16. mars 2024

Grå og ferdig?

Det er en stund siden jeg kunne kalle meg ung og lovende. Etter det har jeg halvt spøkefullt sagt at nå er jeg bare lovende. De gode nyhetene er at vi lærer så lenge vi lever. Det dannes nye forbindelser i hjernen, og vi slutter aldri å utvikle oss. Med alder kommer den kompetansen og erfaringen du får gjennom et levd liv. Paradokset er at den kompetansen ser ut til å miste litt av sin verdi fordi det eksisterer en del fordommer mot eldre i arbeidslivet, også kalt Alderisme. Og det er et problem når vi alle forventes å stå i jobb lengre, spesielt om man ansees som gått ut på dato etter fylte 55! Den triste realiteten er at undersøkelser viser at man defineres og oppfattes som eldre i arbeidslivet når man har rundet dette magiske tallet. 

Grå i håret, men langt fra ferdig!

Selv om vi kanskje ikke vil innrømme det, utseende har en betydning. Forskning viser at høye og pene mennesker ofte tjener mer enn sine lavere og mindre attraktive "brødre og søstre". Likevel skvatt jeg litt da jeg for kort tid siden kom over et innlegg som handlet om eldre i arbeidslivet. 

Argumentet handlet om grått hår, å være eldre og en del av en kjedelig grå masse. Fritt gjengitt, «Mange velger å farge det, så ikke så mye som et grått hår synes». Utsagnet fremsto som om det å farge håret langt opp i 80 årene var et svar på å ikke fremstå utdatert. Hva i all verden har hårfargen med faglig kompetanse å gjøre? Eller om man er kjedelig? Hva med utstråling, personlighet og personlig energi? Mange får de første grå hårene allerede i 30 -årene. Etter covid var det mange som kom tilbake fra hjemmekontoret med en grå manke. «This is me now», lånt fra Jlo Men til forskjell fra Jlo lever de færreste oss av utseende vårt. Eller gjør vi det? 

Å akseptere og omfavne prosessen i å bli eldre synes å være en bedre løsning enn å være i konstant kamp mot det uunngåelige. 

Vi pynter oss for oss selv, for andre og for å fremstå i et best mulig lys. Du stiller ikke i joggebukse på jobbintervju, og pynter deg når du ønsker å gjøre et godt inntrykk. Likevel, på dette punktet synes likestillingen å ha kommet kort. Jeg har aldri oppfattet at det er noen stor diskusjon blant menn om de bør farge håret når de begynner å bli grå? Selv om jeg har blitt fortalt at hårfarge blant menn er blitt vanligere enn før. 

Jeg ble overrasket over hvor mye utsagnet stakk, antageligvis fordi avgjørelsen om å droppe hårfargen for 1,5 år siden satt langt inne. Nettopp av frykt for å bli møtt med holdninger om at jeg hadde latt meg selv forfalle, hun har gitt opp, eller hun har gått ut på dato. Eller det verste av alt, se eldre ut enn min biologiske alder. Det største av alle tabuer. 

Jeg trålet nettet etter inspirerende forbilder. Kvinner som sier «this is who I am», med grått hår, rynker, styrke og stolthet. Og jeg fant mange! Herlige, fulle av energi, passion og tøffere enn noen sinne. For å ha sagt det, i dag bærer jeg mine velfortjente grå hår med stolthet. Jeg er mest av alt frustrert over at kvinners naturlige hårfarge i det hele tatt er et tema i denne forbindelse.

Jeg aksepterer ikke premisset om at grått hår er det samme som gått ut på dato. 

Diskusjonen om eldre i arbeidslivet er for viktig til at den kan dreie seg om hårfarge. For om vi ikke kan se forbi grått hår når vi skal ansette, da har vi et virkelig stort problem. Kosmetikkindustrien kan derimot gni seg i hendene hele veien til banken. 

Holder vi oss selv tilbake?

For tre år siden skrev jeg innlegget "blitt for gammel for" i frustrasjon over å bli møtt med fordommer i kraft av å være kvinne over 50. Jeg har siden fulgt med på voksne kvinner som nekter å bli usynlige selv om samfunnet mener vi ikke burde ta plass. Vi har fått barn, jobbet, ervervet oss en masse kunnskap og erfaringer og når det endelig blir vår tur har vi plutselig gått ut på dato. Litt sånn, Takk for dine tjenester, men nå er det fint om du ikke synes så mye eller tar plass. Og nåde deg om du lar håret blir grått, for da faller du automatisk inn i kategorien grå og kjedelig. Eller i alle fall ferdig. Men kanskje holder vi oss selv litt tilbake også? En form for selvsensur.

Jeg har verken planer om å slutte å synes, eller slutte å bruke røde kjoler med det første.

Jeg  møtte meg selv i døren før jul. Jeg hadde behov for å oppgradere selskapstøy og hadde fått øye på en lekker lang rød kjole. I prøverommet følte jeg meg som "a millon dollars", men butikken hadde ikke kjolen i min størrelse, men tipset meg om en annen avdeling. Så reiste jeg videre for å kapre drømmekjolen. I den andre butikken hadde de den i både rødt og sort. Jeg dro med meg begge inn i prøverommet. Den røde fikk meg til å se litt morsom og frekk ut, den sorte var mer elegant og seriøs (og kjedelig). Jeg valgte den sorte fordi jeg følte den passet bedre til aldren min. Jeg fortalte meg selv at jeg var blitt for gammel til å sprade rundt i en rød kjole som ville vekke oppsikt. I mitt indre kunne jeg høre kommentarene som Pørni (TV-serie) fikk når hun var på date med en yngre mann, "herregud, hva er det hun tror hun er. Hun er jo aaaalt for gammel", etterfulgt av fnising og latter.  

