Bolero inspirert fritt etter Fana

Om dette hadde vært en bil ville man antageligvis si at den var "pimpet". Det vil si stæsjet etter alle kunstens regler. Så mye pynt at det faktisk tok like lang å brodere, sy på knapper og hekle kanter som det tok å strikke selve boleroen. - Men så var det også all pynten på jakken som gjorde at jeg falt for den i utgangspunktet. - Nettopp muligheten for å kunne velge og vrake i border, blomster og annet stæsj, gjorde at jeg enkelt så muligheten for å kunne gjøre den personlig.

Bolero inspirert av Fana. (Stoffet inni er nettopp det, bare stoff ingen ny kjole). :)

Og personlig har den jo blitt. I alle fall oransje! Garnet hadde jeg med hjem fra NYC i fjor, uten en konkret plan for hva det kunne bli. I butikken hadde de nemlig kun 4 nøster med herligheten, noe som gjorde at valgmulighetene var en smule begrenset. små-strikk som hals og lue hadde blitt vurdert uten at begeistringen tok overhånd. Løsningen kom med boken Lekre masker og lekne sting. En førjulspresang til meg selv, en skikkelig "inspirasjonsbombe" samlet mellom to permer.

Boken kjøpte jeg på Ark.no

Boleroen inspirert fritt etter Fana ble raskt favoritten, og dermed var det klart hvilket formål det oransje silke/alpakka garnet var innkjøpt for. Strikkefastheten stemte også, så en bedre match kunne man nesten ikke bedt om. I boken er det foreslått å benytte Sandnes alpakka til denne modellen. Til alt "hell" hadde jeg påbegynt en genser i denne kvaliteten for en evighet siden, som nå kom til nytte igjen da det ble hentet frem fra UFO-lageret. - Ikke så ofte jeg synes det gir en god følelse å rekke opp strikketøy, men denne gangen var det faktisk helt ok.

Mye detaljer på jakken, men absolutt verdt jobben!

Jeg erfarte at det å lese igjennom stort sett hele mønsteret før jeg hadde satt i gang hadde vært en fordel. - (Noe jeg ikke gjorde). Det medførte noe omstrikk, men ikke de største fadesene. Egentlig var dette et rimelig lettstrikket prosjekt, - bortsett fra ermene. Jeg er ikke så glad i å strikke med ermepinner, men rundpinne på 30 cm får jeg kramper i fingrene av. Magic loop forsøkte jeg meg også på, uten at det var noen større suksess, men likevel det jeg tilslutt endte opp med.

Et hjerte er brodert på ryggen. En av mine favoritt-detaljer. 

Ermene
Fellingen til ermekuppelen stemte ikke overens med kart og terreng. Ermekuppelen endte jeg opp med å strikke 3 ganger før jeg fikk det til å stemme overens. Her kan jeg fortsatt ikke se hvordan mønsteret kan stemme når jeg teller antall omganger med felling sammenlignet med mål på ermehule. Ermekuppelen ble rett og slett for liten. Sånn i ettertid ville jeg ha gjort en kombinasjon av å felle av til ermer litt høyere opp enn det som er angitt i mønsteret, kombinert med å justere litt på fellingen av ermekuppelen.

Dekoreringen tok mye tid. Valg av farger krevde også en del tenkearbeid. 

Dekoreringen var som tidligere beskrevet en stor jobb. Mye større enn hva jeg hadde trodd på forhånd. Bordering, hekling av kanter m.m.var en ting, en annen ting var hvor mye tid jeg brukte på å finne de rette fargene, og plasseringen av disse. Først hadde jeg tenkt å kombinere med mørkebrunt, og en litt mørkere oransje. Dette ble imidlertid litt for skarpt til resten av boleroen. Jeg endte dermed opp med ton i ton, blank litt rødere oransje og gull som dekor på jakken.På ermene hadde jeg planlagt broderier, men tvilte meg frem til knapper etterhvert som arbeidet skred frem.

Blomstene fra borden nederst er hentet opp som pynt foran på jakken. Jakken lukkes med en nål

Resultatet
Fornøyd? Absolutt! Det eneste jeg har å utsette på resultatet er fellingen til ermene som jeg gjerne skulle lagt et par cm høyere opp. Å rekke opp et ferdig arbeid (etter at hjerte var brodert på ryggen) var likevel uaktuelt. Og jakken er mer enn brukbar. Sånn sett er det nok kun jeg som ser dette som en feil på plagget. Så morsom var den å lage at jeg faktisk har startet på nr. 2. Og hold dere fast. Den blir hverken brun eller oransje, men blå....

En uvant arbeidsfarge, men jeg nyter foreløpig arbeidet, og gleder meg til stasjingen.

