Shopper vi oss lykkelige? Det er uklart om det var renteoppgangen eller bekymringen for miljøet som sto for 2 prosent reduksjon i antall korttransaksjoner i 2023 (1). Etter en sterk vekst innen netthandel over flere år kan man nå se en nedgang, bortsett fra i den yngste aldersgruppen.
«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.» - Henrik Ibsen, Villanden.
Fast fashion suksess ligger i at den spiller på folks behov for å tilhøre (2). Vi kjøper nye ting fordi vi er blitt fortalt at nytt er bedre, og slik oppnå målet om andres anerkjennelse. Vi kan spørre om vi søker individualitet uten å stille spørsmål ved hva det vil si å måle egenverdi ut fra en snever definisjon av hva det vil si å være vellykket. Å måle egenverdi basert på andres overfladiske bekreftelse, målt i klikk og likes i sosiale medier, eller beundring fra en kollega. Forbruket blir en lykkepille. En del av prisen vi betaler blir til overforbruk og sånn fortsetter vi å fore et system som ikke fungerer.
 |
| Når vi vet at hvert 5. klesplagg enten aldri er brukt eller nesten ikke, er det legitimt å spørre hvorfor vi kjøpte det i utgangspunktet. Hvilket behov skulle det egentlig dekke? |
Pynter vi bare på bruden?
Vi forsøker å reparere et system som ikke fungerer med en medisin som tillater det samme systemet å fortsette i en ny og litt mer spiselig innpakning. Såkalt eco-friendly. Men før vi innser at så lenge vi fortsetter å støtte overproduksjon som løsningen, vil vi ikke klare å få til de nødvendige endringene. Endringene vi står overfor består ikke bare i endrede produksjonsmetoder, men i endret verdisyn.
Om lag 80 prosent av miljøpåvirkningen fra et klesplagg avgjøres i designprosessen. Er det laget av nedbrytbart et materiale, er det tidløst så det føles aktuelt i mange år, vil tekstilene være egnet for gjenbruk og en del av sirkulærøkonomien etc. Men selv om produsenter som HM tester ut klær laget av ananas og andre nedbrytbare materialer, så endrer det kun på materialene. Ikke på overproduksjonen som er det største problemet. Greenpeace (3) pekte også på at også sirkulærøkonomien er basert på det gamle systemet med overproduksjon. Og kan nedbrytbare materialer laget av tang og ananas brukes på nytt? Og vil kundene egentlig ha det? En av utfordringene i dag er at vi har et system som er rigget og laget for å vokse inn i det uendelige. Selve målet er økonomisk vekst. Og gjerne inn i himmelen. For når er nok egentlig nok?
Mange av tiltakene som settes i gang nå handler om å lappe på et gammelt system. Problemet er at det støtter overproduksjon. Vi gjenbruker fibre, men hva hjelper det om produksjonen i den andre enden foregår med samme intensitet? Vi vil fortsette å produsere avfall som må håndteres på et eller annet vis. Hvem skal håndtere det i fremtiden? I dag sluses det meste av avfallet fra tekstilindustrien til lavkostland som ikke har systemer for å håndtere avfallet. Lenge har ute av øye ut av sinn fungert for vesten, men hvor lenge kan de fortsette med det?
 |
| Ringvirkninger. De valgene vi tar her hjemme har en påvirkning på hva som skjer andre steder i verden. |
Glocal
Da jeg arbeidet i American Express brukte vi utrykket "Glocal". Think Global, Act Local. Tenk helhetlig, men husk hvilket marked du opererer i. Vi har på grunn av klimaet alltid måtte importere en del råvarer og tekstiler, som bomull og silke. Om vi skulle være fullstendig selvforsynte ville vi raskt merke at en god del råvarer forsvant ut av sortimentet vårt. Så er vi kanskje enige om at en del import er nødvendig, men hvor skal de forurensende prosessene utføres?