Jeg angret etterpå, men da var det for sent. Den sorte kjolen ligger til salgs ute på Finn. Jeg skriver det på kontoen for læring over hva som skjer når du legger dustete begrensinger for deg selv. Å akseptere og omfavne prosessen i å bli eldre synes å være en langt bedre løsning enn å være i konstant kamp mot det uunngåelige. Alternativet til å bli et år eldre hvert år er ikke noe å trakte etter. Som skuespilleren Emma Thompson så klart uttrykte det, "Jeg skal altså bruke all min energi, kompetanse og alle mine ressurser på å bekymre meg over hvordan jeg ser ut." Eller så kan vi akseptere at vi blir eldre og bruke kreftene våre på å fylle livene våre med gode opplevelser, gode venner, kjærlighet til oss selv og andre. Paradokset er at jeg på mange måter har en indre trygghet i de fleste situasjoner som jeg ville gitt mye for å ha som 25 åring. 

I blogginnlegget Blitt for gammel for, for antyder jeg at jeg gjerne møter 90 årene med oransje hår og rosa fjærboa. Hva kan jeg si, jeg gleder meg! I mellomtiden skal jeg fortsette å øve på å ta plass med mitt naturlige grå hår. For kampen mot alderismen den er ikke over. Men kanskje vi må begynne med oss selv først, og gi mer beng i hva andre måtte mene om at vi både synes og tar plass. For selv om lokkene er blitt grå føler jeg meg langt fra ferdig!

8. januar 2024

Skaperkraft i Strikkekraft

Har du hørt om Strikkekraft? Det hadde ikke jeg heller da jeg ble kontaktet av Anne Bjørke for et par år siden. Hun hadde lyst til å gjøre noe ut av de flotte designene til den lokale ullvareprodusenten, Norlender. For de som ikke kjenner til Norlender, er det en familieeid og -drevet bedrift ute på Osterøy utenfor Bergen. Anne var inspirert av hvordan gamle og kjente design gjenoppsto i ny form, og hadde lyst til å gjøre det samme med de maskinstrikkede genserne fra Norlender. Ønsket var å samle dem i en bok. 

Utrolig glad for å få være en del av denne kreative gjengen som utgjør Strikkekraft. Fra venstre bakfra: Laroslava, Tina, Elin, Sylvia, Helle, Alex, Terri og Julie. Vi mangler Anne, Ann-Kristin og Robert. 

Ikke bare fikk hun Norlender med på laget, men også 10 designere, Julie Débreux aka Julie Knits in Paris, Tina Hauglund aka Strikkezilla , Terri Laura, Sylvia Watts-Cherry, Alex Byrd, Laroslava Rud, Robert aka Hardbarka, Elin aka Skeindeer Knits, Ann-Kristin Rande og undertegnede! Med designer fra Norge, Shetland, England, Skottland, Ukrania og Frankrike er det åpnet opp for mange ulike uttrykk og tolkninger. Jeg opplever sammensetningen som en berikelse for oss som er med i bokprosjektet. Det er spennende å se hvordan andre kan se våre tradisjonsmønstre med sine kulturelle briller. Det ligger mye kraft i samlet skaperkraft, og nå også i Strikkekraft!

Den grønne fabrikken

Det ble raskt klart at det var et behov for et fysisk møte. Det er noe med at det er så mye enklere å be om hjelp, stille spørsmål eller tilby hjelp dersom det er noen du kjenner som sitter i den andre enden. En helg i juni klarte vi å samle 9 av 10 deltagere med Anne, og hennes mann Christian, som vertskap. Vi ble innlosjert lokalt hos dem som hadde et ekstra rom. Selv hadde jeg fått tildelt et rom på loftet i en gammel fabrikk, sammen med kollega Tina (Strikkezilla). Og vi er faktisk litt usikre på om vi var alene på fabrikken eller ikke. Mystiske fottrinn i trappen kl. 5.45 hver morgen gjorde at vi låste døren og dro dynen litt ekstra godt ned over ørene. 

Rett utenfor den Grønne fabrikken, hvor strikkefestivalen ble arrangert kunne man også besøke den flytende badstuen Flabbulina. Vi har senere forstått at Badstue er seriøse greier med ritualer. Et par karer i badstuen lurte på hvordan det i all verden det kunne ha seg at folk dro langveis bare på grunn av strikking? Selv reiste de to fra Oslo, landet rundt, for å teste ut ulike badstuer. 

Strikkekraft og strikketreff

Er det ikke forunderlig hvordan en enkelt liten idé endres til en snøball som begynner å rulle. Vel, samlingen vår gikk fra å være en samling og møte med Norlender og det lokale næringslivet, til å bli et strikketreff med mannekengoppvisning. En opplevelse som kalte på latter, nerver, prestasjonsangst og samtidig oppmuntrende støtte fra de andre deltagerne, som kunne være like engstelige. Kort fortalt ble helgen en så stor suksess at Strikkefestivalen gjentas i 2024. 

Vi tilbragte en hel dag ute på Norlender for å bli kjent med historien, design og for inspirasjon.

Det vi alle hadde gledet oss mest til var besøket hos Hillesvåg ullvarefabrikk. Jeg tror jeg trygt kan si at gleden enkelte av designerene viste over rosa ull kom som en overraskelse på vertskapet vårt. Men slik glede er jo bare fantastisk, for den er smittende. Vi var 8 elleville damer og en mann som gikk i gledesrus mellom garnhyllene for å plukke med oss garn til å lage strikkcprøver av. Både Rauma og Hillesvåg sponser oss med garn til bokprosjektet. Stikkordene er ikke uventet: norsk ull, og fornyelse av tradisjonsmønstre.

Hvem sier at det å omgi seg med ull kan fremkalle en følelse av lykke? I alle fall mye glede.

