6. januar 2021

Rondastakk, fra hverdag til fest

Dette prosjektet begynte i sommer, da jeg hadde satt i gang med en (som vanlig totalt urealistisk) "har lyst til å gjøre"- liste. En rondastakk hadde lenge stått på listen over bunader jeg hadde lyst til å sy for å ha til utstilling i systuen. Som sagt så gjort, vel kanskje ikke helt. Det er riktigere å si at jeg kom godt i gang. For listen over prosjekter var som sagt i overkant ambisiøs, og det var mange andre prosjekter som skulle sjongleres på en og samme tid.

Til rondastakken kan du ha både mønstrede og hvite forklær. 

Kjært barn, mange navn
Rondastakk, råndastakk, rondakjol, snørlivkjol er blant navnene som denne bunaden lyder. Rånd/rond/rand betyr stripe på dialekt, så navnet referer kun til selve stakken. En vakker bunad som flere nå begynner å få øynene opp for igjen. Det er mulig at den ikke har blitt ansett den som så interessant eller fin da den ikke har broderier? Mange forbinder den også med barnebunader, da det er mange som har vokst med en arvet rondastakk. Men det er kanskje nettopp den utbredte bruken som har gjort den til "allemannseie"? 
Håndsøm og lydbok. I ryggen har jeg sydd spilesøm. 
 
Råndastakken er en livkjole fra Nord-Gudbrandsdalen som kom i bruk rundt 1830-tallet. En livkjole vil si at liv og stakk var sydd sammen. I følge min 25 år gamle monteringsanvisning skulle sys den på symaskin, noe jeg også ser at det gjøres flere steder. Men siden de første må ha blitt sydd for hånd, da symaskinen først gjorde sitt inntog rundt1860, har jeg valgt å sy bunaden for hånd. Litt lenger ned i innlegget kan du lese litt mer om rondastakken, (Kort om Rondastakk/Råndastakk) . 

Stakken har fått skonering og slitesnor, mens livet mangler noen timer med håndsøm før det kan sys fast til stakken. Stakken går i grønt, med litt rødt. Livet er en silkedamask. Å sy ferdig livet blir nok en del av "søndagskosen  i januar. 

Prosjektet begynte med...
I systuen har jeg bokstavelig talt hele landet på besøk, Nordland, Vestlandet, Hardanger, Oppland, Østfold, Agder osv. Nå snakker jeg selvfølgelig om bunadene jeg får inn i systuen. Og noe av det jeg aldri slutter å bli forundret/begeistret over er hvor mange ulike varianter det finnes av en og samme bunad. I utgangspunktet er det ikke så mange bunader jeg syr fra bunnen av, min hovedgeskjeft består i  å justere/sy ut eller inn og reparere eldre bunader. Det tar nemlig en del tid å bli godt kjent med en bunad, kjenne til muligheter, historie og variasjoner. 

Nå er bunader fra Gudbrandsdalen er blant de bunadene jeg gjerne syr, og i den forbindelse hadde jeg blitt nysgjerrig på rondastakken. Denne enkle, men likevel så mangfoldige bunaden. For den har så mye mer å by på enn det vi gjerne forbinder den med. En av utfordringene med masseproduksjon er at ting blir standardisert og variasjonsmulighetene forsvinner. Men en rondastakk kan gjøres personlig i farger og uttrykk. 
Det har vært brukt ulike skjorter til rondastakken. De hvite skjortene ble helst brukt til fint. 

Mangfold
Variasjonen i stakkestoffer er større enn man først kan få inntrykk av. Flere ildsjeler har brukt mye tid på å gå gjennom gammelt draktmateriale, og rekonstruert tekstiler. Dyktige veversker har håndvevet vakre og unike tekstiler, i tillegg har husfliden på Lillehammer produsert egne stakkestoffer hos Gudbrandsdalen Ullvarefabrikk.  
Ulike forklær til bunaden kan gi mange variasjonsmuligheter med en og samme bunad. Her er tekstil til et forkle og garn til et sjal. 
Til livene kan du foruten rutete tekstiler velge mellom ulike kvaliteter i silke- eller ulldamask.  Mønstrede skjorter er også en mulighet. De ble gjerne brukt mer til hverdags tidligere.  Av annet tilbehør er også forklær som kan varieres, og silketørklær - her har du med andre ord flere muligheter til å skape litt variasjon i bunaden din. 
Slitesnoren ble satt nederst på stakken for å spare stoffet når skjørtene var lange. Snoren kunne skiftes ut når den var utslitt. I dag fungerer den mer som pynt, og kan f.eks. forsterke en av fargene i stakken. Snoren er fingerheklet med to farger, da er det enklere å sy den på uten at den vrir seg.  

