Ikke bare en hund

Innimellom skjer det ting som setter hverdagen på hodet, og som minner oss på hva som er viktig i livet. Designerspiren oppdaget ganske nylig en kul på brystet til Maja, vårt firbente familiemedlem. Etter å ha kjent på kulen forsøkte jeg å slå meg til ro med at det sikkert bare var en uskyldig fettkul, men et raskt søk på nettet avslørte at så uskyldig behøvde kulen likevel ikke være. En opplysning som avstedkom en liten krise, mange tanker og følelser i den påfølgende uken. Dagens pågående debatt i media om milliardforbruk på våre kjeledyrs helse har kommet ubehagelig nært i denne tiden. Debatten som handler om at vi tvinger våre firbente familiemedlemmer til et langt liv i lidelse, fordi vi påtvinger dyrene plager som følge av all behandling vi utsetter dem for. Nå vet jeg at det er mange som vil si at det bare er en hund, og at vi må slutte å menneskeliggjøre kjeledyrene våre.

Familiens midtpunkt

Nå er det en gang slik at mange av oss som har dyr i urbane strøk innlemmer kjeledyrene våre som et familiemedlem som den naturligste ting. Vi forsikrer dem nettopp fordi vi er villige til å strekke oss svært langt i å gi dem den optimale behandling, fordi den følelsesmessige tilknytningen er så sterk. Maja kom inn i familien vår for 7 år siden, og tok oss alle med storm før hun ble det naturlige midtpunktet blant 2 voksne og 2 barn. Til tross for at hun i likhet med svært mange dachser utmerket seg, nesten mer enn noe annet, med sin stahet! Jeg har mange ganger vært forundret over at en så liten hund kan ha så mye personlighet. Jeg sier likevel nesten, fordi hennes hengivenhet til flokken/ familien har vært udiskutabel. 

Time hos dyrlegen ble bestilt og etter en lang ukes ventetid hvor matmor ikke har vært helt seg selv, fikk vi svaret i dag: En uskyldig fettkul. Dyrlegen formante dog at hunden er en smule rund. .. Akkurat den beskjeden kan jeg leve med. Mest av alt er jeg bare lettet og veldig glad i dag. Maja er nemlig ikke bare en hund, men også et familiemedlem.