Alle skal bidra med 2 design hver. Et stort og et lite prosjekt. Mine bidrag til boken er under arbeid. De første oppskriftene er sendt av gårde og skal nå ferdigstilles, før de sendes til teststrikk. Noen utfordringer har jeg støtt på, blant annet det å strikke med et ukjent garn, gjør at selv om jeg har strikket prøvelapper så må det erfares før jeg kjenner det godt. Jeg vil gjerne strikke med en kvalitet 2-3 ganger før jeg lander helt på strikkefasthet og hvordan jeg liker å jobbe med det. Testing og erfaring er en del av prosessen som jeg liker godt, utfordringen er bare at den er tidkrevende. 

Jeg har allerede gitt beskjed om at modellen ikke bør være allergisk mot hundehår. Albert setter sitt preg på mye av det jeg gjør. Klesrullen må gi tapt i møte med en dachs som elsker lukten av ull. 

Det morsomme, eller kanskje litt overraskende var at fargene jeg har valgt til det største designet mitt matcher de nye profilfargene i Din Historie. Garnet valgte jeg flere måneder før vi satte i gang med prosessen og nye fargekart, og bestillingen til grafikeren var blå og kobber. Men av fire forslag endte jeg likevel opp med grønt, i tre ulike nyanser og litt gyllent.... Ikke at det et er problem, for jeg synes grønt er en fin farge. Også symboliserer det nokså passende, nye muligheter. 

Boken skal etter planen utgis høsten 2024. Så følg med i sosiale medier, for oppdatering på både strikkefestivaler og snik-kikk på hva du kan finne i boken. på Instagram @strikke_kraft og på Facebook @strikkekraft

26. november 2023

Stikke fingeren i jorden

Noen ganger må vi bare stikke fingeren i jorden, og erkjenne også det vi har forsøkt å unngå. Å gi slipp, selv om det ikke ble helt som vi planla. Tilstandsrapport kan jeg kalle det. Vi blir heldigvis aldri for gamle til å lære noe nytt. I alle fall om vi er åpne for det. Selv tror jeg at det å leke og fortsette å være nysgjerrige er noe av det beste vi kan gjøre for oss selv. Lek og nysgjerrighet gjør at vi beveger oss fremover, gjør at vi klarer å se ting fra flere sider som er viktig for kreativiteten vår. Det handler også om livskvalitet og å ta gode valg for seg selv. 

Det meste vi gjør er valg. Vi kan velge å fortsette med noe som ikke fungerer, eller ta konsekvensene og forsøke å finne nye veier videre. Uansett om det var det som var planen eller ikke. 

Når selv det å løfte vannkokeren blir et problem må noe gjøres. For å gjøre en lang historie kort, skulderen min tåler fortsatt veldig lite belastning før den blir helt ubrukelig. Noen bevegelser går fint, andre er helt katastrofe, som håndsøm. Selv små økter med håndsøm og buksering med tunge bunader fratar meg nattesøvn og går på livskvaliteten løs. 



For å ikke sette meg selv, eller kundene mine, i en vanskelig situasjon må jeg ta et valg. Egentlig veldig opplagt når jeg ser litt større på det, jeg må sette egen helse først. Det innebærer at jeg for nå legger hele verkstedet på is. Denne høsten har jeg, og fortsetter med å selge ut varelager. Så hint hint, det ligger fortsatt mye fint ute på Finn.no.


Strikkedesign

Ingen grunn til uro, strikkedesign vil leve videre som før, på samme tid som jeg ser på muligheten for en norsk nettside med Vipps som betalingsløsning.  


Takknemlig for at jeg tok sjansen

Jeg tror at når en dør lukkes så åpnes en annen, og ser nå på andre måter å bruke kompetansen min på. Av og til må vi bare ha litt is i magen, ofte dukker muligheter opp der du minst venter det. 


Selv om dette ikke helt ble som jeg hadde tenkt er jeg er glad for er at jeg har fått kjenne på mestringen det ligger i å drive for seg selv, å skape min egen arbeidsplass. Ikke minst har jeg fått lære utrolig mye nytt om det å drive en bedrift. Jeg har lært mye om meg selv, hvordan jeg takler motgang og hvor viktig det er for meg å brenne for det jeg jobber med. Jeg må tro på det. Jeg har elsket, og elsker fortsatt å fordype meg i historier, nerding og formidling. Dette har jeg ingen planer om å slutte med. Hvor veien går videre er fortsatt under arbeid. Drømmer og planer har jeg heldigvis fortsatt mange av, det skorter ikke på virketrang! Også heter det seg at vi oftere angrer mer på er det vi ikke har gjort, enn det vi har gjort. 


Så alt i alt, kjenner jeg mest på takknemlighet for at jeg turte å satse. Klapper meg selv litt på skulderen og velger å fokusere på at jeg har hatt utrolig mye gøy underveis, og blitt kjent med veldig mange fine og interessante mennesker på veien. Det som ikke har fungert skriver jeg på på kontoen for læring. 


Annerledes behøver ikke være dårligere, det er bare noe nytt. Og kanskje veldig gøy?

Ingen vits å deppe

Mens jeg tenker har jeg brukt tid på noen studier denne høsten, hvor lykke har vært et av temaene. Hva gjør oss lykkelige. Svaret er at det er individuelt. Men, forskningen viser også at det er de valgene vi gjør i hverdagen som avgjør den subjektive opplevelsen av hvordan vi har det. 


En av de som virkelig har gjort inntrykk på meg er sangeren Jane Kristen Marczewski, med kunsternavnet NightBirde. Hun gikk bort bare 31 år  gammel som følge av kreftsykdom. Hun levde med mottoet, "You can´t wait until life isn´t hard anymore before you decide to be happy". Helt til det siste insisterte hun å fokusere på det vakre i livet. Jeg kan ikke bli annet enn full av beundring over hvilke styrke hun møtte motgangen med, og samtidig takknemlig for det livet jeg har. 

