8. oktober 2017

VINTAGEKJOLEN EN UKE FOR SENT

I det jeg satt saksen i stoffet visste jeg at det var en feiltagelse. - For når du først har satt saksen i stoffet er det ingen vei tilbake. På det Knitting and Stitching Show i London hadde jeg plukket med meg et vintage kjolemønster som jeg lenge hadde gledet meg til å teste ut. På utstillingen var kjolen sydd opp i et tynt grått ullstoft, en perfekt kvalitet for denne modellen. Selv om grått ikke er blant mine favorittfarger, så jeg med en gang at modellen var akkurat det jeg var på jakt etter. Men selv om stofflageret er fylt til randen med godbiter, var få av dem lange nok til dette formålet. En kjole med folder blir fort stoffkrevende. En blomstret bomullspoplin innkjøpt på Mood Designer Fabrics, som jeg ennå ikke hadde funnet det rette prosjektet til, åpenbarte seg som svaret på hva jeg kunne sy vintagekjolen av.
Luftig og god kjole. Gleder meg til å ta den i bruk neste sommer.
Designerspiren hadde allerede sydd kjolen etter samme mønster, riktig nok i en ensfarget kvalitet, men inntrykket var at den var både lettsydd og kledelig i snittet. Det jeg derimot ikke hadde tatt høyde for da jeg "så løsningen" var:
  1. Stoff fra Mood er målt i yard ikke meter.  2,5 yard tilsvarer 2,25 m. Dvs at jeg manglet 30 cm på å ha nok stoff. 
  2. Kjolen kan godt være sydd i et blomstret stoff, men mønsteret bør ikke være for stort da den er sydd i 8 paneler. Småblomstret, eller ensfarget, hadde vært et mye bedre valg. Nå ble kjolen rotete - og det var det som gikk opp for meg i det jeg satte saksen i stoffet!
Den tredje bommerten var tidsberegningen. Husbonden og undertegnede skulle ha en etterlengtet "time out", en ukes ferie i Lisboa. Da ønsket jeg kanskje ikke helt uventet å ha med meg noe nytt i kofferten. Jeg hadde allerede sett for meg selv i en ny sommerkjole, vandrende (lett slentrende - tross alt på ferie) langs Lisboas gater. ( Et eget innlegg om hvor du kan gjøre gode tekstilkjøp i Lisboa kommer). Utfordringen var tiden, for høsten har så langt vært usedvanlig travel. Helgen før vi skulle reise skulle jeg stå på stand på strikkefestivalen i Fredrikstad, men jeg kortet ned oppholdet på festivalen og øynet mulighet for en liten fristund på syrommet. 
Fra standen: Norske strikkedesignere. Fra venstre: Denise Samson, Nina Granlund Sæther,  Helle Siggerud, Heidi Eikeland (Pinnedans) og Ellen Andresen. Mette Hovden, "halvparten" av Pinnedans var borte da bildet ble tatt. 
Kjolen er egentlig ganske enkel å sy. Jeg valgte å ikke fore kjolen, da det er en lett stretch i kvaliteten jeg har valgt. Til tross for at foldene begynner helt oppe ved livet, sitter den pent over hoftene. Du tråkler en søm som "lukker" selve folden mens du gjør tilpasningene på kjolen. På den måten er det lett å se om den sitter pent over hoftene.
Vintage kjolen, 1950's Rose sydd i bomullspoplin.
Designerspiren hadde hadde brukt en ettermiddag og kveld, + litt til på å sy kjolen. Jeg  hadde da sydd i glidelåsen og lagt opp kjolen dagen etter. Optimistisk tenkte jeg at jeg burde klare å sy kjolen på en kveld. Det var optimistisk. Veldig optimistisk skulle det vise seg. For bare det å klippe ut en kjole i åtte paneler når du har for lite stoff kan ta sin tid. Jeg rakk å klippe, overlocke og sy sammen kjoledelene før jeg måtte innse, at med mindre jeg tok det meste av natten til hjelp, måtte jeg pakke kofferten uten denne nyvinningen. Jeg fikk heller slentre gatelangs i noe "gammelt".
Kjolen er lukket med en usynlig glidelås i ryggen. 
Slik gikk det til at den først ble ferdig en uke etter at vi kom hjem fra ferie. - Kjolen passer forhåpentligvis også neste år. Selv om jeg irriterer meg litt over at mønsteret ble så rotete, er jeg såpass begeistret for fargene og kvaliteten, at jeg tror jeg trygt kan si at den får bli med neste gang vi vender kursen mot varmere strøk. - For noen høstkjole er den definitivt ikke. 
Ferie(strikk)jakken, var god å ha utenpå. Da temperaturen minnet lite om sommer og sydlige breddegrader . 
Nye veier
En del faste lesere har nok fått med seg at jeg har gjort en noen store endringer i livet. Businesskarrièren i finans - og olje, er byttet ut med symaskin og strikkepinner. Målet er et roligere liv hvor jeg i utgangspunktet gjør det jeg alltid har hatt lyst til å gjøre: å få arbeide med noe kreativt. 
Å utvikle nye strikkemønstre har blitt en del av den nye hverdagen. 
Det høres veldig forlokkende ut å ha jobben sin som hobby, men det har noen fallgruver også. Det kan være vanskelig å skille jobb og hobby. Noe av det jeg fryktet skjedde også. I det samme øyeblikket jeg åpnet systuen for kunder, ble også rekreasjonen som lå i sømmen borte. Så fort jeg satte foten i systuen kjente jeg sterkt på følelsen av at jeg burde heller sy for kunder enn å gjøre noe hyggelig for meg selv, selv om det var søndag ettermiddag. Så da lot jeg det heller være. Det ble rett og slett umulig å kose seg i systuen. 
Ro, finne glede i hverdagen,  kjenne på takknemlighet, et mål for mange?
Etter en travel vår med mye bunadsøm tok jeg tak og tvang meg selv til å sette meg ned og sy noe til meg selv. Kun for min egen del. Og det virket! Jeg er dermed i ferd med å ta sygleden tilbake. Håpet er at jeg nå også skal finne tilbake til rekreasjonen som lå i å tilbringe søndags ettermiddagene foran symaskinen. Jeg mangler i alle fall ikke tekstiler til å holde meg i aktivitet en lang stund fremover. - Så mye at jeg muligens burde vurdere flere kvelder?

