Systuen tar høstferie i uke 41

Det er tid for en etterlengtet høstferie. Det innebærer at systuen holder stengt i uke 41 (11. -17. oktober).

I denne perioden er telefonen ikke betjent. SMS besvares derfor heller ikke i denne perioden.

Alle henvendelser leses og besvares når jeg er tilbake i systuen 18.oktober.

Jeg har dessverre ikke ledig kapasitet til hasteoppdrag og har inntaksstopp av nye oppdrag frem til slutten av november. Det tas da en ny vurdering av ledig kapasitet for våren 2022.

Tusen takk til alle mine kunder som er med på å gjøre Helles Syskrin til en god arbeidsplass.

Plass i skapet

Denne våren og sommeren har en del minner trengt seg på. Det har vært småting som har dratt meg tilbake til situasjoner og personer, uten sentimentalitet, men gitt meg muligheten til å se ting i et nytt perspektiv.

Som for eksempel. Hadde du klart deg med det samme klesskapet du hadde som barn? Når jeg er på besøk i barndomshjemmet og ser størrelsen på klesskapet mitt, som rommet både vinter- og sommerklær vet jeg jo svaret på det. Ok, i tillegg hadde jeg en liten kommode til undertøy og noen gensere. Men jeg hadde måttet gjøre en skikkelig opprydning for å klare meg med samme plass i dag. Og trenger jeg alt? Det vil jeg helst ikke svare på. Men jeg kan ikke huske at jeg manglet noe da jeg vokste opp. Nye klær til 17.mai, og nytt når jeg trengte det med mindre det var noe som kunne arves. 

For selv om jeg ikke kjøper klær i hytt og pine, så har jeg opparbeidet meg en anselig samling av klær. En del kan jeg skrive på kontoen over fornuftige kjøp, tidløst og av god kvalitet. Med andre ord, de kan brukes så lenge jeg får dem på meg. Egentlig burde jeg ha innført, en ting inn = en ting ut. Også kommer det lille tilleggselementet at jeg innimellom syr noe nytt til meg selv fordi jeg har lyst til å sy noe bare for kosens skyld. Også ser jeg at jeg har et lite fargeskifte i garderoben. I mange år brukte jeg rolige farger som brunt og blått. Praktiske, litt konservative, og de passet liksom til en «seriøs» jobb.

En liten haug med brunt. Jeg har store problemer med å gi bort ting jeg har strikket og sydd selv, men må vurdere om jeg likevel må gi slipp på noe for å få bedre plass i klesskapet. 

I tenårene nektet jeg å bruke marineblått. Jeg hadde en eldre bror, og arvet klær etter ham, det vil si det han ikke hadde slitt ut. Mørkeblå pologensere, syntetiske og tette. Bare tanken på marineblå gensere gjorde meg helt svett. De gjorde meg også bortimot «allergisk» mot bruk av nylon og polyester. Dessuten så syntes jeg at så fort jeg fikk på meg marineblått så det ut som jeg skulle smile og si, «Kaffe» «Te», selv om jeg aldri har nådd høydekravet for flyvertinner. For mange år siden mens jeg arbeidet i et reisebyrå var vi på et seminar og skulle presentere oss etter tur. Før jeg hadde rukket å si noe utbrøt konferansieren «Du trenger ikke si noe, du jobber i SAS». Noe jeg altså ikke gjorde. Men glad i marineblått ble jeg med tiden.

Jeg bruker fortsatt mye blått, men jeg har de siste årene i tillegg introdusert mer grønt inn i garderoben Så er jo nå utfordringen, hvor skal alle de nye grønne klærne som jeg nå lager få plass. Og hvilke skal ut? 

De senere årene har jeg blitt mer og mer glad i grønt. Problemet er at jeg har innført det i tillegg til...