Og livet blir faktisk litt lettere om vi  fokuserer på det som er bra. Hverdagsgledene, som å gå tur med bikkja, en time fordypet i strikketøyet, en skitur, en samtale med noen du er glad i, en god kopp te eller hva som enn måtte gi deg glede. For det vi fokuserer på, det skaper vi mer av. Spørsmålet blir da, hva ønsker vi å fylle livet vårt med? Og hva velger vi å fylle det med? Det er ikke alltid samsvar mellom de to. Jeg merker at mens jeg skriver dette, kommer det opp så mye som jeg gjerne vil dele med dere. Jeg håper dere orker flere drypp om lykke etterhvert som jeg kommer meg gjennom studiene. 


Selvfølgelig skal jeg fortsette å leke med garn og tekstil

Strikkedesign blir IKKE lagt på hylla. Helles Syskrin kommer til å fortsette med å formidle kreativitet og håndverk. Strikking er en av de få tingene jeg fortsatt kan gjøre med måtehold, så lenge jeg passer på å holde skulderen i ro mens jeg strikker. Joda, det går an. En flink manuellterapeut har vist meg hvordan. De de neste månedene skal jeg teste ut oppskrifter til et samarbeidsprosjekt med 8 andre designere som skal presenteres i bokform høsten 2024. Prosjektet heter Strikkekraft, og har sin egen side på Facebook og Instagram om du har lyst til å lese mer om prosjektet. Det er et knippe med virkelig dyktig designere, og jeg er mer enn litt ydmyk og takknemlig over å få lov til å være en del av dette fellesskapet. 


Og for å ikke glemme, tusen tusen takk til alle som har vært innom og fått sydd, reparert eller sydd om bunaden sin hos oss. Dere har alle vært med på å hjelpe assistenten og meg med å skape vår egen arbeidsplass. Det er stort for meg! Om dette er et endelig farvel eller et på gjensyn, får tiden vise. Sjefen og assistenten kommer fortsatt til å jobbe sammen. Annerledes behøver ikke bety dårligere, det er bare et nytt kapittel i det vi kaller livet. 

 

Ta vare på dere selv. 

 din historie

 

24. november 2023

Påfyll og inspirasjon

Har du flere steder hvor du føler deg hjemme? Jeg var bare fem år gammel da mine foreldre tok oss med på ferie til Italia. Selv om jeg bare husker bruddstykker, har jeg hatt en fascinasjon og en dragning mot Italia så lenge jeg kan huske. Det er merkelig hvordan enkelte steder føles som hjemme, nesten som å reise på hytta. Du kommer tilbake til noe som du føler en tilhørighet til. Lyden av scootere, luktene, maten og atmosfæren. Det er bare så altfor lenge mellom hvert besøk. 

Noe av det jeg setter pris på når jeg er på reise er å suge inn atmosfæren, sitte på kafe med strikketøyet og bare kikke på folkelivet rundt meg. 

I midten av oktober var det endelig tid for å realisere en etterlengtet venninne-tur til Roma. Det var minst 10 år siden vi begge hadde vært der, og gledet oss til gjensynet. En av fordelene ved å komme tilbake til byer med mye som "må sees", er at du på besøk nummer to kan ta deg tid til andre ting enn å stå i kø for å komme inn på severdigheter du føler du må ha med deg. Ved forrige besøk ble jeg riktig nok nektet inngang til Vatikanet fordi jeg hadde strikkepinner i vesken. Vaktene tok et blikk på dem, og dermed var vi utestengt. Men denne gangen skulle vi bare rusle rundt og nyte. 

Severdigheter

Jeg hadde spurt om vi kunne legge turen innom en tekstilbutikk. Tidligere har jeg gjort gode kjøp på tekstiler til bukser og jakker i Italia og håpet på å kunne gjøre et lite kupp. Også sier jeg sjelden nei til et besøk en stoffbutikk om anledningen byr seg. Utover det hadde jeg lagt inn et ønske om å besøke butikken til Tina Søndergaard. Jeg synes hun lager så elegante og morsomme klær. Kjolen jeg sydde til datterens bryllup ble laget etter inspirasjon fra hennes design. Garnbutikker sto faktisk ikke på listen, så at vi helt tilfeldig - helt sant, dumpet borti en som viste seg å være en ordentlig skattekiste var rett og slett flaks og lykketreff. 

Min kjole ble sydd av thai-silke, og ble helforet for å få nok volum og fylde i skjørtet. 

Kronekursen sørget for at ønsket om et varp eller kupp ikke var lett å få til. Jeg følte likevel at jeg gjorde et godt kjøp, ull i en kvalitet jeg sjelden får tak i her hjemme. Utvalg i farger og kvaliteter var i det hele tatt inspirerende. Tekstilet er klippet, og en ny bukse er underveis. Men selv om buksesøm er langt mindre krevende for skulderen min enn hånd- og bunadssøm, er det noe som jeg porsjonerer ut for å ikke overbelaste mer enn nødvendig. Ting tar med andre ord tid.

Besøk i italienske  garnbutikker er alltid spennende. De som har fulgt bloggen en stund har antageligvis fått med seg at det ikke alltid går som planlagt. Jeg har lært meg noen nyttige gloser som, pinner, strikkefasthet etc.. Ofte leter jeg etter litt eksklusive kvaliteter som kasjmir eller andre gode ullgarn. 

Dette ble valgets kval. For en gangs skyld kom jeg ikke hjem med rødt eller oransje garn, men blått. 

Vi kom rett i himmelen og fant akkurat det jeg håpet på. Utvalget av farger ble til valgets kval, men jeg klarte å begrense meg til ett prosjekt. Det er kanskje ikke vanlig at turister kan spørre om garn i ulike strikkefasthet, det ga i alle fall inntrykk av at språkferdigheten våre var på et nivå langt over det som var tilfellet. Den nydelige damen som hjalp oss ønsket også å fortelle om Roma hvor vi burde reise, litt om været og mye vi ikke forsto. Vi prøvde etter beste evne å nikke og si ja der vi trodde det passet. Jeg har sjelden følt meg så lost i en samtale, men jeg ble ikke mer skremt enn at jeg har plottet inn garnbutikken for fremtidige besøk.

