Nytt liv til gammel Oslobunad

Mange tenker umiddelbart på montering av helt nye bunader når de hører at jeg syr bunader. Og mange bunadsyersker eller bunadtilvirkere gjør også primært det. Men mesteparten av det jeg gjør er å reparere og sy om gamle bunader. Og det synes jeg kan være en utrolig spennende jobb. For det ligger mye historie i en gammel bunad. Den bærer som regel også med seg spor av alle som har sydd på den gjennom tidene. Forskjellig tråd, og litt ulike løsninger. Noen litt mer oppfinnsomme enn andre.

Fargene i Oslobunaden var opprinnelig hentet fra by-våpenet.

Noen prosjekter er mer omfattende enn andre. Men oppleves til gjengjeld veldig takknemlige når jeg kan være med på å bevare et flott arvestykke for enda en generasjon. For det er som regel forbundet med mye glede hos eieren over å få videreført historien et stykke til. Et slikt prosjekt var en Oslobunad som jeg har lyst til å fortelle litt mer om. 

Verdt å redde?

Det hele begynte med en hyggelig henvendelse på mail, Om jeg kunne vurdere en Oslobunad fra 1948? Oslo- og Romeriksbunader er de bunadene jeg syr mest av fra bunnen av, så det var morsomt å skulle få se en av de aller eldste versjonene. Jeg er selv født og oppvokst i Oslo, så her spiller kanskje også litt særinteresser inn? Men var den mulig å redde? 

Innsnittene ble flyttet og rettet opp da de var litt skjeve. Skuldrene ble senket så vi fikk noen ekstra cm på lengden.

Jeg så potensiale i bunaden som var brodert av en bestemor og nå hadde et barnebarn som gjerne ville hente vitnemålet sitt på NTNU i akkurat denne bunaden. Det ble ganske raskt klart at dette var et plagg fullt av historie. Stoffet var kjøpt med rasjoneringkuponger etter krigen og var ikke det beste utgangspunktet. Det var skjørt, hadde mange små huller og en stor rift i åpningen. Bunaden var i tillegg litt for trang, og beltet litt for kort. Beltet var smalt, og passet ikke til ønsket om å gjøre det om til et stølebelte.

Store deler av restaureringsarbeidet ble gjort under lupelampen. 

Etter litt rådslagning ble vi enige om å gjøre det vi kunne for å gi bunaden nytt liv til en ny generasjon. Utfordringen var den akutte mangelen på tekstil. For det var ingen dyrebare cm med stoff gjemt i sidesømmene. For å bøte på stoffmangelen vurderte vi å lage et nytt stølebelte i et lignende stoff og bruke tøyremsen fra beltet til å sette inn kiler i sidene på livet. Men noen ganger ordner det seg. En tante hadde gjemt på en liten stoffbit. Og 10 x 50 cm var det vi trengte for å lage kiler i siden på livet og forlenge beltet med de manglende cm.

Stakken

Når jeg så på bildene av den første eieren ble det klart at den var sydd kortere enn det vi ville gjort i dag. Men det var et greit utgangspunkt. For den nye eieren var også høyere enn den første eieren. Vi la ned kanten så mye vi kunne. Jeg sydde på en skonering på baksiden av broderiet. Det ga både bedre fall i stakken, samt at det beskytter broderiene. 

Under lupen

Lupelampe ble et viktig verktøy da et sted mellom 18-20 hull på både stakk, liv og belte ble kunsstoppet. Riften i splitten ble stoppet, samtidig som jeg utvidet lengden på den og forsterket den i åpningen.

Splitten var dyp og nestet igjen så mye at åpningen var litt trang. Den var også forsterket med et limstoff som gjorde hele splitten veldig stiv. Jeg sydde igjen de nederste cm, og utvidet samtidig splitten til en mer anvendelig lengde.

Livet var sydd sammen med kun to sømmer i ryggen. For å få færrest mulig sømmer i siden lager jeg et nytt sidestykke til ryggen av stoffet fra tanten, så vi fikk kun en søm i siden midt under ermet. Dette stemmer også mer med hvordan vi syr livet til Oslobunaden i dag. 

Noen av hullene var tidligere forsøkt stoppet med vanlig sytråd. Etter å ha blitt kunstoppet ble hullene mindre synlige. 