Jeg forsøkte å overtale min bedre halvdel til å dele litt av sin skapplass med meg, men han var ikke ubetinget begeistret for ideen. Ikke det at det hadde vært rom for en liten opprydning der også.  Men jeg talte for døve ører, og må belage meg på en runde med «Alt som ikke er brukt de siste 2 årene gis bort». Eller, det var kanskje å ta litt hardt i. Hva med de siste 5 årene? Poser fra røde kors er bestilt, så det er ingen vei utenom. Nå skal det ryddes plass skapene. 

Kjolesøm i varmen

Sommerferie! Når jeg har ferie passer jeg alltid på å få lagt inn tid til egne prosjekter, det være seg søm eller strikk. Etter å ha brukt hele dagen på å ha sydd for andre er det ikke så mye overskudd eller lyst for den saks skyld til å sette seg ned med verken strikkepinner eller symaskin. Så "egosøm" gjør jeg både for å kjenne på kreativiteten, og ikke minst rekreasjonen som kan ligge i sømmen når den ikke er forbundet med jobb og tidsfrister. 

Kjolesøm i varmen, denne tror jeg kommer til å bli en godt brukt sommerkjole. 

De to siste sommerferiene har vært veldig annerledes, med mindre reising og mer hjemmetid. Nå har vi gjerne hatt mer enn nok å henge fingrene i, i fjor bygget vi blant annet en ny inngang til systuen. I år har det vært mer hagearbeid, og litt mer tid ved symaskinen enn i fjor. Jeg har nemlig måtte holde meg en del innendørs, og ute av solen. Nå skal det også sies at etter at jeg kom i overgangsalderen er varme det samme som å sette i gang en innvendig trykkoker. Med andre ord, når det først er varmt så blir det skikkelig varmt! Ikke at jeg skal klage, for jeg har hatt få plager i forbindelse med overgangsalder, men varme dager er blitt en utfordring å håndtere. Den andre grunnen til at jeg holder meg i skyggen er at jeg har hatt en behandling for en hudsykdom, hyperplasi, som gjør at jeg helst skal holde meg unna sterk sol i to måneder. Og om jeg så mye som beveger nesa utenfor døren er det iført solfaktor 50! Så nå venter jeg bare på at det blir trendy å være vinterblek hele året. 

Som vanlig har jeg en ganske ambisiøs liste over ting jeg har lyst til å lage i løpet av noen få tilmålte uker eller dager. Men en tidligere sjef var alltid opptatt av at man skulle a litt "hårete mål" så man hadde litt å strekke seg etter. 

Inne i systuen er det heldigvis ganske behagelig temperatur frem til rundt 16-tiden, så formiddagene tilbringes gjerne der med ett eller flere prosjekter. Jeg tegner en del sømmønstre selv, men hadde plukket ut en del Burdamønstre som jeg har hatt lyst til å teste ut. For som vanlig har jeg rimelig fulle hyller som bare venter på det rette prosjektet, (og tiden til å lage det). Først ut var et kjolemønster (Burda 6133) med høyt liv og en del vidde i skjørtet. Til prosjektet hadde jeg funnet frem en tung viskose i fargen mørk oliven. 

Den tunge viskosen syntes jeg ga kjolen et litt eksklusivt preg, selv om den kanskje var litt kjedelig i fargen. Nå kler jeg fargen er , og bruker gjerne litt bling til for å friske den opp. Ellers kan jeg sikkert alltids strikke en jakke eller et sjal som passer-til?

Høy - lav- eller middels?

Mønsteret skulle være av den enkle typen, men jeg fikk meg en liten aha-opplevelse da jeg tidligere stort sett har kjøpt Burdamønstre fra Petit-serien. Petit betyr egentlig bare at det er beregnet til personer lavere enn gjennomsnittet, rundt 158-162 cm, med de samme bredde-målene som vanlig. Fordelen med disse, når du ikke er så høy, er at du får plassert livet riktig og slipper å klippe av en halvmeter på bukselengden. På de ordinære mønstrene er det tatt utgangspunkt i et høyere gjennomsnittshøyde. Dermed blir lengdene på det meste feil. Det som overrasket var at det som ble mest feil var snittet under bysten. 

