Pasta, Pizza og italienske størrelser

Helt siden jeg fikk min første skinnjakke i tenårene, og har jeg hatt en egen forkjærlighet for skinn. Det har ikke spilt noen rolle om skinn har vært moderne eller ei, for jeg elsker lukten og følelsen av materialene. Når jeg kommer inn hos skinnforhandlere kan jeg ofte å stå bare og lukte og ta inn inntrykkene før jeg kommer til meg selv igjen. 

Jeg liker skinnjakker fordi de er både røffe og elegante på samme tid. De er vindtette og tåler noen vanndråper, også synes jeg de passer til det meste. 

Jeg setter pris på kontrastene ved de ulike materialene jeg jobber med, som teksturer, egenskaper og uttrykk. Ikke at jeg har arbeidet så mye med skinn som jeg hadde ønsket, noe som mye skyldes at symaskinene mine aldri helt har akseptert akkurat dette materiale under foten, og gjort det de kan for å "tygge" fremfor å sy. Og med et kostbart og sart materiale har angsten for ødeleggelse fremfor å skape bitt seg fast til handlingslammelse når det gjelder skinn.

Jeg elsker å planlegge garderobefornyelser med ulike materialer som komplementerer hverandre. Grov ull, tynn ull kombinert med strikk og kanskje noe i skinn - dersom symaskinen min ikke tygger det opp.

Skinnjakker er en av de tingene jeg aldri har forsøkt å sy selv. Et skjørt har jeg for det meste klart å tvinge gjennom symaskinen, med litt ulikt resultat.  Bare litt, - eller mye tygget på. Men jeg bruker skinnjakkene mine til det meste, om jeg skal en tur i butikken eller gå en runde rundt kvartalet med Albert. Det er med andre ord et plagg som blir godt brukt i min garderobe. Og jeg bruker dem ofte til de nesten faller fra hverandre, eller til jeg ikke lenger klarer å lukke dem. 

Italienske størrelser

Italia er et av de landene som er kjent for både mote og lekre skinnvarer, og her har jeg gått på mer enn en skinnjakke smell. Men okay. Denne skinnjakken så jeg i et vindu i Firenze en kveld min bedre halvdel og jeg var ute og spiste. Jeg falt pladask, kunne levende se for meg alle gangene jeg kom til å bruke den.  På dette tidspunktet hadde jeg heller ennå ikke brukt opp hele feriebudsjettet på garn og tekstiler, (det gjorde jeg litt senere), og følte at her hadde jeg litt å gå på. 

Jakken er jo kul og lekker, så egentlig hadde jeg ikke lyst til å selge den. Men den ble ikke brukt, og klær som bare tar opp plass i klesskapet forsøker jeg å finne nye hjem til. Ved å selge på Finn føler jeg det er større sjanse for at den kommer til å bli brukt.

Dagen etter kjørte min bedre halvdel meg til butikken, den jakken skulle bli min. I det jeg kommer inn døren hilser en dame litt avmålt på meg og lurer på om hun kan hjelpe. Med en blanding av noen få italienske gloser og litt engelsk fikk jeg forklart at jeg gjerne ville prøve jakken i vinduet. Damen målte meg opp og ned, før hun sa. "You need Large". Akkurat der og da følte jeg at 2 og en halv uke med pasta,  pizza og gelato (italiensk is) måtte ha satt større spor enn jeg var klar over. Her kommer hun røslige fra Norge liksom. Jeg druknet i jakken til damens store overraskelse, som gikk for å hente en mindre størrelse når hun innså at hun hadde feilbedømt størrelsen min.

En italiensk str 42 har ingenting med en norsk str 42 å gjøre. EN italiensk str 42 = norsk str 36. Men de er som regel ikke store i størrelsen, og ikke beregnet på norske ullgensere. 

Neste størrelse var også stor. Litt motvillig måtte hun gå og hente en ny jakke. Jeg syntes den fortsatt var litt lang på ermene, og spurte pent om jeg kunne få prøve den som var utstilt i vinduet. Damen snøftet, "it will not fit you, this one is good". Jeg satte hendene i siden, og forkynte at jeg likevel ville prøve den. Jeg fikk igjen glidelåsen, ermene var perfekte på lengden, det samme var jakken. Litt trang kanskje, men herlighet jeg skulle jo hjem og spise knekkebrød og blomkålsuppe. Dette kom til å gå fint. Med nesa i sky, erklærte jeg at jeg tok den  som hadde stått i vinduet. 

"Ha, du skulle sett henne", sa jeg til min bedre halvdel da jeg kom ut i bilen, som repliserte med, "Du kjøpte en jakke som var litt for liten for å vise henne hva da?.  Jeg hadde ikke et kjempegodt svar på det akkurat da, og har vel ikke funnet det etterpå heller. 

Jeg syr hele foret fast fra vrangen og vrenger det til slutt gjennom en åpning i siden som jeg syr til for hånd til slutt. 

Vel hjemme igjen innså jeg at damen hadde antageligvis hatt rett i at en størrelse større hadde vært smartere om jeg ville ha noen mer enn en t-skjorte under jakken.  Også var det foret som kjentes som ren plastikk, og hver gang jeg tok på meg jakken så skled hele mansjetten ut med foret på ermene. Så jakken ble ikke så mye brukt som jeg hadde tenkt. Masse dill og løse deler var det også på den. Den ble forsøkt solgt på Finn, men ingen nappet på "rålekker skinnjakke fra Italia". Like greit egentlig. Ikke hadde jeg lyst til å selge den heller når det kom til stykke. Jeg bestemte meg for å heller skifte for, og sørge for at mansjettene satt fast. 

Reparasjons-jobben

Jeg sprettet av hele foret og oppdaget både rifter og løse sømmer. Så reparasjons-jobben ble litt større enn det jeg hadde trodd. Men jeg oppdaget også at skinnet var langt mer sart enn det jeg hadde forestilt meg. Det tålte lite. Enkelte steder hadde sømmene nærmest skåret hull i skinnet. Jeg lappet på dette ved å lime annet skinn på baksiden. Ved klaffen på skuldrene hadde trykknappene begynt å irre, så skinnet rundt var blitt grønt. Det var ikke mulig å få vasket bort, jeg forsøkte å male over uten hell, så jeg endte med å skjære vekk skinnet som var misfarget. Dermed måtte jeg også  fjerne både klaffer og trykknapper. For å bøte la jeg skinn i hullene som jeg sydde fast.

Det ble sår i skinnet etter at trykknappen var fjernet. Jeg skar bort hele delen og la inn nytt. 

Jeg oppdaget at ermene i foret var merkelig lange. Det første jeg gjorde var å sprette fra hverandre alle delene, og tegnet et mønster basert på delene. Ermene klippet jeg ca 5 cm kortere for at de skulle være med på å holde mansjetten på plass. Mansjetten delvis limte jeg fast, samtidig som jeg festet den med et par sting på innsiden. Foret jeg valgte var litt tykkere enn det originale, men det var perfekt i fargen og ga en litt luksuriøs følelse. I ryggen la jeg til en ekstra fold som jeg la midt bak. Jeg ser på de skinnjakkene jeg har hatt lengst ofte har røket i foret ved ermehullene bak på ryggen. En skinnjakke kan vide seg ut, men det fordrer at foret er litt større så du får rom til å strekke skinnet litt. 

Jeg klippet delene litt større, da jeg overlocket alle delene. i tillegg la jeg til 4-5 cm til bevegelse i ryggen. Dette synes jeg gjorde en del for komforten, at jakken føltes mindre trang over ryggen.