Når anledningen byr seg. På besøk i butikken til Tina Søndergaard. Blusen ble med meg hjem. Skjørtet er fra den norske designeres Mette Møller. 

Besøket i Tina Søndergaards butikk var både inspirerende og hyggelig. Vi fikk god hjelp, og en fin historie om hvordan Tina (som opprinnelig kommer fra Danmark) hadde jobbet med design og mote i mange år. Hvordan hun jobber med mønster og farger. Jeg fikk også sjekket ut hvordan kjolen som var inspirasjon var sydd. Jeg hadde ut fra bildene laget en lerretsmodell som jeg gjorde tilpasninger på før jeg klippet kjolen i stoffet jeg skulle sy i. Snittet på kjolen er laget ut fra midten, det vil si at både innsnitt under byste og ved byste, er sentrert rundt midtsømmen. Morsom å sy, den satt også fint på. Som jeg hadde tippet var min kjole sydd i et mye tynnere og mykere stoff, ellers hadde jeg truffet ganske godt. Men om jeg skal sy kjolen en gang til kommer jeg til å velge en stødigere og tykkere kvalitet enn thaisilke. 

En mynt i Fontana de Trevi skal sørge for at du kommer tilbake til Roma. 

Formålet med turen som var påfyll, inspirasjon, gode samtaler og venninne-tid innfridde, oppholdet var bare så altfor kort. Selv om vi begge gjerne hadde forlenget oppholdet rakk vi heldigvis å få kjenne på varmen og atmosfæren vi setter sånn pris på. Jeg sier alltid på gjensyn når jeg reiser hjem fra Italia. Det er ganske enkelt noen steder som gjør noe med, og gir deg mer enn andre. 

18. november 2023

Hva gjør du med råd du ikke har bedt om?

Er du en av dem som øser ut av deg en masse gode råd til folk som ikke ha bedt om dem? Vi kan alle blir litt ivrige innimellom, og jeg har garantert gått i fella selv mer enn en gang. Noen vil sette pris på det du kommer med, andre vil oppfatte deg som belærende eller med en ovenfra og ned-holdning. 

 

Nå mener jeg ikke at vi skal slutte med å hjelpe hverandre. Tvert imot!  Det er likevel et par ting som kan være greit å minne seg selv på før man øser ut av seg all sin visdom. I og med at du har klikket deg inn på siden regner jeg med at du er interessert i å høre min mening om temaet.

  • Er du oppriktig interessert? 
    • Kjører du på, eller spør du, "Ønsker du å høre min mening?" 
    • Lytter du til den andre, eller er du så opptatt av dine egne gode ideer at du ikke er interessert i noe annet enn å formidle dem?
  • Hva er motivet ditt for å tilby råd?
    • Du ønsker oppriktig å hjelpe den personen du har foran deg til å lykkes. 
    • Å fremheve deg selv som flink? Du ønsker egentlig å imponere mer enn å hjelpe?
    • Du har andre motiver, som salg etc.


Det kan kreves litt trening å beskytte seg mot andres påvirkning. Du skal være sterk i troen på det du holder på med. Det er lett å la seg påvirke av de negative stemmene om du ikke har nok gode folk rundt deg. Spesielt fordi de ofte får deg til å kjenne på frykt. Og frykt vil de fleste kjenne på når de skal kaste seg ut i noe nytt. Frykt er i det hele tatt en veldig effektiv følelse å få folk til å agere på.


Foto: esudroff, Pixabay Roayaltyfree Images. 

Dra luen ned

Det er lett å glemme seg når man blir engasjert, men det kan likevel være greit å ha i bakhodet at engasjementet ditt kan oppleves som overkjørende for andre. Da jeg startet for meg selv manglet det ikke på gode råd. Spesielt vanskelig var det å håndtere de som var erfarne og som fortalte meg at jeg gjorde alt feil når jeg ønsket å gjøre ting på min måte. Det jeg imidlertid oppdaget at desto mer jeg lot meg påvirke av alle disse gode rådene, jeg ikke hadde bedt om, desto mindre identifiserte jeg meg med det jeg holdt på med. Jeg mistet både glede og motivasjon, for driveren min var å gjøre ting på min måte.

 

De 3 mest forløsende rådene fikk jeg fra en bekjent som befant seg i samme situasjon. Hun hadde fått dem fra noen som drev med forretningsutvikling i Nordland. Jeg synes de er så gode at jeg deler dem her, så kan du selv velge om du vil scrolle deg forbi dem eller ikke.

 

  • Alle grundere trenger en heia-gjeng.
  • Alle grundere trenger en stor lue som de kan dra langt ned over ørene for å beskytte seg mot alle de gode rådene de ikke har bedt om.
  • Alle grundere trenger en flaske vin og god seng som de kan krype opp i når alt kjennes svart.

 

Motivet

Er du en person som brenner for at andre skal lykkes, fortsett med det! Vi trenger mange flere som ikke er redd for andres suksess. Som tvert imot ser på andres suksess som en inspirasjon til å kunne lykkes bedre selv. Kanskje er du allerede lydhør og vet når andre ønsker dine råd, og spør før du gir dem. Da er du en god mentor, og vil bli verdsatt av de du har rundt deg. 

 

Den som alltid skal imponere

Antageligvis har du støtt på folk som bruker enhver anledning til å fremheve seg selv. Når det er sagt, så vil mange av oss ha befunnet oss i en situasjon hvor vi har kjent på et behov for å skinne litt ekstra med et ønske om å imponere. Men det er en forskjell på alltid og situasjonsbestemt. Etter hvert vil man lære seg å gjenkjenne adferden hos andre eller seg selv. Er det hos deg selv kan du gjøre noe med det. Er det hos andre, kan det være greit å huske på at det ofte handler om dårlig selvfølelse eller et grandiost selvbilde. Er det det siste, kan det være smart å styre unna.