MODELL OG MATERIALER
Design: SEW La-Di-Da, Vintage, 1950's Rose
Materialer: 2,25 m boullspolin
Fra lager: ja
Farge: mønstert
Kjøpt hos: Mood Designer Fabrics, NYC
Tilbehør: 1 glidelås, viselin
Størrelse: 36

5. juni 2017

GRØNN GLEDE

Tittelen er muligens en smule misvisende for dette er så absolutt ikke et innlegg om hagearbeid, men tvert i mot et innlegg om gleden over å arbeide med grønn tekstil! Det er ikke så ofte at jeg syr eller strikker noe til meg selv lenger. Det vil si, jeg strikker opp en mengde modeller, men når alt skal dokumenteres, skaleres opp i flere størrelser, korrekturleses, fotograferes osv osv forsvinner hobbyfølelsen og rekreasjonen som man gjerne forbinder med håndarbeid. Å skulle sy noe til meg selv mens det ligger betalte oppdrag og venter i systuen kjennes heller ikke naturlig. Så da 17.mai og det største bunadsrushet var over inntok jeg igjen systuen kun for å lage noe fordi jeg hadde lyst! Et overraskende stort savn faktisk.
Grønt på grønt. En farge jeg først i de siste årene har begynt å arbeide med. Den jadegrønne er en favoritt.
INSPIRASJONSKILDER
Pintrest synes jeg er en fantastisk kilde til inspirasjon, hvor jeg har funnet  ideer til både strikk og søm mer enn en gang. Denne gangen hadde jeg funnet et bilde av et omslagsskjørt jeg ikke hadde klart å glemme. Ettersom jeg fortsatt handler både tekstiler og garn når jeg er på reise, har lageret av tekstiler vokst betydelig i denne perioden hvor jeg kun har sydd til andre. Jeg tror faktisk at jeg ikke hadde sydd noe til meg selv på over et år?  - Eller så har jeg kanskje vært opptatt med strikketøy eller
andre prosjekter..?
Det grønne ullstoffet har ligget fremme på klippebordet i ett år, i påvente av det rette prosjektet, tid og overskudd. 
Et jadegrønt ullstoff innkjøpt i San Francisco hadde ligget på klippebordet lenge. Siden i fjor sommer faktisk. - I mangel av tid, overskudd og en god idé hadde stoffet fått ligge fremme som en litt sår påminnelse om hvorfor jeg liker håndarbeid i utgangspunktet: skapergleden. Samt gleden over å arbeide med farger og gode tekstiler. Og rekreasjonen knyttet til håndarbeidet.
Skjørtet på Pintrest var grått og elegant, med sorte knapper. Mitt ble litt mindre elegant, men det holder vel?
Med kun et bilde av skjørtet som utgangspunkt måtte jeg gjette meg litt frem med hensyn til mål og løsninger. Gikk skjørtet ned til kneet eller nedenfor kneet? Hvordan ble det egentlig lukket, med en glidelås midt bak eller i siden? Og var det splitt andre steder enn i fronten som en del av omslaget?
Jeg oppdaget fort at stoffet krøllet lett. Det var ikke mye manøvrering som skulle til før det syntes. 
Noen  endringer var også nødvendig da stoffmengden jeg hadde til rådighet som vanlig var begrenset. Å få tak i mer stoff syntes vanskelig, om ikke umulig. Det gjaldt å finne gode løsninger samtidig som jeg beholdt de elementene som gjorde at jeg hadde falt for skjørtet i utgangspunktet.
Albert er sjelden langt unna matmor. Største utfordringen var å unngå skitne labber på skjørtet.
Det er en grunn til at kun fremsiden avbildes. 
Et godt grunnmønster er alltid en god begynnelse. Med et godt utprøvet grunnmønster kan man lage det meste med litt øvelse. En enklere løsning kunne vært å  kun sy et underskjørt hvor den øverste omslagsdelen kun ville ligget løst over den andre. Men ved å fore alle delene fikk jeg mer tyngde og dermed en bedre fall i hele skjørtet. Samtidig synes jeg det er pent at denne delen er foret da det fungerer som en splitt hvor foret kan synes når du går.
Og da var strømpene historie.. Ikke bare bare å ta bilder med en liten ivrig valp.
Knappene på siden er kun dekor da det er linningen som holder delene sammen. Omslaget er med andre ord kun et designelement, helt i tråd med inspirasjonskilden. Åpningen i skjørtet ble lagt midt bak. Resultatet syntes jeg ble bra. Et lite skår i gleden er at stoffet krøller, veldig! Noe som overrasker da dette skulle være den fineste Italienske ull. Noe også prislappen antydet. Jeg tror likevel ikke at skjørtet blir en hyllevarmer da jeg er mer enn begeistret for fargen. Stoffet ble innkjøpt til garnet i Molly-cardiganen min, og sammen synes jeg de utgjorde et fint antrekk. Krøll eller ikke.