Stille?
At det har vært stille på bloggen er ikke ensbetydene med at det har vært lite kreativitet andre steder. Forrige helg ble tilbragt på male- og tegnekurs, hvor jeg lærte om grunnleggende maleteknikker, farger, strukturer og flater. Tror jeg var en av deltagerne som brukte mest maling på meg selv. (Fatter ikke hvorfor, men av en eller annen grunn ender jeg alltid opp med mye maling i ansiktet...) Men gøy og lærerikt var det!

Ender sjelden tomhendt opp etter besøk på City Sycenter og Uldstedet. 

Jobben har også brakt meg til både København og Stockholm de siste ukene. I Kongens by hadde jeg et senere fly enn mitt reisefølge, og benyttet selvfølgelig muligheten for en snarvisitt innom City Sycenter. Det første jeg ble møtt med var: Og hvor er så datteren? Hyggelig å bli gjenkjent er i alle fall, og jeg slapp også å forlate butikken tomhendt. Uldstedet fant jeg takket være Sylvias informasjon om at den ikke var nedlagt, bare flyttet. Nye flotte og lyse lokaler bare noen få kvartaler unna. Og selvsagt fortsatt med et spennende utvalg.

Ikke så lett å se ut fra bildet, men silken skjærer i brunt og sort. - Fin til jakken er den også....

I Stockholm var det tid for Speed-Shopping. Dvs at jeg hadde 10- max 15 min på å finne det jeg skulle. Heldigvis hadde jeg en klar formening om hva jeg var ute etter. Et 40-årslag har nemlig inspirert meg til å sy en ny fest-kjole. Den lille brune jeg laget er flott, men her har jeg sjansen til å kjøre litt mer glam. Silke er følgelig foretrukket fremfor ull til en slik anledning. Som en jakthund med los fant jeg frem til akkurat den silken jeg var på jakt etter hos Siden Carlsson på rekord-tid. En nydelig dupionsilke som skjærer i brunt og sort. Skisser for kjolen er allerede laget, - nå står det kun på tiden om den blir ferdig i tide til den store dagen.... Og ja, jeg rakk både toget og flyet mitt.

Boleroen fungerte også fint til den "lille brune".

Nedleggelsen av Dale
Nyheten om nedleggelsen av produksjonen hos Dalegarn etter oppkjøpet fra Gjestlal gjør meg både skuffet og lei! Å legge produksjonen ut av landet og kutte ut bruk av norsk ull i deres produkter er ikke en god nyhet. Det gjør meg trist på vegne av både norsk industri, norsk kulturarv og som strikker. Dale er desidert en av mine foretrukne norske garnleverandører. Jeg har ikke svaret på hvordan vi som forbrukere kan stoppe eiere som bare ser hindringer og ikke muligheter for å drive grønt og med norske ressurser! Om noen har gode ideer eller kjenner til initiativ, del dem gjerne. Jeg har nemlig en følelse av at jeg ikke er alene om å være skuffet.

Faktaboks 
Design: Bolero Fritt etter Fana, fra boken: Lekre masker og lekne sting
Materialer:
Til Bolero: 200 g/534 m Alpaca silk/ Blue Sky Alpacas 50 g = 133,5 m
og 150 g/330 m Sandnes alpakka 50 g =110 m
Til kanter og brodering: Cotton Vicose, Alpaca silk beige, Gull Fasan fra Dale
Fra lager: ja
Farge: Blue Sky Alpacas Oransje no 147, og Sandnes alpakka Naturhvit no 1012
Kjøpt hos: Purl Soho, i NYC og Strømmen Husflid
Tilbehør: 1 nål til lukning
Størrelse: S

Den lille sorte, bortsett fra at den er brun

Nei, det er ikke fargene på pc-en din det er noe i veien med. Den er brun. Coco Chanels "lille sorte" har blitt brun etter en omgang på mitt syrom. – Nå skal det sies at jeg allerede har en utgave av den "lille sorte" hengende i klesskapet, veldig fin er den også. Bare litt trang. Kjolen ble innkjøpt i Italia sammen med en venninne, - i kraftig shoppingrus.

Den lille sorte, bare at den kom i brunt. 

Rett utenfor Bergamo hadde vi havnet på det største kjøpesenteret jeg tror noen av oss hadde sett. Et besøk som medførte sviende føtter, snev av utmattelse og brennhete kredittkort! Shopping er ikke for pingler! Et enormt vareutvalg kombinert med begrenset tid til shopping viste seg nemlig å være en skikkelig dårlig kombinasjon. Vi endte begge opp sko som er så vonde at de ikke en gang kan brukes til å kjøre bil med, en bluse som alltid har vært litt trang, like vesker som vi syntes var veldig "bling" når vi kom hjem, og selvfølgelig en variant av den "lille sorte".

100 5% ull, og viskosefor. 