Den siste stoffbiten ble brukt til å skjøte på beltet, så det ble langt nok. I tillegg  skjøtet jeg på et  tilleggstoff på baksiden og stivet det opp så det ble bredt nok til at det kan settes støler på det senere. Vesken ble reparert, og da navnet til bestemor var inngravert på veskelåsen broderte jeg inn navnet til den nye eieren inni vesken. Så ble ringen liksom sluttet. 

Straks klar for siste innprøving. Beltet mangler lås, men er klar for støler dersom det er ønske om det. 

I livet ble det lagt til en forsterkning mellom stakk og liv, hemper til oppheng for å redusere belastning ved oppbevaring, og en hempe til vesken. For å beskytte stakken ved videre bruk laget vi et underskjørt som også ga stakken et penere fall. Og den nye eieren! Når hun ikke hadde lyst til å ta av bunaden, da har jeg en veldig god dag på jobben. Tusen takk for at jeg fikk være en del av denne prosessen! 

"Ta vare på det du har, eller lag noe du har lyst til å ta vare på!"

Oslobunaden

• Oslodrakten så dagens lys i 1947, da den ble laget til Steen og Strøms 150-års jubileum. 
• Broderiene på livet, stakken og lue skulle vise "Oslomarkas høysommerblomster", (sommerblomster). 
• Motivet på vesken viser St. Hallvard, Oslos skytsengel, også motivet på Oslos by-våpen. I følge historien måtte St. Hallvard bøte med livet da han forsøkte å redde livet til en ung gravid pike fra å bli tatt av dage. 
• Fargene ble hentet fra Oslos byvåpen, lyseblått og grått. 
• I 2007 skiftet den navn til Oslobunaden. 
• I 2013 ble det lansert en mørkeblå utgave av Oslobunaden. 
• Det er laget grå og hvit skjorte, med og uten broderier til. 
• Det hører grå strømper og blå sko til bunaden. Opprinnelig brukte man mørkeblå pumps til Oslodrakten. 

Det skumle steget

Dette synes jeg faktisk er litt skummelt å skrive. Det er noe med at i det du har sagt noe høyt så er det vanskelig å ta tilbake igjen. Da jeg i 2014 bestemte meg for at jeg ønsket å lage en bok, gikk det 9 måneder før jeg turte å si det høyt til noen andre. Så skummelt kjentes det! Når det først var sagt, så var det egentlig bare å lage en plan for å få realisert bokdrømmen. Det er noe med at når snøballen først har begynt å rulle. Nå er det en annen drøm som jeg har tenkt å forsøke å realisere....

Et lite tilbakeblikk
Livet består av både opp og nedturer, og i noen perioder lugger det ekstra. Det gjorde det så til gangs for meg i 2013, at jeg bestemte meg for at i 2014 skulle alt bli så mye bedre. Det ble bedre, ikke supert, men det viktigste jeg gjorde var å ta meg selv på alvor. Å være tro mot meg selv. Det innebar å ta farvel med en god karrière og stake ut en helt ny kurs. Noe som er ganske skummelt når man har passert" ung og lovende". Jeg pleier å si at nå er jeg bare lovende...

Livet går så fort! Selv om jeg tenker at det mest konstruktive er å se fremover, så kan det innimellom være lurt å se seg tilbake og gjøre opp en liten status.  Av og til kan jeg føle at livet står i stampe og at jeg ikke kommer noen vei. Da kan et lite tilbakeblikk fortelle at mye har skjedd om jeg ser litt lenger enn bare den siste uken. I løpet av disse årene har jeg rukket å ta grunnleggende pedagogikk, utgitt en bok, reist rundt på strikkefestivaler hvor jeg har holdt kurs og foredrag, fullført en modulbasert bunadopplæring over tre år, og startet mitt eget firma. Og alt har skjedd fordi jeg endelig tok meg selv på alvor og rettet fokus mot det som kjentes riktig, istedenfor det jeg følte at andre forventet av meg.