MODELL OG MATERIALER
Design: inspirasjon hentet på Pintrest, Ps. mønsteret til Molly kommer snart på Ravelry.
Materialer: 0,9 m ullstoff og forstoff
Fra lager: ja
Farge: jadegrønt.
Kjøpt hos: Britex Fabrics, San Francisco
Tilbehør: 1 glidelås, 3 knapper
Størrelse: 36

Ps. Om du savner en kort cardigan, kommer mønsteret til Molly snart på Ravelry.




21. mai 2017

DEN FINESTE BUNADEN

Velger du bunad etter tilhørighet eller etter smak? Det er et spørsmål som dukker opp med jevne mellomrom. Når du syr bunader er det noen spørsmål som går igjen som, "Er dette greit? Kan man bruke? .."   Jeg har hverken noe ønske om å opptre som bunads-politi eller som smaksvokter. Svarene jeg gir blir dermed en liten øvelse i balansekunst. Jeg er liten tilhenger av pekefingre, samtidig som jeg ønsker å videreformidle kulturarven som ligger i bunadene våre. Min oppgave blir da å gi nok informasjon til at den som spør får mulighet til å ta et informert valg. Noe som ikke alltid er like enkelt.
Tilvirkning av en bunad tar lang tid. Om den er sydd riktig vil den følge deg lenge, uavhengig av om du lager den selv, får den sydd av en slektning eller i en systue.  
Tilknytning eller smak?
Så hvordan velger man  den fineste bunaden? Den bunaden som får deg til å rette deg litt ekstra i ryggen. Som får deg til å føle deg finere enn i noe annet plagg, til tross for at du har flere meter med ull rynket eller foldelagt rundt livet. For mange er bunaden synonymt med tilhørighet, og vil mene at man skal ha en tilknytning til stedet bunaden kommer fra. Hvor nær tilknytningen skal være, hvor mange ledd i slekten man kan gå tilbake, er det nok også litt ymse meninger om. Så er det dem som heller vil velge den bunaden de synes er aller finest basert på smak. Det er et festplagg man investerer mye i, og som skal følge med en resten av livet. Påvirket av omgivelsene blir vi også når vi skal velge bunad.

Påvirkningen kan blant annet sees ved at enkelte bunader har blitt mote. Noen bunader, farger og modeller går oftere igjen enn andre. Definisjonen på den "fineste bunaden" er i høyeste grad subjektiv, personlig og preget av smak, trender og mye følelser. Nå var også den første bunaden, "Nasjonalen",  på sitt vis mote i sin tid. 
Broderte håndplagg var viktige på flere måter. Om vinteren var resten av klærne gjemt under kapper eller sjal. De broderte håndplaggene viste håndverks-ferdigheter. Det kunne også vitne om status da farget garn var dyrere enn hvitt og sort garn. 
Bunaden som politisk virkemiddel
Folkedraktene som ble brukt i de gamle bondesamfunnene var på vei ut på 1800-tallet da samtidsklærne var på vei inn. Men så begynte prosessen med unionsoppløsningen med Sverige. Fra Hardanger hentet man frem den kvinnelige folkedrakten, og over hele landet ble drakten, som fikk navnet "Nasjonalen", brukt for å vise sin politiske sympati med løsrivelsen fra Sverige. De første bunadene ble dermed brukt som et politisk virkemiddel.
Dette hardangerlivet hadde ligget i en pose hos en nabo i lengre tid.  Vi antar at det må være fra slutten av 1800-tallet. 
Som navnet tilsier ble drakten brukt uavhengig av om du kom fra Hardanger eller ikke. Den ble på det tidspunktet regnet som en nasjonaldrakt. - Hvorfor akkurat denne folkedrakten ble valgt fremfor andre kjenner jeg ikke til. Men den kan minne om datidens mote i snittet.