I og med at skinnet var så tynt og sart tok jeg en avgjørelse på å sy fast foret for hånd. Null tygging med symaskin! Jeg oppdaget også at jeg måtte dra til ekstra for at sømmen skulle sitte, enkelte sømmer måtte jeg sy flere ganger før jeg fant rett "trådspenning". For å skåne skinnet mest mulig sydde jeg noe med knapphullssilke da det er en rundt tråd som ikke skjærer i skinnet. Andre steder sydde jeg med ekstra sterk tråd, da jeg ikke alltid klarte å dra silketråden hardt nok til. Dessverre er håndsøm er noe av det skuldrene og hendene mine liker aller minst. Enkelte dager er en halvtimes økt nok til at armen og hånden er ubrukelig til både strikking, matlagning eller bare det å løfte vannkokeren! Dette ble med andre ord et prosjekt som måtte porsjoneres ut i mange små økter. 

Her er de ekstra cm lagt inn som et motfold midt bak. 

Langtidsprosjekter har en tendens til å bli veldig langtids. Skinnjakken har hengt på syrommet/kontoret som en påminnelse over: Næmen, her var det jammen et uferdig prosjekt til ja. Jeg flyttet rundt på sømbysten, og tenkt,  Neste uke tar vi et par mindre syøkter, selv om det som regel ble med tanken. Inntil for et par uker siden hvor jeg følte at den nærmest hånlo av meg. Jasså ja, du tenker kanskje at den vil passe bedre til neste år. Ouch. På grunn av helseutfordringer har jeg blitt langt mindre mobil, noe jeg kjenner på bukselinningen. Her er det bare å brette opp ermene, sy jakken ferdig, og kutte litt ned på pizza og pasta i månedene fremover. (- Jeg sa kutte ned på, ikke slutte med, jeg skal jo leve også.) 

For hva er vel livet uten gode venner og god mat og drikke. (Og strikketøy)

Med en tynn ullgenseren under får jeg lukket jakken. Litt trang, men jeg har allerede brukt jakken flere ganger etter at den fikk nytt for. Det tar jeg som et godt tegn. Etterhvert håper jeg også at kroppen vil spille mer på lag så lengre turer og mer bevegelighet igjen kan være en del av hverdagen. Men noen tykk genser under denne jakken blir det neppe plass til, verken i år eller neste år. 

"Ta vare på det du har, eller lag/kjøp noe du vil ta vare på."

Helle Siggerud, Strikk til alle anledninger 2020 

(Eller selg det om du ikke lenger får igjen glidelåsen...)

Her er noe av det jeg gjorde:

• Jeg strippet jakken for ekstra detaljer som skulderklaffer og løse deler
• Sømmen på lommen er reparert. 
• Det ble gjort en kraftig opprydning inni jakken, der var det mye tråder og rufs. 
• Ermene ble klippet ca 4-5 cm kortere for at de ikke skulle gå utenfor jakkeermet når jeg tok på meg jakken. 
• Såret /hullet etter trykknappen som irret reparerte jeg ved å legge inn annet skinn som jeg sydde fast. 
• I ryggen laget jeg en motfold for å legge inn ekstra bevegelsesvidde i plagget. 
• Noen steder var det fargeforskjell når jeg tok av hemper, der malte jeg forsiktig over med skinnmaling, kjøpt hos Jørn Jensen Lærhandel.
• Flere steder oppdaget jeg at det var hull og rifter i jakken, der limte jeg skinnet fra hempene jeg ikke lenger trengte på baksiden med lim beregnet for skinn. Kan kjøpes på f.eks Panduro. 

Har du lyst til å sy klær med god passform

Har du akkurat begynt å sy, eller sydd en stund og lyst til å gå et skritt videre? Denne høsten reiser jeg opp på Rauland noen dager for å holde et kurs i å tilpasse snittmønstre til din kropp. Snittmønstre, som Burda, Simplicity og lignende er som konfeksjonssøm basert på standardiserte måletabeller. For selv om du syr selv, er det jo ikke det samme som at mønsteret vil passe bedre enn ferdigsydde klær i butikken, med mindre du gjør justeringer på mønsteret ditt. og en del av de tilpasningene bør gjøres før du klippet i stoffet. 

Hvor skal du legge til eller trekke fra for å få det til å sitte pent? Det er noe av det du lærer på kurset.

Ikke er det så enkelt å gjøre tilpasninger på seg selv heller, med mindre du kan få hjelp til å sette nåler der det trengs. Vi har vel alle tenkt at der kunne det vel kanskje tas litt inn, men når du løfter opp armen så løfter du opp langt mer enn det du hadde tenkt. Men ved å få innsikt i hvor det er du har behov for å gjøre justeringer, og få laget deg noen maler, vil du ha et godt utgangspunkt for å kunne justere på nye mønstre. 

Kanskje har du noen fine tekstiler liggende som du lenge har hatt planer for?

På kurset kan du egentlig sy hva du vil, men ta i betraktning egne ferdigheter, - hvor mye har du sydd tildligere, og det faktum at det er begrenset med tid. Men du kan alltid sy ferdig de siste detaljene på plagget hjemme om du har lyst til å skikkelig utfordre deg selv, med f..eks en blazer eller lignende.

Kikk innom kurskalenderen her, og se om dette kan være kurset for deg. 

Strykejern og andre forbannelser, eller bare dårlig karma?

Jeg har en eller annen dårlig karma med strykejern. Et eller annet jeg må ga gjort i et tidligere liv som gjør at akkurat strykejern er noe jeg har et litt anstrengt forhold til. Ikke minst et høyere forbruk av dem enn normalen. Noe kan selvsagt forklares med yrkesvalg, men det begynte lenge før det. Nå skal det sies at stryking i vanlig forstand, av skjorter, duker etc. er noe av det kjedeligste jeg gjør. I en del år ble løsningen å rigge seg til med en haug av klær som ikke lenger kunne ignoreres foran et eller annet program på TV. Dette var før strømme-tjenestenes tid, så ting måtte planlegges i forhold til oppsatt sendetid. 

Før strykejernet brukte man blant annet glattesteiner for å stryke. Strykejern kom til Norge rundt  1600-tallet, de tidligste ble laget i støpejern som man varmet i ovn. Etterhvert kom det også strykejern med "kasser" som du kunne putte glødende kull inni. De første elektriske strykejernene ble oppfunnet i mellomkrigstiden, men fikk først stor spredning etter andre verdenskrig. De første Dampstrykejernene kom på 1960-tallet.  

Det første strykejernet mitt var av dem gamle typen uten damp. En innflytningspresang når jeg skulle stå på egne ben. Dessverre sluttet det bare å virke etter noen få år. Helt dødt, okay, sånn var det med den saken. Ikke at jeg sørget så tungt fordi stryking var noe jeg helst ikke gjorde oftere enn jeg absolutt måtte, men det var et nødvendig redskap dersom jeg skulle sy. Det neste strykejernet tok bokstavelig fyr mens jeg brukte det. Det skjøt ut flammer på siden og sprakte. Om ikke det er et hint så vet ikke jeg. 

Det neste strykejernet var et dampstrykejern. Det fungerte en stund, før også det bare slutet å virke. Det neste dampstrykejernet fungerer fortsatt på et vis, bortsett fra at dampen fungerer bare på den høyeste temperaturen. På alle andre temperaturer lekker det vann som en sil. Veldig upraktisk om du stryker på tekstiler som ikke tåler "full guffe". Likevel, det er fortsatt mitt reserve-strykejern når alt annet har gått skeis. Som bunadsyerske erfarte jeg viktigheten av å ha back up på både symaskin og strykejern. Begge deler hadde en lei tendens til å "ta kvelden" i april/mai. 

Reservestrykejernet. Det lekker som en sil, men fungerer uten vann og damp på lavere temperaturer.

Neste strykejern ble med dampgenerator. På den tiden hadde jeg startet å sy bunader i større omfang og hadde behov noe med litt mer krefter enn et vanlig dampjern, (som lekker som en sil). Etter som tiden gikk kikket jeg misunnelig på kollegaer som hadde integrert strykebrett med vakuum og dampgenerator. Etter telling på fingre, som typisk kvinnelig grunder kjøper du ikke noe før du har pengene på bok, brukte jeg av oppsparte midler til å kjøpe en Laurastar dampgenerator med vakuum i strykebrettet. Lenge var ting såre vell. Jeg var over meg av ren fryd over verktøyet jeg hadde anskaffet. Men etter kort tid begynte selve jernet å få stygge merker nede på flaten. 