En fot i bakken og et skritt videre
De siste årene har jeg sjonglert mellom 3 jobber og utdannelse, og kjent på kroppen at jeg har passert 25 år med god margin. Så jeg sto igjen overfor et nytt vanskelig valg. Skulle jeg si opp tryggheten i  deltidsjobben med de aller beste kollegene, og heller satse fullt og helt på mitt eget? For på et eller annet tidspunkt, etter å ha bygget stein på stein i egen bedrift så må man enten satse fullt eller gjøre det om til en hobby. Så falt valget på å gjøre det jeg har drømt om, å satse på egen kreativitet og bunadsøm. Det innebærer at jeg allerede fra nyttår får frigjort en dag i uken til egne aktiviteter. Det er fortsatt mye som skal på plass, blant annet korrektur til min neste bok, (utgivelse mars 2020), og en ny nettside for strikkeoppskrifter. Men fra 1.mars står jeg på helt egne ben!

Dette betyr at jeg ser frem til travle dager i systuen, og det er jo lov å håpe på mer tid til blogging og mye annet gøy også! Så da ønsker jeg dere alle et Godt nytt år, og takk for følget i 2019. Nå gleder jeg meg til nye utfordringer i 2020!

Hjemmekontor og juleforberedelser

"Ikeatur rett før jul? Er du sikker på at det er lurt?" var det flere som spurte meg, og kikket samtidig medfølende bort på mannen min. Jo da, hvert år havner vi på Ikea rett før jul. Et år kjøpte vi ny sofa to dager før jul som ikke passet med fargene på veggene i stuen. Det ble en travel førjulstid. Men det var ingen vei utenom dersom ikke hjemmekontoret enda en jul skulle gjemmes under stoler, benker og på soverommet. Om du ikke er så heldig å ha et eget kontor blir det ofte mange provisoriske løsninger på hvor permer, pc og printer skal plasseres når du arbeider hjemme. I alle fall hver gang det kommer gjester. 

Selv liker jeg å jobbe hjemmefra. Jeg oppdaget tidlig at jeg arbeidet mer konsentrert og fikk fordypet meg mer i arbeidet når jeg satt mutters alene. I tidligere jobber har jeg gjerne sittet i åpne landskap og slitt med å koble ut: telefoner, alle som går forbi pulten min til kaffemaskinen, avbrytelser fra de som bare har et lite spørsmål, (her var nok jeg gjerne også en av dem som syndet), eller skjedde det noe spennende borte hos kundeservice..? Listen over mulige avbrytelser var lang.

Hjemmekontor betyr at du bør være strukturert og flink til å disponere tiden din. Selv bruker jeg en  "timeplan" hvor jeg plotter inn sømtid, møter og kontortid. Ekstra fint er det om du også har et eget sted å sitte og oppbevare tingene dine. Noe jeg ikke har hatt de siste årene. En stund hadde jeg eget kontor, mens systuen lå i kjelleren. Systuen er nemlig også hjemmebasert. Men utfordringen var at den firbente assistenten, (Albert), ikke slo seg til ro i kjelleren. Flere poser med godbiter, leking og god-snakking endret ikke på det. Løsningen ble å flytte systuen opp, noe som ga mange andre fordeler, som bedre plass og lys. Men dermed forsvant kontorplassen min.

Plassering er viktig. At systuen er plassert et stykke fra kjøkkenet er i grunnen helt greit, for jeg tar aldri med mat og drikke inn dit uansett. Men, på kontoret vil jeg ha kaffe. Mye kaffe. Og sitter jeg med regnskap vil jeg gjerne også ha tilgang på litt snacks, sjokolade eller noe annet som kan ligge gjemt i skapet... Med andre ord, kort avstand til kjøkkenet er viktig for plasseringen av kontoret. Og i  kjelleren hadde jeg "lang vei" til kjøkkenet, mindre lys, Albert som ikke ville slå seg til ro. Spisestuen ble det opplagte valget.

Men valget var kanskje ikke helt ideelt for en som alltid har konkurrert i toppen om å ha den mest rotete pulten alle steder hun har jobbet. Ikke minst har oppbevaring vært en utfordring. For selv i vårt papirløse samfunn flommer det over av utskrifter av  korrekturer, regninger etc. Å lage en, for å ikke snakke om to, strikkebøker reduserer heller ikke papirmengden. Et besøk hos Ikea og en av deres interiørdesignere hadde gitt meg noen tips til oppbevaring for å gjøre spisestuen til et litt mindre, "alltid på jobb følelse". Og lettere å rydde når det var behov for det.