Det er mulig den hadde sittet bedre på en med større byste, men jeg måtte forkorte den med til sammen 6 cm før den satt ok. Det samme med skjørtelengden selv om jeg ikke hadde beregnet til oppleggskant når jeg klippet. Men med disse justeringene syntes jeg resultatet ble bra, selv om jeg kanskje synes den trenger tilbehør av litt "bling" for å ikke bli for tung og kjedelig i uttrykket. Men jeg likte modellen at så godt at jeg ønsket å sy den en gang til i en helt annen kvalitet. 

Kjole nummer to, i denim med litt stretch. 

Denimkjolen

Til kjole nummer 2 hadde jeg valgt meg ut en lett kvalitet i denim med sommerfugl-print. Det var litt stretch i stoffet, men ikke mer enn at det kjentes stødig og godt å arbeide med. Det jeg oppdaget når jeg var i gang med kjole nummer to var at den tunge viskosen hadde så tungt fall at den gjorde kjolen lengre enn den ble i denimstoff. Heldigvis hadde jeg ikke klippet like mye før jeg satte i gang, og så at tilsvarende justering i forhold til opprinnelig mønster i denimkjolen ble 3 cm i overdelen, og 3 cm i skjørtet. Noe som var nyttig informasjon da jeg har mer av samme type viskose, bare i en annen farge. - Det venter fortsatt på det rette prosjektet. På denimkjolen gjorde jeg et par endringer. Fremfor rynker under bysten laget jeg heller et innsnitt fordi tekstilet var stivere og jeg syntes at det ble penere. Jeg ønsket ønsket også å piffe den litt opp for å gjøre den litt ekstra søt og satte på en liten rysjekappe helt nederst. 

Sommer i hagen, i den skyggefulle delen. Albert er sjelden langt unna, selv om han nok gjerne skulle ha både badet og lekt mer i varmen enn det matmor orker. Men kveldsbad, det får vi til. 

Kjolen er allerede tatt i bruk, og jeg tror dette blir en super helårskjole. For jeg tror den kan fungere like fint med en bluse inni og tykke strømpebukser til vinteren. Men nå håper jeg på noen dager med litt svalere temperaturer så Albert og jeg igjen kan sitte i hammocken med strikketøy og iste uten at den innvendige trykkokeren slår seg på for fullt. 

Kjolemønster Burda 6133, tilgjengelig i størrelse 34 -44. 

Lapp en dongeribukse

Jeg forsøker å leve etter "Ta vare på det du har, eller lag noe du ønsker å ta vare på". Nå skal jeg ikke påstå at jeg aldri kjøper noe nytt, men jeg velger ofte klær i god kvalitet og fasong som jeg vet at jeg kommer til å bruke i mange år. Klær jeg kommer til å ønske å ta vare på. En av utfordringene med klær i dag er at de er så rimelige at det i mange tilfeller ikke lønner seg å dem sende til reparasjon, fordi det vil være billigere å kjøpe nytt. Men saken blir en litt annen om du tar saksen i egne hender. Beklager dårlig sy-humor. 

Lapping er godt for både lommebok og miljø. 

Skomakerens barn

Det er et gammelt uttrykk som sier at skomakerens barn har de dårligste skoene. Og det kan jeg godt kjenne meg igjen i. Med mindre jeg har ordnet min egen bunad før nyttår er det som regel liten sjans for at jeg får ordnet den før nasjonaldagen. Eller når mannen i huset kommer med klær som trenger å fikses på og lurer på om jeg kan anbefale en systue i nærheten, ivrer jeg ikke akkurat etter å sette meg ned med ekstra sømarbeid om kvelden. 

Men, lapping og reparasjon er en del av det å ta vare på. Og for en jeans er det så absolutt verdt jobben å sette seg ned ved symaskinen og lappe på den. Nå er jeg klar over at det blant unge er mote å gå med hullete jeans. Jeg snakker om de hullene vi ikke ønsker oss, som kommer etter slitasje eller uhell. 