Flere og flere merker oppsto. De satt bom fast, og etterhvert satte det også flekker på det jeg strøk.

De gikk ikke å pusse eller vaske bort. Heldigvis satte de ikke merker på tøyet, - før det begynte å gjøre det. Den første gangen trodde jeg det var flekk på stoffet fra leverandøren. Det var noe jeg skulle sy til meg selv, så ingen krise, men likevel ergerlig. Jeg vurderte også om det kunne ha kommet fra en industrioverlock, fordi det kunne ligne litt på en oljeflekk, men det ga ingen mening i forhold til hvor flekkene hadde "oppstått" på tekstilet. 

Neste gang var det ikke like greit. Det lagde flekker på et tekstil til 3000 kr meteren. Det var krise! Heldigvis hadde jeg akkurat nok tekstil til å klippe en ny del. Jeg leste bruksanvisninger, hadde fulgt avkalkninger, og gjort alt som skulle gjøres. Samtidig ble flaten på selve strykejernet styggere og styggere, og flekkene flere. Det ble strøket med ekstra håndklær imellom det som skulle strykes og forhåndsregler ble tatt, men etter et nytt uhell - på en lys damaskduk - min egen heldigvis, turte jeg ikke lenger å bruke strykejernet. Tilbake til butikken, som ga meg tre ulike løsninger ut fra hvem jeg snakket med. Til slutt var det en reparatør som skulle se på det. Og hans svar var at jeg måtte slutte å stryke på plast. Seriøst!

Når alt annet har sluttet å virke? Min bedre halvdel håpet at et strykejern av den gamle typen kanskje ville gi meg litt mindre trøbbel. Jeg har fortsatt ikke testet det ut...

Å fortelle en som kun jobber med ull, lin og bomull at hen jobber med plast var ikke heldig. Jeg var så sint at at jeg nesten krøp gjennom røret. Sjefen for kundeservice skjønte etterhvert at godt voksne bunadsyere ikke er av det føyelige slaget når noen beskylder dem for å fuske i faget. Det endte med at de tok tilbake strykejernet med alt tilhørende. Så var det å finne frem til gammelt strykebrett og en fortsatt relativt ny dampgenerator. 

Albert har fått ny plass blant printer og garnlager. Ikke helt fornøyd med den nye plasseringen, som er lenger unna matmor, men antageligvis mer avslappet enn han var under strykebrettet. 

Du har vel gjettet det. Den begynte å fuske. Plutselig ville ikke dampen fungere. Jeg trykket og trykket. Ingenting skjedde, før etter 20 min - den skulle vanligvis ha slått seg av etter 10 minutter. Da formelig eksploderte det damp i alle retninger. Albert som lå under strykebrettet hylte av forskrekkelse, men ble heldigvis ikke skadet. Sengen hans fikk en ny plassering i trygg avstand mens jeg de kommende dagene testet ut funksjonen på strykejernet. Det samme skjedde hver gang. Albert ulte fortsatt hver gang jernet eksploderte, selv om han nå befant seg på trygg avstand. 

Jeg kom vel egentlig frem til at termostaten nå var gåen. Etter å ha sjekket hva en reparasjon ville komme på, fant jeg ut at det var billigere å kjøpe et nytt. - Et kjent paradoks i vår tid. Ting er ikke laget for å vare eller bli gamle, produsert i lavkostland, dermed blir reparasjonene som må gjøres lokalt fort  dyrere enn selve produktet. Også en kjent problemstilling innenfor klesindustrien.

Den nye dampgeneratoren er samme type som den forrige, bare i en oppdatert versjon og litt mer kraft. Selv om jeg ikke lenger syr bunader setter jeg pris på et strykejern som som gjør jobben enklest mulig. 

Så nå har en ny dampgenerator kommet i hus. Jeg holder pusten hver gang jeg setter det på. Vil det fungere, eksplodere damp, spytte ut oljelignende flekker eller ta fyr? Ingen skal si at det ikke er knyttet en viss spenning til det å stryke. Og om noen har råd for å snu dårlig strykejerns-karma tas de i mot med takk. 

Hva gjør man med en utslitt kjole som er full av gode minner?

Vi tar bedre vare på klær med  affeksjonsverdi. Tenk bare på bunaden, eller på den hjemmestrikkede genseren. De blir som regel værende i klesskapet, selv om de har krympet eller sett sine beste dager. Vi er mer villige til å reparere og gjenbruke hele eller deler av de plaggene. Plaggets verdi handler ikke da om kroner og øre, men følelser. Selv om vi generelt også er mer velvillig innstilt på å bekoste reparasjon dersom noe er kostbart i innkjøp. Og reparasjon av klær forlenger som kjent levetiden på klærne våre. 

Sy om og reparere er med på å forlenge levetiden på klærne våre. Jeg skifter gjerne for i jakker, lapper bukser, syr om og bruker deler av gamle skatter som en del av nye kreasjoner eller til reparasjoner.

Dette er noe jeg ofte støter på når noen ønsker å sy festdrakter, eller søker hjelp, for å gjenbruke deler av et elsket plagg i et nytt. Det kan være noe som er laget eller arvet av en kjær, eller rett og slett den første genseren de strikket på videregående. Det vi lager selv tar vi også bedre vare på, enn ting som har kommet enkelt til oss. Kanskje fordi vi da forstår verdien av arbeidstimene som ligger bak det å lage et helt plagg. 

Puten hadde ligget ute og fått et møte med solen som gjorde at den kunne trenge en liten oppgradering. Jeg kunne også ha sprette av foret og forsøkt å farge det, men nå ble det liggende inni den nye puten. 

For har du brukt måneder på å strikke en genser sitter det langt inne å putte den i en pose til Fretex. Klær med historie kan det være vanskelig å kvitte seg med, selv når de har kommet i kategorien, trange/utslitte og brukes helst bare i hagen. Det kan være klær du har laget selv, noe som minner deg om en person eller opplevelser. 

For min egen del sitter det i alle fall mye lenger inne å gi fra meg selvlaget, enn kjøpt  - med noen hederlige unntak. Jeg har faktisk en liten stabel med klær som jeg har laget selv som av ulike grunner ikke er i bruk lenger, som venter på det nye rette prosjektet. Tekstilene er jo like flotte selv om plagget er blitt litt trangt. 

For å piffe opp puten litt ønsket jeg å lage en liten kant. Det var ikke nok stoff uten falmer til å lage brede kanter. Et skråbånd ble brettet dobbelt før jeg puttet inn snoren og sydde det som en rolour. 

Og selv om det sikkert er sunt å kvitte seg med skapfyll, så er det som sagt ikke alt vi synes det er like greit å kassere. Hva gjør vi da? En måte kan være å finne nye bruksmåter for det som er utslitt dersom du har hjerte til å sette saksen i det. 

Tekstilet var falmet og fullt av striper etter bruk og vask. Denim slipper en del farge i vask. Dette er et plagg som er mye brukt og svettet i, dermed også vasket oftere enn et par bukser. 

Denimkjolen

Jeg har en egen forkjærlighet for kjoler laget i denim. Slitesterke, bruksvennlige og enkle å pynte opp og ned. Et supert basisplagg jeg alltid har i garderoben. En av disse kjolene var en sikker vinner i klesskapet, og har vært brukt til alt fra fin på jobben til etterhvert kjekk å ha på stranden. Det siste kunne den sikkert vært brukt til en liten stund til, men strandlivet med Norges-ferier er enkelte sommere så godt som ikke-eksiterende. Bruken har med andre ord vært litt begrenset de siste årene.

På baksiden hadde jeg ikke stort nok stykke, så det ble en naturlig sted å sette inn glidelåsen. Den ligger under kanten. Ps. På Stitsjorama i september skal jeg holde kurs i ulike metoder for å sette i glidelåser.