Etter unionsoppløsningen
Da Unionsoppløsningen var et faktum  forsvant også noe av behovet for en felles nasjonaldrakt, og etterhvert dukket det opp lokale bunader. I dag er bunaden blitt et symbol på både lokal og nasjonal identitet. For å øke forvirringen litt, eller oppklare: I følge Ågot Noss er en bunad en fest- og høytidsdrakt med rot i en tradisjons-drakt. Mens en folkedrakt har røtter direkte tilbake til hverdagsklær. Eksempler på det er Setesdalsbunaden.
Dette er en barne-drakt med broderier og mønstre fra Setesdalen. Brodert og Sydd av Torill Fossnes. . 
Mangfoldet av bunader og folkedrakter er i dag enormt. Omlag 450 drakter og plagg går i dag under navnet bunad ifølge Institutt for Bunad og Folkedrakt. I følge tall fra Husfliden skal rundt 70 prosent av alle norske kvinner eie en bunad. Det er med andre ord ingen tvil om at bunaden betyr mye for oss. Eller at det kan være mye å velge mellom for en som ønsker seg sin første bunad, og som er usikker på hvordan, eller hvilken hun/han skal velge.
Den fineste bunaden
Om du ikke er så heldig å arve en bunad, ville jeg anbefalt å lese litt om de bunadene du vurderer for å kunne ta et informert valg? For hva er den fineste bunaden for deg? At den fikk flest stemmer i Dagbladet? At mormor har sydd og brodert den? At du kan gjøre den personlig i form av farge - og tekstilvalg? At den minner deg om faren din, eller at bestevenninnen har maken? - Etterhvert som man blir eldre blir også ofte elementer som historie, arv og tilhørighet viktigere.

Min erfaring er at de som kommer til meg med bunaden sin er svært stolte av den. Og synes den er den aller fineste bunaden.  Akkurat det gjør også jobben min givende, å få være med på å forlenge livet til nok en bunad - og kanskje til og med bevare en liten bit slektshistorie.

Fra venstre: Oslobunaden, Tinnbunaden, Lundebybunaden,  Litt fantasi og gjenbruk: Skjørtet til en damaskkjol fra Gudbrandsdalen er satt sammen med en strikket topp.

Kilder: 
Bjørn Sverre Hol Haugen, Norsk Bunadleksikon
Notater fra forelesning oktober 2016, Institutt for Bunad og Folkedrakt