For en av utfordringene ved å jobbe hjemmefra er at du selv kan bestemme når du vil jobbe. For mange blir det fort litt hele tiden. For det er en frihet som går begge veier. Et fysisk skille, som et adskilt kontor hvor du kan lukke døren, kan hjelpe med å sette grenser for arbeidstider. Selv om jeg har blitt flinkere til å skjerme helgene, blir det fort til at jeg sitter utover kveldene fordi alt likevel ligger fremme.

Så det ble "Same procedure as every year", Ikea-tur rett før jul. Som en del av de faste juleforberedelsene svingte vi innom restauranten og testet ut Ikeas juletallerken. (Han som ufrivillig har fått jobben som vaktmester, sjåfør, bærehjelp og montør får nemlig lite annen lønn.) Denne gangen var han rask med å velge farge på skapene, han hadde antageligvis ikke lyst til å male stuen på nytt. (Kan i grunnen forstå det). Men for en glede når to nye skap var montert og satt på plass. Albert tok jobben med å sjekke om skapene var fri for katter.. eller ..? Printer, permer, papirer, hele mitt lille kontor har nå fått plass i de nye skapene. For en lykke! Jul i stuen blir det hvert år, men jeg gleder meg veldig til å endelig bare kunne lukke en dør til kontoret! For snart skal vi ha juleferie!

Grunderdrømmen - lykkelig som liten?

Etterhvert som den ene mailen med Black Friday tilbud etter den andre dukker opp, kan jeg ikke la være å gjøre meg noen refleksjoner om å være en liten aktør blant store. Jeg synes også indiedyeren Nina Petrina satte gode ord på hvordan livet bak kulissene som Grunder fortoner seg. På Instagram, viser vi glansbildene, men sannheten er at livet i en oppstartfase er langt fra glamorøst. Den består som regel av hardt arbeide og mye usikkerhet. Det er langt mellom champagne-lunsjene. Knekkebrød ved benken er mer sannsynlig.

Halvparten gir opp innen et år

Mange går med en drøm om å starte for seg selv. Men å lykkes er ikke like enkelt. I følge SSB går halvparten av alle nyoppstartede bedrifter dukken innen et år. Ikke direkte lystige tall, og i følge den samme statistikken overlevde kun 3 av 10 bedrifter etter 5 år. Det er med andre ord ikke risikofritt å satse hus og hjem på en drøm.

Jeg tenker på det når jeg ser noen som tar steget fullt ut og satser på en drøm. Mange gjør som meg og begynner i det små ved siden av annen jobb. For dessverre har jeg også erfart at flere av "drømmefølgerne", jeg har fulgt med- og heiet på, har kastet inn håndkle og gitt opp etter noen år. For mange blir konkurransen med de store aktørene for tøff. De har ikke de samme innkjøpsordningene, færre å dele faste kostnader på, og heller ikke mulighet til å kaste seg på Black Friday eller Black Week. Bare for å ha sagt det, i systuen Helles Syskrin for bunadsøm er det Green Year hele året. Ta vare på det du har, eller lag noe du ønsker å ta vare på!

Hobby eller næring
Da produksjonen av bunadsøm oversteg grensen for når virksomheten min ville bli MVA- pliktig måtte jeg ta et valg. Skulle jeg satse, eller fortsette med bunadsøm som hobbyvirksomhet? Det var jo dette jeg hadde hatt lyst til. Så jeg satset på å være 50 prosent selvstendig næringsdrivende og har siden bygget stein på stein. Det har innebåret at jeg ikke tok ut noe som minnet om lønn før etter 2 år, (takket være en veldig snill mann). Men det ga meg mulighet til å investere i kompetanse, utstyr og materialer de første årene som er helt nødvendig, men vanskelig uten oppstartkapital.

Da jeg startet opp var det mange råd om jeg burde ha et AS eller et Enkeltmanssforetak. Et AS gir deg flere sosiale rettigheter om alt skulle gå skeis. Men mange som begynner i det små har ikke muligheten til å skaffe til veie aksjekapitalen, og sette seg inn i en mer komplisert foretaksform. Et enkeltmannsforetak (Enk) har enklere regnskap og er lettere tilgjengelig når man begynner i det små. Men siden du ikke er ansatt har du heller ikke krav på dagpenger, yrkesskadeforsikring, yrkesskadetrygd, pensjonsordning og redusert krav på sykepenger.