Dette har vært en kjole jeg ofte fikk komplimenter for. En av de jeg husker best er fra tiden hvor jeg reiste mye i forbindelse med jobb. På 7 flyet til Stockholm sammen med nesten bare dresskledde menn stilte undertegnede opp i blå denimkjole med prikker, oransje selv-strikket bolero og oransje sandaler. I det jeg satte foten inn i flyet utbrøt flyvertinnen spontant "Åh herlighet så deilig å se farger og noe så fint!" Utbruddet første til litt latter, men "It made made day". 

På ferie, på jobb, i butikken, - en brukes over alt kjole. Jeg følte meg alltid velkledd i tillegg til at den var praktisk. - Når jeg nå ser bildet  føler jeg at det er 100 år siden (og ikke 10, men det var virkelig en helt annen tid). 

Likevel etter 10 år med bruk og vask kjente jeg på at nå følte jeg meg ikke fin i kjolen lenger. Den hadde mistet en del fasong, blitt litt slaskete og med tydelige bruksmerker var den blitt degradert til strand- eller bruke i hagenkjole. Men hvordan kunne jeg kvitte meg med en kjole med så mye gode minner?

Tekstilet er klart for nye og gode minner i hagen. Og ikke minst har jeg tilført noe i hagen som også gir meg hyggelige assosiasjoner. 

Sprettekniven avslørte solid falming, og kanskje forklaringen på hvorfor jeg ikke følte meg så fin i kjolen lenger. En sofapute fra hagen hadde lidd noe av den samme skjebnen, solid falming, og hadde blitt liggende (gjemt og glemt på vaskerommet) mens den ventet på nytt trekk. Det var heldigvis nok tekstil i kjolen til å få laget et nytt trekk til puten som har fått plass i sofaen igjen. Jeg laget en rolour av skråbånd og en 6 mm tykk snor, som ble til en dekorkant rundt puten. Puten fikk også glidelås så trekket er enkelt å ta av og på. 

Restene fra kjolen skal få gjøre nytte som for i et pennal, eller som fyll i en annen sofapute. Det viktigste er å ta vare på det vi har, eller lage noe vi har lyst til å ta vare på. Tekstilet skal i alle fall få være med på å skape nye gode og hyggelige minner, bare i en annen setting. 

Bunadbruk i endring

At bunadbruken har endret seg gjennom tidene er ingen overraskelse, men kommer den til å bestå i nye 100 år? Bunadbruken i Norge er unik på verdensbasis, og dermed er den nominert som immateriell-kulturarv til Unesco. Bunaden, det elskede og hatede plagget som få stiller seg helt likegyldige til. Det er få ting som er en så effektiv ice-breaker, i selskap med ukjente, som å fortelle at du syr bunader. Noen hater plagget fordi de synes det er varmt, upraktisk og føler seg bumsete. Men det er rart med det, ryggen og holdningen blir litt rakere i bunad. Selv med tre meter tykk ull rundt livet, er det paradoksalt nok også det plagget de fleste føler seg absolutt finest i. Undertegnede er intet unntak. 

 

Denne festdrakten har fulgt med meg gjennom flere ti-år, og brukes på samme måte som bunaden. 

Bunaden var opprinnelig et plagg som ble brukt til hverdag og fest i rurale strøk, hvor man gjerne hadde en fin-stakk og en hverdagsstakk. I byene ble det brukt klær som var inspirert av moten i Europa. Det er mye takket være unionsoppløsning at det ble utviklet et vell av bunader. Fra Nasjonalen, en variant av hardangerbunaden,  som ble et allemannseie, til nye bunader fra hvert distrikt – og dalføre. Bunadene er delt opp i fem kategorier som sier noe om hvor mye bunaden er basert på drakttradisjon. Desto lavere tall, desto mindre er bunaden basert på lokale drakttradisjoner. Mange av de mest populære bunadene har lave tall, det vil si at de er konstruert basert på få draktdeler, eller mønstre funnet på alt fra rosemalte skap, til hestedekke.  

Om vi bruker litt tid på å sette oss inn i drakthistorien vil vi oppdage at mangfoldet til mange av bunadene våre er langt større og mer spennende enn det vi kanskje trodde. 

Man brukte det man hadde

Utsagnet, Man brukte det man hadde, er en sannhet med modifikasjoner. For også tidligere var man opptatt av mote og et ønske om å passe inn. Å få innpass i gruppen har alltid vært viktig for vår overlevelse. Klærne fortalte om geografisk-tilhørighet, sosial- og sivilstatus, ut fra f.eks. materialer, snitt, farger etc. Men det var normer og regler som ble fulgt for hva som passet seg. Det kunne også være kongelige forordninger som la restriksjoner på hva du hadde lov til å bruke av materialer og farger etc. 

 

Eksempler på å bruke det man hadde for hånden har jeg sett i skoneringer, -(innsiden på falden) laget av alt fra dongeri til noe som kan minne om kjøkkenhåndklær. Mange ulike former for tekstiler brukt i liv, til både rondastakk og beltestakken. Begge var hverdagsklær i bruk frem til nyere tid. Så bruken ble også en del av den levende drakttradisjonen. 

 

Politikk og mote

Bunaden har hatt ulik rolle og viktighet, og den har vært både politisk og moderne. Under andre verdenskrig var det ikke lov å feire 17.mai, og bunadbruk var omdiskutert og ansett som litt oppviglersk. Nazistene brukte små bunadskledde jenter i propagandaen, men lykkes heldigvis ikke med å ødelegge dens betydning.  Mange av de bunadene jeg har hatt inne til reparsjon i verkstedet fra slutten av 40-tallet og frem til midten av 50-tallet er ofte laget i andre materialer, og farger. Disse bunadene er på alle måter et godt eksempel på å bruke det man hadde. 

Om vi spoler frem til nyere tid skjedde det en endring på 90-tallet, etter OL på Lillehammer. Jeg debuterte som syerske på samme tid, da etterspørselen etter festdrakter eksploderte. Plutselig ble bunaden moderne igjen, i alle fall mer interessant enn på 80-tallet hvor den ble ansett som litt traust. I mange år var det et ganske tydelig skille mellom festdrakter og bunader, selv om festdraktene kunne være like kostbare som en bunad. Dyktige designere som Eva Lie og Lise sjåk Brek laget individuelle og vakre drakter. Noen av dem reneste kunstverk! Om jeg blir spurt om bunad eller festdrakt, sier jeg ja takk begge deler. En festdrakt kan være et rimelig alternativ til bunaden og lages helt personlig. Men det er også mulig å gjøre bunaden rimeligere ved f.eks. å lage hele eller deler av bunaden selv.

 

Med litt egeninnsats og tålmodighet kan du lage hele eller deler av bunaden selv. 

Fra tilhørighet til individualisme

Mens det tidligere var mer opplest og vedtatt at du valgte en bunad du hadde tilhørighet til, så er det langt vanligere i dag å velge bunad basert på smak. Nå skal det sies at mange kan ha lett langt bak i anegalleriet for å finne en tipp med opphav fra et område med en bunad som falt i smak. Men det kan synes som om at individualitet er blitt vel så viktig som tilhørighet for mange. 

Kommersialisering har effektivisert produksjonen av bunadene. Bunader har både blitt mote og et statusplagg, men på veien har også effektiviseringen medført at enkelte ting har blitt mer standardiserte. Mangfoldet innen f.eks. bringeduker - og betydningen av motivene, ulike mønstringer etc. har blitt tapt på veien, samtidig som andre aktører har sett sitt snitt i å finne nye markeder. Mangfoldet har endret seg fra den lokale syersken til store kommersielle aktørers produksjoner. 

I 2018 var det en utstilling av bringekluter på Utne utenfor Bergen. Det viser litt av mangfoldet. 