7. mai 2017

DEN STORE KOFTEFESTEN

Etter introduksjon i Trondheim og repetisjon på Lindesnes, kan det vel nå konstateres at Koftefesten som i år var i Drammen, har blitt en årlig tradisjon! Arrangementet samler rundt 200 damer, mennene glimrer fortsatt med sitt fravær, for å dyrke sin interesse for kofter og strikking. Replikker  som," Det må være en Stjernesmell" eller "Er det en Høstruta", har en helt annen betydning her enn i andre sammenhenger. Bekymringer over å ha for lite garn på lager ser også ut til å være en utbredt følelse hos flere av deltagerne, noe som resulterer i hyppig garnsanking.  Dette til tross for at flere av dem, inkludert meg selv, har store nok garnlagre til å utstyre en hel skoleklasse med diverse ullplagg.
Samling av koftekledde damer på Bragernes Torg i Drammen. Foto: BurdaNordic / Alt om Håndarbeide. 
Strikkedesigner Vanja Blix Langsrud har igjen overtatt stafettpinnen til Koftefesten, og ser ut til å trives godt med det. Denne gang har hun fått med seg Aud Marie Juliussen som medarrangør. Sammen utgjør de et godt team, for arrangementet bar preg av både god planlegging og utførelse.
God prat over strikketøyet. Foto: Burdanordic/Alt om Håndarbeide
- Nå skal det også sies at deltagerne er særdeles og langt over gjennomsnittet interessert i treffets tema, kofter og strikking. Så stemningen er god både før, under og etter arrangementet. Men så er da folk som strikker generelt veldig trivelige?
Garn, knapper, strikkepinner, bøker. Her manglet det ingenting for en hyggelig helg. Foto: Burdanordic/Alt om Håndarbeide. 
Koftetreffet er et vandrearrangement, og i år var turen kommet til Drammen. Stedet var Scandic Hotell Ambassadør, midt i sentrum. På agendaen var det satt opp foredrag med Liv J Sandvik Jacobsen fra Livs Lyst, og damen bak den store Koftejakten. Kristin Holte, forfatter av blant annet Strikkede skatter, holdt foredrag om mønstre på vandring. Sidsel J. Høivik holdt et foredrag om veien frem til hennes suksess som strikkedesigner, og arbeidet bak flere av hennes bestselgende bøker.
Fra Sidsel J Høivik. Foto: BurdaNordic/ Alt om håndarbeide- 
En liten handlegate med utstillere var rigget til for anledningen. Og her kommer bekymringen for å ikke ha nok garn inn. For flere av utstillerne som solgte garn måtte ha påfyll etter den første dagen. Selv hadde jeg tatt med noen garnpakker og mønstre som jeg stilte ut. Jeg hadde egentlig ikke regnet med å selge så mye, da jeg primært var ute etter å få vist frem det jeg arbeider med, og pakket forsiktig.
Jeg hadde pakket med meg kofter, noen mønstre og garnpakker. Her har jeg fått påfyll av mønstre . Foto: Geir Arnesen
Men det skulle vise seg at jeg hadde vært litt for forsiktig. For allerede etter en time gikk jeg tom for mønster på Blomstring i Setesdal. Heldigvis er ikke Drammen så langt unna heimen, i tillegg til at jeg er veldig godt gift. For husbonden kastet seg i bilen med resten av de ferdig opptrykte mønstrene.
Det strikkes som seg hør og bør i et koftetog. Foto: Rune Folkedal, Drammens Tidende
Lørdag formiddag gikk det en parade av koftekledde damer gjennom Drammen sentrum. I fjor ble det ikke arrangert koftetog, noe flere av deltagerne savnet. Man er jo stolt av koftene sine! Selv om Koftefesten er et lukket arrangement, er koftetoget åpent for alle som ønsker å delta. Flere hadde møtt opp i kofter på Bragernes Torg, også menn, men disse valgte heller å bivåene det hele som interesserte tilskuere.
Vi gikk inndelt etter farger, men noen ganger blir den gode praten viktigere enn fargene. Foto: Rune Folkedal, Drammens Tidende
NB. I denne sammenheng er tolkningen av en kofte følgende: Et strikket plagg (jakke/genser)  i minst to farger. Helst preget av tradisjonsmønstre. En jakke med kun striper i to farger vil med andre ord ikke kvalifisere til å bli kalt en kofte i denne sammenhengen.
Koftetoget kan i sannhet kalles fargerikt. Foto: Rune Folkedal, Drammens Tidende. 
Koftetreffet, eller Koftefesten bærer preg av at dette er et arrangement med lave skuldre, og mye kos. Her er ingen workshops, men dertil gode muligheter for å knytte nye bekjentskaper og vennskapsbånd. På lørdagskvelden arrangeres det festmiddag hvor de fleste finner frem penantrekk, for mange ensbetydende med "festkofta".
Irene Tuheim ved vinnerkofta. Tv. Vanja Blix Langsrud, Irene Tunheim,  Åse Egeland fra Familien, Aud Marie Juliussen. Foto: Hilde Tunheim Johannesen. 
Et annet fast innslag på arrangementet er kåringen av årets kofte blant de påmeldte i designkonkurransen. I år var det koften til Irene Tunheim som fikk flest stemmer og dermed stakk av seieren. En del av premien er at mønsteret blir publisert i ukebladet Familien til høsten, så da er det bare å glede seg. Neste år arrangeres Koftefesten i Bodø. Kanskje vi sees der?

23. april 2017

STRIKKEFASTHET

Hvem har ikke sittet med et nydelig garn som man gjerne skulle brukt til et bestemt design, men så stemmer ikke strikkefastheten med det som er anbefalt. Med litt øvelse kan du enkelt regne dette om til å passe «ditt» garn. Om det ikke gjøres kan resultatet bli dårlig passform og et plagg du ikke kan bruke. Strikkefasthet er et av de viktigste ”verktøyene” vi som lager strikkemønstre bruker for å regne ut størrelser på plagget. Så på spørsmål om strikkefasthet er viktig, er svaret ja! Det har stor påvirkning på resultatet. I min nye deltidsjobb får jeg ofte spørsmål om strikkefasthet og bytte av garn. Her har jeg forsøkt å samle noen av de spørsmålene som oftest går igjen.
Jeg lager prøvelapper i ulike kvaliteter, strikket med ulike pinner. Og noterer meg gjerne også hva slags pinner jeg har brukt. 
Pinnestørrelsen er VEILEDENDE!
Mange ser seg litt blinde på hvilken pinnestørrelse som er oppgitt på et garn. Det er imidlertid ikke det avgjørende for om et garn kan byttes med et annet. Stort sett alle garnleverandører oppgir en veiledende strikkefasthet på sine garn med en anbefalt pinnestørrelse. Det er viktig å presisere at den oppgitte pinnestørrelsen kun er veiledende, og ikke en fasit. Får du ikke det samme antall masker per 10 cm som det står i oppskriften så bør du skifte pinner. Får du for mange masker bør du gå opp en pinnestørrelse, og får du for få bør du gå ned.
De aller fleste garnleverandører oppgir en anbefalt eller veiledende strikkefasthet. Selv om mange garn har lik Strikkefasthet kan de likevel fylle maskene ulikt. Lengden på garnet kan gi en indikasjon på det. 
Omganger
Omganger per 10 cm er det også viktig? Ja! Dette er kanskje spesielt viktig på oppskrifter med Raglan- eller rundfelling. Om du strikker stramt og får flere omganger per 10 cm kan du risikere at genseren ikke bare blir trang over brystet, men også trang under armene. Og strikker du for løst får du ermehullene veldig langt ned.
Raglanfelling er en av de modellene hvor strikkefasthet på antall omganger betyr mye for resultatet.
Strikker du for stramt kan den oppleves trang under armene. 
Eksempel