Som liten aktør har du kanskje bare deg selv som arbeidskraft. Timelønnen din skal dekke utgifter til regnskap, ulike betalings-løsninger (Vipps for bedrifter er ikke gratis), det er egne krav til betalingsterminaler og salgsrapporter, husleie, strøm, innkjøp av nytt utstyr, vedlikehold av utstyr, kontorrekvisita, software til pc, feriepenger, markedsføring...etc. Er du heldig sitter du igjen med ca halvparten av den summen du har fakturert (eksl. MVA). Det sier seg selv at desto flere som kan dele på en del av disse kostnadene desto bedre.

De gode dagene
Jeg skal ikke svartmale, for det er de grunderne som gjør stor suksess, som skaper seg både den arbeidsplassen de elsker og en formue på kjøpet. Og det er fordeler ved å være sin egen sjef. Du har full fleksibilitet, får arbeide med noe du liker og kan håndplukke dine ansatte. (I mitt tilfelle er det dachsen Albert). Foreløpig kan jeg si at jeg ikke har angret en dag på det valget jeg gjorde for noen år siden. Glamorøst er det definitivt ikke! Jeg har sjelden jobbet så mye og hardt for så lite. Samtidig føler jeg meg privilegert når jeg kan ta med meg Albert ut på tur midt på dagen, og bestemme at i dag blir det en times lunsjpause ute i det fri. Strikke i kaffepausene får jeg også lov til. Har tross alt en veldig grei sjef.

Søndagsblogg eller bare noen tanker på en søndag?

Jeg har hatt mange blogginnlegg i hodet den siste tiden, men innen jeg har hatt tid til å sette meg ned foran pc-en er de borte som dugg for solen! Heldigvis har jeg ikke lenger dårlig samvittighet for at bloggen tidvis kan bli litt stemoderlig behandlet. For er det ikke lystbetont, så bør man finne noe annet å bruke tiden sin på. Men bloggen var en av mine faste lystbetonte søndagsaktiviteter i flere år. Og innimellom kan jeg savne det faste ritualet med å sette noen ord og tanker ned på tastaturet, søndagsblogging.

Søndagsblogg, og kosestund med assistenten (Albert). 

 Jeg har vurdert bloggens fremtid mange ganger underveis i dens levetid. Den er, til tross for sjelden oppdatering, fortsatt høyst levende takket være besøk fra interesserte lesere. Jeg kan bli litt nostalgisk når jeg tenker på hvordan det hele begynte. Jeg har strikket og sydd så lenge jeg kan huske. Men det har ikke alltid vært like trendy å strikke. I alle fall ikke i alle miljøer, og jeg befant meg i et av dem hvor det ikke ga plusspoeng å kunne strikke. Jeg ble ofte møtte med: "Er ikke det noe bare gamle tanter gjør?" eller " Du ser ikke ut som en strikker?" eller " Er ikke det litt dølt?". Bloggen Helles Syskrin ble min inngang til å møte andre som delte den samme interessen uten å måtte fortelle om det på jobben.

Herlige arvestykker skal sys og tilpasses til en ny eier. 

Siden den gang har det blitt trendy å strikke, i tillegg til at min arbeidssituasjon har endret seg totalt. Den er fortsatt i endring, men mer om det kommer i et senere blogginnlegg. Men arbeidsledig er jeg ikke.

Manuskriptet til bok nr 2 er levert, og skal ut våren 2020 på Cappelen Damm forlag. Igjen er det strikking det handler om, og bittelitt søm. Mer enn det får jeg ikke fortelle ennå. Men jeg håper du kommer til å like den. I systuen sys det bunader jevnt og trutt. Ferden går fra Akershus til Vestlandet, Nordland, en liten tur innom Gudbrandsdalen. Jeg snakker selvsagt om bunadene jeg er så heldig å få tilliten til å sy på.

Den neste boken er fotografert i Gamlebyen Fredrikstad.

På toppen av dette arbeider jeg med en ny nettside. Det er her bloggens fremtid vurderes. Bloggen har noen klare begrensninger når det gjelder mulighet til å laste ned filer og andre smarte løsninger når man driver for seg selv. Foreløpig har jeg landet på at jeg beholder denne bloggen en stund til, rett og slett fordi det er en del besøk på siden.  - Hvem vet, kanskje jeg får tid til å blogge noen av de innleggene som plutselig dukker opp før de forsvinner igjen?