Flere vil hevde at vi egentlig ikke trenger å produsere mer klær i det hele tatt. Det er produsert mer enn nok for flere generasjoner fremover. Gjenbruk av eksisterende klær er løftet frem som en av løsningene. Nå visere tallene at søkelyset på gjenbruk foreløpig har dempet lite på våre handlevaner. Vi liker fortsatt å kjøpe nytt. Gjenbruk krever bedre tid, du må saumfare flere butikker for å finne noe som er i din størrelse, kanskje krever det at du kan sy, eller er villig til å betale noen andre for å gjøre det.
Arbeidsplasser
Vi støter på flere etiske dilemmaer i miljødebatten. En av dem er arbeidsplasser. Det meste av klesproduksjonen er i dag satt ut til land som trenger arbeidsplasser. Det gjør inntrykk når vi vet at tekstilindustrien står for ca 84 % av de samlede eksportinntektene i Bangladesh. I tillegg sysselsetter industrien rundt 4,4 millioner, hovedsakelig kvinner fra landlige områder. Om vi skulle legge ned industrien i morgen ville vi sende millioner av sårbare mennesker ut i fattigdom. De blir verken møtt av et NAV med arbeidsledighetstrygd, eller gode muligheter for utdanning. Vi må med andre ord klare å ha det globale overblikket, samtidig som vi vurderer de lokale konsekvensene.
På samme tid som industrien er viktig for land som Bangladesh kommer den andre siden av regnestykket inn i form av forurensning. Industrien forurenser matjord, og en vannkrevendeindustri legger beslag på en viktig ressurs i et område hvor tilgang på rent vann er mangelvare.
En redusert produksjon vil være et gode for miljøet, men ha store konsekvenser for kvinnene som mister levebrødet sitt. Det er lite trolig at Bangladesh alene vil være i stand til å løse dette problemet uten at det internasjonale samfunnet bidrar til løsninger som kan sikre andre arbeidsplasser. Samtidig støter vi fort på et nytt etisk dilemma, hva om endringer i utdanning og høynet levestandard fører til at stadig flere får økt kjøpekraft og ønsker å være med på forbruksfesten? Hvordan kan vi i vesten trekke opp stigen etter oss og si, beklager, men vi har brukt opp alt, men vi vil gjerne fortsette som før fordi vi er blitt godt vant.
Vi trenger ikke se lengre enn til eget land for å se hvor langt vi er villige til å strekke oss for noen få arbeidsplasser. Viser store aktører interesse er skog lite verdt. Hytteutbygging har gått fra kos til protest og lokalpolitikere står i spagat mellom ønsket om arbeidsplasser og behovet for vern av uerstattelig natur. Mange har også fått øynene opp for at oppdrettsnæringen ikke bare betyr vekst og arbeidsplasser, men også død og ødelagt havbunn.
Longing for less
Som et motsvar til ønsket om ukontrollert vekst har den Nederlandske kunstneren Arne Hendriks (4) de siste åtte årene arbeidet med en utstilling hvor han snakker om «Longing for less». En lengsel etter å bli mindre. Mennesket har takket være den medisinske utviklingen og bedre ernæring blitt både eldre og større. Det innebærer også at vi vi krever mer ressurser både i form av mat, plass og klær. Fordi det er store forskjeller på størrelse blir det også større variasjon i hva som må være standard. Hendriks spør, hva om vi vi gikk inn for å heller ha et ideal om å bli mindre og ønske oss mindre. Det ville kreve mindre ressurser, i tekstilindustrien ville man kunne ha mer standardiserte størrelser med redusert svinn, mindre matproduksjon etc.
 |
| Hva kan du klare deg uten? |
Fra ego til Eco
Det er likevel ikke til å komme fra at verdiene våre må justeres om vi skal lykkes med å få nedforbruket vårt. Vi må ønske oss mindre ting, se etter andre måter å måle suksess på, og andre måter å måle egenverdi på. Gå bort fra ideen om at nytt alltid er bedre.