Den "lille sorte" var trang allerede under prøving, men herlighet så elegant. Under begeistrede tilrop kunne jeg uten problemer se for meg hvor fin jeg kom til å bli med litt mindre midje og riktig tilbehør… Jeg er kanskje liten i Norden, men i Italia er undertegnede ikke petit. - Jeg hadde nemlig tredd meg inn i den største størrelsen - som var trang. På denne tiden hadde jeg investert i noen timer med personlig trener (for å nå målet om at det skulle bli morsom å trene), og var full av optimisme over hvor mange centimeter trening med PT’n kunne trylle bort. Slutten på historien er at kjolen hittil har passet tilsammen 5 uker fordelt over 5 år, gjerne i etterkant av kraftig omgangssyke.

Da kjolen er smal valgte jeg å legge inn en slitt bak.

Ønsket/behovet for en enkel og elegant variant av den "lille sorte" var derfor helt reelt. Inspirasjonen til snittet på kjolen kom paradoksalt nok etter et reality show av den typen hvor man forsøker å dresse opp folk, som absolutt ikke har noen interesse av å pynte seg. I alle fall ikke frem til da. En av kandidatene fikk på seg en kjole som fikk meg til å nikke anerkjennede. Enkel, med splitt i halsen - riktig nok i sort!

Smal, enkel og klassisk i snittet.

Utfordringene ved å tegne opp mønster fra bunnen av - før man er helt sikker på resultatet er mange. Det vil si at når man klipper må man legge inn litt ekstra rom for søm og forandring før man klipper stoffet. Er stoffet først klippet er det lite å gjøre om det er klippet for smalt. Igjen så betyr det en del prøving og feiling, og mye justering underveis. - Gjett om jeg gleder meg til å lære å tegne mønstre fra bunnen av.....

Beltet laget av 100 % silke og viskosefor. Alle bitene ble foret med vliselin for å få hold i beltet. 

Planen var først å lage noen ekstra legg på skjørtet før jeg smalnet det inn nederst. Lik en tulipan. Det var i og for seg fint så lenge jeg sto, men så fort jeg satte meg ned syntes jeg at det ble vel mye stoff rundt magen. Modellen ble dermed gjort helt smal, med en splitt midt bak. Slik endte kjolen opp som enkel og klassisk. Enkel i ordets rette betydning. Den kunne med andre ord godt pyntes litt opp. Jeg kunne godt se den for meg med en feminin strikkejakke og støvletter, men til fest syntes jeg godt den kunne trenge litt mer enn bare et halskjede?

Det er laget et hull i beltet så knytebåndet kan tres igjennom. 

Et enkelt belte ble løsningen på det spørsmålet. Silken jeg hadde med fra København ble valgt til dette formålet. En liten øvelse i seg selv, da jeg allerede hadde dedikert silken til et skjørt. Og som vanlig hadde jeg vært lite raus i stoff-beregningen. Med etter mye "pusling" falt bitene på plass. Beltet ble foret med viskose på baksiden i mangel av nok silke. Alternativet kunne vært et annet silkestoff, hvor beltet kunne blitt vendbart.

Klar for fest?

Resultatet
Alt i alt er jeg fornøyd med kjolen.  Til tross for det er kjolen ennå ikke tatt i bruk. Hvorfor vet jeg egentlig ikke da jeg liker både fasongen og fargen. Mulig jeg føler meg litt for "ordentlig" i den. Eller så mangler jeg den strikkejakken jeg ser for meg bør følge til? Heldigvis ser det ut til at det "problemet" kan se ut til å være løst om ikke lenge.

En bolero-variant av Fana-koften er på pinnene i disse dager.

Kursstart
Jeg er overbevist om at kreativitet avler kreativitet. Bare det å komme i et miljø hvor man treffer andre likesinnede opplever jeg som berikende. Et kurs åpner også for å sette av tid til å gjøre det man har lyst til uten forstyrrelser, eller dårlig samvittighet. Og her må man virkelig være tilstede. Her er mobiltelefoner bannlyst, og kvelden begynner med meditasjon for å komme i rett modus. Det viktigste jeg likevel opplever å få ut av det; er at det er noe som strekker meg. Når jeg sitter trygt i sofakroken eller på syrommet er det dessverre altfor enkelt å falle tilbake på det som er kjent og trygt, fremfor å kaste seg ut i noe nytt og ukjent.

Bildet er lånt fra nettet.

Det å få et rom hvor jeg kan slippe kontrollen, i trygge omgivelser, er for min del gull verdt da jeg ikke tror jeg hadde klart det på egenhånd. - Og dermed får jeg den utviklingen jeg søker. Så får vi se hvor det bærer hen. Til tross for alt kreativitets-påfyllet kan det likevel bli både sy- og blogg-tørke i perioder fremover. Hele neste helg går blant annet bort i et kurs i fargelære. (Jeg har hoppet over et kurs og må tilegne meg noen grunnkunnskaper for å klare å følge hovedkurset). Men selv om jeg ser at kalenderen begynner å bli vel full så er jeg ikke så bekymret da mye er lystbetont. For nå drømmer jeg om farger og tekstiler om natten. Bedre ting enn det kan man vel ikke drømme om?