Feriesøm
I sommer begynte jeg altså å sy et liv i silkedamask, men ble ikke ferdig før ferien var over. - Hvor ble tiden av? Stakken, som jeg fikk tak i på Husfliden i Gjøvik, er gjort klar. Men livet som håndsys mangler fortsatt noen timer før jeg får satt stakk og liv sammen. Det som torpederte alle planene mine om å gjøre den ferdig i romjulen var var et innlegg på Instagram hvor Husfliden på Lillehammer hadde fått produsert opp noen håndvevde stakkestoffer. Jeg får legge til at et par av dem var i typiske høstfarger, og da var jeg solgt. For dette er akkurat det jeg synes er så fantastisk med denne bunaden, nemlig mangfoldet og variasjonsmulighetene. Og jeg har ivret etter en mulighet til å kunne få vist frem noen av dem. 
Det hører ikke veske til rondastakken. Da er det praktisk med en lomme sydd på innsiden av splitten i stakken. Det bør være såpass dyp så du ikke får alle eiendelene dine liggende rett over magen, samtidig som du enkelt får tak i det du skal ha. 
Det ble dermed mitt romjulsprosjekt, håndsydd med "andakt". Bunaden er sydd så den passer meg, men med mulighet for at den skal kunne tilpasses en høyere person. Enn så lenge skal den få stå til utstilling i systuen sammen med den andre rondastakken - når den blir klar. Jeg trenger bare litt lengre og flere ferier... Nå gjenstår det bare å se om flere enn meg lar seg begeistre over en god gammel favoritt. 
Et underskjørt er også godt å ha under bunaden. Stakkestoff kan av og til klø, og da er det godt med et ekstra lag mellom stakk og bare ben. Kappen nederst hjelper også til med å gi volum nederst i stakken. 

Kort om rondastakk/råndastakk
Det bevarte folkedraktmaterialet viser en stor variasjon og mangfold i materialer og farger. Det ble brukt silkedamask, ulldamask, trykt bomull og ull. Kjøpte og hjemmevevde tekstiler ble brukt side om side. Mange forbinder rondastakken med et ruteteliv/rutaliv, men den har langt flere variasjonsmuligheter enn som så. 

Håndvevde rutete tekstiler var mote under ny-rokokkoen midt på 1800-tallet, og ble tatt inn i folkedraktskikken. Rutete hjemmevevde tekstiler var også brukt i verkenskjolene som var moderne på midten av 1800-tallet. 

"Ruter har vært moderne til mange ulike tider gjennom flere hundreår, og omkring 1850 kom de for fullt tilbake. Det sies at dronning Victoria av Storbritannia var med på å gjøre rutene populære, ettersom hun benyttet skotskrutede stoffer i sine kjoler og gjorde dem akseptert som ballantrekk. På landsbygda i Norge førte denne moten til en oppblomstring av verkensvevnader.

Kunsthistorikerne har avgrenset perioden og kalt den nyrokokko, fordi mange elementer ble tatt
opp igjen fra hundre år tidligere. De samme verkensstoffene opptrer både i kvinnenes kjoler,
stakker og livstykker – og i mennenes vester. Ofte var stoffet lagt på skrå i livstykker og vester, slik
at rutene står på høgkant, og både de og stripene danner skrånende linjer fra brystpartiet og ned
mot midjen. Dermed virker livet smalere og brystkassa/bysten større."
(Pyntesjuke og nøysomme romerikinger, Bjørn Sverre Hol)

Det er stor variasjon i både rutemønstre og i stripene på stakkene. Likevel foregikk bruken innenfor definerte grenser med fargesetting og mønsterkonstruksjon. Det var store variasjoner i stripene ut fra hvilken gård eller bygd de kom fra. Men fargene ble gjerne holdt i en skala av rødt, brent brunt, lilla, grønt og svart.

Stakkestoffene ble som regel vevd med ensfarget renning, og striper i innslagene. Bredden på veven satte begrensninger på bredden på tekstilene, og var ikke bred nok til lengden på stakken. Dermed måtte man skjøte, noe man ganske lurt skjulte under hengefolden. Nå var det på andre halvdel av1800-tallet mote med hengefalder, så dette bredte om seg til flere bunader fra samme område. - En slik hengefold er også praktisk til barnebunader hvor man kan slippe ned folder etter hvert som man vokser til. 
Rondastakken kan brukes både med og uten forkle. 
Rondastakken ble brukt til både hverdag og som søndag/kirkeklær. Til hverdags brukte man gjerne med en trøye i bomull, gjerne mønstret. Til fest hadde man et finere forkle, kanskje et silketørkle, hvit skjorte og svarttrøye. Til hodeplagg var det mange som brukte en botthuve, et hodeplagg 
vanlig for distriktet. Rondastakken har blitt brukt som et hverdagsplagg blant eldre kvinner frem til rundt 1940. Gjennom tiden har rondastakken gått igjennom flere variasjoner for både lengde på stakk, foldelegging og vidde. 
 

Kilder: 
Norsk bunadsleksikon bind 1, Bjørn Sverre Hol Haugen 
www.stakkestugu.no 
www.husfliden.no
Pyntesjuke og nøysomme romerikinger, Romerike i dampens tid, 1850-1900, Bjørn Sverre Hol

31. desember 2020

Noen tanker på tampen

Fjorårets siste innlegg het "Det skumle steget", ja om jeg hadde visst hvilke utfordringer 2020 skulle by på! Dette var året hvor jeg gikk fra deltidsansatt til å bli min egen sjef på heltid. 1.mars sto jeg klar med saks, nål og tråd og var klar for årets høysesong i systuen.  Jeg hadde arbeidet med en stadig stigende uro, men hadde ikke kunnet forestille meg noe så dramatisk som ventet. 11 dager gikk det før nedstenging. Vi hadde planlagt boklansering for den andre boken min i slutten av mars, og våren var rimelig fullbooket. Jeg må si jeg er takknemlig for at jeg ikke visste hva som ventet, for det kunne fort blitt for overveldende. Med nedstengninger, uvisshet og avlysninger. Det er noe med, Hvordan spiser du en elefant? En bit om gangen. 