  

De skjulte motivene

Stikk kan skyldes usikkerhet, misunnelse, eller i noen tilfeller et utslag av klønete kommunikasjon. Men konsekvensen er dessverre ofte ødeleggende for tillit til at den andre vil deg vel, og for relasjonen.  Av og til kan vi si ting i beste mening, uten å tenke over hvordan det oppfattes av mottakeren. Rett og slett tråkke litt i salaten. Det skjer oss alle. Andre ganger kan det være andre ting som ligger bak, frustrasjon eller andre følelser som du kjenner på at du gjerne vil ha ut. men før  du snakker, er det en hyggelig ting å si, vil det hjelpe den andre? Om ikke, kan det være bedre å heller la være å si noe.

 

Foto: Gerd Altmann Pixabay License free images. 

Problemløseren

Eller nettverkselgeren, har ofte en løsning på alle dine problemer.  Felles er at rådene de gir alltid sammenfaller med deres interesser. Det kinkige er, de kjenner deg litt, dermed er de inne i sfæren av troverdige avsendere. Den kan være både kjipt og vanskelig å motstå på grunn av at det eksisterer en form for relasjon, selv om du egentlig blir forsøkt manipulert.

 

Det ligger dypt forankret i oss å ønske å være en del av gruppe, å bli akseptert. Fra vår opprinnelse betød utstøtning fra gruppen den sikre død. Slik er det ikke lenger, men instinktene våre har ikke hengt med i utviklingen.

 

Hva gjør du for å beskytte deg

Husk at om andre blir sure fordi du ikke vil høre på rådene deres så handler det om dem og ikke om deg. De speiler seg selv, og egne begrensninger som de dytter over på deg. Det kan være greit å ta et lite skritt tilbake. Vil den andre deg egentlig vel? Et det egentlig et godt råd? Det er lov å si takk, det skal jeg tenke på, men det passer ikke for meg. Sett grenser, ikke åpn opp for diskusjon. Det er fort gjort at man blir stående og måtte diskuterer og forsvare noe som egentlig verken skulle eller burde måtte forsvares. 

 

Trenger du hjelp, be om råd fra noen du beundrer eller har tillit til. Det er helt greit å høre på hva andre sier, men ta et skritt tilbake og kjenn etter hva som passer for deg. Får du uønskede råd, se for deg at du er beskyttet av teflon. La det skli av. Det er lov å be om betenkningstid. Det er lov å si takk, men nei takk. Og det er lov å slette folk fra vennelisten på Facebook om de ikke oppfører seg redelig og greit.  

15. oktober 2023

Kjolen til den store dagen

Det var beskjedne forberedelser som lå bak dagen da min bedre halvdel og jeg utvekslet ringer. Selskapet besto av foreldre og forlovere. Vielse på rådhuset med middag hos mor og far. Far ordnet middag og svigermor kaken. Jeg kan ikke huske at det var diskusjon om verken blomster, farger eller noe annet. Vi kjøpte de rimeligste ringene hos gullsmeden, min mann lånte en dress av sin far, mens min mor tilbød seg å spandere en kjole på meg til den store dagen. Hun forsto antegligvis at min ambisjon om å sy en kjole på en måned med et lite, og veldig aktivt barn, var vel ambisiøst. I beste nittitalls-stil giftet jeg meg i en kremhvit drakt med store skulderputer og pumps med skyhøye stiletthæler.
Brud og brudens mor. Brudens antrekk minner lite om sin mors 90-talls antrekk, (og takk og lov for det). Mitt antrekk ble en kombinasjon av en kjole sydd i all hast og noe jeg hadde laget tidligere. 

Da vår yngste kunngjorde at hun skulle gifte seg ønsket jeg å videreføre gesten med å bidra til brudens antrekk. Selv om mitt brudeantrekk var donert til Fretex for mange år siden, hadde det neppe gjort noen forskjell da den uansett ikke var det vår yngste hadde sett for seg. Hun ønsket seg en kjole i vintage-stil, nærmere bestemt Edwardian, og ville dessuten gjerne sy kjolen sin selv. Jeg hadde nok håpet at jeg skulle få bidra litt, men fant en løsning på hvordan jeg kunne bidra ved å betale for tekstilene. 

Det passet dessuten fint med et planlagt Stockholms-besøk å kunne gjøre innkjøpene hos Siden Carlson som har et godt utvalg av selskapsstoffer. Som sagt så gjort. Datteren sendte over en tegning og noen inspirasjonsbilder, mens selve innkjøpene ble gjort ved hjelpe av den kommende bruden på FaceTime. Litt utfordringer hadde jeg med stoff-beregning i og med at designet ikke var helt klart, men jeg tok i det jeg tenkte var greit. Vakker tung silke, blonder, tyll, her skulle det ikke spares på noe. Jeg lukket øynene og dro kredittkortet. Den kommende brudens far hadde fått beskjed om å ha litt ekstra plass i kofferten til alt tekstilet. (Jeg regnet med at jeg kom til å fylle opp min koffert med garn). 
Først modellerte jeg kjolen på datteren min. Neste steg var å sy kjolen opp i lerretstoff og gjøre justeringer på den. Når de var gjort ble lerretskjolen klippet fra hverandre og brukt som mønster. Dachsen Albert sørget også på sitt eget vis for å delta i arbeidet. 
Da vi kom hjem og skulle begynne å se på prosjektet ble det endring i planene. Den kommende bruden så det som mest praktisk at sømarbeidet skulle gjøres hos mor. Med den følge at undertegnede fikk hovedansvaret for å sy kjolen. Jeg skal ikke late som om det ikke var uten en solid dose med prestasjonsangst. Når det er sagt så jeg frem og gledet meg til et hyggelig mor- datterprosjekt, og det har det vært. 
"At du kan bake kanelboller er ikke det samme som at du kan bake en 3 etasjes bryllupskake"

Jeg vedgår at jeg har bedre utgangspunkt for å kunne sy en brudekjole enn noen som aldri har sydd før, men brudekjoler er en helt egen greie som er ukjent for meg. Jeg syr bunader. Jeg elsker ull og stødige stoffer. Chiffon og flyktige stoffer gir meg derimot nesten eksem. I alle fall tilfeller av åndenød og mye frustrasjon. Men, det var ikke annet å gjøre enn å satse på en bratt læringskurve, og tips fra kollegaer som var bedre kjent med brudekjoler og flyktige tekstiler enn jeg selv er. 