For noen år siden startet noen større kommersielle aktører trenden med silkeskjorter i alle slags mønstringer og farger, inspirert av Telemarksbunaden, til bruk i alle bunader. En trend som får noen til å juble, og andre til å gremme seg. De hvite skjortene som var symbolet på fest, og som det tar utallige timer å brodere, var for mange ikke like trendy lenger. Å bruke hvitt var noe man tidligere kun brukte til høytidelige anledninger, eller om du var rik. Hvitt var ikke en farge du jobbet i, den var også krevende å holde ren. Klær er kommunikasjon. Klærne forteller både noe om oss og om tiden vi lever i. 

Akerdrakten fra OSlo

Under parolen, man brukte det man hadde, er det åpnet opp for fullt frislipp. Her er det ingenting som tyder på at regelen om, less is more, gjelder. Etterhvert så må jeg innrømme at jeg ikke lenger vet hva som skal være det viktigste ved antrekket, men dette er opp til hver og en. Samtidig blir det et spørsmål om hvor går grensen fra når noe er en bunad til å bli en festdrakt basert på en bunad? Når man mikser med elementer fra ulike drakter, låner litt her og der, vanner man samtidig ut det opprinnelige. Mens festdrakten er helt fri, har (hadde?) bunaden et utgangspunkt og noen rammer. Eller tenker vi at det ikke spiller noen rolle? At det er et uttrykk for tiden vi lever i, ting går fort, vi bruker og kaster, og er ikke så opptatt av historie eller opprinnelse. Eller blir vi paradoksalt litt fattigere uten historien? 

Når jeg ser reklame for at du kan få bunader i alle farger du måtte ønske, sort, lilla, rosa, turkis – You name it, we´ve got it. Da hender det jeg tenker at den opprinnelige bunaden kan være tapt for kommersielle aktørers interesser. Det er også en av de gangene jeg håper jeg tar grundig feil. Jeg heier på at vi fortsetter å bruke bunadene og festdraktene våre, for bunaden er det mest bærekraftige plagget i garderoben vår. Spesielt når den får gå i arv i generasjoner, og bli en del av din egen historie. 

Deling, læring og overføring av kunnskap

Vi mangler håndverkere, og sliter med rekruttering innenfor spesielt de små håndverksfagene. Rekrutteringen i rundt 40 små håndverksfag er så liten, og kunnskapen fordelt på så få hoder, at de er rødlistet. Det vil si at kunnskapen står i fare for å forsvinne. Det er på høy tid at vi hever håndverkerens status om vi ønsker å bevare kompetansen som fag i generasjoner fremover. Om alt skal formidles via YouTube risikerer vi at mye taus kunnskap går tapt på veien.

Det ligger mye taus kunnskap i håndverk. Hvor hard, hvor mye etc. 

Å leve av håndverk kan være utfordrende. Vi har utviklet en kultur med en forventning om at alt er gratis eller billig. Det er små marginer, og ikke alle lykkes med å få økonomi i prosjektene sine. Å ta til seg en lærling betyr at du må skaffe arbeid til to, noe som gjør deg sårbar ved sykdom og fravær. For oppdraget må likevel leveres til avtalt tid. I tillegg er arbeidet ofte fysisk krevende, slitasjeskader er ikke uvanlig blant eldre håndverkere. Man kan jo innimellom lure på om det bare er idealister som søker seg til en del av disse yrkene, som også ofte dårlig lønnet.

Hobbymarkedet

Noen syr og strikker på hobbybasis og selger produktene sine til nærmest for materialenes kostpris. Når vi ikke ta oss betalt for selve arbeidet, er det med på å forringe verdien av håndverket, og kompetansen som kreves for å utføre det. Vi kan skylde på fast fashion og at klær ikke koster penger, men om du går i en garnbutikk vil du fort oppdage at materialene koster mer enn hva du betaler for en maskinstrikket genser på HM. Det gir ikke mening. 

Gratis-kulturen har gjort at det er også en forventning om å få ting ferdig servert. Hver vår i den travleste perioden dumpet det ofte inn spørsmål om søm. Jeg lærte på den harde måten at å si ja til ett spørsmål, betød litt for ofte 100 nye. Det ble et kræsj-kurs i å sette grenser, og ta vare på seg selv og egen energi. 

I dag kan de fleste Google seg frem til mye av det de lurer på. Jeg Googler selv når jeg lurer på ting, og tenker at med litt egeninnsats og tilgang til internett kan mye løses. Men noe kunnskap sitter i hendene, og det er vanskelig å formidle noe som bare sitter som minner i hendene. Jeg vet f.eks. hvor lang tråden må være når jeg legger opp masker til et nytt strikketøy, men kan vanskelig forklare hvordan beregningen foregår. For det er stor forskjell på hvor mye garn du trenger for å legge opp på 2,5 mm og 4 mm pinne. Eller hvor hardt jeg må holde og dra når jeg syr spilesøm, osv osv. Det formidles enklest når vi jobber sammen.

Noe kunnskap går fortsatt mellom generasjoner. I skolen er det veldig tilfeldig hva man lærer av håndverk da det ikke er et prioritert område. Mange skoler har verken strikkepinner eller garn til alle elevene. Det er ikke lett å lære noen å strikke eller sy uten nok  utstyr. 

Fellesskap

Som håndverker hadde jeg også et nettverk av kollegaer hvor vi forøkte å hjelpe hverandre etter beste evne. Det handlet om kollegialitet, om å hjelpe hverandre til å bli enda bedre håndverkere. Det lå en gjensidighet i det, og en respekt for den andres tid og kompetanse. 

Jeg tar meg i å savne det faglige fellesskapet, samtidig som arbeidshverdagen min for det meste ble utført med assistenten Albert som eneste selskap. Han er forøvrig fortsatt assistent med de samme oppgavene som før, jage nabolagets katter, varsle på alle som kommer og tilby terapi i form av kos og turer i nabolaget. Det er unektelig litt rart å ikke være en del av fellesskapet lenger, samtidig som jeg hadde et behov for å gå videre når ting ble som de ble. Det var jo ikke noe poeng i å tviholde på noe som ikke lenger var en mulighet når kroppen sa stopp.

Med ting litt på avstand kjenner på at jeg på at jeg ikke på noen måte er ferdig med tekstil. Jeg elsker jo tekstiler! Nå handler det mer om å finne nye måter å bruke kompetansen min på. Etterhvert håper jeg også å finne tilbake til søm på ren hobbybasis, uten tunge løft, håndsøm og tidsfrister. Finne tilbake til rekreasjonen som jeg tidligere hadde i sømmen. Det er dessverre et stykke igjen dit kjenner jeg. 

Strikking er et av de tingene jeg fortsatt gjør med måte. Holder skulderen i ro, mens jeg nyter terapien som ligger i å flytte en maske fra en pinne til en annen, mens jeg ser at arbeidet vokser litt etter litt. 

For misforstå meg rett. Jeg ser med optimisme på at interessen håndarbeid fortsetter å stige. Jeg digger at unge kjøper brukt, syr, reparerer og tilpasser til seg selv. Tradisjonelt ble denne type kunnskap overført fra generasjon til generasjon. Nå finnes diverse apper, digitale sy-leksikon og YouTube - og tro meg med litt egeninnsats og disse hjelpemidlene kan du lære det du trenger å vite om søm uten bestemor som fasit. 

Eller så er fysiske kurs et godt alternativ. De er min favoritt, muligens fordi jeg liker den undervisningsformen best. Jeg liker dynamikken i små grupper, og muligheten for å være tettere på. Da får man også mulighet til å stille spørsmål underveis, og en hånd som viser deg akkurat hvordan du holder nålen, hvor stram tråden skal være etc.. Det er dessuten hyggelig, å sy eller strikke sammen med andre. Bare se på interessen for strikke - og syfestivaler. Folk reiser fra nord til sør, eller over landegrensene for å ta del i disse arrangementene. 

Vi er mange som kan fortelle om gode møter, fellesskap eller nye vennskap som har blitt til over strikketøy og en kopp kaffe. Å kunne dele gleden med andre over hvor mykt er fiber er, eller kjenne på mestringen over å ha produsert et plagg helt på egenhånd, den er nesten ubetalelig. Eller hva sier du?