Faktaboks 
Design: eget.
Materialer:
Kjole:1,2 m 100 % ull 0,9 m viskose-forstoff
Belte: 0,1 m silkestoff, 0,1 m viskose-forstoff, 2,5 m silkebånd
Fra lager: ja
Farge:
Kjole: mørkebrun
Belte: kobber
Kjøpt hos: ullstoff hos Siden Carlsson, Stockholm, silke hos City Sycenter, København
Tilbehør: 1 stk 55 cm glidelås, 2,5 m silkebånd, 0,2 m vliselin
Størrelse: S

Still – fremdeles favoritt

Still fra Kim Hargreaves har vært en favoritt lenge. Jeg vet derfor egentlig ikke hvorfor den ikke har kommet på pinnene før. Mulig jeg har ventet på det rette garnet? Det fant jeg i så fall i København før jul. En kvalitet i silke og ull fra Onion. En ukjent kvalitet og leverandør for meg, men fargen var uimotståelig. Kanskje ikke veldig overraskende at den var oransje.

Still fra Kim Hargreaves. 

Det er sjelden jeg har en så klar formening om hva jeg skal strikke når jeg kjøper garn som jeg hadde denne gangen. Når det gjelder garnkjøp er jeg dessverre mye mindre disiplinert enn hva jeg har lært meg å være når jeg drar med meg tekstiler hjem. Når jeg kjøper tekstiler er det heldigvis langt sjeldnere at jeg kjøper med meg noe uten å ha en idé om hva det skal bli. Om det stemmer med det endelige resultatet er en helt annen sak. Men de gangene jeg ikke har en plan, har stoffene en lei tendens til å ende opp som lagerfyll. Lekkert lagerfyll, men like fullt lagerfyll. - Og det har jeg som kjent nok av.

Halsen et av de designelementene jeg setter mest pris på.

Dette var et av de prosjektene som nesten var litt kjedelig å strikke. For selv om jeg måtte regne om mønsteret til en ny strikkefasthet bød det på få utfordringer. Annet enn at det tok litt lang tid... Den eneste endringen jeg gjorde i forhold til mønsteret var at jeg gjorde den litt kortere fra livet og opp,
og i selve livet. Jeg har erfart at oppskriftene til Kim Hargreaves gjennomgående blir litt for lange for meg, de er med andre ord utviklet for kvinner som er litt lengre enn 158 cm. Så dette blir antageligvis en fast justering på hennes mønstre heretter.

Genseren er strikket litt kortere i livet. 

Resultatet
Jeg er fornøyd. Det er tross alt en grunn for at prosjektet har stått på ønskelisten i lengre tid. Jeg synes
den er feminin og enkel i snittet. Jeg liker halsen spesielt godt, men også detaljen med de litt puffede ermene ved mansjettene. Garnet ser ut til å holde fasongen godt. Genseren ble tatt i bruk i det de siste stingene var festet, og har allerede rukket å bli en stor favoritt. Garnet ser ut til å holde hva det lover i forhold til å holde fasongen, så dette fordrer til gjenkjøp.

En liten "selfie", i mangel av fotograf-hjelp.

Tilbake til utgangspunktet
Jeg har sikkert fortalt det tidligere, om hvordan spørsmålet, "hva du ønsket å bli når du var 19 år", ble stilt over bordet, og de reaksjonene det vakte. Vi som satt rundt bordet var alle 40+, og måtte alle som en medgi at livet ikke hadde tatt den veien man hadde trodd når man sto ved startstreken. Det er en scene i flmen "mitt Afrika", fra Karen Blixens liv som i sin tid gjorde et sterkt inntrykk på meg. Mens Karen B. (i Meryl Streeps skikkelse) tegner en stork og forteller om livets gang: fra man starter, utforsker, roter det litt til?, søker og til slutt ender der man startet; tilbake ved utgangspunktet.

Stork, lånt fra nettet.

Jeg synes det var en interessant betraktning av livet. Kanskje fordi jeg opplever at desto eldre jeg blir, desto mer søker jeg tilbake mot det samme jeg ønsket som ungdom. Før livet slo til! Etter et par avslag på kunstskoler mistet jeg etter hvert troen og selvtilliten på min egen kreativitet, og ble "voksen". Familie, lån og "ordentlig" jobb og alt det der. Heldigvis blir man litt mer robust med alderen og lærer at det å være sårbar er en del av livet. Hvor skuffelser og avslag er en del av læringen. - Men om vi aldri tør å utfordre oss selv, eller stille oss sårbare, hvor kjedelig blir ikke da livet?

Faste følgesvenner fremover?

En av de erfaringene jeg har, er hvor lite hensiktsmessig det er å ta alle bekymringer på forskudd. Det er nemlig sjelden du dør av det! Hva med om vi heller velger å takle situasjonen med humor? Hva om vi gjør det vi vil med en gang, uten å vente på lov eller de rette omstendighetene? Rett og slett slippe kontrollen og bare hoppe i det? Og kanskje viktigst av alt, huske at vi er gode nok som vi er. Eller som Brené Brown sier: I'm imperfect and that's enough! (5 dager igjen til kursstart.)