La oss bruke en genser med en anbefalt strikkefasthet på 26 masker og 32 omganger som et eksempel. – 26 masker per 10 cm tilsier at det trengs 2,6 masker for å fylle 1 cm i bredden.  La oss si at du skal strikke en genser med en overvidde, (her måler du over brystet hvor du er bredest + noen cm  ekstra til bevegelse), og ender på f.eks 90 cm. Det vil si at du trenger 90 x 2,6 m = 234 m. La oss så gå ut i fra at mønsteret på genseren er regnet ut til 234 masker.

  • Men hva om du strikker du litt løst, og har en strikkefasthet på 24 m, hvordan vil det påvirke genseren din? Regnestykket blir da 234/2,4= 97,5 cm. Genseren blir da 7,5 cm videre enn det du ønsker med det samme maskeantallet. Her er løsningen å gå ned en halv til en hel pinnestørrelse. 
  • Har derimot garnet du ønsker å bruke denne strikkefastheten kan du regne 90 cm x 2,4m = 216 masker. Et eventuelt mønster må da regnes om til det nye maskeantallet.
  • Hva om du strikker litt stramt, og har en strikkefasthet på 28 masker per 10 cm? Regnestykket blir da 234/2,8= 83,5 cm. Genseren gikk da fra å være en størrelse 38 til 34 som kanskje blir litt i trangeste laget? Her er løsningen å gå opp en halv til en hel pinnestørrelse.

Mønsterstrikk
For å komplisere det litt ytterligere er det ikke uvanlig å at man får ulik strikkefasthet på ensfarget strikk og mønstret strikk. Dette blir spesielt synlig på modeller med store ensfargede felter, som Mariusgensere eller Nancykofter. Her har jeg sett eksempler på at genseren har trukket seg sammen flere cm i toppen på både bol og ermer. Noe kan dampes ut, men ikke nødvendigvis alt. En løsning kan være å gå opp en halv til en hel pinnestørrelse fra de ensfargede feltene til de mønstrede feltene.
Mariusgenseren er en av de jeg har sett flere eksempler på ulik strikkefasthet på mønstret og ensfargede felter. Her er den strikket i en litt "glatt" kvalitet, noe som ga liten forskjell mellom de mønstrede og ensfargede feltene. 
Personlig opplever jeg at jeg kan ha større forskjell på mønstret og ensfarget strikk med kardegarn, kontra mer glatte garn. På kardegarnet (eks. Ask eller Finull) filtrer trådene seg litt i hverandre, mens med et glattere garn (eks. Merinoull, superwash-kvaliteter), sklir trådene mer over hverandre. Men som sagt, dette er kun en personlig erfaring og ingen fasit.
Blomstring i Setesdal med rundfelling er strikket i et kardegarn.
På en modell med rundfelling vil antall omganger ha en stor betydning for resultatet. 
Prøvelapper
Jeg vet det! Å strikke prøvelapper er ikke det morsomste man gjør. Men gode prøvelapper kan medføre at du slipper å sitte igjen med et plagg, du har brukt mye tid og penger på, som du ikke kan bruke. Og da er kanskje den tiden du hadde brukt på å strikke et par prøvelapper en god investering, og kanskje litt mer lystbetont?
Også til fargesammensetninger kan prøvelapper være praktisk. Her er en av prøvelappene jeg laget til Josefine.
Bytte garn
Forskjellen på strikkefasthet vil være tydelig om du strikker et mønster med et tykt garn med få masker per 10 cm, kontra med et tynt garn med mange masker per 10 cm. Rent praktisk betyr det at du istedenfor 10 "blomster" rundt brystet får 14 fordi du må ha flere masker for å få den samme vidden. Det mest praktiske er derfor å bytte til et annet garn med tilsvarende strikkefasthet.
Jeg testet ut mange fargekombinasjoner før jeg landet på den duse blåtonen som bunnfarge.
Selv om mange garn har lik strikkefasthet kan de likevel fylle maskene ulikt. Lengden på garnet kan gi en indikasjon på det. Noen garn er beregnet strikket tett, andre løsere. Som mønstermaker er det ikke tilfeldig hvilket garn vi velger til våre design. – Men, noe av det som er så fantastisk og fint med strikking er at en står fritt til å velge farger, materialer etc. basert på smak, preferanser og behov. Har du lyst til å strikke Josefine jakken i knall grønt bomullsgarn så gjør du det. Men du, pass på strikkefastheten.

14. april 2017

BRODERER DU BUNADEN SELV?