Underskjørt til bunader lages i systuen, og kommer i webhopen som lanseres på nyåret. 

Jeg kan ikke love noen fast søndagblogging fremover, men om du kan ha litt tålmodighet meg meg så kommer det mer om ny jobbtilværelse, bok og web-planer senere! Og kjenner jeg meg selv rett så blir det litt blogging om strikking og bunader også.

Egosøm og egentid

Å gjøre hobbyen sin til jobb kan ha både sine fordeler og ulemper. Fordelen er blant annet at du holder på med noe du virkelig liker, hvor tiden kan rase avgårde uten at du merker det. Det kan også være en av ulempene, fordi du risikerer å alltid være på jobb. For skillet mellom hva som er jobb og hobby kan fort viskes ut om du ikke er god til å sette grenser. Da risikerer du at gleden og rekreasjonen som lå i hobbyen kan gå tapt. For min egen del har det blitt en øvelse i balansekunst, med  prøving og feiling. Helt fri har man nok aldri som selvstendig næringsdrivende, men jeg har blitt flinkere til å sette grenser mellom jobb og fritid.

Sommerkjolen 2019?

Egentid
De av dere som har fulgt bloggen over lengre tid husker kanskje søndagsblogging som et fast innslag. Hver søndag formiddag var min, i mange år, nøye tilmålte egentid som jeg brukte på kreativ utfoldelse i syrommet. Erkjennelsen av hvor viktige disse søndags formiddagene var for å hente meg inn, og lade batteriene, var sterkt medvirkende for å gi meg motet til å velge en helt ny retning i livet.

En liten strikkejakke kan være greit å ha over kjolen om vi får en vanlig norsk sommer. 

Egosøm
Men nå skal det også sies, selv om jeg er glad i å sy er det veldig annerledes å sy på bestilling for andre, fremfor å sy til seg selv som rekreasjon. Ofte er det veldig absolutte tidsfrister forbundet med bunadsøm. 17.mai og konfirmasjoner er vanskelige å utsette, og dette er gjerne ting som kommer på omtrent samme tid. I fjor var jeg så sliten etter nasjonaldagen at jeg nesten ikke orket å ta i dørhåndtaket på systuen i flere uker etterpå. Det er i sånne tilfeller at jeg tvinger meg selv inn på systuen, og syr noe bare for gøy! Å få lov til å prøve og feile, kjenne på gleden over håndverket, leke litt, lage noe bare for min egen skyld.

Kjolen
I perioden frem til 17.mai blir det en del turer til Lillestrøm Sysenter. Påfyll av nåler, bomullstråd, knapphullsilke, bånd til hemper, mm . Og mens jeg lette etter bomullstoff til skonering fikk jeg øye på det jeg visste skulle bli mitt "etter 17.mai-egosy-prosjekt". Et herlig herlig blomstret bomullsstoff med litt stretch som gjør at det er ekstra behagelig å ha på. Full av forventning gikk jeg ut av butikken med knapphullsilke, stoffer til bunad og 2 meter med forhåpninger om egosøm.

Nok vidde til å kunne svinge seg i. 

Jeg så modellen for meg egentlig allerede i butikken. En enkel modell med krave i halsen. Korte ermer og mye vidde i skjørtet. Mønsteret brukte jeg litt tid på å tegne. For selv om grovskissen var klar hadde jeg fortsatt noen uavklarte punkter.

• Hvor mye vidde ønsket jeg i skjørtet? 
• Skulle det legges ekstra vidde i skjørtet med folder eller kiler?
• Burde forstykket deles i to fordi jeg ville ha en krave? 
• Burde forstykket deles i to fordi jeg ville ha en splitt?
• Skulle jeg ha hele paneler, eller skulle jeg dele den under bysten eller ved midjen? 

Lengden  og bredden på stoffet ga noen begrensninger på vidden i skjørtet. Folder i skjørtet kunne ha vært en mulighet, men jeg ønsket hele linjer fordi mønsteret er såpass "voldsomt", dermed ble foldene droppet. De korte ermene ble også valgt bort av samme grunn.

Mønsteret lager jeg basert på en grunnform.