Den beste versjonen av deg selv

Dette er en frase som ofte brukes i forbindelse med anti-aging. Som om den beste versjonen av deg selv kun består av ditt ytre, og hvor få rynker du har. Bakgrunnen for hvorfor jeg har tatt til tastaturet er en kronikk i VG av Alexander H Sandtorv, som ledet til en debatt i Dagsnytt 18 på NRK. Sandtorv mener at anti-aging har gått for langt og at vi faktisk heller blir dårlige mennesker av alt fokuset på det ytre. Jeg er mer enn tilbøyelig til å være enig i at ting har gått alt for langt. Det er grunn til å bli bekymret når vi leser om barn ned i 10 års alderen som går til legen for å få vite mer om alti-aldring, og som er vel opplest på retinol og andre produkter som skal hjelpe mot å bremse tegn på aldring. Jeg skriver tegn, for vi blir eldre uansett hvordan vi ser ut. Og det å bli eldre, er et privilegiet. Det er ikke alle som får oppleve å bli eldre.

Hva legger du i begrepet, å bli den beste versjonen av deg selv? Anti-adring er egentlig et paradoks. Vi ønsker jo å bli eldre. Alternativet til å ikke bli eldre er ingen ting å trakte etter. 

Tilbake til debatten hos Dagsnytt 18, der møttes Sandtorv med en av deleierne fra skjønnhetsklinikken Nomi. For de som ikke husker, Nomi var klinikken som sendte ut en pressemelding signert 3 kjendiser, med utsagnet,  om man ville eldes som et "rent a wreck" eller en "jaguar E type". Det var et av flere utsagn som forsiktig sagt skapte litt støy. Men denne legen argumenterte med at huden er et organ som må tas vare på lik linje med ethvert annet organ, som hjerne og hjerte. Det var her jeg falt av. Er rynker noe som gjør meg syk, forkorter levetiden min, eller gir meg andre helseplager? Hvorfor er rynker noe som må repareres? 

Jeg forstår at et godt kosthold og aktivitet kan forebygge flere sykdommer, som hjerte - og karsykdommer. Men hvilke alvorlige sykdommer forebygger fillere eller et ansiktsløft? 

Legen var veldig nøye med å presisere at de ofte sa nei. De hadde faglig integrritet. Tja, når noen tenker at rynker er dårlig helse er jeg litt i tvil. I den anledning har jeg lyst til å dele to erfaringer jeg har med denne industrien. 

Hva er galt med ansiktet mitt?

Jeg har en hudsykdom som gjør at jeg får noen slags nupper som kan ligne på kviser eller vorter i ansiktet. Den eneste måten å behandle den på, altså fjerne utvekstene, er med laser. For ca 10 år siden oppsøkte jeg en klinikk for å få fjernet en 10-12 kuler. Selve behandlingen gikk helt greit. Det så ut som om noen hadde lekt med en sigarettglo i ansiktet mitt når vi var ferdige, men det leget seg relativt raskt. Jeg vil presisere at det eneste jeg etterspurte av behandling var fjerning av disse kulene som jeg oppfattet som sjenerende. 

Et par uker senere var jeg tilbake for en kontroll. Hun som hadde behandlet meg kikket raskt på meg og overlot rommet til en ny kosmetisk sykepleier. Lite ante jeg hva som ventet meg. Denne tok ansiktet i hendene sine og gransket det. Så begynte hun å ramse opp alt som var feil med ansiktet mitt. Det var en lang liste. Jeg trengte fillere, litt botox og muligens et lite løft. Men jeg kunne ta det helt med ro for de kunne hjelpe meg med alt sammen, så kunne jeg bli den beste versjonen av meg selv. 

Mens jeg kjempet med å holde sinne tilbake svarte jeg at jeg anså at den beste versjonen av meg selv handlet om å være en personen jeg kunne stå inne for. At det handlet om å være glad i seg selv, fylle livet med noe meningsfullt og fylle det med folk man er glad i. Sykepleieren stirret uforstående på meg før hun satte ansiktet sitt bare cm foran mitt og utbrøt, "men se på meg. Jeg har ikke en rynke".  Og sånn fortsatte det til jeg ikke lenger klarte å skjule at jeg var dr...forb. og ba henne om å fjerne seg før jeg gjorde noe som ville få meg arrestert. 

Jeg var så sint at jeg ikke klarte å sette meg inn i bilen og kjøre hjem før jeg hadde rukket å drikke en kopp te på cafeen i underetasjen. Det som gjorde meg mest forbannet var at jeg aldri på noe som helst tidspunkt hadde nevnt rynker, skjønnhetsbehandling eller noe som skulle tilsi at jeg var ute etter anti-aldrings behandlinger. Det å bli presentert for en handleliste av kosmetiske inngrep uten å ha bedt om det. Jeg oppfattet handlingen som dypt uetisk, og følte meg utsatt for et forsøk på råsalg i dårlig selvfølelse. Samtidig tenkte jeg på, hva om jeg hadde vært nyskilt og usikker? Hvordan hadde jeg reagert da?

Selfies uten filter. Det er ikke alle som kjenner at de synes er greit i en utseende-fiksert verden.

Fettsuging faktisk

Hadde det enda vært den eneste opplevelsen jeg hadde med folk som skal redde meg fra meg selv. Eller vil hjelpe meg til å bli den beste versjonen av meg selv. Igjen ønsket jeg å få fjernet kuler i ansiktet som hadde kommet tilbake i hopetall. I 2021 fjernet jeg over 60 stykker i en og samme behandling. - Men, det var faktisk ikke alle. Så fikk jeg tips om at Volvat kanskje kunne gjøre en laser over hele ansiktet. Jeg øynet et lite håp om at jeg i samme slengen kanskje kunne få redusert et par dype acne-arr. Dette var på slutten av Covid perioden hvor vi fortsatt satt litt langt fra hverandre. 

Inne hos legen forklarte jeg situasjonen med kulene, og lurte samtidig på om acne-arrene kunne utbedres. Svaret jeg fikk var ikke det jeg forventet. Legen undersøkte ikke kulene, men betraktet meg på 1,5 m avstand. "Jeg foreslår fettsuging. Vi behandler fettet som vi sprøyter inn, så får du en så fin lød. Det fungerer hver gang." Et skikkelig teit spørsmål, men jeg stilte det like vel, "Skal du sprøyte fett i acne-arret? " - Arret var riktig nok dypt, men likevel. " Nei, nei, dette er for at du skal få tilbake litt lød i ansiktet ditt. Det blir så fint." Legen kikket litt på meg og fortsatte, "Du har kanskje ikke så mye fett, men ta det helt med ro, jeg finner alltid noe". 

Da jeg kom ut i bilen hvor min bedre halvdel ventet, spurte han om de kunne hjelpe til med kuler og acne-arr. Jeg svarte som sant var at det ante jeg ikke, men at jeg måtte fettsuges. Jeg kom ut med en "handleliste" fra legen på kr 60 000 i hånden. Heldigvis klarte å se humoren i situasjonen og le av den. Men når jeg blir møtt med påstander om ansvarlighet fra skjønnhetsklinikker er jeg på ingen måte overbevist. Eller er det sånn at fjerning av kviselignende kuler i ansiktet er et kodeord for - Jeg vil egentlig ha rynkebehandling! For ordnes skyld, jeg fikk fjernet resten av kulene hos en lege som ikke foreslo andre behandlinger. 

Linjer og rynker er spor av livet jeg har levd. Erfaringene som har formet meg til den jeg er i dag. Er det eller jeg mindre verdt fordi jeg ikke har pakket meg inn i glatt hud? 

Igjen så satt jeg igjen med en dårlig følelse. Hva om jeg ikke hadde vært trygg nok til å si at jeg er komfortabel med at livet jeg har levd syns. Det er ingen som lengter etter å bli gammel, men det er jaggu ikke enklere i et samfunn hvor vi konstant påminnes om at vi nesten burde skamme oss for å bli eldre. I alle fall at det synes. 