Selv om jeg enkelte dager har hatt lyst til å dra dynen over hodet, har året også gitt gode øyeblikk.

En av utfordringene ved å være sin egen sjef, er at du må være den som motiverer deg selv, og samtidig være den som må sette grenser for når nok er nok. Du er selv ansvarlig for at bedriften går rundt, på samme tid som du skal ivareta din egen helse. I 2020 har vi også fått et ansvar for å ivareta andres helse, vi har spritet og vasket hender, holdt avstand og brukt ansiktsmasker. Og bank i bordet, dette er året hvor jeg ikke har vært det minste forkjølet! - Med en uvant konsekvens av å være allergiker. Jeg har jo vært livredd for å nyse eller snufse ute blant folk! Men, en bagatell i den store sammenhengen  Mine tanker har ofte gått til dem som ikke har kommet seg ut, har bodd alene, hatt hjemmeskole- eller kontor i månedsvis. Isolasjonen har vært tung for mange. Selv har jeg vært glad for å ha selskap av «assistenten» i systuen denne perioden. Selv om det ikke har vært rare dialogen, så er det mye selskap i en firbent venn. 

Den planlagte Boklanseringen 26. mars måtte avlyses, men jeg er likevel ikke så lite stolt over å ha fått levere min andre månedens bok i Hobbyklubben, Cappelen Damm. Foto: Eivind Røhne

Lyspunkter

Men dette året har også hatt sine gode stunder. For det har gått mye bedre enn jeg fryktet, jeg har hatt fantastiske kunder! <3  Jeg har også oppdaget at jeg er sterkere enn jeg trodde, og at kreativiteten min har vært en god hjelp til å finne nye løsninger. Selv om jeg de første ukene etter nedstengingen gikk rundt i en litt Zombie-aktig tilstand, så ble den avløst av handlekraft og tid for refleksjon. De siste årene har vært i overkant hektiske, og det var faktisk godt å måtte stoppe litt opp og kjenne på hva det egentlig er jeg har lyst til? Hvor bør jeg rette fokuset mitt? Hva bør jeg legge igjen i 2020, og hva bør jeg ta med meg videre til 2021? Svarene har ikke vært de jeg ville trodd i begynnelsen av året, og ting som i utgangspunktet kunne kjennes tungt, vanskelig og urettferdig, har også noen ganger vist seg å være den beste løsningen.

Noen gode treff har vi fått til, gode måltider med venner og familie.

Dette er bare så 2020!

Det har også vært mye galgenhumor og optimisme, takk og lov for det! Dette har vært året hvor jeg har holdt kurs med ansiktsmaske, og hvor vi har prøvd og tilpasset bunader iført ansiktsmasker. Fleip om at vi ser ut som bankranere, halvt blindet av dugg på brillene, og store besparelser av leppestift.

Jeg rakk innom både Hønefoss, Fredrikstad og Bergen i strikkingens-tjeneste før høsten innstramminger. Et av årets største høydepunkter var en tur til Tranøy-Fyr. 

Når jeg ser tilbake så mangler det nemlig ikke på lyspunkter. Jeg har kjent på takknemlighet for venner som har trodd på og støttet meg. (2020 var det året hvor jeg har snakket mer i telefonen og skypet mer enn jeg har gjort til sammen de siste 4 årene). Jeg har møtt mennesker som har inspirert og utfordret meg, og knyttet noen nye vennskap og bekjentskaper. Periodene med stillstand har gitt meg ro til å stake ut den kursen som føles riktig fremover, og sortere bort "støy" og urealistiske forventinger. Rolige perioder har også gitt meg muligheten for å gå lange turer med "assistenten", noe vi begge hadde godt av. Jeg har også fått kjenne på mestringen i at jeg har fått bedriften min helberget gjennom 2020. Ikke minst har jeg virkelig fått kjenne på hvem og hva som er viktig i livet mitt. Det er faktisk ikke så lite å ta med seg videre. 

Romjulsprosjektet har vært en rondastakk som jeg skal fortelle mer om i et annet blogginnlegg.

Tusen takk for følget til alle dere som kikker innom her. Jeg er utrolig takknemlig for alle som har gitt meg tilliten til å sy på bunaden deres, og for alle som har kjøpt strikkeoppskrifter, bøker, kommet på kurs og foredrag i 2020 - Det har ikke vært noen selvfølge at vi skulle får til i år. <3. Dere har alle bidratt til å gjøre Helles Syskrin til en god arbeidsplass for "assistenten" og meg.  Med dette ønsker jeg deg et riktig godt nytt år, som jeg håper blir et år fylt med nye muligheter, reiser, latter og mange klemmer. 