Min første bekymring forsvant med en nytting avklaring om at det ytterste laget i chiffon burde sys som en egen kjole. Da kunne vi sy selve kjolen i silke og fore den uten tanke på at det skulle festes ytterligere et lag til dette. Jeg hadde sett for meg et uhåndterlig virvar med mange flagrende lag som skulle settes sammen. 

Den neste utfordringen var å få chiffonen til å ligge stødig under symaskinen. Jeg fikk tips om et type Vannoppløselig limstoff som kunne klippes i strimler og sys sammen med chiffonen. I og med at jeg skulle sy franske sømmer trengte jeg noe som ikke bare skulle rives av. Fransk søm, da syr tekstilene først sammen vrange mot vrange. Bretter så sårkantene så de blir liggende inni sømrommet. Du syr så stoffene rette mot rette. Da får du gjemt sårkantene inni sømmen. 

Når alt går ikke på skinner

Jeg hadde kjøpt med meg en nydelig tykk og kraftig sateng til forstoff. Problemet var bare at jeg ikke hadde kjøpt med meg nok. Etter å ha fartet rundt i 4 butikker for å få tak i noe som kunne ligne på det jeg hadde kjøpt måtte jeg erkjenne at det var et "Mission impossible". Ikke bare manglet vi forstoff, men vi skulle også gjerne hatt 20- 30 cm ekstra silke til mansjetter og krave. Hva gjør man når ting ikke går på skinner, jo man setter seg på toget og reiser til Stockholm for å kjøpe tekstil. 

Og det var egentlig greit, for vi sto med tre ulike ruller for å finne riktig innfargning. På dette viset slapp jeg bomkjøp dersom jeg hadde fått sendt tekstiler over. - Jeg hadde dessuten på forhånd regnet ut at porto og toll utgjorde omtrent det samme som togbilletten. 

Nesten klar. Chiffonen hadde jeg nesten klart å stryke ut, men likevel ikke langt nok. Det hører med til historien at jeg sydde ferdig, og gjorde klar kjolen til foring men forkastet hele foret da det var for tynt og ga for lite støtte til resten av kjolen. Så denne kjolen er sydd først i lerret, så to ganger med i forstoff..

Krymp og krise

Selv om prosjektet hadde tatt mer tid enn jeg hadde sett for meg, regnet jeg nå med at resten skulle gå relativt greit uten flere komplikasjoner. Det skulle jeg ikke sagt høyt, for neste overraskelse holdt på å slå meg fullstendig i bakken. Chiffon-kjolen var ferdig sydd og vi var klare for å begynne applikeringen av blondene. Jeg skulle bare skylle ut limstoffet først. Veldig forsiktig i lunkent vann, her skulle ingenting vris eller ødelegges. Da jeg skulle stryke ut kjolen etter første skylling hadde den krympet mer enn 50 cm. Den var fortsatt helt stiv. Forsøkte å puste normalt, dette går fint, vi skyller bare en gang til. La den henge så våt som mulig for å strekke den ut. Nå var den bare 20 cm for kort. 

Pirkearbeid og håndsøm.

Før jeg begynte å skylle ut limstoffet hadde chiffon-kjolen vært 10 cm for lang. En god test på om jeg er disponert for hjerteinfarkt. For situasjonen utløste åndenød, fortvilelse, søvnløse netter og en seriøs vurdering på om jeg måtte sette meg på toget en gang til. Men jeg kom frem til at jeg ikke ville rekke å bli ferdig i tide. Dette måtte løses på annet vis. Flere runder med damping gjorde at jeg klarte å strekke ut skjørtet nesten langt nok. Den kommende bruden måtte ta et valg på en form for skjøt, om chiffonen kunne være noen cm kortere enn silkekjolen, eller legge opp silkekjolen. Hun valgte det siste. 

(Jeg har lest og forhørt meg om krymp og chiffon, og finner ingenting som forklarer en slik krymp. Den eneste forklaringen vi kan komme på må være at limet på et eller annet vis har gjort at tekstilet har trukket seg sammen. - Jeg fikk senere vite at det jeg hadde fått anbefalt ikke var beregnet for denne type bruk, men for å gjøre broderier stødige og stive).


45 knapper

Broderier ble klippet til og sydd for hånd på chiffonen. Tidkrevende, men avgjørende for å få det rette uttrykket. Den kommende bruden fikk jobben med å trekke 45 knapper, mens undertegnede sydde og la opp chiffong-kjolen for hånd. Vi jobbet til tider i hver vår ende av det samme plagget. Vi kan vel kalle det just in time. Men vi rakk det. Det viktigste er at bruden ble fornøyd, og at dagen ble så vellykket som den kunne bli, og da var det verdt alt strevet. Og mest av alt takknemlig og glad for å kunne feire dagen med familie og de to som har gitt hverandre sitt ja. For størst av alt er kjærligheten.

12. oktober 2023

Tips til Garderobeplanlegging

Overproduksjon av billige klær er et av de problemene som vi må løse sammen. Kjøper vi færre plagg kan vi være med på å påvirke hvor mye tekstiler som produseres. Ved å bli bevisste forbrukere, stille krav til produsentene og heller velge kvalitet fremfor kvantitet, kan vi også påvirke hva klærne våre lages av. Det er dessverre slik at det er vår vår  etterspørsel etter billige klær som styrer produksjonen. 


