Sand i Sandalene

Har vi fortsatt etter at vi kom hjem i natt fra Sardinia. Godfølelsen sitter fortsatt i kroppen, og glade for at vi tok en litt impulsiv beslutning om kjæresteferie sånn helt på tampen. - Til tross for bunnskrapt feriekasse! Oppholdet har vært preget av late dager, med mye god mat og få planer. Vi fløy med Norwegian til Olbia, Sardinias 3.dje største by. Til tross for både størrelse og at det er en av de eldste byene på øya er det få severdigheter den har å by på. Vi hadde likevel valgt å være i Olbia til tross for dette, da vi ønsket å bruke minst mulig tid på å reise.

Turkist og krystallklart vann

Øya er godt utbygget i forhold til infrastruktur, og det viste seg å være enkelt å komme seg rundt med buss som gikk relativt hyppig. 15 minutter med buss til stranden syntes overkommelig. En dag tok vi også turen til Palau, hvor vi tok båt videre ut til de små øyene, La Maddalena øyene, som ligger nord for Sardinia. En kikk på båt-parken i havnen, som husbonden kommenterte som flerfoldige millioner, vitnet om et relativt eksklusivt reisemål.

Øya Maddalena er den største av øyansamlingen.

Etter å ha tilbragt en dag i solen med litt uvettig bruk av solkrem og nok minnet mer om polkagriser enn solbrune turister, oppdaget vi raskt at det var relativt begrenset med andre type aktiviteter utenom shopping og caféliv i Olbia. Vi fikk dermed god tid til å besøke en av de få severdighetene i byen, Chiesa di San Simplicio, en kirke bygget i granitt, hvor fundamentet allerede ble laget på 600-tallet. Litt komisk var det da vi oppdaget at stearinlysene man vanligvis kan tenne var byttet ut med elektriske lys, ala dem vi har på juletreet.

Chisa de San simplicio

Når man reiser til Sardinia så er det stort sett strendene som lokker. Turkist, krystallklart vann og sandstrender uten tang eller steiner frister mer enn bare barnefamilier. Sardinia er et typisk feriested for italienere, noe vi merket godt, da vi hørte få skandinaviske språk rundt oss.

Arangiasprits, populær drikk, men med en "merkelig" ettersmak..

Mulig dette hadde vært annerledes om vi hadde reist til en av de mer populære turistperlene på nord-vest siden av øya i stedet for? Uansett var det presisert i reisehåndboken at Sardinerne ikke er spesielt gode i engelsk noe vi ofte fikk erfare. Litt italiensk-kunnskaper viste seg derfor godt å ha, selv om vi ble møtt med en sjarmerende velvilje uansett hvor vi var.

Gamlebyen bak hotellet i Olbia

Selv om Olbia kunne fremstå som litt kjedelig hadde den absolutt sin sjarme. Vi bodde midt i sentrum og gamlebyen, på hotel Centrale, noe som viste seg å være en god plassering. Byen våknet til liv i 20/21-tiden om kvelden og sydet plutselig av liv, med gateartister, boder, konserter og et utall av restauranter.

Ofte var det satt ut stoler for ventende menn utenfor butikkene.

I havnen hadde de konserter åpen for alle om kvelden med en litt varierende kvalitet på artistene. En vinPub hadde også live jazz-konsert en kveld ved torget, som ble alle til del. Ved et av torgene fant vi også vår restaurant. Under gatelyktene med både fantastisk servering og mat, ble vi fullstendig sjarmert.




Stemningsfull restaurant midt på et av torgene.

Sjømat sto på menyen stort sett over alt, enten i pasta eller som dagens fangst. Tror sjelden vi har spist så mye sjømat på noen annen tur som vi gjorde denne gangen. Den røde fisken på bildet under var en av dagens fangster som vi forsøkte oss på, stekt med cherrytomater, hvitløk, m.m.... Og smakte selvsagt helt himmelsk. - Vi vet fortsatt ikke hva slags fisk det var, da de kun hadde navnet på Italiensk.

Den røde fisken tok de med ut på et fat på mest høytidelig vis,
etter at vi hadde valgt den ut som vår.

Sardinia har tradisjonelt vært en "lekeplass" for de rike noe man merker på butikkutvalget og størrelsen på båtene i havnen. Butikker som Burberry, Rolex, Ralph Lauren er gjerne ikke det man forbinder med mindre byer i "syden", men slik er det altså her. - Når det er sagt var det fullt mulig å finne rimeligere alternativer, men man slapp mye av det rangelet som man finner andre steder.

Garnbutikkene var små og inneholdt ofte også mye annet.

Garnbutikker
Selvfølgelig har de det også. Litt skuffet var jeg dog, for i følge reisehåndboken skal det være 1,5 mill innbyggere og 3 ganger så mange sauer på Sardinia. Hva de gjør med disse sauene aner jeg ikke, men om de produserer garn skjuler de det godt. (Ikke fant jeg lam på menyene heller..) Som vanlig er det mye syntetiske kvaliteter som møter en i garnhyllene i Italia. Jeg fikk dog med meg dette herlige garnnøstet. Dessverre hadde de kun ett i denne fargen, som jeg hadde håpet kunne bli fint til en hals?

De hadde også et stort utvalg av mange fine skråbånd som jeg dessverre kun fikk med meg en type av. Husbonden ventet som regel tålmodig (og lidende) utenfor butikkene, så med mindre de hadde satt stoler utenfor butikken, eller de var i nærheten av en skyggefull café ble besøkene gjort minimale.

Strikke var tydeligvis heller ikke noe man gjorde offentlig på Sardinia. Når jeg dro frem strikketøyet fikk jeg mange blikk for å si det pent. Noen barn kom nesten helt bort til meg i ren nysgjerrighet for å se hva det i all verden hva denne damen holdt på med. - Det jeg holdt på med var: Desdemona fra Lisa Renner i silkegarnet jeg kjøpte i København. Jeg orket simpelthen ikke ta med det påbegynte strikketøyet i ull.

Varmt, men fullt mulig å strikke

Om vi skal tilbake? Selvfølgelig skal vi tilbake. På mange måter synes jeg Sardinia var Italia på sitt beste. Over alt ble vi møtt med varme, hjelpsomhet og villighet til å forstå til tross for mangelfulle språkkunnskaper. - Og shopping, vel, et par sko klarte jeg å få med i kofferten. De hadde vært smarte nok til å sette stoler i skyggen utenfor butikken. - Og nei, jeg hadde ingen i denne fargen fra før. (Tror jeg). :)

I gråbrun nubuk,  ganske håpløst for nordisk klima, men akk så lekre..