#detblirbraigjen 

30. oktober 2020

Kosesøm og ullkjole i høstfarger

Ruter og ull! Hvorfor jeg aldri går lei vet jeg ikke. Men jeg bruker det gjerne i bukser, skjørt og kjoler. Kommer jeg over en fin kvalitet i varme toner er sannsynligheten stor for at en stoffbit blir med meg hjem. Så har jeg det vel som mange andre, lysten til å gjøre ting overstiger tiden jeg har til å utføre dem. Så ender stoffbitene fort opp som hyllevarmere i godt selskap med mange andre planlagte prosjekter. Lekre tekstiler, men like fullt hyllevarmere. Heldigvis  er det innimellom tid til å sy noe nytt til seg selv. Uten tidsfrister, uten ferdig maler og bare for gøy. For jeg kan vel egentlig ikke hevde å ha noen akutt mangel på verken det ene eller andre i garderoben. Men når tekstilene allerede ligger i hyllene, og mer enn lenge har gjort jobben som hyllevarmere kjennes det nesten som en liten ekstra bonus å få tid til litt kosesøm. 
Det er viktig å sette av tid til det som gir en energi. Spesielt i disse tider hvor alt er annerledes og mye kan oppleves som krevende.
Det er både viktig og godt å sette av tid til å gjøre noe som gir deg påfyll. Spesielt viktig er det kanskje i en tid som kan oppleves som uforutsigbar og krevende for mange. 
Et av tekstilene jeg har hatt liggende lenge er en rutet ullkvalitet i høstfarger. Så fin at jeg har vegret meg litt for å klippe i stoffet. Men inspirert av at høstfarger endelig er tilbake i motebildet igjen fant jeg at tiden var inne til å finne et prosjekt for stoffet på knappe 0,9 m. Tekstilet som er kjøpt på Lillestrøm sysenter, har jeg uten hell lett etter mer av. For 0,9 m er, selv for en som ikke er av de høyeste, litt snaut til en kjole. Men jeg hadde en nødløsning klar. En rysjekant på et skjørt sydd for mange år siden hadde en rysjekant i samme stoff. Selve skjørtet hadde på merkelig vis krympet, men rysjekappen var fult brukbar. Så her var det bare å ta frem sprettekniven med god samvittighet.
Jeg angret litt etterpå at jeg hadde sydd den i paneler. Min favorittgrunnform er et skjørt som er delt i to på midten, og kuttet under bysten både foran og bak. Nå har jeg kun kuttet den under bysten foran.
Jeg hadde først sett for meg en modell med legg i toppen rundt halsen. Ermene hadde jeg tenkt å lage i et annet materiale. Delene klippet jeg først ut i lerrettstoff for å lage mønsteret. Utfordringen var at det ble ikke sånn som jeg hadde sett for meg når jeg modellerte det ferdig i ullstoffet. Ferdig klippet, men fortsatt mulig å gjøre noe med. Ulike muligheter ble vurdert, halsen var klippet så vid fordi den skulle rynkes/legges legg  i halsen, så en form for åpning måtte bli en del av løsningen. En knappestolpe ble vurdert, men valget falt på en åpning med splitt. 
Jeg savnet lommer på kjolen, men har kun små stoffrester igjen. Hadde gjerne klippet til rutene på skrå for å få en effekt, men tekstilmangel gjør at jeg må tenke nytt. Enn så lenge er den lommeløs.
Ermene som skulle lages i et annet materiale ble også droppet da jeg syntes den ble kjedelig med brune ensfargede ermer. Rustrødt var en fin farge til, men de tok hele oppmerksomheten fra resten av kjolen. Så jeg endte opp med en ermeløs variant, da står jeg fritt til å variere hva jeg bruker under også blir den enklere å pynte opp og ned. Jeg merker at det går litt for lenge mellom hver gang jeg syr vanlige klær. Bunader har jeg i fingrene, mye håndsøm og stødige tekstiler. Kontrasten blir stor til sy alt på maskin, tekstiler som sklir og glidelåser. Men jeg endte opp med litt håndsøm likevel. Kanskje rett og slett fordi jeg liker det. Det er noe med kontrollen og muligheten til å forme mens du syr. Og følelsen av å være i kontakt med arbeidet.
Selv om kjolen ikke ble fullt så morsom som jeg hadde sett for meg så hindrer det ikke for å ha det gøy i kjolen!
Jeg vurderte å sette på en kant i et annet stoff nederst for å piffe opp og gjøre kjolen litt morsommere, men kom da til at det ville dra all oppmerksomhet ned til kanten. Så rysjekanten ble behold i samme tekstil som planlagt. Da jeg var ferdig med kjolen ga jeg den terningkast fire. Kanskje ble jeg litt skuffet over at det tekstilet som jeg har gått å klappet på i flere år likevel ikke helt ble det jeg hadde sett for meg. For selv om kjolen er i høstfarger, mine favoritter, så synes jeg den ble litt mindre morsom eller sprek enn det jeg hadde sett for meg. Men, det får ikke være noen hindring for å ha det morsomt mens man bruker kjolen. 
Albert strikker kanskje ikke så mye, men han setter pris på garn på sin egen måte. 
Neste kosesømprosjekt er allerede tatt frem. Vurderer sterkt å få skaffet et par ekstra armer, for jeg holder jo også på å strikke noe som det er fryktelig vanskelig å legge fra seg. Noe sier meg at det kan bli lite søvn denne helgen. Ha en fin dag! Og til dere som finner glede i det, ikke glem å sette av nok tid til håndarbeid!

21. september 2020

One size - passer alle?

Er det mulig? Selvsagt ikke. Jeg husker datteren og jeg kom over en butikk som het nettopp dette på en av turene våre. Jeg kunne raskt konstatere at det var lite eller ingenting i den butikken som ville passet på min kropp.  