Mange veier til mål

La meg også si med en gang. Det finnes utallige måter du kan lappe en dongeribukse på. Du kan sette en stoffbit bak og sy over med sikksakk, du kan applikere med annet stoff over, du kan kjøpe ferdige merker som du setter over hullet. Også har det litt å si om det er buksen til et barn eller voksen som har fått hull på kneet. Kanskje vil eieren sette pris på en fotball eller et tog på hvert kne! Denne metoden er den jeg synes blir minst synlig, men det kan godt hende at du benytter andre metoder som du synes fungerer bedre enn min. Da er jeg takknemlig for dine tips i kommentarfeltet. 

Når jeg lapper en dongeribukse bruker jeg gjerne 2 farger som jeg finner i tekstilet. 

Om hullet er stort og det ikke er mulig å dekke helt bør du legge et tekstil under. En bit med tekstil under hullet vil også gi mer stabilitet når du syr. Jeg pleier å bruke jeansstoff fra andre avklippede jeans. Kanskje har du en bukse som du har gjort om til en knebukse, lagt opp og har litt avskjær? Om du ikke er av typen kjekt å ha, og sparer på de meste av stoffrester kan du kjøpe 10 cm med dongeristoff, ev et blått litt kraftig bomullsstoff. Dette kan kjøpes på f.eks. Lillestrøm Sysenter, eller Stoff og Stil. 

Jeg glemt å ta et skikkelig før bilde. Men pilene viser hvor det er hull og slitasje. Det var hull på begge side av sømmen, samt flere partier hvor det var veldig tynnslitt. 

Du trenger

1. Av verktøy bruker jeg bruker ofte en "Tailor's ham", eller et strykebrett for ermer. Du trenger en saks, litt tekstil, gjerne tråder i to farger. Da blir lappingen litt mindre synlig. Du kan bruke en vanlig symaskinfot. Jeg bruker ofte en glidelåsfot, da jeg synes at jeg kommer litt bedre til. Og en jeansnål i symaskinen! Da brekker ikke nålen så fort. 

Jeg har ikke et norsk ord for Tailors ham. Den kan du lage selv eller kjøpe ferdig. Jeg har sydd min og fylt den med trespon. Praktisk  når du skal presse på noe som ikke er flatt, en overgang ved en skulder eller lignende. Biten er lang og bred nok til å dekke hele det slitte området og festes med nåler. 

2. Klipp til en bit tekstil som dekker hele hullet og alle områder som er slitte. Legg Tailor's hamen under hullet og se hvor stort hullet egentlig er. Hvor mye kan dekkes av frynser, og hva ligger åpent. Vær også oppmerksom på at stoffet kan ha strukket seg ved bruk, pass på at du ikke får bulker. Legg stoffbiten under hullet og nål fast fra oversiden. 

Her har jeg begynt å sy på den ene siden og dekket hullet på oversiden av sømmen med en tråd. Jeg går over etterpå med tråd nr 2 for å få litt mer spill i fargene. 

3. Sy langs trådretningen i buksen med vanlig rettsøm, stinglengde f.eks 2,5. Sy frem og tilbake. Gjenta dette på alle områdene hvor det er slitasje. Sy ekstra over hvor hullet må dekkes over med et annet tekstil. Skift tråd når du begynner å synes at du er ferdig. Da får du litt mer spill, og det ligner litt mer på fargene i dongeristoffet. 

4. Og før du vet ordet av det et buksen ferdig lappet, og klar til bruk. I alle fall nesten like god som før. Godt for lommeboken og godt for miljøet. 

Red.anm. Innlegget er redigert 14.08.21

Så heldig du er som liker jobben din!

Jeg har så vidt fått igjen pusten etter årets travleste tid. Uken etter 17.mai har jeg de siste årene pleid å ta meg litt fri. Enten til å reise bort, eller til å rydde og komme ajour med forefallende kontorarbeid. For innen slutten av mai er vi godt i gang med bunadene til høstens konfirmasjoner. Jeg skriver vi, men de fleste har vel fått med seg at assistenten min er av det firbente slaget, som bidrar mer med trivsel enn med sømarbeid. Uansett om vi reiser bort eller ikke, er det godt med noen dager ute av systuen. For etter det som oppleves som et maraton, er det godt med en pause. Det er dessuten litt for lenge siden jeg har hatt tid til egne prosjekter. Etter en lang dag i systuen blir det ikke til at jeg setter meg ned og syr noe på kvelden bare for kosens skyld. Enkelte dager orker jeg ikke en gang å strikke!