Kraven, som var det viktigste elementet på kjolen, laget jeg så den gikk kant i kant med splitten i front. For å slippe en søm midt foran i det mønstrede stoffet valgte jeg heller å lage en splitt. Den synes jeg åpnet kjolen, og ga den et litt mer sporty utseende. Det jeg ikke hadde tenkt på var krymp! Stoffet krympet ca 4 %, noe som er helt vanlig for denne type stoffer. Jeg målte meg frem og kom til at det likevel burde gå akkurat. Men da jeg prøvde kjolen på så jeg at den rakk til ca midt på kneet, og hadde liten lyst til å gjøre den kortere med en oppleggskant. Det var ingen krise, men jeg var superfornøyd da jeg fant et bånd i passende farge. Båndet har antageligvis vært innkjøpt som suvenir på en ferietur. Heldigvis hadde jeg kjøpt med meg nesten 3 meter, akkurat langt nok, og dermed var lengden der jeg ønsket den - fortsatt midt på kneet.

I ryggen har jeg sydd inn en usynlig glidelås. Jeg kunne ha lagt glidelåsen i siden og sluppet sømmen midt bak. Men sømmen i ryggen gir meg mulighet til å skrå litt inn ved nakken, og kompensere ekstra for en litt svai rygg i midjen.. 

Fornøyd?
Stretchen gjør at kjolen er behagelig å ha på og fargen er "selvfølgelig" en innertier! Mest av alt er jeg fornøyd med at jeg prioriterte tid til å sy noe til meg selv, kjenne på gleden over å lage noe bare fordi det er gøy. For jeg kan vel egentlig ikke påstå at jeg har stor manko på sommerkjoler. Nå krysser jeg fingrene for gode sommertemperaturer og mye "kjolevær" for denne kjolen gleder jeg meg til å bruke.

MODELL OG MATERIALER
Design: Eget mønster, ps. strikkejakken heter Olivia, mønster på Ravelry 
Materialer: 2 m bomullspoplin med stretch
Fra lager: Hva er det?
Farge: rødt
Kjøpt hos: Lillestrøm Sysenter
Tilbehør: 1 glidelås, viselin
Størrelse: 36

Bare en liten omsøm?

Et av de tydeligste vårtegnene er økt pågang av henvendelser til systuen. For på uforklarlig vis har de fryktede "Krympedyrene" inntatt mer enn et klesskap og herjet vilt med både bunader og dressjakker. Desto nærmere 17.mai, desto flere henvendelser. Gjerne både tidlig og sent. De mest optimistiske sender melding søndag kveld og lurer på om de ikke bare kan stikke innom dagen etter? Nå skal det sies at de aller fleste er hyggelige, henvender seg innenfor vanlig kontortid, og har forståelse for at de kanskje er litt sent ute. For ordens skyld, jeg svarer sjelden på meldinger til systuen i helgene, med mindre det er jeg som har initiert dialogen. Selv en selvstendig næringsdrivende må ha litt fri innimellom.

Det er ikke store jobben
"Hei, har du tid? Det er bare en bitte-liten omsøm? Ikke mange cm i det hele tatt. Bør ikke ta lang tid!" Misforstå meg rett. Det er hyggelig å bli tiltrodd jobben, men er det noe jeg har lært er så er det at en liten omsøm sjelden er avhengig av hvor mange cm som skal justeres i livet.

Som regel spiller det nemlig ingen rolle om bunaden skal legges ut eller inn 4 eller 8 cm. Jobben er stort sett den samme. For man må sprette opp og sy sammen igjen like mange sømmer. Som regel må stakken foldes på nytt, kanskje er det også en linning eller et belte som også må fikses på. Noen ganger må også skuldrene justeres, og heller ikke her spiller det noen rolle om det er 1 eller 5 cm. Det må sprettes og sys like mye. Også er det kanskje en fald som har løsnet? Så hvor mange cm sidesømmen skal flyttes har som regel liten betydning for arbeidsmengden.

Når det er sagt så er jeg er veldig takknemlig for alle som viser meg tilliten til å sy på bunaden sin. Det gir meg både mat på bordet og muligheten for å utøve et håndverk jeg trives med. Men, nå er det helt fullt i systuen til nasjonaldagen. Og da er det dessverre også fullt til konfirmasjoner i begynnelsen av mai. Men om du skulle ha en følelse av at det hadde vært greit å få gjort noe med bunaden til neste 17.mai, ta gjerne kontakt med meg til høsten. I april 2020 kan det nemlig være litt sent igjen.