For jeg kan ikke la være å lure, hvilke helseplager gir naturlig aldring av et ansikt? Bortsett fra at det bærer spor av et levd liv, og det som gjør oss til de menneskene vi er? Og hvem er det som har bestemt at rynker er stygt? Hvem er det som sier at et ansikt ikke kan være vakkert eller interessant selv om det viser spor av er levd liv? Det er jo ikke sånn at vi slutter å være glad i venner, partnere, foreldre eller besteforeldre fordi de ikke lenger ser ut som om de er 25. Hvor glatt hud et menneske har forteller ingen ting om hvem de egentlig er, om de er generøse, snille, tålmodige eller om de er selvopptatte, smålige og gjerrige. Hvem er den beste versjonen av seg selv?

Jeg synes det er grunn til å rope et varsku når barn ned i 10-års alderen bekymrer seg for rynker. Av alle ting en 10 åring skal bekymre seg for, som ikke bør være veldig mye, burde ikke dette være på listen i det hele tatt. Så mitt hjertesukk og oppfordring til de som vet at de har unge følgere, vær så snill og husk at du er en rollemodell. Er det du promoterer egentlig god helse? Kan vi heller være enige om at den beste versjonen av oss selv handler om veldig veldig mye mer enn bare det ytre, og hvor mange rynker du har. 

Et avsluttet kapittel

Jeg vil alltid være takknemlig for alle dere som gjorde det mulig å drive verkstedet Helles Syskrin, og skape min egen arbeidsplass. Det har vært nervepirrende, hektisk, slitsom og morsomt. Men ikke minst, veldig lærerikt. Det skal ikke stikkes under en stol at det å være håndverker og bunadsyerske krever sin kvinne. Foruten å være bedriftseier, med alt hva det medfører av ansvar, er det er fysisk tungt med mange repetitive bevegelser som kroppen vår ikke er laget for. Jeg vil anslå at omtrent 80 prosent av all sømmen jeg gjorde ble gjort for hånd. Og alle som har brukt en bunad vet at den er tung. 

Allerede høsten 2022 startet prosessen med å nedskalere arbeidet i systuen. Kroppen hadde lenge gitt kraftige signaler om at alt ikke var som det skulle være. Så skulle det også komme til et punkt hvor nedskalering ikke var nok, strategien med å bite tennene sammen fungerte ikke lenger, og et virke med nål og tråd var et avsluttet kapittel. 

Det har vært både lærerikt og interessant å arbeide med kulturhistorie og det mest miljøvennlige plagget vi har i garderoben. Jeg er jo like glad i bunader selv om jeg ikke jobber med dem lenger. 

I løpet av det siste året har jeg formidlet på nettsider og i sosiale medier at jeg først kom til å ta en lang pause, så stengt på ubestemt tid, og nå før jul at eventyret er over. Jeg har lagt ut informasjon på Google om at bedriften er stengt, endret kategori på Gulesider og fjernet nettsiden til systuen. Likevel kommer det inn henvendelser om bunadsøm. Noen tar også kontakt for å høre hvordan det går. Svaret på det er at verkstedet er stengt, utover det har jeg ikke behov for å dele verken diagnoser eller dårlige dager. Jeg ber om forståelse for at det tilhører privatlivet.

For å ta vare på meg selv har jeg valgt å ikke være tilgjengelig for spørsmål som tilhører systuen. Den er stengt og nedlagt. Har du behov for hjelp med bunaden din må du selv Google, ringe rundt og sjekke hvem som har ledig kapasitet og mulighet til å hjelpe deg.

Igjen, tusen takk til alle dere som har vært kunder hos oss, men nå er det dessverre noen andre som må overta stafettpinnen med nål og tråd.

Forbruk som lykkepille

Shopper vi oss lykkelige? Det er uklart om det var renteoppgangen eller bekymringen for miljøet som sto for 2 prosent reduksjon i antall korttransaksjoner i 2023 (1). Etter en sterk vekst innen netthandel over flere år kan man nå se en nedgang, bortsett fra i den yngste aldersgruppen. 

«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.»  - Henrik Ibsen, Villanden. 

Fast fashion suksess ligger i at den spiller på folks behov for å tilhøre (2). Vi kjøper nye ting fordi vi er blitt fortalt at nytt er bedre, og slik oppnå målet om andres anerkjennelse. Vi kan spørre om vi søker individualitet uten å stille spørsmål ved hva det vil si å måle egenverdi ut fra en snever definisjon av hva det vil si å være vellykket. Å måle egenverdi basert på andres overfladiske bekreftelse, målt i klikk og likes i sosiale medier, eller beundring fra en kollega. Forbruket blir en lykkepille. En del av prisen vi betaler blir til overforbruk og sånn fortsetter vi å fore et system som ikke fungerer. 

Når vi vet at hvert 5. klesplagg enten aldri er brukt eller nesten ikke, er det legitimt å spørre hvorfor vi kjøpte det i utgangspunktet. Hvilket behov skulle det egentlig dekke?

Pynter vi bare på bruden?

Vi forsøker å reparere et system som ikke fungerer med en medisin som tillater det samme systemet å fortsette i en ny og litt mer spiselig innpakning. Såkalt eco-friendly. Men før vi innser at så lenge vi fortsetter å støtte overproduksjon som løsningen, vil vi ikke klare å få til de nødvendige endringene. Endringene vi står overfor består ikke bare i endrede produksjonsmetoder, men i endret verdisyn. 

Om lag 80 prosent av miljøpåvirkningen fra et klesplagg avgjøres i designprosessen. Er det laget av nedbrytbart et materiale, er det tidløst så det føles aktuelt i mange år, vil tekstilene være egnet for gjenbruk og en del av sirkulærøkonomien etc. Men selv om produsenter som HM tester ut klær laget av ananas og andre nedbrytbare materialer, så endrer det kun på materialene. Ikke på overproduksjonen som er det største problemet. Greenpeace (3) pekte også på at også sirkulærøkonomien er basert på det gamle systemet med overproduksjon. Og kan nedbrytbare materialer laget av tang og ananas brukes på nytt? Og vil kundene egentlig ha det? En av utfordringene i dag er at vi har et system som er rigget og laget for å vokse inn i det uendelige. Selve målet er økonomisk vekst. Og gjerne inn i himmelen. For når er nok egentlig nok? 

Mange av tiltakene som settes i gang nå handler om å lappe på et gammelt system. Problemet er at det støtter overproduksjon. Vi gjenbruker fibre, men hva hjelper det om produksjonen i den andre enden foregår med samme intensitet? Vi vil fortsette å produsere avfall som må håndteres på et eller annet vis. Hvem skal håndtere det i fremtiden? I dag sluses det meste av avfallet fra tekstilindustrien til lavkostland som ikke har systemer for å håndtere avfallet. Lenge har ute av øye ut av sinn fungert for vesten, men hvor lenge kan de fortsette med det?

Ringvirkninger. De valgene vi tar her hjemme har en påvirkning på hva som skjer andre steder i verden.

Glocal

Da jeg arbeidet i American Express brukte vi utrykket "Glocal". Think Global, Act Local. Tenk helhetlig, men husk hvilket marked du opererer i. Vi har på grunn av klimaet alltid måtte importere en del råvarer og tekstiler, som bomull og silke. Om vi skulle være fullstendig selvforsynte ville vi raskt merke at en god del råvarer forsvant ut av sortimentet vårt. Så er vi kanskje enige om at en del import er nødvendig, men hvor skal de forurensende prosessene utføres? 

Flere vil hevde at vi egentlig ikke trenger å produsere mer klær i det hele tatt. Det er produsert mer enn nok for flere generasjoner fremover. Gjenbruk av eksisterende klær er løftet frem som en av løsningene. Nå visere tallene at søkelyset på gjenbruk foreløpig har dempet lite på våre handlevaner. Vi liker fortsatt å kjøpe nytt. Gjenbruk krever bedre tid, du må saumfare flere butikker for å finne noe som er i din størrelse, kanskje krever det at du kan sy, eller er villig til å betale noen andre for å gjøre det. 