Faktaboks 
Design: Kim Hargreaves, Still.
Materialer: 350 g/945 m Onion Tussah silk, 34 % silke, 66 % ull/50 g = ca 135 m
Fra lager: nja
Farge: oransje
Kjøpt hos: City Sycenter i København
Pinner: 3 og 3,5 mm
Strikkefasthet: 22 m = 10 cm
Størrelse: S

Kanskje litt 50-talls?

En fristende rest, jeg ikke klarte å la ligge igjen hos Siden Carlsson i Stockholm, var begynnelsen på dette skjørtet. Ut fra stoffmengden kunne det nesten ikke bli noe annet, - med mindre jeg var ute etter en vest? Vest er nå ikke noe jeg pleier å sy så mange av, så da var valget enkelt. Fargen var litt mer rosa enn jeg pleier å bruke, men de spettede elementene i stoffet var rett og slett for spennende til å la det bli igjen i butikken. For selv om det var en rest, var det nemlig lite som minnet om en restepris på den biten jeg fant.

Litt 50-talls i stilen?

Stoffet lå på sybordet i hele november, uten at jeg kom frem til noen løsning på hvilken modell jeg skulle lage. Utgangspunktet når jeg kjøpte stoffet var et blyantskjørt. Smalt, klassisk og enkelt. Designerspirens hoderisting når hun så draperingene på «dukken», fikk meg imidlertid til å skrinlegge ideen. Dermed var jeg tilbake på scratch. En film fra 50-tallet i julen vekket inspirasjonen til å lage noe ultrafeminint. Med tanke på at fargen er litt rosa/vinrød så er fargen egentlig mer enn feminin nok i seg selv.

Den smale silhuetten ble beholdt.

Den smale fasongen jeg opprinnelig hadde tenkt ble delvis beholdt, men i tillegg valgte jeg å sette på en kappe nederst som jeg rundklippet etter beste evne. Det vil si, her burde jeg ha laget en modell før jeg begynte å kritte og tegne på stoffet. – Det hadde gjort jobben mye enklere. Likevel syntes jeg det ble penere med en rundklippet, fremfor rynkekappe på grunn av stoffets tykkelse. Jeg var redd en rynkekappe ville bli litt tykk og klumpete.

Falden på skjørtet ble tegnet direkte på stoffet. Et mønster hadde antageligvis gjort resultatet  litt bedre.

Etter å ha montert en nesten vellykket kappe, valgte jeg å lage en linning på skjørtet, fremfor bare et belegg. Det forsterket den feminine formen på skjørtet. Men designerspiren var fortsatt ikke helt fornøyd. "Litt kjedelig", var hennes dom når jeg dro henne ned i syrommet for å vise henne kreasjonen. Litt skuffet måtte jeg medgi at den kanskje ikke var sånn 100%, men hadde ikke tenkt at den var direkte kjedelig.

Linning ble sydd fast for hånd. Desto mer jeg syr, desto mer setter jeg pris på håndsøm...

Lommer er egentlig ikke noe jeg er sånn veldig begeistret for på klær. Jeg synes de har en tendens til å ta for mye oppmerksomhet fra plagget, med mindre de er passepolierte. Denne gangen valgte jeg lommer nettopp fordi de skulle ta litt oppmerksomhet fra det kjedelige skjørtet. Når jeg først var i gang satte jeg likeså godt noen sløyfer på lommene også. Og fikk endelig «godkjent» fra kunststudenten (designerspiren). «Det ser ut som et 50-talls skjørt. Du vet sånn som sekretærene hadde den gangen, (ikke så glad for akkurat den kommentaren), men lommene gir det et moderne preg». – Så vet jeg det.

Lommene ble det lille ekstra denne gangen. I alle fall det som reddet skjørtet fra "kjedelig". 

Resultatet
Skjørtet ble både feminint og litt morsomt, noe jeg kan si meg fornøyd med. Fargen er litt mer rosa enn en de fleste vinrøde plaggene jeg har fra før, så det sklir dessverre ikke like godt inn i garderoben som jeg hadde håpet på. Kappen nederst på skjørtet er ikke 100 %, da jeg ikke har vært nøyaktig nok i buen når jeg klippet den. Et mønster til dette bruk vil derfor bli tegnet opp for fremtidige kapper. – Alt i alt – så er det likevel godkjent. Det er nemlig allerede tatt i bruk som kontorskjørt, - selv uten sekretæroppdrag.

Tegningen har jeg kalt "big cat love".