Vi kom i mål også. Dessverre rakk vi ikke hele ventelisten. Det ble litt for mange uforutsette bråstopp pga smittevern til at vi fikk kabalen til å gå opp. 

Ikke bare et klesplagg

Lange dager eller ikke, så er jeg takknemlig for å ha mye å gjøre, noe som har resultert i mange hyggelige og gode møter i systuen. Herlighet så mye fine folk! Jeg møter mennesker som er glade i bunaden sin og har vært lei seg fordi den har hengt i skapet i 10 år, og er så glade for å endelig kunne bruke den igjen. Eller de som har "holdt pusten" hver 17.mai de siste årene, og gleder seg til å kunne "puste" igjen. Andre har kanskje kjøpt en brukt bunad og trenger å få den tilpasset til sin kropp, og synes det er kjekt med en bunad som ikke lenger subber i gulvet...  Det er ikke bare mor og bestemor som kan bli litt blanke i øynene når den unge og håpefulle står med ny bunad i systuen. En ny bunad er et av disse øyeblikkene som blir husket som før og etter. Nå er det ikke mindre følelser i sving når man ser bestemors bunad sydd om til en ny eier. Den oppleves som like ny for den nye eieren, og kanskje får det en ekstra betydning når man overtar en bunad som har gått i arv i flere generasjoner. 

Noen erfaringer rikere

Siden bedriften min fortsatt er i læringsfasen for drift på fulltid har jeg også blitt noen erfaringer rikere i å være bedriftseier, på does and dont's. Å starte opp 1.mars 2020 må sies å være å be om en bratt læringskurve. Men også i år har det vært en krevende sesong med stadige utsettelser, uforutsigbare arbeidsdager og uker, som en følge av smittevern og utsatte konfirmasjoner. Kjøreplanen min har vært gjennom flere endringer og revideringer enn jeg har tall på. Men tross alt så tenker jeg at jeg har gjort det beste jeg kunne ut av situasjonen, og er fornøyd med det jeg har fått til. 

Mange ulike bunader, og ulike oppgaver som skal løses. 

Nå har jeg store forhåpninger om at både erfaringer og forhåpentligvis et steg mot en mer "normal" hverdag igjen vil gi meg mer forutsigbarhet. Og at utfordringene fremover heller blir av det mer nerdete og faglig utfordrende slaget enn av fare for nedstengning og avlysninger. 

Så heldig du er som liker jobben din...

Ikke sjelden får jeg høre at jeg er heldig som kan holde på med noe jeg liker å gjøre. Det er et utsagn jeg alltid stusser litt over. For jeg likte jobben min og det faget jeg utøvde før jeg utdannet meg innen bunadsøm også. Det var ingen som kommenterte at "Helle, nå har du det litt for morsomt på jobb!",  da jeg arbeidet innenfor bank/finans. Det var heller ingen som antydet at her skal absolutt ingen trives, det blir trekk i lønn om du liker jobben din! Den viktigste forskjellen på da og nå er at jeg er min egen sjef, og styrer tiden min selv. 

Gode materialer, vakre broderier og farger. Broderiene til Romeriksbunaden, L40 er ispirert av broderiene på en veske fra slutten av 1700- fra Sundby gård, på Jessheim.   

Forskjellen på hobby og jobb 

Hobby gjør jeg for rekreasjon, jobb er det jeg lever av!