Arbeidsplasser

Vi støter på flere etiske dilemmaer i miljødebatten. En av dem er arbeidsplasser. Det meste av klesproduksjonen er i dag satt ut til land som trenger arbeidsplasser. Det gjør inntrykk når vi vet at  tekstilindustrien står for ca 84 % av de samlede eksportinntektene i Bangladesh. I tillegg sysselsetter industrien rundt 4,4 millioner, hovedsakelig kvinner fra landlige områder. Om vi skulle legge ned industrien i morgen ville vi sende millioner av sårbare mennesker ut i fattigdom. De blir verken møtt av et NAV med arbeidsledighetstrygd, eller gode muligheter for utdanning. Vi må med andre ord klare å ha det globale overblikket, samtidig som vi vurderer de lokale konsekvensene. 

På samme tid som industrien er viktig for land som Bangladesh kommer den andre siden av regnestykket inn i form av forurensning. Industrien forurenser matjord, og en vannkrevendeindustri legger beslag på en viktig ressurs i et område hvor tilgang på rent vann er mangelvare. 

En redusert produksjon vil være et gode for miljøet, men ha store konsekvenser for kvinnene som mister levebrødet sitt. Det er lite trolig at Bangladesh alene vil være i stand til å løse dette problemet uten at det internasjonale samfunnet bidrar til løsninger som kan sikre andre arbeidsplasser. Samtidig støter vi fort på et nytt etisk dilemma, hva om endringer i utdanning og høynet levestandard fører til at stadig flere får økt kjøpekraft og ønsker å være med på forbruksfesten? Hvordan kan vi i vesten trekke opp stigen etter oss og si, beklager, men vi har brukt opp alt, men vi vil gjerne fortsette som før fordi vi er blitt godt vant. 

Vi trenger ikke se lengre enn til eget land for å se hvor langt vi er villige til å strekke oss for noen få arbeidsplasser. Viser store aktører interesse er skog lite verdt. Hytteutbygging har gått fra kos til protest og lokalpolitikere står i spagat mellom ønsket om arbeidsplasser og behovet for vern av uerstattelig natur. Mange har også fått øynene opp for at oppdrettsnæringen ikke bare betyr vekst og arbeidsplasser, men også død og ødelagt havbunn.  

Longing for less

Som et motsvar til ønsket om ukontrollert vekst har den Nederlandske kunstneren Arne Hendriks (4)  de siste åtte årene arbeidet med en utstilling hvor han snakker om «Longing for less». En lengsel etter å bli mindre. Mennesket har takket være den medisinske utviklingen og bedre ernæring blitt både eldre og større. Det innebærer også at vi vi krever mer ressurser både i form av mat, plass og klær. Fordi det er store forskjeller på størrelse blir det også større variasjon i hva som må være standard. Hendriks spør, hva om vi vi gikk inn for å heller ha et ideal om å bli mindre og ønske oss mindre. Det ville kreve mindre ressurser, i tekstilindustrien ville man kunne ha mer standardiserte størrelser med redusert svinn, mindre matproduksjon etc. 

Hva kan du klare deg uten? 

Fra ego til Eco

Det er likevel ikke til å komme fra at verdiene våre må justeres om vi skal lykkes med å få nedforbruket vårt. Vi må ønske oss mindre ting, se etter andre måter å måle suksess på, og andre måter å måle egenverdi på. Gå bort fra ideen om at nytt alltid er bedre. 

«Ta vare på det du har, eller lag noe du har lyst til å ta vare på (5)»

I 2014 gjorde de et prosjekt i forbindelse med en kunstutstilling på Art Tower Mito and the Marugame Genichiro Inokuma Museum of Contemporary Art i Japan, hvor museumsvaktene skulle lage sine egne uniformer som en del av en kunstutstilling. Det ble satt opp flere workshops for vaktene som fikk opplæring innen søm. De lærte blant annet hvordan de satte et erme i en jakke, ulike sømteknikker etc. De hadde relativt frie hender til å utvikle sine egne uniformer, og gikk inn for oppgaven med stor entusiasme. De oppdaget at de langt oftere ble kontaktet av publikum og fikk langt flere spørsmål som følge av de personlige draktene. Museumsvaktene, alle kvinner, rapporterte også om stor stolthet over hva de hadde fått til. De fortsatte å arbeide med uniformene sine lenge etter at de egentlig var tatt i bruk, tilførte personlige broderier, tekstiler med affeksjonsverdi etc. 

Mye tyder på at om du har en emosjonell tilknytning til det du bruker tar du også bedre på det. Dette kjenner jeg godt igjen fra tiden som bunadtilvirker. Bunaden brodert av bestemor, båret av en tante og mor er uerstattelig. Det var de bunadene jeg sto med andakt og litt redsel, før jeg skulle sette sprettekniven i plagget. For jeg visste at uansett hvor god forsikring jeg hadde, så ville aldri en ny bunad kunne erstatte den som var fylt med 100 års historie. Det var de bunadene jeg elsket å jobbe med, reparere og restaurere for nye 50 års bruk. Bunaden er antageligvis det mest bærekraftige plagget vi har, så kan vi heller ta debatten om behovet for å pimpe opp og fornye den en annen gang.

Selv om vi ikke kan forvente at alle skal begynne å sy, kan vi muligens klare å skape en relasjon mellom produsent og forbruker. Utvidet bruk av Åpenhetsloven kan være et første skritt i å spore produsent slik vi ser forsøkt i matindustrien. Enkelte ullprodusenter på New Zealand har QR-koder i klær slik at forbrukeren kan gå inn og se hvilken gård ulla i klærne er produsert på. Du ser sauene og blir kjent med bonden og hens familie. Jeg vet ikke hva du synes, selv hadde jeg fått en ekstra tilknytning til plagget.

Om alle gjør litt vil det ha en stor effekt.

Kommunikasjon og tilhørighet

Utfordringene vi står overfor er komplekse, og uten to streker under svaret. Mange ønsker å gjøre noe, men synes det er vanskelig å vite hvor de skal begynne.  Klær er kommunikasjon, de forteller om tilhørighet og status. De forteller både om hvem vi vil være, og hvor vi og hvem ønsker å identifisere oss med i samfunnet. Vi higer etter aksept og tilhørighet. Behovet for dette vil være størst for de unge som skal ut og finne seg selv og sin plass i den. Hva da med oss som har kommet forbi den fasen.

Vi må begynne med oss selv, tørre å være modige. Ta oppgaven som rollemodeller på alvor. Oppfordre lovgivere til å være modige. Som Dagfinn Høybråten, røykelovens far. Han sto imot latterliggjøring og hets fordi han kjempet for folkehelsen. Jeg kjenner ikke noen som kunne tenke seg å gå tilbake til tiden da halve flyet var røykeavdeling. Vi trenger modige politikere som tør å se forbi neste valg, og vi må være villige til å gå inn i oss selv og ta livet av en livsløgn eller to. For blir du egentlig lykkeligere av den nye blusen? Hva betyr det egentlig at kollegaen beundrer den nye vesken din? Om du fikk vite at du hadde 2 måneder igjen å leve ville du shoppet som en gal for å føle lykke? Eller handler din egenverdi og livsglede om noe helt annet? Om å være et ansvarlig, godt, reflekterende, raust, kreativt, snilt, klokt menneske. Tenk fort, for planeten vår trenger en pause nå. 

Kilder: 

• [1] https://www.dnb.no/portalfront/nedlast/no/om-oss/Aarsrapport_2023.pdf
• [2] Danielle Bruggeman, dissolving the Ego Fashion
• [3] Greenpeace, Fashion at the Crossroads” (2017) 
• [4] http://kvadratinterwoven.com/arne-hendriks-and-the-incredible-shrinking-man
• [5] Siggerud, Helle, Strikk til alle anledninger 2020