Prosjekt 2014: ta bedre vare på...
Takk for mange hyggelige hilsener. Det er tydelig at flere kjente seg igjen i beskrivelsen av tidsskvis og omfattende planlegging ved selv de minste besøk. Da kjennes det godt at etter den første uken tilbakelagt i 2014, er erfaringen at det faktisk er mulig å være litt mindre flink uten å forgå av dårlig samvittighet. Selv om det ikke har vært bare enkelt. For det å være mindre tilgjengelig ser ut til å være en øvelse i seg selv. Med iPhone, iPad, Pc m.m. er vi PÅ mer eller mindre hele tiden. Med dette følger både våre egne og omgivelsenes forventninger til en responstid, - som egentlig er helt urimelig!

Bildetittel: Også monstre liker sjokolade.

Hva ville Pippi gjort?
Hos undertegnede er det (dessverre/heldigvis?) ikke alltid like langt mellom tanke og handling. Juleferien ble benyttet til å tenke igjennom hva jeg savner, og hvor eller hva vil jeg egentlig? Det naturlige ble å stille spørsmålene: (Om du var verdens sterkeste og hadde en kiste full av gull - altså ingen hindringer) - Hvordan ville den ideelle hverdagen sett ut, og hva må til for å komme dit? – Og hva er det minste skrittet du kan ta for å få det til? Et av svarene på de spørsmålene er et nytt semester på Kunstskole, med oppstart allerede om en uke. I tillegg har jeg tatt kontakt med designeren Tine Solheim og avtalt kurs i modellering, (søm og mønstertegning), på høsten. – Det var noe med å ikke bare ønske det, men også å gjøre det. Det føles faktisk veldig befriende.

Faktaboks 
Design: eget.
Materialer: 0,8 m 100 % ull (det er mulig det kan være en ull og silkeblanding), 0,6 m forstoff
Fra lager: ja
Farge: Vinrød
Kjøpt hos: Siden Carlsson, Stockholm
Tilbehør: 1 stk 25 cm glidelås, 1 knapp
Størrelse: S

Varm som en okse?

En av gledene ved å handle garn på reise er å finne kvaliteter som man ikke finner hjemme. – I tillegg til å møte likesinnede selvsagt. Uansett språkferdigheter så gjenkjenner en fiberavhengig gleden over å gjøre et spennende funn hos en likesinnet. Skinnende øyne og dårlig skjult opprømthet tror jeg har avslørt undertegnede som en som er rammet hardt av fiberavhengighet ved mer enn en anledning.

Bolero, faktisk litt for varm til bruk i "grønn" vinter.

På jobbreise til Frankrike før jul  hadde jeg under påskudd av å skulle kjøpe ost peilet meg inn på byens eneste garnbutikk. Med meget begrensede franskkunnskaper klarte jeg likevel å finne frem 7 nøster med rødlig ull. At de viste se å være en blanding av jak-okse og saueull gjorde ikke funnet mindre spennende. Så kunne nesten ikke kombinasjonen av tykt garn og tykke pinner (5 mm) heller ha vært bedre timet som et prosjekt før jul. Strikketøyet var nemlig feriestrikken jeg hadde med på jenteturen til København før jul. Det eneste aberet skulle det vise seg, var at det ble stort og veldig varmt å strikke med.

La Boite i Avignon

Jakken ble i mangel av planlegging selvfølgelig også strikket flere ganger. Jeg hadde nemlig kun fått
tak i 7 nøster av herligheten, med kun 85 meter per nøste. Dette syntes i minste laget for å lage noe som kunne minne om et plagg. Vest var liksom ikke helt det jeg hadde sett for meg. Alternativet til vest var å lage en bolero. Og selvfølgelig burde jeg ha laget en prøvelapp, men har man liten tid, er læringen at da bruker man mye lengre tid. (Fordi man gjør mange feil og må strikke alt flere ganger!)

Strikkefastheten viste seg å være vanskeligere å anslå enn først antatt, noe som medførte opprekk og omstrikk mer enn en gang. 

Jeg ga etterhvert opp forsøket på å regne hvor lang boleroen kunne være ut fra estimert materialforbruk når jeg strikket nedenfra og opp. Løsningen ble å strikke jakken ovenfra og ned. Da kunne jeg strikke ferdig ermene før jeg hadde strikket ferdig lengden på boleroen. På det viset kunne jeg sikre at armene ble lange nok, - så fikk heller jakken bli litt kort. Nå viste det seg at jeg hadde bekymret meg uten grunn for garnmengden. Garnet var mye drøyere enn jeg hadde antatt - i sterk kontrast til sine knappe metere per nøste. Jakken ble dermed ferdig med både lange ermer og ønsket lengde på plagget.

Litt kjedelig når den er lukket helt igjen. Jeg forkastet likevel å dekorere den med blomster da det hadde blitt i overkant med jakken åpen.

Resultatet
Den er skikkelig varm! Bare synd det ikke har vært kaldt nok til å teste den ut ennå. Med en mild og "grønn" vinter er den rett og slett for varm å ha under kåpen. Fargen er nydelig, det er bare det at den egentlig ikke ligner på noen av de andre rødtonene jeg har i klesskapet fra før. Det ser dermed ut til at den best kan benyttes sammen med mørkebrunt. Designet, eller modellen er jeg vel egentlig litt sånn halvfornøyd med. En av de tingene jeg ikke er så begeistret for ved top/dowm strikking er halsen. Jeg synes jeg får den bedre til ved nedenfra og opp strikk. – Men, det gjenstår egentlig nå en periode med sprengkulde for å se om den tas i bruk.

