Klipp til en bit tekstil som dekker hele hullet og alle områder som er slitte. Legg Tailor's hamen under hullet og se hvor stort hullet egentlig er. Hvor mye kan dekkes av frynser, og hva ligger åpent. Vær også oppmerksom på at stoffet kan ha strukket seg ved bruk, pass på at du ikke får bulker. Legg stoffbiten under hullet og nål fast fra oversiden. 

Her har jeg begynt å sy på den ene siden og dekket hullet på oversiden av sømmen med en tråd. Jeg går over etterpå med tråd nr 2 for å få litt mer spill i fargene. 

3. Sy langs trådretningen i buksen med vanlig rettsøm, stinglengde f.eks 2,5. Sy frem og tilbake. Gjenta dette på alle områdene hvor det er slitasje. Sy ekstra over hvor hullet må dekkes over med et annet tekstil. Skift tråd når du begynner å synes at du er ferdig. Da får du litt mer spill, og det ligner litt mer på fargene i dongeristoffet. 

4. Og før du vet ordet av det et buksen ferdig lappet, og klar til bruk. I alle fall nesten like god som før. Godt for lommeboken og godt for miljøet. 

Red.anm. Innlegget er redigert 14.08.21