Jeg lever av å sy bunader for andre. Det er ikke hobbyen min. Noen tenker kanskje at det beste jeg vet er å sy, men det jeg synes er mest interessant i faget mitt er å lære nye teknikker, finne gode løsninger og historien bak klærne. Enkelte oppdrag er rett og slett spennende fordi de gir meg en faglig utfordring i å finne en smart løsning på noe som ikke fungerer. Jeg liker bredden og omfanget av faget, at det finnes så mange fordypningsmuligheter. Så det å sy bare for å sy har aldri vært drivende for det jeg holder på med. Misforstå meg rett, jeg liker å utøve faget mitt som håndverker, men det å være bunadtilvirker innebærer mye mer enn bare å sy. Det innebærer også å ha kunnskap om materialer, teknikker, forståelse for hvorfor gjorde man det slik og ikke sånn? Hva var de lokale draktskikkene, er det en ren konstruert bunad, eller er det en bunad basert på en folkedrakt?

Når jeg syr for kosens skyld så lager jeg noe nytt, hvor jeg står helt fritt til å utforme det jeg lager. Hvor jeg kan sy på rosa paljetter eller fjær om jeg får lyst til det. Da er det den kreative prosessen som er det drivende. Sømmen er sånn sett en metode, jeg kunne like godt ha strikket, heklet, malt, eller formet noe i leire for å sette det litt på spissen. 

Før jeg fortsetter uken med rydding og kontorarbeid tenker jeg at det kan være greit å minne om at også en bunadsyerske har en arbeidstid og et privatliv. Jeg setter pris på engasjement og har stor forståelse for at man sender meldinger utenom vanlig arbeidstid. Meldinger svarer jeg på når jeg er tilbake på jobb. Men vær så snill, ikke ring på helligdager og i helger. Da er systuen stengt, og bunadsyersken har fri. 

Lag skråbånd selv

Hvordan skjuler vi sårkantene på en oppklippet jakke? De fleste av oss strikker som regel jakker i to eller flere farger rett opp og klipper opp til slutt. Hvordan vi velger å skjule sårkanter er det ulike metoder for. Du kan enten plukke opp masker langs kanten på innsiden av knappestolpen, og strikke en kant som du bretter over oppklippskanten. Om du har en  knappestolpe som går oppover langs jakkekanten kan du legge opp noen ekstra masker til knappestolpen. De ekstra maskene blir da et belegg som du syr på til slutt. En annen metode er å strikke doble knappestolper, hvor oppklippskanten blir liggende inni selve knappestolpen. Eller så kan du sy på et bånd på innsiden av jakken. Mange velger da et dekorativt ullbånd, fløyelsbånd eller lignende. Jeg bruker selv disse båndene, da de ofte kan ta opp igjen fargene i jakken og bli en lekker dekor når du har jakken åpen. Den eneste utfordringen med det er at disse båndene ikke er elastiske. Jeg har sett mer enn en jakke som har fått satt på litt for korte bånd, og hvor kanten foran føles stram. 

På Reveenkas jakke har jeg latt skråbåndet gå rundt hele kanten. Det er ikke nødvendig, men jeg syntes det ble penere enn å avslutte ved skuldrene som jeg ofte gjør ved bruk av stivere bånd. 

Et skråbånd er elastisk, det er som navnet sier klippet skrått. Gjerne laget av et bomullsstoff. Jeg bruker innimellom heller skråbånd enn ullbånd, nettopp for å unngå at jakken føles litt stiv og stram i fronten. Her viser jeg hvordan du kan lage ditt eget skråbånd av et bomullsstoff. 

Jeg bruker et vevet stoff, ikke et strikket. Et strikket stoff er allerede elastisk. Det finnes også vevede stoffer med elastikk, da inneholder de gjerne elastan som gjør dem elastiske. Det er en fordel å bruke et stoff som ikke er for tykt, vanlige bomullsstoffer, quiltestoffer og lignende er fine å bruke. 

I dette tilfellet hadde jeg et tekstil som var ca 50 cm langt og 110 cm bredt. Klipp remser på skrå av tekstilet, ca 3-4 cm brede.  Til min skråbåndsbretter er 3,5 cm akkurat passe.  - Jeg klippet dem 4 cm, og det var akkurat litt for bredt, men det gikk likevel fint. 