Håndverk som søm og strikk var tidligere nødvendige ferdigheter i hverdagen. Det var derfor også en viktig del av skolegangen, for det å kunne produsere egne klær var nødvendig. Etter hvert som masseproduksjon av klær ble mer og mer vanlig, og ga oss tilgang på rimelige klær, ble også behovet for opplæring redusert. Kunnskapen om hvordan lager klær var ikke lenger en nødvendig ferdighet, og de praktisk estetiske fagene har de siste årene stadig måtte vike på bekostning av realfagene. Personlig mener jeg at vi undervurderer verdien av kunnskapen som ligger i disse fagene. Hvordan den fint også kan flettes inn i hverdagslige situasjoner. Alle som har forsøkt seg på å gjøre om en strikkeoppskrift har erfart hvor mye matematikk som egentlig ligger bak de ferdige tallene.

Passer alle
Men hvorfor er det så vanskelig å lage noe som passer alle? Spørsmålet er vanskelig å besvare med et lite svar, fordi det er flere årsaker. Men et av dem er masseproduksjon basert på en mal som tilsvarer et gjennomsnitt. Men hvem er gjennomsnittet? Det er litt som en (dårlig) statistikkvits. En mann druknet da han gikk over en elv. Han hadde lest at gjennomsnittsdybden på elven var 0,5 m.

Og for å komplisere eller forvirre ytterligere. Det er ikke sånn at disse tabellene er hugget i stein. For noen aktører operer med helt egne mål. Noen kleskjeder er kjent for små størrelser, andre for romslige. Innen f.eks sportstøy så kan jeg selv varierer mellom tre ulike størrelser avhengig av leverandør. Med andre ord, å bare se på merkelappen gir deg ikke alltid full informasjon om plaggets mål. Målet på plagget, om det er en strikkeoppskrift, vil gi deg bedre informasjon om plaggets størrelse og om det vil passe deg enn selve størrelsen. Så må det også tas hensyn til om plagget er ment å være løst eller tettsittende. Hvor mye ekstra vidde bør beregnes? Også kommer vi dessverre ikke utenom strikkefasthet.

Ulike kroppsformer
Vi deler ofte inn i ulike kroppsformer. Engelske Trinny og Susannah deler inn i hele 12 kroppsfomer, ellers deler vi gjerne inn i  pære, eple, rektangel, omvendt triangel og timeglass. Mange kan passe inn i varianter av disse, men de kan være til hjelp når du skal finne din fasong. Disse grunnformene kommer i alle høyder og størrelser. Men det innebærer også at to personer som har samme størrelse, har nødvendigvis heller ikke samme mål over det hele. Den ene kan være lang i overkroppen med korte ben, den andre det motsatte. Den ene kan ha en stor byste, men smal midje. Mens den andre igjen kan ha en bred ryggtavle, men mer beskjeden byste. Men begge har den samme overvidden. Samme størrelse, likevel vil plagget sitte ulikt på disse to. For noe går tapt når man skal lage noe som skal passe «alle».  

Som strikkedesigner er jeg helt avhengig av å ha et utgangspunkt når jeg beregner størrelser. Det er her  måletabellene kommer inn. Mange tabeller tar også utgangpunkt i en gjennomsnittshøyde på 168 cm. (Allerede her begynner jo jeg å slite, som ikke kan skryte av å måle mer enn 157,5 cm på strømpelisten).

Personlig tilpasning har derfor vært en ferdighet jeg har hatt god bruk for. Så er spørsmålet, hvordan tilpasser man en oppskrift så lengde og bredde passer dine mål? Eller endre en oppskrift fra isydde ermer til raglan, eller endre fra v-hals til rund hals for å sette ditt personlige preg på plagget. Til helgen reiser jeg til Bergen Strikkefestival for å dele noen av mine erfaringer med hvordan du kan tilpasse en oppskrift så den passer til deg og dine behov. 
Ps. Jeg skal også holde foredrag og et kurs i pynt på strikk. Kanskje vi sees?

2. august 2020

Slitesnor

En slitesnor, ikke å forveksle med en sliten snor, (beklager dårlig humor), kan både være pynt og ha en praktisk funksjon langs en skjørtekant. Kantene på de lange skjørtene som man brukte tidligere kunne utsettes for mye slitasje. Men en slitesnor kunne ta støyten for slitasjen på skjørtekanten, og kunne byttes ut når den ble slitt. Vi bruker fortsatt slitesnor på flere bunader og folkedrakter.

Jeg har laget en slitesnor til ett av mine sommerprosjekter, og her skal jeg forklare hvordan du kan lage din egen slitesnor.
Slitesnoren er dekorativ nederst på stakken
En slitesnor kan være både praktisk og dekorativ. Her har jeg brukt til sammen 6 tråder. 

Du husker kanskje at du fingerheklet som barn? En slitesnor kan du lage som en fingret snor, eller fingerhekling. Om du bruker et hardt tvunnet garn får du en god og fast snor som du kan sy fast nederst på kanten av stakken.

Det enkleste er å hekle med to farger. Da ser du veldig tydelig hvilken snor du skal hekle med neste gang. Det gjør det også enklere å sy fast i kanten uten å vri snoren.
Selv foretrekker jeg snor i en farge, men viser i eksempelet mitt 4 tråder og to farger.

Materialer 
Jeg bruker gjerne 2 tråds vevgarn fra Rauma Ullvarefabrikk. Hvor tykk du vil ha snoren avgjør du selv. Det kan være litt mer styrete med mange tråder, men går fint om du legger halvparten på hver side av deg mens du hekler.