Venter nå på vinterkulden og rett brunt antrekk. 

Strieskjorte og havrelefse
Et av min fars favorittuttrykk for å beskrive hverdagen var; strieskjorte og havrelefse. Nå er det ikke lenger knapphet på mat som preger hverdagen til de fleste i den vestlige verden .- Knapphet på tid derimot ser ut til å være en utbredt mangel i min omgangskrets. Selv uformelle besøk er blitt noe som planlegges og synkroniseres lang tid i forveien, og jeg griper meg i å lure på om vi har mistet noe verdifullt på veien mot karrière og materielle goder.

Livets goder kan komme i mange former. Som f.eks sjokolade...

Jeg hører om den samme tids-skvisen mange steder. En kollega kunne avsløre at han egentlig ikke
hadde hatt ordentlig ferie på flere år, og følte seg motvillig uerstattelig på jobb. En skremmende følelse. – Jeg har selv tidligere fått stifte bekjentskap med den, - noe som ikke endte spesielt godt for min del. Men en erfaring som lærte meg at de eneste jeg burde ønske å være uerstattelig for, var i de som fantes i de nære relasjonene; som familie og venner.

Ønsk det – og gjør det...
For å lykkes med mitt 2014-prosjekt: ta bedre vare på Helle, har jeg innsett at jeg har større sjanse for å lykkes om et par faktorer er på plass. Som å fokusere på dit jeg vil, fremfor å fokusere på det som ikke er bra nå. Og at jeg skaffer meg allierte! Alle som har forsøkt å slanke seg i hemmelighet vet hvor vellykket det pleier å være. Jeg har derfor annonsert prosjektet for både familie og kolleger.  – Litt skummelt, men skal jeg lykkes med «prosjektet» nytter det ikke å sitte med hendene i fanget og ønske at noen skal være innmari gode på telepati og ta ansvar for at jeg skal ha det bra… Den jobben må jeg gjøre selv.

Faktaboks 

Design: eget.

Materialer: 350 g/595 m annyblatt, Nunki. 70 % ull og 30 % jakokse/50 g = ca 85 m

Fra lager: ja

Farge: Tea rime 1132

Kjøpt hos: La Boite, Avignin

Pinner: 5 mm

Strikkefasthet: 16 m = 10 cm

Størrelse: S

Hvem trenger vel ikke en ny ullkjole?

Jeg har tidligere konstatert at et øvre tall på hvor mange ullkjoler man egentlig trenger - ikke kan tallfestes. - Enkelt og greit! Jeg elsker kjoler, og synes i tillegg at det er morsomt å lage dem. En begrensning kunne derfor fort blitt vanskelig å forholde seg til. - Nå ser jeg imidlertid at klesskapet kan ha enkelte begrensninger, og selv om jeg yderst forsiktig har forsøkt å vokse organisk inn i husbondens del av klesskapet, skal det innrømmes at det begynner å bli en smule trangt.

En ny ullkjole trengs alltid. Øvre antall finnes nemlig ikke. 

Likevel så er nå situasjonen den at jeg sitter på store verdier i både tekstiler og garn. Husbonden ymter forsiktig om at syrommet kan minne om en hobby/garnbutikk de gangene han stikker hodet inn der. - Nå har jeg ettertrykkelig forklart ham at han ikke kan være helt opplyst om hvordan en garnbutikk ser ut, men han har unektelig et poeng.... Det begynner å bli veldig fullt. I 2014 skal jeg derfor ha det å få avsetning på lagerbeholdningen som et overordnet mål. - Så lenge jeg ikke ledes ut i fristelse bør dette gå bra....?

Maja, som en hund av en strikker, vokter garnlageret mens matmor sitter ved symaskinen.

Denne ullkjolen er ikke et av 2014 prosjektene, men et helt på tampen 2013- prosjekt. Jeg rakk bare ikke å blogge om den. Jeg prioriterte som tidligere heller tid i syrommet enn blogging, noe som denne gangen har resultert i et lite overskudd av prosjekter uten bloggomtale.

Inspirasjonskilden, satt ned på papir. 

Foranledningen til denne kjolen var en utstilt modell i en butikk (som jeg ikke husker navnet på). Som tidligere nevnt ble julehandelen utført på omtrent 3,5 timer på et kjøpesenter bare noen dager før jul. Med en lang liste løp jeg rundt mens armene ble lengre og lengre. På vei mot lekebutikken oppfanget jeg i sidesynet en kjole jeg godt kunne tenkt meg. Dvs. Stoffet var for blankt, og litt for lilla. Med et utall av poser på slep var det uansett helt uaktuelt å prøve den. Et diskret bilde tatt med iPhonen fikk holde.... Jeg hadde jo stoff hjemme.