For å få lang nok remse kan det godt hende at du må lage noen skjøter. Når du skjøter et skråbånd må skjøten gjøres på skrå. Dette gjør du før du begynner å brette og stryke. 

Strykejern er et must! Bruk gjerne også en skråbåndsbretter. Den gjør jobben mye enklere for deg. Da putter du tekstilet inn på baksiden og drar det ut på andre siden. Bruk et strykejern til å presse brettene ned. Om du ikke har en skråbåndsbretter kan du lage det kun ved hjelp av å brette kantene og stryke dem ned. 

Når båndet er langt nok og ferdig brette setter jeg det fast med knappenåler over sårkantene. Et skråbånd kan fortsatt stramme opp en litt slapp kant, og du kan fortsatt sy det så det strammer. Men om du legger arbeidet flatt og passer på at det ikke drar seg så skal det gå fint. Jeg syr fast båndet med sytråd. 

Om du har lyst til å gå tilbake til dette innlegget ved en senere anledning så finner du det også under tutorials. Eller så kan du bruke søkefunksjonen på bloggen og søke etter skråbånd. 

Å lære av sine feil

Noen ganger går ting absolutt ikke som jeg har planlagt. Så lenge det handler som egosøm er det i og for seg greit, jeg setter det på kontoen for læring. Det er få ting jeg lærer så mye av som de feilene jeg gjør. Skinn et er av de materialene jeg egentlig liker å arbeide med, men jeg har kommet frem til at jeg har et stykke igjen før jeg synes at jeg mestrer det. Jeg liker mykheten, lukten og fleksibiliteten i materialet. Men å arbeide med skinn innebærer noen utfordringer, du bør blant annet sy riktig første gang, ellers risikerer du får hull i skinnet der du må sprette opp sømmen.

Også er det ulike kvaliteter. Og man kan snakke om mykt og fint skinn, men det er ikke det samme som sterkt skinn. At noe er kostbarter ikke ensbetydende med at det tåler hard behandling. Og det er vel noe av det andre jeg synes er litt fascinerende med en del kvaliteter, de er har mange styrker og fordeler, men er lette å ødelegge. Som for eksempel skinn, ull og silke. Denne gangen hadde jeg lyst til å sy et brunt skinnskjørt med lommer.

I området har vi noen gode forhandlere på skinn, men da alt er nedstengt passet det fint å dykke ned i esken med skinn til et eller annet for lengst glemt prosjekt. Jeg fant flere skinnbiter i brunt som jeg tenkte kunne passe til formålet. Som regel må jeg finne to som er ganske like i fargen, men denne biten var ganske stor. Skinnet var både mykt og tynt.  Ulempen var at den hadde en god del skjøre partier som jeg egentlig ikke hadde så lyst til å bruke. Men dette skinnet hadde den fineste fargen, og jeg hadde antageligvis beregnet at det holdt til et skjørt når jeg kjøpte det inn. Jeg var litt betenkt i forhold til tykkelsen, om det ville krølle eller dra seg.

Tidligere erfaringer

Det ble raskt klart at det ikke var mulig  å unngå alle skjøre partier når jeg klippet ut skjørtet. Delene ble spredt utover, og en av fordelene med skinn er at her trenger man ikke tenke på mønster eller trådretning. Men noen av delene var såpass stygge at jeg forsøkte å bruke dem på innsiden av linningen og inni lommen. Et tips jeg har fått tidligere er å stryke på et limstoff på baksiden av skinn. Den første gangen jeg gjorde det glemte jeg å ta hensyn til at stretchen i skinnet forsvant med limstoffet. Så der lærte jeg at å stryke vliselin på hele baksiden gjorde skinnet veldig stabilt å arbeide med, men det ble til gjengjeld veldig stivt og lite fleksibelt. 

Og noen nye...