Det er travle tider for alle som holder på med bunadsøm. Det nærmer seg seg 17. mai og konfirmasjonstid. Noen oppdager at bunaden har "krympet" og skulle gjerne ha fått sydd den ut, konfirmanter skal inn i en arvet bunad og trenger å få sydd den inn, mens andre skal få sin aller første bunad. Mellom fulle ordrebøker og deltidsjobb skulle det også klemmes inn fem dager med brodering på Raulandsakademiet.
Gausdalsbunaden har kun små broderier i noen av rutene på stakken. 
Oppholdet er en del av en modulbasert opplæring, som kombinert med relevant praksis kan gi mulighet for å ta et svennebrev som bunadtilvirker. Med målet klart i sikte så er det med andre ord bare å fortsette å sy. Og denne uken skulle det broderes, noe som ikke har vært blant mine favoritthåndverk.
Lærerikt og morsomt. Og ja, jeg koste meg med broderingen. 
Pakkingen gikk unna på en time samme dag som vi skulle avgårde. Optimistisk hadde jeg pakket flere strikketøy, og priset meg lykkelig over å få være passasjer. Det skulle imidlertid vise seg å være en liten uforutsett detalj som satte en stopper for den planen. Albert, familiens firbente, hadde fått tak i strikketøyet og tygget opp en strikkepinne og sørget samtidig for at de andre strømpepinnene var blitt flere cm kortere. Heldigvis skulle det senere vise seg at jeg hadde pakket med meg en lang rundpinne, så magic loop ble løsningen. Men bilturen opp ble ufrivillig strikkefri.
Albert har en egen evne til å stikke nesen sin borti ting han ikke skal. Som en følge av det har jeg måttet bytte ut det meste av beholdningen av trepinner med pinner i karbon. De har foreløpig overlevd møtet med Albert!
Nå skal det mye til for at det ikke blir et flott opphold når man kan fordype seg i noe man er mer enn middels interessert i. Kombinerer du det med flotte omgivelser og hyggelig selskap med likesinnede,
så blir det uansett bra. Og veldig lærerikt. Vi var så heldige å ha to svært dyktige lærere,
Barbro Storlien, også kjent som "fru Storlien, og Torild Ankersdatter Fossnes.


Rauland ligger vakkert plassert i Telemark. Ypperlig for rekreasjon, turmuligheter og håndarbeid. 
Det var ikke småtteri vi skulle igjennom på disse dagene, kastesting, faldesting, sparesøm, plattsøm, uttrekksøm, kastesting med prikk, prikkesting, loring, piperynking, spilesøm, grunnsøm ... for å nevne noe. Mens jeg satt og øvde meg på ulike sting, måtte jeg smile litt av broderiene på min første bunad som jeg sydde for 25 år siden.


Med i bagasjen hadde jeg med et liv fra Østfold som skulle syes for hånd. Østfoldbunaden har røtter tilbake til 1930 tallet, den er delvis basert på gammelt draktmateriale samt fritt komponert av de som utarbeidet den. Utgangspunktet for livet var et stoffstykke fra Unneberg ved Halden, hvor mønsteret er brukt i livet. Stoffet kjøpt på Husfliden i Moss er håndvevet. 
Jeg hadde med hensikt valgt en bunad fra Gudbrandsdalen med få broderier, da jeg ikke hadde stor tro på egne broderingsferdigheter. En gang må være den første, og den var sikkert et greit nybegynnerprosjekt innen brodering. Men nå kan jeg ikke annet enn å få fornyet respekt for dem som sitter og broderer hele bunader, hvor det kan gå med mellom 200 -300 timer for å få den ferdig. Det er i sannhet et tålmodighetsarbeid.
Brodering lot seg godt kombinere med sosialt samvær om kvelden. 
Hvor lang tid?
Jeg får av og til spørsmål om hvor lang tid det tar å sy en bunad. Svaret på det er hvilken bunad, og har du sydd den før? Det er stor forskjell på om du syr en bunad for første gang, eller har sydd den samme bunaden 10 ganger, eller at dette kanskje er noe du gjør hver dag? Og regner du broderingen inn så kan du begynne med 100 - 300 timer, avhengig av bunaden. Noen er selvfølgelig raskere å brodere, som min fra Gausdalen. Så har du for eksempel stoffet til Setesdalsbunaden skal ligge i press i et år. I filmen under kan du få vite litt mer om arbeidet som ligger bak en Setesdalsbunad.
Så kommer montering og tilpasning. Det er egne normer for hvordan hver enkelt bunad skal monteres som må læres. Hvor dype skal foldene være, skal den rynkes, hvor mange rynketråder, varianter rundt lukning, skal livet håndsyes eller syes på maskin osv.. Skjorte og tilbehør som veske, belter og luer skal vel også regnes med? Ting tar tid, og bunader er intet unntak. Men det er kanskje noe av det som gjør at vi også tar vare på bunadene og lar dem gå i arv. Spesielt de vi har vært med på å lage selv, eller fordi man husker hvor mye tid mor eller bestemor brukte på å brodere den?
Utsnitt fra en barnejakke fra Setesdal sydd av Torild Ankersdatter Fossnes. 
Brodering av bunader har jeg kommet frem til er en for omfattende jobb til at jeg har mulighet til å begynne med det, selv om dette er noe jeg kun gjør på deltid. De fleste har brodering som hobby, eller som en liten biinntekt ved siden av annen inntekt. Nå har jeg likevel bestemt meg for å brodere ferdig en Romerriksbunad som har ligget påbegynt siden før designerspirens konfirmasjon. Historien bak er som følger.