Beregn ca 8 ganger så mye tråd som ferdig lengde. Det er et romslig mål, men det er utrolig kjedelig å gå tom når det bare gjenstår noen få cm igjen.

Lag gjerne små nøster, ev om du skal ha 4 tråder kan du hente en tråd fra utsiden og en innsiden av nøstet. Da står du også friere mht lengden på snoren.  

Det hekles med to grupper/tråder.
I eksempelet bruker jeg 4 tråder, 2 tråder i hver gruppe. Prinsippet er det samme om du hekler med 2, 4 ,6 , etc. tråder. I ferieprosjektet mitt har jeg brukt 6 tråder, 3 tråder i hver gruppe.
Lag en renneløkke med den første tråden. 

Knyt endene sammen. Lag en renneløkke med den ene tråden.
Lag den første løkken med den ene tråden/tråd nr 1. Hold med venstre hånd.
Jeg holder snoren i hånden mens jeg henter opp den nye tråden. 

Stikk pekefinger inn i løkken og hent tråd nr 2 som en ny løkke. Jeg bruker gjerne både pekefinger og tommel da jeg synes det går raskest.
Flytt snoren over til høyre hånd, og dra til med den første snoren så du strammer til rundt den nye løkken.

Stikk nå pekefingeren på høyre hånd inn i løkken og hent tråd nr 1.
Flytt snoren over til venstre hånd og stram løkken til igjen.
Det er lett å se om du har vridd snoren når du bruker 2 farger. 

Du skal alltid hente tråd i motsatt farge av løkken. Om du vrir trådene vil du se dette ved at stripene langs snoren vil bli brutt. Snoren skal ha fire sider, hvor du har fargene annenhver gang oppover langs snoren. Fortsett slik fra høyre og venstre annen hver gang til snoren har ønsket lengde. Avslutt med å trekke tråden helt igjennom løkken.

Snoren bør være ca 10 -15 cm lengre enn stakkelengden. NB, pass på at du ikke drar i snoren når du måler den.

Nål snoren fast til kanten fra baksiden på stakken. Begynn ved den ene enden. Snoren kan sys fast med prikkesting til stakken. Sy fast først gjennom snoren, så i stakken.

22. juli 2020

Sommerstrikk og farmors sukkerkopp

Tidligere i sommer deltok jeg på et kurs i Indigofarging hos Hege Dagestad, eller @gullhespa som hun kaller seg på Instagram. Jeg har tidligere plantefarget litt, med varierende resultat. Noe av det jeg har syntes vært utfordringen med plantefarging er at jeg ikke har fått mange nok like nøster til en hel genser. Også skal det medgis at jeg synes det er mye jobb, spesielt når jeg kanskje ikke er helt fornøyd med resultatet. For en som er ihuga plantefarger tror jeg det er selve prosessen, å se magien i hvordan fargene oppstår og endres, som er noe av motivasjonen. For min del handler det kanskje mer om å finne akkurat den magiske fargen som jeg har lyst til å strikke med. Men med indigo kan du få større partier med lik farge.
Deilig indigofarget garn, kombinert med perler og feriekos. 
Etter en morsom og lærerik dag satt jeg igjen med 400 gram indigofarget garn, 300 gram Ask, 50 gram alpakka fra Isager og 50 gram Soft Silk Mohair. I og med at jeg hadde testet ut litt ulik tid i indigobadet satt jeg igjen med 150 gram Ask så likt du kan få det. Resterende var i litt ulike blåtoner, men jeg kom frem til at jeg i alle fall hadde minst 200 -250 gram som fint kunne brukes i samme prosjekt. Om jeg tilsatte tilsvarende i en annen farge burde jeg ha nok til en kort jakke. Da gjenstod bare å bestemme designet. 
Resultatet av en dag på kurs. Tiden fløy av gårde. Fargen blir mørkere for hvert dypp/opphold i kjelen. Det er mye å passe på. tid og temperatur må være riktig. Så skal fargen fremkalles like lenge som den oppholdt seg i gryten. 
Designet
Designet jeg først hadde sett for meg fungerte ikke.  Noen ganger stemmer ikke "skissen i hodet" overens med virkeligheten. Sånn er det bare. Etterhvert måtte jeg innse at her var det bare en ting å gjøre, rykk tilbake til start og tegn et nytt diagram. Fordi jeg ikke var sikker på hvor mye garn jeg ville trenge la jeg opp til at det skulle være naturlige overganger i mønsteret, slik at jeg lett kunne bytte mellom ulike innfarginger. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt keramikkfliser med blå og hvite mønstre. Jeg så for meg en tre-deling av jakken for å få til skifte av ev. innfarging. Jeg hadde sett for meg inndelingen ved at den nederste delen skulle ha mørk bunn, og at den øverste delen skulle ha lys bunn. Utfordringen var midtpartiet. 

Først testet jeg ut ulike blomster, men jeg syntes ikke de fungerte sammen med kubene jeg hadde valgt til "hovedmønster". Jeg vurderte ulike former for lus, mindre kuber, lengre avstand mellom kubene osv. Men landet på at de jeg hadde tegnet først var de beste, da de var passe repetive og hadde korte trådsprang. 