Siden har jeg klippet strimler som jeg setter på der hvor jeg har tenkt å sy. Når jeg forsterker skinnet ved sømmen med et limstoff kan det bli litt lettere å sy. Og her skjedde den første feilen. Det er mulig at det skyldes at jeg har et annet annet strykejern enn tidligere, men det ble for varmt for skinnet som krøllet seg sammen. Delene var bare å kaste. Noen biter måtte klippes til på nytt, men da var jeg henvist til de områdene jeg ikke ønsket å bruke. 

Jeg bruker gjerne klyper eller noe annet til å holde skinnet sammen for å unngå å lage hull med nåler.

Jeg bruker enten en teflonfot eller rullefot når jeg syr på skinn, sammen med en (alltid ny) skinn-nål. Likevel hender det at skinnet blir for seigt. Noen ganger legger jeg et tynt papir over der hvor jeg skal sy, men jeg synes det er vanskelig å få full oversikt med et papir om jeg for eksempel skal sy en stikning. Jeg har brukt det en del tidligere, men synes det også kan være litt plunder å plukke ut små papirrester fra sømmen etterpå. I god tro på at vliselin ville gjøre susen alene droppet jeg papiret. Det var kanskje ikke så lurt. 

Foret gjør skjørtet behageligere å ha på. Ikke at det spilte så stor rolle etter hvert, da jeg fullførte prosjektet på ren trass. Ikke med tanke på videre bruk. 

Jeg har sydd i skinn tidligere, men aldri i så tynt og mykt skinn. Og det var en stor forskjell, et tykkere skinn er stødigere å arbeide med. Selv med rullefot og limstoff formelig "tygget" symaskinen min flere sømmer. Tidligere har jeg brukt litt tykkere tråd til for eksempel stikninger, det viste seg helt umulig i denne kvaliteten. Flere partier hadde nålen gått igjennom skinnet uten at det ble en søm. Andre ganger stoppet den plutselig opp og "tygget" av hjertens lyst. Et parti ble så stygt etter at maskinen hadde gjort sitt, at jeg endte opp med å maskere noe av det med maling for skinn. Løsningen ble å bruke tynnere tråd. I tillegg oppdaget jeg at de skjøre partiene dro seg, og ville ikke falle pent. De var for lette, og om de først var blitt krøllete var det vanskelig å rette ut.

Spesielt det nederste feltet på skjørtet forble krøllete. Det nederste feltet dro seg, og jeg synes ikke det falt pent. Jeg har limt kanten nederst fremfor å sy en søm. Jeg hadde på dette tidspunktet kommet frem til at jeg ikke orket å sy flere sømmer i dette skinnet. 

Lim vs ikke lim.

Jeg er ikke så glad i lim. For i det du har limt har du mistet muligheten til å gjøre endringer. Du får ofte fine og flate sømmer med lim, men har du limt risikerer du å rive i stykker skinnet om du må ta det opp igjen. Det er heller ikke uten videre å anbefale å sy stikninger over, da symaskinen ikke er spesielt glad i å sy i virkelig seigt materiale. Det hender jeg limer, men ikke om jeg skal ha en stikning over. 

Jeg krysser fingrene for at jeg har et par litt tykkere skinnbiter i skuffene, og plukker heller små papirrester heller enn å få ennå et prosjekt tygget i stykker av symaskinen. 

Egentlig hadde jeg mest lyst til å legge bort hele prosjektet, men bestemte meg for å fullføre nesten bare for å ha gjort det. Kjente at jeg ble litt trassig av all motgangen. 

Selv om jeg liker modellen tviler jeg på at dette er et skjørt som kommer til å bli brukt. Jeg synes det ikke faller pent, og krøller lett. Jeg ser også for meg at siden de tynneste partiene dro seg vil det antageligvis fort bli utvidet, og få uønsket fasong i skjørtet. Men, det er et greit "test and learn"-prosjekt. Tynt og skjørt skinn egner seg ikke til alt og det blir neppe noen gjentagelse. Men det er en del som tyder på at jeg tar frem papirrullen igjen til neste prosjekt, i en litt tykkere kvalitet. For modellen likte jeg godt og da er det bare å gi søm i skinn et nytt forsøk. Det gjelder å ikke gi seg.