Nytt liv til gammel Oslobunad

Mange tenker umiddelbart på montering av helt nye bunader når de hører at jeg syr bunader. Og mange bunadsyersker eller bunadtilvirkere gjør også primært det. Men mesteparten av det jeg gjør er å reparere og sy om gamle bunader. Og det synes jeg kan være en utrolig spennende jobb. For det ligger mye historie i en gammel bunad. Den bærer som regel også med seg spor av alle som har sydd på den gjennom tidene. Forskjellig tråd, og litt ulike løsninger. Noen litt mer oppfinnsomme enn andre.

Fargene i Oslobunaden var opprinnelig hentet fra by-våpenet.

Noen prosjekter er mer omfattende enn andre. Men oppleves til gjengjeld veldig takknemlige når jeg kan være med på å bevare et flott arvestykke for enda en generasjon. For det er som regel forbundet med mye glede hos eieren over å få videreført historien et stykke til. Et slikt prosjekt var en Oslobunad som jeg har lyst til å fortelle litt mer om. 

Verdt å redde?

Det hele begynte med en hyggelig henvendelse på mail, Om jeg kunne vurdere en Oslobunad fra 1948? Oslo- og Romeriksbunader er de bunadene jeg syr mest av fra bunnen av, så det var morsomt å skulle få se en av de aller eldste versjonene. Jeg er selv født og oppvokst i Oslo, så her spiller kanskje også litt særinteresser inn? Men var den mulig å redde? 

Innsnittene ble flyttet og rettet opp da de var litt skjeve. Skuldrene ble senket så vi fikk noen ekstra cm på lengden.

Jeg så potensiale i bunaden som var brodert av en bestemor og nå hadde et barnebarn som gjerne ville hente vitnemålet sitt på NTNU i akkurat denne bunaden. Det ble ganske raskt klart at dette var et plagg fullt av historie. Stoffet var kjøpt med rasjoneringkuponger etter krigen og var ikke det beste utgangspunktet. Det var skjørt, hadde mange små huller og en stor rift i åpningen. Bunaden var i tillegg litt for trang, og beltet litt for kort. Beltet var smalt, og passet ikke til ønsket om å gjøre det om til et stølebelte.

Store deler av restaureringsarbeidet ble gjort under lupelampen. 

Etter litt rådslagning ble vi enige om å gjøre det vi kunne for å gi bunaden nytt liv til en ny generasjon. Utfordringen var den akutte mangelen på tekstil. For det var ingen dyrebare cm med stoff gjemt i sidesømmene. For å bøte på stoffmangelen vurderte vi å lage et nytt stølebelte i et lignende stoff og bruke tøyremsen fra beltet til å sette inn kiler i sidene på livet. Men noen ganger ordner det seg. En tante hadde gjemt på en liten stoffbit. Og 10 x 50 cm var det vi trengte for å lage kiler i siden på livet og forlenge beltet med de manglende cm.

Stakken

Når jeg så på bildene av den første eieren ble det klart at den var sydd kortere enn det vi ville gjort i dag. Men det var et greit utgangspunkt. For den nye eieren var også høyere enn den første eieren. Vi la ned kanten så mye vi kunne. Jeg sydde på en skonering på baksiden av broderiet. Det ga både bedre fall i stakken, samt at det beskytter broderiene. 

Under lupen

Lupelampe ble et viktig verktøy da et sted mellom 18-20 hull på både stakk, liv og belte ble kunsstoppet. Riften i splitten ble stoppet, samtidig som jeg utvidet lengden på den og forsterket den i åpningen.

Splitten var dyp og nestet igjen så mye at åpningen var litt trang. Den var også forsterket med et limstoff som gjorde hele splitten veldig stiv. Jeg sydde igjen de nederste cm, og utvidet samtidig splitten til en mer anvendelig lengde.

Livet var sydd sammen med kun to sømmer i ryggen. For å få færrest mulig sømmer i siden lager jeg et nytt sidestykke til ryggen av stoffet fra tanten, så vi fikk kun en søm i siden midt under ermet. Dette stemmer også mer med hvordan vi syr livet til Oslobunaden i dag. 

Noen av hullene var tidligere forsøkt stoppet med vanlig sytråd. Etter å ha blitt kunstoppet ble hullene mindre synlige. 

Den siste stoffbiten ble brukt til å skjøte på beltet, så det ble langt nok. I tillegg  skjøtet jeg på et  tilleggstoff på baksiden og stivet det opp så det ble bredt nok til at det kan settes støler på det senere. Vesken ble reparert, og da navnet til bestemor var inngravert på veskelåsen broderte jeg inn navnet til den nye eieren inni vesken. Så ble ringen liksom sluttet. 

Straks klar for siste innprøving. Beltet mangler lås, men er klar for støler dersom det er ønske om det. 

I livet ble det lagt til en forsterkning mellom stakk og liv, hemper til oppheng for å redusere belastning ved oppbevaring, og en hempe til vesken. For å beskytte stakken ved videre bruk laget vi et underskjørt som også ga stakken et penere fall. Og den nye eieren! Når hun ikke hadde lyst til å ta av bunaden, da har jeg en veldig god dag på jobben. Tusen takk for at jeg fikk være en del av denne prosessen! 

"Ta vare på det du har, eller lag noe du har lyst til å ta vare på!"

Oslobunaden

• Oslodrakten så dagens lys i 1947, da den ble laget til Steen og Strøms 150-års jubileum. 
• Broderiene på livet, stakken og lue skulle vise "Oslomarkas høysommerblomster", (sommerblomster). 
• Motivet på vesken viser St. Hallvard, Oslos skytsengel, også motivet på Oslos by-våpen. I følge historien måtte St. Hallvard bøte med livet da han forsøkte å redde livet til en ung gravid pike fra å bli tatt av dage. 
• Fargene ble hentet fra Oslos byvåpen, lyseblått og grått. 
• I 2007 skiftet den navn til Oslobunaden. 
• I 2013 ble det lansert en mørkeblå utgave av Oslobunaden. 
• Det er laget grå og hvit skjorte, med og uten broderier til. 
• Det hører grå strømper og blå sko til bunaden. Opprinnelig brukte man mørkeblå pumps til Oslodrakten.