Løsningen kom inn døren med en blivende konfirmant. En gammel Trønderbunad med et forkle jeg ikke hadde sett før hadde mønster som lignet en stjerne. Og da var det bare å sette seg ned og tegne på nytt. 
Jeg får en "ferdig" følelse i det jeg setter ermene sammen med bolen. Uvant farge å arbeide med, men denne fargen synes jeg var lekker! Albert la som vanlig sin elsk på garnet, da all ubehandlet ull lukter godt. 
Mens jeg satt og strikket fikk jeg mer og mer assosiasjon til ferier på de greske øyer, blått hav, hvite hus og ro i sjelen. Jeg kan selvfølgelig ha blitt påvirket av reiseråd og bilder av tomme strender på nyhetene. Underveis sendte jeg bilder av arbeidet til en venninne, jeg trengte tilbakemelding på om jeg var på rett vei eller ikke. Hun ga tommelen opp, med assosiasjoner til vinter og snøkrystaller. 

Noen design har jeg en god følelse på under hele prosessen. Andre tviler jeg mer på. Ofte er det fargene som ikke "snakker til meg". Andre ganger ser jeg at proporsjonene i skissen ikke harmonerer godt nok med virkeligheten, og jeg føler på det jeg kaller en ubalanse i designet. Da er det godt med ekstra øyne som kan hjelpe meg å se ting på en annen måte.

Strikkefasthet.
Jeg messer om og om igjen hvor viktig det er for resultatet at strikkefastheten stemmer. Så hender det at jeg går fem på selv! Jeg har vært litt tilbakeholden med å strikke med Ask fra Hillesvåg. Av en eller annen grunn har jeg slitt med å holde strikkefastheten, jeg har strikket altfor løst. Men jeg tok sjansen og regnet ut oppskriften med en strikkefasthet på 24 masker på 10 cm på 3 mm pinne. Mens jeg satt og strikket syntes jeg at jakken kanskje så litt smal ut. Noe som viste seg å være en korrekt observasjon. En ting er sikkert, mine problemer med å strikke for løst med Ask er over! Jakken hadde blitt strikket med en strikkefasthet på 26 masker på 10 cm. Heldigvis har jeg fått strukket ut jakken noe, men det er en liten størrelse. 
For å få litt bedre plass til skulderen strikket jeg en raglan hvor jeg primært feller på ermesiden. Det er flere metoder for å strikke ermet direkte på bolen. Jeg synes jeg har best kontroll på resultatet når jeg syr fast toppen på ermet til slutt. 
Raglan
Jeg hadde opprinnelig tenkt å strikke jakken med en tradisjonell raglanfelling. Men da fadesen med strikkefastheten ble oppdaget, måtte jeg tenke nytt. For sjansen var stor for at jakken ville bli trang over skuldrene med en vanlig raglan. Jeg valgte derfor å strikke ermene på med en form for raglan med ermetopp. Da gjøres det meste av fellingen kun på ermet. Jeg strikker da kun de to siste cm på skuldrene frem og tilbake. 
Jeg valgte å ikke la den rustfargede kanten gå helt rundt da jeg følte at det lukket jakken for mye. Jeg har derfor også kun heklet en enkel kant i fronten, mens jeg har heklet en større kant nederst på ermene for å dra frem fargen mer.
Dekorasjon
Når jakken endelig var ferdig skuet jeg mot Rørstrand-serviset vårt. Sukkerskålen og fløtemuggen etter farmor sto og lyste mot meg. Finserviset som jeg er så glad i, men bruker så altfor sjeldent. Ostindiaserviset har lys bunn med blå tegninger, med en liten rustfarget kant rundt. Less is more er det noe som heter. Jeg ønsket å beholde den enkle følelsen, samtidig som jeg ønsket å tilføre noe varme og liv slik som den rustfargede kanten gjør med serviset. 
Jeg valgte knapper i ekte swarovski. Ren luksus, men de er et smykke i seg selv. Jeg syntes de også trekker frem og forsterker sølvperlene  på en fin måte. Kjøpt hos Lille Lotte i Lillestrøm. 
Det viste seg å være en balansegang. Veien er kort fra kjedelig, elegant, morsom og til helt sirkus. Flere hjelpefarger ble testet ut, før jeg landet på en litt syrlig grønn som jeg syntes ga jakken et retro-preg. For å gjøre den litt varmere, tok jeg opp rustfargen fra serviset, og heklet en kant i fronten og nederst på ermene. 

Jeg hadde gjerne lagt inn flere farger og brodert mer, men så at da mistet jeg retrofølelsen. Løsningen ble å sy på små glassperler. De fungerer mer som et hint av at noe skjer, uten at de tar all oppmerksomhet. Jeg hadde strikket inn noen litt større perler i mønsteret, men syntes ikke disse kom godt frem før de fikk litt hjelp av flere små perler rundt. 
Sykkelen trenger en oppjustering, men man tar i bruk det man har. Det er det fortsatt sommerferie og livet kan godt gå i sakte tempo en stund til. Og kanskje tid for mer sommerstrikk?
Jakken har fått navnet Judiths kofte etter farmor. Spørsmålet nå er om jeg skal ta jobben med å lage en oppskrift på sommerstrikken min eller ikke. For kanskje det er flere enn meg som har gode assosiasjoner til en sukkerkopp eller et gammelt servise?