"Jeg liker grønt"
Et par år før designerspirens konfirmasjon hadde jeg tatt opp igjen studier for å fullføre en bachelorgrad. Jeg arbeidet kun sporadisk deltid med den følge at økonomien var ganske stram, og hvert minste innkjøp måtte planlegges i god tid. Datteren hadde ymtet frempå at hun ønsket seg bunad, så to år før den store begivenheten hadde jeg spart opp til en materialpakke og var fullt ut innstilt på å sy den selv. Heldigvis hadde jeg vært forutseende nok til å regne god tid, for ikke langt ut i broderingen skjønte jeg at jeg kom til å trenge minst to år for å bli ferdig. Ikke syntes jeg det var spesielt morsomt arbeid heller. Jeg ville da mye heller ha strikket!
Konturstingene på Østfoldbunaden er i sannhet et tålmodighetsarbeid. 
Bunaden var innkjøpt i en periode hvor rødt var en av designerspirens yndlingsfarger. Men er det en ting som er sikkert med 14 åringer, er det at det meste er omskiftelig og uforutsigbart. Rødt var ikke yndlingsfargen i mer enn noen måneder før den skiftet til grønt. Heller ikke ønsket om bunad skulle vise seg å være av det varige slaget. Litt fortvilet, (og litt lettet), pakket jeg ned den påbegynte bunaden mens designerspiren tegnet kjolen hun ønsket seg. Som lovet sydde jeg kjolen hennes, en kul, moderne og feminin modell som satt som støpt på henne. Og det viktigste av alt, at datteren var fornøyd på sin dag. - Det morsomme er at kjolen var rød og sort.
Som Albert hadde jeg håpet på at vi skulle kunne sitte å sy solveggen denne påsken. Vi får ha det til gode til en annen gang. 
Inspirert til en utfordring
Om noen skulle synes at jeg burde holdt på mitt og gitt henne bunaden, så var jeg antageligvis ganske lettet over å slippe resten av broderingen. Og dermed heller ikke så vanskelig å overtale, selv om den har blitt liggende som en dårlig samvittighet i systuen i flere år. Glad er jeg derfor for at oppholdet på Rauland har inspirert meg til å utfordre meg selv til å fullføre broderingen av bunaden. Og hvem vet om den da kanskje kan falle i smak hos en annen konfirmant som både liker bunader og fargen rød?

21. mars 2017

BLIR DET HEKLEDILLA?

Da designerspiren og undertegnede besøkte "the Knitting and Stiching Show" i London ble vi oppmerksomme på Edward's Menagerie. En samling heklede dyr, som det rett og slett var vanskelig å ikke bli sjarmert av. Nå har hekling har aldri vært en av mine favorittsysler, så det satt litt for langt inne å skulle kaste seg på et slikt prosjekt. Og da attpåtil på engelsk. Men jeg angret som en "hund" da vi kom hjem. At jeg i det minste ikke hadde sikret meg en sau!
Sauen  vi ikke klarte å glemme. 
Vi la også merke til noen interessante kulturforskjeller innen håndarbeid, og hva som er populært. Lappeteknikk var tydeligvis veldig stort. Utstillinger med bilder som var ganske langt fra det vi (jeg) forbinder med den tradisjonelle lappeteknikken. Jeg opplevde også at de som sydde hadde generelt greie forkunnskaper i søm, så det var langt mindre jersey, og mer vevede stoffer og dertil mønstre.
Dovendyret i Edards samling. 
På en messe som dette, var nesten hekling vel så stort som strikking. Så er det også mote og smak. For da jeg første dagen hadde på meg Blomstring i Setesdal, som jeg nesten alltid får kommentarer på her hjemme var det ingen respons. Tenkte vel egentlig at engelskmenn kanskje er litt reserete..? Men da jeg dagen etter stilte i et design med flettemønser var det mange som dro litt i jakken min, og ga raust med komplimenter. - Mønster på denne jakken er forøvrig rett rundt hjørnet!
En liten Snauzer kan være hyggelig selskap?
Så var det Edwards samling da. Vel hjemme igjen fant jeg ut at jeg rett og slett fikk "kvinne meg opp", hvor vanskelig kan det være liksom..? Etter å ha kjøpt og lastet ned PDF-ene ser jeg at de nok ikke er kompatible med TV-titting. Tid til å sette meg ned med dem har jeg antageligvis heller ikke før utpå høsten. Men ha ha noe å glede seg til er vel ikke det verste man kan ha.
Og selvsagt må vi ha en liten dachs. - Denne har jeg på vent til høsten. 
Ps. I ettertid har jeg funnet ut at det finnes en bok , Barnas Kuleste kosedyr, på norsk med mange av disse dyrene. For å se hele samlingen av Edwards samling kan du klikke her.