Overdel og belegg ble laget først før underdelen ble tilpasset til denne. 

Og endelig faktisk, for et av de burgunderrøde stoffene jeg hadde med fra London lå og bare ventet på den rette kjolemodellen. - Så var det egentlig bare å sette i gang basert på bildet og egen skisse. Uten mønster ble det som vanlig mye prøving og feiling. Et mønster fra Simplicity dannet grunnlaget for overdelen, mens jeg tegnet opp en underdel som skulle tilsvare inspirasjonskilden. Etterhvert som jeg modellerte på dukken ble det mer og mer klart at foldene på magen neppe ville holde seg der de skulle med den stoffkvaliteten jeg hadde valgt.

Ulike bånd, og kontraststoffer ble forsøkt og senere forkastet. 

Inspirasjonskilden var sydd i et litt blankt og stivt stoff, antageligvis en satin i polyester. Jeg arbeidet med en tynn og myk ull-georgette. Mye behageligere, men med helt andre egenskaper. Foldene på magen ble derfor forkastet og heller løftet opp rett under bysten. Det gjorde at kjolen ikke lenger ble klippet i ett stykke, men i to-, en  over- og underdel. Noe som også skulle lette det videre arbeidet en hel del.

Stadige justeringer på skjørtevidden ble forsøkt, før jeg endte opp med å gjøre modellen helt smal.

Neste utfordring var at stoffet hverken var stivt eller tungt nok til å falle pent i en A-fasong i skjørtet. Bånd i ulike farger og kvaliteter ble forsøkt både under bysten og nederst på skjørtet uten særlig hell. Båndet tok rett og slett for mye oppmerksomhet i forhold til snittet på kjolen. Løsningen ble å lage et smalt skjørt på modellen.

Alle falder ble lagt opp for hånd. Det gir et penere sluttresultat. 

Det var ikke til å unngå at det ferdige resultatet begynte egentlig å ligne mindre og mindre på utgangspunktet. Læringen må da likevel være at selv om ideen var god, må det være et bedre samsvar mellom design og stoffkvalitet. I dette tilfellet var det lite gjennomtenkt.

Modellen ble såpass smal at jeg la inn en liten splitt bak på skjørtet for å sikre gå-vidde. 

Nettopp stoffkvaliteten var avgjørende for valget å ikke fore kjolen. Stoffet har en form for elastisitet i seg på grunn av vevingen, noe som gjør det svært behagelig å ha på seg. Et fastsydd for ville tatt bort den egenskapen fra plagget. En løs underkjole i silke vil være en bedre løsning i dette tilfellet.

Kjolen ble ikke foret da et for ville tatt bort elastisiteten som kjolen nå har.

Resultatet
Kjolen er allerede tatt i bruk, - det er derfor jeg så ettertrykkelig kan lovprise komforten ved den. Selv om den ikke ligner så mye på inspirasjonskilden, bortsett fra omslagslukningen og likheter ved fargen, føler jeg meg trygg på at jeg kommer til å bli mer fornøyd med min variant fremfor butikk-modellen. - Nettopp fordi teksturen i stoffet gjør at den enkelt kan pyntes opp og ned, noe som gjør den svært anvendelig.

Fortsatt utydelige bilder - i mangel av fotohjelp.

Snart hverdag igjen
Juletreet er høstet, og resten av julen er pakket ned. - Det er med andre ord snart hverdag igjen. Jeg holder følgelig godt fast ved de siste fridagene, og forsøker å skjerme meg fra forstyrrelser så godt jeg klarer. Fullt fokus er nå på å bruke tiden på hyggelige aktiviteter, og sette standarden for hvordan jeg ønsker at hverdagen skal være i 2014. - Treningsøkter er allerede booket for de neste ukene, og planer lagt for produksjon i syrommet.

De neste prosjektene ligger klare ,og venter bare på saks, pinner og tid.

Jeg har nemlig erfart at planlegging av prosjekter har vist seg effektivt, (uten å skulle innføre produksjonskrav). Skapergleden er tross alt det viktigste! - Noen timer med tegneblokken gir i tillegg til skisser, også en retning og inspirasjon for hva jeg har lyst til å lage. Det kan være greit å ha når garn- og stoffhyllene bugner over av fristelser. De som ikke strikker skulle bare visst hvor mye glede det er mulig å få ut av noen meter med garn og tekstiler. Sånn sett gir et bugnende lager gode lovnader om muligheter for mye lykke fremover. Carpe diem. 

Faktaboks
Design: Overdel fra Simplicity 2550 - med tilpasninger til eget mønster
Materialer: 100 % Ull
Fra lager: ja
Forbruk:  1,3 m Ull
Tilbehør: 1 glidelås 50 cm
Farge: burgunder
Kjøpt: London
Størrelse: 36