18. juli 2020

Sommerblusen

Jeg har nesten ikke sydd bluser siden jeg var gravid med sønnen min, og det begynner å bli noen år siden. Det var den tiden hvor gravide-klær ofte besto av store gensere, bluser og tights eller snekkerbukser. Dette var fortsatt på den tiden hvor det kunne lønne seg å sy klær selv, (med fare for å høres ut som om jeg er 100 år), så jeg kjøpte rimelige bomullsstoffer som jeg sydde romslige bluser av. Etter som klær har blitt rimeligere og rimeligere er det stort sett kun klær jeg ikke kan få tak i butikken jeg syr selv. Skjorter er en av de tingene som det er en del arbeide med å sy, de består som regel av mange deler, og er fristende å kjøpe ferdige. Unntaket er feminine og nette bluser som jeg sjelden finner. I alle fall i de fargene jeg ønsker. Jeg har kun et par som begynner å bære preg av god bruk, og uten hell har funnet erstatninger for.
Sommerblusen. Stoffet ble innkjøpt til en ny kjole, men i kjent stil blitt til noe annet enn først planlagt. En bluse, et underskjørt og en pute har foreløpig blitt til av et nydelig bomullstoff. 
Og da har jeg jo egentlig bare et valg om jeg ønsker nye bluser, å sy dem selv. Som sagt så gjort. Tekstilene kjøpte jeg på Lillestrøm Sysenter. 100 prosent bomull, stødige og gode tekstiler å  arbeide med. Kjærkomment å arbeide med etter å ha kjempet med skråklippet silke. Utgangspunktet var et Burda mønster, (7831), som jeg tenkte kunne være et godt grunnmønster for en slik bluse. Det viste seg å stemme, jeg endte opp med å sy to bluser på rappen av dette mønsteret, selv om det var behov for litt justeringer.
Jeg la 2 innsnitt på forstykket fremfor et veldig stort. Jeg syntes stoffet la seg penere da. 
Endringene jeg gjorde i forhold til mønsteret. 
I mønsteret er det lagt opp til et veldig stort innsnitt. Antageligvis for at blusen skal vippe litt ut nede. Jeg syntes det var et for stort innsnitt, og valgte på den første blusen og heller lage 2 mindre innsnitt da jeg syntes stoffet falt penere med den løsningen. På den første blusen hadde jeg ikke fått med meg, når jeg klippet og tilpasset delene, at det skulle skråklippes en kant til å ha på innsiden i nakken.

Jeg brukte da et skråbånd, da jeg ikke hadde nok stoff til å skråklippe den siste delen. Rysjekappen, som skulle brettes dobbelt, valgte jeg heller å brette inn på hver side, og rynke på midten. Jeg satte den så oppå kanten nede, fremfor bak kanten.
Forstatt puff, men litt mindre fremtredende. Da syntes jeg rysjen  nederst fikk spille hovedrollen, og det ble ikke for mange designelementer som skulle konkurrere om oppmerksomheten. 
Ermene skulle hatt en større puff, men jeg reduserte puffen, da jeg syntes de var i største laget. Jeg satt så en strikk nederst på ermene fremfor å lage en kant. En strikk gir mer bevegelse for ermene.
Innsnittene i ryggen er gjort litt dypere enn i mønsteret. 
Lengden er den samme som i mønsteret. Som regel må jeg legge litt opp, men denne lengden syntes jeg var fin til bruk for både bukser og skjørt. Det eneste jeg er usikker på er om jeg husket å vaske dette stoffet før jeg sydde i det. Stoffet ble innkjøpt i fjor høst og har ligget på vent siden da. Så det kan hende blusen kan bli litt kortere ved neste vask, men noen krise blir det neppe.
Jeg syntes lengden ble nett og fin, og kommer nok til å bruke den til både skjørt og bukser. 
Endringer på bluse nr 2.
På bluse nr to gjorde jeg noen andre justeringer. Det første var at jeg delte forstykket i to. Jeg la kun inn ett litt dypere innsnitt denne gangen, men mindre enn anvist i mønsteret. Men for å kompensere for dette tok jeg den litt mer inn i sidesømmen rundt midjen. Istedenfor innsnitt i den øverste delen valgte jeg å lage rynker under bysten.
Belegget ga mulighet for en mer utbrettet krave. 
I mønsteret var det en påsydd knappestolpe. Den syntes jeg var veldig smal, noe som var en utfordring når jeg skulle sy knapphull. Så på bluse nr to laget jeg forstykkene bredere, og klippet et løst belegg som også gjorde det mulig å ha blusen åpen i halsen.

Ermene forminsket jeg enda mer på bluse nr to. Igjen valgte jeg å sette strikk nederst på ermene da jeg syntes det ble en fin avslutning.
 Her har jeg vasket stoffet før jeg sydde og føler meg trygg på at den ikke kommer til å krympe .
Rysjen laget jeg denne gang dobbel, og satt på baksiden av kanten nede. Det ble en mye tyngre og tettere kant, og mindre håndterbar på en måte. Så jeg måtte kutte litt av på lengden på rysjen for at blusens kant ikke skulle bli for stiv. Den sto først veldig ut, og ville ikke falle ned.
Favoritten? I alle fall modellen. Ikke umulig at det blir en 3.bluse innen sommeren er over. 
Hvilken bluse som ble favoritten? Det vet jeg ikke. Nå er jeg veldig glad i rødt, samtidig så likte jeg kanskje rysjen på den gule blusen best. Men, det gjenstår fortsatt å se hvem som blir mest brukt i sommer.