Et viktig steg på veien er å bruke klærne vi har lenger. Visste du at et plagg i gjennomsnitt kun blir brukt 5 ganger? I dag så produseres det nok til at hver og en av oss kunne kjøpe 52 nye plagg i året. Det er få av oss som har bruk for 52 nye plagg i løpet av ett år. I alle fall de av oss som for lengst har sluttet å vokse. Vi kan selføleglig også kjøpe brukt, men ved å vaske klærne mindre, hindrer vi slitasje og forlenger samtidig levetiden på klærne våre. En del av løsningen ligger, eller henger, med andre ord allerede i klesskapet ditt. For det er noe med å endre mentaliteten på at vi tar bedre vare på det vi allerede har, at vi ikke hele tiden måtte fylle på med noe nytt. Og bonusen er at dette ikke bare er bra for miljøet, men også for lommeboken din. 

Jeg henger klærne mine opp etter farge. Det for meg god oversikt over hva jeg har å velge mellom. 

Antageligvis har du allerede en god del klær i klesskapet ditt. Hvor mange plagg vi egentlig trenger strides de lærde om. En del har snakket om 30 plagg per årstid, (hvor langt strekker vi en årstid), andre har regnet ut at 85 plagg er passe for noen som bor et sted med ulike årstider. Skal sportstøy være en del av dette eller ikke? Jeg tenker at du selv sitter på svaret, for behovet vil variere med hva slags liv du lever. Har du en jobb hvor du bruker uniform har du antageligvis er langt mer beskjedent behov enn noen som er avhengige av å representere i jobbsammenheng. Det viktigste er at du bruker det du har. 


Lag deg et system som gir deg oversikt

Mitt første tips er å rydde og få oversikt over hva du har. Jeg har en regel om at dersom jeg ikke har brukt et plagg på to år så skal det entes gis bort eller selges. I første omgang kan du forsøke å pakke bort de klærne du vet du ikke kommer til å bruke de neste 6 månedene. Jeg pakker vekk vinterklær når sommeren banker på, og ned sommerklær når høstkulden setter inn. Og det er faktisk ganske hyggelig å ta frem ting du ikke har sett på lenge. Det føles nesten som å få noe nytt. 

Heng klærne opp etter farge. Ved å henge klærne opp etter farge har jeg mye bedre oversikt over hva jeg har. Jeg sorterer gensere på samme måte. Fordelen er også at jeg bruker lite tid på å lete etter noe i skuffer og skap. Tellekanter i genser-skuffen kan faktisk være ganske tilfredsstillende. Flere har regelen om at om en ting kommer inn, må en annen ting ut. Jeg skulle ønske at jeg var flinkere til å overholde den selv, men ser den som et oppnåelig mål for hvordan jeg ønsker å å forvalte garderoben min. 


Bygg deg opp en basisgarderobe hvor du kan bruke ting sammen. Jeg har valgt å ha en blå og en brun base, med bukser, jakker og skjørt. Men du velger selv dine base-farger etter hva du liker og kler. Det å kunne mikse og matche på tvers av garderoben har også en annen fordel. Det gjør det enklere å pakke når du skal bort. I tidligere jobb var jeg ofte på reise over 2-3 dagers reise med kun håndbagasje for å slippe å sjekke inn bagasjen. Ofte reiste jeg kun med stor veske. I bagasjen skulle det være plass til notisbok, pc, toalettmappe, ev. sko og klær for 2 ekstra dager – og strikketøy! Det var aldri noe problem, for når alt kan brukes om hverandre behøvde jeg ikke tenke så mye på hva jeg pakket ned. 

Det er ikke tilfeldig at jeg ofte strikker og syr i de samme fargene. Det er gode base-farger. Jeg føler meg vel i dem og de passer fint til det jeg allerede har i garderoben. 

 

Det kan være smart å bestemme deg for et budsjett over hvor mye du vil og kan bruke på klær per år. Se igjennom hva det er du trenger å fornye eller tilføre garderoben. Mye kan kjøpes brukt, men vær bevisst på hvilke materialer du kjøper. Betaler du litt mer for et plagg i naturmaterialer av god kvalitet, fremfor mange impulskjøp som blir liggende i en skuff, vil du også være mer motivert for å ta vare på plagget og reparere det dersom det skulle være behov for det. 


Forskning har også vist at de klærne vi bruker lengst er de vi trives best i. De har det til felles at de sitter godt, samtidig som vi føler oss vel i dem. Fordi de aller fleste av oss ikke passer helt inn i den malen konfeksjonsindustrien baserer seg på vil mange av oss ha behov for å justere litt på klærne for at de skal sitte godt. Kjøper du klær av god kvalitet er sannsynligheten større for at du vil være mer innstilt på å betale en skredder for å fikse på det som skal til for at du blir fornøyd med passformen, dersom du ikke er venn med symaskinen selv. 

 

Til slutt. Å kalle klær laget av plast for Eco-friendly er en form for grønnvasking. For selv om plagget er laget av resirkulert plast vil man ikke kunne bruke materialene flere ganger, samtidig som det har en veldig lang nedbrytningstid. Men det viktigste argumentet mot klær laget av plast er at de drysser mikroplast både i bruk og i vask. Så går mikroplasten inn i kretsløpet vårt, og til slutt inn i oss. Og der blir den værende. 

Har du lyst til å sy klær til deg selv med god passform?


"Ta vare på det du har, eller lag noe du har lyst til å ta vare på!"

Ps. Siste helgen i oktober og første helgen i november holder jeg kurs i søm av klær med god passform på Lillestrøm Sysenter. Har du lyst til å sy klær til deg selv og lære hvordan du tilpasser et snittmønster  til din kropp er det fortsatt mulig å melde seg på kurs. Følg denne linken for påmelding og mer informasjon.