«Ta vare på det du har, eller lag noe du har lyst til å ta vare på (5)»
I 2014 gjorde de et prosjekt i forbindelse med en kunstutstilling på Art Tower Mito and the Marugame Genichiro Inokuma Museum of Contemporary Art i Japan, hvor museumsvaktene skulle lage sine egne uniformer som en del av en kunstutstilling. Det ble satt opp flere workshops for vaktene som fikk opplæring innen søm. De lærte blant annet hvordan de satte et erme i en jakke, ulike sømteknikker etc. De hadde relativt frie hender til å utvikle sine egne uniformer, og gikk inn for oppgaven med stor entusiasme. De oppdaget at de langt oftere ble kontaktet av publikum og fikk langt flere spørsmål som følge av de personlige draktene. Museumsvaktene, alle kvinner, rapporterte også om stor stolthet over hva de hadde fått til. De fortsatte å arbeide med uniformene sine lenge etter at de egentlig var tatt i bruk, tilførte personlige broderier, tekstiler med affeksjonsverdi etc.
Mye tyder på at om du har en emosjonell tilknytning til det du bruker tar du også bedre på det. Dette kjenner jeg godt igjen fra tiden som bunadtilvirker. Bunaden brodert av bestemor, båret av en tante og mor er uerstattelig. Det var de bunadene jeg sto med andakt og litt redsel, før jeg skulle sette sprettekniven i plagget. For jeg visste at uansett hvor god forsikring jeg hadde, så ville aldri en ny bunad kunne erstatte den som var fylt med 100 års historie. Det var de bunadene jeg elsket å jobbe med, reparere og restaurere for nye 50 års bruk. Bunaden er antageligvis det mest bærekraftige plagget vi har, så kan vi heller ta debatten om behovet for å pimpe opp og fornye den en annen gang.
Selv om vi ikke kan forvente at alle skal begynne å sy, kan vi muligens klare å skape en relasjon mellom produsent og forbruker. Utvidet bruk av Åpenhetsloven kan være et første skritt i å spore produsent slik vi ser forsøkt i matindustrien. Enkelte ullprodusenter på New Zealand har QR-koder i klær slik at forbrukeren kan gå inn og se hvilken gård ulla i klærne er produsert på. Du ser sauene og blir kjent med bonden og hens familie. Jeg vet ikke hva du synes, selv hadde jeg fått en ekstra tilknytning til plagget.
 |
| Om alle gjør litt vil det ha en stor effekt. |
Kommunikasjon og tilhørighet
Utfordringene vi står overfor er komplekse, og uten to streker under svaret. Mange ønsker å gjøre noe, men synes det er vanskelig å vite hvor de skal begynne. Klær er kommunikasjon, de forteller om tilhørighet og status. De forteller både om hvem vi vil være, og hvor vi og hvem ønsker å identifisere oss med i samfunnet. Vi higer etter aksept og tilhørighet. Behovet for dette vil være størst for de unge som skal ut og finne seg selv og sin plass i den. Hva da med oss som har kommet forbi den fasen.
Vi må begynne med oss selv, tørre å være modige. Ta oppgaven som rollemodeller på alvor. Oppfordre lovgivere til å være modige. Som Dagfinn Høybråten, røykelovens far. Han sto imot latterliggjøring og hets fordi han kjempet for folkehelsen. Jeg kjenner ikke noen som kunne tenke seg å gå tilbake til tiden da halve flyet var røykeavdeling. Vi trenger modige politikere som tør å se forbi neste valg, og vi må være villige til å gå inn i oss selv og ta livet av en livsløgn eller to. For blir du egentlig lykkeligere av den nye blusen? Hva betyr det egentlig at kollegaen beundrer den nye vesken din? Om du fikk vite at du hadde 2 måneder igjen å leve ville du shoppet som en gal for å føle lykke? Eller handler din egenverdi og livsglede om noe helt annet? Om å være et ansvarlig, godt, reflekterende, raust, kreativt, snilt, klokt menneske. Tenk fort, for planeten vår trenger en pause nå.
Kilder:
- [1] https://www.dnb.no/portalfront/nedlast/no/om-oss/Aarsrapport_2023.pdf
- [2] Danielle Bruggeman, dissolving the Ego Fashion
- [3] Greenpeace, Fashion at the Crossroads” (2017)
- [4] http://kvadratinterwoven.com/arne-hendriks-and-the-incredible-shrinking-man
- [5] Siggerud, Helle, Strikk til alle anledninger 2020
